mandag 9. mai 2011

Den forspilte sjansen

I 1998 hadde sosialdemokrater kontroll med 11 av 15 EU-regjeringer. Det endra ikke EU.


For 12 år sia, i februar 1999, skreiv jeg i Ny Tid:

Aldri har det vært så mange sosialdemokratiske regjeringer i EU - samtidig. Aldri har sosialdemokratiet hatt en slik sjanse til å sette en felles dagsorden for politikken i Europa. Men da må sjansen gripes - før neste valgvind feier den bort.

11 av 15 EU-regjeringer domineres av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - er det reine høyre-regjeringer ved makta.

Dette gir europeiske sosialdemokrater en historisk sjanse. For første gang kan de dreie EU-prosjektet til venstre - hvis det er det de vil
.”


De viktigste utfordringene var opplagte:

- å gjøre noe effektivt med den arbeidsløsheten som etter 1980 hadde herja med arbeidslivet i de fleste EU-land,
- å motvirke de stadig økende sosiale forskjellene og de nye formene for fattigdom,
- å slå tilbake angrepene på velferdsordningene som hadde tiltatt i styrke etter 1990.

Sosialdemokratene kunne endelig få vist om det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg.

Mye lå til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valget til EU-parlamentet. Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.

Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det i 1998 for første gang sosialdemokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.

Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.

Det var langt på vei sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom Enhetsakten i 1986.

De sosialdemokratiske partiene godtok uten unntak å bøye seg for de krava som Maastricht-traktaten fra 1991 stilte for å nå fram til valutaunionen – til tross for at det innebar kutt i velferdsgoder, økende arbeidsløshet og storstilt privatisering.

Reglene for sentralbanken lå spikra i Maastricht-traktaten. Som alle EU-traktater kunne den bare endres hvis alle EU-regjeringene var enige om det.

22. november 1998 møttes de sosialdemokratiske finansministrene fra 11 EU-regjeringer og vedtok noe de kalte "den europeiske veien". I vedtaket sto det at den såkalte stabilitetspakten skulle respekteres.. Med underskudd på statsbudsjettene som i snitt nærma seg tre prosent, betydde dette at statsbudsjettene ikke skulle brukes til å skape fart i økonomien.

Stabilitetspakten ble vedtatt av regjeringssjefene da de møttes på toppmøtet i Amsterdam i juni 1997. Et nytt toppmøte ville stå fritt til å endre dette vedtaket. Stabilitetspakten var ikke traktatfesta og kunne endres med såkalt kvalifisert flertall, med noe over 70 prosent av stemmene i Rådet.

EUs sosialdemokrater fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. Sjansen forsvant i 2001 da høyresida vant valget i Spania.

Sentralbanken holdt seg derfor strengt til det å sikre lav inflasjon og stabil euro uansett hva som skjedde med arbeidsløsheten. Det sosialdemokratiske flertallet fikk heller aldri samla seg til å satse penger over EU-budsjettet til å bekjempe arbeidsløsheten.


Det var likedan på det nasjonale planet. Det viste seg nesten overalt at sosialdemokrater med regjeringsmakt var vesensforskjellig fra sosialdemokrater i opposisjon. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført.

I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Opposisjonen måtte satse på andre områder av politikken for å markere seg.

Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken til sosialdemokratiske statsministre fra alle Europas hjørner, som Blair i Storbritannia, Gonzales i Spania og Papandreou i Hellas.

Noe av det siste Blair og Schröder gjorde før valget til EU-parlamentet i 1999, var å stå fram med et fellesopplegg for å dreie politikken så hardt mot "midten" at det i realiteten ikke var plass igjen til noe borgerlig alternativ.

Dermed reagerte velgerne deres med å sitte hjemme i så store skarer at valget ble et valgskred til fordel for de konservative i Storbritannia og for kristeligdemokratene i Tyskland. Den sosialdemokratiske gruppa var ikke lenger den største i EU-parlamentet.

I 2003 var alle forhåpninger om en venstrekurs over. Sentrum-venstre-regjeringene hadde falt i Frankrike og Italia. Sosialdemokratene var ute av regjeringskontorene også i Nederland, Østerrike, Portugal og Irland. I Tyskland hangla regjeringen Schröder-Fischer fra valg til valg. Tony Blair var fortsatt statsminister, men hans New Labour hadde for lengst knust alle illusjoner om at det sto for en venstredreining av britisk politikk.

Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene.

Fra 2005 har Norge vært et annerledesland i Europa. Det skyldes LO mer enn Arbeiderpartiet. Men det er en annen historie.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mai 2011)

Hvor var du, Raymond?

Kampen mot europeiske høyrekrefter blir bare troverdig hvis den reises også innen EØS

Raymond Johansen, Arbeiderpartiets partisekretær, vil ha den norske venstresida inn i EU for å kjempe mot høyrekreftene der. Han sitter i glasshus, for hvorfor er han ikke med på kampen mot de europeiske høyrekreftene her hvor han er?

Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Ikke noe sted i verden er markedskrefter sluppet mer fri enn på EUs indre marked. Det er det bare ”høyrekreftene” i Europa som er tjent med.

Dette frislippet av markedskrefter fosser inn i Norge gjennom EØS-avtalen. Når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, burde vi spørre: Slipper de løs markedskrefter vi har hatt en viss styring med - eller gir de oss samme eller bedre politisk styring enn den vi hadde før?

Kampen for å unngå direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, er en viktig del av kampen mot høyrekreftenes Europa. Vi har tre ferske eksempler på slik kamp.

1.Tjenestedirektivet ble lagd for å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Direktivet vil øke konkurransen mellom de menneskene som skal yte slike tjenester. Det rammer dem hardest som på forhånd står svakest – for eksempel de som jobber i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Det gjelder mange tjenestenæringer.

Derfor var det mange av oss – i hele Europa - som engasjerte oss i kampen mot tjenestedirektivet. Hvor var du, Raymond?

2. I land der konkurransen om postdistribusjonen er sluppet helt fri, dokumenterer EUs eget forskningsinstitutt for arbeidslivet (Eurofound) at ansatte med tariffavtale og pensjonsordning må vike for uorganiserte med midlertidig ansettelse og for kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs i land med stor arbeidsløshet.

Landsmøtet ditt endte med å sette en enstemmig redaksjonskomite til side og krevde at reservasjonsretten i EØS-avtalen skulle brukes mot det siste postdirektivet. Det ville ikke ha skjedd uten en mangeårig, bredt opplagt kampanje fra Postkom der ingen spurte om en var for eller mot medlemskap i EU. Hvor var du i den kampanjen, Raymond?

3. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Europeisk fagbevegelse er derfor midt inne i krevende diskusjoner om hvordan en kan komme ut av denne rettstilstanden. EU-domstolen har forankra dommene sine i EU-traktaten, en traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.

Hva har Arbeiderpartiet gjort for å skolere egne tillitsvalgte og medlemmer om så dramatiske utviklingstrekk i europeisk arbeidsliv? Hvordan forbereder du partiet ditt på denne delen av kampen mot høyrekreftene i Europa?

Eller vil slik skolering fullstendig spolere muligheten for å få Norge inn i EU, det eneste stedet du vil at kampen mot europeiske høyrekrefter bør foregå?

*
Raymond Johansen er i Klassekampen (27. april) sitert slik. Nei-sida i Norge ”er mer opptatt av å demonisere EU som institusjon enn å ta opp kampen mot høyrekreftene i Europa”. Det er en avsporing av debatten. Kampen mot europeiske høyrekrefter er en kamp som kan føres effektivt også i EØS-landet Norge, både av EU-tilhengere og EU-motstandere.

Det viste den vellykte kampen mot havnedirektivet. Da sto EU-tilhengere og EU-motstandere i europeisk fagbevegelse, også i Norge, skulder ved skulder i kampen mot et direktiv som ville hatt skjebnesvangre virkninger både for arbeidsforholda i havnene, men ikke minst for lønns- og arbeidsforhold i internasjonal skipsfart.

Når du vil ha Norge inn i EU for å ta opp kampen mot høyrekreftene, avvæpner du styrkene dine når du framstiller EU som en nøytral arena for samfunnskamp. Europeisk storkapital har ved hver korsvei i EUs utvikling tenkt ut, ønsket og fått vedtatt alle sentrale trekk ved EU-systemet, både markedsfrihetene i traktatene, det indre markedet og valutaunionen.

Dette grunnlaget til EU er traktatfesta og kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. I løpet av EUs 53-årige historie har aldri noen regjering foreslått å endre traktaten på så grunnleggende punkter. Det er derfor sosialdemokrater blir enda mer maktesløse i Brussel enn i sine respektive hjemland.

Den motstanden mot enkeltdirektiv som Raymond Johansen åpenbart ikke har sansen for, er ikke det samme som å avvise et tett og nært samarbeid i Europa. Noe av samarbeidet må etter mitt syn være basert på overnasjonalitet. For at overnasjonaliteten ikke skal utløse aggressive nasjonalistiske motreaksjoner i vanskelige situasjoner, er det avgjørende at den begrenses til områder der den trengs mest. Det er da overnasjonaliteten får en solid folkelig forankring.

Her i Europa trengs det for eksempel overnasjonale beslutninger
- for å fastlegge minstenivåer når det gjelder miljø, helse og sikkerhet,
- for å sikre kvaliteten på mat som selges på tvers av grenser,
- for å fastlegge minstestandarder i arbeidslivet både for arbeidsmiljø og for faglige rettigheter,
- for å utvikle effektive ordninger for medinnflytelse for ansatte i alle konsern som har virksomhet i mer enn ett land,
- for å fastlegge minstenivåer for kapitalbeskatning.

Ingen ting av dette forutsetter at den nådeløse konkurransen på det indre markedet er utgangspunktet og grunnlaget for samarbeidet og overnasjonaliteten. Det er derfor kamp mot direktiv som slipper løs markedskrefter er en viktig del av kampen mot høyredominansen i Europa.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. april 2011)