Med ILO mot Reinfeldt

ILO syns at den svenske regjeringen har bøyd seg alt for djupt for EU-domstolen.

Den Laval-dommen som EU-domstolen felte i desember 2007, har grepet inn mot grunnleggende maktforhold i svensk arbeidsliv. Et knapt flertall i Riksdagen endra svensk lov slik at fagforeninger ikke lenger kan gå til konflikt mot utenlandsregistrerte selskap for å få på plass en tariffavtale for utenlandske arbeidstakere.

Denne nye loven, Lex Laval, fikk på onsdag hard påpakning fra ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. En uttalelse fra ILOs juridiske ekspertkomite fastslår at Laval-loven er i strid med ILO-konvensjon nr. 87, en av kjernekonvensjonene til ILO – og at Laval-loven derfor må endres slik at den blir forenlig med ILO-konvensjon nr. 87.

ILO anser at Laval-loven er «et brudd på grunnleggende menneskelige rettigheter. Det er regjeringens ansvar å sikre at svensk rett lever opp til internasjonale forpliktelser» - sier lederne for LO og TCO, de to store svenske fagbevegelsene, i en fellesuttalelse.


Det var i desember 2007 at EU-domstolen med et brak rykka inn i det svenske avtalesystemet. To fagforbund, Byggnads og Elektrikerforbundet, hadde i november 2004 gått til blokade av et latvisk selskap (Laval) som nekta å inngå tariffavtale for sine utstasjonerte arbeidstakere. Etter svensk arbeidsrett var blokaden fullt lovlig. Sveriges arbeidsminister Hans Karlsson fastslo at det latviske firmaet ”behandles på samme måte som svenske firma som ikke vil inngå tariffavtaler”.

Men EU-domstolen fastslo
- at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.,
- at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige,
- at faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EU-domstolen setter,
- at blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige, er ulovlig.

To år seinere ble de to fagforbundene dømt av den svenske Arbetsdomstolen til å betale Laval en erstatning på tre millioner kroner for ulovlig blokade.

Dette erstatningskravet kritiseres av ekspertkomiteen til ILO. Den hevder at bruk av streikeretten ikke påfører fagbevegelsen noe erstatningsansvar ved streiker som er i samsvar med internasjonale konvensjoner som Sverige har ratifisert. Den svenske regjeringen bør derfor betale de svenske fagforbundene tilbake de tre millionene de måtte betale i erstatning til Laval.


Den Laval-loven som ILO reagerer på, ble etter en årelang debatt vedtatt av Riksdagen med 135 mot 130 stemmer i mars 2010. Mye tyder på at loven rammer fagbevegelsen mye hardere enn EU-domstolen gjorde med Laval-dommen.

Det blir ikke lenger tillatt å gå til konflikt for å få i gjennom de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for svenske arbeidstakere. Det blir bare tillatt å kreve ei relativt lav minstelønn og f.eks. overtidsbetaling.

Hvis et utenlandsk selskap kan vise til at minstekrava er oppfylt, er en svensk fagforening stilt sjakk matt. Det er fagforeningen som da må påvise at de utenlandske arbeidstakerne ikke får den lønna som arbeidsgiveren hevder de får. Først da kan de gå til konflikt uten å frykte erstatningsansvar.

Også muntlige avtaler om lønn og arbeidsvilkår kan godtas. En forening eller et forbund kan derfor i praksis ikke gå til arbeidskonflikt mot en utenlandsk arbeidsgiver som påstår at det er inngått en tariffavtale med sine ansatte.

Utstasjonerte arbeidstakere får heller ikke samme vern som svenske. De svenske reglene om nattarbeid skal ikke gjelde utlendingene, og en kan ikke kreve at de forsikres mot arbeidsulykker.


Danmark måtte også endre utstasjoneringsloven, den som omgjør EUs utstasjoneringsdirektiv til dansk lov.

Den danske løsningen er å godta at utstasjonerte arbeidstakere bare har krav på minstelønna i landsomfattende tariffavtaler. Til gjengjeld gir loven en frisk tolkning av hva minstelønna skal omfatte:
- Tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, skal omregnes til lønn og inngå i minstelønna.
- Akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet og tillegg for ubekvem arbeidstid skal også innregnes i minstelønna.

Fagforeninger og fagforbund har på dette grunnlaget rett til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Den danske løsningen er langt dristigere enn den svenske. Det ubesvarte spørsmålet er om ei såpass tøyelig minstelønn i lengden blir godtatt av EU-domstolen.


Forholdet mellom ILO-konvensjoner og EU-regler er på ingen måte avklart innad i EU. EU-domstolen har forsøkt å etablere en rettstilstand der medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler.

Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt.

Her i Norge har forbundsleder Arve Bakke i Fellesforbundet nylig satsa på ILO som et forsvar for norske standarder i arbeidslivet. Han går inn for at LO-kongressen i mai skal kreve at ILO-konvensjoner har forrang foran EØS-regler.

Arve Bakke fikk nylig LO-sekretariatet med på å avvise det som de fleste LO-forbund har foreslått: at LO-kongressen må kreve at EØS ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller svekke norsk lovgivning for arbeidslivet. Det er nok langt mer håndgripelige krav.

Men Arve Bakke må nok regne med å gå i nærkamp med EU-kommisjonen for å få gjennomslag sjøl for dette «ILO-kompromisset». Den største ulempen er at skarpskodde eksperter på arbeidsrett blir fortere uenige om hvordan en ILO-konvensjon skal forstås enn om hva en EØS-regel betyr.

Den som vil verne norsk arbeidsliv med ILO-konvensjoner, må derfor regne med stadige omkamper både med EU-kommisjonen og med EU- og EFTA-domstolene. Og kanskje også med framtidige regjeringer – uansett grunnfarge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. mars 2013)