torsdag 31. januar 2013

Klimapolitikk i stampe


Klimakvoter, karbonfangst og fornybar energi er blitt månelandinger i løs luft

Trass i global krise med stagnasjon i produksjon og forbruk sprenger klimautslippene alle forsvarlige grenser. Klimapanelene til FN har satt en global oppvarming på to grader som vippepunktet over mot helt uberegnelige klimakatastrofer.

I november fastslo Verdensbanken, som ikke på noen måte er kjent for miljøradikalisme, i rapporten «Turn down the heat» at «den globale temperaturen kommer til å øke med 4 grader» hvis det fortsetter som nå. I «World Energy Outlook 2012» tok Det internasjonale energibyrået IEA enda hardere i. IEA varsla en temperaturøkning på seks grader!

Som i Norge har klimapolitikken i EU kjørt seg fast i politiske motsetninger. I Norge er Arbeiderpartiet den tunge klampen om foten for alle som vil en mer offensiv klimapolitikk. I EU går motsetningene på kryss og tvers mellom regjeringer som presses av tunge næringsinteresser til å holde igjen så godt de kan.

På svært kort sikt går klimapolitikken i riktig retning. EU vil f.eks. klare målet om å redusere klimautslippene med 20 prosent innen 2020. Det skyldes mer økonomikrisa enn klimatiltaka. I mange EU-land har produksjon og forbruk gått ned de siste åra. I andre land er veksten helt minimal. «Lokomotivet» Tyskland hadde f.eks. en vekst så lav som 0,4 prosent i fjor.

Det burde derfor være mulig å gå inn for langt større klimakutt enn 20 prosent. EU-kommisjonen prøvde vinteren 2010 å få regjeringene med på å heve utslippsmålet til et kutt på 30 prosent innen 2020. Det førte ikke fram. Tyskland og Frankrike gjorde det klart at kutt på 30 prosent forutsatte at andre store utslippsland utafor EU forplikta seg til noe tilsvarende.

Men det er ikke nok å kutte klimautslippa med 20 prosent. De globale klimautslippene må mer enn halveres innen 2050 for at klimautfordringene skal mestres på noenlunde forsvarlig vis. I så fall må EU, Norge og andre høyt industrialiserte land kutte utslippene sine med 80 prosent. For å nå fram dit må hele samfunnet bygges om på måter som ingen partier har vågd å gå til valg på.

EU-kommisjonens veikart fram mot 40 prosent mindre utslipp i 2030, 60 prosent mindre i 2040 og 80 prosent mindre i 2050 er blokkert av et polsk veto – et veto som mange andre regjeringer kryper i skjul bak.


Som Norge har EU satsa på fem ulike virkemidler i klimapolitikken:
- Kjøp og salg av klimakvoter.
- Lagring av CO2 slik denne klimagassen ikke slipper ut i atmosfæren.
- Utvikling av fornybare energikilder.
- Forbud og påbud av teknisk art – som krav til hva kjøretøyer kan slippe ut og hvordan bygninger skal bygges og varmes opp.
- Subsidiering av varmepumper, av ovner som utnytter brennstoffet bedre og av andre produkter som kan bidra til å få ned klimautslippene.

De tre siste virkemidlene fungerer er mest i rute. EU har satt som mål at fornybar energi skal stå for 20 prosent av energiproduksjonen i 2020. Ikke alle land er på sporet dit, men i Tyskland f.eks. har solenergi i perioder stått for nesten halvparten av energiforsyningen. Derimot har både CO2-fangsten og kvotemarkedet kjørt seg fast.

I 2007 satte regjeringssjefene i EU seg som mål å få på plass 12 demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst – eller karbonfangst som ikke-kjemikere pleier å si. Det skulle skje innen 2015 slik at karbonfangst kunne drives kommersielt innen 2020. Enkelte norske EU-entusiaster ble svært opprømt over at EU var på vei med en helt annen fart enn på Mongstad.

Nå er det i beste fall fem slike anlegg som ifølge Europaportalen har «en slags fremdrift». Kommersiell karbonfangst innen 2020 er urealistisk. Et direktiv for karbonfangst har i ettertid møtt motstand i mange EU-land. Tyskland og Polen er blant de sterkeste motstanderne.

Problemet for systemet for kjøp og salg av klimakvoter er at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at det har fått noen betydning for klimautviklingen.

Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange bedrifter hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe.

I 2008 satte EU den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte mer etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greide mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de hadde kvoter til.

Dermed falt kvoteprisen – fra 17 euro for et utslipp på ett tonn CO2 i 2008 til ned mot 6 euro i store deler av 2012. For at f.eks. karbonfangst skal bli lønnsomt kommersielt regnes det med av kvoteprisen må opp i godt over 40 euro, kanskje det dobbelte.

Det er EU-kommisjonen som er den aktive pådriveren for klimapolitikken i EU mens regjeringene som har holdt igjen. Økonomikrisa med økende statsgjeld og arbeidsløshet har ført til at de fleste regjeringene ser effektiv klimapolitikk som en luksus de ikke har råd til.

Tidligere har EU-kommisjonen kunnet regne med støtte fra EU-parlamentet i klimapolitikken. Det kan den ikke lenger. Den største partigruppa, sentrum-høyre-partiet EPP, har fått stadig mindre sans for det EU-kommisjonen foreslår.
De to miljørådene ved den norske EU-delegasjonen i Brussel melder i sin siste halvårsrapport om «steile fronter i EUs miljø og klimapolitikk». En rekke medlemsland med Polen som anfører «er skeptiske til økt ambisjonsnivå i EUs klimapolitikk etter 2020».

EU-kommisjonen er derfor forsiktig med å ta nye, konkrete initiativ – og satser i stedet på å kontrollere at tidligere vedtak blir gjennomført.

Miljøkreftene prøver å vinne forståelse for at «grønn vekst» er den beste veien ut av økonomikrisa og arbeidsløsheten. Energieffektivitet – det å få mer gjort med mindre innsats av energi – er ett av virkemidlene. Et utall av forskningsrapporter peker i slike retninger. Men politisk er den «grønne veksten» foreløpig mer honnørord enn handling.

(Trykt i Klassekampen lørdag 19. januar 2013)

Fri flyt av pasienter

EUs helsedirektiv presser fram flere private sjukehus og mer stykkprisfinansiering

- EU har ingen overnasjonal helsepolitikk. Det er fastslått i alle EU-traktater fra Roma-traktaten i 1957 til Lisboa-traktaten i 2010.

Slik er det ikke lenger. I mars 2011 vedtok EU et direktiv som etter hvert kan gripe kraftig inn i den nasjonale helsepolitikken. Det offisielle navnet på direktivet er ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester”. I den norske debatten er direktivet ofte kalt “helsedirektivet” eller “helsetjenestedirektivet”.

Dette direktivet innfører et felles europeisk helsemarked med friere flyt av pasienter og helsetjenester over grensene enn til nå. EU-statene har frist til 25. oktober 2013 med å ta direktivet inn i sin nasjonale lovgivning.

Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Helsedepartementet har sendt ut et høringsnotat som ser ut til å ville godkjenne direktivet. De nærmeste månedene vil bli avgjørende for om direktivet tas inn i norsk lov.

Det opprinnelige forslaget til helsedirektiv innebar “fritt sjukehusvalg” innen hele  EU-området samtidig som hjemlandets trygdeordning skulle betale for behandlingen, riktig nok ikke mer enn behandlingen ville ha kosta hvis den hadde blitt foretatt i hjemlandet.

Mange regjeringer krevde at utgiftene ved sjukehusbehandling utenlands bare kunne kreves dekket hvis behandlingen var blitt forhåndgodkjent av nasjonale helsemyndigheter. Det ble argumentert med at det var nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.


Dragkampen om utformingen av helsedidrekitvet varte i flere år, og endte med at hvert land kan kreve at det bare skal betales for behandling i utlandet hvis pasienten har fått forhåndsgodkjenning til en slik behandling. Men for dem som har en privat helseforsikring i ryggen, gir direktivet rett til behandling overalt i EU/EØS-området.

Forhåndsgodkjenning er bare lovlig hvis den kan begrunnes med det som i EU-retten kalles ”tvingende allmenne hensyn”. Forhåndsgodkjenningen ”må ikke være et tiltak som diskriminerer eller er et urettmessig hinder for den frie bevegelsen av pasienter” (Art. 8.1) Det er EU-domstolen som i siste instans avgjør om den er et slikt hinder..

Direktivet kan føre til at det offentlige må bidra med penger til å bygge opp kommersielle helsetjenester som tilbyr behandling som er prioritert lavt i den offentlige helsepolitikken.

Regjeringen advarte nettopp mot en slik utvikling i et ”posisjonsskriv” sendt EU i 2009:
”.. private tilbydere kan komme til å fokusere på helsetjenester som er lavt prioritert i de offentlige helsesystemene.” Hvis det skjer, føres både penger og helsepersonell fra høyt prioriterte til lavere prioriterte helsetjenester.

Ikke alle medlemsland har et opplegg for å fastslå kostnadene ved alle de helsetjenestene som kan bli aktuelle. De må derfor opprette en ordning for å beregne kostnadene for trygdesystemet ved slike grensekryssende helsetjenester. Ordningene ”skal være basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier. (Art. 7)

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, kan direktivet bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes - eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land der delvis stykkprisfinansiering er innført. I Norge er sjukehusene 40 prosent stykkprisfinansiert.

Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best i stand til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.

I alle land strever helsemyndighetene med å holde budsjettene sine. Andelen eldre øker samtidig som utviklingen av medisinsk teknologi gjør det mulig å behandle langt flere lidelser enn før – men ofte med store utgifter til utstyr og spesialkompetanse.

Knallhard prioritering blir derfor stadig mer nødvendig. Da er det betenkelig at helsedirektivet gjør det mulig for rike land å kjøpe behandling i fattigere land for å få ned helsekøene sine.

En friere flyt av pasienter på tvers av alle grenser og mellom alle slags sjukehus kan føre til mange ubehagelige problemer. Multireistente sjukehusbakterier er en stadig større trussel også i dag, og problemene kan mangedobles hvis pasienter og helsepersonell i større grad er innom flere sjukehus.

Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kan også bli en følge av helsedirektivet. Det kan fort bli plagsomt mange grensekryssende rettssaker om hva pasienter har krav på og hva de ikke har krav på når EU-regler og 30 nasjonale regelverk kolliderer.

Direktivet kan føre til økt press på lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere, og da særlig for ufaglærte og arbeidstakere med lav fagutdanning. Kommersielle helseselskap kan f.eks. satse på å hente arbeidskraft til Norge fra land med lavere lønnsnivå. Erfaringene fra andre bransjer viser at det med dagens EU-regler og domsavgjørelser er vanskelig å hevde norske standarder i en slik situasjon.

I tillegg kan private helsekonsern etablere seg i fattige land med helsetilbud som først og fremst retter seg mot pasienter fra rikere land. I begge disse situasjonene vil ressurser og helsepersonell trekkes vekk fra det offentlige helsevesenet i slike fattige land. Det er land som på forhånd har størst problem med å finansiere et tilfredsstillende helsetilbud til sin egen befolkning.

(Trykt i Klassekampen lørdag 12. januar 2013)












lørdag 12. januar 2013

EU-krav: demokratikutt!

Mange portugisere, irlendere og grekere oppfatter egen regjering som agent for ytre makter.

Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeidslivet og den følges av krav på felt etter felt: pensjonsalderen må opp, dagpengene og lønningene må ned, helseutgiftene må reduseres. Overvåkingen griper også inn mot forhandlingsretten og lønnsforhandlingene.

Overvåkingen har ikke til formål å sikre en best mulig sosial utvikling i alle deler av EU – slik EU-traktatene har lagt til grunn fra Roma-traktaten i 1957 til Lisboa-traktaten i 2010. Sosiale forhold gjøres til viktigste virkemiddel i krisepolitikken. Ved å svekke sosiale standarder skal EU-statene komme ut av den verste krisa i Europa på 80 år, ei krise som kaster stadig flere millioner mennesker ut i arbeidsløshet. Det er konklusjonen i en analyse utgitt av ETUI, Euro-LOs forskningsinstitutt. (Christophe Degryse: ”The new European economic governance”, 2012)

Stadig flere økonomer har kritisert – og etter hvert fordømt – denne politikken: Blant dem er de amerikanske nobelprisvinnerne Joseph Stiglitz og Paul Krugman, europeiske toppøkonomer som franskmannen Daniel Cohen og belgieren Paul de Grauwe og økononomiredaktørene i Financial Times, Martin Wolf og Wolfgang Mûnchau, den ledende finansavisa i Europa.

Like kraftig kritikk og fordømmelse har etter hvert kommet fra til dels overraskende hold: ikke bare fra FN-organ som UNDP, Unctad og ILO, men også fra OECD-økonomer og fra kuttpolitikkens tradisjonelle høyborg IMF – etter at Christine Lagarde overtok etter Strauss-Kahn.

Felles budskap har vært: Bare økonomisk vekst kan få ned de budsjettunderskuddene og den statsgjelda som holder det økonomiske livet i ei skruestikke. Bare slik kan de arbeidsløse komme i arbeid. Men kuttpolitikken oppnår det motsatte: vekstimpulsene strupes, arbeidsløsheten øker og gjør vekstutsiktene stadig fjernere.

Samtidig utvikler EU skritt for skritt et komplisert krisepolitisk overvåkings- og styresystem som systematisk skyver demokratiske hensyn til side.

Euroen skal reddes, men uten noen omfattende offentlig debatt og parlamentsbehandling rundt om i EU. De enkelte elementene i styringssystemet har navn som få EU-borgere forbinder med noe som helst: ”six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.

Valutaunionen er forankra i EU-traktaten og er dermed en sak for alle 28 medlemsland i EU. Men stadig oftere drives utviklingen fram av at regjeringssjefene i de 17 euroland møtes til ”toppmøter”, møter som ikke har noe feste i EU-traktaten. Vedtaka fra disse møtene har ofte store konsekvenser også for de 11 landa som står utafor eurosonen.

”Six pack”-lovverket innebærer at statsbudsjettene hvert år må godkjennes av EU-kommisjonen og Ministerrådet før de behandles i de nasjonale parlamentene. Det står det ingen ting om i EU-traktaten. Fiskalpakten forutsetter at slike regler gjøres til nasjonal lov, helst grunnlov, i alle land som underskriver denne pakten. Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Den faktiske krisepolitikken til EU er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land utsettes for kuttkrav fra den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Hemmelige dokumenter svirrer, som for eksempel sentralbankens krav til Italia om raskere kutt i offentlige utgifter og sosiale ytelser.


De nye styringsordningene gir EU-kommisjonen økt myndighet og beslutningsmakt. Samtidig trenger den ikke bære noen av kostnadene ved de vedtaka den fatter.

Fordi fiskalpakten ikke er forankra i EU-traktaten, gir den EU-kommisjonen en maktstilling som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen.

EU-borgerne kan komme til å oppfatte regjeringene som – i beste fall avmektige ombudsmenn innen EU-systemet - i verste fall som agenter for ytre makter. Slik oppfattes de allerede av mange portugisere, irlendere og grekere. Regjeringer som lytter til velgerne, blir sand i det krisepolitiske maskineriet. (Streeck W. : ”The crisis in context: democratic capitalism and its contradictions.”, 2011)

Det er i praksis oppstått et skille mellom Tyskland og resten når det gjelder å kunne opprettholde nasjonale rettsordninger. Det er fortsatt den tyske forfatningsdomstolen og Forbundsrådet, der de 17 tyske delstatene møtes, som setter rammene for hva den tyske regjeringen kan gå med på.

De fleste andre EU-land må leve etter den nye regelen: ”suvereniteten slutter der hvor insolvensen starter.” Kriseland som Hellas, Irland og Portugal ble tvunget til å ta imot hjelpepakker som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna – dels fordi ”hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som holdt på å knekke dem, og dels fordi låna forutsatte å underkaste seg detaljert kuttprogram med frister og tett overvåking.

Denne formen for ”overvåkt demokrati” begrunnes med at det er et nødvendig onde og eneste utvei. Men det er sjølsagt bare akseptabelt hvis kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO og IMF. Analyser fra Euro-LO og OECD viser at det fins gjennomførbare alternativ til EUs kuttpolitikk. (Klassekampen 6.8.11 og 25.2.12)

Fiskalpakten er dessuten ikke innført som en midlertidig ordning, noe som skal avvikles ”når krisa er over”. Den er ment som en varig ordning – for å forebygge framtidige kriser – og har minimal betydning for å snu den kriseutviklingen som rammer dagens og morgendagens arbeidsløse i EUs stadig flere kriseland.

(Trykt i Klassekampen øærdag 5. januar 2013)

fredag 11. januar 2013

EU fra krise til krise


Skritt for skritt låser EU seg til en krisepolitikk som kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet.

EU-politikerne – enten de jobber fra Brussel eller fra nasjonale hovedsteder – har stått ganske maktesløse overfor hver ny fase i kriseutviklingen.. Krisehåndteringen har vært prega av et styringskaos som gang på gang trua med å ende i et styringsvakuum.

Kuttpolitkkken spredte seg fra land til land og slo stadig hardere ut både sosialt og politisk. Regjeringer falt, ikke bare i kriseland som Irland, Portugal, Spania, Italia og Hellas, men også i Frankrike, Romania og Slovakia.

Hjelpepakkene fra EU og IMF ble rost av både politikere og media – enda de kom som lån som økte statsgjelda i land der den på forhånd var alt for stor. Finansmarkedene var derfor umedgjørlige: det gikk ikke lang tid før rentene på statsobligasjoner fra land i krise steg mot nye høyder – langt utover det som regjeringer med håpløst stor statsgjeld hadde muligheter for å betale.

Økonomikrisa har rysta integrasjonsprosjektet til det innerste. Men det er arbeidsløshenten som er det mest dramatiske både for de millionene som rammes og for samfunnsutviklingen. Det setter spor etter seg i tiår framover at hver fjerde greker og spanjol og mer enn annenhver gresk og spansk ungdom går uten arbeid.

Det blir stadig mer åpenbart at euroen har ført medlemsstatene i eurosonen inn i et uføre med i prinsippet to mulige utveier:
- enten at eurosonen brytes opp slik at den bare omfatter de land som likner mest på Tyskland økonomisk (Nederland. Østerrike og Finland),
- eller at euroen reddes ved at de offentlige økonomiene sentraliseres innen et føderalt statssystem.

Det politiske problemet for EU er at en utvikling mot en europeisk sentralstat ikke har noen demokratisk forankring. Få ledende politikere våger å gå til valg på et slikt program – hvis det forutsetter at de gjør det klart for velgerne hva det innebærer. EU har derfor de siste par åra famla seg fram skrittvis i retning av mer sentralmakt.


I september 2011 kom «Six Pack»-lovverket som strammer til den Stabilitets- og vekstpakten som EU la til grunn for valutaunionen i 1997. Krisekaoset skal løses ved å bøtelegge de regjeringene som har minst penger.

Statsbudsjettene i medlemsstatene skal under streng kontroll. Forslag til statsbudsjett skal sendes til EU-kommisjonen seinest i april hvert år. EU-kommisjonen og EUs finansministre skal avgjøre om forslaget har en ”makroøkonomisk balanse” som er ”forsvarlig” sett fra Brussel.

Fra og med 2012 kan statene ikke øke utgiftene fra år til år mer enn veksten i nasjonalproduktet. Det betyr at de aldri kan øke det offentlige forbruket mer enn det private. Øker de utgiftene mer enn veksten i nasjonalproduktet, må regjeringen betale en straff på to promille av bruttonasjonalproduktet (bnp).

To promille kan høres lite ut, men som bot kan det svi. For Norge ville det i 2011 ha betydd en bot på 5,4 milliarder kroner. Hele budsjettet til Miljøverndepartementet vårt var på 4,9 milliarder kroner.


I desember 2011 kom neste skritt med den «fiskalpakten» som Angela Merkel hadde krevd så lenge. Denne pakten skjerper budsjettdisiplinen enda mer både i og utafor eurosonen.

«Fiskalpakten» krever at statsbudsjettene aldri skal ha et ”strukturelt underskudd” som er større enn en halv prosent av bnp (bruttonasjonalproduktet). Dette kravet strammer ytterligere inn ett av krava i ”stabilitets- og vekstpakten” fra 1997, det at budsjettunderskuddet må holdes under tre prosent av bnp.

Men midt i ei alvorlig økonomisk krise er alle slike krav meningsløse. De fleste euroland har underskudd på statsregnskapet på fra tre til ti prosent.

Det betyr at de fleste euroland må stramme kraftig inn på den offentlige økonomien for å overholde fiskalpakten. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for den veksten som trengs for å få ned arbeidsløsheten. Det gjelder både de innenlandske markedene og eksportmarkedene i andre EU-land.

Fiskalpakten ble ikke tatt inn i EU-lovverket. Det ville ha krevd traktatendring, og da måtte alle de 27 regjeringene vært enige om det. Reglene i fiskalpakten skal i stedet inn i nasjonal lovgivning ”med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene”.. (Art. 3.2) Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU. Alle EU-land unntatt Storbritannia og Tsjekkia har undertegna fiskalpakten.

Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten – uansett hvor gode eller dårlige de måtte være. EU-kommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen.

Fiskalpakten løser heller ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal samordne statsbudsjettene i land med svært ulik økonomisk utvikling.

Men fiskalpakten stiller bare krav til den offentlige økonomien, ikke til den private. Bortsett fra Hellas var det låneveksten i privat sektor som kasta land etter land ut ei krise som ble ei krise også for statskassene når bankene “måtte reddes”.

Fra august har EU derfor krongla seg fram til et forslag om enda et skritt mot mer sentral makt. Den såkalte ”bankunionen” skal gi EUs sentralbank i Frankfurt ansvaret for å overvåke alle de største bankene i eurosonen. Overvåking i nasjonal regi har EU-kommisjonen ikke noen tillit til lenger.

Sentralbanken skal ikke bare overvåke, den skal overta retten til å gi lisens til bankvirksomhet – og til å avvikle banker ved å trekke lisensen tilbake. En så grunnleggende suverenitetsavståelse har fått mange regjeringer til å nøle med å gi grønt lys for bankunionen.

For EU blir 2013 et år med stor uvisshet både politisk og økonomisk. Det er i alle fall sikkert.


(Trykt i Klassekampen lørdag 29. desember 2012)

Kilevinken fra Brussel


EU-kommisjonen vil ha en EØS-avtale der Norge blir bandhund med enda kortere løpestreng.

Utnytt handlingsrommet i EØS bedre!”
- Det var ett av de få tydelige budskapene fra den Europautredningen som ble lagt fram i januar.
- Å utnytte handlingsrommet var ett av de åtte alternativene til dagens EØS-avtale som Alternativrapporten, lagt fram i mars, la vekt på – den rapporten som 16 organisasjoner sto bak for å få til en reell debatt om EØS-avtalen.
- Å utnytte handlingsrommet var hovedinnholdet i den stortingsmeldinga om EØS-avtalen som regjeringen la fram i oktober.

EU-kommisjonen går nå i stikk motsatt retning. Den har lagt fram en rapport som går inn for å endre EØS-avtalen slik at handlingsrommet for Norge blir mindre. EUs Ministerråd skal behandle rapporten i januar og fatte vedtak om hva EUs linje skal være.

Det har Ministerrådet ment noe om før. I desember i fjor vedtok EUs Ministerråd at EØS-avtalen burde endres på to måter: Den måtte bli mer omfattende og mer automatisk. Det har EU-kommisjonen fulgt opp.

EU-kommisjonen går inn for at Norge skal skremmes til ikke å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. Den innebar at Norge kunne reservere seg mot å ta inn i norsk lovverk direktiv eller forordninger som Norge ikke var tjent med.

Reservasjonsretten måtte være en del av EØS-avtalen for at den ikke skulle være i strid med Grunnloven. Men den var også på andre måter en sentral del av avtalen. ”Reservasjonsretten ble forhandlet fram og ført inn i EØS-avtalen for å brukes” sa statsminister Harlem Brundtland i den avsluttende EØS-debatten i Stortinget i oktober 1992.


EØS-avtalen beskriver i artikkel 102 hva som skal skje hvis reservasjonsretten brukes. Hvis et direktiv eller en forordning avvises ”skal den berørte del av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (EØS-komiteen er det beslutningsorganet der Norge møter EU i forbindelse med EØS-avtalen)

Det betyr at EU kan velge å sette deler av EØS-avtalen ”ut av kraft”, men ikke hvilke som helst deler. Alle direktiv og forordninger er gruppert i vedlegg til avtalen. Det er i alt 22 vedlegg. Det er ”den berørte del av vedlegget” som kan tas ut av EØS-avtalen.

I EØS-meldinga fra oktober beskriver regjeringen dette slik: ”Det vil etter norsk syn kun være den direkte berørte del av det aktuelle vedlegget som eventuelt vil kunne suspenderes.” Det har vært forstått slik at den berørte delen er de rettsaktene som saklig sett ligger nærmest opptil den rettsakten som Norge reserverer seg mot.

Hensikten med en suspensjon har til nå vært forstått slik at den skal gjenopprette balansen mellom Norge og EU hvis Norge påfører EU ulemper ved å reservere seg mot en bestemt rettsakt.

Det er her EU-kommisjonen lanserer et grunnleggende nytt perspektiv: Suspensjoner må brukes for å skremme Norge fra å bruke reservasjonsretten. EU-kommisjonen ordlegger seg slik:
For å hindre ethvert forsøk … på å inkorporere EØS-relevant EU-lovgivning på en selektiv måte, må EU åpenbart sikre at den delen av vedlegget som til slutt suspenderes, slår ut negativt på partens interesser”.

EU-kommisjonen vil at suspensjonen skal være en straffereaksjon. Det er noe EØS-avtalen ikke hjemler. Artikkel 102 forutsetter en saklig vurdering av hva som er de ”berørte” delene av vedlegget, en vurdering som avtalepartene skal fastlegge forut for spørsmålet om en reservasjon oppstår.


Foreløpig er reservasjonsretten bare brukt mot EUs tredje postdirektiv. Det ga EU rett til å suspendere ”berørte deler” av det vedlegget der postdirektivet er plassert. Problemet for EU er at de mest berørte direktivene er de to andre postdirektivene, de som påbyr konkurranse for all post over 50 gram.

Skulle EU velge å suspendere de to andre postdirektivene, betyr det at hele postsektoren tas ut av EØS-avtalen. For oss i Norge ville det økonomisk og distriktspolitisk ha flere fordeler enn ulemper. Det ville også gjøre det enklere å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår i hele postbransjen.

Det er vanskelig å se at det fins andre rettsakter som er ”direkte berørt” av at Norge reserverer seg mot det tredje postdirektivet. Det er i hvert fall et langt EØS-rettslig sprang fra klyngen av de tre postdirektivene til andre rettsakter i det aktuelle vedlegget. Det er her EU-kommisjonen har kjørt seg fast hvis den skal holde seg til jussen i EØS-avtalen.


Det er Ministerrådet som avgjør hva EU skal mene om det som EU-kommisjonen foreslår. Der møtes statsråder fra alle medlemsland, og det kan godt tenkes at de vil være like stri som EU-kommisjonen når det gjelder den norske reservasjonsretten. Det er en rettighet som ingen EU-land har.

EU kan ikke endre EØS-avtalen uten av det avtales med Norge, Island og Liechtenstein gjennom forhandlinger. For det første åpner det mulighet for en reforhandling av EØS-avtalen også på andre punkter.

For det andre står Norge ikke uten mottrekk hvis EU skulle gå inn for å suspendere deler av EØS-avtalen som går utover det som avtalen juridisk gir anledning til, for eksempel ved å begrense markedsadgangen for norsk fisk – noe ivrige EU-tilhengere stadig ser for seg. Men da stanger EU mot klare WTO-regler.

Innen WTO er hovedregelen at medlemsstatene står fritt til å redusere handelshindringer, ikke til å øke dem. Det betyr at hvis EU setter inn mottiltak som begrenser markedsadgangen for Norge i forhold til den som EØS gir oss, er det svært sannsynlig at Norge ville vinne en tvistesak innen WTO.

Det betyr at en eventuell EU-straff mot Norge, hvis en forutsetter at EU tumler med slike hevntanker, må settes inn på områder som ikke angår markedsadgangen.

Men hvor onde tanker har en sammenslutning av stater som får så mye ros for å skape fred i Europa?

(Trykt i Klassekampen lørdag 22. desember 2012)


EU-debatt med slagside


Ville topplederne i EU fått samme hyllest noe annet sted enn i Oslo?

Endelig kom topplederne i EU til “sine egne” og fikk en hyllest som de ikke kunne ha fått ellers i Europa. De kunne noen timer vende ryggen til ei krise som aldri tar slutt og til ei endeløs rekke av toppmøter der de aldri klarer å bli enige seg i mellom om veien ut av gjeldskriser, arbeidsløshet og stadig djupere håpløshet for millioner av mennesker.

I den norske debatten om fredsprisen har det meste dreid seg om hvorvidt EU har bidratt til fred i Europa. I den debatten har ett perspektiv vært lite framme. Den kalde krigen fra 1947 delte Europa i to på en måte som rydda til side enhver fare for krig mellom land vest for jernteppet. Mer enn noe annet var det denne situasjonen – fastlåst til langt inn på 1960-tallet – som la grunnlaget for det stadig tettere samarbeidet i Vest-Europa på område etter område.

En mer alvorlig slagside i debatten har vært at den ikke har sett utover Europas grenser. Det er ikke til å komme utenom at fredsprisen ble gitt til en sammenslutning av stater med makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. Det kan derfor bli avgjørende for freden i verden hvordan EU oppfattes utafor Europa. Der hadde topplederne i EU knapt fått samme hyllest som i Oslo,

EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. (Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.)



EU framstår som en overmektig motstander for fattige land på felt etter felt:
- EU vil ha rett til å opprettholde en landbruksstøtte og et importvern for landbruksvarer som EU gjennom IMF og Verdensbanken forbyr kriserammede u-land å ha.
- EU vil ha rett til å dumpe matvarer som utkonkurrerer fattigbønder i den tredje verden.
- Til gjengjeld setter EU inn straffetiltak (anti-dumpingtiltak) hvis import fra u-land truer arbeidsplasser i EU.
- EU vil ha internasjonale investeringsregler som gir storkonsern rettigheter som nasjonale og lokale myndigheter ikke kan gripe inn mot. Etter at slike regler ble blokkert i WTO, er tilsvarende regler tvunget inn i tosidige investerings og handelsavtaler.
- Som vilkår for å kjøpe mer mat og mer klær fra u-land, krever EU at de skal åpne markedene for tjenester.
- EU vil sikre storkonserns interesser ved å utvide WTO-regelverket om patentrettigheter og andre såkalte ”intellektuelle rettigheter” på tvers av hva fattige land er tjent med.
- EU forsvarer patentrettighetene til egne medisinkonsern mot krav fra u-land om å skaffe seg billige medisiner når dødelige epidemier truer.
- Når u-land havner i finanskrise, har EU gjennom IMF og Verdensbanken forlangt at slike u-land setter ned tollsatsene, kutter subsidier, sløyfer all valutakontroll.

Dette er ei liste som kunne gjøres mye lengre. Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes private låneopptak. Gjennom IMF og Verdensbanken har EU krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer.

EU har i de fleste internasjonale sammenhenger stått for en ubøyelig vilje til å tvinge i gjennom konkurransevilkår der alle parter, både sterke og svake, stilles mest mulig likt. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine og som får legge premissene for hva EU skal slåss for internasjonalt.

På global basis føres det derfor en fortvilt kamp fra land i den tredje verden og en brei front av frivillige organisasjoner fra alle verdensdeler for å hindre nye liberaliseringsframstøt gjennom WTO, IMF og Verdensbanken. Det er ikke lett å vinne fram siden EU og USA har nær femti prosent av stemmene både i IMF og i Verdensbanken.



Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Ulikhetene i levekår er så enorme at presset mot det rike Europa bare øker. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult eller oversvømmelser kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa. Den globale oppvarmingen forsterker slike folkevandringer. En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser kan derfor her i Europa framstå som en ”nødvendig løsning”.

Overvåkings- og sikkerhetsindustrien i EU har allerede drevet fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”

Dette kan fort bli starten på en våpenutvikling som peker like mye innover som utover. Overgangen mellom kontrollen av EUs yttergrenser og operasjoner ”out of area” kan bli stadig mer glidende. Vi er på vei mot en situasjon der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” i Midt-Østen og ”krisemestring” i europeiske storbyer.

Dette høyteknologiske overvåkingssystemet har vokst fram uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt.

Det er foruroligende at en i debatten om fredsprisen lukker øynene for at den grunnleggende sikkerhetskonflikten i dagens verden går nord-sør og ikke mellom land internt i EU. Den sikkerhetskonflikten er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. Da er det ille at EU på så utallige måter gjør det vanskeligst mulig å bidra til verdige levekår i mange fattige land.



(Trykt i Klassekampen lørdag 15. desember 2012)





















Gresk gyllent daggry?

  Er det Gyllent Daggry eller EU og IMF som er trusselen mot demokratiet i Hellas?

Er det grunn til panikk over oppslutningen om ”Gyllent Daggry”, det høyreekstreme partiet i Hellas? Det er ingen tvil om at partiet slipper løs terroriserende bøller mot innvandrere, homofile og venstreaktivister. Men hvor omfattende er denne hverdagsterroren? Og ser politi og statsminister med så stor forståelse på Gyllent Daggry som en del medieoppslag kan tyde på?

Jeg har ingen sikre svar. Men jeg er sikker på at vi må følge nøye med.

Partiet Gyllent Daggry ble stifta i 1989, men har røtter som går langt tilbake. Noen går tilbake til fascistdiktaturet til general Metaxas (1936-1942). Nyere røtter har feste i juntaperioden fra 1967 til 1974.

- I 1993 hadde bladet Gyllent Daggry bilde av Hitler i kamppositur på forsida.
- I 2005 var hovedoppslaget ”Mai 1945-mai 2005 – vi har ingen ting å feire.” Hitlerjugend, Wehrmacht og Waffen SS ble hylla fordi de sloss mot ”fienden”.
- I fjor ble Hitlers fødselsdag feira i en artikkel i samme blad som ”en stor sosial reformpolitiker og en organisator av en modellstat”.

Gyllent Daggry benekter likevel iherdig at det er et nynazistisk parti: ”Vi er greske nasjonalister!”

Så hva er kjent om partiet?

I mai fikk Gyllent Daggry sitt valggjennombrudd. 425.000 stemte på partiet. Det var 7 prosent av velgerne. Den andelen økte ikke ved omvalget i juni. I dag ligger meningsmålingene rundt 12 prosent. Velgergrunnlaget er småbedriftsledere, butikkeiere, arbeidsløse fra lavere middelklasse – og politiet.

Det skjedde lite opprydding i det greske statsapparatet etter at juntaregimet falt i 1974. Det ytterste høyre ble ikke fjerna fra politi og sikkerhetstjeneste. Det hevdes at halvparten av politikorpset stemte på Gyllent Daggry ved valgene i mai og juni. Mange innen opprørspolitiet skal være medlemmer av partiet.

Da er det kanskje ikke så overraskende med stadige meldinger om at politiet vender ryggen til når bøller fra Gyllent Daggry går løs på immigranter. Eller at det etter slagsmål er antifascistene som arresteres. Da kan de angivelig få høre fra politiet: ”Vi sender navn og bilde til Gyllent Daggry sånn at de kan finne dere.”

Hellas er i dag inngangsporten til Europa både fra Afrika og fra Midt-Østen. Et vendepunkt kom da Italia fikk til en avtale med Gaddafi om å stenge ”den libyske korridoren”.

Da krisa slo ut fra høsten 2008, gjorde begge de to store partiene, det sosialdemokratiske PASOK og høyrepartiet Ny Demokrati, innvandrerne til syndebukker.

Statsminister Samaras prøver å holde på velgerne sine ved å snakke om den illegale innvandringen som en ”invasjon”. Han forteller for eksempel historier om at ”innvandrere tar plassene til grekere i barnehagene”. Årsaken er enkel: Det er få offentlige barnehager, og der har familier med lav inntekt fortrinnsrett. Dem er det mange av blant innvandrerne, og de fortrenger da andre med nesten like lav inntekt.

Gyllent Daggry fulgte raskt opp ved å si at de ville inn i barnehagene og kaste ut de innvandrerbarna de fant. Om det fins eksempler på slikt, har jeg ikke funnet ut. Men i den greske krisehverdagen kan bare det å si det utløse sosiale aggresjoner som rammer blindt.

Det er flere eksemplar på at gjenger fra Gyllent Daggry oppsøker butikkeiere og andre arbeidsgivere på mindre bedrifter med krav om at de sier opp alle innvandrere. Når hver fjerde greker går arbeidsløs, er det et krav som heller ikke roer ned gemyttene.

For arbeidsgiverne kan det i slike situasjoner være penger å spare. De får sjansen til å tilby greske arbeidsløse samme lønn og arbeidsvilkår som innvandrerne hadde.

Gyllent Daggry tegner et bilde av seg sjøl som uttrykk for en folkelig protest mot makthavere som er ”korrupte forrædere”. Partilederen Nikos Michaloliakos har som ett av sine hovedpoeng at ”demokratiet funker ikke”.

Det er ikke vanskelig å falle for et slikt budskap når den krisepolitikken som slår så brutalt inn i hverdagen til folk kommer som ordrer fra den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF – og når de som snakker vakrest om demokrati, er de partiene som lydig følger opp ordrene.

Det hevdes at kritikken av Gyllent Daggry er langt skarpere i utenlandske media enn i greske, at det der fra mange hold skjer en slags hvitvasking av politikerne deres. Om det er slik, har jeg ingen mulighet for å kontrollere. Men talspersonene fra Gyllent Daggry slipper visstnok lett til i debattprogrammer, fordi de fanger oppmerksomheten med utspill som andre må forholde seg til.

Ny Demokrati, det store regjeringspartiet, kritiseres for at det ser på Gyllent Daggry med en viss sympati. På direkte spørsmål om de nære forbindelsene mellom Gyllent Daggry og politiet svarte statsminister Samaras: ”Jeg er svært glad for måten de gjør jobben sin på.”

Det er likevel venstrepartiet Syriza som vokser mest på grunn av sin kontante avvisning av den krisepolitikken som troikaen pålegger regjeringen. Syriza fikk også sitt gjennombrudd ved valgene i mai (17 prosent) og juni (27 prosent). Partiet er nå størst på meningsmålingene med over 30 prosents oppslutning.

Sosialdemokratene (PASOK) gikk i juni sammen ved DIMAR, et parti som på papiret er et venstreparti, inn i regjering med Ny Demokrati for sikre den et flertall i parlamentet. Det store, tidligere så statsbærende partiet PASOK er nå helt nede på fem prosent i meningsmålingene.

En regjeringskrise kan ikke utelukkes, siden krisehåndteringa sliter særlig mye på støttepartiene til Ny Demokrati. På grunn av det underlige styringstillegget på 50 mandater som går til det partiet som får flest stemmer, kan Syriza, sammen med andre mindre venstrepartier, plutselig sitte med regjeringsmakta i Hellas.

Hva gjør Gyllent Daggry da? Og hva gjør de som holder handa over dem?


(Trykt i Klassekampen lørdag 8. desember 2012)