fredag 24. juli 2009

Islandsk nødhavn i EU?

Bønn om hjelp fra Brussel. - Vi er jo så få – så det vil ikke koste EU noe

På overflaten virker alt ”normalt”. Sommervarmen var kommet til Reykjavik. Plenene foran Alltinget ble brukt til å få sol på kroppen, og ikke til å rase mot politikerne. Men ifølge islandsk Gallup mener mer enn 70 prosent av de islandske velgerne at de politiske partiene er korrupte. Det hjelper ikke at at flere partier har fått skifta ut hele Alltingsgruppa si etter valget.

Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter i de store bankene tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne etterpå må svi for.

Statsgjelda var lav og statsregnskapet viste årlige overskudd før spekulasjonene sprakk. Nå er statsgjelda tredobla og på størrelse med bruttonasjonalproduktet, og den vil opplagt øke opp mot 150 prosent av bnp de neste par åra. Men det fins EU-land både i øst og vest som vil havne på samme nivå.

Det store problemet er gjelda til de bankene som staten måte overta, og som utgjør det tidobbelte av bruttonasjonalproduktet på Island.

Det er ingen annen vei å gå enn å øke skatter og avgifter og kutte i det store utgiftspostene på statsbudsjettet. Det betyr mindre til helse, skole, eldreomsorg og alt annet som smerter i folks hverdag - i mange år framover. Det er ikke rart at familier flytter til andre land. Etter nyttår har rederiet Eimskip hver måned for sin del frakta nesten 40 familier med flyttelass ut av landet.


Partileder Steingrimur Sigfusson fra de Venstre-Grønne har tatt på seg den tøffeste finansministerjobben i Europa. Han er forberedt på at oppslutningen til regjeringspartiene vil gå kraftig ned og holde seg lav helt til folk opplever at det går oppover igjen. Islands første rødgrønne regjering har fire år på seg. Det kan bli knapp tid til å gjenreise tilliten.

Importen av matvarer har gått ned med tredve prosent i forhold til i fjor. For første gang på lenge setter byfolk pris på det islandske landbruket. Og mens de i fjor kjøpte frosne rundstykker og brød fra Danmark og USA, er det nå billigere å steike rundstykkene på Island.

Det er fordelen ved at den islandske krona er blitt så billig. Det demper importen og gjør det lettere å få solgt islandske varer utenlands. Men den billige krona øker samtidig gjeldsbelastningen på alle valutalånene. Bankene lånte mest for å finansierte alle oppkjøpene utenlands, men bedrifter, fiskebåtredere fulgte etter i stor stil den gang krona var sterk. Mange boliglån ble også tatt opp i utenlandsk valuta.

Dette er ei knipe som islandsk økonomi må ut av. Men hvordan?

Steingrimur (på Island er det fornavnet som gjelder, Sigfus var navnet på faren hans) forteller at i regjeringsforhandlingene etter valget ville sosialdemokratene bare diskutere EU-spørsmålet. Forhandlerne for de Venstre-Grønne måtte sette hardt mot hardt for å få noen som helst diskusjon om kriseløsninger og økonomisk politikk.
Den første store Alltingsdebatten etter valget ble holdt 18. mai. Statsminister Johanna Sigurdardóttir brukte store deler av talen sin til å fortelle hvordan EU vil løse alle problemene for Island.

Retorikken var den samme som fra den norske ja-sida høsten 1994: ”Island vil bli en førende makt både for utviklingen av EUs fiskeripolitikk og i europeisk fiskerinæring. Jeg er absolutt overbevist om at det vil gå slik.” Det budskapet sprer illusjoner, sa lederen for Fiskebåtredernes forbund, Fridrik Arngrimsson, dagen etter.

Men forestillingen om at Island vil få positiv særbehandling er utbredt: ”Vi er jo så få – og det vil ikke koste EU noe.”

Da overses det at den fiskeriløsningen som kommer ut av eventuelle forhandlinger med EU, må godkjennes av ethvert medlemsland. Da Latvia. Polen og Malta ble tatt opp i 2004, fikk de i prinsippet samme fiskerløsning som den norske fiskere stemte ned i 1994. Får Island mer enn det, vil andre EU-land kreve det samme.


Venstre-Grønne (med 14 i Alltinget) har godtatt at regjeringen sender en søknad om medlemskap til Brussel. Det har skapt uro i partiet, men Steingrimur og andre talspersoner for partiet insisterer på at det fortsatt vil gå mot islandsk medlemskap når den tid kommer

Andre partier er i samme situasjon. Både Fremskrittspartiet med ni i Alltinget og den nyinnvalgte Borgerbevegelsen med fire sier de vil stemme for å søke medlemskap for å få klarlagt hva EU er villig til å tilby Island. Men begge partiene legger vekt på at Island må ha garantier for varig herredømme over fiskeressursene i islandsk farvann.

Borgerbevegelsen sprang ut av ”grytelokk-demonstrasjonene” foran Alltinget i vinter og har
grasrotdemokrati som sitt hovedslagord. Da er ikke EU-medlemskap den opplagte løsningen.

Samfylkingin (sosialdemokratene) med 20 på Alltinget har det enklest: Partiet har EU som sitt varemerke, gikk til valg med EU som hovedsak og ser euroen som redningen for Island.

En rapport bestilt av Finansdepartementet konkluderte riktig nok med at det ville ta 30 år før Island kunne tilfredsstille alle EUs krav til å komme inn i EUs valutaunion. Finansminister Steingrimur tror ikke helt på det regnestykket. Men sjøl om det skulle kunne ordnes på 10-15 år, ville det bety at Island hadde løst problemene sine på egen hånd uten noe EU-medlemskap.

Uansett er det mange skjær i sjøen før en kommer dit.

EU-spørsmålet splitter i dag velgerne i alle partier. Med unntak for velgerne til Selvstendighetspartiet (det før så store høyrepartiet), er det flertall blant velgerne til alle partier om å søke medlemskap i EU.

Men samtidig er det i alle partier, bortsett fra i Samfylkingin, et mindretall av velgerne som ønsker Island inn i EU.

Siste meningsmåling – etter valget - viste at 61 prosent vil starte forhandlinger om medlemskap i EU, mens 27 prosent er mot. Men i spørsmålet om medlemskap viste samme måling dødt løp, 39 prosent for og 39 prosent mot.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. mai 2009)

EUs femte markedsfrihet

Firma som eies i ett land og lar ansatte jobbe i et annet, skal ha særfordeler

Fire dommer fra EF-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa. Dommene innfører ikke noe mindre enn en femte markedsfrihet i EU og i EØS.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.

Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.


De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed også om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg).

Det betyr blant annet at dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Direktivet ble vedtatt etter harde dragkamper i 1996 og ga ethvert medlemsland adgang til å vedta regler som kunne sikre at arbeidere som er utstasjonert fra en arbeidsgiver i et annet EU- land, kunne få lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.

EF-domstolen har med dommene sine bestemt at direktivet ikke bare legger et gulv for hva arbeidsgivere kan tilby av lønns og arbeidsvilkår for sine utstasjonerte arbeidstakere. Den fastslår at direktivet også legger et tak for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. Slik EF-domstolen tolker utstasjoneringsdirektivet, er dette taket så lavt at i land som Tyskland (og Norge) kan det ende som påbud om lønnsdumping.


Rüffert-dommen er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår. Det er en konvensjon som 9 EU-land har ratifisert. Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1996, og fra 1. mars i år skal slike krav kunne stilles også av kommuner og fylkeskommuner.

Hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO - og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen.


Særlig Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen med EU-traktaten som ryggstø angriper den nordiske arbeidslivsmodellen. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempa fram lønninger som er til å leve av – og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.

I alle europeiske land fins det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I Norge skal selskap fra Agder til Finnmark konkurrere på like fot – med noen få unntak som for eksempel at arbeidsgiveravgiften er lavere i Finnmark enn ellers i landet.

Nå sier EF-domstolen at én bestemt type selskap skal ha særfordeler i konkurransen. Det er de som eies i ett land og har ansatte som jobber i et annet.
- Staten Luxemburg fikk ikke lov til å stille samme krav til slike selskap som til innenlandske selskap.
- Delstaten Niedersachsen kan kreve at alle tyske selskap må betale tarifflønn ved offentlige oppdrag, men ikke at selskaper registrert i Polen må det.
- Fagforbundet Byggnads i Sverige kan gå i forhandlinger om å opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap, og for å få det til, kan Byggnads ta i bruk de konfliktmidlene som svensk lov godkjenner. Men selskap registrert i Latvia kan ikke utsettes for noe slikt.


Og merk: Det spiller ingen rolle om det latviske selskapet er oppretta av svensker for å slippe å ha Byggnads som motpart og slippe unna svensk lov i Sverige.

I Niedersachsen spiller det ingen rolle om det selskapet som er registrert i Polen, er oppretta av tyskere for å kunne slippe å betale tysk tarifflønn.

I Luxemburg spiller det ingen rolle om selskap som vil slippe å følge de krav som alle innenlandske selskap må følge, er eid av folk som er statsborgere i Luxemburg. Det eneste som teller, er i hvilket land selskapet er registrert.


EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.

Dette betyr at EU innfører en femte markedsfrihet. Det er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige og lar dine ansatte jobbe i et annet.

Hvis grensekryssende selskap fra nå av skal ha slike særfordeler, er nedgangsspiralene ikke til å hindre. Det blir flere slike grensekryssende selskap som vinner anbudskontrakter. Dermed blir det mer dumping av lønns- og arbeidsvilkår enn før fra slike selskap. Ellers seriøse arbeidsgivere vil også svekke sine lønns- og arbeidsvilkår for å vinne kontraktene.

Dette kan på dramatisk vis undergrave hele tariffsystemet i Norge og andre nordiske land. Hvis det ikke fantes noen annen grunn til si opp medlemskapet i EØS, er dette grunn nok!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mai 2009)

Flau stortingsdebatt

Vedtaket som forutsatte at en lukket øyne og ører for situasjonen i arbeidslivet

Stortinget vedtok på torsdag - med 86 mot 14 stemmer - å godkjenne tjenestedirektivet, etter en debatt der argumentene for direktivet var av det pinlige slaget.

Ryan, Bergo og Ballo fra SV og Borten Moe, Slagsvold Vedum og Skjælaaen fra Senterpartiet argumenterte iherdig mot direktivet – uten blemmer av noe slag. Det kan en ikke si om dem som forsvarte direktivet.

Tilhengerne av tjenestedirektivet fryder seg over to forhold:
- Tjenestedirektivet endrer ikke norsk arbeidsrett.
- Det er ikke tjenestedirektivet som bestemmer lønns- og arbeidsforhold for utstasjonerte arbeidsinnvandrere. Det er det utstasjoneringsdirektivet som gjør.

Konklusjonen er: Altså kan vi trygt ta tjenestedirektivet inn i det norske lovverket.

Men det er en sterkt villedende argumentasjon. Tjenestedirektivet øker i seg sjøl faren for sosial dumping fordi det vil bli langt flere utenlandske tjenesteytere i Norge. Det er både meningen og virkningen av direktivet.

Samtidig endevender de siste dommene i EF-domstolen utstasjoneringsdirektivet så drastisk at et direktiv som skulle hindre lønnsdumping er gjort om til et direktiv som fremmer lønnsdumping. Fordi det nå fremmer lønnsdumping, vil det naturligvis bli enklere enn før å vinne kontrakter ved å underby konkurrenter. Alt i alt vil det både bli mer lønnsdumping og verre lønnsdumping.



Stortingsdebatten bar preg av at direktivforkjemperne var helt uforberedt på en reell debatt om tjenestedirektivet. Sjøl de mest elementære motforestillingene til egne argumenter hadde de åpenbart ikke møtt.

Det kan i hvert fall ikke være fra debatter i fagbevegelsen at Marit Nybakk (A) henter trosvissheten sin om ”at vi er 100 pst. sikre på at direktivet ikke fører til sosial dumping”.

Det hjelper ikke at næringsminister Sylvia Brustad sa det som statsministeren har sagt og som stortingsproposisjonen gjentar: ”Samtlige utredninger om tjenestedirektivet som Regjeringa har fått gjennomført, både de interne og de eksterne, konkluderer med at direktivet ikke vil ha negative konsekvenser av betydning for Norge.”

Det kunne statsråden trygt si fordi bare én av de mange utredningene til regjeringen har skrensa borti det som har vært den store debatten i fagbevegelsen: Fører tjenestedirektivet til at det blir mer sosial dumping i Norge?

FAFO brukes som sannhetsvitne for at det ikke er noen fare for at direktivet vil føre til mer sosial dumping. Men Sylvia Brustads egen departement vågde ikke å gi FAFO en slik utredningsoppgave. Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var om tiltaka i regjeringens tiltakspakke 1 mot sosial dumping var i strid med tjenestedirektivet!

Svaret var nei, og det svaret kan diskuteres på et par punkter. Men FAFO ble ikke bedt om å vurdere om det kan bli mer lønnsdumping når mer av tjenesteytinga i Norge tas over av selskap registrert i andre land.

Et tilstrekkelig urovekkende signal om at sånn vil det bli, er at mange av de selskapene som alt lenge har dumpa lønninger i Norge, er eid av norske borgere eller av norske selskap. De har registrert selskapet i Polen for å få billig nok arbeidskraft til å vinne kontrakter i Norge. Hvorfor ellers? De har åpenbart skjønt noe som AP-debattantene på Stortinget nekter å innse.


Som vanlig var det Svein Roald Hansen (A) som var mest på villspor. Han er på sjuende året leder av Europabevegelsen, men det har ikke hjulpet verken på behovet for innsikt eller på argumentasjonsnivået. Han starta med å si at det eneste vi trenger å endre på grunn av tjenestedirektivet, er en forskrift til brukthandelsloven. Derfor var Inge Ryans frykt for at direktivet vil undergrave arbeidstakeres grunnleggende rettigheter ”helt uten saklig begrunnelse”. (Det stenografiske referatet av debatten ligger på Stortingets nettside.)

Det ble ikke bedre da lederen for Europabevegelsen begynte å snakke om lønn: ”De som skal yte tjenester i Norge, skal gjøre det på grunnlag av utstasjoneringsdirektivet, og da er det norske lønns- og arbeidsvilkår som gjelder. Det er en realitet.”

Den realitetssansen opphevde Svein Roald Hansen uten å trekke pusten: ”Men når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, er det altså ikke forbudt å betale dårlig i Norge. Vi kan beklage det og kalle det mye rart, men det er ikke forbudt.”

Så mye for ”norske lønns- og arbeidsvilkår”!

I neste setning snus det på nytt trill rundt: ”Så sier man at økt salg med tjenester vil undergrave gode lønns- og arbeidsvilkår. Nei, jeg har større tillit til norsk fagbevegelse enn som så.”

En kan spørre: Hva hjelper en slik tillit når tariffavtaler bare dekker 55 prosent av arbeidsplassene i privat sektor, og når det er der dumpingselskap vil satse mest på å få fotfeste?

Tjenestedirektivet blir farligst for dem som har vanskeligst for å livberge seg i det norske arbeidslivet. Slik var det før dommene til EF-domstolen, og verre blir det fordi de fire dommene svekker utstasjoneringsdirektivet så kraftig. Det har vært det viktigste argumentet mot tjenestedirektivet. Men hva bryr AP-representanten fra Østfold seg om det når norske media – med ytterst få unntak - skjermer oss mot alt som kan smake av folkeopplysning om hva som foregår i arbeidslivet?


Så får vi bare ta til etterretning at Høyre og Venstre ikke har den minste sans for at lønnsdumping er noe problem. Lønnsdumpingen bør snarere hilses velkommen. Her er to smakebiter fra debatten på torsdag:

Martin Engeset (H): ”Ved å kreve bruk av allmenngjøringsloven ødelegger man den frie avtaleretten og sørger for at det ikke skal være konkurranse på lønn.”

Kongshaug (V): ”Man kan spekulere på om arbeidet mot sosial dumping er et arbeid for å forhindre konkurranse om lønn.”

Det viser hva vi kan vente fra den kanten hvis slike partier får handa på rattet etter valget til høsten.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. april 2009)