onsdag 22. april 2009

Garanti uten innhold

Erklæringen som skal få LO-kongressen til å godta tjenestedirektivet

Neste torsdag stemmer Stortinget over tjenestedirektivet. To partier, SV og Senterpartiet, stemmer for at Norge ikke skal ta direktivet inn i norsk lov. Kristelig Folkeparti stemmer for direktivet, men med forbehold om at det blir ny behandling av direktivet i Stortinget ”dersom det skulle visa seg at LOs fire krav til direktivet ikkje vert oppfylt”. Så det kan bli omkamp!

Regjeringen har utarbeida en erklæring som har LO som adresse – og som skal følge med når tjenestedirektivet godtas. Se ramme lengre ned på sida. Erklæringen lider av to svakheter:

Den minste svakheten er at den glir utenom alt som det virkelig ville vært viktig for LO å få garantier for.

EL- & IT-forbundet har lagd et forslag til erklæring som er langt mer konkret og som ville ført til at overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen måtte ha godtatt at tjenestedirektivet skulle ha andre rettsvirkninger i Norge enn i EU - dersom EU-kommisjonen også hadde underskrevet erklæringen. Uttalelsen kan lastes ned fra www.elogit.no.

Her er noe av det som står i EL- & IT-uttalelsen og som regjeringen ikke bryr seg om å ”garantere”.

- At direktivet skal praktiseres med full respekt for ILO-konvensjon nr. 94 som opplagt er i strid med Rüffert-dommen og dermed med EU-retten.
- At direktivet ikke berører tiltak for å hindre lavere lønn enn hva man kan forvente for denne typen arbeid i Norge.
- At allmenngjøring skal sikre arbeidsinnvandrere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, i tråd med det som ble lagt til grunn da Stortinget vedtok allmenningsloven i 1993.
- At direktivet ikke setter noen begrensninger for hvilke deler av en tariffavtale som kan allmenngjøres eller måten dette gjøres på.
- Og mest prinsipielt: at direktivets økonomiske friheter og konkurranseregler ikke skal gå foran hensynet til grunnleggende sosiale rettigheter.

Alle disse fem strekpunktene er i strid med en eller flere av de dommene som EF-domstolen har felt i det siste. Det er samtidig ingen tvil om at de er del av LO-sekretariatets fire vilkår for å godta tjenestedirektivet.

Får vi disse strekpunktene inn i en felleserklæring som EU-kommisjonen underskriver på, må EFTA-domstolen på avgjørende punkter dømme annerledes enn EF-domstolen. Sjansen for at den vil underskrive noe slikt, er minimal. Men det er ingen unnskyldning for statsminister Stoltenberg og Arbeiderpartiets stortingsgruppe – hvis de uten noen underskrift fra EU-kommisjonen på en så konsekvent oppfølging av LOs fire krav, godtar tjenestedirektivet.


For den største svakheten ved erklæringen er at den uten EU-kommisjonens underskrift ikke er verdt papiret den er trykt på.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU i 1994 krevde den svenske fagbevegelsen at svenske tariffavtaler måtte gjelde når utenlandske selskap utførte arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen hadde rett til å sette inn kamptiltak for å få oppretta en tariffavtale med et slikt selskap.

Fra regjeringen til Ingvar Carlsson og fra den svenske LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle slike faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.

De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994.
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.

Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?

I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn i EU-kommisjonen som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få de sentrale setningene til Flynn inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra svensk side! Sverige havna i EU med knapp margin, og EF-domstolen dømmer på tvers av alle sosialdemokratiske drømmer.



Her er erklæringen som regjeringen vil lege fram for EU-kommisjonen:

Erklæring
Ved innlemmelsen av tjenestedirektivet (2006/123/EF) i EØS-avtalen stadfester Norge at direktivet blant annet ikke berører ansettelsesvilkår, forholdet mellom partene i arbeidslivet, retten til å forhandle om og inngå kollektive avtaler, og grunnleggende rettigheter som streikeretten og retten til arbeidskonflikter. Tjenestedirektivet berører ikke arbeids­retten eller treparts­samarbeidet mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene.

Norge understreker følgelig at det ikke er noen motsetning mellom tjenestedirektivet og en sterk nasjonal satsing for å utvikle handlingsplaner og iverksette egnede tiltak med henblikk på å beskytte rettighetene til innenlandske og utsendte arbeidstakere og opprettholde høye standarder på arbeidsplassen. Slike tiltak kan blant annet omfatte et effektivt system for allmenngjøring av tariffavtaler og innføring av solidaransvar, med henblikk på å sikre at arbeidstakernes rettigheter respekteres.

Norge understreker at nasjonale myndigheter fortsatt har kompetanse til å avgjøre i hvilken utstrekning tjenester skal ytes av det offentlige, hvordan tjenestene skal organiseres og finansieres, samt hvilke spesifikke forpliktelser de skal underlegges.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. april 2009)

Skrift i sand, eller ..?

Kan vi få EFTA-domstolen til å dømme annerledes enn EF-domstolen?

Kampen om tjenestedirektivet står nå om Stoltenbergs troverdighet. Vetokravet fra alle toneangivende LO-forbund førte til at LO-sekretariatet stilte fire krav som vilkår for at LO kunne godta direktivet. Det var
”1. At tjenestedirektivet ikke er til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial dumping, samt at ytterligere tiltak som LO har krevd – herunder solidaransvar - blir iverksatt og kan gjennomføres.
2. At allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles.
3. At nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder kan beholdes og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom offentlig sektor – herunder helse, sosiale tjenester, skole, transport og produksjon av elektrisk kraft.
4. At tjenestedirektivet ikke berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål eller er til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid.”

Så lenge det er usikkerhet rundt disse fire punktene, er det LOs syn at reservasjonsretten må benyttes”, sa Ellen Stensrud på vegne av LO-sekretariatet.

I stortingsproposisjonen om tjenestedirektivet (St.prp. nr. 34 (2008-2009)) står det at regjeringen vil følge opp de fire krava til LO ved å få EU-kommisjonen med på en erklæring ”som understreker at det ikke er noe til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping når tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen.. I erklæringen vil det blant annet bli presisert at tjenestedirektivet ikke berører trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen, allmenngjøring av tariffavtaler, eller statens myndighet til å bestemme i hvilken grad tjenester skal utføres av det offentlige eller være gjenstand for konkurranse.”

Egentlig syns nok Stoltenberg at en slik erklæring er unødvendig, for proposisjonen forsikrer at ”Regjeringen er trygg på at LOs punkter er ivaretatt ” – uten noen ekstra erklæring.

Men er ikke en erklæring – om aldri så felles – som skrift i sand? Hva hjelper EU-kommisjonens underskrift på en erklæring hvis det i siste instans er EF-domstolen og EFTA-domstolen som avgjør hvordan tjenestedirektivet skal tolkes?

Det avhenger faktisk av hva det står i erklæringen.

Hvis LOs fire krav skal trygges, er det avgjørende at EFTA-domstolen ikke kan felle dommer av samme slag som EF-domstolen har gjort i Laval-, Viking Line-, Rüffert- og Luxemburg-sakene. Da må EØS-retten bli annerledes enn EU-retten på viktige punkter.

EØS-avtalen er bygd opp slik at EØS-regler i prinsippet kan avvike fra EU-regler. Det fins bl.a. en dom i EFTA-domstolen (den såkalte CIBA-saken fra oktober 2002) som fastslår at en felleserklæring av det slaget det her er snakk om, kan føre til at det er andre regler for Norge enn det er i EU,

En autoritet på EØS-rett som professor Finn Arnesen ved Senter for Europarett sa til ABCnyheter 7.3.09: ”Blir man enige om en erklæring med en bestemt forståelse av tjenestedirektivet, vil den erklæringen ha betydning for forståelsen av tjenestedirektivet i EØS. Da kan tjenestedirektivet i prinsippet få et annet innhold i EØS enn i EU.”

På spørsmål om ikke domstolene likevel har det siste ordet, svarte Finn Arnesen: ”Kommisjonen målbærer EUs syn. Blir man enige om en erklæring med en bestemt forståelse av tjenestedirektivet, vil den erklæringen ha betydning for forståelsen av tjenestedirektivet i EØS.”

Men han føyde til: ”Skal en erklæring få betydning, må utformingen være så presis som mulig for å unngå rom for tolkninger.”

Da er vi nok ved sakens kjerne. Skal EØS-retten omkring tjenestedirektivet bli annerledes enn EU-retten, må det sikres ved at en felleserklæring er klar nok og konkret nok.
.
Da kan ikke erklæringen være så generell som de fire punktene til LO-sekretariatet. De er nettopp lagd av den type strikk som gjør at stortingsproposisjonen kan konkludere: ”Regjeringen er trygg på at LOs punkter er ivaretatt

Men det fins en tekst som er langt mer presis, og som foreløpig legger det beste grunnlaget for en erklæring som kunne få tjenestedirektivet til å fungere mer etter intensjonene i LOs fire punkter. Den teksten fins i en uttalelse som forbundsstyret i EL- & IT-forbundet vedtok 12. februar. Det var en uttalelse som utdyper og presiserer hensikten med de fire krava til LO-sekretariatet.

Uttalelsen er for lang til å siteres her, men kan hentes fra nettstedet http://www.elogit.no/index.gan?id=10930&subid=0&serchDone=1 Det anbefales!

Legges denne uttalelsen til grunn, kan forhandlingene om en felleserklæring ha tre svært ulike utfall:

- Forhandlingene kan ende med en erklæring minst like presis og konkret som uttalelsen til EL- & IT. Da vil LO-kongressen konkludere med at det går an å leve med tjenestedirektivet. Statsministeren får i pose og sekk, både en helterolle som en tøff forhandler fagbevegelsen kan stole på - og et tjenestedirektiv som EFTA-domstolen på viktige punkter kan oppfatte annerledes enn EF-domstolen vil gjøre.

- Forhandlingene kan ende med en uklar erklæring. Da kan ikke forhandlerne våre (les. statsministeren) ha slåss hardt nok for at tjenestedirektivet skal ha andre rettslige konsekvenser i EØS enn i EU. Hvis LO-kongressen kan svelge et slikt resultat, får statsministeren verken i pose eller sekk, ingen helterolle – og et tjenestedirektiv som han får ansvaret for at EFTA-domstolen kan herje med slik EF-domstolen har håndtert svensk, finsk, tysk og Luxemburgs arbeidsrett.

- Forhandlingene kan ende uten noen felleserklæring. Det vil bety at EU-kommisjonen ikke vil garantere det som regjeringen i høst mente at den kunne garantere på egen hånd. I den situasjonen har statsministeren valget mellom to budskap:
1. Det må da være nok at halve regjeringen garanterer!
2. Vi prøvde alt vi kunne, men EU-kommisjonen ville ikke garantere noe som helst.

Bare ett av budskapene sikrer troverdigheten.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4.april 2009)

torsdag 2. april 2009

Øremerking forbudt!

For EU betyr likestilling mellom kvinner og menn at menn ikke skal diskrimineres

- Øremerking av forskerstillinger for kvinner kommer i 2009. Det sa forskningsminister Tora Aasland sist høst. Nå må hun slå retrett. ESA sier nei.
-
Ingen former for kjønnskvotering ved ansettelser har vært vel ansett blant dem som verner om EU-retten. Kunnskapsdepartementet har derfor hatt tett kontakt med overvåkingsorganet ESA for å finne fram til en ordning for øremerking som kunne slippe gjennom det juridiske nåløyet.

Det hjalp ikke at det denne gang i stor grad var øremerking for midlertidige stillinger i form av kvalifiseringsstillinger som doktorgradstipendiater og såkalte postdoktorstillinger innen mannsdominerte fag som matematikk, naturfag og teknologi.


Forrige gang – i 2000 – dreide det seg om 20 professorstillinger eller professorstipendier øremerka for kvinner i fag der det ikke var noen kvinner blant professorene. ESA sa nei, og da regjeringen ikke ville gi seg, reiste ESA sak for EFTA-domstolen. Hele denne prosessen tok tid, men i 2003 var dommen klar: øremerking av jobber for kvinner er ulovlig.


På 1990-tallet var det en paragraf i Universitets- og høyskoleloven som gjorde det mulig å øremerke stillinger til kvinner. Den paragrafen ble tatt vekk etter EFTA-dommen.

Det førte til at tallet på kvinner i forskningsstillinger stagnerte, mens andelen i kvalifiseringsstillinger faktisk gikk ned noen år. Andelen kvinnelige doktorgradskandidater i teknologi var i 2005 ikke høyere enn i 1992.

Fra flere hold ble spørsmålet om øremerking tatt opp på nytt. Norsk Studentunion var ivrige pådrivere og fikk støtte fra flere av universitetene.


To ting skjedde som ga håp om at det kunne løsne litt i Brussel. EU endra likestillingsdirektivet sitt ved at det tok inn en henvisning til FNs kvinnekonvensjon som etter hvert var blitt ratifisert av samtlige medlemsland. Det som ga håp om en ny rettstilstand, var at FNs kvinnekonvensjon oppfordrer til ”midlertidige særtiltak for å fremme faktisk likestilling” (Art 4.1)

Den såkalte Kvinnekomiteen, styringsorganet for kvinnekonvensjonen, har i flere rapporter, seinest i august 2008, uttrykt bekymring for den lave prosentandelen kvinnelige dommere og professorer i Norge og har oppfordra oss til å ta i bruk midlertidige særtiltak for å bedre situasjonen.


Regjeringen har denne gang ikke vågd å føre saken videre til EFTA-domstolen. Det kan ha vært unødvendig forsiktig. ESA rådfører seg sikkert med EU-kommisjonen i slike saker. Og EU-kommisjonen retter seg etter EF-domstolen.

Det er ingen tvil om at EF-domstolen ved flere anledninger har avvist enhver positiv særbehandling av kvinner. Men det var før en direkte henvisning til FNs kvinnekonvensjon ble tatt inn i EUs likestillingsdirektiv. Hva den henvisningen betyr, er ikke prøvd for EF-domstolen.

En kan heller ikke utelukke at ESA overvåker mer pirkete enn EU-kommisjonen. En undersøkelse av den offentlig nedsatte KiF-komiteen (Kvinner i forskning) viste at ”flere av EUs medlemsland praktiserer ulike former for øremerking av midler, fond og /eller programmer for å rekruttere kvinner til midlertidige forskerstillinger”. Tendensen er at det er blitt mer øremerking av midlertidige stillinger for kvinner rundt om i Europa.

Er det EU-kommisjonen som ikke er klar over det - eller som har valgt å ikke reagere?


Det mest nødvendige spørsmålet er likevel: Hva har norsk likestillingspolitikk med EØS å gjøre?

EØS-avtalen ble lansert som en ”utvida handelsavtale”. Seinere er det blitt mer enn klart at markedsfrihetene til EU har en rekkevidde og en samfunnsmessig gjennomslagskraft som ingen forutså da avtalen ble godkjent av Stortinget i 1992. At den for eksempel skulle gripe inn mot likestillingspolitikken vår, var det få som tenkte seg. I hvert fall var det ingen som sa det høyt.

I den sluttvurderingen av EØS-avtalen som Nei til EU ga ut i juni 1992 (”Kommentarer til stortingsproposisjon nr. 100”) står det at EUs regelverk for likestilling “er relativt parallelt til det norske. Medlemskap i EØS vil derfor ikke kreve endringer i den norske likestillingsloven.” At setningene er mine, og at jeg tok feil, får jeg bare innrømme.

Trøsten får være at Brundtland-regjeringen ikke var et hår bedre. Både EØS-proposisjonen fra 1992 og medlemsskapsmeldinga fra 1994 slo fast at hva likestilling skulle være, det skulle vi fortsatt avgjøre i Norge.

I medlemskapsmeldinga står det: “I likhet med Norge, har EU en positiv holdning til særbehandling av kvinner for å fremme likestilling. Medlemslandene hindres derfor ikke i å praktisere særbehandling for å bedre kvinner stilling.” (s.164)


Det er kampen mot handelshindringer og konkurransevridninger som er EUs egenart. I solidaritet med svært undertrykte menn kan en kanskje se kjønnskvotering og øremerking som hindre for den frie flyten av arbeidskraft. Men det er i så fall ikke hindre av det slaget som EU er mest på vakt overfor, de som diskriminerer nasjonalt, mellom utlending og innfødt.

Kjønnskvotering og øremerking kan heller ikke brukes som argument for at konkurranseforholdene forvris til fordel for de land som tar dem i bruk. I så fall måtte argumentasjonen være at et mer likestilt samfunn tilraner seg fordeler i konkurransen med andre samfunn. Det kan det jo i det lange løp og i den store sammenhengen være noe i.

Men i så fall burde kjønnskvotering og øremerking vært en sentral del av EUs Lisboa-strategi som har som uttrykkelig mål å gjøre EU til det området i verden som har best konkurranseevne. Men slik sosial fantasi har nok verken medlemmene i EU-kommisjonen eller dommerne i EF-domstolen.


Det var ikke på norsk side en argumenterte likestillingspolitikken inn i EØS-avtalen i 1992. Den har ingen ting der å gjøre. Erfaringene burde kunne få EØS-tilhengere (de ekte av dem) og EØS-motstandere til å samle seg om en felles dugnad for å få likestillingspolitikken ut av EØS.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mars 2009)

Ikke mer EØS nå!

Når markedskrefter løper løpsk, gjør nye EØS-direktiv det verre å gjenvinne styring

Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Det er da det gjelder å tenke globalt, og handle lokalt.

Når markedskrefter løper løpsk, er det som regel fordi noen har sluppet dem fri. Ikke noe sted i verden er markedskrefter gitt større gjennomslagskraft enn på EUs indre marked.

Det som mer enn noe annet har sluppet markedskreftene løs her i Norge, er den EØS-avtalen vi har med EU. Den avtalen kan vi si opp med ett års varsel. Mange må endre syn for at det skal kunne skje. Men vi kunne starte med noe mye mindre.

Vi kunne bli enige om at når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, så spør vi: Slipper de løs markedskrefter - eller gir de oss bedre politisk styring enn vi hadde før?

Hvis vi også kunne bli enige om at vi avviser direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, da er vi i gang med å handle lokalt – mot den globale krisa.

Vi har flust av aktuelle eksempler.

1. Det mest akutte er tjenestedirektivet. Det direktivet slipper løs markedskrefter fordi det skal øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Det betyr naturligvis økt konkurranse mellom mennesker som skal yte disse tjenestene. Konkurransen vil øke mest for dem som på forhånd står svakest – for eksempel ufaglærte i de alt for store delene av arbeidslivet der få er fagorganisert.

Der kan det fort utvikle seg nedgangsspiraler det er vanskelig å motvirke. Arbeidsgivere kan fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Det kan svekke lønnsnivå og arbeidsmiljø samtidig som skoletapere, etniske minoriteter og eldre kan bli enda mer annenrangs i arbeidslivet enn de er i dag.

Skal slike konsekvenser motvirkes, krever det så grunnleggende omlegging av norsk politikk at det vil koste milliarder på budsjettene til de fleste av departementene våre. Da er det langt enklere og billigere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot tjenestedirektivet.


2. Postdirektivet er nylig sendt på høring. Godtar vi dette direktivet, mister Posten eneretten til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

Det er bare i tettbygde strøk at utenlandske postselskap kommer til å ta opp konkurransen med Posten. Men det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og gjerne uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på. Dermed får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder.

I land der konkurransen er sluppet løs, opplever postansatte at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs. Det framgår av EUs egne forskningsrapporter.

Ikke noe norsk parti har gått til valg på å ta eneretten fra Posten. Men også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt for konkurrerende postselskap å utvikle.


3. EUs kollektivforordning krever anbudskonkurranse om all busstransport som mottar offentlig støtte.

På kort sikt kan fylkeskommunene spare penger på slike anbud. Ved de første anbudsrundene er konkurransen ofte tøff, og billigste tilbud kan gjøre busstjenestene billigere enn før. Men etter hvert forsvinner de små selskapene fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. Resultatet er at store selskap deler markedet seg i mellom og slik unngår en priskonkurranse som ville ramme dem alle. Store internasjonale selskap har tatt over det meste av bussmarkedet i alle land med anbudskonkurranse om busstransporten. Også det er et resultat av løsslupne markedskrefter.

For bussjåførene har innføringen av anbud vært klart negativ. Mange plages av den usikkerheten som enhver anbudsrunde fører med seg: Har jeg jobb etterpå? Må jeg skifte arbeidsgiver? Får jeg i så fall en dårligere pensjonsordning?

Anbudskonkurransen fører også med seg at sjåførene pålegges dårligere arbeidsvilkår, som skiftordninger med lange pauser midt på dagen – og stadige endringer i arbeidstid på kort varsel. Alle norske forbund som organiserer bussjåfører, advarte mot forordningen da den var til høring.


Slik kunne vi fortsette.

4. I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert – til stor ulempe for all styring av sjukehusa våre. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Direktivet vil øke omfanget av stykkprisfinansiering over hele Europa – og gi markedskrefter mer spillerom ved utformingen av helsepolitikken..

5. Da faglige instanser over hele Europa advarte mot to forordninger som åpner for at det kan bli mer vitaminer, mineraler og medisiner i maten vår, var svaret fra bransjeorganisasjonen for den europeiske matvareindustrien at kvaliteten på matvarer ”bør overlates til markedet, og må ikke underlegges obligatoriske regler”.

De to forordningene er det som kalles EØS-relevante. Ikke fordi de handler om mat eller helse, men fordi de handler om handel med mat. Og da bør vel markedskreftene avgjøre hvilken mat vi kan få kjøpt? Hvem ellers?

6. Et siste ord til både innbitte og tvilende EØS-tilhengere: Vi gjør ikke EØS verre ved å avvise direktiv som ville forverre EØS.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. mars 2009)

Godværsunion i uvær

I krisetider kan felles valuta ende som tvangstrøye

Valutaunionen til EU er bygd for økonomisk godvær. I ruskevær oppstår det spenninger
- både nasjonale og sosiale – som det kan bli utfordrende å mestre.

Valutaunioner egner seg for land som likner hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes noenlunde likt av de konjunkturbølgene som kommer. Slik er det på ingen måte i EUs valutaunion. Det er sjelden at alle 16 euroland er tjent med å føre nøyaktig samme pengepolitikk, f.eks. å endre rentene opp og ned like mye og på samme tidspunkt.


Valutaunionen har siden oppstarten i 1999 hatt ti år uten særlige utfordringer. Det var nok vekst til at det ikke ble konflikt om den økonomiske politikken. Det er når veksten stopper opp og arbeidsløsheten skyter i været, at krybbebitinga starter.

Finanskrisa økt forskjellene mellom eurostatene. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Industrien jobber i motbakke i alle land, men bakkene er ikke like bratte. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen. Spania har i dag en arbeidsløshet på 13 prosent og underskuddet på handelsbalansen er oppe i dramatiske ti prosent av nasjonalproduktet.

Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland.

Statsbudsjettet står igjen som det eneste virkemidlet i den økonomiske politikken. Et budsjett der utgiftene er større enn inntektene, et såkalt ekspansivt budsjett, kan stimulere til vekst når det butter imot – og omvendt kan en holde utgiftene nede når konjunkturene er gode.

Men også her griper valutaunionen inn mot handlefriheten til regjeringene. EU-kommisjonen passer på at underskuddet på statsbudsjettene ikke overstiger tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Det samme kravet gjelder også EU-land som ikke er med i valutaunionen.

EU-kommisjonen sendte i forrige uke ut et varsel til seks land om at underskuddene hadde passert grensa på tre prosent. Frankrike, Spania, Hellas og Irland må få ned framtidige pensjonsutgifter, Hellas må gjøre noe med veksten i helseutgiftene, Latvia må ”rigorøst” få ned lønningene i offentlig sektor.

Å møte globale nedgangstider med innstramming, er aldri noen snarvei ut av nedgangen. At innstramningen påbys fra Brussel, gjør den ikke mer populær.


Flere forhold bidrar til at valutaunionen forsterker ulikhetene mellom euroland. Land som Spania, Portugal og Hellas har lenge fått sin konkurranseevne svekka i forhold til for eksempel Tyskland. Tyskland går dermed med store handelsoverskudd i forhold til andre euroland, mens Spania, Portugal og Hellas får stadig større gjeld.

En slik utvikling forrykker balansen innad i en valutaunion. Hadde eurolandene hatt hver sin valuta, kunne endringer i valutakursene bidratt til å gjenopprette handelsbalansen med Tyskland. Siden det ikke er mulig, må land med importoverskudd stadig ut på lånemarkedet. Der er det slik at jo dårligere statsfinansene utvikler seg, jo høyere rente må en finne seg i å betale.

Finanskrisa forsterker disse problemene. Når regjeringene må pøse penger inn i krisepakker for banker og bedrifter, skaffer de seg disse pengene ved å utstede statsobligasjoner. I land der bankvesenet rammes hardes av finanskrisa, må renta være ekstra høy for å få solgt slike obligasjoner. Dette har ført til at rentenivået for statsobligasjoner blir forskjellig fra land til land.

Der hvor krisa slår verst ut, blir det ekstra dyrt å finansiere de krisepakkene som må til. Regjeringene i Spania og Hellas må betale langt høyere rente for å finansiere sine mottiltak enn for eksempel den tyske regjeringen.

Tyskland har alltid vært toneangivende ved utformingen av valuta- og rentepolitikken til EUs sentralbank. Det har gått greitt så lenge alle euroland har vært rimelig fornøyd med utviklingen. Men i krisetider provoserer det ekstra mye når det er det største og mest innflytelsesrike landet som får i gjennom en politikk som andre land ikke er tjent med.


Ferenc Gyurcsány, Ungarns statsminister, advarte nylig mot at ”et nytt jernteppe deler Europa”. Mange land i Øst-Europa er ramma ekstra hardt av finanskrisa. Det gjelder særlig Ungarn og de tre baltiske statene. Samtidig har de ikke råd til slike krisepakker for næringslivet som de fleste land i vest har satt inn.

Problemene i Øst-Europa truer også land lengre vest. Det gjelder særlig der hvor bankene har filialer i øst eller har gitt store lån til næringsliv i øst. Østerrike er verst utsatt. Derfra er det gitt så store lån østover at de summerer seg til 80 prosent av det østerrikske nasjonalproduktet. Går Ungarn bankerott, kan Østerrike gå med i dragsuget. Banker i Italia, Belgia og Sverige har også gått tungt inn i østeuropeiske land.

Det betyr at land i vest har en klar egeninteresse i å hindre at økonomiene i øst bryter sammen. Derfor skrapes det sammen penger til støtte både for Ungarn og de baltiske statene. Men foreløpig er støtten for liten til å monne.

Samtidig står alle vestlige EU-land med påtrengende utfordringer innenlands. Det trengs masse penger – langt utover det som ligger i de løpende statsbudsjettene – for at bankene skal få næringsinvesteringer og boligbygging i gang igjen. Sterkt økende arbeidsløshet er heller ikke billig – verken om en gjør mye for å holde den nede eller om en lar den vokse.

Det skal være valg til EU-parlamentet i juni. I Tyskland skal det være riksdagsvalg i september og valg i mange delstater de nærmeste månedene. Valg skal det være også i mange andre land. Blir de økonomiske problemene akutte nok i vest, kan det røyne på for den solidariteten på tvers av grenser som er ekstra nødvendig når felles valuta blir ei tvangstrøye for handlefriheten til regjeringene.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mars 2009)