Ulydige Latvia

Lykken i ulykken: Når det er lettere å utvandre enn å gå arbeidsløs i hjemme

Latvia er fra mange hold framholdt som et utstillingsvindu for vellykt kuttpolitikk, blant annet av IMF-sjefen Christine Lagarde som i juni i Riga kalte Latvia «en suksess».

Samtidig er Latvia – i følge EU-kommisjonen - sammen med Bulgaria det EU-landet der borgerne har opplevd den største økningen i «alvorlig materiell mangel». Andelen som er utsatt for «alvorlig materiell mangel» har gått opp fra 19 prosent i 2008 til 31 prosent i 2012.

Det har videre vært så vanskelig å komme i arbeid at 200.000 av en befolkning på 2,2 millioner har forlatt Latvia i løpet av krisa. For latviere flest er slike forhold knapt opplagte tegn på en suksesshistorie.

Finanskrisa i 2008 slo hardere inn i Latvia enn i noe annet EU-land. Det offentlige budsjettunderskuddet var i 2009 oppe i 13 prosent av bnp – himmelhøyt over den grensa på 3 prosent som EU-reglene tillater.

Det skyldtes ikke noe «offentlig overforbruk». Statsgjelda var i 2008 ikke mer enn 17 prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp), og dermed blant de aller laveste i Europa.

Derimot gikk Latvia inn i krisa med et digert underskudd på betalingsbalansen med utlandet. Importen var mye større enn eksporten. Underskuddet var på det meste oppe i 25 prosent av bnp.

Det innenlandske forbruket var uholdbart høyt og finansiert fra utlandet, i det vesentlige fra svenske banker som hadde overtatt størstedelen av bankvirksomheten i Latvia.

Den private gjelda var økt dramatisk og var i 2008 oppe i 130 prosent av bnp. Ett av utslaga var ei voldsom boligboble som var dømt til å sprekke også om det ikke hadde kommet noen verdensomspennende finanskrise.


For å hindre totalt sammenbrudd fikk Latvia derfor i 2009 store kriselån fra EU og IMF. Låna var kobla til beinharde krav om kutt, hardere enn i noe annet kriseland i EU.

Regjeringen hadde i den situasjonen valget mellom det økonomene kaller ekstern og intern devaluering:
- Den kunne devaluere slik den islandske regjeringen gjorde da den satsa på å gjenvinne konkurranseevnen ved å gjøre krona mindre verdt.
- Eller den kunne gjøre som EU og IMF krevde - og håpe på at næringslivet skulle bli konkurransedyktig igjen ved å tvinge lønninger og priser lavt nok ned.

Regjeringen valgte det siste. Statsansatte måtte se femteparten av lønna si forsvinne. Lærerne ble særlig hardt ramma, med lønnsnedslag helt oppe i 40-50 prosent. Pensjonene ble kutta med ti prosent.


Kuttpolitikken førte til at Latvias samlede produksjon av varer og tjenester sank med over 20 prosent på halvannet år. Dermed steg arbeidsløsheten til rekordhøyder samtidig som særlig ungdom dro til andre land for å komme i jobb. IMF vurderte utviklingen så dramatisk at det ble varsla et budsjettunderskudd på skremmende 18 prosent av bnp i 2010.

I denne situasjonen krevde EU og IMF nye rekordkutt – ut fra en teori om at før eller seinere måtte lønningene i Latvia bli så lave at landet på nytt kunne klare konkurransen med utenlandsk næringsliv. Latvia ble derfor pålagt å kutte offentlige utgifter med ytterligere ti prosent.

Regjeringen lovte å gjøre som EU og IMF krevde, men holdt ikke ord. Tvert om gjorde den det stikk motsatte, den tok sjansen på å slakke på tømmene. Dermed kom veksten i gang igjen og har i 2012 og 2013 vært helt på topp i et EU der de fleste land hangler økonomisk.

Det er derfor ikke kuttpolitikken som har gjort Latvia til «en suksess». Det er ulydigheten mot kuttpolitikken som til slutt fikk landet inn på vekstsporet – som ett av de få EU-landa som er på et slikt spor i 2013.

Budsjettunderskuddet var over 8 prosent i 2010, men kom – på tvers av IMF-spådommene - ned på 1,2 prosent i 2012. Den samlede statsgjelda er fortsatt lav, bare litt i overkant av 40 prosent. Det er langt under EU-kravet om høyst 60 prosent statsgjeld, et krav som de fleste EU-land ikke vil oppfylle på mange år.

Fortsatt har Latvia bare gjenvunnet halvparten av det som gikk tapt da krisa slo til i 2008. Siste tall fra IMF viser at den samlede produksjonen av varer og tjenester ligger ti prosent under nivået før krisa. Da var riktig nok det innenlandske forbruket på et uholdbart høyt nivå og i stor grad finansiert ved lån i svenske eller svenskeide banker, lån som ble mer og mer tvilsomme jo mer finanskrisa satte spor etter seg.

Men de svenske bankene ble holdt skadesløse av kriselåna fra EU og IMF i 2009 – og den kuttpolitikken som Latvia i den forbindelse ble pålagt, var det latviere flest som måtte svi for. Slik sett var det de som måtte ta belastningen for at de svenske bankene skulle reddes.

Arbeidsløsheten har gått ned fra en topp på 20 prosent til 11 prosent. Men 7 prosent av alle i arbeidsfør alder har slutta å se seg om etter arbeid og 10 prosent har reist til andre land for å komme i jobb. Da er en offisiell arbeidsløshet i overkant av 10 prosent ingen overbevisende «suksess».


Hvis Latvia skal være noen modell for andre kriseland, passer den bare for små land i helt spesielle situasjoner. De må ha en stor utenrikshandel slik at det kan bety mye å få økt eksporten i forhold til importen. Handelen må dessuten særlig foregå med land som ikke rammes spesielt hardt av krisa slik at det er rom for å øke eksporten dit.

Latvia har en svært åpen økonomi. Eksporten utgjør rundt 60 prosent av bnp, mens andelen for kriseland som Italia, Spania og Portugal er nede på trettitallet.

Landet er dessuten økonomisk tettest knytta Sverige, Finland og Polen - land som er blant de land i Europa som er minst ramma av krisa. Kriselanda i sør er derimot utkonkurrert av Tyskland både hjemme og på det tyske innenlandsmarkedet.

I tillegg må kriselandet være lite nok til at det er plass til en stor del av ungdommen i andre lands arbeidsliv. Det er forskjell på å finne plass til 200.000 arbeidssøkende latviere i andre land enn på å ta imot fire millioner spanjoler og seks millioner italienere – som også ville utgjøre ti prosent av befolkningen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. oktober 2013.)