Spanske lysglimt?

Må fagbevegelsens svekkes for å få Spania ut av krisa?


Endelig lysner det i Spania. Gledesbudskapet dukker opp både her og der – ofte som bevis på at kuttpolitikken likevel var vellykt.

For nå investeres det i Spania. Eksporten øker igjen. Og best av alt: produktiviteten øker – til og med raskere enn i Tyskland! Det har den forresten gjort i flere år – mens arbeidsløsheten likevel vokste og vokste.

Men det viktigste for dem som vil investere, er lønnsnivået. I følge Eurostat (EUs statistikkbyrå) er timelønna i spansk bilindustri rundt 20 euro mot 30 euro i Tyskland og 34 euro i Frankrike.

Bilindustrien går derfor foran: Nissan meldte sist uke at det skal investeres 130 milliarder euro på fabrikken i Barcelona. Det var avgjørende for Nissan at spanske fagforeninger gikk med på beskjedne lønnskrav og svekka arbeidsforhold. (Financial Times 12.2.13)

Ford, Renault og Volkswagen har fått i gjennom det samme slags avtalt dumping. Ford kvitter seg med 4300 ansatte i England og Belgia og øker i Valencia. Opel legger ned fabrikken i Bochum i Tyskland, mens Peugeot Citroen legger ned en fabrikk i Frankrike.

Ekspansjonen i Spania betyr ikke at europeisk bilindustri er krisefri. Tvert imot. De store bilkonserna krever stadige redningspakker av regjeringene sine – mot å kutte titusener av arbeidsplasser.


Trass i alle lysglimt: De tørre tall fra spansk økonomi slår hverandre fortsatt i svime. Både OECD og EU-kommisjonen regner med at den spanske økonomien er på vei nedover enda ett år. OECD venter en nedgang på 1,4 prosent i 2013.

Den offentlige gjelda har eksplodert – etter at finanskrisa slo til. Den utgjorde 61 prosent av brp i 2010 og har økt til 90 prosent av bnp i 2012. Det betyr at regjeringen må ut på lånemarkedene for å få inn 207 milliarder euro til å dekke gjeld som forfaller i 2013.

Men i Spania er det privatgjelda som er katastrofal. Den var i 2010 nådd opp i formidable 214 prosent av bnp. (Financial Times 20.11.12) Lav rente i gave fra EUs sentralbank blåste opp en byggeballong som måtte sprekke.

Fra 2000 til 2008 ble det i snitt bygd 700.000 nye boliger i året, like mye som i Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen. Høsten 2008 brøt byggemarkedet sammen, og tre fjerdedeler av bygningsarbeiderne mista jobben.

Som ellers i det kriserammede Europa ble all belastning lagt på lønnstakerne og sosialmottakerne. I 2010 ble alle offentlige lønninger kutta med fem prosent. Etter det er de frosset – til tross for at prisene er steget med i alt 8 prosent de siste tre åra. Dermed har kjøpekrafta til offentlig ansatte sunket med nærmere 15 prosent. Det merkes både i familiene og i næringslivet.

Men det merkes ikke godt nok – for krisepolitikerne i Brussel, Frankfurt og Madrid. Den spanske regjeringen tvang derfor i fjor i gjennom en arbeidslivsreform som Angela Merkel hilste særlig velkommen, og som har utløst begeistring blant dem som ser fagorganisering som hindring for et «fleksibelt arbeidsliv» der arbeidstakerne skal være de fleksible.

Landsomfattende og regionale bransjeavtaler mister betydning, og lønnsforhandlinger skal i langt større grad skje på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsgiverne får også rett til å forhandle lønn og arbeidsvilkår med den enkelte ansatte på tvers av det som ellers måtte være forhandla fram. Adgangen til å allmenngjøre tariffavtaler fjernes.

Midlertidig arbeid har blitt normen. Mer enn 90 prosent av de nye jobbene er midlertidige.

Det er innført en ordning som minner om de tyske «minijobbene». Ordningen gjelder ungdom under 25 år. De kan få jobber subsidiert av det offentlige hvis de bare er lønna lavt nok. I praksis fører det til at de fleste av dem havner på ei lønn som ligger under den offentlige minstelønna på 641 euro i måneden.

I Spania har fast ansatte hatt et sterkt oppsigelsesvern, sterkere enn det vi er vant til i nordiske land. Bakgrunnen er både at arbeidsløshet har vært en større trussel enn hos oss og at velferdsytelsene av alle slag er langt dårligere utvikla. De ligger langt under gjennomsnittet i EU. Dagpengene til arbeidsløse er lave, 420 euro i måneden, og varer bare et halvt år.

Nå svekkes oppsigelsesvernet samtidig som velferdsytelsene også svekkes som følge av kuttene i offentlige budsjetter. Lovpålagte sluttvederlag halveres.
Dette skjer i en situasjon der den enorme arbeidsløsheten sprer frykt for å miste jobben for mange av dem som ennå har en jobb.

Regjeringen vågde ikke å legge denne reformpakka fram for parlamentet. Den ble i stedet vedtatt som et regjeringsdekret.


Det er ingen tvil om at lønningene i Spania var blitt for høye i sammenlikning f.eks. med de tyske. Men hadde ikke Spania vert med i valutaunionen, ville finansmarkedene ha sørga for at den spanske valutaen (peseta) sank i verdi både før krisa slo ut høsten 2008 og særlig etter krisa. Det ville ha ført til at spansk næringsliv ville ha stått sterkere i konkurransen både innenlands og utenlands.

Spanske arbeidstakere ville ha fått kjøpekrafta redusert hver gang pesentasen gikk ned i verdi. Men da ville de ikke ha forhandla seg til lavere reallønn. De ville ikke ha vært tvunget i kne av arbeidsgivere som hadde makt til det fordi de hadde krisa som ryggstø. En svekka valuta er ikke det samme som at fagbevegelsen er svekka.

En billigere peseta kunne ha gjort at bilkonsern fant det lønnsomt å investere i Spania – men uten å tvinge fram avtaler om å svekke lønns- og arbeidsforhold. - Uten å knekke landsomfattende bransjeavtaler. - Uten å gjøre det uviktig å organisere seg.

Lysner det i Spania?

Det kommer an på hvor en ser det fra. Det er bra for de arbeidsløse at det investeres i nye virksomheter. Det er bra for alle i Spania at spanske varer og tjenester på nytt er konkurransedyktige. Men det ville vært bra for fordelingen av inntekt og makt i det spanske samfunnet om investeringer og økt konkurranseevne ikke forutsatte at fagbevegelsen først måtte svekkes.