søndag 19. oktober 2014

Tunnellsynet på krisa



 

Bekymringene over kapitalismen preger nå dens beste venner – på en bekymringsfull måte


På ei flyreise hjem etter noen dager på Balkan bladde jeg sist mandag  gjennom et nummer av Financial Times, avisa som med begeistring har fulgt utviklingen av kapitalismen både i gode og vonde tider for folk flest. Nå har bekymringene overtaket.
Dette mandagsnummeret gir i sum et bilde av en kapitalisme som hangler. Artiklene retter ikke oppmerksomheten om de grunnleggende  problemene som den skaper, verken for miljøet, for vilkåra i arbeidslivet eller for utviklingen av sosiale forskjeller. De handler om økonomisk vekst – uansett hva det er som vokser - og om vilkår for handel og investeringer.
Et gjennomgangstema er at politikere forkludrer utviklingen. Det går bedre i USA enn i EU fordi USA er én stor stat, mens EU er et statssystem som ikke klarer å styre seg sjøl på effektiv vis. Kortest sagt: Det er for mange egenrådige stater her i verden – og dermed for mange regjeringer som nok står til ansvar for egne velgere, men ikke for utviklingen av en fungerende kapitalisme.
For ett år sia, i oktober 2013, erklærte Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken på et felles møte at krisa i Europa var over.  Den optimismen var en illusjon, fastslår økonomiredaktør Wolfgang Münchau: «Tvert imot går vi inn i det sjuende kriseåret uten at vi ser tegn til noen slutt på depresjonen
«På mange måter er dagens krise verre enn den på 1930-tallet. Europa kan stå foran en stagnasjonsperiode som kan vare i generasjoner, ikke bare noen år til.» Og det er i Europa kapitalismen hangler mest.
 
I mars 2000 vedtok EUs regjeringssjefer at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige området i verden”.

Det skulle skje ved å fullføre det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. gjøre mennesker mer utrygge i arbeidslivet) og ved å holde underskuddene på statsbudsjettene under tre prosent av bnp også når det økonomiske livet kunne ha godt av offentlige vekstimpulser.
Norske ja-entusiaster framstilte vedtaket som det endelige beviset for at utaforlandet Norge ville ende som ei varig bakevje i forhold med EU.
For tida er EU bakevja i verden – også når det gjelder det Financial Times er mest opptatt av: den økonomiske veksten. Overalt ellers i verden er veksten høyere, men lavere enn den var før krisa. IMF-sjefen Christine Lagarde appellerer derfor om «global handling» for å overvinne den «nye middelmådigheten» i verdensøkonomien.
 En økonomimedarbeider i avisa er oppgitt over at den globale handelsflyten går så tregt. For ett år sia så det ut som om de 159 medlemslanda i Verdens handelsorganisasjon (WHO) var på gli mot liberalisering av verdenshandelen. Men så fikk India en ny regjering.
 I tillegg er  WTO-reglene for lengst forelda. "Det er  tekster forhandla fram da WTO ble til i 1994. Det var samme år som Amazon kom til verden og ti år før Facebook ble lansert». 
Resultatet er at «handelsforhandlingene handler mer om indiske rissubsidier enn hvordan en skal sikre den frie dataflyten på tvers av grenser». Som om ikke NSA – på tross av Snowden - sørger for det.
Forhandlingene om en handelsavtale mellom 12 land på tvers av Stillehavet går heller ikke på skinner. I september endte dragkampene «i bitterhet». Japan ville f.eks. ikke ha fri flyt av flesk fra USA, mens USA ikke ville redusere tollen på bildeler.
 
Avisas økonomiredaktør Martin Wolf tar over ei helside for seg det frislippet av penger (quantitative easing) som har vært en viktig del av krisepolitikken både i USA og EU. Det var et grunnleggende problem i kriseutviklingen at bankene ikke vågde å låne ut penger verken til banker eller andre deler av næringslivet.
Bankene visste ikke hvilke banker de trygt kunne låne penger til og hvilke som sto i fare for konkurs. Dermed ble det tryggest å holde utlånet nede. Men det fikk naturligvis til følge at hjula i samfunnsøkonomien ikke kom i gang igjen.
Som mottrekk valgte derfor sentralbankene både i USA og EU å øke pengemengden i samfunnet, blant annet ved å gå aktivt inn med store innkjøp på obligasjonsmarkedene.
Mer penger i omløp er ikke bra hvis produksjonen av varer og tjenester likevel ikke øker. Det kan utløse inflasjon og annen ubalanse i økonomien.
Men for tida er det likevel faren for det motsatte - deflasjon  - som uroer mest. All erfaring tyder på at hvis det samlede prisnivået faller, blir stagnasjonen ekstra langvarig – og nullveksten kommer av seg sjøl.
Det kunne blitt bra for miljøet – hvis ikke nullveksten brukes som sovepute for å utsette alle nødvendige miljøtiltak.
 
Financial Times har – som de fleste av oss – et tunnellsyn. Avisa ser bare deler av den samfunnsmessige virkeligheten – og overser resten. Oppmerksomheten rettes mot markeder av alle slag, sjelden mot miljø og sosiale forhold.
Denne mandagen er miljøet bare synlig i et helsides «åpent brev» som 60 konsernledere i den europeiske stålindustrien har satt inn.  Brevet er med svært store bokstaver retta til statsoverhoder, statsministre og presidentene for EU-parlamentet, EU-rådet og EU-kommisjonen.
Overskriften er slik: «En ambisiøs europeisk klimapolitikk trenger en sterk industri som kan skaffe de produktene, jobbene og inntektene som kan gjennomføre den suksessfullt.»
De seksti spør retorisk: «Er det for mye å be om at de mest CO2-effektive produsentene i Europa ikke har noen konkurranseulempe fra EUs klimapolitikk vis-a-vis sine globale konkurrenter?»
Og de svarer med utheva trykk: «EU-toppmøtet 23-24. oktober må ikke pålegge direkte eller indirekte CO2-kostnader på europeiske industrier som konkurrerer globalt
Får de 60 konsernlederne gjennomslag for dette, har de nok råd til å skrangle sammen nok til å betale det som helsida koster.
 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 11. oktober 2014)
 
 

 

Forenkle eller forverre?


Når EU-land som stiller strenge krav til miljø og arbeidsmiljø, skal stemples som sinker

EU-kommisjonen har de siste åra satt mye inn på å forenkle sin egen lovgivning. Hensikten har vært å lette byrdene for næringslivet - i håp at det i neste omgang skulle få flere av de arbeidsløse i jobb.

Fra 2007 til 2012 skulle «de administrative byrdene» reduseres med så mye som 25 prosent. Det skulle føre til at det EUs nasjonalprodukt (bnp) kunne øke med 1,4 prosent eller med 150 milliarder euro. 

Dette er antakelig en vanlig «tenk på et tall»-øvelse. Men skulle det være noe hold i dette regnestykket, er det jo ekstra ille at bare åtte av de 28 EU-landa i fjor hadde et brutto nasjonalprodukt som var høyere enn i før krisa. Og at EU samla har et bnp som i 2013 var 1,3 prosent lavere enn i 2008.

Dette forenklingsopplegget har hatt navnet REFIT (Regulatory Fitness and Performance programme) og har utløst en mengde utredninger, konferanser og høytidelige programformuleringer.

EU-kommisjonen satte allerede i 2007 i gang arbeidet med å forenkle regelverket, men mye var åpenbart ugjort da status ble gjort opp i 2012. Da la Kommisjonen ansvaret for framdriften på et utvalg leda av bulldoseren Edmund Stoiber, mangeårig ministerpresident i den tyske delstaten Bayern. Det er venta at Stoiber-utvalget vil legge fram en serie med nye forslag til forenklinger i oktober.

ETUC (Euro-LO) har gått ut med en forhåndsadvarsel. Stoiber-utvalget vil foreslå
  • At alle små- og mellomstore bedrifter fritas for ny EU-lovgiving så sant det er mulig.
  • At ansattes rett til barselpermisjon må reduseres.
  • At regelen om maks 48 timers ukentlig arbeidstid må bort.
  • At småbedrifter ikke lenger må presentere skriftlige vurderinger av arbeidsmiljøet.
  • At hver gang en ny regel innføres, må en gammel regel fjernes
  • At alle nye lover skal sjekkes om de påvirker konkurranseevnen.
Helt fra starten i 2007 har det vært slik at det særlig er «små og mellomstore virksomheter» som skal slippe unna deler av regelverket. Men det er alle virksomheter med mindre enn 250 ansatte, og ingen liten del av arbeidslivet i EU.  De står for mer enn 75 prosent av jobbene i privat sektor.

Såkalte mikrobedrifter, virksomheter med under ti ansatte, skal fritas for all lovgivning som pålegger dem administrative byrder.

Særlig omstridt er det at lover for arbeidslivet og miljøet også skal forenkles – i tillegg til momsregler og unødvendig byråkratisk regelverk. Innen arbeidslivet varsler EU-kommisjonen en gjennomgang av direktivene om informasjon og konsultasjon av ansatte i bedrifter, om utleiearbeid, om arbeidere utstasjonert i et annet land, om datavern, om arbeidstidsdirektivet, om deltid og om midlertidig arbeid.

Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen (EFBWW). EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA, er helt enig i det.

Heidi Rønne fra FTF, en av hovedorganisasjonene ved sida av LO i Danmark, er medlem av Stoiber-kommisjonen, men grunnleggende uenig: «Man kan jo ikke ha som krav at all lovgiving skal fremme konkurranseevnen. Noen lover har som formål å beskytte arbeidstakere eller miljøet.»

Men heller ikke i næringslivet er alle glade for opplegget til Stoiber-kommisjonen. Lederen for UEAPME som organiserer 12 millioner små og mellomstore bedrifter i Europa, svensken Gunilla Almgren, er én av dem. Hun fastslår at UEAPME ikke ønsker å slippe unna regler om arbeidsmiljø, helse, og sikkerhet på arbeidsplassen. Det kan skape en todeling av næringslivet der store aktører framstår som seriøse og skikkelige, mens små bedrifter kan holde på nærmest som de vil.

Miljøorganisasjoner har også reagert, bl.a. med et felles brev i oktober i fjor fra WWF, Bird Life Europe og EEB, paraplyorganisasjonen for europeiske miljøorganisasjoner: Der sies det at EU-kommisjonen  bare legger opp til  «å redusere administrative byrder uten å ta i betraktning de fordelene som reguleringene kan ha for borgeren, samfunnsøkonomien og miljøet. Den framstiller miljøet, i verste fall, som en hindring for vekst, og i beste fall, som noe som kan utnyttes til kortsiktig økonomisk fordel.

De tre organisasjonene hevder at det stikk motsatt er slik at høye miljøkrav ikke er en ulempe for økonomien, men i stedet en fordel for økonomisk vekst og jobbskaping. De viser til EU-kommisjonens egne utredninger som har vist at omlegginger av klima- og energipolitikken kan øke EUs bnp med 3,3 prosent og skape mellom 1,4 og 2,8 millioner nye jobber.

De tre miljøorganisasjonene hevder at hvis REFIT-prosjektet skal bidra til noe positivt, må det slå begge veier, forenkle der hvor byråkratiske krav tynger, og utvikle bedre regelverk der hvor det er nødvendig. I miljøpolitikken må regelverket skjerpes for å hindre forurensinger og for å sikre artsmangfoldet bedre enn i dag.

Hvis REFIT-forenklingene ender i EU-lover (direktiv eller forordninger) er de antakelig det som kalles «EØS-relevante». Det betyr at EU-kommisjonen forventer at loven skal inn det norske lovverket.

Samtidig er det sannsynlig at de fleste slike forenklinger må vedtas som minimumsdirektiv. Det betyr at Norge må kunne opprettholde samme regler for store og små bedrifter hvis det er politisk flertall for det her i landet.

Men det kan jo tenkes at NHO og andre næringsorganisasjoner vil kreve at norske ”småbedrifter” må ha samme konkurransevilkår som ”småbedrifter” i EU-land – og at mange nok norske partier gir etter for et slikt press.  Den tid, den kamp.

Ekstra provoserende er det sjølsagt at EU-kommisjonen truer med noe den kaller ”gold plating” (gullplett): Det innebærer at land som stiller sterkere krav enn EUs minstekrav, skal stemples som sinker fordi de henger etter i forenklingen. 

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 13. september 2014)     

 

 
 

 

- Den ulykkelige unionen


                                                                        
Tsoukalis: Krisa er djup, tilliten lav, økonomiene hardt ramma og politikken skadelig.

 
-          Økonomier som knuses innafra, anti-system-partier på vei opp, økende frakobling av politikk og samfunn - samtidig som oppslutningen om europeisk integrasjon er på et historisk lavmål.

Det er dommen over dagens EU fra den greske økonomen og samfunnsforskeren Loukas Tsoukalis i et 80 siders stridsskrift «The Unhappy State of the Union».

I flere tiår har Tsoukalis fronta og forklart det som med så flotte ord kalles «den europeiske integrasjonen». Den har han alltid vært engasjert tilhenger av. Med stigende uro har han de siste åra skildra et EU som har «møtt veggen» på så mange måter at utsiktene er dystre.

Derfor gikk han i mars ut med et kraftig varsko: Hvis EU skal reddes, må EU endres og gis en helt ny start.

I følge Tsoukalis er EU i ei «eksistensiell krise»: «Euroen var et fryktelig mistak, og nå betaler vi prisen». Det som nå holder EU sammen, er først og fremst frykten for alternativet. EU har havna i en indre terrorbalanse som verken er stabil eller sikra mot uhell.

Sitasjonen ble kraftig forverra på grunn av finanskrisa. Arbeidsløsheten nådde nivåer som «det ikke gikk an å forestille seg», og Tsoukalis ser en «tapt generasjon» av ungdom uten arbeidserfaring som et varig sluttresultat etter disse kriseåra.

Hvor mye suverenitet og demokrati kan et bankerott EU-land tillates? Ikke særlig mye, er svaret til Tsoukalis. EU er allerede langt på vei inne i ei djup demokrati -krise.

EU må derfor gi seg sjøl en ny start. Mottoet må – ifølge Tsoukalis – være: Mer integrasjon der det er nødvendig, og mer nasjonalt og lokalt ansvar overalt hvor det er mulig.

Den stadig mer omfattende integrasjonen i EU har hatt ryggdekning i det Tsoukalis kaller «a permissive consensus», en nokså omtrentlig oversettelse kunne være en «sløvt tillatende enighet». Nasjonale politikere våger sjelden å informere og engasjere velgere når viktige beslutninger for EU skal tas. Det tryggeste er at velgerne ikke mobiliseres. Og da er det enkleste at de ikke informeres.

Det må derfor inngås en helt ny kontrakt, ikke bare mellom regjeringene, men også mellom EU-systemet og borgerne. De politiske elitene må forklare hva EU-politikken dreier seg om og trekke velgerne med når viktige avgjørelser skal tas.

 

EU er i ei krise som på sjette året rammer mennesker, arbeidsplasser, lønnsforhold, trygder, fagforeninger og lokalsamfunn over størstedelen av EU. Økonomisk, politisk og sosialt er EU i dag ei slagmark der mennesker slås i bakken, men der politikerne ikke slåss om veien ut av krisene.

Tsoukalis sto fram med utfordringen sin i mars for at den skulle gjøre inntrykk på de EU-partiene som sto mot hverandre ved valget til EU-parlamentet i mai. Han håpte at EU-valget skulle rydde vei for et nytt politisk lederskap i EUs institusjoner. Den gamle ovafra-og-ned-tilnærminga nytta ikke lenger. Beslutningene måtte ut av de lukkede rom.

Fallhøyden blei stor. Det blei ingen valgkamp som virkelig handla om hvordan EU skal overvinne krisene, og heller ingen valgkamp om hvordan EU må endres for å få det til.

Alle visste at de to store partiene, Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, ville få flertall i EU-parlamentet. Sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominerer de fullstendig EU-parlamentet like sikkert som før valget.

Men sentrum/høyrepartiet EPP og sosialdemokratene har stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for utviklingen av EU.  De har vært enige i den krisepolitikken som rammer dem som tåler det minst. Og de er like enige om å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU uten at velgerne verken mobiliseres for et slikt prosjekt eller spørres om det er dit de vil.

Kutt i velferden og avregulerte arbeidsmarkeder har vært det eneste budskapet som Brussel har gitt, og det har blitt tvunget i gjennom med hard hand. Men det er – ifølge Tsoukalis - ingen løsning på ei krise som oppsto fordi «bankene gikk amok».

Eurosamarbeidet er - ifølge Tsoukalis - verken effektivt eller legitimt. Han vil ha en mer effektiv sentral styring av euro-samarbeidet, sterkere felles institusjoner, og en utøvende makt som har rett til å handle etter eget skjønn, men som deretter står demokratisk til ansvar for handlingene sine.

Det nye styringsopplegget for euroen må være en ny eurotraktat som står åpen for alle EU-land som vil være med. Men ingen EU-land skal kunne hindre andre medlemsland i å arbeide fram en slik traktat. Det må derfor ikke være noen vetorett mot hvordan den nye traktaten skal utformes.

Like viktig er det for Tsoukalis at valget er krystallklart når den nye traktaten skal ratifiseres – enten valget skjer i parlamenter eller ved folkeavstemninger. Det stemmes ikke for eller mot traktaten, men over om landet skal være med i euroen eller ikke.

For EU som helhet ser Tsoukalis redningen i «mer fleksibilitet og differensiering». Land utafor euroen må ha større frihet til å avvike fra utvalgte deler av fellesreglene og til å utvikle seg mer på eget grunnlag enn i dag.

Tsoukalis vil redde EU ved å endre EU på viktige måter. Men han glir utenom å drøfte den mest brutale slagsida ved EU-systemet – det at opplegget av EUs indre marked i tretti år har kasta mennesker ut i stadig hardere konkurranse om hvem som kan sikre seg jobb ved å gi arbeidsgivere stor nok profitt.

I en situasjon med tretti års massearbeidsløshet har dette ført til en innbyrdes kamp mellom arbeidssøkere, lokalsamfunn, hele nasjoner om hvem som kan tilby arbeidsgivere de mest profitable lønns- og arbeidsforhold, pensjonsordninger og rettigheter i arbeidslivet.

Tsoukalis når fram et stykke på veien sin mot et fortsatt liv for EU. Men uten et oppgjør med den stadig mer omfattende markedsliberalismen som EU har traktatfesta, vil EU-systemet bare bli et fromt ønske om et mer menneskeverdig Europa.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 30. august 2014)  

 

I EU er det ofte sånn


                                                                                                             
Det enkleste når bedrifter skal etablere seg i andre land, er å overse arbeidstakerne.

 EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til direktiv som enda en gang rammer rettighetene til ansatte. Direktivet skal gjelde for aksjeselskap med én eier. Et slikt selskap vil EU-kommisjonen gi det latinske navnet «Societas Unius Personae» (SUP).

Siden eieren kan være en person eller et selskap, er det mange aksjeselskap med bare én eier. I EU dreier det seg om 40 prosent av alle aksjeselskap.

Direktivet forutsetter at alle medlemsstater i EU innfører denne selskapsformen i sin nasjonale lovgivning. I tillegg innføres det et knippe med regler som skal gjelde likt i alle EU-land og som derfor må inn i lovverket i alle 28 EU-land. Ett krav er at aksjekapitalen kan settes så lavt som én euro.

EU-kommisjonen begrunner det nye direktivet med at små og mellomstore bedrifter (SME) har særlige problemer med å dra nytte av et felles EU-marked der de må kjenne til og tilpasse seg 28 ulike nasjonale selskapslover.

Men direktivet gjelder alle selskap med én eier uansett størrelse. I praksis går det nok slik at det er store selskap som i størst grad vil utnytte en ordning med SUP-selskap. Det er store selskap som også i framtida vil ha virksomhet i flest EU-land.

Små selskap eid av én person har vanligvis sin virksomhet på lokalt nivå. Direktivet er derfor av liten betydning for dem. De har sjelden virksomhet i flere land.

Det virker derfor komisk når EU-kommisjonen bruker mye energi på å få fram hvor viktige små og mellomstore bedrifter er for arbeidslivet i EU – og at det derfor er synd på dem fordi de møter så mange vansker når de vil krysse grenser.

 
Selskap står fritt til å omgjøre seg til et SUP, men kan også opprette en filial med selskapet som eneste eier. Slike filialer vil da være et SUP og kan også opprette filialer som blir nye SUP-selskap.

Et SUP kan opprettes i et EU-land uten at noen fra eierselskapet trenger å oppholde seg i landet. Det kan skje online ved å fylle ut et skjema som EU-kommisjonen har satt opp. Da har myndighetene i landet tre dager på seg til å godkjenne søknaden.

Det mest betenkelige med direktivet, er at et SUP kan registreres i et annet land enn der hovedvirksomheten foregår. Et SUP kan derfor registreres i det landet der skattenivået er lavest og der rettighetene til ansatte er svakest utbygd. Skatter og avgifter er et nasjonalt ansvar i EU, slik at EU kan ikke gripe inn mot skatte- og avgiftsnivået i et medlemsland. Tilsvarende vil det være for andre forhold som i dag er et reint nasjonalt ansvar.

De fellesreglene som skal inn i nasjonal lovgivning og som et SUP da må oppfylle, sier ingen ting om rettighetene til ansatte. Dessuten er det slik at det er stor forskjell på hva de enkelte EU-land har av lover på dette området.

I Sverige er det slik at ansatte er representert i styret i alle selskap med minst 25 ansatte. I Danmark er kravet 35 ansatte, i Nederland 100 ansatte, i Finland 150 ansatte, i Ungarn 200 ansatte, i Østerrike 300 ansatte og i Tyskland 500 ansatte. I mange EU-land har ikke ansatte noen plass i selskapsstyret i det hele tatt.

For selskap som ikke ser seg tjent med ansatte i styret, blir valget enkelt. Registrer selskapet i et land uten ansatte i selskapsstyret!

 
ETUC (Euro-LO) har krevd at forslaget til SUP-direktiv trekkes tilbake og at EU-kommisjonen samarbeider med partene i arbeidslivet om å komme fram til en selskapslov som kan være «bærekraftig».

ETUC krever at et slikt selskap må være registrert i det landet der den viktigste virksomheten foregår. Ellers er faren stor for at selskapet kommer til å fungere som et postkasse-selskap uten ansatte i det landet der det er registrert.

Registreringen må i tillegg kunne bekrefte at det er klart hvem som oppretter selskapet, og at vedkommende har «et godt rykte». Selskapet må ha en aksjekapital som kan sikre klienter, kreditorer og ansatte mot tap hvis selskapet skulle gå konkurs.

ETUC ser forslaget til direktiv som «en åpen invitasjon til selskap av alle størrelser om å minimalisere ansvaret sitt overfor nasjonale lover». ETUC er også bekymra fordi det overlates til EU-kommisjonen å videreutvikle det regelverket som skal gjelde for SUP-selskap.

Også fra jusmiljøer kommer det advarsler. Organisasjonen CNEU (The Council of Notariats of the European Union) mener at lovforslaget må endres vesentlig for å verne «kreditorer, forbrukere og den europeiske økonomien juridisk og finansielt». Forslaget vil føre til mer anonymitet i grensekryssende konsernstrukturer og svekke kvaliteten av næringslivsregistrene i medlemsstatene.

 
EU-kommisjonen mislyktes med å innføre en langt mer omfattende og overnasjonal selskapsform for såkalte «Societas Privata Europaea» (SPE) i 2008. Et slikt «europeisk privatselskap» skulle ha de samme rettighetene i alle medlemsland og skulle fungere som EU-selskap på tvers av all nasjonal lovgivning. Dette opplegget skar seg fordi det ikke ble enighet om hvilken medbestemmelse ansatte skulle ha i slike selskap. Det var Tyskland og Sverige som gikk hardest mot forslaget.

SPE-forslaget ble fremma som en ny overnasjonal selskapsform slik at det måtte vedtas ved enstemmighet i Ministerrådet der regjeringene møtes. SUP-direktivet blir derimot fremma som et indre marked-direktiv, og da er det nok med kvalifisert flertall for å få det vedtatt.

Fra 1. november betyr kvalifisert flertall at 16 av de 28 medlemslanda må stå bak vedtaket samtidig som de 16 til sammen har 65 prosent av folketallet i EU. Det betyr at land med et samla folketall på minst 177 millioner må stemme mot direktivet for å stoppe det. Men direktivet kan jo trekkes før det kommer så langt hvis kritikken blir hard nok.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 9. august 2014) 

EU og USA i hard kamp


 Obama er visst mer skremt av fristilte finanskrefter enn EU-lederne er

EU og USA forhandler for tida om en handels- og investeringsavtale med det overveldende navnet Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership. Forkortelsen er TTIP, blant kjente uttalt «te-tip». Avtalen, hvis den blir noe av, vil overføre makt fra regjeringer til kapitalkrefter og undergrave det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder.

Det kan skje også for det som kalles «finanstjenester», det å flytte penger, låne penger, låne ut penger, spekulere – dersom slike tjenester skal omfattes av TTIP. Det vil EU, ikke USA.

Finansnæringene er blitt en stadig større – og på mange måter en dominerende – del av kapitalismen. Bare 3-4 prosent av de pengene som krysser grenser i dag, er betaling for eksport og import og for konkrete investeringer. Resten er ulike former for spekulasjon, og en viktig bakgrunn for den finanskrisa som slo ut i 2008.

En viktig del av samfunnskampen står i dag om hvordan finanstjenestene skal reguleres og hvordan spekulasjon skal kontrolleres og begrenses. Her har EU og USA tørna mot hverandre i forhandlingene om TTIP.

Det ser ut som om Obama-administrasjonen er mer skremt av finanskrisa enn de herskende kreftene i EU. USA har etter 2008 innført strengere regler for finansnæringa enn EU og toneangivende EU-land har gjort. For EU kan TTIP bli et middel for å svekke kontrollen med finanstjenestene. 

I januar gikk EU ut med perspektivene sine for finansnæringa i TTIP. Der sto det ingen ting om å svekke finanskontrollen, bare en setning om at TTIP trengtes for å sikre «finansiell stabilitet».

Hva EU egentlig vil med TTIP på dette området, ble først klart da et detaljert EU-dokument som var oversendt USA, nådde media gjennom en lekkasje i mars. Der la EU fram en serie forslag som ville dempe deler av den finansreguleringa som kom på plass i USA etter kriseutbruddet i 2008.

Det framgår av lekkasjen at for EU er målet at EU og USA skal arbeide seg fram til et felles regelverk for alle finanstjenester, og gjerne et regelverk som kan bli brukt som standard også ellers i verden.

Men inntil felles regler er på plass, foreslår EU at EU-banker skal følge regelverket til EU også når de driver virksomhet i USA – mot at USA-banker følger regelverket til USA når de opererer i EU.

Dette er en løsning som USA blankt forkaster. Den ville innebære at EU-banker hadde fordeler framfor USA-bankene både når de opererer i USA og i EU. En slik situasjon kan utløse press nedover på den parten som har de strengeste reglene. USA vil derfor holde finansnæringa helt utafor TTIP.

I denne dragkampen med USA har EU full støtte ikke bare fra sin egen finansnæring, men også fra Wall Street.  Finansnæringa i USA ser seg også tjent med at finanskrava svekkes i USA.

Fra finansnæringa er lobbyvirksomheten godt organisert. Den kommer som et tillegg til de vidåpne kanalene som denne næringa alt på forhånd har til lovgiverne i Washington og Brussel. Richard Normington, sjefsdirektør i TheCityUK, ei sentral lobbygruppe for den britiske finansnæringa, sa om ett av EU sine forslag «at en kunne tro at det var tatt rett ut av vår TTIP-brosjyre».

USAs finansminister Jack Lew har flere ganger sagt at han er imot finansregler i TTIP fordi «det i handelsavtaler er normalt med press for å senke standarder enten det gjelder finansregler, miljøregler eller regler i arbeidslivet». Det er ikke noe en pleier å si fra amerikansk hold når USA inngår de handelsavtalene som gjør det «normalt å presse standarder.» Men det kan jo være sant likevel?

EU har ikke gitt seg, men presser på for å komme fram til et tett «regel-samarbeid». Et slikt regelsamarbeid vil bety et varig opplegg for å fjerne uenighet og forskjeller mellom EU og USA når det gjelder finansreguleringen.

Opplegget til EU innebærer at når nye finansregler forberedes, skal den andre parten rådspørres. Som det står i forslaget: «Partene unngår å innføre regler som angår markedsoperatørene og lovgivningen til den andre parten hvis det ikke er overbevisende grunner (overriding prudential reasons) for å innføre slike regler

Et slikt «tett regel-samarbeid» vil gjøre det langt mer tungvint å drive fram nye, strammere regler for finansnæringene. Det kan bli særlig skjebnesvangert hvis nye finanskriser truer. Da gjelder det å kunne handle fort.

Det tette «regel-samarbeidet» kan også gjøre det vanskeligere å utvikle lovgivning som øker skattlegginga av banker, forsikringsselskap og andre finansinstitusjoner. Vanskeligere kan det også bli å forby skadelig spekulasjon, f.eks. spekulasjon mot matpriser, eller å pålegge finansnæringa å fremme overgang til en klimavennlig samfunnsøkonomi. Da vil det være kraftige motkrefter både i USA og EU som kan bruke TTIP som ekstrahjelp.

Hvis det blir uenighet om hvordan TTIP-reglene skal forstås, vil EU ha prosedyrer for tvisteløsning. Tvisteløsningen kan ikke påtvinge en part en bestemt løsning, men den parten som mener seg «fornærma», trenger ikke anerkjenne motpartens regler. Det betyr f.eks. at banker i USA kunne følge EUs regler så lenge uenigheten varer – og omvendt. Men siden USA-reglene stort sett er strengest, er det EU som først og fremst kan dra nytte av dette.

EU argumenterer med at det fremmer finansiell stabilitet at en får samme regelverk for finansnæringa flest mulig steder. Det bidrar til en tettere kobling av finansmarkeder på ters av grenser.

Men kanskje er det ikke slik at tettere kobling av finansmarkeder er noe som sikrer finansiell stabilitet. Kanskje er det motsatt. Kanskje er verdensøkonomien tjent med at noen kan gå foran med strengere regler for finansielle tjenester. Og var det ikke både nasjonal avregulering og WTO sin liberalisering av grensekryssende finanstjenester og kapitalbevegelser som var grunnen til at finanskrakket i USA i 2007-08 spredte seg så raskt og så ødeleggende fra land til land?

(Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory)
 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. juli 2014)   

Matteo-evangeliet

På stram line mellom lite fleksible EU-regler og alt for fleksible italienske arbeidstakere


Ved valget til EU-parlamentet i mai gikk den nyinnsatte italienske statsministeren Matteo Renzi kraftig til angrep på innstramningspolitikken til EU, den som har ført millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, sosial nød og fortvilelse i EUs mange kriseland.

Det ga partiet til Renzi, Det demokratiske partiet, en oppslutning på 40, 3 prosent ved EU-valget. Det er det beste valgresultatet et sosialdemokratisk parti har fått på lange tider noe sted i Europa.

Fra 1. juli overtok Italia formannskapet i EU for andre halvdel av 2014, og Renzi har lenge krevd at EU legger om krisepolitikken i retning av mer «fleksibilitet». Det er et ord som kan bety så mangt, men så langt er det oppfatta som en kritikk av den hardhendte bruken av den såkalte Stabilitets- og vekstpakten til EU.

Denne pakten krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) og at den offentlige gjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp.

Dette var krav som mange land har hatt store problem med å klare også før finanskrisa slo ut i 2008. I enkelte kriseår etter 2008 har nesten alle EU-land brutt disse krava – til dels med stor margin.

Den sosialt brutale krisepolitikken som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF har påtvunget land etter land, innebar at offentlige utgifter, lønninger og pensjoner måtte ned uten hensyn til hva og hvem som ble ramma.

Det er denne krisepolitikken Renzi har gått til kamp mot. Han oppnådde nylig et kompromiss med Angela Merkel om hvordan det skal skje. Det er nok et kompromiss på skjørt papir.

Angela Merkel prøvde å roe ned den tyske Forbundsdagen slik: «Stabilitets- og vekstpakten gir ypperlige vilkår for å fremme vekst og konkuranseevne med klare rammer og grenser på den ene sida og en mengde instrumenter som tillater fleksibilitet på den andre. Vi må bruke begge deler akkurat slik som de har blitt brukt til nå

Akkurat slik - hva kan det bety? Partigruppa til Merkel i Forbundsdagen skyndte seg med å banke fast: «Berlin vil ikke tillate noen triks som vil sette Europa på et behagelig men fatalt gjeldsspor.» (EurActiv 26.6)

Ett er sikkert: Fleksibilitet for Italia og andre kriseland vinner ikke velgere i Tyskland. Og tyske delstatsvalg er det flere av hvert år. Angela Merkel liker ikke å tape ett eneste av dem.

Kompromisset mellom Renzi og Merkel ble velsigna på et toppmøte av EUs 28 regjeringssjefer i slutten av juni. Det endte med en «strategisk dagsorden» på sju sider som sier at budsjettreglene til EU skal praktiseres fleksibelt. Men sjølve reglene skal stå fast.

Disse budsjettreglene ble da også høytidelig bekrefta på et EU-toppmøte så nylig som for tre år sia, altså midt i den verste krisetida. Og for fire måneder sia gikk den tyske finansministeren kraftig ut mot EU-kommisjonen fordi den fulgte opp budsjettkrava for slapt overfor Frankrike og Spania.

Da er det ikke sikkert et halvt år er nok for Renzi. Noen av forslaga hans er dessuten urealistiske. Han har f.eks. foreslått at Investeringer og utgiftene til utdanning ikke skal regnes med i et eventuelt budsjettunderskudd. Det kan umulig være alvorlig ment. I så fall ville alle EU-land med glans holde eventuelle budsjettunderskudd under grensa på tre prosent av bnp.


Renzi er hilst velkommen i media som en «brilliant politiker» med «ungdommelig dynamisme», han er 39 år. Retorikken hans er sterk nok: «Den store utfordringen er å finne tilbake til Europas sjel, finne tilbake til den virkelige meningen med å leve sammen.» Men som han også sa: «Tida for tom retorikk er over

Problemene er mange nok for en italiensk statsminister. Arbeidsløsheten er godt over 12 prosent – offisielt. Over 40 prosent av ungdommen går fortsatt uten jobb, og mange av dem som er i jobb, kan ikke leve av den lønna de får. Statsgjelda er på 135 prosent av bnp. I EU er det bare Hellas som har høyere statsgjeld.

Det største problemet for Renzi er likevel at han må gå på stram line mellom kravet om fleksible budsjettregler i EU og den fleksibiliteten han krever av det italienske arbeidslivet.

Det blir ikke lett å rette opp det skakkjørte arbeidslivet i Italia. I tre omganger, i 1997, 2003 og 2012, er det vedtatt lover som har avregulert arbeidslivet i retning av økt «fleksibilitet».

Renzi har bidratt med en ny «jobblov» som bl.a. gir arbeidsgivere rett til å ansette inntil en femtedel av arbeidsstokken på korttidskontrakter begrensa til høyst tre år. Slike korttids-ansatte kan sies opp når som helst uten begrunnelse.

OECD fastslo i fjor at av alle industriland har Italia det mest fleksible arbeidsmarkedet. Jobbtryggheten er stadig svekka, og svekka jobbtrygghet har på sin side ført til svakere produktivitetsutvikling. (Social Europe, 2.7.2014)

På tjue år er veksten i produktivitet falt til en fjerdedel av hva den var på 1990-tallet og er nå nede på 0,4 prosent i året. Viktige grunner er nettopp at så store deler av arbeidslivet er så fleksibelt at lønna for de lavlønte er ekstremt lav.

Den andelen av verdiskapinga som går til lønn er sunket med ti prosentpoeng sia 1990-tallet. Profittandelen er steget tilsvarende – og har ikke bidratt til næringsinvesteringer fordi det har vært mer å tjene på å investere i eiendom og på kjøp og salg av verdipapirer.

Det er denne onde sirkelen Renzi må bryte ut av både ved å øke de offentlige budsjettene og ved å få lønningene til å stige. Det er viktigste forutsetning for at pengefolka begynner å investere i ny teknologi og arbeidsplasser som tåler at ansatte tjener bra.

Da er det ikke nok å lansere politikken overfor arbeidslivet som «ekspansiv prekaritet» slik Renzi og arbeidsminister Poletti har gjort. Det kan fort bli oppfatta som «tom retorikk» når en «prekær» arbeidsplass viser seg å være en jobb du ikke veit hvor lenge du beholder, hvilken lønn du vil få i neste uke, og hvor lange dager du må jobbe.