Tariffavtaler en uting

EU-krav: Landsomfattende tariffavtaler må erstattes av avtaler på bedriftsnivå!


Fram til finanskrisa blanda EU seg i liten grad inn i lønnsforhold. Men med «euro-pluss-pakten» fra mars 2011og det såkalte «six-pack»-opplegget (navna skal bare forvirre) fra september 2011 ga EU seg sjøl formell ryggdekning for å gripe direkte inn i lønnsforhold og i tariffavtalesystemet.

Samtidig har EU, ofte sammen med EUs sentralbank og IMF, pressa krisepolitiske krav på land som Hellas, Irland, Portugal, Spania, Italia og en del land i Øst-Europa som går langt utover det som EU-traktaten og tilbygg som Euro-pluss-pakt og six-packer åpner for.

Disse krisepolitiske krava gikk til angrep både på lønninger og sosiale ytelser i slike kriseland. Landsomfattende tariffavtaler er undergravd på mange måter. Det er også ordningene med å allmenngjøre tariffavtaler slik at de også dekker uorganiserte arbeidsplasser og arbeidstaker.

Denne utviklingen er grundig dokumentert i en serie utredninger og rapporter bl.a. fra ETUI, forskningsinstituttet til Euro-LO, men også fra andre forskningsmiljøer. En god oversikt gis av Friedrich Ebert-stiftelsen i rapporten «Eurokrise, Austeritätspolitik und das Europäische Sozialmodell» fra november 2012.

Der påvises det at reallønningene etter 2010 er pressa nedover i 18 av 27 EU-land. Mest dramatisk er utviklingen i Hellas der lønningene er redusert med hele 20 prosent. I andre kriseland er de redusert med mellom fem og ti prosent – alt etter påbud fra Brussel.

Angrepene er i påfallende grad retta mot de lavest lønte. De fleste EU-land praktiserer ordninger med en offentlig minstelønn. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under den fattigdomsgrensa på 60 prosent av medianinntekten som EU har fastsatt.

EU-kommisjonen har vært den mest brutale pådriveren for å senke minstelønningene. Også her er grekerne mest utsatt. Hellas er pålagt å senke minstelønna med 22 prosent. For arbeidstakere under 25 år var kravet å sette minstelønna ned med 32 prosent. Den eneste trøsten unge grekere har, er at halvparten av dem ikke har noen jobb.

Når den greske minstelønna måtte kuttes så mye, var det ikke fordi den var urimelig høy. I 2010 var den bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere – også relativt langt lavere enn i de fleste andre EU-land.

Det hjalp ikke at minstelønna i Hellas er tariffbestemt. Heller ikke at både fagbevegelsene og arbeidsgiverforbundet sto sammen om å advare mot lavere minstelønn. Men hva betyr en tariffavtale når makthaverne i Brussel syns den er uansvarlig?

I Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne heller ikke IMF og EUs sentralbank godta.

De fleste land i Sør-Europa har på ett punkt hatt et effektivt mottiltak mot generell lønnsdumping. Ordninger med allmenngjøring av tariffavtaler har vært så godt utbygd at 80-90 prosent av arbeidstakerne har nytt godt av tariffavtaler uten å være organisert og uten å ha jobb på en arbeidsplass der arbeidsgiveren er organisert.

Slike allmenngjøringsordninger rives nå opp på ulike vis. Landsomfattende tariffavtaler erstattes i stigende grad av avtaler på bedriftsnivå. Det er også et krav EU-kommisjonen stiller.

Det skjer ofte ved at såkalte «åpningsklausuler» tas inn i tariffavtalen. Åpningsklausulene gjør det mulig for en lokal fagforening å forhandle med egen arbeidsgiver om at deres medlemmer skal ha lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn det som fastlegges i den tariffavtalen som er inngått.


EU og IMF har også krevd at pensjonsordningene måtte svekkes – til dels langt under det som kunne begrunnes med eldrebølger og andre statsfinansielle hensyn. Det har ført til pensjonene over tid vil reduseres kraftig målt i forhold til den lønna pensjonisten har hatt. Tabellen viser hvordan rapporten fra Friedrich Ebert-stiftelsen antar at forhold mellom lønn og pensjon vil bli hvis dagens pensjonsvedtak blir stående:

Pensjon i prosent av lønn i 2010 og i 2040.

2010 2040

Italia 79,5 69,5
Spania 72,4 57,6
Hellas 59,3 46,2
Portugal 56,9 51,2



Krisa og den krisepolitikken som påtvinges EU-land forsterker en utvikling som har pågått i snart 20 år. Vest og øst i EU har den såkalte «europeiske sosialmodellen» skritt for skritt blitt liberalisert. Det skjedde i langt mindre grad i sør. Krisa har drevet denne liberaliseringa videre overalt, men samtidig har krisekrava til EU og IMF ført til et veritabelt velferdskred i Sør-Europa og i Irland.

Når lønninger og velferdsytelser svekkes i sør, undergraves fagbevegelsen også i andre deler av Europa. Den frie flyten av arbeidskraft gjør at lønnsdumping blir en stadig mer påtrengende utfordring også i land som har hatt såkalt «ordnede forhold i arbeidslivet. Det er ikke bare i EØS-landet Norge at EU-systemet truer tariffavtaler.

Euro-LO reagerte kraftig, men forgjeves, på euro-pluss-pakten fordi den griper politisk inn i tarifforhandlinger og hva innholdet av tariffavtaler skal være. Den stiller blant annet som krav om at lønnsutviklingen i offentlig sektor ikke må undergrave konkurranseevnen til privat sektor.

Denne ekstreme vektleggingen av konkurranseevnen virker på mange måter mot sin hensikt siden de fleste EU-land først og fremst handler med hverandre. Det ett land vinner i konkurransekraft skjer derfor i stor grad på bekostning av handelspartnere innen EU.

Siden det er med lønnsnedslag og andre innstramningstiltak konkurranseevnen skal forbedres, betyr det at den samlede kjøpekraften både innenlands og hos viktige handelspartnere reduseres. Dermed øker arbeidsløsheten og en er fanga av den nedgangsspiralen som det blir stadig vanskeligere å bryte seg ut av. EU-kommisjonen og sentralbanken skyver på så godt de kan. I feil retning.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. februar 2013)