Forskere slår i bordet

EUs krisepolitikk fører til fremmedhat og kan true freden i Europa – mener 480 arbeidslivsforskere

480 arbeids- og sosialrettsjurister fra 32 land i Europa har gått sammen om et manifest med krav til EU om å «respektere og fremme grunnleggende sosiale rettigheter i forbindelse med alle kriserelaterte tiltak».

Av underskriverne er 28 fra Norden. Fra Norge har f.eks. professor Stein Evju, arbeidsrettsnestoren ved Universitetet i Oslo, og Kristin Alsos fra FAFO undertegna oppropet.

De fleste av de 480 er arbeidslivsforskere, innpå halvparten er professorer eller ledere av forskningsinstitutter. De «uttrykker sin alvorlige bekymring» over den krisepolitikken som føres og konsekvensene for den juridiske, økonomiske og politiske utviklingen i EU.»

Språket er krast. Det vises til en «akselerasjon av drastiske endringer av lovgivningen for arbeidslivet». Den såkalte «troikaen» (IMF, EU-kommisjonen og EUs sentralbank) har tvunget medlemsland til «strukturelle reformer» som truer ikke bare mulighetene for «et sosialt Europa», men også «den økonomiske og politiske integrasjonen av Europa.»

Rettighetene arbeidslivet er i mange land satt under hardt press, dels av kriseutviklingen og dels av den krisepolitikken som føres. Det er satt i gang «et systematisk angrep på tarifforhandlinger», dels av troikaen og dels av regjeringer. Institusjonelle ordninger innen arbeidslivet undergraves i mange land.

På den enkelte arbeidsplass åpnes det i flere land for å avtale med arbeidsgiveren om å få lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn det som fastlegges i den tariffavtalen som er inngått. I mange land innføres det i praksis forbud mot bransjeavtaler.

Troikaen påtvinger enkelte medlemsland en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det fører til «prekære ansettelsesforhold (deltids- og korttidsjobber), til utrygghet høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosial uro».

Slike drastiske endringer i arbeidslivet fører til fremmedhat, særlig mot minoriteter og truer i siste instans freden i Europa.

Med sin krisepolitikk er EU-kommisjonen med på å nedmontere den europeiske sosialmodellen - en nedmontering som til slutt kan ende med full ødeleggelse – hevder de 480 underskriverne.

Manifestet krever at EU «respekterer og fremmer» de fundamentale sosiale rettighetene som er garantert i det juridisk bindende EU-charteret om grunnleggende rettigheter, særlig retten til kollektive forhandlinger og at det handles i samsvar med de ILO-konvensjonene som er ratifisert av alle EUs medlemsland.

Et sentralt krav er at disse grunnleggende sosiale rettighetene til ansatte og deres tillitsvalgte ikke må underordnes markedsfrihetene eller konkurransereglene på det indre markedet. De må heller ikke settes til side av krisetiltak eller av vilkår for å få finansiell støtte fra troikaen.

De 480 avslutter med denne utfordringen: Hvis den europeiske sosialmodellen mislykkes, hvordan kan da det europeiske prosjektet som helhet lykkes?


Manifestet går ikke inn på hvordan EUs krisepolitikk kan snus. Det sier strengt tatt ikke noe mer enn det EU-kommisjonens president Barroso sa tidligere i år: at krisa og krisepolitikken har ført til «virkelig sosial nødstilstand» i deler av EU. At arbeidsløsheten har nådd «massive nivåer» i flere land og at fattigdommen øker.

Uttalelsen til Barroso viser at den sosiale uroen har nådd inn i de innerste sirklene i Brussel. Men det kommer foreløpig ingen signaler om at EU-kommisjonen og EUs sentralbank har tenkt å legge om krisepolitikken.

Men det er ingen tvil om at Manifest-underskriverne har rett i at krisa og krisepolitikken ryster integrasjonsprosjektet til EU så grunnleggende som det går an.


Manifestet fra de 480 arbeids- og sosialrettsjuristene retter kritikken sin mot den krisepolitikken som føres av EU og av de fleste regjeringene. Det går ikke inn på at arbeidslivet i Europa - både i øst, vest og sør - har vært i stadig krassere krise i mer enn et kvart århundre. Det har mange av disse forskerne tatt opp i andre sammenhenger.

Der har de påvist at EUs krav om avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekket fagbevegelse. Lønns- og inntektsforskjellene har økt nesten overalt og pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger er svekka i mange land – også lenge før finanskrisa slo til høsten 2008. Tallet på ”working poor” (de som er knapt kan livberge seg til tross for at de er i fulltidsarbeid) har økt kraftig.

Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Det dokumenterer ILO, tyske, franske og nordiske forskningsinstitutt og Euro-LOs forskningsinstitutt ETUI i rapport etter rapport.

Krisa og den krisepolitikken som påtvinges EU-land forsterker derfor en utvikling som har pågått i over 20 år. Reallønningene er etter 2010 pressa nedover i 18 av 27 EU-land. Lønnsnedgangen er typisk nok – og tragisk nok - størst for de lavest lønte.

Dette er samtidig den brutale sosiale virkeligheten på det indre markedet i EU, den virkeligheten som EØS-tilhengerne i Norge – tilsynelatende med begeistring – fortsatt vil knytte norsk arbeidsliv tettest mulig til.

Mange av underskriverne av manifestet har også vært sentrale i å klarlegge de politiske og sosiale virkningene av de dommene som EU-domstolen felte i 2007-2008 (VikingLine-, Laval-, Rüffert-, og Luxemburg-dommene.) Ett av de viktigste budskapene er at dommene undergraver det som er kjernen i all fagorganisering: retten og evnen til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 30. mars 2013)