mandag 26. mars 2012

Alternativene til EØS

Underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden.


På torsdag la prosjektet med det lange navnet ”Alternativer til dagens EØS-avtale” fram sin hovedrapport. Det ligger en mening bak navnet. Det fins for det første mange alternativ til den EØS-avtalen vi i dag har. For det andre ligger det i navnet at EØS-avtalen verken er uforanderlig eller urokkelig.

Dette alternativprosjektet spør om det fins alternativ til den EØS-avtalen vi har i dag, om det fins en handlefrihet vi utnytter for dårlig, om EØS-avtalen kan reduseres i omfang der hvor den rammer norske interesser klarest - eller om den bør erstattes av en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU. Bak prosjektet står blant annet LO-forbund som Fagforbundet, Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet, LO-avdelingene i flere byer, Nei til EU, Natur og Ungdom, Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget.

Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter:

1. Norge binder seg til hele EUs lovverk for det indre markedet: regelverket for den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen.

2. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet – uansett hva som kan bli vedtatt.

3. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt en gang i framtida.

4. Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt – og alle de framtidige tolkninger av traktater og lover som de kan komme til å gjøre.


Denne underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden. Over 200 land handler med andre land. Ingen av dem handler eller investerer på bakgrunn av noe som likner på EØS-avtalen.

Mer enn 150 land har et regelmessig handelssamkvem med EU. EU har ikke inngått noen EØS-liknende avtale med noen andre enn med de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein.

Det bør gi god grunn til å tenke over om det er dagens EØS-avtale som er den nødvendige ordningen av det økonomiske forholdet mellom EU og Norge.


EØS-avtalen er ikke til å leve med slik den er i dag.” Det hevder både EU-tilhengere og EU-motstandere. Det er tre hovedmuligheter for å endre på situasjonen:
- Norge kan gå inn som medlem av EU.
- EØS-avtalen kan endres slik den tjener norske interesser bedre.
- Norge kan si opp EØS-avtalen.


Alternativrapporten tar for seg i alt åtte konkrete alternativ til dagens EØS-avtale. Alternativet EU-medlemskap er i dag fjernere enn noen gang og får minst oppmerksomhet i rapporten.

Et annet alternativ som diskuteres, er å utnytte handlefriheten innen EØS-avtalen bedre enn vi gjør i dag. Dette diskuteres grundig av det utvalget som i januar la fram den offentlige utredningen om Norges avtaler med EU. Alternativrapporten går inn på enda flere muligheter for å utnytte handlefriheten både til å påvirke beslutninger i EU og til å gjennomføre EU-vedtak vi her i Norge er best tjent med, men uten endringer i sjølve avtalen.

Deretter går alternativrapporten over til å diskutere hvordan EØS-avtalen kan endres. Det skisseres endringer i to ulike retninger:

1. En utvida EØS-avtale: EU-Rådet lanserte i desember et forslag om å endre EØS-avtalen slik at den omfatter flere saksfelt og slik at avtalen kan virke mer automatisk enn i dag. Det ville i så fall bli en EØS-avtale nærmere medlemskap i EU, men uten mer medbestemmelse enn i dag, kanskje mindre.

2. Et slankere EØS: Ideen her er å endre avtalen slik at vi får vekk det som provoserer norske interesser mest. Det kunne for eksempel være
- Å få rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn enn det EU tillater,
- Å få rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
- Å få likestillingspolitikken ut av EØS.
- Å sikre at EØS-regler ikke kan gripe inn mot faglige rettigheter og inngåtte tariffavtaler

EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel – hvis det er flertall for det i Stortinget. Hva kan da komme i stedet for EØS-avtalen?

Det mest ytterliggående alternativet er at det økonomiske forholdet til EU reguleres av det handelsregimet som omspenner så godt som all handel i verden, WTO-systemet. Både Norge og EU er medlem av WTO. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en oppsigelse av EØS-avtalen. For de fleste land er det de reglene som regulerer handelen med EU.

Men det er sannsynlig at både EU og Norge vil ønske en avtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter. EU inngår handelsavtaler med stadig flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med land lengre unna (Mexico, Sør-Afrika). Det samme gjør Norge gjennom de frihandelsavtalene som EFTA inngår med land i andre verdensdeler.

Alternativrapporten stiller opp tre mulige avtalevarianter:
a. En handelsavtale av det slaget vi hadde med EU fra 1973 og som sikra tollfri handel med industrivarer begge veier mellom Norge og EU. Denne avtalen er aldri oppsagt. Hvis EØS-avtalen sies opp, gjelder fortsatt handelsavtalen – modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket.
b. En mer omfattende handels- og samarbeidsavtale på områder som begge parter er tjent med
c. En regional avtale mellom EFTA og EU.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. mars 2012)

Kvinner rammes verst

- Verken IMF, EU eller regjeringene gjør noe med krisekonsekvensene for kvinner.


Den nådeløse innstramningspolitikken rundt om i EU rammer etter hvert kvinner særlig hardt. Samtidig rettes den konkrete krisestøtten i overveiende grad inn mot å hindre at flere menn blir arbeidsløse.

Kvinnelobbyen i EU (EWL), en paraplyorganisasjon for over 2000 kvinneorganisasjoner, har kritisert både IMF, EU og regjeringene for at de verken ”erkjenner, forstår, analyserer eller gjør noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner”. Det er byggebransjen og bilindustrien som får oppmerksomheten og krisestøtten.

Kvinnelobbyen viser til at EU-kommisjonen alt i 2009, i den årlige likestillingsrapporten, regna med at krisa ville slå hardere ut mot kvinner enn mot menn. Det er det mange grunner til.

Kvinner har rykka inn i arbeidslivet i store skarer de siste tiåra og har gitt det største bidraget til den økonomiske framgangen i de fleste europeiske land. Krisa kan bety et alvorlig tilbakeslag, ikke bare for de kvinnene som rammes mest direkte, men for hele samfunnsutviklingen – hevder Kvinnelobbyen.

Men om kvinnene tallmessig tar seg av en stadig større del av lønnsarbeidet, betyr det på ingen måte at de alle inngår i arbeidslivet på samme måte som menn. Som gruppe får kvinnene lavere lønn, de jobber mer deltid og har mindre trygghet for å beholde jobben.

Da finanskrisa slo til for alvor høsten 2008 var det arbeidsløsheten blant menn som økte raskest. Det var bygnings- og anleggsbransjen og enkelte industribransjer som begynte å gå på tomgang. Så nylig som i januar 2010 var arbeidsløsheten blant menn høyere enn blant kvinner, 9,7 prosent mot 9,3 prosent.

Etter hvert har arbeidsløsheten økt også blant kvinner, og særlig i eurosonen. Der var arbeidsløsheten blant kvinner i januar 2012 oppe i 10,9 prosent, mens den var 10,5 prosent blant menn.

Sjøl om bankene de siste månedene oversvømmes av billige penger, og spekulantene fatter mot nok til å drive børskursene oppover igjen, kan det fortsatt bli verre i lang tid for folk flest, Utsiktene er særlig dystre i land som skjærer hardt ned på de offentlige budsjettene for å gjenvinne styringa over gjelda si. Da er det i stor grad kvinner som mister jobben. I undervisning, helsevesen og omsorgstjenestene er to av tre ansatte kvinner.

Det er også ofte kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Kuttes velferdsytelsene for hardt, vil en del kvinner tvinges ut av arbeidslivet eller over i deltidsarbeid fordi de må ta over mer av omsorgen for barn og eldre slektninger. Enslige forsørgere er særlig utsatt. Oppimot 90 prosent av dem er kvinner.

Av flere grunner er kvinner mer sårbare enn menn når arbeidsløsheten vokser og konkurransen om arbeidsplassene øker. Viktige rammevilkår for kvinners hverdag endres når konkurransen i arbeidslivet skjerpes så kraftig som på EUs indre marked, samtidig som arbeidsløsheten – både den registrerte og den skjulte - er så omfattende.

Fra 1980-tallet har det rundt om i Europa blitt stadig flere jobber med lav lønn, og i dem finner en i stor grad kvinner. Kvinnene har også ofte en løs og utrygg tilknytning til arbeidslivet. Mange jobber deltid med usikre og uklare arbeidskontrakter.

Det blir stadig mer av det som kalles "atypisk arbeid" - alt arbeid som ikke er fast ansettelse i full jobb på dagtid. Den typiske kvinnevarianten av "atypisk arbeid" er ulike typer deltid uten fast arbeidstid og med uklar og utrygg arbeidskontrakt. Slikt "atypisk arbeid" har økt kraftig etter 1980, så kraftig at det holder på å bli "typisk kvinnearbeid".

Det fører til at kvinner i mange land ikke har fulle rettigheter som arbeidstakere, heller ikke til sosiale ytelser. Mange kvinner har for eksempel en tilknytning til arbeidslivet som ikke gir dem rett til dagpenger om de blir arbeidsløse. I gråsonene rundt det ordinære arbeidslivet og i det svarte arbeidet tilbys ingen rettigheter, ingen sjuketrygd, ingen pensjonsordning. Perioder med permisjoner og arbeidsløshet kan i tillegg fort ramme muligheten for å oppnå økonomisk uavhengighet.

Dobbeltarbeidet ute og i hjemmet skjerper kvinnenes sårbarhet på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar har i praksis mindre mulighet enn menn for aktiv jobbsøking, for omskolering, pendling og flytting. Slik er det - trass i all formell likestilling. Kvinner har derfor ekstra store problemer med å finne seg jobb når arbeidsløsheten i samfunnet øker.


EU har lenge hatt som høytydelig vedtatt mål at bedre likestilling mellom kvinner og menn (såkalt ”gender mainstreaming”) skal gjennomsyre all politikk. Fra mange hold kritiseres det at dette glemmes i krisepolitikken. Mye tyder på at krisa svekker oppmerksomheten og den politiske viljen til å ta likestillingsutfordringene på alvor.

Det europeiske fagforbundet for offentlige ansatte (EPSU) ba i juli 2010 EU-kommisjonen om å undersøke virkningene på likestillingen mellom kvinner og menn av kuttene i offentlige sektor rundt om i Europa. Det ble ikke gjort.

EPSU har på egen hånd undersøkt om regjeringene har gjennomført slike konsekvensanalyser. Undersøkelsen viste at ingen av regjeringene hadde brydd seg om å analysere virkningen på likestillingsforhold av sin egen innstramningspolitikk.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10/3-2012)