Bekymringene
over kapitalismen preger nå dens beste venner – på en bekymringsfull måte
På ei flyreise hjem
etter noen dager på Balkan bladde jeg sist mandag gjennom et nummer av Financial Times, avisa som
med begeistring har fulgt utviklingen av kapitalismen både i gode og vonde
tider for folk flest. Nå har bekymringene overtaket.
Dette
mandagsnummeret gir i sum et bilde av en kapitalisme som hangler. Artiklene
retter ikke oppmerksomheten om de grunnleggende
problemene som den skaper, verken for miljøet, for vilkåra i
arbeidslivet eller for utviklingen av sosiale forskjeller. De handler om økonomisk
vekst – uansett hva det er som vokser - og om vilkår for handel og
investeringer.
Et gjennomgangstema
er at politikere forkludrer utviklingen. Det går bedre i USA enn i EU fordi USA
er én stor stat, mens EU er et statssystem som ikke klarer å styre seg sjøl på
effektiv vis. Kortest sagt: Det er for mange egenrådige stater her i verden –
og dermed for mange regjeringer som nok står til ansvar for egne velgere, men
ikke for utviklingen av en fungerende kapitalisme.
For ett år sia, i
oktober 2013, erklærte Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken
på et felles møte at krisa i Europa var over.
Den optimismen var en illusjon, fastslår økonomiredaktør Wolfgang
Münchau: «Tvert imot går vi inn i det sjuende kriseåret uten at vi ser tegn til
noen slutt på depresjonen.»
«På mange måter er
dagens krise verre enn den på 1930-tallet. Europa kan stå foran en
stagnasjonsperiode som kan vare i generasjoner, ikke bare noen år til.» Og det
er i Europa kapitalismen hangler mest.
Det skulle skje ved å fullføre det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. gjøre mennesker mer utrygge i arbeidslivet) og ved å holde underskuddene på statsbudsjettene under tre prosent av bnp også når det økonomiske livet kunne ha godt av offentlige vekstimpulser.
Norske
ja-entusiaster framstilte vedtaket som det endelige beviset for at utaforlandet
Norge ville ende som ei varig bakevje i forhold med EU.
For
tida er EU bakevja i verden – også når det gjelder det Financial Times er mest
opptatt av: den økonomiske veksten. Overalt ellers i verden er veksten høyere,
men lavere enn den var før krisa. IMF-sjefen Christine Lagarde appellerer derfor om «global handling»
for å overvinne den «nye middelmådigheten» i verdensøkonomien.
Resultatet er at «handelsforhandlingene
handler mer om indiske rissubsidier enn hvordan en skal sikre den frie
dataflyten på tvers av grenser». Som om ikke NSA – på tross av Snowden - sørger
for det.
Forhandlingene om en
handelsavtale mellom 12 land på tvers av Stillehavet går heller ikke på
skinner. I september endte dragkampene «i bitterhet». Japan ville f.eks. ikke
ha fri flyt av flesk fra USA, mens USA ikke ville redusere tollen på bildeler.
Avisas
økonomiredaktør Martin Wolf tar over ei helside for seg det frislippet av
penger (quantitative easing) som har vært en viktig del av krisepolitikken både
i USA og EU. Det var et grunnleggende problem i kriseutviklingen at bankene
ikke vågde å låne ut penger verken til banker eller andre deler av næringslivet.
Bankene visste ikke
hvilke banker de trygt kunne låne penger til og hvilke som sto i fare for
konkurs. Dermed ble det tryggest å holde utlånet nede. Men det fikk naturligvis
til følge at hjula i samfunnsøkonomien ikke kom i gang igjen.
Som mottrekk valgte
derfor sentralbankene både i USA og EU å øke pengemengden i samfunnet, blant
annet ved å gå aktivt inn med store innkjøp på obligasjonsmarkedene.
Mer penger i omløp
er ikke bra hvis produksjonen av varer og tjenester likevel ikke øker. Det kan
utløse inflasjon og annen ubalanse i økonomien.
Men for tida er det
likevel faren for det motsatte - deflasjon - som uroer mest. All erfaring tyder på at hvis
det samlede prisnivået faller, blir stagnasjonen ekstra langvarig – og
nullveksten kommer av seg sjøl.
Det kunne blitt bra
for miljøet – hvis ikke nullveksten brukes som sovepute for å utsette alle
nødvendige miljøtiltak.
Financial Times har
– som de fleste av oss – et tunnellsyn. Avisa ser bare deler av den
samfunnsmessige virkeligheten – og overser resten. Oppmerksomheten rettes mot
markeder av alle slag, sjelden mot miljø og sosiale forhold.
Denne mandagen er
miljøet bare synlig i et helsides «åpent brev» som 60 konsernledere i den europeiske
stålindustrien har satt inn. Brevet er
med svært store bokstaver retta til statsoverhoder, statsministre og
presidentene for EU-parlamentet, EU-rådet og EU-kommisjonen.
Overskriften er slik:
«En ambisiøs europeisk klimapolitikk trenger en sterk industri som kan skaffe
de produktene, jobbene og inntektene som kan gjennomføre den suksessfullt.»
De seksti spør
retorisk: «Er det for mye å be om at de mest CO2-effektive
produsentene i Europa ikke har noen konkurranseulempe fra EUs klimapolitikk
vis-a-vis sine globale konkurrenter?»
Og de svarer med
utheva trykk: «EU-toppmøtet 23-24. oktober må ikke pålegge direkte eller
indirekte CO2-kostnader på europeiske industrier som konkurrerer
globalt.»
Får de 60
konsernlederne gjennomslag for dette, har de nok råd til å skrangle sammen nok
til å betale det som helsida koster.