torsdag 31. juli 2008

Til kamp mot EF-dommen!

EF-domstolen gjør lønnsdumping til en grunnfrihet på EUs indre marked


- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de tre samme lønn som de andre? Spørsmålet stilte en tysk bygningsarbeider på en konferanse i Berlin i begynnelsen av juli.

EF-domstolen har felt fire dommer som har rysta tysk fagbevegelse og stilt den overfor grunnleggende veivalg. Det kom klart fram på en stor konferanse arrangert av Verdi, det store fagforbundet innen tjenestesektoren, i samarbeid med WSI, forskningsinstituttet til tysk LO.

Temaet var det som på tysk kalles tarifftroskap (Tariftreue). Tarifftroskap betyr at ved offentlige anbud må gjeldende tariffavtaler følges av alle som legger inn tilbud. Slik skal en sikre at alle tilbyderne konkurrerer på like vilkår. Anbudskonkurransen skal dreie seg om andre forhold enn lønn.

I tillegg til Berlin har nesten alle delstatene i vest innført krav om tarifftroskap, lønn i henhold til gjeldende tariffavtale, ved alle offentlige anbud.


Bakgrunnen er at det tyske arbeidslivet for lengst er brutt sammen i et kaos av lavlønnskonkurranse. Bedrifter med tariffavtaler kommer i stigende grad under press fra konkurrenter som driver uten avtale. I flere bransjer ligger tariffbestemt minstelønn på 6-7 euro i timen, den laveste er helt nede på 4,71 euro – eller rundt 38 kroner timen.

I en slik situasjon er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.


Det store spørsmålet på konferansen var derfor: Kan lønn på nivå med tariffavtale fortsatt kreves ved offentlige anbud?

Juridisk er svaret nei. Det har EF-domstolen avgjort. Men hva kan gjøres politisk?

Til forskjell fra Norge var det ingen som forsøkte å bagatellisere betydningen av dommene til EF-domstolen, verken fra faglig hold eller fra forskersida. Sosialdemokratiske tillitsvalgte og fagbevegelsens egne forskere sa rett ut det som sosialdemokratiske statsråder i Norge og våre egne FAFO-forskere minst av alt kunne finne på å si: ”Dette finner vi oss ikke i. Et sånt EU vil vi ikke ha!”


På konferansen i Berlin sto de fram to dager til ende, ledende tillitsvalgte fra bransje etter bransje, arbeidsrettseksperter fra juridiske fakulteter og fra rettsvesenet, sammen med arbeidslivsforskere og en av toppsjefene i ILO. Alle var enige: EF-domstolen snur opp-ned på den arbeidsrettslige situasjonen i Europa. Det som er kjempa fram av generasjoner med fagorganiserte, avskaffes av et organ som ikke står ansvarlig for noen demokratisk valgt forsamling.

Situasjonen i et titalls bransjer ble presentert, fra byggebransjen, avfallsnæringen og skoleverket til arbeidsfeltet for humanitære hjelpeorganisasjoner. Generalsekretæren for EPSU, paraplyorganisasjonen for offentlige ansatte i Europa, og talspersonen fra Euro-LO falt inn i samme toneleie: Disse dommene gjør fagbevegelsens krav om et sosialt Europa umulig. Blir de stående, blir EU aldri noe mer enn det kapitalens Europa som markedsfrihetene definerer.

To avvikende og unnvikende røster skilte seg ut. Det var én talsmann for EU-kommisjonen og én for det tyske arbeids- og sosialdepartementet. Det var dødsstille i salen mens de holdt på – med svakere stemme enn noen av de andre. De hadde nok en dårlig sak.


Her er et noen glimt fra debatten:
- Forfatningsdomstolen har fastslått at kravet om tariffavtale ved offentlige anbud er i samsvar med den tyske forfatningen. (Caroline von Bechtolsheim, arbeidsrettsekspert)
- EF-domstolen anerkjenner organisasjonsrett og streikerett som grunnleggende rettigheter, men tømmer dem for innhold i forhold til markedsfrihetene. (Eva Kocher, doktorgrad i arbeidsrett)
- Utstasjoneringsdirektivet gir ikke lenger noe vern mot lønnsdumping. (Florian Rödl, arbeidslivsforsker)
- ILO-konvensjon 94 oppmuntrer til økt produktivitet ved å utelukke lønnskonkurranse ved offentlige oppdrag. (Hoffer, ILO)
- Euro-lLO vil ha faglige rettigheter sidestilt med markedsfrihetene i en egen protokoll knytta til EU-traktaten (Catelene Passchier, Euro-LO)
- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de samme lønn som de andre? (Wolfgang Jägers, tillitsvalgt fra IG Bau (bygning))
- Anbud uten tariffkrav tvinger humanitære hjelpeorganisasjoner til lønnsdumping. (Marion Leonardt, tillitsvalgt)
- Det fins pedagogiske vandrearbeidere som tar vikarjobber for 1200 euro i måneden. (Ulrich Kreuzberg, tillitsvalgt fra utdanningssektoren)
- Løsningen må være offentlig minstelønn for alle som jobber i Tyskland. (Frank Bsirke, forbundsleder, Verdi)
- De fire dommene har ført til en legitimasjonskrise. (Wolfgang Däubler, Tysklands ledende arbeidsrettsprofessor)
- Dommene gjør opprinnelseslandsprinsippet mer truende for det tjenestedirektivet som skal inn i lovverket innen 2010. (Carola Fischbach-Pyttel, generalsekretær for EPSU – og dermed for 8 millioner offentlig ansatte i Europa)
- Dommene fører til et ombygd Europa. Det er derfor ingen hjelp i å slåss for detaljendringer. (Frieder Otto Wolf, professor og miljøpolitisk grasrotaktivist i over 30 år)


Til forskjell fra i Norge vurderes dommene både usentimentalt og krystallklart i Tyskland. Slik oppsummeres Rüffert-dommen av utredningsavdelingen til Forbundsdagen:

”Tarifftroskap ville bety at byggefirma fra andre EU-land måtte tilpasse sine lønnsvilkår til lønnsnivået i de tariffavtalene som gjelder der hvor byggeoppdraget skal utføres. Da ville utenlandske firma miste den konkurransefordel de har på grunn av lavere lønnskostnader. Men EF-domstolen anser nettopp denne konkurransefordelen som en del av grunnfrihetene som skal virkeliggjøre det indre markedet”.

Det betyr brutalt nok at lønnsdumping skal være en grunnfrihet på EUs indre marked. Det skal ikke være lov for offentlige myndigheter å sette minstestandarder for hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde ved deres egne byggeoppdrag.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. juli 2008)

onsdag 23. juli 2008

60 timers arbeidsuke?

Euro-LO: - For første gang vedtar EU en lov som forverrer arbeidsvilkår


Arbeids- og sosialminstrene i EU går inn for at maksimal arbeidstid kan settes til 60 timer i uka - regna som et gjennomsnitt over tre måneder. Det skjedde på et møte i EUs Ministerråd i juni.

EU vedtok i 1993 et direktiv som satte den ukentlige arbeidstida til høyst 48 timer. Dette direktivet har vært til diskusjon i årevis uten at det har blitt stort nok flertall til at det kunne endres.

Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope, den som før het UNICE, har pressa på for å sprenge grensa på 48 timer og har fått støtte fra stadig flere regjeringer, både fra den britiske og fra land i Øst-Europa.

I juni ble det lagd en pakkeløsning ved at en svekka arbeidstidsdirektivet samtidig som en vedtok et direktiv som gir ansatte i bemanningsforetak samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte fra første dag – med mindre partene på nasjonalt nivå avtaler noe annet.

Direktivet for ansatte i bemanningsforetak har ligget på bordet helt siden 1982, men det har ikke vært grunnlag for å få det vedtatt, bl.a. på grunn av britisk motstand. Siden britene nå fikk vilja si når det gjaldt arbeidstida, godtok de nå denne koblingen av de to direktivene. Spania, Portugal, Belgia, Ungarn, Hellas, Kypros og Malta stemte mot denne løsningen, men hadde ikke nok stemmer til å blokkere vedtaket. Til det trengs det minst 29 prosent av stemmene i Ministerrådet.


Maksimal arbeidsuke skal fortsatt være 48 timer hvis ikke den enkelte arbeidstaker(!) godtar å arbeide lengre ved å godta en såkalt opt-out-avtale med arbeidsgiveren. I så fall er maksimal arbeidsuke satt til 60 timer. Men også denne grensa kan forhandles vekk hvis partene i arbeidslivet er enige om det!

Ingen av disse øvre grensene skal gjelde uke for uke. Taket på 48 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tolv måneder, mens taket på 60 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tre måneder. Det betyr at den faktiske arbeidstida kan gå langt over disse grensene hvis det kompenseres med lavere arbeidstid i andre perioder.

Taket på 60 timer gjelder dessuten bare for ansatte som arbeider mer enn ti uker for samme arbeidsgiver i løpet av et år. Korttidsansatte får minimal beskyttelse av dette direktivet – hvis de ikke vernes av tariffavtaler.


Direktivet er heldigvis et minimumsdirektiv. Det betyr at ethvert medlemsland – og dermed også EØS-landet Norge – kan ha strengere regler for hvor lang arbeidstida kan være.

I Norge betyr det at den lovfestede arbeidsuka fortsatt er høyst 40 timer, og at tariffavtalene fortsatt kan sette arbeidsuka til 37,5 timer. Inntil Fr.p får makt i Norge.

Euro-LO er likevel sterkt bekymra. I en situasjon der dumping av lønn og arbeidsvilkår blir stadig mer truende, kan direktivet fremme konkurranse basert på lange arbeidsdager både mellom land og mellom arbeidsplasser. Da kan det fort gli i retning av lengre arbeidstid for mange flere enn dem som i utgangspunktet godtar det.

Flere regjeringer i Øst-Europa står under press fra arbeidsgiverne til å sette lovlig arbeidstid høyere enn 48 timer, for eksempel i Litauen helt opp til 60 timer.

EU-direktivet fra 1993 satte arbeidstida så høyt som 48 timer dels for at ingen land skulle ”rammes” og dels for å få Thatcher-regjeringen til å godta et slikt tak på arbeidstida. Det gjorde den ikke. Det var derfor unntaksklausulen ble innført, den som gjorde det fritt fram for enhver regjering å se bort fra 48-timers-taket for ansatte som sjøl godtok det.

Blair-regjeringen har hele tida gitt full støtte til denne unntaksklausulen, og den har regjeringen til Gordon Brown nå fått fullt gjennomslag for, og vel så det, i Ministerrådet i juni.


Direktivet setter enkelte vilkår som er ment å hindre at en ansatt kan presses til å jobbe mer enn 48 timer i uka. 48-timers-taket kan ikke brytes den første måneden av en ansettelse, og det ”skal ikke ha noen konsekvenser” for den ansatte om han/hun ikke vil skrive under på en avtale om å jobbe mer enn 48 timer.

Men britene har hatt denne opt-out-muligheten siden 1993, og undersøkelser viser at to av tre arbeidstakere ikke kjenner til regelen om at arbeidstida skal være høyst 48 timer i uka. To tredeler av dem som jobber mer enn 48 timer, har aldri undertegna noen opt-out-avtale, og en tredel av dem som har undertegna, sier at de ikke hadde noe valg.


Den gjennomsnittlige arbeidstida for fulltidsansatte i Storbritannia er på 44 timer i uka, lengre enn noe annet land i Vest-Europa. Fire millioner briter jobber alt nå mer enn 48 timer i uka.

Euro-LO hevder at de lange arbeidsdagene svekker britisk konkurranseevne ved at de fører til lav produktivitet. Storbritannia ligger på tiendeplass av de femten vestlige EU-land i produktivitet per time. Det vises til undersøkelser som konkluderer med at mange bedriftsledere velger å øke arbeidstida i stedet for å effektivisere produksjonen. Lange arbeidsdager hindrer også opplæring og etterutdanning og bidrar til en underkvalifisert og lavproduktiv arbeidsstyrke.


Forslaget til direktiv skal nå til behandling i EU-parlamentet – med votering kanskje i desember. I 2005 stemte parlamentet med stort flertall for at opt-out-muligheten i direktivet fra 1993 skulle fjernes innen 2012. Det er derfor ikke opplagt at parlamentet godtar vedtaket i Ministerrådet.

For at et direktiv skal vedtas, må EU-parlamentet og Ministerrådet fatte likelydende vedtak. Det kan derfor bli mange runder mellom EU-kommisjon, EU-parlament og Ministerråd før et nytt arbeidstidsdirektiv er på plass.

Europeisk fagbevegelse kommer til å slåss iherdig for at direktivet fra 1993 ikke skal svekkes. Hvis det ikke blir enighet mellom EU-parlamentet og Ministerrådet om hvordan direktivet skal endres, blir 93-direktivet stående. Det betyr at innsatsen nå rettes mot EU-parlamentet.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 19. juli 2008)

Bussanbud som plikt

EUs kollektivforordning avvikler politiske debatter i 30 land.


EU vil ha oss til å godta en kollektivforordning som tvinger fram anbudskonkurranse om all busstransport som mottar offentlig støtte. Kravet om konkurranseutsetting gjelder ikke jernbanetransport eller hvis fylkeskommunen eller kommunen driver kollektivtransport i egen regi.

Små kontrakter er unntatt: Det er ikke nødvendig med anbud hvis kontrakten er på under 1 million euro i året – eller hvis det skal kjøres mindre enn 300 000 kilometer i året.

Ekspressbussrutene våre omfattes ikke av forordningen fordi de ikke gis offentlig støtte. Det skal dessuten være opp til nasjonale myndigheter om passasjertransport til sjøs skal omfattes av forordningen.


Før 1994 ble det inngått kontrakter med busselskapene uten bruk av anbud, men ofte etter forhandlinger med de mest aktuelle selskapene for å avtale ruteopplegg og støtteopplegg. Etter 1994 har fylkeskommuner og kommuner kunnet bruke anbud om drift av buss- og ferjeruter. I 2006 ble det brukt anbud på ruter med til sammen 40 prosent av passasjertallet.

På kort sikt kan oppdragsgiverne spare penger på slike anbud. Ved de første anbudsrundene er konkurransen ofte tøff, og billigste tilbud kan gjøre busstjenestene billigere enn før. Men etter hvert forsvinner de små selskapene fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. På lengre sikt kan dette føre til at store selskap deler markedet seg i mellom og slik unngår en priskonkurranse som ville ramme dem alle,


For bussjåførene har innføringen av anbud vært klart negativ. Mange plages av den usikkerheten som enhver anbudsrunde fører med seg: Har jeg jobb etterpå? Må jeg skifte arbeidsgiver? Får jeg i så fall en dårligere pensjonsordning?

Men anbudskonkurransen fører også med seg at sjåførene pålegges dårligere arbeidsvilkår, som skiftordninger med lange pauser midt på dagen – og stadige endringer i arbeidstid på kort varsel. Norsk Transportarbeiderforbund og Yrkestrafikkforbundet har argumentert kraftig mot den økende bruken av anbud når bussruter skal fordeles.

Negative virkninger for sjåførene (økt jobbusikkerhet og mer intensiv bruk av arbeidstida)
dokumenteres også i en undersøkelse fra Transportøkonomisk institutt (TØI) i 2006 av Oddgeir Osland og Merethe Dotterud Leiren.


Forslaget til forordning er sendt på høring, og de fleste fagforbund som har uttalt seg, går inn for å avvise forordningen. Det gjelder alle forbund innen transportnæringen, Norsk Transportarbeiderforbund, Yrkestrafikkforbundet, Norsk Lokomotivmannsforbund og Norsk Jernbaneforbund. Fagforbundet og LO sentralt har også bedt om at forordningen avvises.

De fleste forbund begrunner standpunktet med at forordningen i alt for stor grad fører til at det blir pris – og ikke kvalitet – som skal avgjøre anbudskonkurransen. Siden lønninger ofte utgjør over 80 prosent av utgiftene for et busselskap, er det de samlede lønnskostnadene som må skvises for å vinne en anbudskonkurranse.


Det har vært til dels sterk politisk strid om bruken av anbud rundt om i Norge. Det er en normal del av det norske demokratiet at det argumenteres for og mot bruk av anbud. Men da må det være mulig å lære av erfaring.

Derfor er det ingen fylkeskommuner som har vedtatt å innføre anbud på bussruter som prinsipp en gang for alle. Stortinget vedtar heller ikke lover som framtidige Storting ikke kan endre.

Det dramatiske med kollektivforordningen er at den avbryter den politiske debatten omkring anbud på kollektivtrafikk, ikke bare i Norge, men i 30 EU- og EØS-land. Forordningen bekrefter det vanlige mønstre når det gjelder lover som kommer fra Brussel, det at den tar vekk en bit av det lokale demokratiet.


I festtalene om EU hylles ofte det såkalte subsidiaritetsprinsippet, at avgjørelser skal tas på så lavt politisk nivå som mulig, og aldri på høyere nivå enn nødvendig. Det er bare hvis konkurranse av prinsipp overordnes alle andre hensyn at det er nødvendig for EU å presse kollektivforordningen på oss i Norge.

Det er i alt vesentlig lokale norske interesser som berøres, sjåførers jobbsikkerhet og arbeidsforhold, busspriser, om fylkeskommuner kan spare penger osv. Det er vanskelig å godta at slike interesser må veies mot hverandre i Brussel og ikke rundt om i de distriktene der bussene faktisk skal gå, der sjåførene bor, og der de aller fleste passasjerene også bor.


Det burde derfor være en enkel sak å avvise hele forordningen – også for dem som mener at anbud kan være et nyttig redskap for få til å mer effektiv bruk av offentlige støttekroner. For det er jo ingen som foreslår å forby bruken av anbud i bussbransjen. Anbud vil fortsatt brukes der hvor lokalpolitikerne kommer til at det er det lureste en kan gjøre for å finne fram til hvilke selskap som skal få tilslaget på bussrutene.

Mange lokale busselskap er alt i dag del av utenlandske storkonsern. Avvises forordningen, er det derfor ikke for å beskytte norske busselskap mot utenlandsk konkurranse. Det er for å verne arbeidssituasjonen for sjåførene, også for de polakkene som kjører buss i Bergen, Rogaland og Grenland.

Det dreier seg dessuten om en EU-lov der eventuelle mottiltak fra EU knapt ville ramme noen norske interesser. Det kan tenkes at EU som mottrekk ikke ville tillate at norske busselskap får delta i anbudskonkurranser i noe EU-land. Den ulempen tar nok de fleste norske busselskap med fatning.

Stortinget bør derfor ikke ha noen problemer med å avvise kollektivforordningen

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 12. juli 2008)

Når EU overkjører ILO

Viktig for hele ILO-systemet at Norge holder fast på arbeiderklausulen i ILO 94



EF-domstolen har med et par av de siste dommene, klarest med Rüffert-dommen, feid til side de såkalte ”arbeiderklausulene” i ILO-konvensjon 94. Disse klausulene sier at ved offentlige byggeoppdrag skal det kreves lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet skal utføres.

Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1996, og fra 1. mars i år skal slike arbeiderklausuler gjelde ved alle større oppdrag for kommuner og fylkeskommuner. Klausulene omfatter også arbeid som utføres av underleverandører.


Norge, Danmark og Finland er blant de land som har ratifisert ILO 94. I Rüffert-saken sendte både den norske, danske og finske regjeringen uttalelser til EF-domstolen med støtte for den tyske delstaten Niedersachsen nettopp med henvisning til ILO 94. Verken ILO 94 eller disse uttalelsene blir nevnt i domspremissene til EF-domstolen.

En optimistisk tolkning kan være at EF-domstolen lot være å si noe om ILO 94 siden Tyskland ikke har ratifisert den konvensjonen. Dermed er det en ørliten mulighet for at EF-domstolen vil vurdere samme saksforhold annerledes i et land som har ratifisert ILO 94.


En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?

EF-domstolen har fastslått at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke. EU-regler står ikke bare over ILO-konvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom den vil endre lovverket sitt på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.

Det er likedan på saksfelt der EU og medlemsstatene deler lovgivningsretten. Hvis det er EU som ”i stor grad” vedtar lovene, kan medlemsstatene heller ikke her ratifisere ILO-konvensjoner. Unntatt er saksfelt der EU vedtar minimumsregler. Der kan medlemsstatene vedta strengere regler, og de kan da også ratifisere ILO-konvensjoner som er strengere enn EU-reglene.


Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.

Bare 11 EU-land har ratifisert ILO 94. Men de fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at direktivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.


Det verste med Rüffert-dommen er at hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO -over og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen. Da kan mye bryte sammen også i Europa, enda mer enn EF-domstolen kan ha oppnådd med Rüffert-dommen.

Som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn norsk lov hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.


Forholdet mellom EUs regelverk og ILO-konvensjonene ble tatt opp på den årlige ILO-konferansen fra 28. mai til 13. juni da 2800 delegater fra regjeringer, fagbevegelser og arbeidsgivere møttes i FN-bygningen i New York. Alle EU-regjeringene var på forhånd bedt om å komme med synspunkter på en større ILO-rapport om ”Arbeiderklausuler i offentlige kontrakter”

Rapporten konkluderte med at det ikke er noen motsetning mellom ILO 94 og EUs regelverk om hvilke vilkår som kan stilles ved offentlige oppdrag. To regjeringer, den britiske og den svenske, var usikre på om den konklusjonen var riktig. Og det var ”minst én regjering” (den finske) som hadde latt være å ta inn konvensjonens krav om arbeiderklausuler da de tok EU-direktivene om offentlige anbud inn lovverket sitt.

Men i ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. Rapporten foreslår derfor at ILO 94 skjerpes slik at det ikke skal være tvil om at arbeiderklausuler både kan og bør stilles.

På ILO-konferansen ga statssekretær Jan-Erik Støstad – på vegne av den norske regjeringen - klar støtte til arbeiderklausulen i ILO 94. Det gjorde derimot ikke NHO. Ifølge LOs internasjonale sekretær Karin Beate Theodorsen ”stilte NHO seg helt på linje med ytterliggående arbeidsgivere, som karakteriserte konvensjonen som foreldet, proteksjonistisk og ikke verdt å prioritere fremover”.


Faktaboks:

Arbeiderklausulen i ILO-konvensjon 94, artikkel 2:

1. Kontrakter som kommer inn under denne konvensjon skal inneholde klausuler som sikrer vedkommende arbeidere lønninger (herunder også andre godtgjøringer), arbeidstid og andre arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som, for arbeid av samme slag innen vedkommende fag eller næringsgrein i det distrikt der arbeidet blir utført, er fastsatt;
a) ved kollektiv avtale eller annen godkjent ordning for forhandling mellom organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidere som representerer vesentlige deler av henholdsvis arbeidsgiverne og arbeiderne i vedkommende fag eller næringsgrein, eller
b) voldgiftskjennelse, eller
c) ved landets lover eller forskrifter.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 5. juli 2008)