Det LO ikke spør om

Hvilke partier vil kreve av EU at tariffavtaler og faglige rettigheter må gå foran EØS-regler?

LO har i sommer stilt 45 spørsmål til de politiske partiene. Svar er gitt, og LO har oppsummert at de fire partiene til høyre i norsk politikk, står lengst unna det LO slåss for.

Spørsmåla har uten unntak ryggdekning i det seksti siders handlingsprogrammet for fireårsperioden 2013-2017 som ble vedtatt på LO-kongressen i mai.

Men en viktig del av dette programmet har partiene ikke blitt spurt om. Det var det avsnittet som fikk mest oppmerksomhet både på kongressen og i media. Her er det:

«EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensninger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom avtalens parter.»

Dette ble enstemmig vedtatt av LO-kongressen.

Det er den siste setningen som burde ha vært fulgt opp i spørsmåla til partiene. Den forrangen for norske avtaler og lover som LO-kongressen krevde, «må avklares mellom EØS-avtalens parter»!

Avtalens parter er EU og Norge. LO-kongressen krevde dermed at den norske regjeringen arbeider for at denne forrangen også aksepteres av EU-kommisjonen på vegne av EU.

Dette er et krav som LO med et enstemmig kongressvedtak har pålagt seg sjøl å stille uansett hvilken regjering vi vil få etter 9. september. Dermed er det av interesse for LOs tillitsvalgte og medlemmer hva partiene mener om forrangen for ILO-konvensjoner, tariffavtaler og den norske arbeidslivslovgivningen – og om de i regjering vil jobbe aktivt for å få denne forrangen avklart.

Det er derfor påfallende at det ikke fins spor av dette kravet i de 45 spørsmåla som LO har stilt partiene.

Vedtaket om forrangen var ikke et tilfeldig innfall på LO-kongressen. De fleste større LO-forbund og LO-foreninger hadde – etter langvarige diskusjoner - sendt inn forslag som gikk i denne retningen.

Det er ingen tvil om at LO-kravet er i strid med dagens EØS-regler. Det trengs ingen eksperter på EØS-jus for å innse det. For å si det enklest mulig. Hvis kongressvedtaket ikke var i strid med noen EØS-regler, hva ville da vært poenget med vedtaket? Kongressen fatta naturligvis vedtaket sitt for å endre noen av de virkningene EØS-avtalen utsetter norsk arbeidsliv for.

Det enstemmige vedtaket på LO-kongressen har derfor et innhold som krever svar fra norske partier som vil inn i regjering eller som vil støtte en bestemt regjering:

- Vil partiet på Stortinget og i regjering avklare med EU om faglige rettigheter har forrang framfor markedsfrihetene?
- Vil partiet på Stortinget og i regjering avklare med EU om tariffavtaler kan skyves til side av EU-regler?
- Vil partiet på Stortinget og i regjering avklare med EU om ILO-konvensjoner skal ha forrang foran EØS-regler?

Disse tre spørsmåla ble partiene skånt for. Hvorfor? Skal vi gjette på at det er for å spare AP-ledelsen for å miste troverdighet ved å gjenta at «ingen EØS-direktiv har grepet inn mot faglige rettigheter i Norge».

Men kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedsfriheter, er ikke noe som er dikta opp av EØS-skeptikere her oppe i steinrøysa. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

1. Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.

2. Euro-LO har siden 2009 gang på gang, men forgjeves, krevd en juridisk forpliktende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten der kjernen er: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

3. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosialprotokoll som fastslår at ”forhandlings- og konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” De svenske socialdemokratene stemte for vedtaket.

4. 548 europeiske arbeidslivsjurister (tallet stiger stadig) har i vår gått sammen om et manifest som uttrykker bekymring for det de kaller «et systematisk angrep på tarifforhandlinger» og en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det foregår en nedmontering av den europeiske sosialmodellen som til slutt kan ende med full ødeleggelse – hevder de 548 underskriverne.

Alle disse instansene – og mange til – er bekymra og/eller rasende over at i EU-hverdagen skyves faglige rettigheter stadig til side. Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, har sagt klart i fra: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (Arbeidsrett nr. 1-2/2010)

Med vedtaket sitt krevde LO-kongressen det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet, arbeidsmarkedskomiteen i Riksdagen og et halvt tusen arbeidslivsjurister har krevd.

Alle norske partier står derfor overfor det samme valget:
Enten gå aktivt ut for å endre EØS-avtalen slik en enstemmig LO-kongress krevde
– eller godta de EU-reglene som provoserer fagbevegelsen mest både i Norge og innad i EU.

Det valget har LO-ledelsen ikke vært interessert i å stille partiene overfor. Pussig!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. august 2013)