fredag 30. november 2012

Det fins ikke maken til EØS!

Da Stortingsflertallet godkjente EØS-avtalen i oktober 1992, bandt det Norge til EU på fire svært håndfaste måter:

1.      Norge bandt seg til det lovverket for det indre markedet som EU på det tidspunktet hadde vedtatt. Dette regelverket skulle sikre fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i tillegg til den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen.

2.      Norge bandt seg videre til å godta alle de tolkningene av egne traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen til da hadde innført .

3.      Verre: Norge bandt seg også til å godta all framtidig lovgivning for det samme indre markedet – uansett hva EU kunne komme til å vedta.

4.      Verst: Norge bandt seg til å godta alle framtidige tolkninger av traktater og lover fra EU-kommisjonen og EU-domstolen – uansett hva disse tolkningene måtte innebære for Norge.

EØS-avtalen betyr derfor total norsk underkastelse under EU på alle områder som avtalen omfatter. En mer nedverdigende ynkeliggjøring av en nasjon som prøver å ivareta sin suverenitet gjennom en demokratisk organisert stat, er det vanskelig å forestille seg.

Denne underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden. Mer enn 150 land har et regelmessig handelssamkvem med EU. Bortsett fra de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein er det ingen land som har inngått noen avtale med EU som likner på EØS-avtalen.

Det bør gi god grunn til å tenke over om dagens EØS-avtale er en nødvendig ordning av det økonomiske forholdet mellom EU og Norge.

Det har ikke vært noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.

Fire meningsmålinger fra januar til november viser at hvis valget står mellom EØS og EU-medlemskap, velger 15-20 prosent av de spurte EU-medlemskap og rundt 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale med EU, velger 20-25 prosent EØS og 40-45 prosent en handelsavtale.

*

Det fins to hovedposisjoner i debatten om alternativ til dagens EØS-avtale:
-          Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske interesser mest.
-          Andre vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU.

Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått til valg på. Derfor reises det nå krav om å få ut av EØS det som provoserer mest.

Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner for det.

Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og sikkerhetskrav til de tusenvis av kjemikalier som omgir oss enn det EU gjør - når våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet ikke er opptatt av.

Men det er EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet. Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.

I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.

Skulle EU virkelig avvise alle slike ønsker, kan EØS-avtalen sies opp med ett års varsel.

Da vil det økonomiske forholdet til EU automatisk reguleres av det handelsregimet som omspenner så godt som all handel i verden, WTO-systemet. WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en oppsigelse av EØS-avtalen – og sikre oss samme tollfrihet til EU-markedet som EØS-avtalen

Men det er sannsynlig at både EU og Norge vil ønske en samarbeidsavtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter.

Handelen mellom Norge og EU er til gjensidig fordel og er bygd på et robust grunnlag: Norge er nok et lite land, men er likevel EUs sjette største eksportmarked fordi norske firma og forbrukere har bruk for varene fra EU. Bedrifter og forbrukere rundt om i EU kjøper norske varer fordi de trenger dem, fordi varene er gode nok og billige nok til å konkurrere med varer fra andre land. Slik vil det være også om EØS-avtalen slankes eller skulle falle vekk.

 (Trykt i Gd mandag 26. november 2012)

 

 

 

 

 

 

Meningsløs AP-panikk

Forbund etter forbund stiller samme krav til EØS som europeisk fagbevegelse stiller til EU

 En serie med fagforbund har fatta vedtak om EØS som AP-ledelsen ikke liker. Transportarbeiderforbundet er foreløpig gått lengst med krav om at Norge sier opp EØS-avtalen. På landsmøtet til Handel og Kontor var det bare seks stemmers overvekt (126 mot 120) for å avvise et slikt krav.

Men det som til nå har provosert AP-ledelsen mest er at forbund etter forbund, også Handel og Kontor, stiller krav om at EØS-avtalen ikke må gripe inn i arbeidslivet på samme måte som i dag. Dette har fått ledende talspersoner for Arbeiderpartiet til å finne fram storslegga i EØS-debatten.

 "Vi kan ikke bare ha tre friheter i Norge, når Europa har fire. Fri bevegelse av arbeidskraft er en del av EØS-avtalen, og en av de fire frihetene som avtalen er bygget på», sa jens Stoltenberg til VG 2.november. Ti dager seinere sa han til ANB: «Vi verken bør eller kan stenge grensene mot Europa

 Partisekretær Raymond Johansen ser Rødt bak alt som skjer, og «advarer mot å sette hele EØS-avtalen på spill» (Fri fagbevegelse 4.10)

Martin Kolberg er ikke snauere: «Når man angriper arbeidslivsdelen av EØS-avtalen, så angriper man i realiteten hele EØS-avtalen.» (Dagsavisen 9.11.2012)

 Det rases over at Fagforbundet går inn for «at arbeidslivsspørsmål og faglige rettigheter må ut av avtalen».  Uttrykket «arbeidslivet ut av EØS» framstilles som det samme som å ta vekk en av de sentrale markedsfrihetene (den frie bevegelsen av arbeidskraft) og at en med en slik parole går mot et felles arbeidsmarked.

 Men det står det ingen ting om i Fagforbundets vedtak. Det gjør det heller ikke i de EØS-kritiske vedtakene til andre forbund som EL- & IT-forbundet, Postkom, Handel og Kontor eller Utdanningsforbundet. Vedtakene er prisverdig konkrete og legger vekt på

-          at en ikke vil ha en EØS-avtale som kan gripe inn mot norske tariffavtaler.
-          at en ikke vil ha en EØS-avtale som kan svekke faglige rettigheter eller den norske arbeidsmiljølovgivningen.
-          at en ikke vil ha en EØS-avtale der EØS-regler har fortrinnsrett framfor ILO-konvensjoner som Norge har ratifisert.

Ikke alle forbundsvedtak har med det tredje punktet, men alle er konkrete om hva de vil slå ring omkring.

 Harmen fra AP-lederne blir ekstra komisk fordi EU-parlamentet så tidlig som i oktober 2008 - med overraskende stort flertall (474 mot 106) – vedtok at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.

Parlamentet gikk inn for en juridisk bindende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten som skulle sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft

Euro-LO formulerte i 2009 teksten til en slik sosialprotokoll der kjernen var: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

 Det er nøyaktig det samme som forbund etter forbund har bedt LO-kongressen om å vedta når den samles i mai neste år.

 
Seinere har slike vedtak kommet fra mange hold rundt om i Europa. I høst har arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen vedtatt av Sverige må kreve en juridisk bindende sosial protokoll knytta til EU-traktaten. ”Protokollen skal gjøre det tydelig at grunnleggende faglige rettigheter, som den frie forhandlings- och konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler, gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.”  Bak vedtaket sto Socialdemokratene, Miljöpartiet, Sverigedemokratene och Vänsterpartiet.

Roar Flåthen har også havna på samme «skråplan» – sjøl om han i andre sammenhenger har bidratt til sleggeslaga mot EØS-kritikerne. Sammen med lederne for Unio og YS mener han at «grunnleggende faglige rettigheter må respekteres og at europeisk fagbevegelse sitt forslag om en sosial pakt må bli en realitet. …» (Klassekampen 14-11.2012)

 Det er særlig EØS-avtalens virkninger på arbeidslivet som gjør slike krav til EØS stadig mer påkrevd. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det er da også EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har utløst de sterke reaksjonene mot EØS-avtalen i mange fagforbund og LO-foreninger. Det kravet de fleste samler seg om, er at EØS ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.

I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise slike krav. Men EU har stadig godtatt at enkelte medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med.  Storbritannia fikk f.eks. i 1992 nettopp et unntak fra EUs regelverk for arbeidslivet og var i flere år ikke forpliktet av dette regelverket. Forsøkene på å motvirke kriseutviklingen rundt om i EU vil nok føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.

De ønskene som mange norske fagforbund har om å skjerme norske tariffavtaler og den norske arbeidsmiljøloven mot EU-vedtak og EU-dommer er derfor identiske med de krav som Euro-LO og fagbevegelsene i mange EU-land har stilt. De ønskene bør få støtte også fra Arbeiderpartiet slik at grunnlaget kan legges for en offensiv valgkamp som fagbevegelsen kan gjøre til sin.

(Trykt i Klassekampen lørdag  24. november 2012)
 

søndag 4. november 2012

Baksida av medaljen

EUs fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne

Tyskland framstilles som unntaket i det kriserammede Europa. Tysk næringsliv er vinneren på eksportmarkedene, og Tyskland er eneste EU-land der arbeidsløsheten går ned. Men fjerdeparten av dem som er i jobb, er i utsiktsløse deltids- og korttidsjobber.

Denne særtyske krisa i tysk arbeidsliv slo ut mange år før finanskrisa kom til Europa i 2008. Den skyldes både tysk politikk og EU-politikk.


I oktober 2007 demonstrerte tusen postansatte i Berlin mot at de skulle dra nytte av en offentlig minstelønn som lå 2-3 euro høyere enn den lønna de sjøl hadde. De ville heller jobbe for 5 - 7 euro timen enn for 8-9 euro. (Med dagens kurs er fem euro 37 kroner.)

Dette skjedde i det landet som har hatt den største og best organiserte fagbevegelsen i Europa. Hvordan ble slike lønninger mulige? Og hvordan kunne en slik demonstrasjon bli til?

Fire forhold bidro til at folk kunne finne på å demonstrere mot høyere lønn:

1. Arbeidsløsheten i Tyskland har vært så høy helt fra 1980-tallet at mange må finne seg i lønninger de ikke kan leve av. Et par millioner tyskere har lenge hatt ei lønn under 5 euro time. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

2. I de utsatte delene av arbeidslivet sto fagbevegelsen maktesløs da konkurransen på markedene økte kraftig i en situasjon med stor arbeidsløshet.

3. Den nye, harde konkurransen om jobbene var en direkte konsekvens av markedsfrihetene på EUs indre marked. Siden prosjektet ”det indre markedet” ble satt i gang i 1985, ble bransje etter bransje, yrke etter yrke, åpna for konkurranse – også på tvers av nasjonale grenser.

4. I tillegg har EU fremma en privatisering av offentlige tjenester som også kaster millioner av arbeidstakere ut i en innbyrdes konkurranse som fagbevegelsen har hatt store problemer med å mestre.

Slike forhold har ført til at lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland topper lista.

Etter århundreskiftet har reallønna i Tyskland ikke økt – hvis en ser på gjennomsnittet. Men forskjellene på rik og fattig har økt - kraftig . Fra 1999 til 2009 økte den rikeste tidelen sin disponible realinntekt med 16,6 prosent – altså med en sjettedel. For den fattigste tidelen forsvant 9,6 prosent av den disponible realinntekten. De mista en tiendepart av det de skulle leve av. (labournet.de Germany 31.102012)

Slik delte de skjebne med 40 prosent av alle tyske lønnstakere i full jobb. De hadde alle sammen mindre å leve av i 2009 enn ti år før. Det var ikke på grunn av krisa. Den virkningen kom seinere.

I en ILO-utredning fra 2012 legges hovedvekten på de såkalte Hartz IV-reformene fra 2005. De skulle gjøre arbeidsmarkedet mer «fleksibelt», men endte med å skape en sosial bakevje av lavlønte lønnstakere i jobber som var frakobla resten av arbeidslivet. (Treeck/Sturn: Income inequality as a cause of the great Recession? A survey of current debates. ILO 2012)


Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg derfor ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og har gått ned etter det. Den er nå rundt 6,5 prosent.

Heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte. Fem millioner tyskere har det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (i underkant av 3000 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.

Samtidig ble dagpengene redusert og delvis slått sammen med sosialhjelpordningen. De som har vært arbeidsløse mer enn et år, ender med et bidrag på 374 euro i måneden (2800 kroner), dnt såkalte ALG-støtten. Støtten er satt opp ut fra et standardbudsjett som regner med 1000 kroner til mat og 50 kroner til restaurantbesøk og hotellovernatting i måneden, og der alkohol, tobakk og narkotika – med pinlig tysk nøyaktighet - er satt opp med null.

ALG-mottakeren har i tillegg krav på å få godtgjort rimelige boligutgifter – 60 m2 for et par, 15 m2 for hvert ekstra husstandsmedlem. En betingelse for støtte er at den likvide formuen ikke er mer enn 10.000-34.000 euro (avhengig av alder). En «rimelig» bolig og en «rimelig» personbil godtas. Inntekt kommer til fradrag – med et bunnfradrag på 100 euro måneden – og et delvis fradrag opp til 1500 euro. Slik skapes det et varig «prekariat» i ytterkanten av arbeidslivet og av samfunnet.

Samtidig som Hartz IV-tiltaka trykker de lavlønte stadig lenger ned i en fattigdom det er vanskelig å komme ut av, er skattene for de rikeste satt ned i flere omganger. Dette har ført til en sosial oppsplitting av det tyske samfunnet som en må langt tilbake i mellomkrigstida for å finne maken til.

Det var den gang Bertolt Brecht skreiv: «… da sa den fattige til den rike, var ikke jeg fattig, så var ikke du rik


ILO-forskerne peker på tre kortsiktige tiltak som kan bidra til å få tysk arbeidsliv ut av denne fastlåste situasjonen:
- Det må bli langt enklere å allmenngjøre tariffavtaler,
- lovbestemt minstelønn må innføres for større deler av arbeidslivet,
- og utleie av arbeidskraft må begrenses.

Men hvem kan kjempe fram slike reformkrav?

Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen prega utviklingen både i arbeidslivet og i samfunnet. Tyskland er i dag – sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.

Avtaledekning gjennom landsomfattende og regionale bransjeavtaler smuldrer. Arbeidsgiverne presser på for å få til avtaler på arbeidsplassnivå. Den systematiske avreguleringen av arbeidslivet har gitt arbeidsgiverne alle fordeler når kampene skal avgjøres på arbeidsplasser omgitt av stor arbeidsløshet. Det er der arbeidstakerne står svakest.

(Trykt i Klassekampen lørdag 3. november 2012)

Italia på vippepunktet

Berlusconi ser for seg et come-back med brodd mot euroen og mot Tyskland.

«I dag nytter det ikke å komme fram gjennom sentrum. Demonstrasjonen sperrer alle forbindelser.» Drosjesjåføren advarte oss før vi fikk sagt hvor vi skulle. Noen dager seinere var Roma overfylt av plakater der CIGL, den største fagbevegelsen, innkalte til massemøte på Piazza del Popolo.

Slik har det vært i mange måneder – over hele landet. Omfanget og intensiteten av protestene er likevel ikke som i Hellas, Portugal og Spania. Men Italia er på et vippepunkt mellom ei krise som gjør hverdagen plagsom for stadig flere og ei krise som kan ramme hele samfunnssystemet.

Arbeidsløsheten nådde opp i 10,8 prosent i sommer, det høyeste nivået på tretten år. Hver fjerde ungdom mellom 15 og 29 år er verken i jobb eller under utdanning.

Hvis en slik arbeidsløshet varer, er det fare for at Italia – som Spania og Hellas - får «en tapt generasjon» uten arbeidserfaring. Det kan bli til varig skade for samfunnsøkonomien i Italia i tiår framover.

IMF regner ikke med noen særlig forbedring i 2013 og frykter at høyere obligasjonsrente, svakere økonomisk aktivitet og økende statsgjeld kan forsterke hverandre gjensidig.

Statsgjelda på 123 prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp) er den nesthøyeste i EU. Bare Hellas har større gjeld.

Hvis ikke den økonomiske veksten kommer i gang, kan statsgjelda på få år øke til 140 prosent av bnp. Da er Italia et konkursbo som ikke er til å redde med den politikken som Angela Merkel har banka EU fast til - og som Mario Draghi i EUs sentralbank ser ut til å velsigne.

Det er likevel penger nok i eurosonen til å rette opp også ei slik krise. Men da må EU bli den «overføringsunionen» som Angela Merkel har forsikra tyske velgere om at den aldri skal bli.


Høsten 2011 pressa EUs sentralbank på for å kutte både pensjoner og offentlige lønninger. Berlusconi, som da var statsminister, stritta imot, men fikk i november et knapt flertall i parlamentet mot seg. Han gikk da av, og Mario Monti tok over i spissen for det som er kalt en «teknokratregjering» innsatt av EU.

Regjeringen til Monti la i desember fram ei sparepakke der økt pensjonsalder var det viktigste innslaget. Seinere har regjeringen lagt fram tre krisepakker som i motsetning til krisepakkene i andre kriseland har lagt hovedvekten på å øke statsinntektene, ikke på å kutte utgifter. Moms og andre avgifter er økt. Formuer, og særlig eiendom, er skattlagt hardere.

Det er skattesatsene som er økt, ikke skattegrunnlaget. Da er det grenser for hvor mye Monti-regjeringen kan hente inn så lenge økonomien ikke vokser. Italia hadde alt i 2010 det tredje høyeste skattetrykket i eurosonen. Både IMF og OECD anbefaler at det er kutt i offentlige utgifter som må til.

IMF spår at den økonomiske veksten vil være så lav som én prosent helt fram til 2017. Det er ikke nok til å få folk i arbeid. Italia kan bli hengende etter også om resten av eurosonen kommer ut av de verste krisetilstandene.


Det er gjentatt til kjedsommelighet at hvis Spania må reddes fra konkurs, vil Italia følge i kjølvannet. De tørre tall over handelsbalanse, budsjettunderskudd, privatgjeld og arbeidsløshet skulle tilsi at Italia tross alt er bedre stilt enn Spania. Det økonomiske hovedproblemet er den store statsgjelda.

Statsgjelda har bygd seg opp over lang tid, lenge før finanskrisa, men har sjølsagt økt ytterligere de siste åra. Men en reell kriseløsning i Italia krever at en får gjort noe med langt mer grunnleggende problem:

- Produktiviteten i næringslivet har blitt hengende etter i mer enn femten år og har den svakeste utviklingen i hele OECD-området.

- Skolesystemet holder ikke tritt med utviklingen ellers i Europa. Bare 21 prosent av aldersgruppa 25-34 år har høyere utdanning – mot 38 prosent som gjennomsnitt i OECD. Enda mer illevarslende er det at i denne aldersgruppa er arbeidsløsheten større blant dem med universitets- eller høyskoleutdanning enn blant dem som bare har videregående utdanning.

- Utgiftene til forskning og produktutvikling er bare halvparten av gjennomsnittet i OECD.

- Italia skiller seg også ut ved lav yrkesdeltakelse blant kvinner. I EU ligger bare Hellas dårligere an. Én viktig grunn er at barnehager og SFO-ordninger er lite utbygd.

- Byråkratiet er mer rigid og mer politisk upåvirkelig enn ellers i Vest-Europa. Det store oppgjøret med mafiastrukturene fra 1992-94 er løpt ut i sand. Det hersker nå en bitter stillingskrig mellom reformkreftene og en mafiainfisert reaksjon, en stillingskrig som lammer mye offentlig forvaltning både lokalt og sentralt.

- Rettsvesenet preges av at det aldri får avslutta saker med en endelig domsavgjørelse. Som det har vært sagt: Italia har så mange lover og advokater at lovløsheten hersker. Korrupsjon er utbredt og har ifølge OECD økt i kriseåra etter2008.

Neste parlamentsvalg skal holdes i april 2013, og Mario Monti har sagt fra at han ikke fortsetter som statsminister. Berlusconi utelukker ikke at han kan være villig til å ta over for å avslutte kuttpolitikken. Partiet hans har fortsatt stabil støtte fra minst en fjerdedel av velgerne.

Det viktigste maktgrunnlaget til Berlusconi er medieimperiet hans. Han eier tre av de sju nasjonale TV-kanalene og kontrollerer 60 prosent av all TV-reklame. I tillegg rår han over forlagshuset Mondadori som gir ut fjerdeparten av alle bøker i Italia - og han eier dessuten fotballklubben AC Milan.

Hjertebarnet hans blant avisene, Il Giornale, tester stadig ut det som kan bli en valgkamp retta både mot euroen og mot Tyskland. I august ble tyskerne på lederplass beskyldt for å ville dominere Europa «ikke med kanoner, men med euro». Artikkelen hadde overskriften «Det fjerde riket» og var illustrert med et bilde av Angela Merkel med høyre handa skrått i været.

(Trykt i Klassekampen lørdag 27. oktober 2012)

Eurosentrisk fredspris

Det kan bli avgjørende for freden i verden hvordan EU oppfattes utafor Europa. Det har ikke Jagland skjønt.

Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad, sekretæren for Nobel-komiteen, fikk det som de ville: De fikk gitt fredsprisen til EU. Men bak den solskinnshistorien som begrunner fredsprisen, fortelles det mange andre historier rundt om i verden.

EU dyrker Robert Schuman som den store fredspolitikeren. Det var han som i 1950 lanserte planen om en kull- og stålunion mellom Tyskland, Frankrike og fire andre land. Det var opplagt et framsynt industriprosjekt, men ble både av samtid og ettertid framstilt som det store europeiske fredsprosjektet, det som for all framtid skulle hindre fransk-tyske kriger.

Dette fører fort til en debatt om høna og egget. Ble samarbeidet i EEC mulig fordi det for lengst var utenkelig med fransk-tyske kriger, eller bidro samarbeidet til å hindre slike kriger?

Det som er uomtvistelig, er at den europeiske krigslysten ikke var borte for godt, verken da Kull- og Stålunionen ble til virkelighet i 1952 eller da den gikk inn i det breiere EEC-samarbeidet i 1958.

Som fransk utenriksminister fra 1948 til 1953 var Schuman direkte ansvarlig for å tviholde på Vietnam med militærmakt etter at vietnameserne hadde befridd seg sjøl fra japansk okkupasjon.

Først i 1954 trakk Frankrike seg ut av Vietnam – ikke på grunn av noe fredsprosjekt, men fordi den franske hæren tapte det dramatiske slaget om festningsbyen Dien Bien Phu.

Den franske hæren ble ikke arbeidsløs av den grunn. Kolonikrigen i Algerie starta samme år som de franske styrkene trakk seg ut av Vietnam. Den varte til 1962 og ble ført med en brutalitet som det franske samfunnet til denne dag ikke har tatt noe virkelig oppgjør med.

Var fredsprosjektet til Schuman mer verdt fordi det foregikk i Europa, mens krigsprosjekt som ødela liv og samfunnn,foregikk så langt, langt unna – og uten alt for plagsom oppmerksomhet i media?

Det er ikke sikkert at de historiene om EU som fortelles i land langt unna Europa er sannere enn de som fortelles innad i EU. Men fordi det fortsatt lever mennesker som husker de kolonikrigene som måtte vinnes for å frigjøre seg fra kolonimakt, kan det bli avgjørende for freden i verden hvordan Europa, EU – og for den del Norge, fredsprisen og Jagland - oppfattes utafor Europa.

Men les boka om globalhistorien, den som Tore Linné Eriksen ga ut i 2010. Den passer dårlig når EU-hoffet skal hylle seg sjøl. Dit blir da Tore heller ikke invitert.


Det fins naturligvis argumenter for at EU-prosjektet har bidratt positivt til en fredelig samfunnsutvikling i Europa.

Mange spanjoler, portugisere og grekere var glade for at EU-medlemskapet på 1980-tallet ble en garanti mot å falle tilbake til fascistliknende maktforhold. Det er også sannsynlig at håpet om medlemskap i EU stabiliserte situasjonen i Øst-Europa etter at muren falt.

Men også her kan mange historier fortelles – også den om hvordan den brå og brutale overgangen til en uregulert markedsøkonomi skapte panikk blant foreldre som frykta hva som kunne skje hvis dattera oppdaga at hun kunne tjene mer på en kveld med vestlige turister enn foreldrene kunne tjene på en måned – eller hvis sønnen så hvordan fristende markeder åpna seg for hel- og halvkriminell virksomhet.

På Balkan kan drømmen om EU-medlemskap fortsatt bidra til å holde korrupsjon og etnisk undertrykkelse så noenlunde i sjakk. Men mye kan sies om hva EU gjorde – og ikke gjorde – for å hindre - eller utløse - krigene i det tidligere Jugoslavia.

Anno 2012 går fredsprisen til et EU som er på vei inn i et sosialt og økonomisk kaos som samfunn ikke kan tåle særlig lenge. Stabil fred forutsetter tillit mellom styrende og styrte. Øker fredsprisen en slik tillit? I Europa er det nå større fare for høyreekstremisme enn noen gang etter 2. verdenskrig.


Alt dette blir likevel uvesentlig mot det bildet av EU som tegnes i andre deler av verden, det som Jagland lukker øynene for.

Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I mange konflikter står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.

Fredsprisen gis til en sammenslutning av stater med økonomisk makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.

Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og mennesker i land etter land. Bak EU står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å sikre interessene sine. De minsker ikke motsetningene i verden.

Den vestlige delen av Europa har dessuten lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det så langt at troen på en trygg og fredelig framtid kan virke utopisk.

I et slikt perspektiv blir fredsprisen til EU – og til Obama - et bilde på den lille gutten som går bort til den sterkeste gutten i gata, han som så mange er redde for, og åpner handa der det ligger en medalje han har tegna sjøl. Det håpefulle blikket er fullt av forventning: Du slår vel ikke lenger oss i gata vår?

(Trykt i Klassekampen lørdag 20. oktober 2012)

Heller frihandelsavtalen


Hvis Norge går ut av EØS, sikrer WTO-reglene oss samme adgang til EU-markedet som i dag.

EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel hvis et flertall på Stortinget bestemmer seg for det. Hvis EØS-avtalen sies opp, fastslås det i avtalens artikkel 120 at handelen mellom EU og Norge reguleres av tidligere avtaler.

Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den var skåret over samme lest som de frihandelsavtalene som Sverige, Finland og Østerrike inngikk med EU i 1972, tre EFTA-land som ikke søkte medlemskap i EU i 1972.

Frihandelsavtalen ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Den innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU. På en del følsomme eksportvarer som aluminium og papir ble tollsatsene trappet ned til null i løpet av en overgangsperiode.

Det ble tilsvarende nulltoll på importen av industrivarer fra EU. Alle kvoteordninger og andre mengdebegrensninger ble også tatt bort begge veier.

Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket fra tollfriheten. Det har vært toll på de fleste bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).


Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og enkelte landbruksprodukter. På slike områder oppdateres frihandelsavtalen løpende når det er behov for det.

Det betyr at hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket etter 1995. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO. WTO-regelverket sikrer at viktige deler av handelsavtalen fra 1973 vil bestå selv om EU skulle gå til det skritt å si den opp.


Formelt er det en enkel sak å melde seg ut av EØS. Det heter i EØS-avtalens artikkel 127: «Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter.» I tillegg står det:
«Straks etter varselet om at en avtalepart akter å trekke seg fra avtalen, skal de andre avtalepartene sammenkalle en diplomatisk konferanse for å vurdere de endringer det måtte være nødvendig å gjøre i avtalen.»

Dette betyr at EØS-avtalen omtaler en eventuell utmelding på en udramatisk måte, og at en utmelding følges av forhandlinger om å finne praktiske løsninger som begge parter kan være tjent med.

Det enkleste alternativet til EØS er derfor noe så enkelt som å si opp EØS-avtalen. Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer Norge samme markedsadgang til EU-markedet som i dag.

Den internasjonale handelen med industrivarer har etter 1995 blitt kraftig liberalisert innen rammen av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare 4 prosent.

En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. Både Norge og samtlige EU-land er medlemmer av WTO. EU ivaretar dette WTO-medlemskapet på vegne av medlemsstatene. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding.

I tillegg kan det være et ønske på begge sider å inngå en avtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter. EU inngår handelsavtaler med stadig flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med land lengre unna (Latin-Amerika, Sør-Afrika). Det samme gjelder Norge.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men WTO-reglene forbyr EU å innføre toll eller mengdebegrensninger på handelen med Norge. Hensikten med WTO er å sikre en stadig friere handel mellom medlemsstatene. Regelverket forbyr derfor medlemsstatene å øke tollsatser eller å begrense importen på ensidig basis.


I EØS-debatten trekker en del EØS-tilhengere fram faren for at EU skal sette i gang en handelskrig mot Norge. Den faren er helt minimal. Størstedelen av eksporten til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv.

Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det verken noe poeng å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute - eller å gjøre importen dyrere enn nødvendig ved å legge på toll.

Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på dette området at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet. EU har ingen ting å vinne på bygge opp gjensidige tollsatser på slike varer.

Det er derfor svært lite sannsynlig at EU har noe motiv for å stenge norske varer ute hvis Norge går ut av EØS. Det verste som kan skje, er at EU bruker samme tollsatser som mot andre WTO-land. I så fall kan de balanseres med tilsvarende tollsatser på norsk side.

I den situasjonen vil nok både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Alternativet til EØS-avtalen var i 1992 den frihandelsavtalen Norge hadde med EU siden 1973. Hvis EØS-avtalen falt vekk i dag, ville handelen mellom Norge og EU automatisk reguleres av regelverket til WTO. Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer Norge samme markedsadgang til EU-markedet som i dag.

(Trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2012)

Ekko fra 1972 og 1994

Må vi ha EØS for å få solgt varene våre til EU?

Næringsledere, ja-politikere og media med mikrofonstativ hamrer inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag.

Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år. Avtalen innebar at norsk industri etter en overgangsperiode hadde tollfrihet på all eksport til EU.

Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det etter 1984 vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU.

Det overdøvende budskapet er likevel at vi trenger EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU. Men vi har vært her før.

Våren 1972 raste den første debatten om handelsavtalen. EEC hadde da i alle år krevd inn toll på mange av våre viktigste eksportvarer, som aluminium og andre metaller, papir og fisk. Nei-sidas økonomer strevde med å overbevise opinionen om at toll ikke på langt nær la så alvorlige hindringer for eksporten vår som ja-sida ville ha det til.

Den gang kom hjelpen utafra. EFTA-statene Sverige, Finland og Østerrike hadde ikke søkt medlemskap slik Storbritannia, Irland, Danmark og Norge hadde gjort. I stedet hadde de vinteren 1972 forhandla seg fram til handelsavtaler med EEC. Disse handelsavtalene fjerna det som var av toll og andre handelshindringer på handelen med industrivarer mellom EEC og de tre EFTA-statene.

Folkebevegelsen satsa på at en slik handelsavtale ville Norge også kunne forhandle seg til – dersom det ble nei-flertall ved folkeavstemningen i september 1972. Det ble hardnakka benekta av ja-sida med to typer argumenter:
- For det første: Det var ingen grunn til å tro at EEC ville gå med på noen handelsavtale med Norge.
- For det andre: Det var i hvert fall ingen grunn til å tro at vi ville få en avtale som var like gunstig for eksportnæringene våre som de avtalene Sverige, Finland og Østerrike hadde fått.

På eksportbedrift etter eksportbedrift sendte direktørene personlige brev til alle ansatte om at arbeidsplassen var i fare dersom det ble nei ved folkeavstemningen. Generaldirektør Johan B. Holte i Hydro slo fast i Stavanger Aftenblad 19. september 1972, seks dager før folkeavstemningen under overskriften: ”Ingen petrokjemisk industri utenfor EF.” ”En handelsavtale vil sette bom for det, sier direktør Holte

Så gikk det som det gikk: Flertallet av velgerne stemte nei ved folkeavstemningen 25. september, Bratteli-regjeringen gikk av, og Korvald-regjeringen fikk forbausende raskt forhandla fram en avtale som var en blåkopi av de avtalene som Sverige og Finland hadde fått.


Et halvt år etter folkeavstemningen var stemningen i Hydro en helt annen. 20. mars 1973 var overskriften i avisa Varden: ”Telemark inn i oljeeventyret med Hydros milliardplaner på Rafnes” – med samme generaldirektør Johan B. Holte som kilde: ”Et nytt Hydro-eventyr er under utvikling i Grenland. Henimot en milliard tenkes investert i petrokjemisk industri på Rafnes … ” Ingen journalist spurte: «Men du sa jo for et halvt år sia at handelsavtalen ville sette bom for petrokjemi i Norge?»


Så gikk det 21 år, og Hydro hadde fått ny generaldirektør. 26. september 1994 – to måneder før folkeavstemningen – slo den nye generaldirektøren, Erik Myklebust, fast: ”Tusener av tapte arbeidsplasser i Norge og nye milliardinvesteringer ut av landet. Det er forskjellen for Norsk Hydro mellom et norsk nei eller ja til EU. EØS-avtalen blir null verdt.”

For høsten 1994 var det ikke måte på hvor galt det ville gå. Renta ville stige, krona falle, eksporten svikte, kapitalen forsvinne og arbeidsløsheten øke.

— Ingen realitet: Erik Tønseth, konsernsjef i Kværner slo an tonen: “I praksis er det likegyldig om Norge har en EØS-avtale, eller ikke. Jeg tror rett og slett det ikke er noen realitet i EØS.” (Dagens Næringsliv 24.5.94)

– Verdiløs: NHO-president Svein Aaser fulgte godt opp: “EØS-avtalen blir verdiløs dersom resten av Norden går inn i EU uten Norge. Da er det grunn til å tro at EØS-avtalen slutter å fungere” (Dagens Næringsliv 25.5.94)

-Vil smuldre opp: Yngve Hågensen på møte i Oslo Arbeidersamfunn 13.9.95: “LO-lederen etterlot imidlertid ingen tvil om at han tror EØS vil smuldre opp med kun Norge og Island som EØS-land utenfor EU.". (Aftenposten 14.9.95)

— Ikke en eneste: Som vanlig var det statsministeren som tok i hardest: “Rundt om i landet er det mange som har investeringsplanene klare om det blir ja. Men jeg har ikke hørt om en eneste bedrift som ligger i startgropen med nye investeringsplaner om det skulle bli nei i november.” (Gro Harlem Brundtland i Stortingets EU-debatt 30.9.94)

Noe veldig galt: Sju dager før folkeavstemningen advarte Thorbjørn Jagland: “Noe veldig galt kan skje med Norge.” (Dagbladet 21.11.94)

Så ille gikk det ikke. 22. mai 1995 dokumenterte Dagens Næringsliv over en dobbeltside “hvordan ja-sidens dommedagsprofetier er gjort til skamme«Alt har gått bedre i norsk økonomi siden Norge sa nei til EU 28.november ifjor. Renten har falt, veksten har økt, budsjettunderskuddet er forduftet og investeringene skyter i været

Ingen på nei-sida hadde lovt at industrien ville vokse sterkt hvis det ble et nei. Nei-budskapet var hele tida at EØS ville trygge arbeidsplassene i industrien like bra som et medlemskap i EU ville gjøre - og at den frihandelsavtalen vi hadde med EU fra 1974 til 1994 ville ha trygget arbeidsplassene i industrien like bra som et medlemskap i EØS.

Det var ja-sida - med NHO i spissen og Regjeringen på slep - som spådde de dramatiske nedgangene for norsk økonomi. De kom ikke etter 1972. De kom heller ikke etter 1994. Skal vi tro mer på skremslene denne gang?

(Trykt i Klassekampen lørdag 6 oktober 2012)






Tyskland har ansvaret

Tysk politikk har ansvaret for at krisa ble verre enn nødvendig – og ekstra vanskelig å løse


Tyskland har inntil videre løst sine egne problem. Økonomien er i vekst, eksporten går så det suser, arbeidsløsheten er lavere enn noen gang etter at muren falt,

Dette er sant, men likevel misvisende.

Den mest misvisende forklaringen er at tysk næringsliv er så effektivt at det utkonkurrerer mindre effektivt næringsliv i Sør-Europa.

Men det er særlig etter at valutaunionen kom på plass at næringsliv i sør utkonkurreres. Fra 2000 og utover økte ikke produktiviteten i Tyskland raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. I land som Hellas og Irland økte produktiviteten raskere enn i Tyskland i alle disse åra fram til utbruddet av krisa høsten 2008.

Derfor er det nødvendig å leite etter forklaringer i helt andre retninger. To retninger peker seg ut:
- Valutaunionen var fra starten en grunnleggende feilkonstruksjon.
- Den tyske konkurranseevnen etter århundreskiftet skyldes først og fremst at lønningene i Tyskland henger etter sammenlikna med andre land.

Reallønna i Tyskland sank det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn fire prosent lavere enn i 2000! I alle andre EU-land økte reallønna – til dels kraftig.

- «Lønnsdumping» kalte Christine Lagarde det, den gang fransk finansminister, nå toppsjef i IMF.
- «En grunnleggende feilutvikling av det tyske tarifflandskapet» som har ført til «lønns- og sosialdumping» sa Jean-Claude Juncker, leder for finansministrene i eurosonen i august 2010.

Mye har skjedd i tysk arbeidsliv siden 2001:
- Færre er fagorganiserte, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før.
- Stadig flere tariffavtaler har såkalte «åpningsklausuler». Det betyr at på den enkelte arbeidsplass kan fagforeningen forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av.
- Lønnsglidningen har i mange år vært negativ. Det betyr at den faktiske lønnsutviklingen er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene.

Det viktigste er likevel omleggingen av velferdsordningene. Arbeidsløshetstrygden er blant annet slått sammen med sosialhjelpa, og arbeidsgivere som betaler lav nok lønn, blir subsidiert av det offentlige.

Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3000 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.

Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.

Men etter innføringen av euroen har den økonomiske veksten i Tyskland vært klart lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Eksportsuksessen har ikke vært nok til å oppveie svikten fra de innenlandske markedene. Sysselsettingen i Tyskland har da også vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten går ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.


Ideen bak valutaunionen var at den ville føre til konvergens mellom eurostatene: samme valuta og felles rente ville føre til at også andre sider ved de nasjonale økonomiene ville utvikle seg likt. Det var samtidig den sentrale forutsetningen for at valutaunionen kunne fungere.

Så viste det seg at økonomiene ikke konvergerte. Det var alt for mye som utvikla seg ulikt. Både priser, lønninger og realrenta gikk i ulike retninger.

I land som Hellas, Irland, Portugal og Spania økte prisene raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. Derimot har prisene økt langsommere enn gjennomsnittet i Tyskland, Frankrike og Østerrike.

Innen en valutaunion er en slik ulikhet djupt problematisk. Der hvor prisene øker raskest, svekkes konkurranseevnen i forhold til handelspartnere der prisene øker langsommere – fordi det ikke lenger kan kompenseres ved at den nasjonale valutaen kan synke i verdi.


Ulik prisutvikling førte også til ulik realrente innad i eurosonen. Den felles sentralbanken gir alle land samme rentenivå – i håp om at skulle gi samme vilkår for så viktige forhold som sparing og investering.

Men det ville bare skje hvis prisene utvikla seg likt. Det avgjørende for sparing og investering er nivået på «realrenta», differansen mellom den nominelle renta og inflasjonen. Det er realrenta som avgjør om en sparer og investerer. Det er mest lønnsomt å spare hvis realrenta er høy, og det er mest fristende å investere hvis realrenta er lav.

Når rentenivået er det samme fra land til land, vil realrenta være lavest i land der prisene stiger raskt. Det har betydd at Hellas, Irland, Portugal og Spania har hatt lav realrente. I flere år var realrenta så lav at den var under null! Dette førte til alskens «spekulasjonsbobler» og til en generelt «overopphetet økonomi».

En valutaunion har ingen virkemidler mot en slik forskjellsutvikling mellom medlemsstatene. Den såkalte «vekst- og stabilitetspakten» som fra før euroen ble innført, krevde at underskuddene på statsbudsjettene aldri måtte bli større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og statsgjelda aldri større enn 60 prosent av bnp, var ikke til noen hjelp.

I forhold til disse krava var Irland og Spania mønsterland uten underskudd på statsbudsjettene helt fram til finanskrisa kullkasta all balanse. Fra innføringen av euroen var det Tyskland og Frankrike som oftest og i størst grad brøt krava i den «vekst- og stabilitetspakten» de hadde krevd å innføre som grunnlag for valutaunionen.

«Vekst- og stabilitetspakten» stilte bare krav til den offentlige økonomien, ikke til den private. Det var veksten i privat sektor som kasta land etter land ut ei krise som raskt ble ei krise også for statskassene.

(Trykt i Klassekampen lørdag 29. september 2012)

Enda ei skjebneuke

Det avgjørende blir utviklingen i Spania og forhandlingene mellom tyske og spanske velgere.


Tre ting skjedde i EU denne uka: Forfatningsdomstolen i Tyskland fastslo at EUs nye krisefond (ESM) ikke er i strid med den tyske forfatningen. Fra Brussel varsles det en bankunion, og kommisjonspresident Barroso vil utvikle EU til en føderasjon.

Hensikten med ESM er at dette krisefondet skal låne penger til regjeringer i krise – mot at de lover å stramme inn økonomien så hardt som den såkalte «troikaen». EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF vil.

De som klagde Tysklands tilslutning til ESM inn for forfatningsdomstolen, mente en slik tilslutning var i strid med artikkel 79 i forfatningen. Der sies det at alt som rammer menneskelig verdighet eller demokratiet er «utillatelig» selv om et flertall i Forbundsdagen ikke skjønner det. Klagerne argumenterte med at i ESM ville Forbundsdagen miste kontrollen med statsbudsjettet og dermed undergrave tysk suverenitet.

Forfatningsdomstolen merka seg at Tyskland aldri kan stemmes ned i ESM. Innen ESM må avgjørelser - avhengig av sak - tas enten med enstemmighet eller med et flertall på 80 prosent. Stemmetallet for hvert land avhenger av hvor mye kapital de har skutt inn. Tysklands andel av kapitalen er 27 prosent.


Sist torsdag lovte Draghi at sentralbanken heretter ville bruke ubegrensa med penger til å kjøpe statsobligasjoner utstedt av regjeringene i eurosonen.

For regjeringene i Italia, Spania, Portugal og Irland er dette en enorm lettelse. De har i perioder strevd med å finne kjøpere til statsobligasjonene sine – annet enn til renter som land overbelasta av gjeld ikke kan makte å betale.

Opplegget for en bankunion er at EUs sentralbank skal ta over ansvaret for å overvåke alle de 6 000 bankene i eurosonen. Overvåking i nasjonal regi har EU-kommisjonen ikke noen tillit til lenger. Sentralbanken skal også overta retten til å gi lisens til bankvirksomhet – og til å avvikle banker ved å trekke lisensen tilbake.

Før krisa var EUs sentralbank en tro kopi av den tyske Forbundsbanken. Banken holdt seg strengt til de oppgavene som den ble tildelt i Maastricht-traktaten fra 1992 – å styre valuta-og rentepolitikken ut fra ett eneste mål: å holde inflasjonen nede på maksimalt to prosent i året.

Den jobben skulle banken ta seg av uten å hente instrukser verken fra EU-politikere i Brussel eller fra noen nasjonal regjering. En slik uavhengighet av alle politiske myndigheter var varemerket til Forbundsbanken – og har vært det i like stor grad for EUs sentralbank.

De nye oppgavene for sentralbanken gjør at banken nå må balansere flere hensyn. Den skal som før ha som hovedoppgave å holde inflasjonen nede. Men i tillegg skal den sikre at eurosonens 6 000 banker har penger nok til å utføre oppgavene sine godt nok – og samtidig skal den overvåke at de samme bankene opptrer forsvarlig på finansmarkedene. Ett av grunnproblemene forut for finanskrisa i 2007-08 var nettopp at for mange banker i for mange land bidro til den spekulasjonen som utløste eller forverra krisa.

Dette betyr at Sentralbanken i vesentlig større grad enn før må ta det politiske ansvaret for hva den tillater, hva den reagerer på – og hva den ikke gjør.
Valuta- og rentepolitikken skal som før utformes uavhengig av politisk påvirkning. Men bankovervåkingen er en politisk oppgave som – i hvert fall i teorien - må underkastes politisk kontroll fra EU-rådet der regjeringene møtes og fra EU-parlamentet.

«Hvordan skal Sentralbanken ta ansvar for overvåkingen av bankene i eurosonen og samtidig være uavhengig av politisk press», spør Daniel Gros, lederen for CEPS, den sentrale forskningsinstitusjonen for studiet av europeisk politikk.


EU-politikerne – enten de jobber fra Brussel eller fra nasjonale hovedsteder – har langt på vei stått maktesløse overfor hver ny fase i kriseutviklingen. Mario Draghi har denne uka satt foten midt inn i det styringskaos som har prega EUs krisehåndtering til nå – et kaos som trua med å ende med et fullstendig styringsvakuum.

I en tale til EU-parlamentet gikk kommisjonspresident Barroso enda et skritt videre: det er nødvendig å utvikle EU til en føderasjon. Han forsikra om at han på ingen måte så for seg noen superstat. Den nøyaktige forskjellen gikk han ikke inn på.


Oppleggene fra denne såkalte «skjebneuka» gir ingen patentløsninger. Er det f.eks. nok at ESM kan låne ut inntil 500 milliarder dollar i tillegg til at Sentralbanken kan kjøpe et ubegrensa antall statsobligasjoner?

Nils Pratley i the Guardian er en av dem som spør: Hvordan vil det reageres hvis Spania får hjelp, men ikke gjennomfører det innstramningsprogrammet som «troikaen» stiller som vilkår for hjelpen.

Vil Draghi da slutte å kjøpe spanske statsobligasjoner slik at den spanske regjeringen møter veggen i form av ekstremt høye renter når den prøver å finansiere driftsunderskuddene sine på de vanlige finansmarkedene? I så fall vil Sentralbanken tape stort på de spanske statsobligasjonene som den alt har kjøpt – samtidig som det er stor fare for at hele valutaunionen bryter sammen.

Men det er heller ikke enklere for Draghi å se gjennom fingrene med at Spania bryter troikaens forutsetninger for krisestøtte. Det vil ikke minst skape opprør blant tyske velgere som piskes av media til å mene at tyske penger ikke må brukes for å finansiere land som «ikke gjør som de skal».

Samtidig er det umulig for en spansk regjering å overse en situasjon der annenhver ungdom er arbeidsløs, der banksystemet er i ferd med å bryte sammen, og der ingen ting tyder på at den økonomiske nedgangen snur. Da spørs det om noe velgerflertall vil godta en regjering som fortsetter å stramme inn på befaling utafra.

Det hjelper derfor lite om regjeringene møysommelig forhandler seg fram til en slags enighet gjennom en stadig lenger rekke av skjebneuker. De avgjørende forhandlingene står mellom tyske og spanske velgere – og hvordan hverdagen blir for folk flest i kriserammede land.

(Trykt i Klassekampen lørdag 15. september 2012)

Etter EØS – hva da?

For første gang etter 1992 har vi fått en reell debatt om den EØS-avtalen som få er glad i

EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk. Avtalen kritiseres stadig heftigere også av mange av dem som i 1992 ville ha denne avtalen.

EU-tilhengere og EU-motstandere har vært enige på ett punkt: EØS er knapt til å leve med ut fra en demokratisk synsvinkel. Noen har likevel villet se EØS-avtalen som et ”nasjonalt kompromiss” mellom EU-tilhengere og EU-motstandere. Noen argumenter for det kunne se slik ut:

Som under handelsavtalen av 1973 har størstedelen av eksporten vår tollfri adgang til EU. Fiskeressursene våre er under norsk kontroll. Landbruket har samme importvern mot EU som mot resten av verden – med få unntak. Vi står utafor EUs pengeunionen og har dermed en økonomisk handlefrihet som mange EU-land i dag misunner oss. Utafor EU har vi også full talerett (egne delegasjoner) ved viktige internasjonale forhandlinger der Sverige og Danmark må være taust lydige medlemmer av EUs fellesdelegasjoner.

Den offentlige Europautredningen (NOU 2012:2) dokumenterer at Norge gjennom EØS-avtalen er så godt som fullstendig bundet av EUs regelverk for det indre markedet. Utredningen argumenterer grundig for at dette i betydelig grad svekker det norske demokratiet, langt utover at Norge ikke har stemmerett når EU fatter vedtak som forplikter oss. (Se kapittel 26, punkt 4 i Europautredningen.)

I tillegg betyr EØS-forpliktelsene at vi har bundet oss til en markedsliberalisme som fremmer privatisering, øker de sosiale forskjellene og utvikler nye former for fattigdom. Samtidig er denne markedsliberalismen en grunnleggende del av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det. (Begrunnelsene mine for at det er slik, står i et dokument ("EØS – en kritisk vurdering") som kan hentes ned på www.de-facto.no.)

Ulempene ved EØS-medlemskapet er derfor så store at EØS ikke kan bli noe varig historisk kompromiss. Siden norsk medlemskap i EU i dag er mer usannsynlig enn noensinne, har vi for første gang etter 1992 fått en reell debatt der utmelding av EØS er satt på den politiske dagsordenen.

”Alternativprosjektet” som et tjuetall organisasjoner står bak, deriblant en rekke fagforbund, går grundig i gjennom hele åtte alternativer til dagens EØS-avtale. Dette angir spennvidden i den EØS-debatten vi nå står foran. (Hovedrapporten og en kortversjon kan hentes ned på www.alternativprosjektet.no.)

Alternativrapporten viser at hvis Norge går ut av EØS, havner vi på ingen måte i løse lufta. Det sørger i siste instans WTO-reglene for. De er utforma nettopp med sikte på den type frihandel som både handelsavtalen av 1973 og EØS-avtalen legger til grunn. Men derfra kan vi utvikle et alternativt Norge i mange retninger – hvis vi kommer oss ut av EØS.

Ett alternativ kunne være at vi fortsatt holdt oss til EU-prinsippene om friest mulig konkurranse på flest mulig samfunnsområder, f.eks. gjennom økt bruk av konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Det ville bety at vi fortsatt utvikler samfunnet vårt i samme retning som EU. Forskjellen fra EØS er at utviklingen styres gjennom vedtak i Stortinget. Neste Storting står da fritt til å legge om politikken hvis velgerne krever det. Det er et stort demokratisk framskritt i forhold til en situasjon der EU pr. autopilot endrer det norske samfunnet gjennom EØS.

Et annet alternativ kunne være å utvikle et ”grønnere” Norge ved å dreie nærings-, samferdsels- og forbrukerpolitikken i økologisk gunstig retning, for eksempel ved systematisk bruk av miljøavgifter langt utover det vi pusler med i dag, ved å legge om all næringsstøtte slik at den først og fremst kommer miljøvennlig produksjon til gode, ved å dreie mer av transporten fra vei til båt og bane ved støtteordninger som EU i dag forbyr, ved å redusere det samlede transportbehovet gjennom effektive miljøavgifter og gjennom støtteordninger som fremmer lokale kretsløp av varer fra produsent til forbruker. Men da må vi sprenge oss ut av den tvangstrøya som EØS legger om slike initiativ i dag. Da kan vi også innføre strengere miljø- og helsekrav til varer og produksjonsprosesser enn de krava EU tillater.

Utafor EØS kunne vi også utvikle et Norge som begrenser de markedsfrihetene som ensidig styrker markedskreftene på bekostning av arbeidstakere og forbrukere. Vi kunne styre kapitalbevegelsene på en helt annen måte enn i dag, blant annet ved å føre en aktiv konsesjonspolitikk som kan hindre oppkjøp av norske bedrifter og naturressurser når viktige samfunnshensyn står på spill. Vi kunne for eksempel opprettholde kravet om at ingen kan eie mer enn 25 prosent av oppdrettsnæringa. Vi ville også stå fritt til å begrense kapitalbevegelsene over grensene våre i krisesituasjoner, slik den islandske regjeringen gjorde for å gjenvinne styringa over den islandske samfunnsøkonomien.

Og vi kunne utvikle et Norge som er mer solidarisk både innad og utad: Vi kunne utvikle solidaritet innad ved å dempe den nådeløse konkurransen i arbeidslivet som EØS påtvinger oss gjennom stadig nye direktiver. Det er en konkurranse som hvert år kaster titusenvis av mennesker ut i langtids sjukefravær og uføretrygding, og som øker presset på dem som er igjen slik at stadig flere må førtidspensjoneres. Det er en konkurranse som bryter ned vilkår for effektiv fagorganisering i de fleste EU-land, og som kan komme til å svekke fagbevegelsen også i Norge.

Vi kunne utvikle solidaritet utad ved at vi freidigere enn i dag benytter den taleretten vi har i internasjonale sammenhenger til å gå på tvers av de diktatene som den rike del av verden påtvinger fattige land gjennom Verdensbanken, IMF og WTO – og at vi mer raust enn i dag utnytter oljerikdommen til effektiv solidaritet der hvor det er mest påkrevd. En slik solidaritet utad hindres ikke av EØS-regler – men krever nok at vi bryter ut av den psykologiske underkastelsen under EU som har tatt nakketak på oss etter snart atten år i EØS.

(Trykt i Klassekampen lørdag 8. september 2012)

Arbeidsmiljø i krise

EU-kommisjonen vil styrke vekstevnen ved å svekke krav til arbeidsmiljøet

ILO, EUs arbeidslivsinstitutt og forskningsavdelingen til Euro-LO er samstemte: Ulikhetene i arbeidsmiljø har økt på arbeidsplassene i Europa under krisa. Få har fått et bedre arbeidsmiljø. Mange har fått det verre.

Det er ingen lysning i sikte. Kuttpolitikken og andre krisetiltak vil øke belastningene i arbeidslivet ytterligere.

Ut fra data fra 30 land tar ILO-rapporten “Work Inequalities in the Crisis: Evidence from Europe” for seg hvordan krisa og krisepolitkkken slår ut på arbeidsplassene – for dem som ikke har mista jobben sin. Konklusjonen er at arbeidsmiljø, lønninger og likestilling er svekka i løpet av krisa.

Det sentrale budskapet er at ulikhetene i arbeidslivet ikke bare bidro til å utløse krisa, men ulikhetene øker som følge av krisa, sier Daniel Vaughan-Whitehead, hovedansvarlig for undersøkelsen: “Hele vårt økonomiske system vil være i fare hvis vi ikke får ulikhetene ned igjen.”

Trass i alle teknologiske endringer og all innsats for å forbedre arbeidsmiljøet er langtidstendensen at arbeidsintensiteten og omfanget av monotont arbeid har økt de siste tjue åra. Like mange arbeidstakere er utsatt for fysiske påkjenninger som for tjue år sia. 27 prosent av arbeidstakerne må utføre arbeidsoperasjoner som gjentas og gjentas m en varighet på under ett minutt. Slik var det også i 2000.

Krisa gjør situasjonen verre for mange arbeidstakere. Det viser undersøkelsene til ILO, Eurofound og Euro-LO. Her er noen av funnene:
- I 2010 var 11 prosent av dem som var i fast arbeid redde for å miste jobben. Blant midlertidig ansatte var prosenten 39, og blant utleide arbeidstakere var den 53. Det er de to siste gruppene som øker i antall.
- Det øker påkjenningene for den enkelte at det sosiale sikkerhetsnettet i form av offentlige velferdsytelser revner i de land som er hardest ramma av krisa.
- I de fleste land er arbeidsløsheten dobbelt så høy blant ungdom som for gjennomsnittet i arbeidslivet.
- Diskrimineringen av kvinner har økt i de fleste land. I mannsdominerte bransjer er det kvinnene som først ble sagt opp eller som fikk lønna mest redusert.


Denne utviklingen kunne motvirkes med å øke innsatsen for å sikre forsvarlige arbeidsforhold. Det er det motsatte som skjer.

EU-kommisjonen har lenge varsla det som ble kalt en ”Strategi for helse og sikkerhet i arbeidslivet for perioden 2013-2020”. Tidligere strategier hadde lagt hovedvekten på å få ned tallet på arbeidsulykker. Nå skulle perspektivet utvides.

Slik gikk det ikke. EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso, meldte i vinter fra om at den nye strategien måtte utsettes. Det hardeste presset kom fra den britiske statsministeren, David Cameron. Han sa i januar at han ville ”drepe (kill off) helse- og sikkerhetskulturen for godt”.

I det årlige arbeidsprogrammet som EU-kommisjonen la fram i november 2011 var det fortsatt mange store ord om HMS-arbeidet. Men det eneste nye i arbeidsprogrammet var en revisjon av ”kreftdirektivet” (2004/37).

Lederen for Euro-LOs forskningsavdeling om HMS-spørsmål, Laurent Vogel, leste arbeidsprogrammet slik: ”Vi har gitt opp. Men vi sier ikke nødvendigvis at medlemsstatene skal gi opp.”

2012 er proklamert som året for ”aktiv aldring”. Men aldri har så mange eldre blitt kasta ut av arbeidslivet. Det blir heller ikke mer aktiv aldring ved å sette opp pensjonsalderen når krisa gjør det vanskeligere for eldre arbeidsløse å komme tilbake i jobb.

EU-parlamentet har gått ut med sterk kritikk av EU-kommisjonens opplegg. I et vedtak fra desember 2011 vedtok et overveldende flertall å slutte seg til den såkalte Delli-rapporten som var lite fornøyd med gjennomføringen av HMS-strategien for perioden 1997-2012. Det var stort sett bare de britiske konservative som var fornøyd med hva EU-kommisjonen hadde gjort – eller ikke gjort..

EU-kommisjonen har for eksempel gjort lite på to viktige områder, for å motvirke kreftframkallende arbeidsforhold og muskel- og skjellettlidelser.

I stedet har EU-kommisjonen kjørt fram et direktiv om elektromagnetiske felt. Dette er et direktiv som er viktig nok for dem det gjelder, men som angår relativt få. Dette direktivet har EU-kommisjonen gitt en presentasjon som ifølge Euro-LO bare kan ha til hensikt å skjule forsømmelsene på langt viktigere områder.


Arbeidsmiljøpolitikken til EU har vært særlig hardt ramma av opplegget for ”administrativ forenkling” som har vært det store slagordet for EU-kommisjonen i flere år nå.

Det kom konkret til uttrykk i et dokument som EU-kommisjonen la fram i november 2011 om å ”styrke vekstevnen i små og mellomstore bedrifter”. Det skal skje ved å ta vekk store deler av det regelverket som alle bedrifter har vært underlagt til nå. EUs ministerråd ga sin tilslutning til dette utspillet 8. desember i fjor. Det er særlig arbeidsmiljøkrava som skal svekkes for å styrke vekstevnen.

Små og mellomstore bedrifter er ingen liten del av arbeidslivet i EU. De er definert som bedrifter med mindre enn 250 ansatte og med en omsetning på under 50 millioner euro (ca. 390 millioner kroner). Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedrifter i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettingen i privat sektor.

Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA

Bedrifter med under 250 ansatte er en så stor del av arbeidslivet at Euro-LO og fagbevegelsen i mange land roper varsko over at de krava til arbeidsmiljøet som er kjempa fram i hard kamp med og mellom regjeringer og med arbeidsgivernes organisasjoner, nå skal svekkes – hvis EU-kommisjonen får det som den vil.

(Trykt i Klassekampen 4. august 2012)

- Skjerm de militære!

Tyskland eller Frankrike krever ikke at Hellas må kutte militærutgiftene. Hvorfor?


Krav om greske budsjettkutt tar aldri slutt. Men to områder skjermes: Rustningsutgiftene og våpenimporten.

Kuttkrava fra Brussel kom alt i 2009, fortsatte i forbindelse med den første ”redningspakka” i mai 2010, ble skjerpa i desember 2011 og sist med den andre ”redningspakka” nå i februar.

Da statsminister Papandreou i 2009 måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men heller 13 prosent, forlangte EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter.

I mai 2010 ble ”redningspakka” på 110 milliarder euro kobla til nye krav om kutt i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Men denne krisepakka kunne bare være en kortsiktig løsning siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer.

Den haltende greske økonomien hadde alt på forhånd ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media over hele Europa presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.

I desember i fjor ble det krevd at tallet på offentlig ansatte måtte ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må gå ned med 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skulle ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.

Den greske økonomien sank med 7 prosent i løpet av 2011. Dermed var sjetteparten av all gresk næringsvirksomhet vekk i forhold til nivået i 2007. Men det stopper ikke der. Verdensbanken melder at med den innstramningspolitikken som nå kreves, kan gresk økonomi havne 25-30 prosent lavere enn før krisa – før det eventuelt snur. Hvis det snur.

Nå i februar lanserte IMF, EU-kommisjonen og EUs sentralbank ei ny ”redningspakke”, denne gang på 130 milliarder euro. Som i 2010 er pakka påtvunget Hellas i form av lån som øker statsgjelda og gjør den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” heller ikke nå tror at slike lån vil hjelpe Hellas ut av låneknipa. Til gjengjeld er Hellas pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for betjene gjelden.

Det er også noen som tjener på store lån. Det er tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske.

Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Angela Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærutgiftene, bare i alt annet.

I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i EU. Noen kilder sier at de er på 2,9 prosent av bruttonasjonalproduktet, andre sier fire prosent, mens gjennomsnittet for eurostatene er 1,7 prosent.

Det betyr at Hellas over en tiårssperiode kunne spare halvparten av et årlig nasjonsprodukt ved å redusere militærutgiftene til euro-gjennomsnittet. Det er mer enn den siste ”redningspakka” til greske banker som Hellas har tatt imot. Men et slikt kutt i militærutgiftene krever verken IMF, EU-kommisjonen eller Angela Merkel.

Det er sjølsagt påfallende at Tyskland og Frankrike ikke har pressa på for at Hellas skal kutte i militærbudsjettet sitt når de krever at Hellas må kutte i så mye annet. I det store kuttåret 2010 økte Hellas innkjøpene av våpen med 900 millioner euro. Samtidig ble sosialbudsjettet kutta med det dobbelte, 1,8 milliarder euro – etter krav fra bl.a. Angela Merkels regjering.

Det har sin enkle forklaring: Fra 2005 til 2010 var Hellas det land som kjøpte mest rustningsmateriell fra Tyskland. Landet var avtaker av 15 prosent av den tyske våpeneksporten. (Kriselandet Portugal var i parentes bemerket den neststørste importør av tyske våpen.) Hellas var i tillegg den tredje største kjøperen av franske våpen, den største importøren i Europa. Denne våpenimporten bidrar både til underskuddet på statsbudsjettet og på handelsbalansen med utlandet.

Den greske regjeringen forsvarer sine store militærutgifter med to slags argumenter. Det ene er behovet for å opprettholde en maktbalanse i forhold til Tyrkia. Det behovet er nok objektivt sett mindre enn før, men den militære ledelsen er sikkert ei effektiv pressgruppe for å holde militærutgiftene på et høyt nivå.

Regjeringen viser også til trusselen fra stigende flyktningstrømmer fra Nord-Afrika og Midt-Østen. En kan sjølsagt diskutere om innkjøp av ubåter og kampfly er egna til å stå imot flyktningpresset.

Da betyr det nok mer at for europeiske stormakter er Hellas viktigere som medlem av NATO enn som medlem av EU, for ikke å snakke om som medlem av euroklubben. NATO-landet Hellas er - med hele sitt øyrike – av geopolitisk stor betydning i det østlige Middelhavet.

Det er denne geostrategiske beliggenheten som midt i krisa gir Hellas et visst spillerom til tross for det brutale presset fra IMF, EU-kommisjonen og Tyskland.

Blant alt som den greske regjeringen pålegges å privatisere for å skaffe penger i statskassa, er også havnene. Kina har nylig inngått en 35 års kontakt om å drive havna i Pireus, den største havna for passasjerskip i Europa.

Den russiske gassgiganten Gazprom er en av de mest aktuelle til å ta over aksjemajoriteten i det greske statsgasselskapet Depa og rørselskapet Desfa. Gazprom står alt i dag for over halvparten av den greske importen av naturgass. Det gir paradoksalt den greske regjeringen et aldri så lite handlingsrom i forhold til presset fra IMF og EU – i hvert fall på kort sikt.

(Trykt i Klassekampen lørdag 28. juli 2012)

Romfolk utfordrer oss

Grensekryssende problem må møtes med politisk samarbeid på tvers av grenser


Situasjonen for romfolk har i generasjoner vært det største sosiale enkeltproblemet i Europa. Diskriminering og forfølgelser har holdt dem godt unna det samfunnet og de sosiale godene som resten av befolkningen har utvikla.

I EU har bare hver sjette rom skolegang utover grunnskolen. Halvparten av dem har ikke tilgang til vanntoalett, dusj eller strøm. 90 prosent lever under de offisielle fattigdomsgrensene. Det framgår av en større undersøkelse som UNDP og Verdensbanken nylig har gjennomført. ("The situation of Roma in 11 EU member states")

Undersøkelsen bygger på 22.000 intervjuer som gir informasjon om 84.000 husholdsmedlemmer i 11 EU-land. Undersøkelsen dekker Frankrike, Spania, Italia og Portugal i vest og Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria i øst. Det ellevte landet er Hellas som i undersøkelsen kommer ut som et østlig EU-land når det gjelder diskriminering og levekår for romfolk.

Direktøren for EUs senter for menneskerettigheter skriver i forordet til rapporten at resultatene er sjokkerende. Her er noen av dem:

- I alle 11 EU-land lever minst 80 prosent av romfolket i husholdninger som har en inntekt under 60 prosent av medianinntekten i landet. Andelen er nær 100 prosent i Frankrike, Italia og Portugal der medianinntekten ligger høyere enn øst i EU.

- 70-90 prosent av romfolket i østlige EU-land lever i det som FN og Verdensbanken kaller ”alvorlig materiell nød”.

- Det overrasker kanskje ikke at mange rom-barn i skolepliktig alder ikke går på skole i land som Romania (22 prosent) og Bulgaria (15 prosent). Men også i Frankrike og Italia er tallene 11-12 prosent. Rom-barn i Hellas er verst stilt. Der er 36 prosent ikke i skole.

- I Frankrike, Italia og Portugal er bare tiendeparten av romfolk mellom 20 til 64 år i lønna arbeid. Noe av forklaringen er at 20-25 prosent av romfolket i Frankrike og Italia definerer seg som sjølsysselsatte. Av naboer som ikke hører til romfolket, har 60 prosent en lønna arbeidsplass – også under denne krisa.

- Diskriminering i arbeidslivet er vanlig i alle land undersøkelsen omfatter. Den er størst i Italia og Tsjekkia og minst i Bulgaria og Romania.

Dette er ikke overraskende nytt. Fra de siste par tiåra fins det en serie med undersøkelser og rapporter som har dokumentert både uverdige levekår og omfattende systematisk diskriminering av rombefolkningen i Europa.


Trass i den krisa som nå kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og en sosial nød som de fleste trodde ikke lenger var mulig i Europa, er situasjonen for romfolk fortsatt den største sosiale utfordringen for Europa. Da er det viktig å innse at det ikke dreier seg om en liten minoritet.

Europarådet anslår at den samlede rom-befolkningen i Europa er 10-12 millioner hvis vi inkluderer land utafor EU. Oppfattes denne befolkningen som en nasjon, er det bare 6 av 27 EU-land, Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia, Spania og Nederland, som har et større folketall.

Men ingen veit hvor stor rombefolkningen faktisk er. I få land klarer folketellingene å gi et noenlunde riktig bilde av størrelsen på rom-befolkningen. I Romania kom folketellingen i 2011 fram til tallet 619 007. Men for Romania opererer Europarådet med langt større tall – med et minsteanslag på 1,2 millioner og et største anslag på 2,5 millioner. Er det riktige tallet midt i mellom, altså 1,85 millioner, betyr det at nærmere ni prosent av befolkningen i Romania er romfolk.

Ut fra samme framgangsmåte anslår Europarådet at rombefolkningen utgjør ti prosent i Bulgaria, ni prosent i Slovakia, sju prosent i Ungarn og to prosent i Tsjekkia. I vestlige EU-land er andelen romfolk høyest i Spania (1.6 prosent), I EU totalt anslår Europarådet at rombefolkningen er et sted mellom fire og åtte millioner.

For europeiske land utafor EU varierer anslagene enda mer. I følge Europarådet ligger tallet på romfolk i Europa da et sted mellom seks og seksten millioner. Legger vi oss midt imellom seks og seksten, får vi det tallet på 10-12 millioner som norske media har operert med i det siste. Men da inngår rombefolkningen i både Russland og Tyrkia.


Direktøren for EUs menneskerettighetssenter konkluderer undersøkelsen til UNDP og Verdensbanken slik. ”Ekskluderingsmønstrene er de samme i alle EU-land og har et omfang som ikke tåler noen unnskyldning for å utsette rask og effektiv handling for å bedre situasjonen”. Integrasjon av romfolk forutsetter at lokalsamfunn engasjeres slik at både romfolk og ikke-romfolk kan bygge den tillit og det sosiale samhold som trengs for å bekjempe fordommer og diskriminering.

Det er ingen liten oppgave, og den er ikke gjennomført i en håndvending. I EU/EØS-området står vi i høyeste grad overfor et grensekryssende problem. Den utfordringen kan bare løses ved et politisk samarbeid på tvers av grensene som er omfattende nok i forhold til de grunnleggende problemene vi står overfor.

Problemet kan forsterkes kraftig av den krisa som rammer så mange EU-land. Det er mange som av forståelige grunner stiller krav til hvordan stadig knappere offentlige midler skal brukes. Det er på ingen måte opplagt at romfolket står langt nok framme i køen med krav.

Det er mye som må på plass utover kortsiktige nødløsninger som toaletter og dusjer. Familier må motiveres til å gi ungene skolegang - og voksne til å skaffe seg yrkesopplæring og annen nødvendig etterutdanning slik at de kan ha håp om å finne en plass i det ordinære arbeidslivet. Da er en av forutsetningene at det fins boliger som gjør at familiene blir boende lenge nok til at skolegang og arbeidsliv kan bli realistiske muligheter.

Ingen ting av dette vil skje uten at romfolket sjøl er den sentrale samarbeidspartneren for myndigheter og frivillige organisasjoner.

(Trykt i Klassekampen lørdag 21. juli 2012)










Statskuppet fiskalpakt

Austerity forever”: Når knallblå krisepolitikk feier demokratiske innvendinger til side

EUs fiskalpakt låser EU til den krisepolitikken som de siste åra kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og håpløshet. Det er meningen at fiskalpakten skal være uoppsigelig, samtidig som den avvikler demokratiet på et så viktig område som statenes budsjettpolitikk - både i EU og i de land som godtar fiskalpakten.

Så hold deg fast – før du leser videre! Du kan nekte å tro at det kan være sant.

Regjeringene i 25 EU-land har undertegna fiskalpakten, alle unntatt den britiske og den tsjekkiske. De irske velgerne har med stort flertall godkjent pakten. Så langt er alt i orden – sett fra Brussel.

Pakten trer i kraft når den er ratifisert av 12 land. Hva det betyr for land som eventuelt ikke ratifiserer, står det ikke noe om i pakten. Men det er i det minste ett ris bak speilet: Bare land som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra det støttefondet (ESM) som EU har innført for land i krise.


Det har gått fort: EU-toppmøtet 9. desember vedtok at en fiskalpakt måtte til. Det første utkastet til tekst forelå ei uke seinere. Statssjefene kom sammen for å sluttbehandle teksten 31. januar. De undertegna den på et møte 2. mars.

Det offisielle navnet til pakten er ”Traktaten om stabilitet, koordinering og styring i den økonomiske og monetære union”. Den innfører to styringsordninger, en ”gjeldsbremse” og en automatisk mekanisme for budsjettinnstramning.

Gjeldsbremsen forplikter regjeringene til å sørge for at statsbudsjettene er i balanse eller viser overskudd. Dermed skjerpes de budsjettkrava som eurolanda til nå til nå har vært underlagt.

Denne skjerpingen har skjedd i flere trinn. Maastricht-traktaten innførte den såkalte ”Stabilitets- og vekstpakten” som satte forbud mot at underskudd på statsbudsjettene kunne være større enn tre prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp).

Den såkalte ”sekspakka” (Six-Pack) av fem forordninger og ett direktiv som trådte i kraft 13. desember, krevde at det ”strukturelle underskuddet” på statsbudsjettene måtte være under 1 prosent av bnp. Med det strukturelle underskuddet er det lagt inn litt slingringsmonn siden en midlertidig kan se bort fra underskudd som skyldes konjunkturutviklingen. Det er svært uklart hvordan dette underskuddet skal måles i praksis. Fiskalpakten strammer ytterligere til og setter øvre grense for strukturelle underskudd til en halv prosent av bnp.

Maastricht-trakatens ”stabilitets- og vekstpakt” satte som krav at statsgjelda ikke måtte være større enn 60 prosent av bnp. Men den sa ingen ting om hvor raskt land med høyere statsgjeld skulle komme ned dit.

”Sekspakka” krevde at land med ei statsgjeld over 60 prosent av bnp hvert år reduserer gjelda med en tjuendedel av den gjelda som overstiger 60 prosent.

Fiskalpakten er strammere også på dette punktet. Nå skal slike land redusere statsgjelda med en tjuendedel av hele statsgjelda. Et land med statsgjeld på 100 prosent, må dermed redusere den med minst fem prosentpoeng i året. ”Sekspakka” nøyde seg med å kreve at gjelda skulle reduseres med to prosentpoeng i året, en tjuendedel av 100 minus 60 prosent.

En automatisk ”korreksjonsmekanisme” skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Hensikten er å straffe traktatbrytere økonomisk. Det er - utrolig nok - overlatt til EU-kommisjonen å utforme denne mekanismen uten å blande inn regjeringene.

EU-domstolen kan ilegge bøter på inntil 0,1 prosent av bnp hvis regjeringer bryter reglene i finanspakten. ( Art. 8.2) For et land som Spania er 0,1 prosent såpass som ti milliarder euro. For euroland skal bøtene overføres til EUs krisefond ESM. Land utafor valutaunionen skal betale inn til EU-kassa.

Alle disse reglene blir ikke lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det – og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri bli vedtatt.

Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning ”med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene”. (Art. 3.2) Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat i henhold til folkeretten, formelt uavhengig av EU.

Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. EU-kommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.

Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som det har vært sagt: Det nyliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det formelle demokratiet.

Fiskalpakten har ingen regler om at den kan oppheves. Angela Merkel har sagt det slik: ”Fiskalpakten setter inn permanente gjeldsbremser i de nasjonale juridiske systemene. De skal ha bindende og evig gyldighet.” (Ö1-Morgenjournal 31.1.2012)


Fiskalpakten løser ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Portugal, Spania og Italia. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal håndtere framtidig kriseutvikling. Det skal skje ved en budsjettdisiplin som samler all makt over statsbudsjettene i Brussel.

En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og kanskje en forutsetning for at valutaunionen skulle kunne fungere Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.

Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle demokratiske motforestillinger og tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktater og institusjoner.

(Trykt i Klassekampen lørdag 30. juni 2012)

Syrizas tilbud til EU

Syriza: - Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas bryter sammen økonomisk og sosialt.

Valget i Hellas ble over hele Europa framstilt som et valg mellom euro og drakmer. Samtidig var alle klar over at hovedalternativene var Ny Demokrati og Syriza. Begge partiene ville holde på euroen, men med hvert sitt tilbud til EU og IMF.

Ny Demokrati var villig til å godta kuttopplegget til EU og IMF, men ville forhandle for å dempe det noe, først og fremst ved å forskyve de viktigste fristene to år lenger ut i tid. Syriza var ikke villig til å godta kuttopplegget, og så for seg forhandlinger med EU og IMF på det grunnlaget.

Opplegget til Syriza ble stempla som fullstendig urealistisk av politikere og media i de fleste EU-land. Det ble slått fast som en opplagt sannhet at EU og IMF ville innstille all utbetaling av avtalte lån hvis kuttavtalen fra desember ikke ble overholdt fra gresk side. Dermed ville den greske statskassa være tom i løpet av få måneder, Hellas ville være konkurs og måtte sparkes ut av euroen.

Dette ble brukt for alt det var verdt i den greske valgkampen – ikke bare av de to tradisjonelle maktpartiene Ny Demokrati og Pasok (sosialdemokratene), men også av utenlandske politikere og av media i de fleste EU-land. Truslene hagla mot greske velgere – for at de ikke skulle finne på å stemme på Syriza ved omvalget i juni.

Truslene avgjorde valget. Ved flere meningsmålinger i ukene før valgdagen 17. juni lå Syriza over Ny Demokrati med målinger helt oppe i 35 prosent. Hvis det hadde holdt helt fram til valget, ville Syriza – og ikke Ny Demokrati – fått de ekstra 50 plassene i parlamentet som den underlige valgordningen i Hellas gir til det partiet som samler flest stemmer.

Hadde Syriza fått over 34 prosent av stemmene, ville styringstillegget på 50 mandater gitt partiet et reint flertall i parlamentet. Det måtte for enhver pris hindres, og det lyktes. Tilstrekkelig mange velgere valgte vekk Syriza da de kom til valgurnene 17. juni – hvis de ikke ble sittende hjemme. Valgdeltakelsen ble lavere enn vanlig, og også klart lavere enn ved valget i mai. Skjebnevalget ble for tungt å ta for mange greske velgere.

Syriza endte på 26,9 prosent, mens Ny Demokrati fikk 29,7 prosent og dermed også styringstillegget på 50 mandater – en sjettedel av plassene i parlamentet.

Men var det hold i påstandene om at valgopplegget til Syriza var urealistisk?

Hvis Syriza hadde fått Angela Merkel som den sentrale motparten ved eventuelle forhandlinger, ville utgangen vært forutsigbar: Hellas måtte ha bøyd seg – eller latt seg sparke ut av euro-fellesskapet.

Men det har skjedd mye i EU de siste ukene som utfordrer posisjonen til Merkel. Det viktigste er den klare seieren til Hollande ved valget i Frankrike. Det er mange likhetstrekk mellom valgkampen til Hollande og valgkampen til Syriza. Viktigst: det er ikke kuttpolitikk som får EU-land ut av krisa. Vekst må til, og det har EU-regjeringene et felles ansvar for å utvikle.

Hvis den franske regjeringen hadde stått aleine om et slikt krav, ville Tyskland fortsatt ha definert krisepolitikken til EU. Men mange land opplever at kuttpolitikken bare har gjort vondt verre. Vekst har etter valgseieren til Hollande erstatta kutt som nøkkelord både i den politiske og den økonomiske debatten om hvordan en skal komme seg ut av krisa.

De siste ukene har trekanten Paris-Madrid-Roma begynt å definere seg som et alternativt tyngdepunkt i EU – et alternativ til Berlin. Går Hellas konkurs, er regjeringene i Spania og Italia livredde for at finansmarkedene i neste omgang legger presset på dem. For begge disse regjeringene er Hellas første forsvarsskanse. Det er derfor ikke opplagt at EUs forhandlingsopplegg med en eventuell Syriza-regjering ville fulgt oppskriften til Merkel.

Det heller ikke norske journalister som rapporterte fra Aten fikk med seg, var at Syriza tilbød EU ikke noe mindre enn en alternativ krisepolitikk.

Det var en krisepolitikk som avviser det katastrofale kuttopplegget som den greske regjeringen så seg tvunget til å godta i desember, for eksempel at tallet på offentlig ansatte skal ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må ned 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skal ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.

Men viktigst for resten av EU: det var en krisepolitikk retta mot det helt sentrale poenget: Den som vil forsvare EU, må hindre at Hellas bryter sammen økonomisk – uansett om det skulle skje ved at Hellas tvinges ut av euroen eller gjennom en kuttpolitikk som landet verken økonomisk eller sosialt kan tåle.

Syriza sendte gjennom valgkampen dette budskapet til resten av EU: Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas ender i økonomisk og politisk kaos. Både samholdet innad i EU og legitimiteten til EU avhenger av at Hellas-krisa får en solidarisk løsning.

Det er ikke sånn at penger forsvinner når gjeld øker. Er gjelda stor, er tilgodehavendene til utlånerne også store. Hjelpepakkene til Hellas fra EU og IMF kom i form av lån som økte den greske statsgjelda. Den økte på to år fra 127 prosent av bnp til 166 prosent ved det siste årsskiftet. IMF regner med at den går opp i 187 prosent i 2013.

For Tyskland er lånepakkene i stor grad styrt av egeninteresse: Mange av de milliarder av euro som EU og IMF sender til Hellas, ender i tyske banker fordi så mye av den greske gjelda er tatt opp i Tyskland.

Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærsutgiftene, bare i alt annet. I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i Europa. Hellas har vært verdens femte største importør av våpen de siste åra, og over tredjeparten av importen er kommet fra Tyskland. Den vil Merkel ikke røre.

(Tykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2012)