onsdag 15. desember 2010

Indremedisinsk fra LO

LO-sekretariatet stiller betingelser som EFTA-domstolen gir blaffen i.

LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.

LO-sekretariatet ”ser med bekymring på utviklingen i bemanningsbransjen. Det er sterk vekst i antall vikarbyråer, og deler av bransjen må karakteriseres som useriøs.”

Da er det sterkt at LO-sekretariatet anbefaler et direktiv som har til formål å øke innslaget av innleie i arbeidslivet. Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.

”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.

I praksis betyr direktivet at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft – og det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er. Da kan det etter hvert bli nødvendig å endre både lovregler og tariffbestemmelser.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Det er gode grunner for. Høringsnotatet til Arbeidsdepartementet benekter at disse begrensningene er i strid med direktivet. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet. LO-sekretariatet tar sjansen på at departementet får rett.

Hva dreier det seg om?

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. På disse punktene setter Arbeidsmiljøloven klare begrensninger på bruken av innleid arbeidskraft. EFTA-domstolen vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.

Enda mer utsatt kan situasjonen bli for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
• Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
• EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
• Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie
• Speditøroverenskomsten til Norsk Transportarbeidsforbund, inngått i vår, fastslår at overenskomsten omfatter alle som driver med varehåndtering i lager/på terminal enten de er innleid eller ikke. NHO sentralt nekter foreløpig å undertegne denne avtalen.
• NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.

Det er ikke lenger styrke- og samarbeidsforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som vil avgjøre om slike avtaler kan inngås og bestå. Godtas vikarbyrådirektivet, kan en NHO-forening når som helst prøve en slik avtale mot EU-retten.


Vedtaket til LO-sekretariatet ble framstilt som at LO stiller ”sterke betingelser” for å godta direktivet. Men hvem stilles det betingelser til?

Regjeringen og et flertall på Stortinget kan sørge for at en del av betingelsene til LO-sekretariatet kommer på plass. Men det gjelder ikke alle. Det gjelder ikke de betingelsene som først vil klarlagt når overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen har fastslått hva vikarbyråkratiet betyr. Har vi da godtatt direktivet, er det for seint å reservere seg.

Mye av det LO-sekretariatet setter opp som sine ”sterke betingelser”, kan ordnes med vedtak i Stortinget. Det gjelder for eksempel at innleide arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte i innleiebedriften. og at det må bety at akkordlønn, bonusordninger og pensjonsordninger inngår. Mer ressurser til Arbeidstilsynet kan også Stortinget sikre.

Men det som på ingen måte kan ordnes av regjering og et stortingsflertall, det er å imøtekomme direktivets krav om at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.

Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.





mandag 6. desember 2010

Om å bankes inn i EU

Ingen nye søkerland kan forhandle om medlemskap i EU på samme måte som Norge kunne i 1994


Forhandlingene med EU skaper stadig nye problemer for regjeringen på Island. EU-kommisjonen påtvinger islendingene forhandlinger der de må EU-tilpasse samfunnet sitt mens forhandlingene pågår.

Det vakte oppsikt at justis- og innenriksminister Ögmundur Jonasson fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) for et par uker sia gikk ut med krav om at forhandlingene måtte legges om til det han kalte ”reelle forhandlinger”.

Han krevde at det først måtte forhandles om det som det er viktigst å avklare, om fisk, landbruk og kontrollen over naturressurser generelt. De forhandlingene måtte kunne gjøres unna på to måneder for å finne ut om det var noen vits med fortsatte forhandlinger.

Det måtte da være en forutsetning at islandske lover bare skulle tilpasses EU-regler hvis det ble ja-flertall ved en folkeavstemning. Det var slik Norge forhandla om medlemskap i 1994.

I følge Ögmundur Jonasson la EU om forhandlingsopplegget foran østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk for at EU skulle være interessert i fortsatte forhandlinger.

Dette bekreftes av Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger. Hun sa til netttavisa EUObserver 18. november at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge for to tiår sia. Det skyldes de endringene som ble gjort i opptaksreglene ved forhandlingene med østeuropeiske land.

Filota siteres slik: ”Det ble en fornya enighet om dette (om opptaksreglene) i 2006 som grunnlag for alle nye forhandlinger. Det er grunnleggende et sett regler for hvordan forhandlinger skal gjennomføres mellom medlemslanda og et søkerland. Island godtok disse rammene. De kan ikke gå tilbake på det nå.”

Dette har ikke klart å berolige Ögmundur Jonasson. Tvert imot: Dette opplegget ”passer inn i drømmene til de gamle kolonimaktene i Europa. ”

For utvidelsestalsperson Filota er saken enkel: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.”

Det gjør ikke denne framgangsmåten mindre provoserende for EU-skeptikerne på Island at EU-kommisjonen har tenkt å bruke en kvart milliard norske kroner (30 millioner euro) for å ”smøre” forhandlingene, det såkalte IPA-opplegget (Instrument of Pre-Accession Assistance). Pengene skal dels brukes til en ”informasjonskampanje” og dels til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs institusjoner allerede før landet er medlem.


Velgerne på Island har – sikkert av mange grunner - blitt mer og mer skeptisk til medlemskap i EU det siste halvannet året. De siste meningsmålingene viser omtrent samme situasjon som i Norge, over 60 prosent nei og under 30 prosent ja.

EU-spørsmålet splitter både regjeringen og de politiske partiene på måter som kan lamme all islandsk politikk hvis det spisser seg til.

Det er betegnende at da Alltinget sommeren 2009 vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, var det i virkeligheten ikke noe flertall for EU-medlemskap i salen. Flertallet var så knapt som 33-28 med to avholdende. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, alle fra partiet ”Venstre-Grønne”, sa fra talerstolen at de var mot medlemskap i EU - og at de ville jobbe for et nei-flertall hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.

Voteringen splitta alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.

Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg. Fremskrittspartiet, Islands senterparti, delte seg med seks nei og tre ja.

Dermed var det stemmene til de Venstre-Grønne som ble avgjørende. Åtte stemte for å søke medlemskap, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.


Ved valget i 2009 fikk de to partiene til venstre flertall i Alltinget for første gang fordi det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, sammen med Fremskrittspartiet fra midten av 1990-tallet hadde det historiske ansvaret for å slippe de såkalte ”finansvikingene” fri til å herje som de ville. De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering og påtok seg dermed den tøffe jobben med å rydde opp etter herjingene.

Denne regjeringen har ført en tøff innstramningspolitikk for å bringe landet så noenlunde på fote. Skatter og avgifter er økt - og offentlige ytelser er kutta.

Til tross for mange og høylytte protester holdt oppslutningen om regjeringen seg forbausende lenge. Så seint som i september, etter halvannet år med påkjenninger, viste meningsmålinger at regjeringen og de to regjeringspartiene fortsatt hadde et knapt flertall av velgerne bak seg.

Men siden da har oppslutningen falt dramatisk. I oktober var velgeroppslutningen om regjeringen bare 30 prosent, og siste måling nå i november viser en oppslutning på 18 prosent!

Det røyner mest på for de Venstre-Grønne, og minst like mye innad som utad. Der måtte de for et par uker sia innkalle landsrådet, en forsamling på 70 personer fra hele landet, for å avgjøre om partiet skulle gå inn for å bryte forhandlingene med EU. Det ville i så fall innebære at regjeringen ville gå i oppløsning.

Etter kvass debatt endte det med at partileder og finansminister Steingrimur Sigfusson fikk støtte for at forhandlingene med EU skulle fortsette. Stemmetallet var 38 mot 28. Men mindretallet fikk inn i vedtaket at islandsk regelverk ikke skal EU-tilpasses mens det forhandles, og at regjeringen ikke skal ta imot penger fra EU-kommisjonen for å forhåndstilpasse forvaltningen til et medlemskap i EU.

Om regjeringspartneren Samfylkingin og EU-kommisjonen vil ta hensyn til slike krav, er foreløpig helt i det blå. Også hva som skjer hvis de ikke gjør det.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. desember 2010)

Dominospillet

Finansmarkedene rygger ikke når gjeld øker. De krever bare høyere rente.

Fra Dublin ble det gjentatt og gjentatt: Irland er ikke som Hellas. De siste ukene meldtes det fra Lisboa: Portugal er ikke Irland. Derfor lyder det som besvergelser når det stadig oftere skrives: Spania er verken som Portugal, Irland eller Hellas. Og når det mest utenkelige tenkes: Faller også Tyskland som siste brikke i dette raset? Eller kanskje heller: Når trekker Tyskland seg fra dette spillet?

I mai sto EU og euro-økonomien i sin verste krise – det ble fastslått fra alle hold. Men så gikk EU-regjeringene og IMF sammen om ei enorm krisepakke på 750 milliarder euro. 110 milliarder gikk direkte til Hellas – som lån.

De 110 milliardene til Hellas, økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro, den gjelda som på forhånd var så tung at finansmarkedene ila høy strafferente på greske statsobligasjoner. Finansmarkedene vil enda mer enn før forsterke det greske gjeldsproblemet. ”Løsningen” må den enkelte greker finne seg i form av kraftig reduserte levekår.



Nå har Irland fått et lån på rundt 90 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Dragkampen om lånet til Irland var tilsynelatende paradoksal. Det var de som ville gi Irland et gigantlån som pressa på, mens den irske regjeringen stritta imot.

Årsaken var enkel nok: Lånet dobler den irske statsgjelda i en situasjon der underskuddet på statsbudsjettet er kommet opp i utrolige 32 prosent av nasjonalproduktet. Det skyldes at regjeringen gikk inn med en bankgaranti for banker som hadde bidratt til en akutt eiendomsboble som til slutt sprakk.

Lånet fra EU og IMF er kobla til krav som en stadig mer upopulær regjering kvidde seg for i det lengste: Ikke bare måtte underskuddet på statsbudsjettet ned i tre prosent så tidlig som i 2014. Men også underskudd på tre prosent av nasjonalproduktet må finansieres ved nye låneopptak. Det ville ikke bli lettere å gjenvinne tillit på finansmarkedene med ei statsgjeld som var blitt dobbelt så stor.

Statsutgiftene må derfor ned både kraftig og raskt, og statsinntektene må opp. Som i Hellas, legges byrdene på folk flest:. Med full støtte fra EU går regjeringen inn for brutale kutt på skole, helse og velferd og for økte skatter og avgifter.

Ei regjering som fører en slik politikk, blir kasta ved første korsvei. Derfor prøvde den irske regjeringen å vri seg unna det store lånet. Men EU-ledelsen hadde andre bekymringer enn skjebnen til en regjering.

Innskytere har begynt å trekke innskuddene tilbake fra irske banker. Irland kom derfor stadig nærmere ei total bankkrise. Det som pressa fram det store lånet, var frykten for at store bankskred kunne løsne også i andre land.



EU gjennomførte i sommer såkalte ”stresstester” på banker i alle EU-land: Var det banker som ikke ville klare forpliktelsene sine hvis uroen på finansmarkedene fortsatte?

Konklusjonen var beroligende. Bortsett fra en håndfull banker i Spania og Tyskland sto det bra til. Alle irske banker besto testen. Men på tirsdag var overskriften i Irish Times: Irske bankaksjer faller dramatisk.

Det som stresstestene kan ha vist, men som det ikke ble sagt noe om, var at europeiske banker i dag er vevd inn i hverandre med lån på kryss og tvers. Det som har kommet fram i det siste, er at irske banker har tatt opp særlig store lån i Tyskland.

Det kan forklare hvorfor Angela Merkel som tysk kansler etter hvert pressa så hardt på for å få den irske regjeringen til å godta det store lånet – helt på tvers av alle hennes forsikringer til tyske velgere om at det ikke skal brukes tyske penger på å berge grekere og andre folkeslag ut av kriser de vikler seg inn i.

Det er også bakgrunnen for at så mange europeiske land er så villige til å bidra med store lån til en irsk regjering som er like upopulær utafor Ireland som innenlands.


Som overfor Hellas skal IMF bidra med tredjeparten av lånesummen. Men det er ikke sikkert at IMF vil fortsette å bidra på denne måten hvis flere EU-land må berges.

IMF ble oppretta for å få verdensøkonomien til å gli sjøl om enkelte land fikk problem med betalingsbalansen sin. Da skulle IMF gå inn med kortsiktige lån for å hjelpe regjeringer ut av ei akutt pengekrise – mot at disse regjeringene la om politikken slik at de raskest mulig kunne importere mindre og eksportere mer.

I 2008 og 2009 gikk IMF sammen med EU-kommisjonen om støttepakker til EU-land i Sentral- og ØstEuropa. Støtten til Hellas kunne også ses som støtte til et land der statsfinansene var gått av sporet. Lånet til Hellas var derfor en grei sak for IMF.

Med Irland endres perspektivet. Den irske gjelda er i langt større grad privat gjeld. Der er det bankene som er i krise. Da kunne IMF vendt ryggen til. Det gjorde ikke IMF, antakelig fordi i denne krisa er IMF og EUs sentralbank i samme båt. Nå er det hele eurosonen som må berges.


IMF har aldri kvidd seg for å stille tøffe krav når hjelp gis. Det meldes likevel at IMF ikke var bare begeistra for de krava som EU-lederne valgte å stille: bare krav som rammer folk flest. IMF ville at også kapitalsida på Irland skulle ta sin del av byrdene. Aksjeeierne i kriserammede banker måtte ikke gå skuddfri sjøl om bankene fikk støtte nok til å kunne leve videre, og obligasjoner måtte kunne innløses til under pålydende.

Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass. Renta på portugisiske og spanske statsobligasjoner har økt til rekordhøye nivåer.. For nå væres det blod. Finansmarkedene rygger ikke tilbake når gjeld øker. De krever bare høyere rente.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. november 2010)

Når elektrikerne drar

Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal

På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.

Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.

Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.

Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.


Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.

Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.

For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.

Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.

Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.

Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.

Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.


Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.

Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.


To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.

Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.

Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.

Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.

Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.

Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land

Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)

fredag 12. november 2010

På pinne for EU

Forhandlinger med EU - eller diktat om forhåndstilpasning?

Formelt har den islandske regjeringen i snart ett år forhandla med EU om medlemskap i snart ett år. Men er det forhandlinger eller diktat om forhåndstilpasning? Det spør mange seg om på Island i dag.

Det som for tida provoserer mest, er det såkalte IPA-opplegget til EU (Instrument of Pre-Accession Assistance). EU-kommisjonen tilbyr å bruke en kvart milliard kroner (30 millioner euro) for å få forhandlingene til å gli slik EU vil. Pengene skal brukes til en informasjonskampanje og til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs mange institusjoner.

Slik pengeinnsprøyting er etter hvert blitt gjengs når EU forhandler med nye søkerland. Det skjedde ikke den gang Norge forhandla om medlemskap i EU i 1993-94, og det ville ganske sikkert ha virka mot sin hensikt dersom EU hadde prøvd seg på noe slikt.

Denne ”bestikkelsen” gjør i hvert fall dårlig inntrykk på Island der avsmaken mot alt som minner om utidig kjøp og salg i det politiske livet sitter godt i. Tre statsråder fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) har gjort det klart at de ikke vil ta imot EU-penger til sine departementer. Flere kan følge etter.


EU-kommisjonen la på tirsdag fram sin vurdering av hvordan det går i forhandlingene med Island. (2010 Progress Report). Alt i den første setningen avsløres det hva slags forhandlinger dette dreier seg om. ”Framgangen” (the progress) måles bare ut fra hvor langt Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk, ikke ut fra hva forhandlerne er blitt enige om.

EU-kommisjonen konstaterer at Island er ”en fungerende markedsøkonomi” sjøl om begrensninger på den frie flyten av kapital ”hindrer en effektiv anvendelse av ressurser”. Det presiseres at den frie flyten også må gjelde investeringer i fiskerinæringa.

Rapporten trekker fram en del områder som er ”særlig utfordrende”: Det er finanstjenester, landbruk og bygdeutvikling, fiskerinæringa, kapitalflyten (antakelig mangelen på fri nok flyt) og miljøet.

Ingen partier på Island kan godta en løsning som ikke sikrer islandsk kontroll med fiskeressursene og med fiskerinæring. Framdriftsrapporten til EU-kommisjonen slår arrogant fast at EU-prinsippene om fri etableringsrett, frihet til å yte tjenester og fri flyt av kapital må gjelde både innen fisket og innen fiskeforedlinga. Island bryter dessuten EU-reglene for ”vern av hval og sel”.

Landbruket og foredlingsindustrien på Island har ingen muligheter til å greie en konkurranse på like vilkår med EU. Det er det ingen tegn til at EU-kommisjonen har oppfatta.

Derimot er EU-kommisjonen bekymra for den støtten næringslivet har fått under krisekaoset på Island. Krisa har også ført til at regjeringen har gjennomført” betydelige budsjettkutt”. Det er derfor nødvendig å passe på at det settes av nok ressurser til å forberede innmeldingen i EU!

Kapitel for kapitel fastslås det hvor langt – eller kort - Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk. Patentlovgivningen og lovgivningen på tele- og mediaområdet er ikke gjennomført slik den skal. Island svikter også på ”viktige områder” som forsikring og handel med verdipapirer. Den administrative kapasiteten må styrkes når det gjelder offentlige anskaffelser (de som må ut på anbud i 30 land alt i dag på grunn av EØS-avtalen).

Det bekymrer EU-kommisjonen at Høyesterett har felt noen dommer til fordel for låntakerne på Island. Det har påført islandske banker byrder som kan ”undergrave deres finansielle situasjon”. Det uttrykkes ingen bekymring for de titusener av boligeiere som ikke klarer å betjene gjelda si.

Som om det er en bagatell sies det i rapporten at Island har begynt å finne ut hvilke internasjonale avtaler landet må si opp for å bli medlem av EU, for eksempel for at EU skal kunne overta handelspolitikken overfor tredjeland.


På Island er nok det aller mest provoserende i rapporten at EU-kommisjonen nå gir full støtte til overvåkingsorganet ESA i kampen mot Island i den såkalte Icesave-konflikten. Storbritannia og Nederland krever at Island dekker en stor del av tapene til britiske og nederlandske innskytere da nettbanken Icesave gikk konkurs.

Det har den islandske regjeringen vært villig til – hvis Storbritannia og Nederland låner den penger på rimelige vilkår til å dekke tapene. Islendinger flest er ikke like villige. 98 prosent av velgerne stemte nei til en slik avtale. De fant det urimelig at 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.

EU-kommisjonen har tidligere gitt sprikende signaler om hvem som har ansvaret for tapte bankinnskudd – både at stater ikke kan stå ansvarlig for enhver bank som går konkurs (ABCNyheter 28.7.2010), og at stater i krise må berges for at ikke bankvesenet skal rase. Men i rapporten sin gir EU-kommisjonen uforbeholden støtte til ESA.


I ”framgangsrapporten” fra EU-kommisjonen fastslås det at på Island har støtten til innmelding økt. Det er nok ønsketenkning.

Da banker og alt annet på Island raste sammen i oktober 2008, ville tre av fire velgere inn i EU. Allerede vinteren 2009 var det dødt løp mellom ja og nei på meningsmålingene. Fra i fjor høst har det nei-sida hatt et klart overtak, i det siste med over 60 prosent nei og 20-25 prosent ja.

Mange krever derfor at søknaden om medlemskap må trekkes, blant annet fordi det ikke er troverdig å forhandle med EU når det ikke er flertall for medlemskap verken blant velgerne eller på Alltinget. Da Alltinget i juli 2009 med knapt flertall vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, gikk sju medlemmer av de Venstre-Grønne på talerstolen for å fortelle at de ville jobbe aktivt mot medlemskap i EU sjøl om de hadde stemt for å sende søknaden.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2010)

Da heller egenregi!

Enda dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende offentlige anbud

EUs anbudsregler for offentlige innkjøp og byggeoppdrag fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Anbudsprosesser som skulle ha bidratt til billige løsninger, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”. (Klassekampen 13.2.10)

Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Rettssakene fører til forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av anbudsprosesser som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.

Det fører også til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig – alt ifølge CEMR.


Nå skal alt dette bare bli verre: Anbudsprosessene skal bli enda dyrere, enda mer innfløkte og enda mer konfliktskapende. Det skyldes et direktiv som EU har vedtatt om hvordan anskaffelsesreglene for offentlig sektor skal håndheves. Direktivet skal etter EUs forutsetninger inn i EØS-avtalen.

En offentlig utredning (NOU 2010:2) ble lagt fram i april med forslag til hvordan direktivet skal omgjøres til norsk lov. Utredningen går inn på mange ulemper ved direktivet, og lovforslaget prøver å dempe ulempene mest mulig innen rammen av den valgfriheten som direktivet gir.

Høringsuttalelsene – 115 i tallet - er lagt ut på hjemmesida til Fornyingsdepartementet. NHO og advokatstanden hilser direktivet velkommen og syns at lovforslaget ikke går langt nok. Fagforbundet har levert en særlig grundig og svært kritisk høringsuttalelse. Verken Fellesforbundet eller LO har avgitt noen høringsuttalelse – hvis en skal tro oversikten til departementet.


Direktivet innfører en karensperiode på 10-15 dager. Det innebærer at når oppdragsgiveren har valgt ut en leverandør, har konkurrenter som ikke nådde opp, 10-15 dager på seg til å klage på avgjørelsen. Hvis det kommer en slik klage, skal hele beslutningsprosessen automatisk stoppes.

Slik er det ikke i dag. Det er bare kontrakter som kan ha spesielt skadelig virkning på helse, miljø eller sikkerhet som kan stoppes automatisk for å bli undersøkt nærmere av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

Innføres direktivet, kan det bli mange slike klager. Det kan bli store forsinkelser hvis enhver klage kan stoppe et innkjøp eller en byggestart. Her i Norge har KOFA tatt imot 1700 klager på 7 år. I Sverige økte antall klager med 150 prosent etter at direktivet ble innført.

Klagene skal etter lovforslaget avgjøres av rettsvesenet og ikke lenger av KOFA. En domstol har da anledning til å oppheve en kontrakt som er inngått hvis den finner at det er alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. En slik dom rammer ikke bare kontraktspartene, oppdragsgiver og leverandør. Den kan også ramme alle andre som er tjent med at leveransen kommer når den skal eller at bygginga blir ferdig i tide.

For å unngå unødige forsinkelser kan det settes en tidsfrist for domstolsbehandlingen. Det betyr at enten må domstolene gis mer penger til å klare en slik merbelastning – eller så må slike anbudskonflikter gis fortrinnsrett slik at de kan komme foran andre rettssaker i køen. Det siste er provoserende for de mange som venter i årevis på et rettsoppgjør.


Det er vanskelig å se at det fins noen som helst samfunnsmessige grunner til å ta det nye direktivet inn i norsk lov. Reglene for offentlige innkjøp og byggeoppdrag er unødvendig byråkratiske og upraktiske alt i dag.

Med stadig mer innfløkte krav til anbudsprosessene og med mer adgang til å klage på vedtak, er det bare yrkesgrupper som konsulenter og advokater som har glede av det nye direktivet. Offentlige oppdragsgivere kommer til å trenge stadig bedre og dyrere konsulenter for å slippe rettssaker etterpå. Nye anbudskonkurranser tar tid, koster penger og gjør innkjøpet eller byggeprosjektet dyrere.

Og skulle rettssakene komme, trenger både klager og oppdragsgiver juridisk hjelp for å nå fram best mulig i retten. Det kan bli dyrt for begge parter, og det kan gå slik at alle potensielle leverandører for sikkerhets skyld kalkulerer inn eventuelle utgifter til konsulenter og advokater når tilbudet leveres. Dette kan øke prisen på varer det offentlige kjøper og kostnadene ved offentlige byggeprosjekt – stikk i strid med det som var hensikten med anbudskravet.

Det nye direktivet kan gjøre det enda mindre fristende for mindre selskap å kaste seg inn i anbudskonkurransen. Kravet om EØS-anbud i 30 land fører alt i dag til at det er de store på markedet som slåss om anbudene.

Over hele Europa sliter kommuner og andre offentlige oppdragsgivere med EUs anbudsregler. Håndhevelsesdirektivet gjør alle prosesser enda mer ugjennomtrengelige. Ingen ville finne på å stille krav om åpne anbud i 30 land med like kronglete regelverk og like nærsynt overvåking når private selskap skal kjøpe noe eller bygge noe.

Sannsynligvis er offentlige oppdragsgivere like opptatt av å få mest mulig for pengene som private. De burde derfor sjøl kunne vurdere når det er lurt med anbud og hvor omfattende en anbudsprosess bør være. Denne ”friheten til å anskaffe” har de siste månedene vært slagordet til de tusener av kommuner som CEMR organiserer.

Det beste som kan sies om dette håndhevelsesdirektivet, er at det kan få kommuner til ta vare på evnen til å yte viktige tjenester i egen regi – i stedet for å sette i gang anbudsprosesser som forsinker og fordyrer. Men det var vel knapt hensikten med direktivet?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. november 2010)

lørdag 30. oktober 2010

- Skjerp konkurransen!

Barnier: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”


På onsdag la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er fortsatt ikke sterk nok.

Bakgrunnen for forslaga er den såkalte Monti-rapporten som ble lagt fram i mai. EU-kommisjonen har i stigende grad vært opptatt av den ”økonomiske nasjonalismen” som angivelig frister mange EU-land som svar på kriseproblemene. Tidligere EU-kommissær Mario Monti fikk derfor i oppdrag å få det indre markedet ”tilbake på sporet”.


Et mer effektivt indre marked betyr å sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.

Kravet om konkurranse begrunnes med at den skal styrke EU-statenes konkurranseevne utad – både mot konkurranse fra industriland som USA og Japan og mot lavkostland som Kina og India.

Men EU-land handler mye mer med hverandre enn med land utafor EU. Det er denne konkurransen innad i EU som siden 1980-tallet har forsterka utstøtingen fra arbeidslivet av dem som klarer arbeidspresset dårligst, og som har ført til tretti år med massearbeidsløshet i alle EU-land (unntatt Luxemburg). Det er ingen ting som tyder på at EU kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten.

I tillegg har EU-domstolen med en serie dommer fra 2007-2008 (VikingLine, Laval, Rüffert, Luxemburg) undergravd det som er kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon. Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, reagerte på dommene med å fastslå at ”balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikle seg til et skjebnespørsmål for EU”.

*

I frykt for ”at fagbevegelsen skal vende ryggen til det indre markedet”, gikk Monti i sin rapport inn for en lovendring som garanterer at faglige rettigheter ikke innskrenkes av reglene på det indre markedet. Men han gikk imot å ta inn i Lisboatraktaten en ”sosialklausul” som sikrer slike rettigheter, slik som Euro-LO har krevd.

I EU-kommisjonens forslag om The Single Market Act lå det opprinnelig inne et forslag om å innføre en sosialklausul om å styrke retten ”til kollektive avtaler og til å streike” i forhold til kapitalens etableringsrett. (Europaportalen 27. okt)

Dette forslaget møtte så sterk motstand både innad i EU-kommisjonen og fra flere regjeringer, blant annet fra de nye regjeringene i Storbritannia og Sverige, at det ble tatt vekk.

I stedet nøyer EU-kommisjonen seg med å vise til Lisboatraktatens mål om en ”sosial markedsøkonomi med høy konkurransekraft” og til Charteret om borgernes grunnleggende rettigheter som ble tatt inn i Lisboatraktaten. Et vagt løfte om å endre utstasjoneringsdirektivet i løpet av 2011 kan bli som skrift i sand for fagbevegelsen.

Ikke noe av dette endrer det rettsgrunnlaget som EU-domstolen bygger på når den systematisk angriper faglige rettigheter og fagbevegelsens handlefrihet på en måte som forrykker enhver mulighet for balanse mellom arbeid og kapital i konkurransen på det grenseløse indre markedet.

Michel Barnier, ansvarlig for det indre markedet i EU-kommisjonen, ble på pressekonferansen onsdag spurt hvorfor sosialklausulen om forhandlings- og streikerett var tatt ut. ”Men streikrätten existerer, sa Barnier med et skratt och såg oförstående ut” - ifølge den svenske Europaportalen.


Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, var skuffa over at kommisjonspresident Barroso har brutt det løftet som han ga i 2009 for å bli gjenvalgt. Da lovte han å ”skaffe en bedre balanse mellom det indre markedets krav om fri flyt og de rettighetene som lønnstakerne har”.

Poul Nyrup Rasmussen, som for tida er leder for det europeiske sosialistpartiet (sosialdemokratene) uttrykte uro over ”gapet mellom økonomiske interesser og folkets interesser” og fastslo at den sosiale dimensjonen i The Single Market Act ikke er tilstrekkelig til å møte ”utfordringen med 23 millioner arbeidsløse og 80 millioner som lever i fattigdom

Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEuropa er derimot svært fornøyd med at EU nå skal fjerne ”gjenstående gap og flaskehalser for de fire grunnleggende frihetene”. Retten til ”kollektive tiltak” trenger ingen ekstra garanti utover det som står i Charteret om de grunnleggende rettighetene. Men arbeidsgiverne må bli rådspurt om ”ethvert framtidig initiativ i forhold til den sosiale dimensjonen ved det indre markedet”. (Pressemelding 28.10) Slik EU fungerer, er det ingen fare for at det ikke skjer.


Det er krisa som er bakgrunnen for den stadig mer desperate tonen fra EU-kommisjonen. Behovet for å bringe det indre markedet ”tilbake på sporet”, uttrykkes slik: ”Tilliten til europeisk integrasjon er undergravd av finanskrisa.. Mye av den økonomiske veksten og mange av jobbene skapt mellom 1992 og 2006 er feid vekk. Produksjonen er tilbake på 1990-nivå. 23 millioner mennesker er arbeidsløse.”

I tillegg har gjeldskrisene fyrt oppunder spredningen av nasjonalisme og reist spørsmål om framtida for euroen – fortsatt ifølge EU-kommisjonen. Det er ikke rart at folk går ut på gatene i mange EU-land.

EU-parlamentet så det slik i mai: ”Europeiske borgeres oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om det indre markedet er lav, ikke-eksisterende(!), forvirra og til og med negativ”. Det er derfor nødvendig å ”endre folkelige oppfatninger om det indre markedet”. Det skal skje med bedre informasjon om regelverket på det indre markedet! Som om det vil hjelpe.

Men det hjelper nok ikke at The Single Market Act er stappfull av retorikk om at det indre markedet er ”lagd for de europeiske borgerne og må lages sammen med dem”. Michel Barnier sa det slik på onsdag: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. oktober 2010)




fredag 29. oktober 2010

Fredsprisen til EU?

I de farligste konfliktene forener EUs overnasjonalitet ingen motparter.

Sekretæren for Nobel-komiteen, Geir Lundestad, fikk det ikke som han ville: det ble ingen fredspris til EU i år heller.

I en global sammenheng knytter EU sammen rike europeiske land som kan bli part i farlige, framtidige konflikter. EU tilbyr ikke noen overnasjonalitet som forener motparter verken når det gjelder krigstrusler, miljøkonflikter eller fattigdomskløften. EU er langt mer er del av problemet og ikke av løsningen på grunnleggende internasjonale konflikter.

Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I en del av disse konfliktene står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.

Den mest grunnleggende sikkerhetskonflikten går nord-sør. Den er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. I denne konflikten er EU uttrykk for rike i-lands særinteresser.

EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger.

Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og vanlige mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine.

Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt.

Lisboatraktaten fastslår at en ”felles sikkerhets- og forsvarspolitikk” er en integrert del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. (Art.. 24,2)

Det er ikke lite som forventes – eller kreves – av medlemsstatene i forhold til denne felles utenriks- og sikkerhetspolitikken: ”Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med lojal innstilling og gjensidig solidaritet …. De avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet...” (Art.24.2)

Lisboatraktaten fastslår videre at medlemsstatene skal ”stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen”. (Art. 24.3) EU har for lengst en felles utrykningsstyrke på over 100.000 soldater som på 60 dagers varsel skal kunne settes inn hvor som helst i verden og bli der i inntil ett år. I tillegg er det oppretta såkalte kampstyrker (battle groups) som kan som kan settes inn på ti dagers varsel og være i virksomhet i inntil fire måneder.

Styrkene kan settes inn både i fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner, og det kan skje uten mandat fra FN. Det er nok at EU sjøl mener at det skjer ”i samsvar med prinsippene i FN-pakten”.

Roma-traktaten fastslo at produksjon og handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. EU har opprretta et ”europeisk forsvarsbyrå” som har ansvar for å utvikle og skaffe til veie militært utstyr.

Etter at den kalde krigen mellom øst og vest tok slutt, er kampen om våpenkunder hardere enn før. I den kampen har vesteuropeisk rustningsindustri tapt markedsandeler, først og fremst til USA.

Det skal det bli slutt på. Stadig flere vesteuropeiske rustningsbedrifter vil gjerne sprenge de nasjonale rammene for å slå seg sammen med eller kjøpe opp bedrifter i andre land. Samtidig har finansministrene begynt å regne på hvor mye det kan være å spare hvis våpen lages i færre, men større europeiske rustningskonsern.

Dermed kan det fort gå som i USA, der ingen kan se hvor rustningsinteressene slutter og hvor Pentagon begynner.

Samtidig driver overvåkings- og sikkerhetsindustrien fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.
Det var konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”).

Dette overvåkingssystemet beskrives som starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.

Rapporten skisserer en utvikling mot en verden med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om forstedene til Basra eller Paris.

I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.

Dit er det langt. Klimafiaskoen i København for et år sia viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. oktober 2010)

Vikarbyrådirektivet

NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener LO?

Vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt– ble vedtatt i EU i november 2008. Arbeidsdepartementet sendte direktivet på høring 10. september 2010 med høringsfrist 10. desember 2010. Høringsbrevet tyder på at regjeringen kan komme til å godta direktivet.

Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?

Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet. Slik skal direktivet “utvikle fleksible former for arbeid”. I dagens Europa betyr det fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser.

*

Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.

Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.

Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som de §14-9 setter for midlertidig ansettelse. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og har alt reist krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.

Mange tariffavtaler setter også stamme grenser for bruken av vikarbyråer. Fellesforbundet, EL og IT-forbundet og NNN har for eksempel avtaler som fastslår at det skal forhandles om innleie av arbeidstakere. EL og IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi om at det for elektrofagene ikke skal være noen innleie fra vikarbyråer, bare fra godkjente opplæringsbedrifter. Heisoverenskomsten er like restriktiv når det gjelder vikarbyråer. NNN har inngått avtaler om at en skal prøve å ansette vikarer på vanlig måte før en tar i bruk et vikarbyrå.

I høringsbrevet går Arbeidsdepartementet langt i å ”selge” direktivet til fagbevegelsen. Det hevdes nokså kategorisk at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare.


*

Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.

Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, gjeninnføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke vil ha.

Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.


*


Direktivteksten er som vanlig svært uklar. Det vil ikke bli klart hva direktivet innebærer før EU-domstolen har sagt sitt.

Arbeidsdepartementet, NHO og folk fra fagbevegelsen går med svært ulike utgangspunkt inn i debatten om vikarbyrådirektivet Vi har ei regjering som styrer på basis av EØS-avtalen, og regjeringsflertallet fra Arbeiderpartiet er åpenbart fast bestemt på at reservasjonsretten ikke skal brukes mot noe direktiv fra Brussel.

Arbeidsdepartementet tolker derfor direktivet “i beste mening” både for å imøtegå argumentene fra skeptikere innen fagbevegelsen – og for å bygge opp en sterkest mulig argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen

NHO tar også imot direktivet med åpne armer. Ledelsen der er så overbevist om at direktivet snart blir norsk lov, at den ikke ser noen grunn til å roe ned fagbevegelsen. Den sier rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det..

Innen fagbevegelsen er debattsituasjonen langt mer komplisert. Mange er så skeptiske til direktivet at de jobber for en norsk reservasjon mot direktivet slik at det ikke blir del av det norske lovverket. De frykter nettopp at direktivet vil tvinge fram de endringene i lov og avtaleverk som NHO ser seg tjent med.

Andre regner med at det er urealistisk å få til en norsk reservasjon, og er opptatt av å innføre direktivet på en slik måte at virkningene gjør minst mulig skade for utleide arbeidstakere og for de ansatte i innleiebedriften.

For debattens skyld burde i hvert fall tre forhold klarlegges før endelig standpunkt tas:

1. Er NHO villig til å videreføre de begrensningene som er tariffavtalt per idag?
2. Hvordan skal en sikre at innleide arbeidstakere får forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår i bedrifter der det ikke fins noen tariffavtale?
3. Kan regjeringen avklare hvordan ESA – og helst også EFTA-domstolen – stiller seg til paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven og til de begrensningene som følger av tariffavtaler?

Blir det ikke gitt tilfredsstillende svar på disse spørsmåla, bør reservasjonsretten brukes.


(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. oktober)

lørdag 25. september 2010

Kampen mot postdirektivet

Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

EUs 3. postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.

SV og Senterpartiet har gjort det klart at de vil gå mot å ta postdirektivet inn i norsk lov. Arbeiderpartiet nøler med å fortelle hva det mener. I regjeringserklæringen Soria Moria II står det bare: ”Vi vil innhente kunnskap og utrede konsekvenser av en eventuell implementering av direktivet.”

*

Postkom, fagforbundet for postansatte, har i lengre tid ført en aktiv kampanje mot å godta postdirektivet. Det er en kampanje som prøver å mobilisere motstand langt utover de postansatte. (Kampanjenettstedet er postdirektivet.no) Ei Facebook-gruppe har alt 1600 medlemmer.

Postkom satser på at kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Forbundet prøver å nå fram til fagforeninger i andre forbund, til bedrifter og lokale industriforeninger, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt til alle som vil hindre at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.

NorgesBarometeret fikk i juni 2009 svar fra over 1500 kommunestyrerepresentanter om hvordan de mener regjeringen bør forholde seg til postdirektivet. Av dem som hadde et standpunkt, ville over 60 prosent bruke reservasjonsretten. En fjerdedel ville utsette direktivet, og bare en av ti mente at direktivet bør innføres fra 2011. Det var flertall for å bruke reservasjonsretten i samtlige partier unntatt Høyre.

*
Også i andre land er det uro om postliberaliseringa. Copenhagen Economics overleverte nylig en rapport til samferdselsministeren som bekrefter utredninger fra EU-hold. I flere land har postlønninger blitt halvert, og det er en massiv overgang fra heltid til deltid – og til kontraktører.

Uroen over endringene kommer lovlig seint mange steder. Men slik er det ofte. Da tillitsvalgte for europeiske postansatte i april møtte Andrew Chapman som har ansvar for postbransjen i EU-kommisjonen, var svaret en skuldertrekning: ”Dere har min fulle sympati. Men våre hender er bundet. På grunn av det politiske systemet er det ingen ting vi kan gjøre. Det EU har vedtatt, kan ikke endres.” /Aktuell.no 30.6.10)

UNI Europa Post og Logistikk prøver å samordne motstanden blant postansatte, og Postkom holder nær kontakt med det som skjer derfra. I Storbritannia har det vært store streiker, og i mange land demonstrerer de postansatte. Også enkelte regjeringer begynner å angre på hva de har vært med på. Ringvirkningene kan bli store hvis Postkom vinner kampen i Norge.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2010)

EU ser fram mot 2030

- Det vi kan se, er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere



De 27 regjeringssjefene i EU satte i desember 2007 ned ei såkalt refleksjonsgruppe til å svare på to spørsmål: Hvilke utfordringer står vi overfor de neste 20 åra – og hvordan skal vi løse dem?

Svara forelå i mai 2010 i dokumentet ”Prosjekt Europa 2030” – etter at finans- og økonomikrisa har snudd opp-ned på mange gamle sannheter. Prosjektrapporten starter da også med et budskap som er høytidelig nok: ”Europa står i øyeblikket ved et vendepunkt i sin historie.”

Krisa ”har ramma Europa hardere enn noen annen region i verden og har avslørt strukturelle svakheter i den europeiske økonomi”. Men hvilke svakheter? Det står det ikke noe om.

Det innrømmes riktig nok at det er gjort lite for å endre de finansinstitusjonene som førte inn i krisa ”bortsett fra å begrense utlånet deres betydelig”. EU må utvikle nødvendig regulering, kontroll og tilsyn på egen hånd hvis ikke G20 gjør det: ”Våre borgere vil simpelt hen ikke tolerere en redningsoperasjon i den størrelsesorden vi har vært vitne til.”

Da blir det avgjørende å ”motstå proteksjonistiske fristelser”. Hvilke fristelser det er snakk om, sies det ikke noe om. Det gjentas bare med andre ord: ”EU må styrke det indre marked i forhold til fristelsene til økonomisk nasjonalisme og fullføre det slik at det også omfatter tjenesteytelser og det digitale samfunn.”


Refleksjonsgruppa fastslår at Europa har tapt betydelig terreng i kappløpet om å utvikle en ”kunnskapsøkonomi”. Regjeringssjefene i EU vedtok i juni 2000 at innsatsen for forskning og utvikling skulle økes fra 1,9 prosent av bruttonasjonalproduktet til 3 prosent i 2010. I 2009 var bevilgningene på 1,8 prosent. Refleksjonsgruppa er redd for at Asia i 2025 kan være i spissen for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen ”på bekostning av EU og USA”.

Det var på det samme møtet regjeringssjefene vedtok at EU innen 2010 skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.

Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.

Nå fastslår refleksjonsgruppa at EU har tapt konkurranseevne både overfor det de kaller ”vekstøkonomiene” i den tredje verden (Kina, Brasil) og flere OECD-land utafor EU. Samtidig er ”balansen mellom sosiale og markedsmessige” mål blitt forrykket ”i og med at de sosiale ulikhetene er vokst”.

Nå har det i hele EUs historie aldri vært noen balanse mellom sosiale og markedsmessige mål – trass i alt som har vært sagt om denne balansen. Etter at EU-domstolen fra desember 2007 slo til med en serie dommer som skjøv faglige og sosiale rettigheter til side hvis de kom i konflikt med markedsfrihetene, er alt snakk om balanse uten innhold.


Refleksjonsgruppa slår fast at arbeidsmarkedet må reformeres og moderniseres. Reform og modernisering var honnørorda da EU-kommisjonen la fram visjonene sine om det gode arbeidslivet i grønnboka om ”Modernisering av arbeidsretten for å møte det
21. århundredets utfordringer
”.

Her var flexicurity det sentrale ordet – dette sesam-sesam for å få i pose og sekk, både fleksibiliteten i arbeidslivet og tryggheten i velferdsordningene.

Det er Danmark som er gjort til modell for et slikt ”fleksitrygt” samfunn. Det er der arbeidsgiverne står friest både til å ansette og til å si opp folk. Og det er der velferdsordninger gir trygghet når en faller ut av arbeidslivet – uansett om det er på grunn av omstillinger, sjukdom eller sviktende arbeidsevne.

Refleksjonsgruppa sier greitt: “I en verden i rask endring er det ikke jobber som skal beskyttes, men den personen som mister en jobb.” Det EU da trenger, er en ny “politikk for jobbmobilitet”. Men hva det skal bety, får vi ikke vite.


Refleksjonsgruppa vier et helt kapitel til “den demografiske utfordringen”. Utgangspunktet er kjent nok også fra den norske debatten: Hvis vi ikke gjør noe med det, vil våre aldrende samfunn legge et uholdbart press på våre pensjons-, helse- og velferdssystem og underminere vår økonomiske konkurranseevne.

Gruppa ser to utveier: at langt flere kommer i arbeid, særlig kvinner, og at EU fører en “avbalansert, rettferdig og proaktiv innvandringspolitikk”. Hvis ikke begge deler skjer, vil tallet på yrkesaktive gå ned med 68 millioner innen 2050.

Det er velutdannede innvandrere det er viktigst å få tak i. Siden det kan føre til “hjerneflukt” fra fattige land, må det inngås bilaterale avtaler om “toveismobilitet” og om EU-støtte til videregående utdanning som “begge parter” kan dra nytte av.


Klimautfordringene tas på alvor: Virkningene av klimakrisa vil langt overskygge virkningene av finans- og økonomikrisa. Beskrivelsen er sånn at Aslak Sira Myhre ville spy: Hvis vi ikke treffer effektive mottiltak, vil “hele regioner forsvinne, det strømmer inn med klimaflyktninger, milliarder av mennesker har ikke lengre vann”.

Og med adresse til all verdens Bergens-halvøyer: Energisparing er det mest effekive tiltaket mot CO2-utslipp. ”Billigste og reineste form for energi er den energi som ikke forbrukes.”



Faktaboks:

Rapporten til refleksjonsgruppa starter slik:
De resultatene vi er kommet fram til er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere: en verdensomspennende krise, stater som kommer banker til unnsetning, aldrende befolkninger som utgjør en trussel for konkurranseevne og våre sosiale modellers holdbarhet, press nedover på omkostninger og lønninger, utfordringene fra klimaforandringer og stigende energiavhengighet samt en forskyvning mot øst av den samlede fordelingen av produksjon og oppsparing. I tillegg har vi truslene fra terrorisme, organisert kriminalitet og spredning av masseødeleggelsesvåpen hengende over oss.”

Det ser virkelig ikke lyst ut.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. september 2010)

fredag 17. september 2010

Om å fjerne fattigdom

Den som vil bekjempe sosial ulikhet, må dempe konkurransen på markedene.


De sosiale forskjellene øker omtrent i hvert eneste land – de øker i absolutt alle i den rike del av verden. Uansett hvordan de måles, er de sosiale forskjellene mindre i Norge enn i de fleste land i Europa – men de har økt kraftig også hos oss.

Ett mål på sosial ulikhet er å sammenlikne inntekten til den rikeste tiendeparten av befolkningen med inntektene til den fattigste tiendeparten.

Målt på denne måten er inntektsforskjellene i Europa minst i Finland, Norge og Sverige. Mens den rikeste tiendeparten i 2007 tjente seks ganger så mye som den fattigste tiendeparten i Finland, Norge og Sverige, tjente den sju ganger så mye i Tyskland, åtte ganger så mye i Danmark, ni ganger så mye i Frankrike, ti ganger så mye i Spania, over elleve ganger så mye i Italia, nesten fjorten ganger så mye i Storbritannia og seksten ganger så mye i USA. (Human Development Report 2007, UNDP)

Talla illustrerer at inntektsforskjellene er størst der hvor markedene er sluppet mest fri, som i USA og Storbritannia. Innad i EU er det stor variasjon på inntektsforskjellene. Ikke alle rammevilkår er de samme. Styrken til fagbevegelsen varierer, skattesystemet varierer og de sosiale overføringene er ikke like store overalt.

Det er ikke større forskjeller i EU-land som Sverige og Finland enn i Norge som står utafor EU. Så er da også viktige rammevilkår de samme i Norge som i alle EU-land. Gjennom EØS er markedene sluppet fri på samme måte i Norge som i EU, og norsk arbeidsliv har vært utsatt for den samme grenseløse konkurransen og de samme utstøtingsmekanismene som arbeidslivet ellers i Europa.


Inntektsforskjellene i Norge er da også økt betydelig etter at såkalte ”tilpasninger til EUs indre marked” satte dagsorden for norsk politikk fra slutten av 1980-åra. I 1986 tjente den rikeste tidelen fire ganger så mye som den fattigste. Nå tjener den rikeste tidelen 5-6 ganger så mye.

For dem med høyest inntekt kan inntektene svinge mye på grunn av endringer i aksjeutbytte. 2005 var et år med større aksjeutbytte enn åra før og etter. Da tjente den rikeste tiendeparten 7,5 ganger så mye som den fattigste tiendeparten.


I følge ”Sosialt utsyn 2000” er det særlig fra 1993 til 1997 at vi så ”en utvikling mot større ulikheter i inntekter.” De rike ble mye rikere, og de fattige ble litt fattigere – målt i hvor store andeler de har av den samlede inntekten i det norske samfunnet. Det var da EUs indre marked for alvor slo inn i Norge gjennom EØS-avtalen.

Samme utvikling har det vært i hele Vest-Europa. Inntektsforskjellene holdt seg stort sett stabile i perioden 1975-1985. De økte i noen land, og avtok i andre.

1985 er det store tidsskillet i nyere europeisk historie. Det var da EU satte i gang det store indre-marked-prosjektet, det som skulle rydde av veien alt som kunne hindre den frie flyten på markedene. Dermed økte inntektsforskjellene så godt som overalt i EU.






De viktigste årsakene til sosial ulikhet er knytta til forhold i arbeidslivet. I de fleste EU-land er arbeidslivet opphav til større ulikheter i levekår enn i Norge.

To forhold kan bidra til at det er slik. Det ene er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at færre dermed lever på trygd eller er helt uten inntekt.

Det andre er at fagbevegelsen har større innflytelse på lønnsdannelsen i Norge enn i de fleste EU-land. Fagbevegelsen har større oppslutning enn i de fleste EU-land, og vi har i Norge i større grad en kombinasjon av sentrale lønnsoppgjør og forbundsvise oppgjør som er godt koordinert.


Fra 1980-tallet er det i mange land ført en offentlig politikk som øker ulikhetene i samfunnet – eller som i det minste demper ulikhetene mindre enn før. Skattesystem er nesten overalt lagt om slik at progresjonen er svakere enn før: de rike betaler ikke like stor andel av skattene som før. I noen land er det gjort kutt i trygder og sosialhjelp som særlig rammer dem med lavest inntekt.

De store forskjellene i inntekt skapes likevel på markedene, og forskjellene øker når markedene slippes mer fri enn før. Å slippe markeder fri betyr å øke konkurransen – mellom bedrifter, mellom sjølstendig næringsdrivende og mellom lønnstakere. Økt konkurranse betyr i praksis større forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.

Budskapet til EAPN, (European anti-poverty network), en paraplyorganisasjon for organisasjoner som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa er i hvert fall klart: EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må dempe konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi gjøre noe med EØS.


EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – lenge før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)

Fellesuttalelsen fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og det sosialpolitiske Europa kritiserer EU for å ”bygge et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. september 2010)

På konkurransens alter

Først slippes jungel-konkurransen løs i arbeidslivet. Så klippes klørne av fagbevegelsen


Konkurransen på EUs indre marked skulle være til fordel til oss alle. Slik gikk det ikke. Det er blitt flere fattige. Flere enn før forsvinner ut av arbeidslivet. Mange må ha sosialhjelp sjøl om de er i full jobb fordi lønna er så lav.

Hva er det som skjer?

Langtidstendensen var at de sosiale forskjellene i de fleste europeiske land avtok til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs for alvor på sitt stadig mer grenseløse indre marked, begynte den nye ulikheten å gripe om seg. Var det et tilfeldig sammenfall i tid?

Fram mot 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane og strømforsyning tåle konkurranse fra private selskap, i tur og orden ble mange tjenestemarkeder liberalisert som økonomene kaller det. I tillegg er mange av de gamle monopolselskapene nå helt eller delvis i privat eie.

Men er det liberalisering og privatisering som har økt de sosiale forskjellene og skapt den nye fattigdommen?

Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Forskningsmiljøer i seks europeiske stater har tatt for seg fire tjenestebransjer i hver av statene. Bransjene er strømforsyning, lokal kollektivtransport, posttjenester og sjukehus. De seks statene er Tyskland, Storbritannia, Polen, Belgia, Østerrike og Sverige.

Et tjuetall delrapporter går i gjennom erfaringene fra de enkelte land og bransjer. De sammenfattes på kryss og tvers. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.) EU-kommisjonen har delfinansiert forskningsprosjektet som starta i 2006 og ble avslutta i 2009.

Virkningene av liberalisering og privatisering varierer fra bransje til bransje og fra land til land. De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserte seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold. Den langvarige arbeidsløsheten gjorde det lett å spille arbeidssøkere ut mot hverandre.

Hos de nye postselskapene betales det lønninger helt nede på 5-7 euro timen. Det setter de gamle monopolselskapene under press slik at de også må svekke lønnskostnadene sine. Det skjer blant annet ved å betale nyansatte langt lavere lønn enn før og ved å kvitte seg med arbeidsoppgaver som så overtas av firmaer med lavere lønninger.

I de fleste andre land og bransjer er presset på lønningene svakere. Men dette kan endre seg hvis konkurransen øker, hevder forskerne.

For også i de andre tjenestebransjene fører liberalisering og privatisering til at mange går ned i lønn og at de sosiale forskjellene øker. Det fører naturligvis også til at tjenester som før var offentlige, fordeles mer ulikt enn før. Lønnstaperne får færre tjenestegoder enn andre når de må kjøpe tjenestene på privatiserte markeder.

Konsekvensene er tydeligst i de sektorene der det konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Det er der fagbevegelsen mest mister medlemmer og kampevne.

Alt i alt har endringene bidratt til å øke ulikhetene i samfunnet, både blant forbrukerne som ikke lenger er likestilte kunder av tidligere offentlige tjenester og blant lønnstakerne som i økende grad får ulike lønninger for samme arbeid.

Forskningsrapportene konkluderer med at liberalisering og privatisering av sentrale offentlige tjenester fører med seg et todelt arbeidsliv. Godt organiserte lønnstakere i det som en gang var offentlige monopoler klarer å hevde gamle standarder for lønn og arbeidsvilkår. Men mange andre må finne seg i jobber med lav lønn og dårligere arbeidsvilkår i selskap som konkurrerer innbitt seg i mellom for å overleve.

På grunn av konkurransen etablerer også tidligere monopolselskap todelte lønnsstrukturer ved å dele arbeidsstokken i en kjerne av fast ansatte og en periferi med løsere tilknytning til bedriften, som deltidsansatte og midlertidig ansatte.

Forskerne legger vekt på at denne utviklingen undergraver grunnlaget for solidaritet mellom ansatte i samme bransje og skaper en permanent trussel også mot relativt gunstig stilte kjernearbeidere. Dermed skjer det en oppflising av fagbevegelsen slik at den ikke lenger klarer ”å ta lønn og arbeidsforhold ut av konkurransen” mellom arbeidsplasser i samme bransje. Mye av konkurransen skjer nå nettopp ved at bedrifter satser på lav lønn for å slå ut konkurrenter.

Men kan ikke konkurranse i én sektor føre til økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser i andre sektorer? Det har forskerne ikke klart å påvise. Ifølge forskerne har liberalisering og privatisering snarere ført til at det blir færre arbeidsplasser, at det i tillegg blir flere som jobber deltid, har midlertidig arbeid eller jobber som sjølsysselsatte kontraktører.

Konklusjonen på det store forskningssamarbeidet ser slik ut: ”Liberalisering og privatisering har så langt fremma en konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønnskostnader og ikke på kvalitetsforbedring og innovasjon. Så lenge liberalisering assosieres med forverring av arbeidsforhold vil den fortsette å mangle støtte og legitimitet blant store deler av de ansatte som berøres.”

Den politiske konklusjonen er da også klar nok: ”Det er et presserende behov for en sosial (re)regulering av liberaliserte og privatiserte sektorer. Det krever politisk handling både på nasjonalt og europeisk nivå.”

Da er det ekstra ille at nylige dommer fra EU-domstolen (Laval, Viking og Rüffert-sakene) fastslår ”at bestemte nasjonale reguleringer til vern for arbeidere er i strid med prinsippene om de økonomiske frihetene som er fastlagt i EU-traktaten.”

onsdag 1. september 2010

Privatisert avmakt

I EU skal verken regjeringer eller velgere få lære av erfaringene med utstrakt liberalisering.

En bølge av privatiseringer har flomma inn over verden siden rundt 1980. I Vest-Europa starta det som en tilbakeføring til privat eie av store bedrifter som var nasjonalisert etter andre verdenskrig. I noen land dreide det seg om hele bransjer.

I Latin-Amerika måtte flere regjeringer fra starten av 1980-tallet selge bedrifter og annen statlig eiendom for å betale renter og avdrag på sterkt økende gjeldsforpliktelser. I Afrika kom koloniherredømmet tilbake i form av storkonsern som tok over kontrollen over viktige råstoffkilder. Aller voldsomst slo privatiseringsbølgen inn over Sovjetunionen og Øst-Europa etter 1990.

I de fleste land var det fra starten industribedrifter og statsbanker som ble privatisert. Etter hvert har store infrastrukturtjenester også blitt privatisert – både innen omsorg, helsevesen, utdanning, energiforsyning, jernbane, tele- og posttjenester. De fleste slike tjenester var lenge opplagte deler av det offentlige tjenestetilbudet. Slik er det ikke lenger.

Privatisering og markedsøkonomi spenner ikke bare over stadig større deler av verden geografisk sett – men trenger også inn på stadig flere livsområder.

Sjøl klassiske statlige kjerneoppgaver som drift av fengsler og militære oppgaver blir overtatt av private selskap. Offentlig radio og fjernsyn konkurranseutsettes og privatiseres.

Det som en gang kunne oppfattes som ”fri natur” er ikke verna mot privatisering. Det gjelder noe så grunnleggende som gener og arvematerialet – og dermed egenskapene til dyr og planter.

Privatisering fører ikke alltid til mer konkurranse. På viktige områder (energi- og vannforsyning, samferdsel, tele og post) er det klare tendenser til at offentlige monopoler erstattes av private monopoler eller av tett samarbeid mellom de største selskapene.

Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Mange tradisjonelle varemarkeder har nådd eller nærmer seg et metningspunkt. I de rike land øker ikke forbruket raskt nok. I fattige land er behovene for tradisjonelle varer enorme, men inntektene er for lave til at det blir noen kjøpekraftig etterspørsel.

Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av hesblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.

Dette har samtidig bidratt til den voldsomme veksten av finansmarkedene. Det har vært langt mer å tjene på finans- og eiendomsspekulasjon enn ved å satse ledig kapital på ny produksjon.

På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes..

Et nyliberalt dogme styrer næringspolitikken i stadig større grad. Staten skal ikke blande seg inn i hva næringslivet skal drive med. Det skal markedene avgjøre. Hvis Statoil mener det er mest å tjene på å få olje ut av oljesand, skal staten holde fingrene av fatet. Sjøl offentlig eide selskap har ikke lenger noe annet samfunnsoppdrag enn å tjene mest mulig penger.

Når offentlige tjenester privatiseres er det annerledes. Samfunnsoppdraget består. For å sikre at det ivaretas, må oppdraget bestilles stadig mer presist – og dermed rigid. At bestillingen følges i praksis, krever stadig mer detaljert kontroll fra offentlige tilsynsorgan. For samfunnet kan det bli en dyr løsning.


I Europa er EU den store drivkraften bak endringene i det økonomiske livet. Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse på åpne markeder er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.

Vedtaket om "det indre markedet" i 1985 er fulgt opp med en serie liberaliseringsdirektiv i sektor etter sektor (energi, samferdsel, tele, post, tjenesteyting i sin alminnelighet). Og fra 1992 gjorde Maastricht-traktaten det fristende å selge unna offentlige eierandeler for å greie krava i forbindelse med den planlagte valutaunionen, f.eks. at ingen stat må ha et underskudd på statsbudsjettet på mer enn 3 prosent av BNP – eller ei statsgjeld på mer enn 60 prosent av BNP.

Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, for tida 27, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.

Det viser seg f.eks. at privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfelle. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan privatisering påvirker arbeidslivet i Vest-Europa.

I de fleste land har jobbtryggheten vært vesentlig større i offentlig sektor enn i privat sektor. Mange steder har dette da også vært et viktig politisk motiv for dem som drev fram privatiseringene. En annen drivkraft for privatisering har vært ønsket om å skjære ned på de samlede lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte.

I nye, konkurrerende selskaper ligger lønningene i mange land klart lavere enn i de gamle selskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler ved å satse på billigere og uorganisert arbeidskraft.

Det mest skjebnesvangre ved EU er at regelverket forbyr mange av de mest opplagte og effektive mottiltaka mot denne utviklingen.


(Atikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. august 2010)

lørdag 14. august 2010

ESA må møtes politisk

Verken ESA eller EFTA-domstolen bør få avgjøre hvilke ILO-konvensjoner som gjelder i Norge.


Overvåkingsorganet ESA har gått til kamp mot en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Forskriften fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

Regjeringen går nå et halvt skritt tilbake. Den har sendt ut på høring et forslag som vil begrense forskriften til å gjelde bransjene bygg- og anlegg, reinhold, transport, hotell og restaurant i tillegg til helse- og omsorgssektoren.

Det er liten grunn til at ESA vil se med blidere øyne på den norske forskriften om den begrenses til deler av arbeidslivet. Hvis ESA konkluderer med at forskriften – også med de begrensninger som regjeringen nå foreslår – er i strid med EØS-retten, har regjeringen muligheten for å la seg stevne for EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen vil høyst sannsynlig komme til samme konklusjon som ESA. Juridisk er da løpet kjørt. Det fins ingen ankeinstans.


Det betyr at politisk innsats må til for å sikre den norske forskriften. Denne forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon 94, en konvensjon som de fleste EU-land har ratifisert. Derfor må alle partier og fagforbund arbeide for å få sine samarbeidsparter i flest mulige EU-land til å kreve ILO 94 ivaretatt.

Det politiske klimaet for slik innsats burde være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA legger til grunn for å avvise den norske forskriften. Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen ekstra viktig i ei krise der alle belastningene i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for sosial dumping er mer åpenbar enn noen gang.

Når ESA vil feie ILO 94 til side i Norge, er det grunn til å merke seg at EUs viktigste organ gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.

Bare følg med:



Setningen om at ”alle EU-land må ratifisere alle oppdaterte ILO-konvensjoner” ble slått fast i et målsettingsdokument fra EU-kommisjonen om såkalt ”anstendig arbeid” (decent work) i 2006. Samme setning står i et vedtak fra EUs Ministerråd av 1. desember 2006.

Den står også i et vedtak i EU-parlamentet fra mai 2007 om hvordan EU skal bidra til ”anstendig arbeid over hele verden”. Dermed hadde begge EUs beslutningsorgan, parlament og Ministerråd, vedtatt at alle EU-land må ”ratifisere og sette ut i livet alle ILO-konvensjoner som ILO har klassifisert som oppdaterte”.

Men EU-parlamentet gikk enda lengre. Vedtaket fastslår at ILO-konvensjonene har ”universell gyldighet”, og banker fast i en serie med punkter hvordan EU må bruke handelspolitiske maktmidler overfor land som ikke godtar kjernekonvensjonene til ILO.

ILO-standardene må, ifølge EU-parlamentet, respekteres ikke bare i EU, men også av medlemsstatene i WTO, og det må brukes sanksjoner mot land som ikke respekterer dem. EUs handelspreferanser må for eksempel bare omfatte land som følger disse ”grunnleggende standardene”.

Av mest direkte relevans for ILO 94 er det at EU-parlamentet ba EU-kommisjonen om å sørge for at ILOs arbeidsstandarder ”er en forutsetning for Kommisjonens innkjøps- og avtalevirksomhet”.



Men disse vedtakene fra EU-kommisjonen, EUs Ministerråd og EU-parlamentet var fra tida før EU-domstolen ga ILO 94 dødsstøtet med den såkalte Rüffert-dommen i mai 2008.

Da er det påfallende at alle EUs beslutningsorgan fortsetter å fatte samme type vedtak om ILO-konvensjonene også etter mai 2008, som om Rüffert-dommen ikke har noen betydning verken for ILO 94 eller for andre ILO-konvensjoner.

I en rapport fra EU-kommisjonen i juli 2008 om ”hvordan EU skal bidra til anstendig arbeid i verden”, står nøyaktig det samme som før: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.” (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)

EU-kommisjonen understreker at dette er viktig også fordi det bidrar til ”EUs troverdighet for å fremme anstendig arbeid rundt om i verden”.

Dette kan ha vært et ubetenksomt glipp fra EU-kommisjonen tre måneder etter Rüffert-dommen. Men 9.desember 2008 ga EU-kommisjonen tollfri adgang for 16 u-land under forutsetning av at de ratifiserer og ”effektivt anvender 27 av FNs og ILOs kjernekonvensjoner”.

På en ILO-konferanse i juni 2009 ble den såkalte Global Jobs Pact vedtatt enstemmig av treparts-delegasjonene fra 183 land. På aller høyeste EU-nivå, på EU-toppmøtet foran G20-møtet i september 2009, slutta EUs regjeringssjefer seg til dette ILO-vedtaket. I vedtaket står det at det skal arbeides for at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.

Siste ledd i denne kjeden av EU-vedtak kommer fra EU-parlamentet. Det vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”. ILO 94 er som nevnt én av dem.

ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

Det vil være stor forståelse rundt om i EU for at ILO 94 må forsvares. Men da må det jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, partier og fagforbund.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14.august 2010)

fredag 30. juli 2010

Statsbudsjett merka EU

En vaklende euro skal sikres med straff – og denne gang er det alvorlig ment!


Straff må til dersom valutaunionen skal henge sammen. Det har vært budskapet lenge – fra EUs sentralbank, fra EU-kommisjonen, fra Angela Merkel.

På onsdag la EU-kommisjonen fram et forslag til hvordan valutaunionen skal strammes opp. Det er ikke nok at de 16 eurostatene har samme mynt og samme rente bestemt av sentralbanken. De må også ha statsbudsjett som EU-kommisjonen kan godkjenne – og som regjeringene deretter spikrer fast ved flertallsvedtak.

Regjeringene må hvert år legge fram forslaget til nytt statsbudsjett i april. Forslaga skal så bli vurdert av EU-kommisjonen som deretter vil legge fram ”land-spesifikke retningslinjer” tidlig i juli. Slike retningslinjer har EU-kommisjonen kommet med i flere år. Men de har ikke vært bindende, og de er ikke fulgt opp med sanksjoner hvis en regjering bryter dem. Heretter skal de være bindende, og sanksjoner skal sørge for at de følges.

Opprinnelig hadde EU-kommisjonen foreslått at sanksjonene skulle settes inn i form av kutt i regionalstøtten. Det var et så provoserende forslag at det knapt kan ha vært alvorlig ment. Kutt i regionalstøtten ville i alt vesentlig ramme land i Sentral- og Øst-Europa og til en viss grad Hellas, Italia, Spania og Portugal.

EU-kommisjonen fastslår nå at sanksjonene også kan bestå i kutt i landbruks- og fiskeristøtten. Dermed kan sanksjonene også rettes mot Frankrike, Spania, Tyskland og Storbritannia.

Økonomikommissær Olli Rehn har vært raskt ute med å presisere at det er overføringene til regjeringene som kuttes, ikke støtten til den enkelte bonde. Den har regjeringene ansvar for å betale ut også om det ikke kommer noen landbrukspenger fra Brussel.

Dette viser hvor ugjennomførbart sanksjonsopplegget er. En regjering med store underskudd på statsbudsjettet og stor statsgjeld, og som ikke klarer å legge fram et forslag til statsbudsjett som EU kan godta, har sjølsagt heller ikke penger til å betale ut den landbruksstøtten som bøndene har krav på. De pengene må lånes, og det blir i en slik situasjon svært dyre lån. Dermed øker underskuddet på statsbudsjettet og statsgjelden ytterligere, og det blir enda mer umulig å klare krava til underskudd og statsbudsjett året etter.

Hele hensikten med sanksjonsopplegget kan derfor ikke være at det skal gjennomføres i praksis. Det skal brukes til å skremme regjeringene fra å sette seg i en situasjon at sanksjoner utløses. Men da må trusselen om sanksjoner være troverdig.

Det har den nåværende ”stabilitetspakten” ikke vært. Den skulle disiplinere euro-regjeringene ved at de måtte betale bøter dersom de nasjonale statsbudsjettene hadde et underskudd som var større enn 3 prosent av nasjonalproduktet.

Størrelsen på boten er fastlagt i Maastricht-traktaten. Den er ingen bagatell. For hver prosent som underskuddet overstiger de tre prosentene, skal fjerdeparten - altså en kvart prosent av nasjonalproduktet - betales i bot til Brussel, en bot som først betales tilbake når underskuddet på nytt er kommet under tre prosent.

Problemet med bøter i den størrelsen er naturligvis at de bare gjør det verre å hanskes med store budsjettunderskudd. For å overføre så mye penger til Brussel – om aldri så midlertidig – måtte pengene lånes. Og dermed øker budsjettunderskuddet og statsgjelden.

Praksis avslørte at stabilitetspakten ikke var troverdig. Noen bøter har aldri blitt betalt inn til Brussel til tross for at de fleste euroland har hatt budsjettunderskudd i overkant av 3 prosent i flere år.


I 2003 krevde EU-kommisjonen at de tyske statsutgiftene måtte kuttes med 50 milliarder kroner. Det er godt over halvparten av den tøffe sparepakka som Merkel påtvinger tyske arbeidstakere i dag. Tilsvarende krav ble stilt til Frankrike.

Bakgrunnen var at begge land for tredje år på rad lå an til å få et underskudd på statsbudsjettet større enn tre prosent av nasjonalproduktet. Verken Tyskland eller Frankrike bøyde seg for EU-kommisjonen.

Begge land sleit med haltende økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Dermed svikta skatteinngangen, mens utgiftene til dagpenger økte. Hvis de offentlige utgiftene skulle kuttes, ville problemene forverres. Vekstmulighetene ville rammes og arbeidsløsheten ville øke enda mer.


Ironisk nok var det Tyskland som insisterte på at valutaunionen måtte sikres med en slik ”stabilitetspakt”. Hensikten var at land som Italia, Spania og Hellas skulle disiplineres. Tyskerne ville ikke risikere å bytte stabile D-mark med en ustabil euro uten troverdighet på internasjonale markeder.

Så var det Tyskland som - sammen med Frankrike – ble første land som åpent satte seg ut over reglene i denne stabilitetspakten. Etter det var det ingen som tok stabilitetspakten alvorlig, verken regjeringer eller EU-kommisjonen. Mange begynte å kalle den ”stupiditetspakten” etter at kommisjonspresident Romano Prodi ved en anledning kalte den ”tåpelig”.

Etter 2004 har EU-kommisjonen ved flere anledninger gått inn for å svekke straffereglene. Men det var før underskuddene eksploderte etter at krisa slo ut høsten 2008.

Situasjonen til Hellas viser hvor meningsløst stabilitetspakten ville fungere i dagens situasjon. Det er sannsynlig at budsjettunderskuddet i Hellas vil komme opp i 13 prosent av bnp til neste år. Det er 10 prosentpoeng over den tillatte grensa på tre prosent. Hvis fjerdeparten av disse 10 prosentene skulle betales som bot til Brussel, ville det automatisk øke underskuddet fra 13 til 15,5 prosent av bnp. Skulle Hellas berges fra konkurs, måtte EU-statene og IMF ha gått inn med enda større redningspakker enn den de med mye slit fikk på plass i mai.

Det nye straffeopplegget til EU-kommisjonen er derfor ment som et allmennpreventivt tiltak. Det skal skremme regjeringer fra å havne i en situasjonen at en så nådeløs straff vil ramme dem. Men først må alle statsbudsjett godkjennes i Brussel.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. juli 2010)

Helsedirektiv underveis

Friere flyt av helsetjenester gjør det verre å være helseminister

8.juni kom EUs helseministre til enighet om et direktiv om grensekryssende helsetjenester. Vedtaket er på enkelte punkter forskjellig fra det som EU-parlamentet vedtok i april 2009. Det betyr at det blir en ny runde gjennom parlament og ministerråd for å få til full enighet mellom de to institusjonene. Det må til for at direktivet skal bli vedtatt.

Det er Belgia som overtar formannskapet i EU 1. juli – og dermed ansvaret for framdriften av helsedirektivet. Men fins Belgia til høsten?

Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)


Det er EU-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.

Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. Betalingen kan begrenses til det som tilsvarende helsehjelp ville kosta i hjemlandet, og den skal ikke overstige pasientens faktiske utgift. Men hvem passer da på at utgiftene ikke skrus i været?


EU-kommisjonen ville i utgangspunktet ha et direktiv som ga rett til fullstendig fritt valg av helsetjenenster i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer mente at for behandling på sjukehus utenlands var det nødvendig med forhåndsgodkjenning fra nasjonale helsemyndigheter. Det måtte til for å styre budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv ga medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren.

Dette utløste hard strid mellom regjeringene i EU-statene, og situasjonen var lenge fastlåst. Det kom som en overraskelse at helseministrene nå klarte å komme fram til enighet om et kompromiss. Som vanlig er det blitt et vedtak som skjuler mer uenighet enn det avklarer. “Konstruktiv tvetydighet” ble nødvendig for å få til et vedtak.


Når det gjelder forhåndsgodkjenning, skal det – på visse vilkår - være opp til hver enkelt stat om det trengs forhåndsgodkjenning om behandling ved sjukehus. Regjeringene kan føye til egne vilkår utover dem som fastlegges i direktivet.

Sjukehusbehandling er definert som
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen. EU-kommisjonen skal lage liste over slik behandling.

For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.

I EU-parlamentet går skillet mellom høyre og venstre i spørsmålet om forhåndsgodkjenning. Sosialdemokratene, venstresosialistene og de grønne mener at forhåndsgodkjenning er nødvendig. Men høyrepartiene har et stort flertall og vil nok slåss iherdig for å gjøre nåløyet for forhåndsgodkjenning trangest mulig.

EU-kommisjonen satte EU-traktatens artikkel 95 om det indre markedet som hjemmel for helsedirektivet. Helseministrene har gitt direktivet såkalt “dobbel hjemmel”, både i prinsippet om fri flyt av helsetjenester (art. 114) og i traktatens artikkel 168 om at helsepolitikk er et nasjonalt ansvar. På den måten vil en unngå at EU-domstolen kan legge ensidig vekt på markedsfrihetene når den skal fastslå hordan direktivet skal tolkes.


I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet.


Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter – i hvert fall for dem som har ressurser til å oppsøke helsetjenester i andre land. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som i det lange løp er til fordel for befolkningen som helhet.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Direktivet kan bli et press for å øke omfanget av stykkprisfinansiering rundt om i Europa.


Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.

Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. juni 2010)