mandag 17. februar 2014

Ulydige Latvia

Lykken i ulykken: Når det er lettere å utvandre enn å gå arbeidsløs i hjemme

Latvia er fra mange hold framholdt som et utstillingsvindu for vellykt kuttpolitikk, blant annet av IMF-sjefen Christine Lagarde som i juni i Riga kalte Latvia «en suksess».

Samtidig er Latvia – i følge EU-kommisjonen - sammen med Bulgaria det EU-landet der borgerne har opplevd den største økningen i «alvorlig materiell mangel». Andelen som er utsatt for «alvorlig materiell mangel» har gått opp fra 19 prosent i 2008 til 31 prosent i 2012.

Det har videre vært så vanskelig å komme i arbeid at 200.000 av en befolkning på 2,2 millioner har forlatt Latvia i løpet av krisa. For latviere flest er slike forhold knapt opplagte tegn på en suksesshistorie.

Finanskrisa i 2008 slo hardere inn i Latvia enn i noe annet EU-land. Det offentlige budsjettunderskuddet var i 2009 oppe i 13 prosent av bnp – himmelhøyt over den grensa på 3 prosent som EU-reglene tillater.

Det skyldtes ikke noe «offentlig overforbruk». Statsgjelda var i 2008 ikke mer enn 17 prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp), og dermed blant de aller laveste i Europa.

Derimot gikk Latvia inn i krisa med et digert underskudd på betalingsbalansen med utlandet. Importen var mye større enn eksporten. Underskuddet var på det meste oppe i 25 prosent av bnp.

Det innenlandske forbruket var uholdbart høyt og finansiert fra utlandet, i det vesentlige fra svenske banker som hadde overtatt størstedelen av bankvirksomheten i Latvia.

Den private gjelda var økt dramatisk og var i 2008 oppe i 130 prosent av bnp. Ett av utslaga var ei voldsom boligboble som var dømt til å sprekke også om det ikke hadde kommet noen verdensomspennende finanskrise.


For å hindre totalt sammenbrudd fikk Latvia derfor i 2009 store kriselån fra EU og IMF. Låna var kobla til beinharde krav om kutt, hardere enn i noe annet kriseland i EU.

Regjeringen hadde i den situasjonen valget mellom det økonomene kaller ekstern og intern devaluering:
- Den kunne devaluere slik den islandske regjeringen gjorde da den satsa på å gjenvinne konkurranseevnen ved å gjøre krona mindre verdt.
- Eller den kunne gjøre som EU og IMF krevde - og håpe på at næringslivet skulle bli konkurransedyktig igjen ved å tvinge lønninger og priser lavt nok ned.

Regjeringen valgte det siste. Statsansatte måtte se femteparten av lønna si forsvinne. Lærerne ble særlig hardt ramma, med lønnsnedslag helt oppe i 40-50 prosent. Pensjonene ble kutta med ti prosent.


Kuttpolitikken førte til at Latvias samlede produksjon av varer og tjenester sank med over 20 prosent på halvannet år. Dermed steg arbeidsløsheten til rekordhøyder samtidig som særlig ungdom dro til andre land for å komme i jobb. IMF vurderte utviklingen så dramatisk at det ble varsla et budsjettunderskudd på skremmende 18 prosent av bnp i 2010.

I denne situasjonen krevde EU og IMF nye rekordkutt – ut fra en teori om at før eller seinere måtte lønningene i Latvia bli så lave at landet på nytt kunne klare konkurransen med utenlandsk næringsliv. Latvia ble derfor pålagt å kutte offentlige utgifter med ytterligere ti prosent.

Regjeringen lovte å gjøre som EU og IMF krevde, men holdt ikke ord. Tvert om gjorde den det stikk motsatte, den tok sjansen på å slakke på tømmene. Dermed kom veksten i gang igjen og har i 2012 og 2013 vært helt på topp i et EU der de fleste land hangler økonomisk.

Det er derfor ikke kuttpolitikken som har gjort Latvia til «en suksess». Det er ulydigheten mot kuttpolitikken som til slutt fikk landet inn på vekstsporet – som ett av de få EU-landa som er på et slikt spor i 2013.

Budsjettunderskuddet var over 8 prosent i 2010, men kom – på tvers av IMF-spådommene - ned på 1,2 prosent i 2012. Den samlede statsgjelda er fortsatt lav, bare litt i overkant av 40 prosent. Det er langt under EU-kravet om høyst 60 prosent statsgjeld, et krav som de fleste EU-land ikke vil oppfylle på mange år.

Fortsatt har Latvia bare gjenvunnet halvparten av det som gikk tapt da krisa slo til i 2008. Siste tall fra IMF viser at den samlede produksjonen av varer og tjenester ligger ti prosent under nivået før krisa. Da var riktig nok det innenlandske forbruket på et uholdbart høyt nivå og i stor grad finansiert ved lån i svenske eller svenskeide banker, lån som ble mer og mer tvilsomme jo mer finanskrisa satte spor etter seg.

Men de svenske bankene ble holdt skadesløse av kriselåna fra EU og IMF i 2009 – og den kuttpolitikken som Latvia i den forbindelse ble pålagt, var det latviere flest som måtte svi for. Slik sett var det de som måtte ta belastningen for at de svenske bankene skulle reddes.

Arbeidsløsheten har gått ned fra en topp på 20 prosent til 11 prosent. Men 7 prosent av alle i arbeidsfør alder har slutta å se seg om etter arbeid og 10 prosent har reist til andre land for å komme i jobb. Da er en offisiell arbeidsløshet i overkant av 10 prosent ingen overbevisende «suksess».


Hvis Latvia skal være noen modell for andre kriseland, passer den bare for små land i helt spesielle situasjoner. De må ha en stor utenrikshandel slik at det kan bety mye å få økt eksporten i forhold til importen. Handelen må dessuten særlig foregå med land som ikke rammes spesielt hardt av krisa slik at det er rom for å øke eksporten dit.

Latvia har en svært åpen økonomi. Eksporten utgjør rundt 60 prosent av bnp, mens andelen for kriseland som Italia, Spania og Portugal er nede på trettitallet.

Landet er dessuten økonomisk tettest knytta Sverige, Finland og Polen - land som er blant de land i Europa som er minst ramma av krisa. Kriselanda i sør er derimot utkonkurrert av Tyskland både hjemme og på det tyske innenlandsmarkedet.

I tillegg må kriselandet være lite nok til at det er plass til en stor del av ungdommen i andre lands arbeidsliv. Det er forskjell på å finne plass til 200.000 arbeidssøkende latviere i andre land enn på å ta imot fire millioner spanjoler og seks millioner italienere – som også ville utgjøre ti prosent av befolkningen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. oktober 2013.)

Romania på vranga

Landet der korrupsjon ofres et skuldertrekk – og splitter det politiske landskapet

Romania er landet som ikke får det til. Det som rumenerne i dag kaller ”revolusjonen” i 1989, var alt annet enn en revolusjon. Mye tyder på at det i stedet var et statskupp - godt iscenesatt av en del av Ceaucescus nærmeste medarbeidere. Mange påstår at den raske henrettelsen ble valgt for at diktatoren ikke skulle få delt ansvaret for den rumenske katastrofen med mange av kuppmakerne.

I 1989 var Romania et land med totalt skadeskutt økonomi – med en form for forvridd kommandoøkonomi som ikke hadde sin like noe sted i Øst-Europa. Fattigdommen var enorm – også med østeuropeiske mål.

Den overgangen til markedsøkonomi som ingen østland realpolitisk hadde noen mulighet til å vri seg unna, ble gjennomført planløst og springende. Både politisk og økonomisk ble 1990-tallet et tiår på stedet hvil, der toppene fra det gamle regimet – hver på sin måte - sikra sine egne interesser best mulig.

Fra 2000 var veksten i økonomien svært god – reint tallmessig – med en bnp-vekst på rundt ti prosent år for år. Men bare deler av samfunnet dro fordeler av veksten.

Mange markeder ble avregulert og privatisert. Men det innebar ofte at politiske makthavere fikk fotfeste også i det økonomiske livet. Det ble mer å tjene på korrupsjon enn noen gang – både for den som kjøpte en tjeneste og for den som solgte tjenesten. Dette låste fast en korrupsjonskultur som fortsatt preger forholdet mellom politikk og økonomi i Romania.


Den globale krisa slo hardt inn i Romania. Bedrifter gikk konkurs, hele bransjer var i fare. I store deler av arbeidslivet sank lønna kraftig. Nasjonalproduktet gikk ned med ti prosent i 2010 og med åtte prosent i 2011.

Harde innstramningstiltak måtte til etter at Romania i 2009 måtte sikre seg et EU-IMF-lån på 26 milliarder dollar. Lånet ble utvida med ytterligere 7 milliarder dollar i 2011.

Offisielt har Romania i dag en arbeidsløshet på sju prosent. Det hevdes at den virkelige arbeidsløsheten heller er 25 prosent. I et land med to millioner romfolk – og kanskje mange flere – er ikke det et urimelig tall.

Rumenske økonomer fastslår at ”levestandarden og livskvaliteten har gått ned for de fleste i Romania”. Samtidig har de sosiale forskjellene økt.

Mye skyldes at Romania er et kaos av uløste politiske motsetninger. En konflikt mellom presidenten og statsministeren dominerer det politiske landskapet. President Traian Bàsescu hører til på høyresida i Romania og statsminister Victor Ponta på venstresida som leder av det sosialdemokratiske partiet.

Bàsescu har gjort kampen mot korrupsjon til en av sine viktigste valgkampsaker og vant presidentvalget i 2004. Ponta har lagt seg på en lettvint populistisk profil uten særlig bekymring for korrupsjonen. Meningsmålinger kan tyde på at for velgerne framstår korrupsjon som så altomfattende at det er fåfengt å gjøre noe med den.

Denne overbærenheten med korrupsjon går naturligvis helt til topps. Etter press fra EU ble det i 2007 oppretta et nasjonalt integritetsagentur (ANI) som kunne tvinge offentlige tjenestemenn til å gi opplysninger om sin personlige økonomi, og som hadde rett til å undersøke dem som ikke kunne forklare hvordan formuen hadde oppstått.

Konstitusjonsdomstolen fastslo i april 2010 at dette agenturet var i strid med konstitusjonen. Media fant siden ut at sju av de ni dommerne sjøl var under etterforskning av ANI.

En organisasjon som overvåker korrupsjon og andre tvilsomme affærer, «The Alliance for Clean Romania», har vurdert statsrådene i Ponta-regjeringen. Resultatet var nedslående: tre av dem er under rettslig undersøkelse for korrupsjon, to av dem har så stor gjeld at de kan utsettes for press, og en av dem er Holocoast-fornekter. Visestatsminister Liviu Dragnea er under rettslig undersøkelse for valgfusk.

I april 2007 ble konflikten mellom Bàsescu og Ponta dramatisert ved at parlamentet med overveldende flertall (322 mot 108 stemmer) vedtok å stille presidenten for riksrett for å ha grepet inn mot rettighetene til regjeringen, parlamentet og domstolene.

Riksrett må ha støtte i en folkeavstemning. I mai 2007 gikk 74 prosent av velgerne inn for å avsette presidenten, men valgdeltakelsen var bare 44 prosent. Det trengs 50 prosent for gyldig vedtak, så Bàsescu ble sittende.

I EU er bekymringene over utviklingen i Romania store. I sine lønnkamre kan det nok tenkes at Brussel-elitene angrer på at Romania ble tatt opp som medlem i 2007.

EU-kommisjonen har kritisert den rumenske regjeringen for at den ”ikke respekterer EUs fundamentale prinsipper”. Dette skjer i et ”ytterst polarisert politisk system der mistillit og beskyldninger er et vanlig mønster. Men det kan ikke forklare det systematiske preget ved flere av beslutningene.”

De forbedringene som er kommet, skyldes i hovedsak ytre press – fastslår EU-kommisjonen. ”Men det at ytre press fortsatt er nødvendig, reiser tvil om reformene er varige og irreversible.” Tilliten kan bare gjenopprettes hvis rettssikkerheten settes over politiske interesser – sies det

EU-kommisjonen har lenge hatt situasjonen i Romania - og Bulgaria – under særlig oppsikt. Hvert halvår kommer det en rapport fra den såkalte ”samarbeids- og verifiseringsmekanismen” (CMV). For Romanias del er det særlig korrupsjonen og svakheter ved rettssystemet som vurderes. Det er bare Romania og Bulgaria som utsettes for slik nærgående overvåking

Disse rapportene trekker fram eksempler på ”trusler og trakassering mot personer som arbeider i viktige rettslige og korrupsjonsbekjempende institusjoner, også personlige trusler mot dommere og deres familier.”

EU-kommisjonen har også advart mot ”offentlige kampanjer i regi av mediaeiere som fører personlige kriger eller innynder seg overfor regjeringen for å oppnå motytelser.” Det kan derfor ikke overraske at Barroso, presidenten for EU-kommisjonen, for ett år sia fastslo at de politiske feidene i Romania har ”rysta EUs tillit til landet”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. oktober 2013.)

Hvordan berge banker?

Skal kasinobanker berges ved å robbe kundene eller skal bank og spekulant skilles?

To kriseopplegg for håndtering av bankkriser tørner mot hverandre i Europa de nærmeste månedene. Det ene kalles Kypros-modellen, det andre en bankdeling der kasinovirksomhet skilles fra innskudds- og utlånsvirksomheten.

Da finanskrisa slo inn høsten 2008, ble det på tre år pumpa inn 4,5 milliarder euro for å holde banker flytende. I de fleste land var det penger som måtte lånes på de samme finansmarkedene som hadde utløst krisa.

Dermed forvandla finanskrisa seg til ei offentlig gjeldskrise. Den har i de fleste land blitt møtt med den brutale kuttpolitikken som kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og håpløshet og det som verre er.

Aldri har denne måten å berge banker på, blitt gjennomført så ekstremt som da Kypros måtte tigge om hjelp fra EU og IMF sist vinter. All belastningen ble lagt på innskyterne og kundene, ikke på bankeiere eller på spekulanter som hadde kjørt bankene utfor konkursstupet. Så fikk da også bankbergingen navnet Kypros-modellen.

Av alle innskudd over 100.000 euro ble 60 prosent av det overskytende beløpet delvis omgjort til bankaksjer som raskt ble verdiløse og delvis til avdragsfrie lån med nullrente. Da den spanske banken Bankia skulle berges på denne måten, og en million innskytere ble pålagt å gjøre om 30 prosent av innskuddene sine til aksjer i banken, sank aksjekursen med 99,5 prosent!

På Kypros tvang parlamentet EU og IMF til å godta ei beløpsgrense som skjerma småsparerne, men for næringsdrivende som hadde satt inn penger for å ha dekning for løpende utgifter til lønn og innkjøp til driften, er ei beløpsgrense på 100.000 euro lite verdt.

Det førte til at lønninger ikke kunne betales. At butikkhyllene ble tomme fordi det ikke var penger til å kjøpe nye varer etter hver som hyllene tømtes. At havnene ble blokkert av tusenvis av containere som kjøperne ikke hadde penger til å innløse.

Denne Kypros-modellen har spredt seg raskt til andre land. Den ble opprinnelig lansert av den sveitsiske storbanken Credit Suisse, og ble i fjor høst lagt til grunn for finansreguleringen i Sveits. Den er også banka i gjennom i EU, først i EU-parlamentet og så endelig vedtatt på et toppmøte av regjeringssjefene i juni.


Men kampen om hvordan banker skal berges, er ikke over. I stedet for å berge kasinobanker, er det reist krav om at bankvirksomhet og spekulasjon må skilles.

EU-kommisjonen satte i fjor ned et ekspertutvalg som skulle finne ut om det i neste bankkrise ville gå an å redde bankene uten å premiere spekulantene.

Ja, svarte utvalget som var leda av den finske sentralbanksjefen Erkki Liikanen. Men da må det skilles skarpt mellom vanlig bankvirksomhet og spekulasjon. Bare slik kan det bli slutt på at spekulasjonstap må dekkes av skattebetalerne bare tapene er store nok.

Liikanen-utvalget foreslo å dele storbankene i to – én del som er bank av den gode, gamle typen som tar imot innskudd for å låne ut penger til dem som skal utvikle en bedrift eller kjøpe en bolig – og en annen del som kan drive risikofylt spekulasjon på finansmarkedene.

De to delene må være skilt fra hverandre både juridisk og regnskapsmessig slik at spekulasjonsdelen kan slås konkurs uten at det rammer utlånsbanken. Verken innskyternes sparepenger eller skattebetalerne skal ta risikoen ved spekulasjoner som de ikke en gang aner at foregår.

Dette forslaget har EU-kommisjonen sendt ut på høring – med sikte på å fremme et forslag til direktiv før sommeren. Direktivet vil ganske sikkert være «EØS-relevant» - altså gjelde i EØS-landet Norge. Det er grunn til å tro at det blir et såkalt minimumsdirektiv der vi kan gjøre delingen mellom bank og spekulant klarere og sterkere enn det EU vedtar. Dessuten har vi i vår lovgivning et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker der vi antakelig oppnår det samme som Liikanen-utvalget vil oppnå med forslaget sitt.

Et slikt skille mellom vanlig bankvirksomhet og spekulasjon ble innført av Roosevelt med Glass-Steagall-loven i 1933. Bankene ble delt opp slik at bare den virksomheten som var «samfunnsmessig nødvendig» ble verna av statlige garantier. Føderalregjeringen garanterte for bankinnskudd, pensjoner og lån til boligkjøp, samfunnsmessig infrastruktur og næringsvirksomhet. Tilsvarende lover ble innført også i mange europeiske land.

I USA ble Glass-Steagall-loven skritt for skritt fjerna i løpet av 1990-tallet – slik at finanslendet var flatt nok til at spekulasjonsbølgen omkring «subprime»-lån (lån som ikke kunne inndrives) fikk fritt spillerom til å kaste hele verden ut i ei krise vi ennå ikke ser slutten av. Tilsvarende frislipp av finansmarkedene skjedde også her i Europa.

Men nå har krisa gjort inntrykk på lovgiverne i mange land. I USA ligger det inne forslag fra 75 medlemmer av representanthuset og 11 senatorer om å gjeninnføre Glass-Steagall-loven. En liknende situasjon er det i Italia der medlemmer av alle partigrupper i sommer har fremma forslag om en tilsvarende deling av bankvirksomheten..

I Sveits har parlamentet vedtatt full deling av bankgigantene UBS og Credit Suisse der kasinodelen blir banker som kan slås konkurs når de er konkurs. Regjeringen har sagt nei til bankdeling, og da kan det bli folkeavstemning i løpet av våren. Så langt støtter 60 prosent av velgerne en slik oppdeling av bankene.

I Sverige har Vänsterpartiet lenge jobba for et slikt skille, og i sommer slutta Miljöpartiet seg til kravet om bankdeling. Reinfeldt-regjeringen sier plent nei, og sosialdemokratene holder kjeft.

En godt organisert lobbykampanje er naturligvis i gang fra ei finansnæring som er vant til at EU-kommisjonen er mer enn lydhør for hva næringa ser seg tjent med. Det ryktes at EU-kommisjonen ikke vil dele de stakkars storbankene i to, men blir fornøyd hvis spekulasjonsavdelingen i bankene ikke snakker for mye med dem som tar seg av innskytere og vanlige låntagere.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. september 2013.)

søndag 16. februar 2014

Om å tåle lønnsdumping

Etterlyst: Politikere som slåss mot sosial dumping sjøl om de vil ha økt kamp om jobbene

Det var masse sosial dumping i Norge før polakker og baltere strømte til Norge etter 2004. Det var også masse sosial dumping før Norge ble med i EØS i 1994. Men den frie flyten av arbeidskraft innen EØS øker utfordringene.

Av Arbeidstilsynets årsrapport for 2012 framgår det at sosial dumping ble avslørt i alle bransjer som ble undersøkt (bygg og anlegg, verftsindustrien, veitransporten, hotell og restaurant, renholdsbransjen, næringsmiddelindustrien og landbruket).

Når arbeidskraft flyter friere, øker faren for sosial dumping. Det kan motvirkes med mer effektiv organisering på arbeidsplassene, med et strengere lovverk mot sosial dumping og med bedre kontroll av at lovverket følges.

En kunne derfor tenke seg at de som er mest opptatt av å øke konkurransen i samfunnsøkonomien, ville være blant dem som er mest opptatt av å styrke faglige rettigheter, arbeidsmiljøregler og kontrollen med at lovverket følges. Men slik er det ikke.

På spørsmål fra "Nei til EU" svarer toppkandidatene for de fire partiene til høyre i norsk politikk at de er for den EØS-avtalen som øker konkurransen i arbeidslivet – og dermed også for å slippe konkurransen løs om å frakte passasjerer på jernbane i Norge.

Samtidig er det de samme partiene som på spørsmål fra LO svarer at de er enige om følgende:
- de vil ikke videreføre dagens regler om å begrense omfanget av midlertidige tilsettinger,
- de vil ikke at vedtak om allmenngjøring skal vare mer enn to år om gangen
- de vil fjerne ordningen med kollektiv søksmålsrett.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre svarer at de
- ikke vil støtte LOs krav om at ordningen med regionale verneombud utvides til flere bransjer,
- vil tilrettelegge for økt konkurranseutsetting, anbud og privatisering av offentlige velferdstjenester,
- er uenig i at vernet mot natt- og helgearbeid også omfatter varehandelen.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
- vil ikke forenkle dokumentkravet for å innvilge allmenngjøring


EU sliter i dag med en utvikling der konkurransen i arbeidslivet øker, der fagbevegelsen undergraves både fordi det er vanskeligere å organisere enn før og fordi faglige rettigheter svekkes – og der den offentlige kontrollen ikke bygges ut i takt med utfordringene.

Via EØS slår denne utviklingen også inn i Norge. Det fins alt for mange arbeidsgivere som utnytter arbeidsinnvandringen til å vinne konkurransen om oppdrag ved å dumpe lønninger og arbeidsvilkår.

Derfor er det ekstra ille at vi ikke bare tar imot arbeidsinnvandrere som tar til takke med lønninger og arbeidsvilkår langt under norske standarder. Via EØS importerer vi også lover og regler som svekker fagbevegelsen og kontrollen med at norske standarder i arbeidslivet følges.

Eksemplene er mange:

Tjenestedirektivet gjorde det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

Tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser - og dermed også konkurransen mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å sikre at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.

Med en serie dommer snudde EU-domstolen i 2007 og 2008 opp ned på dette direktivet. Det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår ble gjort til et tak for hva som kan kreves.

EU er i ferd med å vedta et håndhevingsdirektiv som skal avklare hvordan utstasjoneringsdirektivet) nå skal forstås. Forslaget til direktiv inneholder ei liste over tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. I følge direktivforslaget er lista ment å være uttømmende. Det betyr at det ikke er adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.

Det kan føre til at enkelte av våre tiltak mot sosial dumping vil være i fare. Blant annet skal solidaransvaret bare gjelde første ledd i kontraktskjeden. Samtidig kan det nye direktivet hindre oss i å innføre nye og mer effektive tiltak mot sosial dumping.

Det er bakgrunnen for at LO-kongressen i mai vedtok:. «Dersom håndhevingsdirektivet krever fjerning av tiltak mot sosial dumping må reservasjonsmuligheten benyttes

Vikarbyrådirektivet blei godkjent av Stortinget på tvers av et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet . Direktivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Men både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger nettopp begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Det blir domstolene som nå avgjør hvilke «hindringer for innleie» som må vekk.

Gjennom EØS har vi måttet åpne for full konkurranse om transportoppdrag på veiene våre. Det har ført til at "billigsjåfører" tar over stadig mer av veitransporten - i Norge som ellers i Vest-Europa. Spesielt østeuropeiske sjåfører kjører på luselønninger langt under enhver tariff.

LO-kongressen vedtok at den var sterkt imot at «staten gjennom EUs jernbanepakke IV skal pålegges å konkurranseutsette persontrafikken med jernbane og åpne det innenlandske persontrafikkmarkedet for fri konkurranse».

Når togtrafikk konkurranseutsettes og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at presset på de ansatte øker med nedbemanning, utskilling av arbeidsoppgaver til selskap som driver med lavere lønn og bruk av innleide arbeidstakere. Også EU-kommisjonen peker ut arbeidsforholda for de ansatte som noe som kan utvikle seg ”negativt”.

Det er bare de fire partiene til høyre i norsk politikk som vil slippe løs full konkurranse om passasjertransporten på jernbanen. Men de har nå flertall på Stortinget.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28. september 2013)

Det LO ikke spør om

Hvilke partier vil kreve av EU at tariffavtaler og faglige rettigheter må gå foran EØS-regler?

LO har i sommer stilt 45 spørsmål til de politiske partiene. Svar er gitt, og LO har oppsummert at de fire partiene til høyre i norsk politikk, står lengst unna det LO slåss for.

Spørsmåla har uten unntak ryggdekning i det seksti siders handlingsprogrammet for fireårsperioden 2013-2017 som ble vedtatt på LO-kongressen i mai.

Men en viktig del av dette programmet har partiene ikke blitt spurt om. Det var det avsnittet som fikk mest oppmerksomhet både på kongressen og i media. Her er det:

«EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensninger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom avtalens parter

Dette ble enstemmig vedtatt av LO-kongressen.

Det er den siste setningen som burde ha vært fulgt opp i spørsmåla til partiene. Den forrangen for norske avtaler og lover som LO-kongressen krevde, «må avklares mellom EØS-avtalens parter»!

Avtalens parter er EU og Norge. LO-kongressen krevde dermed at den norske regjeringen arbeider for at denne forrangen også aksepteres av EU-kommisjonen på vegne av EU.

Dette er et krav som LO med et enstemmig kongressvedtak har pålagt seg sjøl å stille uansett hvilken regjering vi vil få etter 9. september. Dermed er det av interesse for LOs tillitsvalgte og medlemmer hva partiene mener om forrangen for ILO-konvensjoner, tariffavtaler og den norske arbeidslivslovgivningen – og om de i regjering vil jobbe aktivt for å få denne forrangen avklart.

Det er derfor påfallende at det ikke fins spor av dette kravet i de 45 spørsmåla som LO har stilt partiene.

Vedtaket om forrangen var ikke et tilfeldig innfall på LO-kongressen. De fleste større LO-forbund og LO-foreninger hadde – etter langvarige diskusjoner - sendt inn forslag som gikk i denne retningen.

Det er ingen tvil om at LO-kravet er i strid med dagens EØS-regler. Det trengs ingen eksperter på EØS-jus for å innse det. For å si det enklest mulig. Hvis kongressvedtaket ikke var i strid med noen EØS-regler, hva ville da vært poenget med vedtaket? Kongressen fatta naturligvis vedtaket sitt for å endre noen av de virkningene EØS-avtalen utsetter norsk arbeidsliv for.

Det enstemmige vedtaket på LO-kongressen har derfor et innhold som krever svar fra norske partier som vil inn i regjering eller som vil støtte en bestemt regjering:

- Vil partiet på Stortinget og i regjering avklare med EU om faglige rettigheter har forrang framfor markedsfrihetene?
- Vil partiet på Stortinget og i regjering avklare med EU om tariffavtaler kan skyves til side av EU-regler?
- Vil partiet på Stortinget og i regjering avklare med EU om ILO-konvensjoner skal ha forrang foran EØS-regler?

Disse tre spørsmåla ble partiene skånt for. Hvorfor? Skal vi gjette på at det er for å spare AP-ledelsen for å miste troverdighet ved å gjenta at «ingen EØS-direktiv har grepet inn mot faglige rettigheter i Norge».

Men kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedsfriheter, er ikke noe som er dikta opp av EØS-skeptikere her oppe i steinrøysa. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

1. Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.

2. Euro-LO har siden 2009 gang på gang, men forgjeves, krevd en juridisk forpliktende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten der kjernen er: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

3. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosialprotokoll som fastslår at ”forhandlings- og konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” De svenske socialdemokratene stemte for vedtaket.

4. 548 europeiske arbeidslivsjurister (tallet stiger stadig) har i vår gått sammen om et manifest som uttrykker bekymring for det de kaller «et systematisk angrep på tarifforhandlinger» og en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det foregår en nedmontering av den europeiske sosialmodellen som til slutt kan ende med full ødeleggelse – hevder de 548 underskriverne.

Alle disse instansene – og mange til – er bekymra og/eller rasende over at i EU-hverdagen skyves faglige rettigheter stadig til side. Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, har sagt klart i fra: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (Arbeidsrett nr. 1-2/2010)

Med vedtaket sitt krevde LO-kongressen det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet, arbeidsmarkedskomiteen i Riksdagen og et halvt tusen arbeidslivsjurister har krevd.

Alle norske partier står derfor overfor det samme valget:
Enten gå aktivt ut for å endre EØS-avtalen slik en enstemmig LO-kongress krevde
– eller godta de EU-reglene som provoserer fagbevegelsen mest både i Norge og innad i EU.

Det valget har LO-ledelsen ikke vært interessert i å stille partiene overfor. Pussig!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. august 2013)

Full kamp på skinnene?

Våre jernbaneansatte innbyr til landsomfattende aksjonsdag mot EUs jernbanepakke på mandag.

Vi kan få fri konkurranse - også fra utlandet - om all jernbanedrift og i tillegg fri etablering av jernbaneselskap på tvers av alle grenser. Slik vil EU-kommisjonen ha det, også i EØS-landet Norge.

I september 2010 la EU-kommisjonen fram ”jernbanepakke 4”. Denne pakka splitter partiene våre både enkelt og tydelig. Det er bare de partiene som vil styre landet med støtte fra Fremskrittspartiet, som vil slippe løs full konkurranse om passasjertransporten på jernbanen. Velgerne avgjør om det er slik det skal bli.

Jernbanepakka vil bety en ny bølge av konkurranseutsetting og privatisering av jernbanedrift i Europa. Godstrafikken er for lengst konkurranseutsatt. Men til nå har det vært opp til hvert enkelt land å avgjøre om innenlandsk persontrafikk med tog skal konkurranseutsettes.

Her i Norge skjedde det da Gjøvikbanen ble lagt ut på anbud i 2004. Men det var en norsk avgjørelse, ikke påtvunget fra Brussel.

Dette er det springende punktet i debatten om jernbanepakka. Må bruken av konkurranse tvinges på alle land, eller kan det være opp til hvert enkelt land å avgjøre slikt?

ETF, det europeiske forbundet for transportarbeidere, avviser kategorisk kjernepunktene i jernbanepakka, både frislippet av konkurranse og kravet om å skille ansvaret for drift og infrastruktur. Forbundet argumenterer iherdig for at det bør overlates til hvert enkelt land å avgjøre slike spørsmål.

Også i Norge stiller organisasjonene til de ansatte seg sterkt kritisk til jernbanepakka. Det gjelder både Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannforbund, og de har full støtte fra LO.

Begge forbunda advarer mot det at jernbanepakka vil svekke den politiske og økonomiske styringa av jernbanedriften. De mener også at lønninger og arbeidsvilkår kan komme under press siden utenlandske togselskap har et avtaleverk som gjennomgående er svakere enn det norske.

Her er erfaringene fra andre land entydige. Presset på de ansatte øker med nedbemanning, utskilling av arbeidsoppgaver til selskap som driver med lavere lønn, bruk av innleide arbeidstakere og mer deltids- og korttidsarbeid. Også EU-kommisjonen peker ut arbeidsforholda for de ansatte som noe som kan utvikle seg ”negativt”.

Konkurranseutsetting og privatisering skulle i teorien gjøre det både billigere og sikrere å reise med tog. Men når togtrafikk konkurranseutsettes og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at prisene øker, at regulariteten går ned, at sikkerheten svekkes og at lønninger og arbeidsvilkår kommer under press.

Selskap som har vunnet anbudskonkurransen for et avgrensa tidsrom fristes til å spare på vedlikehold, sikkerhetskontroller, opplæring av ansatte og mange andre forhold som har betydning for sikkerheten både på kort og lang sikt.

De britiske erfaringene er klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider og serier av ulykker ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskap og da infrastrukturselskapet Raintrack ble privatisert. Mange driftselskaper gikk konkurs eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de vant, og i 2001 måtte staten inn igjen da Raintrack gikk konkurs.

I Sverige har jernbanedrift vært konkurranseutsatt aller lengst, så lenge at togkaos er blitt et utslitt ord. Konkurransen har ført til en ansvarspulverisering som gir dårlig samordning av rutetider, forsinkelser og innstilte tog. Dette er grundig dokumentert i boka «Det stora tågrånet» (Karneval förlag).av Mikael Nyberg.


Et sentralt EU-krav har vært å skille skarpt mellom drift og infrastruktur (skinner, stasjoner, kjøreledning m.m.). I Norge skjedde det alt i 1998. Da fikk Jernbaneverket ansvar for infrastrukturen, både for investeringer og vedlikehold, og ble skilt fra NSB som i 2002 ble gjort om til et statlig aksjeselskap.

Denne oppsplittingen av ansvaret for drift og infrastruktur er kritisert fra mange hold. Her i Norge angripes skillet av ansatte fra begge sider. Det er NSB som må svi hvis vedlikeholdet ikke er godt nok – eller hvis investeringene ikke er store nok til å mestre pågangen av passasjerer. Og det er ikke Jernbaneverket som utsettes for det daglige presset fra brukere og myndigheter når tog er overfylte, ikke holder ruta, eller står stille.

Slik er erfaringene også i andre land. ”Slitasje på hjul og skinner” må ses i sammenheng, og vedlikeholdet må styres av denne sammenhengen. Det er driftsselskapet som ser klarest hvilke investeringer i infrastruktur som er mest påkrevd.

Sveits framholdes fra mange hold som mønsterlandet for togdrift i Europa. Der er ansvaret for all jernbanedrift og infrastrukturen lagt til ett integrert statsdrevet selskap. Det er der folk reiser mest med tog her i Europa – statlig og punktlig.

Det ser ut til at EU-kommisjonen er på vikende front på dette punktet. Både Tyskland og Frankrike vil beholde best mulig samordning av drift og investeringer. Løsningen kan bli at EU godtar at et offentlig holdingselskap ”med vanntette indre skott” kan være eier både av jernbaneselskap og av selskap med ansvar for infrastrukturen.

Tas jernbanepakka inn i EØS-avtalen, bindes vi til varig konkurranse om togtransporten. Avviser vi direktivet, står vi fritt til å bruke anbud så mye vi vil – men bare dersom vi finner ut at det er lønnsomt og lurt.

Vi bindes også til å opprettholde skillet mellom infrastruktur og drift – uansett hvilke erfaringer vi gjør med å ha dette skillet mellom Jernbaneverket og NSB.

Ikke alle land i Europa har et jernbanenett og et kundegrunnlag som passer for konkurranse”. Det sa utenriksminister Barth Eide til Stortingets Europautvalg i januar.

Det er grunnlaget for aksjonsdagen på mandag. Også seinere i valgkampen må oppgaven være å få flest mulig velgere til å avvise de fire partiene som vil ha Fremskrittspartiets jernbanepolitikk.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. august 2013)

Stengt for kroater?

Sjekker ikke NTB sannhetsgehalten i meldinger som sendes ut til norske media?

Det er ingen tvil om at arbeidsinnvandringen fra fattige land i Øst-Europa har stilt arbeidslivet vårt under sterkt press. Derfor har norsk fagbevegelse all ære for at hovedbudskapet hele tida har vært: «Velkommen skal dere være – til norske lønns- og arbeidsvilkår»!

Det bør derfor vekke oppmerksomhet når ei NTB-melding har overskriften «LO vil stenge grensene for kroater». Meldinga har gått land og strand rundt og er brukt som blikkfang i Aftenposten, VG, NRK.no, Nettavisen og i hvert fall et trettitall aviser rundt om i landet.

Webavisen melder at den har funnet treff i over 100 artikler på overskriften «LO ber regjeringen stenge grensene for kroater». Oppslagene har ført til leserkommentarer der norsk fagbevegelse fordømmes i alle retninger.

Den spikeren det er kokt suppe på, er at LO vil ha en overgangsordning som i fem år kan gi kroater arbeid hvis de viser fram en arbeidskontrakt som gir dem lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med norsk tariff «eller det som er normalt for vedkommende sted og yrke».

Det er samme type overgangsordning som den Norge innførte for arbeidsinnvandrere fra åtte østeuropeiske land etter utvidelsen av EU 1.mai 2004. «Bortsett fra kravene om heltidsarbeid, norsk lønn og unntak fra ledighetstrygd det første året, innebar ordningen i praksis fri bevegelse», fastslås det i Europautredningens kapittel 16..

Ordningen førte da også til det stikk motsatte av ”stengte grenser”. Det viste seg at arbeidsinnvandringen til Norge fra Øst-Europa ble dobbelt så stor som til Sverige som ikke hadde noen slik overgangsordning.

Årsaken var enkel: Polakker og baltere valgte Norge fordi det var her de var garantert skikkelig lønn.

Som det sies i Europautredningen: «Det viste seg også raskt at Norge var det land i Norden som tiltrakk seg flest nye arbeids-innvandrere – langt mer enn de tre nordiske EU-statene. Det første året utgjorde den registrerte strømmen til Norge over 4/5 av den samlede tilstrømningen til Norden

Inntil overgangsordningen ble opphevd i mai 2009 var det innvilget over 150 000 nye tillatelser og 136 000 fornyelser for individuelle arbeidstakere fra de åtte nye EU-land. Et tegn på stengte grenser?

Er det uvitenhet eller fordommer mot hva fagbevegelsen står for i innvandringspolitikken som kan forklare at først NTB og deretter avis etter avis velger overskriften «LO vil stenge grensene for kroater»? Det er i hvert fall ikke velvillig ment.


Regjeringen sendte i februar spørsmålet om en overgangsordning ut på høring. LO viser i sitt høringssvar til at «den kraftige innvandringen fra lavkostland» kan føre til «økende sosiale forskjeller, økt omfang av useriøsitet og lavkvalitetsjobber». LO anbefaler derfor å innføre samme slags overgangsordning som i 2004 og i 2007 (for Romania og Bulgaria).

LO argumenterer ikke på noen punkt for at overgangsordningen vil bidra til å begrense arbeidsinnvandringen av kroater til Norge. Det er frykten for sosial dumping som er det eneste LO argumenterer med.

Samtidig er det denne høringsuttalelsen som er utgangspunktet for NTB-meldinga om «stengte grenser».

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Virke og Spekter ønsker derimot ingen overgangsregler. I høringsuttalelsene viser de paradoksalt nok alle tre til at overgangsordninger bare i liten grad begrenser arbeidsinnvandringen – som om hensikten nettopp skulle være «å stenge grensene».

Arbeidstilsynet er derimot enig med LO. I høringssvaret derfra står det: «En overgangsordning vil først og fremst bidra til at arbeidsmigrasjonen kan foregå i ryddige rammer og med anstendige lønns- og arbeidsvilkår for de utenlandske arbeidstakerne. … en overgangsordning (vil) kunne bidra til å redusere risikoen for sosial dumping. Videre kan en overgangsordning i noen grad bidra til å redusere svart arbeid

Slik særlig NHO har framstått i debatten om sosial dumping, skal en ikke være særlig mistenksom for å mene at overgangsordningen avvises av helt andre grunner. Alt NHO-ledelsen har sagt og gjort i forhold til sosial dumping de siste åra viser at den har tatt et strategisk veivalg: Den vil bruke lønnsnivået til arbeidsinnvandrere som brekkstang for å bryte ned det norske avtalesystemet.

Loven om allmenngjøring av tariffavtaler er det viktigste forsvarsverket mot sosial dumping i Norge. Ei tariffnemnd - der NHO og LO er med - kan vedta at en tariffavtale skal gjelde for alle som jobber innafor en bestemt bransje, eventuelt begrensa til et distrikt spesielt utsatt for sosial dumping. NHO jobber for at den loven skal vekk – eller at den i hvert fall skal brukes minst mulig.

I januar 2008 ville NHO få ESA til å fastslå at allmenngjøringsloven er i strid med EØS-retten. Det gikk ikke. ESA avviste klagen i juli 2009.

I det siste har NHO fått gjennomslag i tariffnemnda for å skjerpe kravet til dokumentasjon av dumpinglønn. Samtidig går NHO imot innføring av påseplikt, innsynsrett og solidaransvar – altså mot tiltak som nettopp er forutsetninger for at dumpinglønn kan dokumenteres.

NHO har dessuten i flere sammenhenger gjort det klart at utenlandske foretak må ha lov til å betale lønninger under minstelønningene i norske tariffavtaler. Det betyr at også norskeide foretak må kunne dumpe lønninger på den måten - hvis de bare sørger for å etablere seg i et annet land.

Når skal NTB få mot til å sende ut ei melding om at NHO «vil ha kroater på dumpinglønn» og derfor går mot overgangsordningen? Det er i hvert fall sant.


Faktaboks:

EU godtar overgangsordninger på inntil 7 år når nye land skal tas inn i det felles arbeidsmarkedet. Medlemslandene kan uten videre innføre en overgangsordning på 2 år. Den kan utvides til fem år «etter vurdering» av EU-kommisjonen. Overgangsreglene kan forlenges i enda to år, men bare hvis det er fare for «alvorlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet».


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 24. mai 2013)

Luftfart i fritt fall?

Konkurranse på tvers av alle grenser og verdenshav kan ende med «samling i bonn» i luftfarten

Solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk har hindra rasering av standardene i internasjonal skipsfart. Men havnearbeiderne losser og laster skip, ikke fly.

Konkurransen om flypassasjerene har de siste tretti åra blitt stadig mer hemningsløs. Det blir det av og til førstesider av også her i landet.

• Ryanair tviholder på irske lønns- og arbeidsvilkår også for dem som har (det meste av) jobben sin i Norge. Jussen er uavklart: er det irsk eller norsk lov som gjelder?

• Bjørn Kjos i Norwegian vil fly helt utenom Skandinavia på de rutene som skal langt øst eller vest på kloden. Da kan han trygt ansette billige asiater både som piloter, kabinpersonale og bakkemannskap.

Også innenlands er det kronglete fordi det ikke fins noen landsdekkende tariffavtale for dem som jobber i luftfarten. Avtalene inngås innen hvert enkelt flyselskap, og da som regel med særskilte avtaler for de enkelte yrkesgruppene. Da kan de spilles ut mot hverandre, slik som i Widerøe.

Arbeidsgiverorganisasjonen Virke vil ha en lov om minstelønn innen luftfarten. En minstelønn må også Ryanair innrette seg etter – når det blir klart hvem av de ansatte som omfattes av norsk regelverk. Så lenge Ryanair flyr på Norge. Men en minstelønn får ingen betydning for de nye langdistanserutene til Norwegian hvis de flyr utenom Skandinavia. Og en offentlig minstelønn kan undergrave faglig organisering.


Luftfarten var lenge en sterkt regulert næring i de fleste land. Flyruter mellom to land ble avtalt slik at begge land fikk sin del av rutene.

Avreguleringa innen luftfarten starta på 1970-tallet. Privatisering og utskilling av oppgaver skulle øke konkurransen og gjøre det billigere å fly.

Billigere er det blitt fordi konkurransen tvang fram en kamp om å kutte kostnader. Det var som vanlig mest å «vinne» på å kutte arbeidskostnader.

Både piloter, kabinpersonale og bakkemannskap har måttet tåle lønnskutt, svekka pensjonsordninger, tøffere arbeidsvilkår. Det er fyldig dokumentert i en undersøkelse som ITF (Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen) har gjennomført i 116 land.

«Kappløpet nedover» rammer også flyplasser, leverandører og tjenesteytere når de tvinges til å se seg om etter en billigere arbeidsstokk. Dumpingen av lønns- og arbeidsforhold, av forsikrings- og sikkerhetskrav sprer seg i mange retninger.

Såkalte ”åpen himmel”-avtaler (open skies) mellom stadig flere stater for å slippe løs friere konkurranse i lufta, øker også konkurransen om hvor flyselskap skal være registrert.

Offshore-registre sprer seg i flybransjen slik det skjedde innen internasjonal skipsfart for mer enn et halvt hundre år sia. Det fins slike registre på karibiske øyer som Aruba, Bermuda og Cayman Islands, på Isle of Man, i San Marino, Malta, Irland. Litauen og Georgia. Felles for dem er lavere skatter og avgifter, billigere forsikring og minimal overvåking av det som måtte fins av regler og standarder..


Internasjonal skipsfart har vært utsatt for en tilsvarende konkurranse mye lengre enn luftfarten. På de sju hav har konkurransen vært så nådeløs at redere flykta dit regelverket er svakest. Det ble flagga til land der skattene og sikkerhetskrava var lavere og der overvåkinga var mer lemfeldig. Men viktigst: der krav til lønnsnivå og arbeidsforhold knapt fantes.

Det har ført til skip under bekvemmelighetsflagg med hårreisende lønns- og arbeidsvilkår. Og det er i mange land – med Norge som ett av de første - oppretta såkalte ”internasjonale skipsregistre” med svekka regelverk for skip i utenriksfart – for at ikke alle redere skulle flytte skipa sine ut av landet.

Eneste effektive motkraft har vært innsatsen til ITF med nettverket av inspektører i viktige havneland. Inspektørene sjekker lønn og arbeidsforhold, men ville stått maktesløse uten den faglige solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk.

Melder inspektørene om et skip der lønna eller arbeidsforholda er under ITF-standarden, blir skipet blokkert: Det skjer verken lossing eller lasting før det er inngått avtale med rederiet om bedre lønns- og arbeidsforhold. Når internasjonal skipsfart ikke preges av totalt anarki, skyldes det nettopp maktstillingen til havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia.


Det er denne solidariteten EU-kommisjonen og de fleste EU-regjeringene to ganger har prøvd å knekke med et forslag til havnedirektiv - lagt fram første gang i 2001. Direktivet krevde full konkurranse om lasting og lossing av skip i alle større havner.

Det skulle for eksempel være lov å bruke mannskapet ombord til å laste og losse. Det ville ha åpna for en lønnsdumping uten nedre grense. På skip med bekvemmelighetsflagg er lønningene ofte en brøkdel av havnetariffen.

Havnedirektivet ville ha undergravd den eneretten som losse- og lastekontorer har hatt i de fleste europeiske havnene, en enerett som har gjort det mulig for havnearbeidere å stå solidarisk med underbetalte sjøfolk.

Etter årelange kampanjer i de fleste havnene i Europa – også i Norge – ble forslaget til havnedirektiv vraka av et flertall i EU-parlamentet både i 2003 og i 2005.


ITF har etter hvert fått til tariffavtaler som dekker mer enn 11.500 skip i internasjonal trafikk.

Etter mange års forhandlinger ble det i 2006 i tillegg inngått en trepartsavtale (Maritime Labour Convention) om hva som skal være ”anstendig arbeid” (decent work) i internasjonal skipsfart. Avtalen omfatter mer enn 1,2 millioner sjøfolk. Den trer i kraft 20. august og dekker allerede 69 prosent av all skipsfrakt mellom land målt i tonn.

ITF jobber for å få til en tilsvarende avtale for luftfarten, men det er ikke lett å få til så lenge «himmelen legges åpen» for stadig mer hemningsløs konkurranse.

(Viktigste kilder: «International Union Rights» nr. 1/2013 og et sakspapir fra ITF lagt fram på ICAO-konferansen i Montreal 18-22. mars 2013)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. mai 2013)

Hva vedtok LO-kongressen?

Euro-LO og EU-parlamentet mener også at faglige rettigheter skal ha forrang

LO-kongressen vedtok på tirsdag - enstemmig - at «EØS avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS avtalens parter

Dette står nå i handlingsprogrammet til LO for perioden 2013—2017.

Det er den siste setningen som kan gjøre vedtaket til et vendepunkt i den faglige EØS-debatten. Den forrangen for norske avtaler og lover som LO-kongressen krever, «må avklares mellom EØS-avtalens parter»!

Avtalens parter er EU og Norge. LO-kongressen oppfordrer dermed norske regjeringer om å arbeide for at denne forrangen også aksepteres av EU-kommisjonen på vegne av EU. Uten den siste setningen, ville kongressvedtaket bare vært en meningsytring som ingen hadde trengt å følge opp.

Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang, er ikke et særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

1. Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.

2. Euro-LO har siden 2009 krevd en juridisk forpliktende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten der kjernen er: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

3. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosialprotokoll som fastslår at ”forhandlings- og konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” De svenske socialdemokratene stemte for vedtaket.

4. 530 europeiske arbeidslivsjurister har i vår gått sammen om et manifest som uttrykker bekymring for det de kaller «et systematisk angrep på tarifforhandlinger» og en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det fører til «prekære ansettelsesforhold (deltids- og korttidsjobber), til utrygghet, høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosial uro». Det foregår en nedmontering av den europeiske sosialmodellen som til slutt kan ende med full ødeleggelse – hevder de 530 underskriverne. (Se Klassekampen 6. april)


De fleste større LO-forbund og LO-foreninger har det siste året sendt inn forslag til hva de ville ha inn i LOs handlingsprogram for perioden 2013-2017. Krav som gikk igjen i de fleste forslaga, var
- at EØS-avtalen ikke måtte gripe inn mot norske tariffavtaler.
- og at EØS-avtalen ikke måtte svekke faglige rettigheter eller den norske arbeidslivslovgivningen.

Disse forslaga utløste forbausende heftige reaksjoner på ledende hold i Arbeiderpartiet, oftest ved å angripe forbundsvedtaka for noe de ikke inneholdt. Jens Stoltenberg sa til VG i november. «Vi kan ikke bare ha tre friheter i Norge, når Europa har fire.» Og videre: «Det er helt uaktuelt å fjerne deler av den (EØS-avtalen), for da setter vi hele avtalen i spill.» (2.11.2012)

Utenriksminister Espen Bath Eide skrev noen dager seinere: «Et forsøk på å fjerne én eller flere at de fire frihetene (varer, tjenester, personer, kapital) i avtalen, vil sette hele EØS-avtalen i fare.» (Nationen20.11.2012)

Etter LO-vedtaket trengs det en avklaring: Kommer EØS-avtalen i fare hvis faglige rettigheter gis forrang framfor markedsfrihetene?

Det er ingen tvil om at LO-vedtaket er i strid med dagens EØS-regler. Det trengs ingen eksperter på EØS-jus for å innse det. For å si det enklest mulig. Hvis kongressvedtaket ikke var i strid med noen EØS-regler, hva ville da vært poenget med vedtaket? Kongressen fatta naturligvis vedtaket sitt for å endre noen av EØS-avtalens virkninger på norsk arbeidsliv.

Samtidig som Arbeiderpartiledelsen har blåst i luren over EØS-skepsisen i fagbevegelsen, har den også forsøkt å roe ned stemningen. Det er med styrke hevda at «ingen EØS-direktiv har grepet inn mot faglige rettigheter i Norge».

Det fins stadig flere eksempler på at det ikke er riktig. (Se Klassekampen 20.april) Det er også påstått at heller ikke EØS-avtalen som helhet griper inn mot faglige rettigheter.

Men EU-traktatens grunnprinsipper – de fire markedsfrihetene, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen – skyver stadig faglige rettigheter til side. Det har – som nevnt - verken Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet, arbeidsmarkedskomiteen i Riksdagen eller et halvt tusen arbeidslivsjurister vært i tvil om.

Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, har heller ikke vært i tvil: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (Arbeidsrett nr. 1-2/2010)

Med vedtaket sitt ber LO-kongressen om det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet, arbeidsmarkedskomiteen i Riksdagen og et halvt tusen arbeidslivsjurister etterlyser.

Arbeiderpartiet har valget: Enten gå aktivt ut for å endre EØS-avtalen slik en enstemmig LO-kongress oppfordrer til – eller godta de EU-reglene som provoserer fagbevegelsen mest både i Norge og innad i EU.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 11. mai 2013)

lørdag 15. februar 2014

EU og Sør-Korea = sant

WTO-reglene hindrer at EU kan innføre toll på norsk eksport hvis vi sier opp EØS-avtalen

Det rår en nærmest uutryddelig forestilling om at vi trenger EØS-avtalen for å komme inn på EU-markedet med varene våre. Men hvorfor lager EU da en avtale om tollfri handel med Sør-Korea uten å kreve at landet underkaster seg stadig mer plagsomme EØS-regler?

Nei til EU
har bedt forskningsinstituttet “Menon. Business Economics” undersøke hvordan handelen vår med EU ville utvikle seg hvis vi gikk ut av EØS. Konklusjonen var at det ikke var det minste farlig, men at det på en del områder kunne være fordeler med å holde på et felles regelverk med EU.

Menon-rapporten “Norge og EØS. Handelsmønstre og rammer for samhandel i EØS-avtalen” ble nylig lagt fram på en faglig konferanse som Nei til EU arrangerte. Forskningsleder Leo Grünfeld starta presentasjonen slik: “Jeg er verken mot EU eller EØS, så meg kan dere trygt stole på i dette spørsmålet!”

Olje og gass er de viktigste eksportvarene våre. Ingen i EU vil i stedet for å kjøpe norsk, kjøpe mer olje og gass av Putin hvis de overhodet kan unngå det. Ferrolegeringer, aluminium, silisium og sjømat er andre viktige eksportprodukter. Ifølge Menon-rapporten “ville EU slite med å finne tilstrekkelig med slike produkter i markedet.”

For tida går rundt 60 prosent av eksporten vår av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU. Land i Asia kjøper en stadig større del av varene vi eksporterer.


Kanskje er det så enkelt at varer handles på tvers av grenser fordi den som selger og den som kjøper har gjensidig fordel av det. Det skulle en i hvert fall tro når en som Menon-rapporten ser på den frihandelsavtalen som EU i 2011 inngikk med Sør-Korea.

Det er en avtale som fjerner så godt som all toll på industrivarer mellom EU og Sør-Korea enda sørkoreanske varer sikkert utfordrer produsenter i EU mer enn EU-varer utfordrer næringslivet i Sør-Korea.

Avtalen er naturligvis bygd opp for å ivareta partenes hensyn i forhold til hverandre. Sør-Korea har ikke samme behov for å verne jordbruket sitt som Norge har. Avtalen fjerner da også “en betydelig andel” av tollen på jordbruksvarer. Det ville ikke Norge ha godtatt i en tilsvarende handelsavtale med EU.

Avtalen mellom EU og Sør-Korea tar også for seg patenter og andre såkalte “intellektuelle rettigheter” (copyright, varemerker, krav til design og merking av opphavsland). Faller EØS-avtalen bort for Norges del, dekkes mye av dette av TRIPS-avtalen som er inngått innen rammen av WTO. EU-avtalen med Sør-Korea går i noen sammenhenger lenger enn TRIPS-avtalen. Noe slikt ville også EU og Norge kunne avtale, hvis EØS-avtalen falt bort.

Avtalen etablerer et felles rammeverk for konkurransepolitikken, f.eks. for å regulere bruken av subsidier til næringslivet. Fisk og landbruk er unntatt fra dette rammeverket. Det ville også være naturlig ved en tilsvarende avtale mellom EU og Norge.

På tjenesteområdet går avtalen mye lengre enn GATS-avtalen til WTO, særlig når det gjelder finans-, tele- og skipsfartstjenester. Skulle det være en felles interesse for Norge og EU å gå utover GATS-avtalen, så vil det kunne avtales.

Avtalen mellom EU og Sør-Korea sier ingen ting om investeringer, men 20 EU-land har inngått bilaterale investeringsavtaler med Sør-Korea.

Når tekniske standarder varierer fra land til land, hindrer det handel. EUs avtale med Sør-Korea går derfor inn på hvordan en skal sikre felles standarder og andre varekrav. I Europa foregår standardsamarbeidet i egne organ som CEN, CENELEC og ETSI. Der har Norge vært med på lik linje med alle EU-land lenge før EØS ble påtenkt.

Avtalen har ingen domstolsordning der f.eks. kommuner og bedrifter kan dømmes for å ha brutt regelverket. I stedet legges tvisteløsningsordningen til WTO til grunn slik at uenighet oppfattes som uenighet mellom partene i avtalen. Avtalen innfører derimot prosedyrer som skal gjøre at tvister løses mye raskere enn i WTO.

Avtalen mellom EU og Sør-Korea legger ikke opp til fri flyt av arbeidskraft eller av kapital. Det er i norsk interesse å være del av et felles arbeidsmarked i Europa – hvis bare de arbeidsinnvandrerne som kommer til Norge, er garantert norske tariffstandarder – enten de er allmenngjort eller ikke. Og hvis Norge suverent kan utforme den lovgivningen som skal gjelde for arbeidslivet.

Det er ingen grunn til å se EU-avtalen med Sør-Korea som noe Norge skal kopiere. Men den viser at det fins et liv etter EØS - et liv der vi kan innrette forholdet til EU slik at vi ivaretar flere viktige norske interesser enn i dag.


Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. I løpet av 4-5 år ble tollsatsene mellom Norge og EU trappa ned til null. Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det var toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).

Hvis EØS-avtalen faller bort, vil frihandelsavtalen automatisk gjelde slik den gjaldt fram til EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994. Det fastslås i EØS-avtalens artikkel 120. I tillegg er både Norge og EU etter 1995 bundet av handelsreglene til WTO der samtlige EU-land er medlemmer.

Regelverket til WTO forbyr medlemsstatene å øke tollsatser til andre medlemsland eller å begrense importen på annen måte på ensidig basis. WTO-reglene hindrer derfor at EU kan innføre toll eller andre handelshindringer hvis EØS-avtalen skulle falle bort. EU kan heller ikke innføre kvoter eller andre handelshindringer på ensidig basis.

Påstanden om at vi trenger EØS for å få solgt varene til EU-land, er derfor et skremsel uten grunnlag i virkeligheten.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4. mai 2013)

EØS-kamp på LO-kongressen

Er lov- og avtalefestede rettigheter i arbeidslivet trygge i EØS?

Som oppspill til LO-kongressen i neste uke har forbund med over 60 prosent av LOs medlemmer krevd
- at EØS-avtalen ikke griper inn mot norske tariffavtaler.
- at EØS-avtalen ikke svekker faglige rettigheter eller den norske arbeidslivslovgivningen

Dette har utløst forbausende kraftige reaksjoner på ledende hold i Arbeiderpartiet. Slike krav setter angivelig hele EØS-avtalen i fare og ødelegger det rødgrønne samholdet foran valget til høsten.

LO-sekretariatet har fremma et forslag til vedtak på LO-kongressen som er lansert som et «kompromiss». Det sentrale punktet er: “LO krever at EØS-relevante regler skal være i samsvar med ILO-konvensjoner, Europarådets sosialpakt og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).»

Det er et opplagt krav at ILO-konvensjoner må ha forrang framfor EØS-regler, og dragkampen med ESA om ILO-konvensjon nr. 94 blir brukt som eksempel på at det er tilfelle.

Men det er ikke riktig. Ved offentlige kontrakter stiller ILO 94 krav om «lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke»

Men ESA ga seg først da regjeringen
- godtok at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves,
- godtok å sløyfe kravet om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med det som er «normalt for vedkommende sted og yrke» dersom det ikke fins noen aktuell tariffavtale,
- godtok at det bare var lønns- og arbeidsvilkår i tråd med de kraftige begrensningene som utstasjoneringsdirektivet sette, som kan kreves.

Det er en så skamfert versjon av ILO 94 at det lover dårlig om LO-kongressen nøyer seg med å vedta at «EØS-relevante regler skal være i samsvar med ILO-konvensjoner»

Av LO-forbunda var EL og IT-forbundet først ute med et vedtak i landsstyret i juni i fjor. Konklusjonen var: “Norske myndigheter må ta initiativ til å endre EØS-avtalen slik at den ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller mot norsk lovgivning av betydning for arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Dersom dette ikke er mulig, må avtalen sies opp og erstattes med mer ordinære handelsrelasjoner mellom Norge og EU.

Landsstyret i Fagforbundet fastslo i september at «utviklingen av EØS-avtalen gjennom nye direktiver og forordninger, og ikke minst nye tolkninger fra domstolen, har fått et omfang på arbeidslivsområdet som går langt utover det som ble forespeilet da avtalen ble inngått.» Derfor foreslo landsstyret «at arbeidslivsspørsmål og faglige rettigheter må ut av avtalen, slik at vi kan bevare den norske arbeidslivsmodellen

Postkom hadde denne konklusjonen på landsmøtet sitt i september: «Postkom vil at norske myndigheiter utreder og arbeider for å få endra EØS-avtalen slik at den ikkje kan overstyre bestemmelsar i norske overenskomster og norsk lovverk, som er viktige for arbeidstakarane sine faglege rettar”. Vedtaket var enstemmig.

Handel og Kontor vedtok på samme tid enstemmig på sitt landsmøte: “HK ønsker at handlingsrommet innenfor EØS-avtalen skal utvides. Og vil legge særlig vekt på:
- Mer bruk av reservasjonsretten,
- Reforhandling av enkeltpunkter,
- Andre alternativer til dagens avtale
.”

Et tilleggsforslag om “å arbeide for at EØS-avtalen sies opp og erstattes med en handelsavtale” delte landsmøtet nesten på midten. Forslaget ble stemt ned med seks stemmers overvekt der nærmere 250 stemte.

NTLs landsstyre vedtok enstemmig i oktober: “ Vi kan ikke godta at norsk arbeidslivslovgivning og tariffpolitikken skal dikteres fra Brussel eller at norske tariffkonflikter skal avgjøres av EFTA- og EU-domstolen.”

Foreløpig er det Norsk Transportarbeiderforbund som har gått lengst i EØS-motstand. Representantskapet i forbundet vedtok med 15 mot 10 stemmer at det tas inn i LOs handlingsprogram at ”LO må arbeide for å si opp EØS-avtalen i perioden og gjeninnføre en frihandelsavtale”. Mindretallet stemte for at ”vetoretten må benyttes der EØS-direktiver angriper norsk arbeidslivspolitikk”. Hvis det ikke skjer, bør EØS-avtalen sies opp, mente også mindretallet.

NNN (Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet) vedtok på landsmøtet nå i april at forbundet «kan ikke godta at nye direktiver og regler svekker grunnleggende rettigheter til norske arbeidstakere, som for eksempel streikeretten, kollektiv forhandlingsrett og nasjonal lønnsdannelse. Norske myndigheter må i alle saker som svekker faglige rettigheter og norske arbeidstagere nedlegge veto mot innføring av slike direktiver og retningslinjer

Skolenes Landsforbund har sendt inn et forslag til LO-kongressen der konklusjonen er: «LO kan ikke godta at norsk arbeidslivslovgivning og tariffpolitikk skal dikteres fra Brussel eller at norske tariffkonflikter skal avgjøres av EFTA-og EU-domstolen. Erfaringene med flere EU-direktiver gjør at Norge bør vurdere å reforhandle EØS-avtalen

Også forbund utafor LO har stått fram med klar EØS-kritikk. På landsmøtet i november vedtok Utdanningsforbundet:
- “Utdanningsforbundet kan ikke akseptere at EØS-avtalen griper inn mot norske tariffavtaler.
- Utdanningsforbundet kan ikke akseptere at EØS-avtalen svekker våre faglige rettigheter eller den norske arbeidsmiljølovgivning



Flere LO-foreninger har også fatta EØS-kritiske vedtak.

LO i Oslo har vedtatt «at arbeidslivet tas ut av EØS-avtalen, slik at det ikke kan gripes inn mot norsk lov- og avtaleverk av betydning for ansattes rettigheter i arbeidslivet» og at «handelsavtaleordninger med EU er et mål.”

LO i Rogaland og i Trondheim har vedtatt at EØS-avtalen må reforhandles. LO i Trondheim føyde til: «Dersom reforhandling ikke er mulig, må EØS-avtalen erstattes med en handelsavtale.”

LO i Troms har vedtatt at «EØS-avtalen må endres slik at den ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller mot norsk lovgivning for arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Dersom dette ikke er mulig, må avtalen sies opp og erstattes med mer ordinære handelsrelasjoner mellom Norge og EU


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 27. mars 2013)

Faglige rettigheter i fare

Er det slik at ingen EØS-direktiv griper inn mot faglige rettigheter i Norge?

I debatten forut for LO-kongressen hevdes det både fra ledelsen i LO og i Arbeiderpartiet at ingen EØS-direktiv griper inn mot faglige rettigheter i Norge. Det er opplagt feil. Her er noen eksempler:


1.Vikarbyrådirektivet blei i fjor godkjent mot et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet. Direktivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Da blir det skremmende at både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler nettopp legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere.

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.

Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Forbund som Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet og NNN har tariffavtaler som setter stramme grenser for innleie av arbeidstakere.

I direktivets artikkel 4.2 står det at alle tariffavtaler skal gjennomgås for å finne ut om de begrenser bruken av innleie på måter som direktivet forbyr. Det betyr at det norske avtaleverket underordnes EU-retten.


2. En norsk forskrift fra mars følger opp ILO-konvensjon nr. 94 ved å kreve «lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke» ved offentlige kontrakter.

Dette reagerte ESA på, og det hevdes stadig at regjeringen ikke ga seg i dragkampen med ESA. Det er en sannhet med svært store modifikasjoner:
- Regjeringen godtok at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves.
- Den godtok å sløyfe kravet om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med det som er «normalt for vedkommende sted og yrke» dersom det ikke fins noen aktuell tariffavtale.
- Den godtok at det bare var lønns- og arbeidsvilkår som var i tråd med det taket som utstasjoneringsdirektivet setter for hva Norge kan kreve at utstasjonerte arbeidsinnvandrere skal tilbys.


3. Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å sikre at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.

En serie med dommer fra 2007 og 2008 endra utstasjoneringsdirektivet fra å sette et gulv for de krav til lønns- og arbeidsvilkår en stat kan sette til å sette et tak for hva som kan kreves.

Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, har kommentert disse dommene slik: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” («Arbeidsrett» nr. 1-2/2010)


4. EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til hvordan utstasjoneringsdirektivet nå skal forstås. Dette forslaget til «håndhevingsdirektiv» inneholder i artikkel 9 ei liste over de tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. I følge direktivforslaget skal lista være uttømmende. Det betyr at det ikke er adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.

Flere av de norske tiltaka mot sosial dumping vil være i fare om håndhevingsdirektivet blir vedtatt slik det er foreslått fra EU-kommisjonen. Blant annet skal solidaransvaret bare gjelde første ledd i kontraktskjeden.


5. EUs regelverk har sluppet løs en konkurranse innen veitransporten som har ført til ekstreme former for sosial dumping. Sjåfører på ekstrem dumpinglønn eller som elendig betalte sjølstendige næringsdrivende overtar mer og mer av veitransporten i Europa. Sjåførene hentes fra land med så stor arbeidsløshet og så lave lønninger at de godtar slike jobbvilkår.

Det er ikke noe enkeltdirektiv som tar fra trailersjåfører rett til en trygg arbeidsplass med klare jobbrettigheter. Det er EUs grunnprinsipp om fri flyt av tjenester (fri konkurranse om å yte tjenester), artikkel 56 i EU-traktaten og artikkel 36 i EØS-avtalen, som gjelder også veitransporten – så lenge vi er med i EØS.


6. Tjenestedirektivet gjorde det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

FAFO-rapporten ”Grenseløst arbeidsliv?” (november 2006) fastslo at kortvarig tjenestemobilitet ”har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet – og at ”nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.”


7. At økt konkurranse i arbeidslivet har slike konsekvenser, ble understreket i et høringsbrev om tiltak mot sosial dumping som Arbeids- og inkluderingsdepartementet sendte ut i 2008: Sosial dumping ”kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidete rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og til at seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører. Dersom vi ikke får kontroll med situasjonen kan også den negative utviklingen på sikt bidra til å undergrave den norske arbeidslivsmodellen med et regulert arbeidsmarked, en høy organisasjonsgrad og et velfungerende trepartssamarbeid.”

Akkurat så ille er det i EØS.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. april 2013)

Forskere slår i bordet

EUs krisepolitikk fører til fremmedhat og kan true freden i Europa – mener 480 arbeidslivsforskere

480 arbeids- og sosialrettsjurister fra 32 land i Europa har gått sammen om et manifest med krav til EU om å «respektere og fremme grunnleggende sosiale rettigheter i forbindelse med alle kriserelaterte tiltak».

Av underskriverne er 28 fra Norden. Fra Norge har f.eks. professor Stein Evju, arbeidsrettsnestoren ved Universitetet i Oslo, og Kristin Alsos fra FAFO undertegna oppropet.

De fleste av de 480 er arbeidslivsforskere, innpå halvparten er professorer eller ledere av forskningsinstitutter. De «uttrykker sin alvorlige bekymring» over den krisepolitikken som føres og konsekvensene for den juridiske, økonomiske og politiske utviklingen i EU.»

Språket er krast. Det vises til en «akselerasjon av drastiske endringer av lovgivningen for arbeidslivet». Den såkalte «troikaen» (IMF, EU-kommisjonen og EUs sentralbank) har tvunget medlemsland til «strukturelle reformer» som truer ikke bare mulighetene for «et sosialt Europa», men også «den økonomiske og politiske integrasjonen av Europa.»

Rettighetene arbeidslivet er i mange land satt under hardt press, dels av kriseutviklingen og dels av den krisepolitikken som føres. Det er satt i gang «et systematisk angrep på tarifforhandlinger», dels av troikaen og dels av regjeringer. Institusjonelle ordninger innen arbeidslivet undergraves i mange land.

På den enkelte arbeidsplass åpnes det i flere land for å avtale med arbeidsgiveren om å få lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn det som fastlegges i den tariffavtalen som er inngått. I mange land innføres det i praksis forbud mot bransjeavtaler.

Troikaen påtvinger enkelte medlemsland en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det fører til «prekære ansettelsesforhold (deltids- og korttidsjobber), til utrygghet høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosial uro».

Slike drastiske endringer i arbeidslivet fører til fremmedhat, særlig mot minoriteter og truer i siste instans freden i Europa.

Med sin krisepolitikk er EU-kommisjonen med på å nedmontere den europeiske sosialmodellen - en nedmontering som til slutt kan ende med full ødeleggelse – hevder de 480 underskriverne.

Manifestet krever at EU «respekterer og fremmer» de fundamentale sosiale rettighetene som er garantert i det juridisk bindende EU-charteret om grunnleggende rettigheter, særlig retten til kollektive forhandlinger og at det handles i samsvar med de ILO-konvensjonene som er ratifisert av alle EUs medlemsland.

Et sentralt krav er at disse grunnleggende sosiale rettighetene til ansatte og deres tillitsvalgte ikke må underordnes markedsfrihetene eller konkurransereglene på det indre markedet. De må heller ikke settes til side av krisetiltak eller av vilkår for å få finansiell støtte fra troikaen.

De 480 avslutter med denne utfordringen: Hvis den europeiske sosialmodellen mislykkes, hvordan kan da det europeiske prosjektet som helhet lykkes?


Manifestet går ikke inn på hvordan EUs krisepolitikk kan snus. Det sier strengt tatt ikke noe mer enn det EU-kommisjonens president Barroso sa tidligere i år: at krisa og krisepolitikken har ført til «virkelig sosial nødstilstand» i deler av EU. At arbeidsløsheten har nådd «massive nivåer» i flere land og at fattigdommen øker.

Uttalelsen til Barroso viser at den sosiale uroen har nådd inn i de innerste sirklene i Brussel. Men det kommer foreløpig ingen signaler om at EU-kommisjonen og EUs sentralbank har tenkt å legge om krisepolitikken.

Men det er ingen tvil om at Manifest-underskriverne har rett i at krisa og krisepolitikken ryster integrasjonsprosjektet til EU så grunnleggende som det går an.


Manifestet fra de 480 arbeids- og sosialrettsjuristene retter kritikken sin mot den krisepolitikken som føres av EU og av de fleste regjeringene. Det går ikke inn på at arbeidslivet i Europa - både i øst, vest og sør - har vært i stadig krassere krise i mer enn et kvart århundre. Det har mange av disse forskerne tatt opp i andre sammenhenger.

Der har de påvist at EUs krav om avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekket fagbevegelse. Lønns- og inntektsforskjellene har økt nesten overalt og pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger er svekka i mange land – også lenge før finanskrisa slo til høsten 2008. Tallet på ”working poor” (de som er knapt kan livberge seg til tross for at de er i fulltidsarbeid) har økt kraftig.

Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Det dokumenterer ILO, tyske, franske og nordiske forskningsinstitutt og Euro-LOs forskningsinstitutt ETUI i rapport etter rapport.

Krisa og den krisepolitikken som påtvinges EU-land forsterker derfor en utvikling som har pågått i over 20 år. Reallønningene er etter 2010 pressa nedover i 18 av 27 EU-land. Lønnsnedgangen er typisk nok – og tragisk nok - størst for de lavest lønte.

Dette er samtidig den brutale sosiale virkeligheten på det indre markedet i EU, den virkeligheten som EØS-tilhengerne i Norge – tilsynelatende med begeistring – fortsatt vil knytte norsk arbeidsliv tettest mulig til.

Mange av underskriverne av manifestet har også vært sentrale i å klarlegge de politiske og sosiale virkningene av de dommene som EU-domstolen felte i 2007-2008 (VikingLine-, Laval-, Rüffert-, og Luxemburg-dommene.) Ett av de viktigste budskapene er at dommene undergraver det som er kjernen i all fagorganisering: retten og evnen til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 30. mars 2013)

mandag 3. februar 2014

EU med Janus-ansikt

EUs «sosiale nødstilstand» skal rettes opp med kostnadseffektiv omsorg

- Endelig har vi skjønt hvordan dere har det! Men nå skal dere få mer omsorg for mindre penger. For vi må fortsatt spare oss ut av krisa.

Det er det trøstefulle budskapet fra EU-kommisjonen til stadig flere millioner «fattige og sosialt utstøtte» for å bruke EU-kommisjonens eget språk.

EU-makta i Brussel har stått fram med et steinhardt ansikt i over tre år med krav om kutt, kutt, kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest –både i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.

Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest. Kuttkrava fra Brussel kaster stadig flere ut i arbeidsløshet. Et hav av arbeidsløshet omgir dem som ennå er i jobb i land som Hellas, Portugal og Spania. Hver fjerde greker og spanjol og mer enn annenhver gresk og spansk ungdom går uten arbeid.

Kuttpolitikken er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for den veksten som trengs for å få ned arbeidsløsheten. Det gjelder både de innenlandske markedene og eksportmarkedene i andre EU-land. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare millioner av mennesker til fant.

De politiske virkningene er også dramatiske. Det viser utviklingen i Hellas og Italia. EUs eget Eurobarometer viser at tilliten til politiske myndigheter og institusjoner er på et lavmål i mange kriseland viser.


Derfor er det blitt et påtrengende behov for å vise fram et EU-ansikt med mjukere drag. Det skjedde 20. februar da EU-kommisjonen la fram ei «sosial investeringspakke» for «vekst og samhold».

EU-kommisjonens president Barroso tar i så det holder: Krisa og krisepolitikken har ført til «virkelig sosial nødstilstand» i deler av EU. Arbeidsløsheten har nådd «massive nivåer» i flere land og fattigdommen øker.

Kommisjonen viser til at 24 prosent av EUs befolkning er «i fare for fattigdom eller sosial utstøting». Den andelen har økt i 18 av de 26 EU-land som det fins data fra. Det betyr at 120 millioner mennesker i EU er «i fare for fattigdom eller sosial utstøting».

Tallet på «hjemløse» vokser i de fleste EU-land og har nådd et nivå som en ikke har sett før, fortsatt ifølge EU-kommisjonen 20. februar.

EU-kommisjonens menneskelige ansikt, den en gang så venstresosialistiske ungareren László Andor som har ansvar for sosiale spørsmål i EU-kommisjonen, har lansert investeringspakka som «veien ut av krisa». Men i en tale holdt i Dublin 15. februar skyndte han seg til å si at «et så krevende løfte vil jeg ikke gi. Men hvis vi investerer i borgerne våre med sikte på å utvikle dyktighet og evner og adekvate levekår, står vi bedre rusta til å komme ut av krisa sterkere, med mer samhold og med bedre konkurranseevne

László Andor begrunner den sosiale investeringspakka slik: «Ved å investere nå, kan en unngå å betale en mye høyere finansiell og sosial regning i framtida. Vi har dessverre sett eksempler på at det er skåret ned på sosiale utgifter av hensyn til konkurranseevnen. Det kan bli dyrt å handle kortsiktig

Men språkbruken i investeringspakka er systematisk tvetydig. Det høres fint ut at EU-kommisjonen oppfordrer regjeringene til å prioritere «sosiale investeringer», men kanskje litt mer truende at de må «modernisere velferdsordningene».

EU-kommisjonen gir i «den sosiale investeringspakka» ingen signaler om at kuttpolitikken skal dempes, bare at virkningene skal mildnes med «kostnadseffektive» helseinvesteringer og med «økt produktivitet» i omsorgsarbeidet. Slik kan en få til mer og bedre omsorg med færre ansatte – og dermed redusere presset på offentlige budsjetter, står det ord for ord. Tro det den som kan!


Den sosiale investeringspakka til EU-kommisjonen har blitt møtt med både ros og ris fra det sosialt organiserte Europa.

Solidaritetsorganisasjonen Solidar holder fast ved at når kuttpolitikk kjøres i front, blir det både flere arbeidsløse og flere jobber av lav kvalitet. Dermed blir det mer fattigdom og mer sosial utstøting. Det skyldes at trygdene svekkes, og at de lavest lønte må godta stadig lavere lønninger. Solidar er også skremt av at det kan se ut til at det skal stilles strengere vilkår for å ta imot velferdsytelser. (Solidar er en europeisk paraplyorganisasjon der Norsk Folkehjelp og AOF medlemmer.)

EuroHealthNet er et annet europeisk nettverk der Helsedirektoratet er medlem fra Norge. Dette nettverket hilser initiativet til EU-kommisjonen velkommen fordi det åpner for investering i «bærekraftige helsesystemer» og «ser helse mer som en ressurs enn som en økonomisk byrde. Når tallet på arbeidsløs ungdom eksploderer, er det ei helsekrise like mye som ei økonomisk krise

Social Platform er et enda større nettverk. Det er den største sivilsamfunnsalliansen i Europa og samler 45 europeiske NGO-nettverk med tusenvis av medlemsorganisasjoner. Solidar er bare ett av de 45. Nettverket er bekymra for hva EU-kommisjonen mener med «betingede sosiale investeringer». Hva slags vilkår og hva slags kriterier må sosiale investeringer oppfylle?

ETUC (Euro-LO) ser positivt på at EU-kommisjonen med den sosiale investeringspakka erkjenner at velferdsytelser er investeringer i et bedre samfunn og ikke en byrde for samfunnet. Men da er det ikke nok å «utnytte stadig mer begrensede offentlige budsjetter på en bedre måte. Erfaringene har vist at det bare fører til større ulikheter både mellom medlemsstatene og innen den enkelte stat». Det er kuttpolitikken som må avvises, slik at det blir rom for reelle investeringer i størrelsesordenen én prosent av EUs brutto nasjonalprodukt.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. mars 2013)

Varig krig mot terror?

Kjøp av 56 kampfly vikler Norge inn i offensive krigsstrategier “out of area and control”.


Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.

Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?

I Pentagon fryder en seg over at droner kan drepe terrorister en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.

Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.

Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?

I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.

Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.

Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.

Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.

Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.

Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen.

Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om.

De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?

Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?

Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.

USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen

Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.

Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg.

Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.

100-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 50-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?


(Artikkdelen ble trykt i Klassekampen 8. mars 2013)

Med ILO mot Reinfeldt


ILO syns at den svenske regjeringen har bøyd seg alt for djupt for EU-domstolen.

Den Laval-dommen som EU-domstolen felte i desember 2007, har grepet inn mot grunnleggende maktforhold i svensk arbeidsliv. Et knapt flertall i Riksdagen endra svensk lov slik at fagforeninger ikke lenger kan gå til konflikt mot utenlandsregistrerte selskap for å få på plass en tariffavtale for utenlandske arbeidstakere.

Denne nye loven, Lex Laval, fikk på onsdag hard påpakning fra ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. En uttalelse fra ILOs juridiske ekspertkomite fastslår at Laval-loven er i strid med ILO-konvensjon nr. 87, en av kjernekonvensjonene til ILO – og at Laval-loven derfor må endres slik at den blir forenlig med ILO-konvensjon nr. 87.

ILO anser at Laval-loven er «et brudd på grunnleggende menneskelige rettigheter. Det er regjeringens ansvar å sikre at svensk rett lever opp til internasjonale forpliktelser» - sier lederne for LO og TCO, de to store svenske fagbevegelsene, i en fellesuttalelse.


Det var i desember 2007 at EU-domstolen med et brak rykka inn i det svenske avtalesystemet. To fagforbund, Byggnads og Elektrikerforbundet, hadde i november 2004 gått til blokade av et latvisk selskap (Laval) som nekta å inngå tariffavtale for sine utstasjonerte arbeidstakere. Etter svensk arbeidsrett var blokaden fullt lovlig. Sveriges arbeidsminister Hans Karlsson fastslo at det latviske firmaet ”behandles på samme måte som svenske firma som ikke vil inngå tariffavtaler”.

Men EU-domstolen fastslo
- at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.,
- at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige,
- at faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EU-domstolen setter,
- at blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige, er ulovlig.

To år seinere ble de to fagforbundene dømt av den svenske Arbetsdomstolen til å betale Laval en erstatning på tre millioner kroner for ulovlig blokade.

Dette erstatningskravet kritiseres av ekspertkomiteen til ILO. Den hevder at bruk av streikeretten ikke påfører fagbevegelsen noe erstatningsansvar ved streiker som er i samsvar med internasjonale konvensjoner som Sverige har ratifisert. Den svenske regjeringen bør derfor betale de svenske fagforbundene tilbake de tre millionene de måtte betale i erstatning til Laval.


Den Laval-loven som ILO reagerer på, ble etter en årelang debatt vedtatt av Riksdagen med 135 mot 130 stemmer i mars 2010. Mye tyder på at loven rammer fagbevegelsen mye hardere enn EU-domstolen gjorde med Laval-dommen.

Det blir ikke lenger tillatt å gå til konflikt for å få i gjennom de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for svenske arbeidstakere. Det blir bare tillatt å kreve ei relativt lav minstelønn og f.eks. overtidsbetaling.

Hvis et utenlandsk selskap kan vise til at minstekrava er oppfylt, er en svensk fagforening stilt sjakk matt. Det er fagforeningen som da må påvise at de utenlandske arbeidstakerne ikke får den lønna som arbeidsgiveren hevder de får. Først da kan de gå til konflikt uten å frykte erstatningsansvar.

Også muntlige avtaler om lønn og arbeidsvilkår kan godtas. En forening eller et forbund kan derfor i praksis ikke gå til arbeidskonflikt mot en utenlandsk arbeidsgiver som påstår at det er inngått en tariffavtale med sine ansatte.

Utstasjonerte arbeidstakere får heller ikke samme vern som svenske. De svenske reglene om nattarbeid skal ikke gjelde utlendingene, og en kan ikke kreve at de forsikres mot arbeidsulykker.


Danmark måtte også endre utstasjoneringsloven, den som omgjør EUs utstasjoneringsdirektiv til dansk lov.

Den danske løsningen er å godta at utstasjonerte arbeidstakere bare har krav på minstelønna i landsomfattende tariffavtaler. Til gjengjeld gir loven en frisk tolkning av hva minstelønna skal omfatte:
- Tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, skal omregnes til lønn og inngå i minstelønna.
- Akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet og tillegg for ubekvem arbeidstid skal også innregnes i minstelønna.

Fagforeninger og fagforbund har på dette grunnlaget rett til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Den danske løsningen er langt dristigere enn den svenske. Det ubesvarte spørsmålet er om ei såpass tøyelig minstelønn i lengden blir godtatt av EU-domstolen.


Forholdet mellom ILO-konvensjoner og EU-regler er på ingen måte avklart innad i EU. EU-domstolen har forsøkt å etablere en rettstilstand der medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler.

Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt.

Her i Norge har forbundsleder Arve Bakke i Fellesforbundet nylig satsa på ILO som et forsvar for norske standarder i arbeidslivet. Han går inn for at LO-kongressen i mai skal kreve at ILO-konvensjoner har forrang foran EØS-regler.

Arve Bakke fikk nylig LO-sekretariatet med på å avvise det som de fleste LO-forbund har foreslått: at LO-kongressen må kreve at EØS ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller svekke norsk lovgivning for arbeidslivet. Det er nok langt mer håndgripelige krav.

Men Arve Bakke må nok regne med å gå i nærkamp med EU-kommisjonen for å få gjennomslag sjøl for dette «ILO-kompromisset». Den største ulempen er at skarpskodde eksperter på arbeidsrett blir fortere uenige om hvordan en ILO-konvensjon skal forstås enn om hva en EØS-regel betyr.

Den som vil verne norsk arbeidsliv med ILO-konvensjoner, må derfor regne med stadige omkamper både med EU-kommisjonen og med EU- og EFTA-domstolene. Og kanskje også med framtidige regjeringer – uansett grunnfarge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. mars 2013)