Hva vedtok LO-kongressen?

Euro-LO og EU-parlamentet mener også at faglige rettigheter skal ha forrang

LO-kongressen vedtok på tirsdag - enstemmig - at «EØS avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS avtalens parter.»

Dette står nå i handlingsprogrammet til LO for perioden 2013—2017.

Det er den siste setningen som kan gjøre vedtaket til et vendepunkt i den faglige EØS-debatten. Den forrangen for norske avtaler og lover som LO-kongressen krever, «må avklares mellom EØS-avtalens parter»!

Avtalens parter er EU og Norge. LO-kongressen oppfordrer dermed norske regjeringer om å arbeide for at denne forrangen også aksepteres av EU-kommisjonen på vegne av EU. Uten den siste setningen, ville kongressvedtaket bare vært en meningsytring som ingen hadde trengt å følge opp.

Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang, er ikke et særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

1. Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.

2. Euro-LO har siden 2009 krevd en juridisk forpliktende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten der kjernen er: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

3. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosialprotokoll som fastslår at ”forhandlings- og konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” De svenske socialdemokratene stemte for vedtaket.

4. 530 europeiske arbeidslivsjurister har i vår gått sammen om et manifest som uttrykker bekymring for det de kaller «et systematisk angrep på tarifforhandlinger» og en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det fører til «prekære ansettelsesforhold (deltids- og korttidsjobber), til utrygghet, høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosial uro». Det foregår en nedmontering av den europeiske sosialmodellen som til slutt kan ende med full ødeleggelse – hevder de 530 underskriverne. (Se Klassekampen 6. april)


De fleste større LO-forbund og LO-foreninger har det siste året sendt inn forslag til hva de ville ha inn i LOs handlingsprogram for perioden 2013-2017. Krav som gikk igjen i de fleste forslaga, var
- at EØS-avtalen ikke måtte gripe inn mot norske tariffavtaler.
- og at EØS-avtalen ikke måtte svekke faglige rettigheter eller den norske arbeidslivslovgivningen.

Disse forslaga utløste forbausende heftige reaksjoner på ledende hold i Arbeiderpartiet, oftest ved å angripe forbundsvedtaka for noe de ikke inneholdt. Jens Stoltenberg sa til VG i november. «Vi kan ikke bare ha tre friheter i Norge, når Europa har fire.» Og videre: «Det er helt uaktuelt å fjerne deler av den (EØS-avtalen), for da setter vi hele avtalen i spill.» (2.11.2012)

Utenriksminister Espen Bath Eide skrev noen dager seinere: «Et forsøk på å fjerne én eller flere at de fire frihetene (varer, tjenester, personer, kapital) i avtalen, vil sette hele EØS-avtalen i fare.» (Nationen20.11.2012)

Etter LO-vedtaket trengs det en avklaring: Kommer EØS-avtalen i fare hvis faglige rettigheter gis forrang framfor markedsfrihetene?

Det er ingen tvil om at LO-vedtaket er i strid med dagens EØS-regler. Det trengs ingen eksperter på EØS-jus for å innse det. For å si det enklest mulig. Hvis kongressvedtaket ikke var i strid med noen EØS-regler, hva ville da vært poenget med vedtaket? Kongressen fatta naturligvis vedtaket sitt for å endre noen av EØS-avtalens virkninger på norsk arbeidsliv.

Samtidig som Arbeiderpartiledelsen har blåst i luren over EØS-skepsisen i fagbevegelsen, har den også forsøkt å roe ned stemningen. Det er med styrke hevda at «ingen EØS-direktiv har grepet inn mot faglige rettigheter i Norge».

Det fins stadig flere eksempler på at det ikke er riktig. (Se Klassekampen 20.april) Det er også påstått at heller ikke EØS-avtalen som helhet griper inn mot faglige rettigheter.

Men EU-traktatens grunnprinsipper – de fire markedsfrihetene, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen – skyver stadig faglige rettigheter til side. Det har – som nevnt - verken Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet, arbeidsmarkedskomiteen i Riksdagen eller et halvt tusen arbeidslivsjurister vært i tvil om.

Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, har heller ikke vært i tvil: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (Arbeidsrett nr. 1-2/2010)

Med vedtaket sitt ber LO-kongressen om det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet, arbeidsmarkedskomiteen i Riksdagen og et halvt tusen arbeidslivsjurister etterlyser.

Arbeiderpartiet har valget: Enten gå aktivt ut for å endre EØS-avtalen slik en enstemmig LO-kongress oppfordrer til – eller godta de EU-reglene som provoserer fagbevegelsen mest både i Norge og innad i EU.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 11. mai 2013)