fredag 12. november 2010

På pinne for EU

Forhandlinger med EU - eller diktat om forhåndstilpasning?

Formelt har den islandske regjeringen i snart ett år forhandla med EU om medlemskap i snart ett år. Men er det forhandlinger eller diktat om forhåndstilpasning? Det spør mange seg om på Island i dag.

Det som for tida provoserer mest, er det såkalte IPA-opplegget til EU (Instrument of Pre-Accession Assistance). EU-kommisjonen tilbyr å bruke en kvart milliard kroner (30 millioner euro) for å få forhandlingene til å gli slik EU vil. Pengene skal brukes til en informasjonskampanje og til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs mange institusjoner.

Slik pengeinnsprøyting er etter hvert blitt gjengs når EU forhandler med nye søkerland. Det skjedde ikke den gang Norge forhandla om medlemskap i EU i 1993-94, og det ville ganske sikkert ha virka mot sin hensikt dersom EU hadde prøvd seg på noe slikt.

Denne ”bestikkelsen” gjør i hvert fall dårlig inntrykk på Island der avsmaken mot alt som minner om utidig kjøp og salg i det politiske livet sitter godt i. Tre statsråder fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) har gjort det klart at de ikke vil ta imot EU-penger til sine departementer. Flere kan følge etter.


EU-kommisjonen la på tirsdag fram sin vurdering av hvordan det går i forhandlingene med Island. (2010 Progress Report). Alt i den første setningen avsløres det hva slags forhandlinger dette dreier seg om. ”Framgangen” (the progress) måles bare ut fra hvor langt Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk, ikke ut fra hva forhandlerne er blitt enige om.

EU-kommisjonen konstaterer at Island er ”en fungerende markedsøkonomi” sjøl om begrensninger på den frie flyten av kapital ”hindrer en effektiv anvendelse av ressurser”. Det presiseres at den frie flyten også må gjelde investeringer i fiskerinæringa.

Rapporten trekker fram en del områder som er ”særlig utfordrende”: Det er finanstjenester, landbruk og bygdeutvikling, fiskerinæringa, kapitalflyten (antakelig mangelen på fri nok flyt) og miljøet.

Ingen partier på Island kan godta en løsning som ikke sikrer islandsk kontroll med fiskeressursene og med fiskerinæring. Framdriftsrapporten til EU-kommisjonen slår arrogant fast at EU-prinsippene om fri etableringsrett, frihet til å yte tjenester og fri flyt av kapital må gjelde både innen fisket og innen fiskeforedlinga. Island bryter dessuten EU-reglene for ”vern av hval og sel”.

Landbruket og foredlingsindustrien på Island har ingen muligheter til å greie en konkurranse på like vilkår med EU. Det er det ingen tegn til at EU-kommisjonen har oppfatta.

Derimot er EU-kommisjonen bekymra for den støtten næringslivet har fått under krisekaoset på Island. Krisa har også ført til at regjeringen har gjennomført” betydelige budsjettkutt”. Det er derfor nødvendig å passe på at det settes av nok ressurser til å forberede innmeldingen i EU!

Kapitel for kapitel fastslås det hvor langt – eller kort - Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk. Patentlovgivningen og lovgivningen på tele- og mediaområdet er ikke gjennomført slik den skal. Island svikter også på ”viktige områder” som forsikring og handel med verdipapirer. Den administrative kapasiteten må styrkes når det gjelder offentlige anskaffelser (de som må ut på anbud i 30 land alt i dag på grunn av EØS-avtalen).

Det bekymrer EU-kommisjonen at Høyesterett har felt noen dommer til fordel for låntakerne på Island. Det har påført islandske banker byrder som kan ”undergrave deres finansielle situasjon”. Det uttrykkes ingen bekymring for de titusener av boligeiere som ikke klarer å betjene gjelda si.

Som om det er en bagatell sies det i rapporten at Island har begynt å finne ut hvilke internasjonale avtaler landet må si opp for å bli medlem av EU, for eksempel for at EU skal kunne overta handelspolitikken overfor tredjeland.


På Island er nok det aller mest provoserende i rapporten at EU-kommisjonen nå gir full støtte til overvåkingsorganet ESA i kampen mot Island i den såkalte Icesave-konflikten. Storbritannia og Nederland krever at Island dekker en stor del av tapene til britiske og nederlandske innskytere da nettbanken Icesave gikk konkurs.

Det har den islandske regjeringen vært villig til – hvis Storbritannia og Nederland låner den penger på rimelige vilkår til å dekke tapene. Islendinger flest er ikke like villige. 98 prosent av velgerne stemte nei til en slik avtale. De fant det urimelig at 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.

EU-kommisjonen har tidligere gitt sprikende signaler om hvem som har ansvaret for tapte bankinnskudd – både at stater ikke kan stå ansvarlig for enhver bank som går konkurs (ABCNyheter 28.7.2010), og at stater i krise må berges for at ikke bankvesenet skal rase. Men i rapporten sin gir EU-kommisjonen uforbeholden støtte til ESA.


I ”framgangsrapporten” fra EU-kommisjonen fastslås det at på Island har støtten til innmelding økt. Det er nok ønsketenkning.

Da banker og alt annet på Island raste sammen i oktober 2008, ville tre av fire velgere inn i EU. Allerede vinteren 2009 var det dødt løp mellom ja og nei på meningsmålingene. Fra i fjor høst har det nei-sida hatt et klart overtak, i det siste med over 60 prosent nei og 20-25 prosent ja.

Mange krever derfor at søknaden om medlemskap må trekkes, blant annet fordi det ikke er troverdig å forhandle med EU når det ikke er flertall for medlemskap verken blant velgerne eller på Alltinget. Da Alltinget i juli 2009 med knapt flertall vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, gikk sju medlemmer av de Venstre-Grønne på talerstolen for å fortelle at de ville jobbe aktivt mot medlemskap i EU sjøl om de hadde stemt for å sende søknaden.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2010)

Da heller egenregi!

Enda dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende offentlige anbud

EUs anbudsregler for offentlige innkjøp og byggeoppdrag fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Anbudsprosesser som skulle ha bidratt til billige løsninger, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”. (Klassekampen 13.2.10)

Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Rettssakene fører til forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av anbudsprosesser som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.

Det fører også til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig – alt ifølge CEMR.


Nå skal alt dette bare bli verre: Anbudsprosessene skal bli enda dyrere, enda mer innfløkte og enda mer konfliktskapende. Det skyldes et direktiv som EU har vedtatt om hvordan anskaffelsesreglene for offentlig sektor skal håndheves. Direktivet skal etter EUs forutsetninger inn i EØS-avtalen.

En offentlig utredning (NOU 2010:2) ble lagt fram i april med forslag til hvordan direktivet skal omgjøres til norsk lov. Utredningen går inn på mange ulemper ved direktivet, og lovforslaget prøver å dempe ulempene mest mulig innen rammen av den valgfriheten som direktivet gir.

Høringsuttalelsene – 115 i tallet - er lagt ut på hjemmesida til Fornyingsdepartementet. NHO og advokatstanden hilser direktivet velkommen og syns at lovforslaget ikke går langt nok. Fagforbundet har levert en særlig grundig og svært kritisk høringsuttalelse. Verken Fellesforbundet eller LO har avgitt noen høringsuttalelse – hvis en skal tro oversikten til departementet.


Direktivet innfører en karensperiode på 10-15 dager. Det innebærer at når oppdragsgiveren har valgt ut en leverandør, har konkurrenter som ikke nådde opp, 10-15 dager på seg til å klage på avgjørelsen. Hvis det kommer en slik klage, skal hele beslutningsprosessen automatisk stoppes.

Slik er det ikke i dag. Det er bare kontrakter som kan ha spesielt skadelig virkning på helse, miljø eller sikkerhet som kan stoppes automatisk for å bli undersøkt nærmere av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

Innføres direktivet, kan det bli mange slike klager. Det kan bli store forsinkelser hvis enhver klage kan stoppe et innkjøp eller en byggestart. Her i Norge har KOFA tatt imot 1700 klager på 7 år. I Sverige økte antall klager med 150 prosent etter at direktivet ble innført.

Klagene skal etter lovforslaget avgjøres av rettsvesenet og ikke lenger av KOFA. En domstol har da anledning til å oppheve en kontrakt som er inngått hvis den finner at det er alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. En slik dom rammer ikke bare kontraktspartene, oppdragsgiver og leverandør. Den kan også ramme alle andre som er tjent med at leveransen kommer når den skal eller at bygginga blir ferdig i tide.

For å unngå unødige forsinkelser kan det settes en tidsfrist for domstolsbehandlingen. Det betyr at enten må domstolene gis mer penger til å klare en slik merbelastning – eller så må slike anbudskonflikter gis fortrinnsrett slik at de kan komme foran andre rettssaker i køen. Det siste er provoserende for de mange som venter i årevis på et rettsoppgjør.


Det er vanskelig å se at det fins noen som helst samfunnsmessige grunner til å ta det nye direktivet inn i norsk lov. Reglene for offentlige innkjøp og byggeoppdrag er unødvendig byråkratiske og upraktiske alt i dag.

Med stadig mer innfløkte krav til anbudsprosessene og med mer adgang til å klage på vedtak, er det bare yrkesgrupper som konsulenter og advokater som har glede av det nye direktivet. Offentlige oppdragsgivere kommer til å trenge stadig bedre og dyrere konsulenter for å slippe rettssaker etterpå. Nye anbudskonkurranser tar tid, koster penger og gjør innkjøpet eller byggeprosjektet dyrere.

Og skulle rettssakene komme, trenger både klager og oppdragsgiver juridisk hjelp for å nå fram best mulig i retten. Det kan bli dyrt for begge parter, og det kan gå slik at alle potensielle leverandører for sikkerhets skyld kalkulerer inn eventuelle utgifter til konsulenter og advokater når tilbudet leveres. Dette kan øke prisen på varer det offentlige kjøper og kostnadene ved offentlige byggeprosjekt – stikk i strid med det som var hensikten med anbudskravet.

Det nye direktivet kan gjøre det enda mindre fristende for mindre selskap å kaste seg inn i anbudskonkurransen. Kravet om EØS-anbud i 30 land fører alt i dag til at det er de store på markedet som slåss om anbudene.

Over hele Europa sliter kommuner og andre offentlige oppdragsgivere med EUs anbudsregler. Håndhevelsesdirektivet gjør alle prosesser enda mer ugjennomtrengelige. Ingen ville finne på å stille krav om åpne anbud i 30 land med like kronglete regelverk og like nærsynt overvåking når private selskap skal kjøpe noe eller bygge noe.

Sannsynligvis er offentlige oppdragsgivere like opptatt av å få mest mulig for pengene som private. De burde derfor sjøl kunne vurdere når det er lurt med anbud og hvor omfattende en anbudsprosess bør være. Denne ”friheten til å anskaffe” har de siste månedene vært slagordet til de tusener av kommuner som CEMR organiserer.

Det beste som kan sies om dette håndhevelsesdirektivet, er at det kan få kommuner til ta vare på evnen til å yte viktige tjenester i egen regi – i stedet for å sette i gang anbudsprosesser som forsinker og fordyrer. Men det var vel knapt hensikten med direktivet?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. november 2010)