mandag 6. juni 2011

Med EU som fylkesmann

Barroso: ”I små skritt foregår det en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring.”

Her i Norge må budsjettene i alle kommuner og fylkeskommuner sendes til fylkesmannen for godkjenning. Hun skal passe på at inntektene dekker utgiftene, og at låneopptaka og gjelda ikke blir for stor. Slik skal den nasjonale balansen sikres. Fra sommeren 2013 skal det bli slik også i EU, men der er det statsbudsjettene som skal til godkjenning – i Brussel

Men dette er slutten på en lang historie, for det er mye som ikke går som det skal i EU.

Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”. Det skulle en få til ved å privatisere offentlige tjenester, øke konkurransen i flest mulig næringer, og dermed mellom arbeidstakerne, og ved å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt - og dermed skape flere utrygge arbeidsplasser.

Men verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte. EU har derfor satt seg nye mål, lansert som prosjektet ”Europa 2020”. Sysselsettinga skal opp i 75 prosent innen 2020. Lisboa-strategien fra 2000 hadde satt målet for 2010 til 70 prosent. I februar 2011 var tallet 64,6 prosent.

Det er ikke gitt noen grunner for at det skal gå bedre denne gang. Det som er mest sannsynlig, er at de fleste europeiske land går inn i en lang stagnasjonsperiode som gjør det vanskelig å få flere i arbeid.

Et sentralt punkt i Lisboa-strategien var at investeringene i forskning og utvikling skulle opp fra to prosent av EUs bruttonasjonalprodukt til tre prosent i 2010. Det måtte til for å komme opp på samme nivå som USA og Japan.

Men investeringene i forskning og utdanning er fortsatt på to prosent, og målet på tre prosent skyves ti år ut i tid - til 2020. Som i Norge er det investeringene i privat næringsliv som henger etter. De offentlige investeringene er rundt én prosent – som i USA og Japan.

Ingen av målene fra Lisboa-strategien er nådd. Likevel stilles det nå opp like optimistiske mål – og uten at en gir noen grunner for denne gang vil målene nås. Tvert imot. Samme vidundermiddel skal i bruk nå: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia: et stadig mer effektivt og konkurransedyktig næringsliv.


Lisboa-strategien ble lansert sammen et nytt opplegg for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover, skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Gjensidig læring var det store nye. De vellykte skulle inspirere de mindre vellykte til å ta etter.

Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken.

Fra mai i fjor har EU-kommisjonen sendt ut en serie forslag som skal gi EU styring over den økonomiske politikken til medlemsstatene.

I oktober la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Et mer effektivt indre marked skal sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.

I vår har ”europakten” blitt lansert, den som opprinnelig het ”konkurransevnepakten”, men som nå har fått det underlige navnet ”euro-pluss-pakten”. Den fastslår at pensjonsalderen skal økes, skattenivåene skal samordnes, ”uforsvarlige” offentlige utgifter skal vekk, og tariffavtalene skal styres strengere politisk. Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten.

Barroso, presidenten for EU-kommisjonen sa det slik i juni 2010. ”I små skritt foregår det en stille revolusjon – en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring. Medlemsstatene har godtatt – og jeg håper de har forstått det nøyaktig – at europeiske institusjoner skal ha svært viktig makt når det gjelder overvåking og mye strengere kontroll av offentlige finanser.”

Forslagene ”vil ha en regulerende effekt på statsbudsjettene sammenliknbar med atombomben på sikkerhetspolitikken” ifølge Peder Nedergaard, professor i statsvitenskap i København (Politiken 7.9.2010) Men ingen av EU-statene har tatt bryet med å endre egne grunnlover.

Det nye styringsopplegget har tre deler:
- Statsbudsjettene skal overvåkes og godkjennes.
- Stabilitetspakten skal strammes inn.
- Makroøkonomisk ubalanse skal hindres.

Regjeringene må hvert år sende forslaget til nytt statsbudsjett til EU-kommisjonen et halvt år før det formelt skal leggess fram for det nasjonale parlamentet. EU-kommisjonen skal så vurdere om forslaget er forsvarlig sett fra Brussel, for eksempel om det har en ”makroøkonomisk balanse” som EU-kommisjonen kan godta.

Deretter legges budsjettforslaget fram for de andre EU-regjeringene i EUs ministerråd. Der vil de 27 finansministrene etter hvert stemme over om budsjettforslaget kan godtas, og vedtak fattes med kvalifisert flertall. Først deretter kan regjeringene legge fram budsjettforslaget til vanlig – eller skal vi kalle det uvanlig – behandling i det nasjonale parlamentet. Men da er rammene lagt.

Foreløpig er det valgfritt å slutte seg til denne ”euro-pluss-pakten”, for det står ingen ting i Lisboa-traktaten om en slik pakt. Men det gjensidige presset er åpenbart stort, for 23 land har allerede slutta seg til, alle unntatt Storbritannia, Sverige, Tsjekkia og Ungarn.

For land som er med i valutaunionen innføres det sanksjoner hvis den nasjonale økonomien ikke holdes innen de rammene som er vedtatt. Det slipper foreløpig de land som ikke er med i valutaunionen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juni 2011)

Konsernmakt over EU

Hvor slutter EU-systemet og hvor begynner konsernlobbyen?


Sosialdemokratisk argumentasjon for EU bygger på at EU er en nødvendig arena for alle som vil vinne tilbake styring som er gått tapt nasjonalt. En av forutsetningene er da at sosialdemokratiets maktbasis, de breie folkelige organisasjonene, slår igjennom på EU-nivå slik de i sin tid slo igjennom på nasjonalt nivå. Foreløpig er det lite som tyder på at det skjer.

Europas storkonsern har derimot skapt et lobbymiljø i Brussel som gjør det vanskelig å se hvor EU-systemet slutter og hvor konsernlobbyen begynner. Konsernlobbyen har hatt stor betydning fordi EU-kommisjonen alltid har vært underbemanna i forhold til de ambisiøse oppgavene den har gått løs på.

Eksemplene er mange:

Det indre markedet: Det var storkonsern som Philips som i stor detalj i 1985 la fram opplegget for den altomfattende markedsliberaliseringen av det som fikk navnet ”det indre markedet”. Det er Europas største konsern som i praksis har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem i mellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer fortsatt inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for.

Patent på liv: Da EU-parlamentet i mars 1995 vedtok å avvise et forslag til direktiv om ”patent på liv”, utløste det - den til da - største lobbykampanjen i EUs historie. På den ene sida sto miljøvernere og bekymrede forskergrupper uten andre ressurser enn sin bekymring og sin argumentasjonsevne. På den andre sida sto kjempekonsern som kunne se kampen for direktivet som en investering i framtidige milliardinntekter.

Konsern som Smithkline Beecham, Novartis, Unilever og Monsanto hadde gjennom SAGB (Senior Advisory Group on Biotechnology) vært med på å skrive store deler av den opprinnelige direktivteksten, og satte inn enorme ressurser for å forsikre media og politikere om at liberale regler for “patent på liv” måtte til hvis en ville redde liv, fjerne sult og skape jobber.

Det avgjørende grepet ble tatt av rådgivningsfirmaet Adamson Associates som la opp til at pasientorganisasjoner skulle fronte kampanjen. Da EU-parlamentet skulle stemme over direktivet i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.


Genmodifisert mat: I de fleste europeiske land er forbrukerne skeptiske til genmodifisert mat. De ville vært ekstra skeptiske hvis de hadde visst hvordan EU-tilsynet for matvaresikkerhet, EFSA, står på pinne for Monsanto, Syngento og andre store gmo-konsern.

Mange av forskerne som er oppnevnt til det panelet som skal vurdere nye gmo-produkter, er knytta til gmo-konsern enten som konsulenter eller gjennom forskningssamarbeid. Slik var det da miljøorganisasjonen Friends of the Earth kartla forskerne i panelet i 2005, og slik er det fortsatt.

Professor Harry Kuiper som var leder for panelet fra starten i 2002 og til i fjor høst, har også leda ei arbeidsgruppe som innen rammen av et EU-finansiert prosjekt ENTRANSFOOD skulle ”fremme innføringen av genmodifiserte produkter i Europa, og derfor gjøre den europeiske industrien konkurransedyktig”. (www.entransfood.com) Folk fra Monsanto, Bayer Cropscience og Syngenta var med i den arbeidsgruppa som Kuiper var leder for. Fire andre medlemmer av gmo-panelet til EFSA var med i den samme arbeidsgruppa.


REACH: Fra 2003 gikk alt som fins av kjemikonsern i Europa – og USA – sammen om en årelang kampanje for å svekke det lovverket (REACH) som skulle gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa – og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske.

Generaldirektøren i CEFIC, bransjeorganet for den bioteknologiske industrien i Europa, argumenterte i et brev til EU-parlamentarikerne med at ”det er få direkte tegn på at menneskeskapte kjemikalier fører til dårlig helse eller skade på økosystemer”.

Globalmakt: EU står i mange sammenhenger som overmektig motstander for fattige land rundt om i verden. Det skyldes at europeiske storkonsern stadig får legge premissene for hva EU skal stå for i WTO, Verdensbanken, FAO og på internasjonale miljøkonferanser. Det skyldes ikke at nasjonalstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering – men at EU inviterer de tunge næringsinteressene inn i førersetet når politikken skal utformes.

Krisekontroll: EU har – som Norge – hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var noenlunde allsidig sammensatt, var EUs utvalg ensidig og snevert. Med ett unntak – kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa.

Halve finanskriseutvalget til EU kom fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas. Alle fire er blant de finanskonsern som hver på sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Sammensetningen av dette utvalgt er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett.

”Personovergangene” mellom EU-kommisjonen og finanslivet går da også begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs. Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti har alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked

Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt, verken i Norge eller i EU. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på denne ubalansen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. mai 2011)

Politisk uvær på Island

Når venstresidas EU-motstandere splitter EU-motstanden i eget parti

Det har vært en elendig vår på Island, den skal ha vært kald, stormfull og våt. Siste aprildagen snødde det hele dagen, men snøfillene smelta raskt på asfalten i Reykjavik. Men om morgenen 1. mai lå det tjue centimeter våt nysnø overalt.

Jeg skulle til frokost med de mest innbitte EU-motstanderne i regjeringspartiet Venstre-Grønne og måtte ta drosje den stubben det ville vært å gå, siden jeg ikke hadde tatt med vinterstøvler. Fra 11. etasje i en høyblokk ved stranda hadde vi utsikt i alle retninger til en vakkert nedsnødd by. Utsiktene for partiet var det verre med.

Tre medlemmer av regjeringspartiet Venstre-Grønne hadde 13.april stemt for mistillit til sin egen regjering. To av dem ville ha regjeringskrise for å få partiet sitt ut av en regjering som førte forhandlinger om medlemskap i EU.

Mistillitsforslaget var fremma av Selvstendighetspartiet, høyrepartiet med hovedansvar for den islandske finanskrisa, og det var så vidt båten bar for regjeringen. Av Alltingets 63 medlemmer stemte 30 for mistillitsforslaget, én var avholdende og 32 var mot.

De tre opprørerne bland de Venstre-Grønne har etter avstemningen gått ut av partiets alltingsgruppe. De ser seg ikke lenger som del av regjeringsgrunnlaget. Heretter kan regjeringen bare basere seg på et flertall på én i Alltinget. Med de kastevindene som preger islandsk politikk for tida, er det en uviss basis.

*
Rundt frokostbordet var det ingen begeistring for stemmegivningen til de tre opprørerne. Alle vil bryte forhandlingene raskest mulig, men ikke ved å markere avmakt fra et mindretall i alltingsgruppa.

De interne problemene til de Venstre-Grønne har vart lenge, helt sia partiet gikk i regjering med sosialdemokratene (Samfylkingin) i 2009. Samfylkingin er eneste parti som er glødende tilhengere av EU-medlemskap, mens de Venstre-Grønne har programfesta prinsipiell EU-motstand ved alle korsveier.

Ved valget i april 2009 fikk de to partiene for første gang flertall i Alltinget, Samfylkingin med 20 og Venstre-Grønne med 14 plasser på Alltinget (seinere økt til 15 etter en overgang fra et annet parti). Den store taperen ved valget var Selvstendighetspartiet som ingen andre partier ville ha som regjeringspartner.

Under regjeringsforhandlingene stilte sosialdemokratene som ufravikelig krav at de bare ville være med i en regjering som søkte medlemskap i EU. De Venstre-Grønne hadde gått til valg på å holde Island utafor EU, men godtok likevel å danne regjering sammen med sosialdemokratene.

Det var omstridt i partiet. Men valgseieren var historisk og ga en mulighet for å fjerne alle spor etter den nyliberale politikken som Selvstendighetspartiet etter 1991 hadde gjennomført villere, mer hensynsløst og mer gjennomsyra av korrupsjon enn i noe annet land vest i Europa.

*
Det var i juni 2009 Alltinget med knapt flertall vedtok å søke medlemskap i EU. Fem fra de Venstre-Grønne stemte mot å søke, mens ni stemte for. Åtte av de ni gikk på talerstolen for å fortelle at de var mot islandsk EU-medlemskap, og at de ville arbeide aktivt for et nei-flertall hvis det skulle bli en folkeavstemning om medlemskap i EU.

I realiteten var det dermed ikke noe flertall på Alltinget for medlemskap i EU, og mange undra seg over at en i Brussel var villig til å ta en slik søknad alvorlig.

Men EU-kommisjonen har bestemt seg for at Island må inn i EU. Det er ikke lenger for å få tilgang til islandske fiskeressurser. Det er først og fremst for å få et bedre fotfeste i kampen om Arktis etter hvert som isen forsvinner.


Søknaden om medlemskap har skapt store problemer for de Venstre-Grønne både blant medlemmene og blant velgerne. Medlemmer melder seg ut eller blir passive. Men partiledelsen har til nå klart å sikre seg et flertall i partiets styringsorgan, seinest på en landskonferanse i november.

Nei-organisasjonen Heimssyn splitter også de venstre-grønne EU-motstanderne. Heimssyn (navnet betyr utsikt mot verden, ikke at heimen er best) tar mål av seg til å samle EU-motstanden på Island. Men mange venstre-grønne vil ikke inn i Heimssyn fordi flertallet der sogner til Selvstendighetspartiet, den partipolitiske hovedmotstanderen til den islandske venstresida.

Mange i de Venstre-Grønne oppfatter Heimssyn som en organisasjon som arbeider aktivt for å felle regjeringen. De ser det ikke som en tilfeldighet at lederen for Heimssyn, Ásmundur Dadason, var en av de tre opprørerne som stemte mot egen regjering.

Det var dette som var den store bekymringen rundt frokostbordet 1. mai. Hvordan kan en nå få uttrykt EU-motstanden til de Venstre-Grønne på en måte som er både effektiv og samlende?


Det som provoserer islandske EU-motstandere mest, er at EU-kommisjonen krever at Island må tilpasse samfunnet sitt til EU-standarder mens forhandlingene pågår. Slik var det ikke da Norge forhandla om medlemskap i 1993-94.

Dette er en mate å forhandle på som EU tok i bruk forut for østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk. Gjorde de ikke det, var ikke EU interessert i fortsatte forhandlinger. Statene i Sentral- og Øst-Europa ble heller ikke kalt søkerland. Den offisielle betegnelsen var “accession countries”, land som skulle bli medlem av EU.

Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger, sa til netttavisa EUObserver 18. november i fjor at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge i 1994: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.” For EU er Island inne i en “accession process”, en innmeldingsprosess.

I disse innmeldingsforhandlingene har EU-kommisjonen et hav av tid. Den kan vente på at opinionsmålinger som foreløpig viser 50 prosent nei og 30 prosent ja, svinger i retning av et ja-flertall – samtidig som det islandske samfunnet pålegges stadig flere EU-standarder. For det er Arktis som er målet. Island er bare en nødvendig mellomstasjon.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. mai 2011)