søndag 15. april 2012

Streikerett i Monti II

EU-domstolen skal fortsatt avgjøre om faglige rettigheter må vike for markedsfriheter


Med en serie dommer i 2007-08 åpna EU-domstolen for å legalisere lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det skjedde ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

Direktivet ble snudd fra å sikre arbeidstakere utstasjonert i et annet land et minstenivå for lønns- og arbeidsvilkår til å sette et lavt tak for hva slike arbeidstakere kunne sikres.

EF-domstolen etablerte med det en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, fri anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp hadde fått etablert for innenlandske selskap.

Disse dommene har provosert fagbevegelsen i hele Nord-Europa. Sammen med Euro-LO har de krevd at EU-kommisjonen sørger for at EU-domstolen ikke har rettsgrunnlag for å fatte slike dommer.


Etter mer enn tre års betenkningstid gikk EU-kommisjonen rett før påske ut med et forslag til direktiv for hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås. Samtidig ble det lagt fram et forslag til forordning (kalt Monti II) om ”kollektive kampmidler” (streikerett) sett i forhold til EUs markedsfriheter.

EU-kommisjonen argumenterer for at det ikke er noe i veien med utstasjoneringsdirektivet. Det som nå foreslås, skal bare forbedre gjennomføringen av direktivet. Det skal bl.a. bli vanskeligere å utstasjonere arbeidstakere fra såkalte ”postboks-firma”, fiktive selskap uten egne ansatte.

Det foreslås et varslingssystem i tilfelle av ”alvorlige arbeidskonflikter som berører flere land”. Om dette innebærer at EUs organ (EU-kommisjon og EU-domstol) skyver nasjonale myndigheter til side i slike spørsmål, sies det ikke noe om.

Det foreslås en ordning med solidaransvar, men med store begrensninger. Ordningen skal bare gjelde innen byggebransjen, og hovedentreprenør pålegges bare ansvar for å dekke utestående lønn dersom en underentreprenør går konkurs.


EU-kommisjonen gjør et nummer av at streikeretten sidestilles med markedsfriheten. Dette vil fjerne motsetningene omkring arbeidskonflikter, ifølge arbeidslivskommissær Laszlo Andor.

Men en slik sidestilling var nettopp rettstilstanden før EU-domstolen fra og med Laval-dommen i desember 2007 valgte å gi markedsfrihetene forrang framfor faglige rettigheter.

Så seint som i 2003 la EU-domstolen til grunn at de faglige rettigheter var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.

Med de fire dommene som EU-domstolen felte i 2007-08 ble alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EU-domstolen innførte et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over faglige rettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende faglige rettigheter.

Det vekker derfor bekymring når forslaget til forordning (Monti II) fastslår at ”kampskritt skal stå i forhold til målet og være i samsvar med EU-regler”. Det står uttrykkelig at det er EU-domstolen som skal avgjøre om ”de enkelte kampskritt i konkrete situasjoner er forenlige med retten til å utføre oppgaver”.
Det avgjørende blir derfor fortsatt hva EU-domstolen gjør i konkrete konfliktsaker. Sidestilling gir ingen løsning. Må faglige rettigheter vike for markedsfrihetene i konkrete sammenhenger, eller er det markedsfrihetene som må vike? Det avgjøres nå som før av EU-domstolen.


Forslaga til EU-kommisjonen har derfor splitta partene i arbeidslivet på forutsigbart vis. Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope mener forslaga går alt for langt. Konkurranseevnen til europeiske bedrifter vil svekkes, og forslaget til solidaransvar må vekk.

Euro-LO (ETUC) ser forslaga som en forkastelig begrensning av streikeretten. Den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet har fastslått at de vil stemme mot Monti II og at de ikke kan støtte noe forslag som griper inn mot streikeretten.

Men de europeiske arbeidslivspartene er enige på ett punkt: Forslaget til forordning (Monti II) endrer ikke rettstilstanden mellom streikeretten og de grunnleggende markedsfrihetene. Men er de enige om hvilken rettstilstand de viser til? Er det den før 2007 eller den som EU-domstolen etablerte med dommene sine?


Det var vel meningen med forslaga til EU-kommisjonen at de skulle roe ned debatten om hva rettstilstanden skal være i arbeidslivet. De fremmes i en situasjon der EU er midt oppe i et økonomisk og politisk kaos. Det vil derfor ikke bli lett å komme fram til vedtak i denne saka, langt mindre vedtak som kan virke samlende.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at EU-domtolen ikke kan fatte dommer som setter etablerte faglige rettigheter til side, er derfor ikke gode.

EUs arbeidsministre skal etter planen ha en første drøfting av forslaga fra EU-kommisjonen på et (uformelt) møte 23-25. april. Første formelle behandling skal skje på et møte 21-22. juni.


Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet har – fra alle hold – blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt. Fastlegging kan skje gjennom offentlige regler om minstelønn, gjennom regler om allmenngjorte tariffavtaler eller - som i Sverige og Danmark - gjennom tariffavtaler som fagbevegelsen har rett til å sette inn kampmidler for å få utenlandske selskap til å inngå.

Men det er nokså avgjørende om dette minstenivået er et gulv eller et tak for hva utstasjonerte arbeidstakere kan har krav på.


(Artikkelen ble rykt i Klassekampen lørdag 14. april 2012)

Kan EØS slankes?

En EØS-avtale som ikke griper inn mot norske tariffavtaler, kan det bli et felles krav for EØS-tilhengere og EØS-motstandere?


Det fins tre hovedposisjoner i debatten om alternativ til EØS:
- Noen vil erstatte EØS med medlemskap i EU.
- Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske interesser mest.
- Noen vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en handels- og samarbeidsavtale med EU.

Nei-flertallet på meningsmålingene er nå så stort, og har vart så lenge, at en innmelding i EU virker svært fjernt for de fleste. En viktig grunn til at det er slik, er det økonomiske og politiske kaoset som EU roter seg stadig djupere inn i.

Det har heller ikke vært noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.

To ferske meningsmålinger fra januar og mars viser at hvis valget står mellom EØS og EU-medlemskap, velger 17 prosent av de spurte EU-medlemskap og 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale med EU, velger 21-24 prosent EØS og 43-45 prosent en handelsavtale.

Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått til valg på.

Det er derfor vi burde spørre hverandre: Hva opplever du som mest problematisk ved EØS? Skal vi ikke jobbe for å få det ut av EØS-avtalen?


Vi kan trygt gå ut fra at EU i utgangspunktet er lite interessert i å forhandle om noen nedbygging av EØS-avtalen. Men EU har på sin side lang praksis for å godta at enkelte medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med.
- I forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 stilte Thatcher-regjeringen som vilkår for å godta traktaten at Storbritannia ikke skulle være forplikta av regelverket for arbeidslivet.
- Etter at de danske velgerne i juni 1992 avviste Maastricht-traktaten, fikk Danmark forhandla fram flere unntak fra traktaten. Danmark er fortsatt ikke med i valutaunionen, ikke i det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet og ikke i justissamarbeidet (utenom Schengen).
- Etter ØMU-avstemningen i 2003 har EU i praksis godtatt at Sverige ikke er med i valutaunionen.
- Schengen-samarbeidet starta som et samarbeid mellom fem land, og omfatter fortsatt ikke Storbritannia eller Irland - etter deres eget ønske.
- Den akutte krisa vil ganske sikkert føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.

Da EØS-forhandlingene starta i 1991, la EU til grunn at EØS-avtalen skulle omfatte hele regelverket for det indre markedet, det vil si reglene for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, i tillegg til konkurransepolitikken og reglene for den frie etableringsretten. Men landbruket og fiskerinæringa ble unntatt.

Den EØS-avtalen som ble spesialsydd for Norge og Island i 1992, er derfor ikke vesensforskjellig fra de særløsningene som EU-land fra tid til annen tilbyr hverandre innbyrdes.

I tillegg har vi retten til å reservere oss mot nye direktiv og forordninger, en rett som ingen EU-land har. Reservasjonsretten gir nettopp Norge rett til å ”gå litt ut av EØS”. Stortingsflertallet har for eksempel vedtatt at reservasjonsretten skal brukes mot postdirektivet. Det betyr at EU må godta at på dette området vil EØS-retten avvike fra EU-retten.

I dag kan vi bare reservere oss mot et direktiv før vi tar det inn i norsk lov. Reservasjonsretten ville bli langt viktigere, og debatten om vi skal reservere oss mot en EU-lov, ville kunne bygge på faktiske erfaringer med loven, hvis vi hadde en ”angrefrist” – hvis det var mulig å reservere seg mot en EU-lov etter at vi har sett hvordan den faktisk virker. Et slikt krav burde både EØS-tilhengere og EØS-motstandere kunne samle seg om.

Hva er det så vi kan ønske oss ut av EØS-avtalen?

Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner for det.

Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og sikkerhetskrav til kjemikalier enn det EU gjør - enten fordi noen kjemikalier innebærer større helse- eller miljøfare på grunn av særegne norske forhold, eller fordi våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet ikke er like opptatt av.


Men det er EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet. Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.

Det betyr for eksempel at EØS-regler ikke skal stå over verdensomspennende ILO-konvensjoner. ILO-konvensjon 94 må derfor gjelde i Norge slik at vi kan opprettholde kravet om lønn i samsvar med tariffavtaler ved byggeoppdrag for offentlige instanser.

Det må også bety at vi kan ta utstasjoneringsdirektivet inn i norsk lov på en slik måte at det sikrer ei rimelig minstelønn for arbeidsinnvandrere utstasjonert i Norge uansett hvordan EU-domstolen måtte tolke dette direktivet innad i EU.

Og det må bety at Allmenngjøringsloven må sikres mot at ESA eller EFTA-domstolen kan gripe inn mot allmenngjøringsvedtak.


I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.

(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mars 2112)