tirsdag 20. desember 2011

Med straff ut av krisa?

Krisekaoset skal løses ved å bøtelegge de regjeringene som har minst penger

I løpet av september vedtok EU den såkalte ”six-pack”-reformen: seks lover som skal hindre framtidige gjeldskriser. Det skal skje ved å underkaste statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene nøye kontroll – og ved å straffe regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.

Forslag til statsbudsjett skal heretter sendes til EU-kommisjonen seinest i april hvert år. EU-kommisjonen skal vurdere om forslaget har en ”makroøkonomisk balanse” som er ”forsvarlig” sett fra Brussel.

Blir budsjettforslaget godkjent av EU-kommisjonen, går det videre til EU-rådet der de 27 finansministrene møtes. Går det greitt også der, kan budsjettforslaget legges fram for det nasjonale parlamentet for endelig vedtak – eller sandpåstrøing.


Fra og med 2012 kan statene ikke øke utgiftene fra år til år mer enn veksten i nasjonalproduktet. Det betyr at de aldri kan øke det offentlige forbruket mer enn det private. Øker de utgiftene mer enn veksten i nasjonalproduktet, kommer det en advarsel fra EU-kommisjonen, og hvis merutgiftene ikke er fjerna innen sju måneder, må regjeringen betale en straff på to promille av brutto nasjonalprodukt (bnp).

To promille kan høres lite ut, men som bot kan det svi. For Norge ville det i 2011 ha betydd en bot på 5,4 milliarder kroner. Hele budsjettet til Miljøverndepartementet vårt er i år 4,9 milliarder kroner.


Høy statsgjeld er ei plage på ethvert statsbudsjett. Jo større gjeld, jo større er rentebelastningen. Finansmarkedene er dessuten sånn skrudd sammen at også renta øker jo større statsgjelda er blitt.

Men plagene stopper ikke der. For nå skal EU øke vanskene for land med stor gjeld. EU har lenge hatt som krav at statsgjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp. Det var ett av opptakskrava for å bli med i valutaunionen, ett av de krava som greske regjeringer juksa så grovt med. Ikke bare greske forresten, også italienske, franske og tyske sneik seg inn i valutaunionen blant annet ved å selge statseiendommer for å få ned statsgjelda.

Nå kreves det at alle land med statsgjeld over 60 prosent av bnp, må få ned gjelda med minst en halv prosent hvert år (en halv prosent som årlig snitt over en 3-årsperiode). Hvis det ikke lykkes, er straffen på to til fem promille av bnp avhengig av hvor mye en mislykkes.


Heretter er det ikke bare budsjettunderskudd og statsgjeld som kan føre til straff. EU-kommisjonen setter opp et helt nytt overvåkingssystem for å spore opp straffbare ”ubalanser”. Det er satt opp terskelverdier på likt og ulikt: boligpriser, arbeidsløshet, offentlige driftsbalanser, valutakurser (for land som ikke har euro som sin valuta) og en god del annet.

Hvis terskelverdiene overskrides, kommer det advarsler fra EU-kommisjonen. Etter to advarsler og seks måneder uten at forbedring skjer, er straffen én promille av bnp. Overskrides mange terskelverdier, kan det bli dyrt. Ekstra dyrt blir det hvis de overskrides mange år på rad.

Fra 2014 innføres det nye standarder for budsjettrapportering og offentlig statistikk. Statlige driftsregnskap skal offentliggjøres hver måned, regionale og lokale driftsregnskap hvert kvartal. De øvre grensene for offentlig gjeld og driftsunderskudd skal lovfestes slik at regjeringer kan straffes også gjennom rettssystemet.


Foreløpig ligger de fleste EU-statene tynt an – hvis reglene skal tas på alvor. I 2010 hadde 22 av de 27 medlemsstatene et budsjettunderskudd over grensa på tre prosent av bnp. Unntakene var mindre land som de tre nordiske EU-statene, Estland og Luxemburg.

EU-kommisjonen regner med at 20 land vil sprenge den tillatte grensa også i år. Det samlede budsjettunderskuddet i EU-statene er anslått til 4,7 prosent av EUs bnp.

Det fører til at statsgjelda vil fortsette å vokse, i de fleste EU-land til langt over grensa på 60 prosent av bnp. EU-kommisjonen regner med at den samlede statsgjelda vil gå opp i over 83 prosent av EUs samlede bnp til neste år. For eurostatene kan tallet bli nærmere 89 prosent. Det kan derfor bli mange innbetalinger til EU-kassa framover.

Krisekaoset de siste ukene kan øke disse talla dramatisk– og ikke bare i kriseland som Hellas, Italia, Portugal og Spania. Budsjettunderskudd og statsgjeld vil øke også i land som må låne penger for å kunne låne kriselanda de pengene de er lovt for å unngå konkurs. Det gjelder både Tyskland og Frankrike.


Det som er viktigst for å få ned løpende budsjettunderskudd og statsgjeld, er å få fart på den økonomiske veksten igjen. Det skal godt gjøres når all krisepolitikk i alle EU-land er å skvise både offentlig og privat kjøpekraft.

Det offentlige sparer for å få ned budsjettunderskudd og gjeld. Gjelda må ned for å få ned rentebelastningen og renta på nye lån. Folk flest har mindre penger å kjøpe for. Mange har mye mindre enn før fordi de har mista jobben eller fått lønna eller pensjonen satt ned. Andre holder igjen på pengebruken for sikkerhets skyld.

De som kunne ha investert i ny virksomhet, lar være. De stoler ikke på at villige og betalingsdyktige kunder vil strømme til når investeringen er gjort. Slikt blir det ikke mange nye jobber av.

Banker våger ikke låne ut penger som de faktisk har – fordi de ikke vet om de kan regne med å få dem tilbake – med renter.


Alle de store forståsegpåerne, OECD, IMF og Verdensbanken skrur ned forventningene: - Den økonomiske veksten blir nok ikke så høy som vi trodde for noen måneder sia. Det går ikke en gang å stole på det tyske lokomotivet. Industriproduksjonen i Tyskland gikk helt uventa ned med 2,7 prosent i september.

Det kan bli nullvekst eller det som verre er i EU det neste halvåret, meldes det. Det kan mildne noen miljøproblem, men ikke så mye annet. Det fører i hvert fall ikke til at miljøutfordringene tas mer på alvor. De får vente til krisa er jagd ut av Europa – med bøter.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12. nov. 2011

lørdag 29. oktober 2011

Makt og medisiner

Når store markeder skaper store konsern og stor politisk avmakt


Ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. Bransjen har penger nok til å sikre sine egne politiske rammevilkår – og det blir det bare enda mer penger av.

For å få en viss kontroll over medisinmarkedet i Norge ble Norsk Medisinaldepot (NMD) oppretta i 1957 og gitt enerett på import og videresalg av legemidler til apotekene. Hensikten var å sikre trygg tilgang på legemidler over hele landet til like og lavest mulig priser. Den statseide legemiddelgrossisten skulle også bidra til sikker og riktig legemiddelbruk, og driften skulle balansere økonomisk.

Det var heftig politisk strid om opprettelsen av Medisinaldepotet, og særlig Høyre gikk sterkt imot. Men alle regjeringer opprettholdt eneretten på import og videresalg av legemidler – helt til EØS ble satt på den politiske dagsordenen fra 1990.

EØS førte til at vi ikke lenger kunne stille behovskrav ved godkjenning av nye legemidler, ikke bare krav til kvalitet, effekt og sikkerhet. Dette var ingen uskyldig endring. Behovskravet var innført for å hindre en uoversiktlig og fordyrende overflod av nesten identiske legemidler. Et nytt legemiddel skulle bare godkjennes hvis det var bedre eller på andre måter gunstigere enn de eksisterende legemidlene.

De var bare de partiene som var mot EØS-avtalen, SV og Senterpartiet, som stemte for å videreføre eneretten. De så NMD som viktig for å ivareta helsepolitiske hensyn overfor en internasjonalt organisert og rent markedsstyrt farmasibransje med full kontroll over utviklingen og markedsføringen av nye medisiner. Med eneretten til NMD kunne myndighetene sikre trygg beredskapslagring av legemidler. Slik er det ikke lenger.

Medisinaldepotet ble delprivatisert i 1997 mot stemmene til Senterpartiet, SV og RV og ble solgt til Celisio-konsernet i 2001. Det var på denne tida, rundt århundreskiftet, at farmasibransjen samla seg i gigantkonsern. The Guardian beskrev situasjonen slik i juni 2001: ”For ikke lenge sia var medisinselskap bare på størrelse med nasjoner. Etter to år med megafusjoner overgår de hele kontinenter. Den samlede verdien av verdens fem største medisinselskap er det dobbelte av det samlede nasjonalproduktet til alle afrikanske land sør for Sahara.. Innflytelsen deres er mange ganger større fordi de kan sette ressursene direkte inn mot styrespakene for vestlig makt.”

Store farmasikonsern som Johnson & Johnson, Pfizer, GlaxoSmithKline, Sanofi-Aventis, Novartis og AstraZeeca kontrollerer all forskning og produktutvikling. Disse ”sju store” hadde i 2009 en samlet omsetning på 316 milliarder dollar og en netto fortjeneste på 58 milliarder dollar. Til sammenlikning: Det norske brutto nasjonalproduktet var det samme året 381 milliarder dollar.

EØS-avtalen førte ikke bare til at importmonopolet forsvant, men også til at internasjonale storkonsern tok kontrollen både over grossistleddet og apotekene våre. 95 prosent av apotekene inngår i dag i tre utenlandskeide kjeder som tar ut mesteparten av fortjenesten på apotekleddet. Det er derfor ikke forbrukerne som har tjent på overgangen til en rent markedsretta medisinbransje i Norge.

Celisio-konsernet, som overtok Medisinaldepotet, er det største i Europa innen engros- og detaljsalg av legemidler. Konsernet har 47.000 ansatte, har 2.300 egne apotek, forsyner 65.000 apotek med medisiner og har virksomhet i 27 land. Apotekene til konsernet ga både i 2009 og 2010 et overskudd nå nesten 34 prosent av omsetningen.

NMD har i dag en markedsandel i Norge på rundt 50 prosent. Kundene er i hovedsak apotek, sykehus, bedrifter med tilvirkertillatelse og andre grossister. NMD eier i tillegg Vituskjedens 178 apotek.

I dag må Norge i alle detaljer følge EUs lovgivning på farmasiområdet. Denne lovgivningen drives i stor grad fram av farmasibransjen og ikke av helseinteresser. Det skyldes godt organisert lobbyvirksomhet fra bransjen, men også at farmasikonsern er bygd systematisk inn i EUs beslutningsorgan for viktige deler av helsepolitikken.

Store konsern er for eksempel svært godt representert i EUs ekspertgrupper. Storkonsern har 25 av de 36 medlemmene i ekspertgruppa for mat, dyre- og plantehelse. I ekspertgruppa for landbruksforedlingens konkurransekraft er - utenom regjeringene - 16 av 19 fra storkonsern. I alkohol- og helseforumet er 15 av 25 fra storkonsern.

Farmasibransjen fremmer sine interesser på mange måter. Mange medisin- og legetidsskrift er i sin helhet finansiert av farmasikonsern.

EU har delegert mye av helsepolitikken til helsebyrået sitt i London, European Medicines Agency (EMA). I det sentrale styret er det to som representerer store europeiske pasientorganisasjoner, European Patients Forum (EPF) og the European Federation of Neurological Associations (EFNA). EFNA fikk i 2008 tilskudd fra farmasikonsern som dekket 91 prosent av budsjettet. EPF får også store bidrag fra farmasibransjen. Også andre pasientorganisasjoner får mye av inntektene sine fra farmasikonsern.

Farmasibransjen ser seg godt tjent med å skyve pasientorganisasjoner foran seg for å fremme sine interesser. Et godt dokumentert eksempel var kampanjen for å få vedtatt EUs direktiv om ”patent på liv”. På avstemningsdagen i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.

Farmasigiganten Smithkline Beecham var en av de mest aggressive i kampanjen for patentdirektivet. Etter egne opplysninger brukte konsernet 30 millioner ecu, den gang en kvart milliard norske kroner, på kampanjen.


”Legemiddelbransjen har lenge vært dominert av store multinasjonale firmaer og har den største inntjeningen av alle bransjer i verden” (NOU 1997: 6 - Rammevilkår for omsetning av legemidler)

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29/10-2011)

En søndag i Paris

Den største utfordringen: Den gjensidige mistenksomheten mellom bankene


Søndag skal alt ordne seg. Det skal de 27 regjeringssjefene i EU få til når de møtes til toppmøte i Paris. Eller kanskje blir det nytt møte onsdag til uka? Siden det er så mye som må ordnes.

Det mest akutte er Hellas som er på kanten av stupet. Det angivelig så storslagne lånet fra mai 2010 på 110 milliarder euro fra EU-land og IMF var ikke en gang en kortsiktig løsning.

Den haltende greske økonomien hadde ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som alt på forhånd hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal og stadig hardere seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka var gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.

Alle ”informerte”, økonomi-journalister så vel som regjeringssjefer, har i halvannet år visst at før eller seinere måtte store deler av den greske statsgjelda slettes. Men hvor mye måtte slettes for at det skulle bli mulig å betjene restgjelda? Og hvem av kreditorene skulle ta tapene, hvilke banker og hvilke regjeringer?

Det vil bli diskutert i Paris på søndag. Rundt forhandlingsbordet vil det ligge en tung eim av bitterhet, for alle veit at om de hadde tatt tyren ved horna for halvannet år sia, ville ”alt” vært så mye bedre:
- På finansmarkedene trengte ikke uroen slått over i frykt som nærmer seg panikk: Hva om Hellas er Europas Lehman Brothers - og om en gresk konkurs eller kraftig gjeldsnedskriving utløser ei finanskrise verre enn den som slo til høsten 2008?
- I halvannet år har den greske befolkningen, måned for måned, fått det verre: Færre jobber, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter (for dem som ikke kan sno seg unna). Og det verste: uten noen lysning i horisonten.

Desperat og blind protest bærer ingen løsning i seg – på gresk jord. Den greske statsledelsen er maktesløs - og er i praksis avsatt av IMF, et par mektige EU-regjeringer og den ansiktsløse makta på finansmarkedene.

Men det er intensiteten og omfanget av protestene som mer enn noe annet tvinger regjeringssjefene til å møtes og møtes – denne gang i Paris. De indignerte har okkupert offentlige rom og avisforsider også i Spania, Italia, Portugal – og USA. De har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må vise troverdig handlekraft for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.

Hva kan så regjeringssjefene by på denne søndagen i Paris?

Hellas er et lite land i folketall. Den greske statsgjelda er stor etter greske mål – 350 milliarder euro – likevel bare et snaut norsk oljefond. Det ville ikke vært noe problem for de andre EU-statene å fjerne hele gjelda på et øyeblikk. Det ville det heller ikke vært for EUs sentralbank som kunne ha trykt opp 350 milliarder ekstra eurosedler. Men hvilket signal ville slikt sende til andre regjeringer som kunne fristes til å gjøre som de greske regjeringene før Papandreou?

I mai 2010 var gjeldsnedskriving tabu. Lånet på 110 milliarder euro fikk være nok. For gjeldsnedskriving kunne utløse det bankraset som det var penger nok i statskassene til å hindre høsten 2008.

Tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske. Det er en av grunnene til at Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har hatt mer enn nok å snakke om det siste året. Og en av de mange grunnene at det ikke er lett for dem å finne løsninger som begge ser seg (like) tjent med.

Det siste halvåret har gjeldsnedskriving ikke lenger vært tabu. I juli ble det enighet om at de som hadde lånt den greske staten penger, kunne gjøre om deler av lånet til statsobligasjoner med høyeste sikkerhetsgaranti, ratingselskapenes tre store Aer. Men de måtte godta å vente i 30 år på at obligasjonene skulle bli innløst. Bankene regna seg fram til at de dermed tapte 21 prosent av det de hadde lånt Hellas.

Nå, i oktober, er Merkel og Sarkozy gått enda et par trinn ned den samme trappa. Angela Merkel vil nå halvere den greske statsgjelda, mens Sarkozy av forståelige grunner vil nøye seg med en nedskriving på 30 prosent.

Men alt slikt skulle bare vært gjort for halvannet år sia. Da var den greske gjelda mindre, men viktigst: Da kunne det ha hindra at den gryende panikken på finansmarkedene så ubønnhørlig hadde skjøvet Irland og Portugal stadig nærmere samme stup som Hellas vipper på kanten av. Fra i sommer skyves Spania og Italia i samme retning.

Tre utfordringer venter i Paris. Den minste er å berge den greske økonomien.

Langt verre blir det å øke rammene for EUs hjelpefond for land i krise. I mai 2010 ble ramma satt til 440 milliarder euro. Halvparten er alt gått ut med de låna som er stilt til rådighet for Hellas, Irland og Portugal. Må Spania og Italia ”hjelpes” på samme måte, må ramma opp i det 5-6-dobbelte.

Hvilke statskasser vil la seg lette for så mye, når ingen i dagens kriseuvisshet kan vite om det som lånes ut noen gang kommer tilbake igjen?

Et fransk forslag er at krisefondet skal ha en ”egenkapital” på 25 prosent, og at resten lånes på åpne markeder. Men hvis mulige långivere har samme risikovurdering som regjeringene, til hvilken rente vil slike lån da bli gitt?

Den verste utfordringen er å få vekk den økende mistenksomheten og den gjensidige mistilliten mellom aktørene på finansmarkedene. ”Alle”, økonomi-journalister og regjeringer, ser bare én vei ut av uføret: De europeiske storbankene må øke kapitalgrunnlaget sitt slik at de på ny har tillit på finansmarkedene, det vil i praksis si til hverandre.

Regjeringene vil at bankene skal skaffe seg ny kapital fra eierne (aksjonærene) og fra det åpne markedet. Bankene vil ha offentlige penger. Den dragkampen blir ikke løst i Paris. Men retorikken omkring en mulig løsning kan likevel bli feira med fanfarer.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22/10-2011)

En euro til besvær

Hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?

Framtida for EUs valutaunion er mer enn uviss. Tåler den at Hellas går konkurs eller blir tvunget ut av valutafellesskapet? Kan Berlusconis Italia berges, og hvem vil det? Ender det med at Tyskland går tilbake til D-marken sammen med Nederland og Finland?

Da etableringen av EUs valutaunion ble diskutert på 1990-tallet, ble debatten fra mange hold oppsummert slik: Mens politikerne definerte valutaunionen som et godt fundert økonomisk prosjekt, så økonomene den som et tvilsomt økonomisk prosjekt, men som et nødvendig politisk prosjekt hvis en skulle samle "Europa" til en "stadig tettere union" - det som ifølge alle EU-traktater er målet med EU-prosjektet.

Fra alle avskygninger av økonomer var advarslene mange:

- I 1997, to år før valutaunionen ble til, gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen ville fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.

- Samme året skrev Milton Friedman, den ledende nyliberale ideologen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.

- Ut på høsten 1997 brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.

- I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.

- Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare var “barnemat” mot dem som ville utvikle seg hvis euroen ble felles valuta.

Det var nok å se seg om. I 1998 hadde Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Men våren 1998 bestemte statslederne seg for å etablere valutaunionen fra januar 1999. Britene var føre var og holdt seg utafor.

Fem EU-valutaer hadde etter at valutaunionen ble traktatfesta i Maastricht i desember 1991, på sju år tapt mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Det var all mulig grunn til å spørre: Hva ville ha skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1991 hadde måttet konkurrere med Tyskland og Nederland på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden?

Det er akkurat den situasjonen bedrifter i Spania og Italia sliter med i dag. Svaret er opplagt: Valutaunioner kan fungere uten altfor mange gnisninger når det er ”gode tider” i alle medlemsland – når alle land opplever vekst, når det er balanse i handelen medlemsstatene i mellom og når ingen store land utkonkurrerer andre medlemsland. Når noe av dette skjærer seg, oppstår det spenninger som valutafellesskapet bare forsterker. For tida skjærer det seg på kryss og tvers i EU.

I slike situasjoner er ingen ting verre for EU enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU - eller de andre i EU - for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen i dagens Europa fort bli eksplosiv. Det er for lengst EUs grunnproblem.

Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke, for land som blir hengende etter, har - innen valutaunionen - få andre veier å gå enn å legge byrdene på folk flest: enten ved at skatter og avgifter økes, eller ved at offentlige utgifter kuttes, for eksempel med kutt i offentlige ytelser (skole og helse), masseoppsigelser, lavere lønn og lavere pensjoner.

Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen fra 1985-94, og den viktigste pådriveren både for det indre markedet og valutaunionen, ble etter hvert en skarp kritiker av den valutaunionen han jobba så iherdig for å få til.

Men Delors hadde også lansert visjonen om EUs "sosiale dimensjon", det nettverket av sosiale ordninger som skulle gi folk grunnleggende trygghet for jobb og velferd midt oppe i konkurransen på det indre markedet. Det prosjektet mislyktes. Kapitalen fikk sine friheter til å flyttes hvor som helst profitten var størst, arbeidsfolk fikk friheten til å flytte etter. Delors la etter hvert ikke fingrene i mellom: Den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kunne sprenge hele prosjektet.

EUs pengeunion ØMU er derfor på ingen måte “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa.

Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var der hvor pengeunionen var utgangspunktet for å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia).

De andre pengeunionene, den tysk-østerrikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi disse pengeunionene ikke ble gjort til grunnmur for en felles statsdannelse.

Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det slik i 1998: “Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden.”

Ingen vil ha katastrofen, men hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?


- Ekstremt tett og ugjenkallelig

En valutaunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak EUs valutaunion.)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15/10-2011)

Vikarbyrådirektivet

NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener Fellesforbundet?

EUs vikarbyrådirektiv er sentral sak på landsmøtet til Fellesforbundet som starta i går. Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?

Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.

Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet.

Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Arbeidsmiljølovens § 14-12 sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse.

Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.


Faren er stor også for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
· Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
· EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
· Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie
· NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.

Setter vikarbyrådirektivet slike avtaler til side, er det første gang EU-regler griper inn mot innholdet i norske tariffavtaler og mot den retten som partene i arbeidslivet har til å inngå slike avtaler.

Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.


LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.

Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. Det er EFTA-domstolen som vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.

”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.

Da hjelper det ikke om Arbeidsdepartementet forsikrer at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare. NHO sier på sin side rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det. EFTA-domstolen avgjør hvem som har rett.


Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.

Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, innføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke ville ha.

Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.

(Artikkelen blt trykt i Klassekampen 8. oktober 2011)

søndag 2. oktober 2011

Ennå ikke midt i krisa?

Valutaunionen det var tvilsomt å opprette, men enda mer risikabelt å gå ut av


Det strømmer på med krisevarsler i tunge dokumenter – fra IMF, fra EU-kommisjonen, fra ILO. IMF er redd for ny bankkrise. EU-kommisjonen forteller at alt er under kontroll, men at det vil vare lenge. ILO skildrer hvordan hele verden rammes av situasjonen i USA og EU.

Risikoen for et sammenbrudd i det globale finanssystemet har ikke vært større siden høsten 2008, melder IMF i sin ferske rapport. Som i 2008 er bankene mindre villige til å låne ut penger. De stoler ikke på kundene sine, særlig ikke på andre banker, for hvem vet om de vil låne fordi de alt har problem med å greie seg. IMF har regna seg fram til at europeiske banker er påført tap på 300 milliarder euro – eller åtte norske oljefond – siden høsten 2008.

Det er gått tre år sia finanskrisa slo inn i Europa. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang . Ingen løsning avtegner seg.

EU-kommisjonen trøster seg med at produksjonen i EU-området vil nå opp til nivået fra sommeren 2008 mot slutten av året. Men den er så ulikt fordelt. Det er Tyskland som drar tallene opp, og som drar fra land både i sør, øst. og vest. Irland ligger ti prosent under nivået fra 2007, Estland 15 prosent under og Latvia 20 prosent under.

I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Arbeidsløsheten øker fordi offentlig ansatte blir sagt opp i store skarer, og fordi så mange har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for.

EU-kommisjonen har fått regjeringene med på å la seg binde av den såkalte “europakten”. For å slanke offentlige budsjetter, skal pensjonsalderen økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige” offentlige ytelser fjernes og tariffavtalene styres strengere politisk.

Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten. Det skal bli ulovlig å drive mer omfattende motkonjunkturpolitikk enn EU tillater.

EU-kommisjonen legger tall på tall for å peke ut veien mot mer normale tider. Den samlede statsgjelda til EU-statene var på 59 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2007 – hårfint under den øvre grensa på 60 prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten sin. Denne gjelda vil i 2012 ha økt til 83 prosent – etter de beregningene som EU-kommisjonen har gjort.

Statsgjelda er økt fordi det fra høsten 2008 ble pøst inn enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne. Dermed økte også renteutgiftene. Stater med minst tillit på finansmarkedene, Hellas, Irland, Portugal, Spania – og etter hvert Italia, Belgia og Frankrike måtte betale stadig høyere rente for å få solgt statsobligasjoner sine.

De store krisepakkene som EU og IMF gikk sammen om, først til Hellas, så til Irland og Portuhgal, løste ikke annet enn kortsiktige problemer. Milliardene med euro ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda enda mer og rente de måtte betale på finansmarkedene likeså.

Italia kan bli neste land ut i uføret. Statsgjelda er i forhold til nasjonalproduktet nesten like stor som den greske. Regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut for salg, og Berlusconii gjør alt han kan for å svekke tilliten til landet både på finansmarkedene og blant de andre regjeringssjefene i Europa.


I 2007 hadde EU-statene et samla underskudd på statsbudsjettet på 0,9 prosent av bnp. I 2009 var det årlige underskuddet kommet opp i 6,8 prosent – mer enn det dobbelte av den grensa på tre prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten.

22 av 27 EU-land hadde underskudd på over 3 prosent. I tillegg til de tre nordiske EU-statene var det bare ministatene Estland og Luxemburg som lå under terskelverdien på tre prosent. Irland sprengte alle rammer. Der var underskuddet på statsbudsjettet i 2010 over 32 prosent av bnp.

Kommisjonen regner med at 20 EU-land vil ha underskudd på statsbudsjettene på mer enn tre prosent av bnp også i 2011, men håper at det samlede underskuddet i EU kommer ned til 4,7 prosent i 2011, til 3,8 prosent i 2012 og til 1,4 prosent i 2014.

Men alt dette er tall som forutsetter at verken Hellas eller noe annet land går konkurs med påfølgende gjeldsnedskriving. Det vil ramme særlig tyske og franske banker i tillegg til stater som har støttekjøpt greske statsobligasjoner for å holde den greske økonomien flytende.

Et slikt gjeldsoppgjør kan utløse et bankras som kan bli verre å stoppe enn det som trua med å slå inn over Europa høsten 2008. Den store forskjellen fra den gang er at statskassene allerede er overbelasta av de redningsaksjonene som bankene nøt godt av da.

Skulle det ende med at Hellas må ut av eurounionen, kan virkningene bli enda mer uforutsigbare. Den første virkningen vil være at den greske valutaen vil gå til bonns på valutamarkedene. Det vil føre til at alt som fins av utenlandsgjeld vil bli tilsvarende mye tyngre å bære for grekerne. Det positive ville bli at gresk næringsliv bedrer sin konkurranseevne både hjemme og ute – så lenge valutaen holder seg svak.

De fleste økonomer mente at EUs valutaunion var et halsbrekkende prosjekt da den kom i gang i 1999. Den kunne bare forsvares hvis det egentlige poenget var å få til en langt tettere politisk union enn EU den gang var.

Paradoksalt nok er de fleste økonomer nå enige om at det for de fleste euroland vil være enda verre om valutaunionen skulle bryte sammen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. september 2011)

torsdag 22. september 2011

Konkurranse og rasisme

Bidrar den ”ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land” til fremmedfrykt og rasisme?


Liberalisering og hardere konkurranse i arbeidslivet, bidrar det til høyre-ekstremismen rundt om i Europa? Det har et bredt opplagt forskningsprosjekt prøvd å besvare.

I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. (“Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right”, SIREN, 2002-2004)

Den bredt sammensatte forskergruppa tok for seg Vlaams Blok i Belgia, Dansk Folkeparti, Front National i Frankrike, Alleanza Nazionale og Lega Nord i Italia, det Sveitsiske folkepartiet (SVP) og de høyre-ekstreme partiene i Tyskland, Østerrike og Ungarn.

Disse partiene likner hverandre når det gjelder å samle velgere på ved å puste til fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. De har til dels svært ulik profil ellers. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer av det økonomiske livet på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.


SIREN-prosjektet hadde som utgangspunkt at svingningen mot friere markeder og hardere konkurranse er et “samfunnseksperiment” av så store dimensjoner at virkningene burde undersøkes.

Prosjektet tok utgangspunkt i at tøffe arbeidsvilkår og problem med helse og sikkerhet på arbeidsplassen ikke er noe som hører fortida til. Tvert imot: I de fleste land har arbeidspresset økt samtidig som stadig flere frykter å miste jobben på grunn av de voldsomme omstillingene i arbeidslivet.

Forskerne fant ut at når arbeidsforhold forverres, opplever ansatte det ekstra ille fordi det ikke stemmer med det vanlige bildet av arbeidslivet i moderne ”velferdssamfunn”. Når jobbene blir mer utrygge, og tilknytningen til arbeidslivet mer tilfeldig, blir det samtidig verre enn før å oppleve at arbeidsvilkåra også forverres og rammer en sjøl. Det oppleves ekstra tøft at den sosiale beskyttelsen gjennom offentlige velferdsordninger samtidig svekkes i mange land.

SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av de siste to tiåra. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at ”arbeidernes verden var forsvunnet fra den politiske scenen og fra media”. Skuffelsen er særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene – men også til fagbevegelsen.

Blant de utsatte gruppene i arbeidslivet er det to hovedmåter å reagere på – enten ved å legge skylda på seg sjøl eller ved å legge ansvaret på andre – på politikere eller på innvandrere. Mange velger en slags ”dobbel avgrensning” – mot ”de der oppe” (ledelse og politikere) og mot ”de der nede” (innvandrere, asylsøkere og folk de oppfatter som trygdemisbrukere). De oppfatter ”de der oppe” som folk som ”ikke vet noe om hvordan det er, og som ikke bryr seg om hvordan det er”.


SIREN-undersøkelsen kom fram til at det i forhold til utviklingen i arbeidslivet er to ”psykologiske veier” til høyre-ekstreme holdninger, én vei for vinnere og én vei for tapere.

Det fins ei gruppe mennesker som utvikler høyre-ekstreme holdninger sjøl om de opplever at arbeidslivet har endra seg til det bedre. Det typiske for folk på ”vinnerveien” er at de identifiserer seg sterkt med arbeidsplassen og opplever at de sjøl har egenskaper som sikrer at de hevder seg bra i konkurransen. De utvikler en slags sosial darwinisme (det er den sterkeste som har rett til å overleve), de preges av sjåvinisme (nedvurdering av andre nasjoner og kulturer), av fordommer mot innvandrere – og de kan ende i høyre-ekstremisme på det grunnlaget.

Den største gruppa fins på ”taperveien”. Den er typisk for folk som ser seg som ofre for en utvikling de ikke mestrer. De opplever samfunnet som urettferdig og er overbevist om at jobben de gjør, ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter – og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Dermed er veien til høyre-ekstremisme kort.

Utryggheten og ytelseskrava gjør at mange av dem opptrer ubarmhjertig overfor mennesker en ikke identifiserer seg med. Aggresjonen rettes mot sosiale grupper som blir oppfatta som å leve på samfunnet uten å yte noe tilbake. Det viser seg for eksempel at det ofte trekkes et klart skille mellom innvandrere som jobber og de som ikke jobber. Men også dette skillet kan bli tvetydig:

Hvis innvandrerne ikke jobber, anklages de for å være en byrde for samfunnet. Hvis de kommer i jobb, anklages de for å ta jobbene fra andre. Men da er det karakteristisk at aggresjonen i hovedsak rettes mot billigarbeidende innvandrere og ikke mot de arbeidsgiverne som ansetter innvandrere til lav lønn.

Fremmedfrykt og rasisme er ofte ikke er utgangspunktet, men noe som oppstår fordi situasjonen disse ”taperne” er i, ikke blir forstått og anerkjent. Det er en av konklusjonene i forskningsprosjektet. Kjernen i problemet er opplevelsen av urett og avmakt

En annen konklusjon er at konkurranse og kampen om konkurranseevne ikke må dominere den økonomiske politikken: Det er nødvendig ”å temme den ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land.”

Fremskrittspartiet fikk et (midlertidig?) tilbakeslag ved dette valget. Likevel kan det være grunn til å spørre. Er sammenhengen mellom arbeidsliv og fremmedfrykt likedan også i Norge? Det kunne noen EØS-forskere finne ut av.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. september 2011)

Det ingen visste i 1992

Gjennom EØS får Høyre, Fr.p og Venstre det arbeidslivet de vil ha. Hva med Arbeiderpartiet?


LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var". Det var konklusjonen til jussprofessor Torstein Eckhoff etter at EØS-forhandlingene var over i mars 1992. Her er to typiske krav:

Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet."

Krav 9:"Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."

På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Da hadde EU nettopp lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til de fem andre partiene.

Det LOs representantskap ikke visste i 1992, var at EØS ville påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt den gang.


1. Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.

Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.


2. LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.

Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.


3. EUs vikarbyrådirektiv er til intens debatt i mange forbund og blir en hovedsak på landsmøtet til Fellesforbundet i oktober.

Direktivet pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare.


4. EU har vedtatt et direktiv om hvordan sesongarbeidere kan hentes inn fra land utafor EU til bransjer med store sesongvariasjoner. Direktivet skal bidra til at innvandringen av sesongarbeidere fra tredjeland til EU kan øke i omfang. Det betyr at både seriøse og useriøse arbeidsgivere kan forsyne seg av et enda større hav av arbeidsvillige fra land med ekstremt lave lønninger og stor arbeidsløshet. Det tjener de useriøse mest på.

Direktivet garanterer bare et minimum av ansettelsesvilkår og åpner døra for sosial dumping i stor organisert skala og for svindel”, står det i en uttalelse fra Euro-LO fra oktober 2010.


5. EU-domstolen har det siste tiåret skritt for skritt påtvunget motvillige regjeringer at helsetjenester er skal flyte fritt på tvers av nasjonale grenser. Over hele Europa har helseministrene lenge hatt problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen nasjonale rammer. Med fri flyt over hele EØS-området blir styringsproblemene enda større for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EU-domstolen. Så da blir det slik.


6. Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

7. Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.


Alle disse virkningene av EØS på arbeidslivet tar Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre imot med glede. Det var Gro som lanserte EØS-sporet inn i EU, og etterpå har Arbeiderparti-ledelsen velsigna alt som kommer til oss fra Brussel. Ære være dem som hindra postdirektivet og som jobber for å endre Arbeiderpartiet innafra. Men stemme på partiet – og dermed for alt som EU vil påføre norsk arbeidsliv gjennom EØS?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)

mandag 22. august 2011

Anbud som tvangstrøye


Frihet til å anskaffe – et krav som forener hele
kommune-Europa


Norge går atskillig lenger enn EU når det gjelder å påby anbud ved offentlige innkjøp. Der EU krever anbud for alt som overstiger 1,7 millioner, er grensa i Norge så lav som en halv million.

Anbudskrava retter seg dessuten mot mange flere tjenester enn EU krever av oss. Vi har gitt reglene full anvendelse også for det EU kaller ”uprioriterte tjenester” som helse- og sosialtjenester, undervisning, yrkesutdanning og jernbanetransport.

KS kritiserer derfor at Norge ”helt frivillig har innført detaljerte og stivbente anbudsregler på helse- og sosialsektoren” – og fastslår: ”det gir dårligere tjenester for kanskje de mest hjelpetrengende.”

Den rødgrønne regjeringa har valgt å stoppe konkurranseutsetting og privatisering innen statssektoren. Men Adecco-avsløringene viser hvor viktig det er å dempe anbudskravet også i kommuner og fylker.

For det er ikke i strid med EØS-avtalen at en kommune gjør jobben med egne ansatte. Det gjelder både ved byggeoppdrag og når tjenester skal utføres. Det er ingen EØS-regel som krever at arbeid utført av en kommunal etat må legges ut på anbud.


EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 27 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro).

Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.

Et nytt ”håndhevingsdirektiv” gjør anbudskrava enda mer provoserende. Direktivet vil føre til at det blir langt flere detaljer å passe på for kommuner og offentlige etater. Selskap som ikke får tilslag på et anbud, får utvida adgang til å klage, og hvis de klager, stopper hele leveransen eller bygginga inntil klagen er avgjort – hvis det ikke dreier seg medisiner eller andre livsviktige leveranser.

Griper slike klager om seg, kan det lamme deler av den offentlige virksomheten – hvis en ikke finner måter å skjære i gjennom på. Alt under dagens ordning øker tallet på klager fra år til år. I fjor var det 346 klager som måtte behandles.


Kommuner over hele Europa reagerer på dette anbudsregimet. Det er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Dette bekreftes av en større studie fra EIPA (European Institute of Public Administration) fra 2009. Studien har tatt for seg fire EU-land pluss Norge og Island og kritiserer at innkjøpsreglene begrenser den lokale friheten til å velge hvordan tjenestetilbudet skal organiseres.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner (Council of European Municipalities and Regions), er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Ved en høring i EU-parlamentet fastslo talspersonen for CEMR at anbudsordningen ”har blitt dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Regelverket utløser f.eks. stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger.

Anbudskravet skulle gjøre det billigere for det offentlige, men har i praksis ofte ført til det motsatte. En undersøkelse i Storbritannia, i regi av den britiske søsterorganisasjonen til KS, viste at 2/3 av de undersøkte kommunene og regionene mente at kostnadene og de administrative byrdene hadde økt.

CEMR vedtok 2009 et charter om lokale og regionale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Lokale myndigheter bør ha en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det. Tjenester av lokal karakter må ikke utløse slike anbud.

Det viktigste kravet til CEMR er at det må være opp til kommunene hva som skal legges ut på anbud – og hva kommunene kan utføre med egne ansatte uansett organisasjonsform.


Kritikken mot anbudsreglene i EØS-avtalen betyr naturligvis ikke at alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de går til større innkjøp.

Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på en åpen anbudskonkurranse i 30 land i forhold til en mer begrensa anbudskonkurranse - eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Derfor er kravet til CEMR om større “frihet til å anskaffe”, godt begrunna.

Debatten om EØS-anbudene er derfor ikke en debatt for eller mot anbud ved offentlige innkjøp. Den er en debatt om hvor beslutningene om anbud skal tas - og om hvilke vurderinger det bør legges vekt på når det offentlige kjøper og bygger: Skal åpne EØS-anbud vedtas en gang for alle - slik Stortinget gjorde da det godkjente EØS-avtalen i 1992 - eller skal bruken av så vidtrekkende anbud avgjøres lokalt ut fra hva som skal kjøpes og hva som skal bygges?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. august 2011.)

Norge endrer EU utafra


OECD-rapport hyller Norge som miljøpolitisk foregangsland

OECD la 19. mai fram en 200 siders gjennomgang av miljøutviklingen og miljøpolitikken i Norge (”Environmental performance Reviews, Norway 2011”) , ti år etter den forrige evalueringsrapporten i 2001. Hovedbudskapet er at Norge har spilt en pionerrolle i utviklingen av internasjonal miljøpolitikk og vært en “spydspiss” på mange områder av miljøpolitikken.

Dette er sterkt i strid med det bildet som den norske ja-sida stadig står fram med. Den hevder at Norge henger etter EU i miljøpolitikken og at de fleste forbedringene av norsk miljøpolitikk “kommer fra Brussel”.

Om utviklingen etter 2001 sies det i OECD-rapporten: ”Norge fortsetter å utvikle sin kapasitet som pioner innen flere sider av miljøpolitikken.” Norge har prioritert områder som ”klimaendring, biomangfold, havmiljø, avfallsforvaltning og kjemikalieforvaltning”. Men samtidig er det fortsatt uløste saker som økte klimagassutslipp, truede arter, vannforvaltning, landbrukslandskap og stadig stigende avfallsmengder.

OECD-rapporten gjør et særlig poeng av at Norge påvirker EUs miljøpolitikk uten å være medlem av EU. "Selv uten å være medlemsland i EU har Norge påvirket EUs miljøpolitikk, og har på en del områder innført krav som er strengere enn de EU har fastsatt." Rapporten beskriver Norge som en «leder» i utviklingen av EUs miljøpolitikk på enkelte områder, blant annet for kjemikalier og maritim politikk.

Norge påvirker EU også gjennom det nordiske samarbeidet, spesielt i forhold til forurensning og klimautfordringer i nordområdene. Sammen med andre nordiske land har Norge vært viktig for å få til en global konvensjon mot kvikksølvforurensning og mer ambisiøse globale mål for persistente organiske miljøgifter (POPs).


OECD-rapporten trekker også fram Norges rolle som internasjonal ”spydspiss” bl.a. i arbeidet for et globalt bindende kvikksølvregime, i arbeidet med rettigheter for u-land knyttet til bruk og patentering av genressurser og i de internasjonale klimaforhandlingene.

Rapporten sier at de norske målene for kutt i klimagassutslipp er i særklasse og er mer ambisiøse enn EUs. ”Norge anses som ett av bare to utviklede land (det andre er Japan) med et mål for utslippsreduksjon som er forenlig med å holde den globale oppvarmingen innen to grader av før-industrielle nivåer.”

Men tilslutningen til EUs kvotehandelssystem begrenser den nasjonale handlefriheten i klimapolitikken. OECD-rapporten sier det slik. ”Norge står overfor en stor utfordring i å nå sine ambisiøse mål for klimakutt innenlands innen rammen av EUs kvotesystem som skal dekke 50 % av Norges utslipp etter 2012”. Den kvoteprisen som forventes fram til 2020 vil ikke være høy nok til at den stimulerer til store nok kutt fra norske bedrifter.

Energiavgiftene er høyere enn i de fleste OECD-land og mye høyere enn EUs minstekrav. CO2-avgifter brukes også i større grad enn i EU og ligger på et høyere nivå.


Norge er ifølge OECD-rapporten best i Europa på gjenvinning og ombruk. Norge har bl.a. gått mye lenger enn det EUs deponidirektiv tilsier, ved å innføre et forbud mot å deponere nedbrytbart avfall i Norge i 2009. I tillegg til Norge er det bare Tyskland som har innført et slikt forbud mot deponi.

OECD-rapporten framhever at Norge går foran EU med krav til innsamling og resirkulering av elektrisk avfall og elektroniske produkter, såkalt EE-avfall. Norge er det første landet i Europa som tilbyr gratis innlevering av EE-avfall. I motsetning til EU stilles det ikke krav om at den som leverer avfall må kjøpe en tilsvarende mengde nye produkter. Ordningen omfatter også langt flere produkter enn EUs ordning. Norge samler inn åtte ganger så mye avfall som det EU-direktivet krever når det gjelder EE-avfall. Dette er særlig viktig fordi EE-avfallet utgjør en stadig større del av problemavfallet.

Rapporten fra OECD gir Norge ros for fiskeriforvaltningen. Norge har lyktes bedre enn EU med bærekraftig beskatning av fiskeriressursene. Samarbeid med Russland ”og noe mindre suksessfullt med EU” har bidratt til å gjenopprette viktige fiskebestander.

Norge har også lenge hatt et forbud mot utkast av fisk, har fått til internasjonale forbud mot slike utkast og forbud mot bunnfiske i sårbare områder i Nordøst-Atlanteren. Det ser nå ut til EU kan komme etter på dette punktet.

Rapporten fastslår også at naturmangfoldloven går utover EUs habitat-direktiv. Dette direktivet er ikke “EØS-relevant” fordi det ikke har noe med det indre markedet å gjøre. Mange på ja-sida har likevel argumentert sterkt for at Norge likevel burde ta direktivet inn i norsk lovgivning fordi det angivelig skulle være bedre enn vår egen naturmangfoldlov. Det har nå OECD-rapporten rundig tilbakevist.

Det en i tillegg overser, er at vi i samme øyeblikk som vi tar habitatdirektivet inn i norsk lovgivning, underkaster oss en EU-domstol som i de fleste saker setter fri-flyt-direktivene over all annen EU-lovgivning.


Vi får fra tid til annen gladmeldinger fra norske EU-tilhengere om at nå må Norge stramme inn en ny miljøregel fordi EU krever det. Det en aldri forteller, er at i alle miljøsaker der EU "totalharmoniserer" regelverket sitt, der forbyr EØS-avtalen Norge å heve norske standarder på eget initiativ.

Regelverket "totalharmoniseres" hver gang EU vedtar et miljø-, helse- eller sikkerhetskrav til et produkt som kan selges på et marked. Argumentet for at det må være slik, er at dette produktet ellers ikke ville være sikret fri flyt på EU- og EØS-markedet. Miljøstandarder for produkter kan altså i dagens Norge ikke forbedres på annen måte enn ved at EU bedrer sin lovgivning.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. august 2011.)

Andre slags miljøkrav, som krav til luftkvalitet, drikkevann osv. vedtas som minstekrav. Ethvert land kan stille strengere krav enn dem EU har stilt. Slike krav hindrer ingen vareflyt. Der har Norge full handlefrihet.

søndag 7. august 2011

Høyre om – og så?

Politisk krise med aggressiv nasjonalisme kan komme til å overskygge den økonomiske


Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.

Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.

Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.

Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.


Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.

Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.

Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.


Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.

Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.

Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.

Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.

Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.

Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.

EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.


Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.

I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.

De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.

I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.

Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.

(Artikklen ble trykt i Klassekapen 16. juli 2011)

tirsdag 5. juli 2011

Står EØS over ILO?

Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at regjeringen står fast på ILO 94.

Overvåkingsorganet ESA fastslo på onsdag at det ikke kan kreves tarifflønn ved offentlige oppdrag – hvis ikke tariffavtalen er allmenngjort. Slike avtaler blir det færre og færre av.

Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å ”fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”.

Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.

Dette fastslås i en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EU-domstolen som begrunnelse for å avvise den norske forskriften. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. Tarifflønn kan bare kreves hvis avtalene er allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner.


ESA reagerer på at den norske forskriften bare stiller krav ved oppdrag for det offentlige, ikke ved oppdrag for private oppdragsgivere.

Dette er et provoserende standpunkt av to grunner:
- EU har aldri stilt noe krav om at private oppdragsgivere skal legge oppdrag ut på anbud. Det kravet stiller EU bare til offentlige oppdragsgivere.
- Hvis den norske forskriften skal gjelde også for private oppdragsgivere, vil det endre noe så grunnleggende som lønnsdannelsen i Norge.

Som følge av en lang historisk utvikling er tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet grunnlaget både for lønnsdannelsen og for samarbeidskulturen i på norske arbeidsplasser. Vinner ESA fram, tas det et langt skritt mot offentlige minstelønninger i Norge samtidig som det undergraver det samarbeidet mellom partene i arbeidslivet som mer enn noe annet har bidratt til at norsk arbeidsliv er så konkurransedyktig som det er.


ESA gir regjeringen to måneder til å trekke tilbake den omstridte forskriften. Hvis det ikke skjer, fører ESA saken videre til EFTA-domstolen. Skulle EFTA-domstolen komme til samme konklusjon som ESA, er det juridiske slaget tapt. Det fins ingen ankeinstans.

EFTA-domstolen har til oppgave håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

Derfor må det settes inn politisk innsats de nærmeste ukene og månedene for å hindre at EØS-retten går foran ILO-konvensjoner. Utgangspunket skulle være godt: 11 EU-land har ratifisert ILO 94.

En viktig del av den politiske innsatsen må derfor rettes mot å få flest mulige EU-land til å kreve ILO-konvensjon 94 ivaretatt. Politiske partier må få sine søsterpartier i EU-land til å gå inn for et slikt krav. Fagforbund må kontakte sine samarbeidsforbund i EU-land om det samme. KS, fylkeskommuner og kommuner må ta saken opp i sine europeiske samarbeidsorgan. Og regjeringen vår må søke samarbeid med andre regjeringer som vil at ILO-konvensjon 94 skal gjelde.


Det politiske klimaet for slik innsats burde være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA legger til grunn for å avvise den norske forskriften.

I mange land har fagbevegelsen reagert kraftig på denne dommen, blant annet med krav om at det såkalte utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det ikke kan tolkes slik som EU-domstolen gjorde i Rüffert-dommen. Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 for å hindre at arbeidsinnvandrere skulle utsettes for lønnsdumping. Med Rüffert-dommen snudde EU-domstolen direktivet opp-ned slik at det snarere oppmuntrer til lønnsdumping.

Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen for tida ekstra følsomt nå som alle belastningene etter finanskrisa i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for lønnsdumping er større enn noen gang.

Da er det bekymringsfullt at ikke alle politiske miljøer i Norge vil gå med liv og sjel inn i et slikt arbeid. NHO vil ikke være med på noe slikt, og talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité har gått sterkt ut med støtte til ESAs holdning og mot den aktuelle forskriften. Det betyr at det blir viktig med rødgrønt flertall også etter 2013.


Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon 94 på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.

EU-kommisjonen fastslo i juli 2008, etter Rüffert-dommen: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.” (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)

På aller høyeste EU-nivå, da regjeringssjefene i EU møttes på EU-toppmøte i september 2009, vedtok de at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.

EU-parlamentet vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”.

Det er ingen grunn til at den rødgrønne regjeringen skal bøye unna for juristene i ESA. Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at den står fast på ILO 94.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. juli 2011)

Kampen om Arktis

Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.


Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.

Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.

De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.

Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.

Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”

Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.

Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.


De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.

Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.

Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.

Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.

Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.

For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.

Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.

Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.

I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..

Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.



Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.

Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.

Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)

mandag 6. juni 2011

Med EU som fylkesmann

Barroso: ”I små skritt foregår det en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring.”

Her i Norge må budsjettene i alle kommuner og fylkeskommuner sendes til fylkesmannen for godkjenning. Hun skal passe på at inntektene dekker utgiftene, og at låneopptaka og gjelda ikke blir for stor. Slik skal den nasjonale balansen sikres. Fra sommeren 2013 skal det bli slik også i EU, men der er det statsbudsjettene som skal til godkjenning – i Brussel

Men dette er slutten på en lang historie, for det er mye som ikke går som det skal i EU.

Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”. Det skulle en få til ved å privatisere offentlige tjenester, øke konkurransen i flest mulig næringer, og dermed mellom arbeidstakerne, og ved å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt - og dermed skape flere utrygge arbeidsplasser.

Men verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte. EU har derfor satt seg nye mål, lansert som prosjektet ”Europa 2020”. Sysselsettinga skal opp i 75 prosent innen 2020. Lisboa-strategien fra 2000 hadde satt målet for 2010 til 70 prosent. I februar 2011 var tallet 64,6 prosent.

Det er ikke gitt noen grunner for at det skal gå bedre denne gang. Det som er mest sannsynlig, er at de fleste europeiske land går inn i en lang stagnasjonsperiode som gjør det vanskelig å få flere i arbeid.

Et sentralt punkt i Lisboa-strategien var at investeringene i forskning og utvikling skulle opp fra to prosent av EUs bruttonasjonalprodukt til tre prosent i 2010. Det måtte til for å komme opp på samme nivå som USA og Japan.

Men investeringene i forskning og utdanning er fortsatt på to prosent, og målet på tre prosent skyves ti år ut i tid - til 2020. Som i Norge er det investeringene i privat næringsliv som henger etter. De offentlige investeringene er rundt én prosent – som i USA og Japan.

Ingen av målene fra Lisboa-strategien er nådd. Likevel stilles det nå opp like optimistiske mål – og uten at en gir noen grunner for denne gang vil målene nås. Tvert imot. Samme vidundermiddel skal i bruk nå: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia: et stadig mer effektivt og konkurransedyktig næringsliv.


Lisboa-strategien ble lansert sammen et nytt opplegg for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover, skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Gjensidig læring var det store nye. De vellykte skulle inspirere de mindre vellykte til å ta etter.

Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken.

Fra mai i fjor har EU-kommisjonen sendt ut en serie forslag som skal gi EU styring over den økonomiske politikken til medlemsstatene.

I oktober la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Et mer effektivt indre marked skal sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.

I vår har ”europakten” blitt lansert, den som opprinnelig het ”konkurransevnepakten”, men som nå har fått det underlige navnet ”euro-pluss-pakten”. Den fastslår at pensjonsalderen skal økes, skattenivåene skal samordnes, ”uforsvarlige” offentlige utgifter skal vekk, og tariffavtalene skal styres strengere politisk. Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten.

Barroso, presidenten for EU-kommisjonen sa det slik i juni 2010. ”I små skritt foregår det en stille revolusjon – en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring. Medlemsstatene har godtatt – og jeg håper de har forstått det nøyaktig – at europeiske institusjoner skal ha svært viktig makt når det gjelder overvåking og mye strengere kontroll av offentlige finanser.”

Forslagene ”vil ha en regulerende effekt på statsbudsjettene sammenliknbar med atombomben på sikkerhetspolitikken” ifølge Peder Nedergaard, professor i statsvitenskap i København (Politiken 7.9.2010) Men ingen av EU-statene har tatt bryet med å endre egne grunnlover.

Det nye styringsopplegget har tre deler:
- Statsbudsjettene skal overvåkes og godkjennes.
- Stabilitetspakten skal strammes inn.
- Makroøkonomisk ubalanse skal hindres.

Regjeringene må hvert år sende forslaget til nytt statsbudsjett til EU-kommisjonen et halvt år før det formelt skal leggess fram for det nasjonale parlamentet. EU-kommisjonen skal så vurdere om forslaget er forsvarlig sett fra Brussel, for eksempel om det har en ”makroøkonomisk balanse” som EU-kommisjonen kan godta.

Deretter legges budsjettforslaget fram for de andre EU-regjeringene i EUs ministerråd. Der vil de 27 finansministrene etter hvert stemme over om budsjettforslaget kan godtas, og vedtak fattes med kvalifisert flertall. Først deretter kan regjeringene legge fram budsjettforslaget til vanlig – eller skal vi kalle det uvanlig – behandling i det nasjonale parlamentet. Men da er rammene lagt.

Foreløpig er det valgfritt å slutte seg til denne ”euro-pluss-pakten”, for det står ingen ting i Lisboa-traktaten om en slik pakt. Men det gjensidige presset er åpenbart stort, for 23 land har allerede slutta seg til, alle unntatt Storbritannia, Sverige, Tsjekkia og Ungarn.

For land som er med i valutaunionen innføres det sanksjoner hvis den nasjonale økonomien ikke holdes innen de rammene som er vedtatt. Det slipper foreløpig de land som ikke er med i valutaunionen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juni 2011)

Konsernmakt over EU

Hvor slutter EU-systemet og hvor begynner konsernlobbyen?


Sosialdemokratisk argumentasjon for EU bygger på at EU er en nødvendig arena for alle som vil vinne tilbake styring som er gått tapt nasjonalt. En av forutsetningene er da at sosialdemokratiets maktbasis, de breie folkelige organisasjonene, slår igjennom på EU-nivå slik de i sin tid slo igjennom på nasjonalt nivå. Foreløpig er det lite som tyder på at det skjer.

Europas storkonsern har derimot skapt et lobbymiljø i Brussel som gjør det vanskelig å se hvor EU-systemet slutter og hvor konsernlobbyen begynner. Konsernlobbyen har hatt stor betydning fordi EU-kommisjonen alltid har vært underbemanna i forhold til de ambisiøse oppgavene den har gått løs på.

Eksemplene er mange:

Det indre markedet: Det var storkonsern som Philips som i stor detalj i 1985 la fram opplegget for den altomfattende markedsliberaliseringen av det som fikk navnet ”det indre markedet”. Det er Europas største konsern som i praksis har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem i mellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer fortsatt inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for.

Patent på liv: Da EU-parlamentet i mars 1995 vedtok å avvise et forslag til direktiv om ”patent på liv”, utløste det - den til da - største lobbykampanjen i EUs historie. På den ene sida sto miljøvernere og bekymrede forskergrupper uten andre ressurser enn sin bekymring og sin argumentasjonsevne. På den andre sida sto kjempekonsern som kunne se kampen for direktivet som en investering i framtidige milliardinntekter.

Konsern som Smithkline Beecham, Novartis, Unilever og Monsanto hadde gjennom SAGB (Senior Advisory Group on Biotechnology) vært med på å skrive store deler av den opprinnelige direktivteksten, og satte inn enorme ressurser for å forsikre media og politikere om at liberale regler for “patent på liv” måtte til hvis en ville redde liv, fjerne sult og skape jobber.

Det avgjørende grepet ble tatt av rådgivningsfirmaet Adamson Associates som la opp til at pasientorganisasjoner skulle fronte kampanjen. Da EU-parlamentet skulle stemme over direktivet i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.


Genmodifisert mat: I de fleste europeiske land er forbrukerne skeptiske til genmodifisert mat. De ville vært ekstra skeptiske hvis de hadde visst hvordan EU-tilsynet for matvaresikkerhet, EFSA, står på pinne for Monsanto, Syngento og andre store gmo-konsern.

Mange av forskerne som er oppnevnt til det panelet som skal vurdere nye gmo-produkter, er knytta til gmo-konsern enten som konsulenter eller gjennom forskningssamarbeid. Slik var det da miljøorganisasjonen Friends of the Earth kartla forskerne i panelet i 2005, og slik er det fortsatt.

Professor Harry Kuiper som var leder for panelet fra starten i 2002 og til i fjor høst, har også leda ei arbeidsgruppe som innen rammen av et EU-finansiert prosjekt ENTRANSFOOD skulle ”fremme innføringen av genmodifiserte produkter i Europa, og derfor gjøre den europeiske industrien konkurransedyktig”. (www.entransfood.com) Folk fra Monsanto, Bayer Cropscience og Syngenta var med i den arbeidsgruppa som Kuiper var leder for. Fire andre medlemmer av gmo-panelet til EFSA var med i den samme arbeidsgruppa.


REACH: Fra 2003 gikk alt som fins av kjemikonsern i Europa – og USA – sammen om en årelang kampanje for å svekke det lovverket (REACH) som skulle gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa – og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske.

Generaldirektøren i CEFIC, bransjeorganet for den bioteknologiske industrien i Europa, argumenterte i et brev til EU-parlamentarikerne med at ”det er få direkte tegn på at menneskeskapte kjemikalier fører til dårlig helse eller skade på økosystemer”.

Globalmakt: EU står i mange sammenhenger som overmektig motstander for fattige land rundt om i verden. Det skyldes at europeiske storkonsern stadig får legge premissene for hva EU skal stå for i WTO, Verdensbanken, FAO og på internasjonale miljøkonferanser. Det skyldes ikke at nasjonalstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering – men at EU inviterer de tunge næringsinteressene inn i førersetet når politikken skal utformes.

Krisekontroll: EU har – som Norge – hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var noenlunde allsidig sammensatt, var EUs utvalg ensidig og snevert. Med ett unntak – kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa.

Halve finanskriseutvalget til EU kom fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas. Alle fire er blant de finanskonsern som hver på sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Sammensetningen av dette utvalgt er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett.

”Personovergangene” mellom EU-kommisjonen og finanslivet går da også begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs. Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti har alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked

Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt, verken i Norge eller i EU. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på denne ubalansen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. mai 2011)

Politisk uvær på Island

Når venstresidas EU-motstandere splitter EU-motstanden i eget parti

Det har vært en elendig vår på Island, den skal ha vært kald, stormfull og våt. Siste aprildagen snødde det hele dagen, men snøfillene smelta raskt på asfalten i Reykjavik. Men om morgenen 1. mai lå det tjue centimeter våt nysnø overalt.

Jeg skulle til frokost med de mest innbitte EU-motstanderne i regjeringspartiet Venstre-Grønne og måtte ta drosje den stubben det ville vært å gå, siden jeg ikke hadde tatt med vinterstøvler. Fra 11. etasje i en høyblokk ved stranda hadde vi utsikt i alle retninger til en vakkert nedsnødd by. Utsiktene for partiet var det verre med.

Tre medlemmer av regjeringspartiet Venstre-Grønne hadde 13.april stemt for mistillit til sin egen regjering. To av dem ville ha regjeringskrise for å få partiet sitt ut av en regjering som førte forhandlinger om medlemskap i EU.

Mistillitsforslaget var fremma av Selvstendighetspartiet, høyrepartiet med hovedansvar for den islandske finanskrisa, og det var så vidt båten bar for regjeringen. Av Alltingets 63 medlemmer stemte 30 for mistillitsforslaget, én var avholdende og 32 var mot.

De tre opprørerne bland de Venstre-Grønne har etter avstemningen gått ut av partiets alltingsgruppe. De ser seg ikke lenger som del av regjeringsgrunnlaget. Heretter kan regjeringen bare basere seg på et flertall på én i Alltinget. Med de kastevindene som preger islandsk politikk for tida, er det en uviss basis.

*
Rundt frokostbordet var det ingen begeistring for stemmegivningen til de tre opprørerne. Alle vil bryte forhandlingene raskest mulig, men ikke ved å markere avmakt fra et mindretall i alltingsgruppa.

De interne problemene til de Venstre-Grønne har vart lenge, helt sia partiet gikk i regjering med sosialdemokratene (Samfylkingin) i 2009. Samfylkingin er eneste parti som er glødende tilhengere av EU-medlemskap, mens de Venstre-Grønne har programfesta prinsipiell EU-motstand ved alle korsveier.

Ved valget i april 2009 fikk de to partiene for første gang flertall i Alltinget, Samfylkingin med 20 og Venstre-Grønne med 14 plasser på Alltinget (seinere økt til 15 etter en overgang fra et annet parti). Den store taperen ved valget var Selvstendighetspartiet som ingen andre partier ville ha som regjeringspartner.

Under regjeringsforhandlingene stilte sosialdemokratene som ufravikelig krav at de bare ville være med i en regjering som søkte medlemskap i EU. De Venstre-Grønne hadde gått til valg på å holde Island utafor EU, men godtok likevel å danne regjering sammen med sosialdemokratene.

Det var omstridt i partiet. Men valgseieren var historisk og ga en mulighet for å fjerne alle spor etter den nyliberale politikken som Selvstendighetspartiet etter 1991 hadde gjennomført villere, mer hensynsløst og mer gjennomsyra av korrupsjon enn i noe annet land vest i Europa.

*
Det var i juni 2009 Alltinget med knapt flertall vedtok å søke medlemskap i EU. Fem fra de Venstre-Grønne stemte mot å søke, mens ni stemte for. Åtte av de ni gikk på talerstolen for å fortelle at de var mot islandsk EU-medlemskap, og at de ville arbeide aktivt for et nei-flertall hvis det skulle bli en folkeavstemning om medlemskap i EU.

I realiteten var det dermed ikke noe flertall på Alltinget for medlemskap i EU, og mange undra seg over at en i Brussel var villig til å ta en slik søknad alvorlig.

Men EU-kommisjonen har bestemt seg for at Island må inn i EU. Det er ikke lenger for å få tilgang til islandske fiskeressurser. Det er først og fremst for å få et bedre fotfeste i kampen om Arktis etter hvert som isen forsvinner.


Søknaden om medlemskap har skapt store problemer for de Venstre-Grønne både blant medlemmene og blant velgerne. Medlemmer melder seg ut eller blir passive. Men partiledelsen har til nå klart å sikre seg et flertall i partiets styringsorgan, seinest på en landskonferanse i november.

Nei-organisasjonen Heimssyn splitter også de venstre-grønne EU-motstanderne. Heimssyn (navnet betyr utsikt mot verden, ikke at heimen er best) tar mål av seg til å samle EU-motstanden på Island. Men mange venstre-grønne vil ikke inn i Heimssyn fordi flertallet der sogner til Selvstendighetspartiet, den partipolitiske hovedmotstanderen til den islandske venstresida.

Mange i de Venstre-Grønne oppfatter Heimssyn som en organisasjon som arbeider aktivt for å felle regjeringen. De ser det ikke som en tilfeldighet at lederen for Heimssyn, Ásmundur Dadason, var en av de tre opprørerne som stemte mot egen regjering.

Det var dette som var den store bekymringen rundt frokostbordet 1. mai. Hvordan kan en nå få uttrykt EU-motstanden til de Venstre-Grønne på en måte som er både effektiv og samlende?


Det som provoserer islandske EU-motstandere mest, er at EU-kommisjonen krever at Island må tilpasse samfunnet sitt til EU-standarder mens forhandlingene pågår. Slik var det ikke da Norge forhandla om medlemskap i 1993-94.

Dette er en mate å forhandle på som EU tok i bruk forut for østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk. Gjorde de ikke det, var ikke EU interessert i fortsatte forhandlinger. Statene i Sentral- og Øst-Europa ble heller ikke kalt søkerland. Den offisielle betegnelsen var “accession countries”, land som skulle bli medlem av EU.

Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger, sa til netttavisa EUObserver 18. november i fjor at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge i 1994: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.” For EU er Island inne i en “accession process”, en innmeldingsprosess.

I disse innmeldingsforhandlingene har EU-kommisjonen et hav av tid. Den kan vente på at opinionsmålinger som foreløpig viser 50 prosent nei og 30 prosent ja, svinger i retning av et ja-flertall – samtidig som det islandske samfunnet pålegges stadig flere EU-standarder. For det er Arktis som er målet. Island er bare en nødvendig mellomstasjon.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. mai 2011)

mandag 9. mai 2011

Den forspilte sjansen

I 1998 hadde sosialdemokrater kontroll med 11 av 15 EU-regjeringer. Det endra ikke EU.


For 12 år sia, i februar 1999, skreiv jeg i Ny Tid:

Aldri har det vært så mange sosialdemokratiske regjeringer i EU - samtidig. Aldri har sosialdemokratiet hatt en slik sjanse til å sette en felles dagsorden for politikken i Europa. Men da må sjansen gripes - før neste valgvind feier den bort.

11 av 15 EU-regjeringer domineres av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - er det reine høyre-regjeringer ved makta.

Dette gir europeiske sosialdemokrater en historisk sjanse. For første gang kan de dreie EU-prosjektet til venstre - hvis det er det de vil
.”


De viktigste utfordringene var opplagte:

- å gjøre noe effektivt med den arbeidsløsheten som etter 1980 hadde herja med arbeidslivet i de fleste EU-land,
- å motvirke de stadig økende sosiale forskjellene og de nye formene for fattigdom,
- å slå tilbake angrepene på velferdsordningene som hadde tiltatt i styrke etter 1990.

Sosialdemokratene kunne endelig få vist om det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg.

Mye lå til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valget til EU-parlamentet. Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.

Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det i 1998 for første gang sosialdemokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.

Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.

Det var langt på vei sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom Enhetsakten i 1986.

De sosialdemokratiske partiene godtok uten unntak å bøye seg for de krava som Maastricht-traktaten fra 1991 stilte for å nå fram til valutaunionen – til tross for at det innebar kutt i velferdsgoder, økende arbeidsløshet og storstilt privatisering.

Reglene for sentralbanken lå spikra i Maastricht-traktaten. Som alle EU-traktater kunne den bare endres hvis alle EU-regjeringene var enige om det.

22. november 1998 møttes de sosialdemokratiske finansministrene fra 11 EU-regjeringer og vedtok noe de kalte "den europeiske veien". I vedtaket sto det at den såkalte stabilitetspakten skulle respekteres.. Med underskudd på statsbudsjettene som i snitt nærma seg tre prosent, betydde dette at statsbudsjettene ikke skulle brukes til å skape fart i økonomien.

Stabilitetspakten ble vedtatt av regjeringssjefene da de møttes på toppmøtet i Amsterdam i juni 1997. Et nytt toppmøte ville stå fritt til å endre dette vedtaket. Stabilitetspakten var ikke traktatfesta og kunne endres med såkalt kvalifisert flertall, med noe over 70 prosent av stemmene i Rådet.

EUs sosialdemokrater fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. Sjansen forsvant i 2001 da høyresida vant valget i Spania.

Sentralbanken holdt seg derfor strengt til det å sikre lav inflasjon og stabil euro uansett hva som skjedde med arbeidsløsheten. Det sosialdemokratiske flertallet fikk heller aldri samla seg til å satse penger over EU-budsjettet til å bekjempe arbeidsløsheten.


Det var likedan på det nasjonale planet. Det viste seg nesten overalt at sosialdemokrater med regjeringsmakt var vesensforskjellig fra sosialdemokrater i opposisjon. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført.

I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Opposisjonen måtte satse på andre områder av politikken for å markere seg.

Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken til sosialdemokratiske statsministre fra alle Europas hjørner, som Blair i Storbritannia, Gonzales i Spania og Papandreou i Hellas.

Noe av det siste Blair og Schröder gjorde før valget til EU-parlamentet i 1999, var å stå fram med et fellesopplegg for å dreie politikken så hardt mot "midten" at det i realiteten ikke var plass igjen til noe borgerlig alternativ.

Dermed reagerte velgerne deres med å sitte hjemme i så store skarer at valget ble et valgskred til fordel for de konservative i Storbritannia og for kristeligdemokratene i Tyskland. Den sosialdemokratiske gruppa var ikke lenger den største i EU-parlamentet.

I 2003 var alle forhåpninger om en venstrekurs over. Sentrum-venstre-regjeringene hadde falt i Frankrike og Italia. Sosialdemokratene var ute av regjeringskontorene også i Nederland, Østerrike, Portugal og Irland. I Tyskland hangla regjeringen Schröder-Fischer fra valg til valg. Tony Blair var fortsatt statsminister, men hans New Labour hadde for lengst knust alle illusjoner om at det sto for en venstredreining av britisk politikk.

Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene.

Fra 2005 har Norge vært et annerledesland i Europa. Det skyldes LO mer enn Arbeiderpartiet. Men det er en annen historie.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mai 2011)