Hvordan berge banker?

Skal kasinobanker berges ved å robbe kundene eller skal bank og spekulant skilles?

To kriseopplegg for håndtering av bankkriser tørner mot hverandre i Europa de nærmeste månedene. Det ene kalles Kypros-modellen, det andre en bankdeling der kasinovirksomhet skilles fra innskudds- og utlånsvirksomheten.

Da finanskrisa slo inn høsten 2008, ble det på tre år pumpa inn 4,5 milliarder euro for å holde banker flytende. I de fleste land var det penger som måtte lånes på de samme finansmarkedene som hadde utløst krisa.

Dermed forvandla finanskrisa seg til ei offentlig gjeldskrise. Den har i de fleste land blitt møtt med den brutale kuttpolitikken som kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og håpløshet og det som verre er.

Aldri har denne måten å berge banker på, blitt gjennomført så ekstremt som da Kypros måtte tigge om hjelp fra EU og IMF sist vinter. All belastningen ble lagt på innskyterne og kundene, ikke på bankeiere eller på spekulanter som hadde kjørt bankene utfor konkursstupet. Så fikk da også bankbergingen navnet Kypros-modellen.

Av alle innskudd over 100.000 euro ble 60 prosent av det overskytende beløpet delvis omgjort til bankaksjer som raskt ble verdiløse og delvis til avdragsfrie lån med nullrente. Da den spanske banken Bankia skulle berges på denne måten, og en million innskytere ble pålagt å gjøre om 30 prosent av innskuddene sine til aksjer i banken, sank aksjekursen med 99,5 prosent!

På Kypros tvang parlamentet EU og IMF til å godta ei beløpsgrense som skjerma småsparerne, men for næringsdrivende som hadde satt inn penger for å ha dekning for løpende utgifter til lønn og innkjøp til driften, er ei beløpsgrense på 100.000 euro lite verdt.

Det førte til at lønninger ikke kunne betales. At butikkhyllene ble tomme fordi det ikke var penger til å kjøpe nye varer etter hver som hyllene tømtes. At havnene ble blokkert av tusenvis av containere som kjøperne ikke hadde penger til å innløse.

Denne Kypros-modellen har spredt seg raskt til andre land. Den ble opprinnelig lansert av den sveitsiske storbanken Credit Suisse, og ble i fjor høst lagt til grunn for finansreguleringen i Sveits. Den er også banka i gjennom i EU, først i EU-parlamentet og så endelig vedtatt på et toppmøte av regjeringssjefene i juni.


Men kampen om hvordan banker skal berges, er ikke over. I stedet for å berge kasinobanker, er det reist krav om at bankvirksomhet og spekulasjon må skilles.

EU-kommisjonen satte i fjor ned et ekspertutvalg som skulle finne ut om det i neste bankkrise ville gå an å redde bankene uten å premiere spekulantene.

Ja, svarte utvalget som var leda av den finske sentralbanksjefen Erkki Liikanen. Men da må det skilles skarpt mellom vanlig bankvirksomhet og spekulasjon. Bare slik kan det bli slutt på at spekulasjonstap må dekkes av skattebetalerne bare tapene er store nok.

Liikanen-utvalget foreslo å dele storbankene i to – én del som er bank av den gode, gamle typen som tar imot innskudd for å låne ut penger til dem som skal utvikle en bedrift eller kjøpe en bolig – og en annen del som kan drive risikofylt spekulasjon på finansmarkedene.

De to delene må være skilt fra hverandre både juridisk og regnskapsmessig slik at spekulasjonsdelen kan slås konkurs uten at det rammer utlånsbanken. Verken innskyternes sparepenger eller skattebetalerne skal ta risikoen ved spekulasjoner som de ikke en gang aner at foregår.

Dette forslaget har EU-kommisjonen sendt ut på høring – med sikte på å fremme et forslag til direktiv før sommeren. Direktivet vil ganske sikkert være «EØS-relevant» - altså gjelde i EØS-landet Norge. Det er grunn til å tro at det blir et såkalt minimumsdirektiv der vi kan gjøre delingen mellom bank og spekulant klarere og sterkere enn det EU vedtar. Dessuten har vi i vår lovgivning et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker der vi antakelig oppnår det samme som Liikanen-utvalget vil oppnå med forslaget sitt.

Et slikt skille mellom vanlig bankvirksomhet og spekulasjon ble innført av Roosevelt med Glass-Steagall-loven i 1933. Bankene ble delt opp slik at bare den virksomheten som var «samfunnsmessig nødvendig» ble verna av statlige garantier. Føderalregjeringen garanterte for bankinnskudd, pensjoner og lån til boligkjøp, samfunnsmessig infrastruktur og næringsvirksomhet. Tilsvarende lover ble innført også i mange europeiske land.

I USA ble Glass-Steagall-loven skritt for skritt fjerna i løpet av 1990-tallet – slik at finanslendet var flatt nok til at spekulasjonsbølgen omkring «subprime»-lån (lån som ikke kunne inndrives) fikk fritt spillerom til å kaste hele verden ut i ei krise vi ennå ikke ser slutten av. Tilsvarende frislipp av finansmarkedene skjedde også her i Europa.

Men nå har krisa gjort inntrykk på lovgiverne i mange land. I USA ligger det inne forslag fra 75 medlemmer av representanthuset og 11 senatorer om å gjeninnføre Glass-Steagall-loven. En liknende situasjon er det i Italia der medlemmer av alle partigrupper i sommer har fremma forslag om en tilsvarende deling av bankvirksomheten..

I Sveits har parlamentet vedtatt full deling av bankgigantene UBS og Credit Suisse der kasinodelen blir banker som kan slås konkurs når de er konkurs. Regjeringen har sagt nei til bankdeling, og da kan det bli folkeavstemning i løpet av våren. Så langt støtter 60 prosent av velgerne en slik oppdeling av bankene.

I Sverige har Vänsterpartiet lenge jobba for et slikt skille, og i sommer slutta Miljöpartiet seg til kravet om bankdeling. Reinfeldt-regjeringen sier plent nei, og sosialdemokratene holder kjeft.

En godt organisert lobbykampanje er naturligvis i gang fra ei finansnæring som er vant til at EU-kommisjonen er mer enn lydhør for hva næringa ser seg tjent med. Det ryktes at EU-kommisjonen ikke vil dele de stakkars storbankene i to, men blir fornøyd hvis spekulasjonsavdelingen i bankene ikke snakker for mye med dem som tar seg av innskytere og vanlige låntagere.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. september 2013.)