mandag 18. januar 2010

Må Hellas gi opp euro?

Gresk økonomi er i akutt krise. Det er et innenlandsk problem – er svaret fra EU.

På torsdag la den greske regjeringen fram et opplegg for å få ned det enorme underskuddet på statsbudsjettet i løpet av tre år. Det skal skje ved harde kutt i offentlig sektor og ved økte skatter og avgifter. Det skal kuttes ekstra mye i helsevesenet og i forsvaret.

En sånn hestekur forlanger EU-kommisjonen og alle de andre finansministrene i EUs valutaunion. Det forlanger også ”markedene” hvis Hellas skal kunne låne penger til noe annet enn ei skyhøy rente.

Men som det meldes i Financial Times: innstramningsplanen til regjeringen gjorde ikke noe inntrykk på ”markedene”. Den kan gjøre inntrykk på grekere flest.

Ved valget i oktober feide sosialdemokraten George Papandreou til side den konservative regjeringen til Kostas Karamanlis med løfte om å få Hellas ut av krisa ved å straffe de rike og hjelpe de fattige. Det er det mange velgere som fortsatt husker.

Hovedgrunnen til at den konservative regjeringen til Kostas Karamanlis tapte valget, var at den hadde kjørt gresk økonomi i grøfta. Ingen steder ellers i EU var statsfinansene så ute av balanse.



Valutaunionen til EU bygger på at ingen medlemsland skal ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av BNP (bruttonasjonalproduktet). Karamanlis-regjeringen hadde kjørt underskuddet opp i både 6 og 7 prosent og fikk stadige krav fra EU-kommisjonen om å stramme inn.

Den store smellen kom rett før jul. Da ble det klart at EU i årevis var ført bak lyset av de greske statistikkmyndighetene. Papandreou måtte erkjenne at underskuddet på statsbudsjettet var så stort som 12,7 prosent av BNP. Ingen andre EU-land er i nærheten av et slikt underskudd.

EU-kommisjonen krever at dette årlige underskuddet skal ned i tre prosent innen 2013. Det krever dramatiske kutt i offentlige utgifter – og at en del skatter og avgifter økes betydelig. Så kraftige innstramninger vil kaste langt flere ut i arbeidsløshet og øke de sosiale forskjellene. Arbeidsløsheten er alt oppe i 10 prosent – målt så offisielt som det går an i Hellas.

Papandreou møter fort seg sjøl i døra med en slik innstramningspolitikk. Det blir ikke lett å stramme inn slik at det bare er de rike som straffes, mens de fattige hjelpes. Fagbevegelsen har varsla full kamp hvis lønninger og trygder rammes.

Denne uka er avgiftene på tobakk og alkohol økt, og det er innført en skatt på salg av eiendommer. Fagforbundet for statsansatte har allerede varsla streik 10 februar hvis det kommer flere innstramningstiltak.



Men Papandreou har knapt noe valg. Den greske statsgjelda er på topp i EU – like høy som den italienske. Den ventes å øke i løpet av 2010 fra 113 prosent av BNP til 125 prosent. Det kan bli vanskelig å betjene ei slik gjeld hvis rentenivået etter hvert stiger mot mer normale høyder.

Det kan bli ekstra vanskelig fordi det også her er ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av mulige långivere. I dagens situasjon må den greske regjeringen betale langt høyere rente enn de fleste andre EU-regjeringer. Går det ille nok, ender det med at ingen vil kjøpe greske statsobligasjoner.



I denne situasjonen kan ikke Hellas vente økonomisk støtte utafra – verken fra EU eller fra IMF. Det fikk riktig nok EU-landet Latvia for et år sia – både fra EU og fra IMF. Årsaken er at Hellas er medlem av EUs valutaunion. Det er ikke Latvia.

Valutaunionen til EU er basert på en slags ”frihet under ansvar”. I en valutaunion kan ingen regjering tillate at en annen regjering slipper pengesekken løs i en vanskelig situasjon. Da blir denne regjeringen ”gratispassasjer” i forhold til andre regjeringer som holder igjen på utgiftene sine. Den bevilger seg i så fall en vekst som de andre regjeringene avstår fra.

EU har lovfesta denne gjensidige disiplineringen med den såkalte ”stabilitetspakten”. Det er den som krever at underskudd på statsbudsjettet ikke må være større enn tre prosent.

Dette har som konsekvens at Hellas ikke kan vente pengestøtte fra EU eller fra andre EU-land når landet er i krise. For det ville føre ekstra penger inn i gresk økonomi og ha samme virkning som om pengene kom fra et underskudd på statsbudsjettet.

EU erkjenner at situasjonen i Hellas er problematisk, ”men det er et innenlandsk problem som må løses med innenlandske avgjørelser” – som det ble sagt av det svenske formannskapet i EU før jul.

Hellas kan heller ikke få økonomisk hjelp fra IMF – av samme grunn. Ekstra penger inn i gresk økonomi gir ikke den innstramningen som de femten andre finansministrene i valutaunionen forlanger.

IMF er invitert til Hellas for å få gjort skattesystemet mer effektivt. Men både statsministeren og finansministeren forsikrer stadig at en ikke vil gå til IMF for å få økonomisk støtte.



Slik er medlemskapet i valutaunionen blitt ei tvangstrøye for den greske regjeringen. Statsminister Papandreou forsikrer stadig, seinest på onsdag, at Hellas ikke kommer til å bryte ut av valutaunionen. Skulle det noen gang bli aktuelt, vil slike forsikringer garantert bli gitt helt til det siste.

Men EUs stolte valutaunion står også maktesløs i denne situasjonen. ”De offentlige finansene i Hellas og andre kriserammede medlemsland stiller valutaunionen overfor en svært alvorlig utfordring.” sa Olli Rehn, en sannsynlig økonomikommissær i den nye EU-kommisjonen, i en utspørring i EU-parlamentet. Men EU-kommisjonen har ikke andre virkemidler enn å pålegge den greske regjeringen å få ned underskuddet på statsbudsjettet raskest mulig. Av hensyn til den indre solidariteten i valutaunionen.

”Stabilitetspakten er del av løsningen, ikke av problemet” er eneste trøst som Barroso, presidenten for EU-kommisjonen, har hatt å gi grekerne.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. januar 2010)

Taleretten utafor EU

Når små land kan vise mer solidaritet enn store


Regjeringen legger vekt på at Norge utenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i særskilte sammenhenger har muligheter til å ta initiativ der EU-landene er bundet av felles posisjoner”, mente Stoltenberg I-regjeringen i den såkalte Europameldingen, St.meld.nr. 12 (2000-2001).

I mange internasjonale sammenhenger er Norge og Island eneste nordiske land med tale- og forslagsrett på linje med alle land utafor EU – fordi vi ikke er medlem av EU. Det gjelder alle sammenhenger der EU representerer EU-landene utad.

Denne tale- og forslagsretten er en uvurderlig del av handlefriheten utafor EU. Den kan naturligvis brukes langt mer aktivt enn norske regjeringer har gjort til nå. Det gjør den politiske kampen i Norge til et meningsfullt prosjekt for langt flere mennesker enn om regjeringene våre – kanskje, kanskje ikke – skulle prøve å fremme tilsvarende synspunkter djupt inne i EUs uoversiktlige irrganger.

På møtene i WTO slåss Norge som regel for snevre nasjonale interesser, uten sideblikk til hva det betyr for u-land og miljø. På de internasjonale miljømøtene bryter Norge derimot ofte ut av rikmannsblokken, går i allianse med land fra den tredje verden og tar tøffe konfrontasjoner med USA og EU. Det skjedde for eksempel i dragkampene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000), om frøavtalen (Roma 2001), for å hindre at prinsippet om ”patent på liv” blir innført i WTO - og for å hindre at miljøavtaler skulle underordnes WTO-reglene for handel (Johannesburg 2002).

Stoltenberg I-regjeringen sa det slik stortingsmeldingen fra 2001: ”I flere situasjoner har Norge hatt mulighet til å ta initiativer som ikke uten videre kan tas av EU-land, da disse kan være avhengige av omforente posisjoner innenfor gruppen. Et eksempel er politikkutforming i det kontroversielle skjæringspunktet mellom biomangfold og biopatentering.”


Disse eksemplene gjør det viktig å forstå hvorfor Norge av og til står fram med en mer aktiv solidarisk profil enn EU-land.

Når Norge til nå har støtta u-land når EU og USA vil bruke WTO til å styrke patentrettighetene til vestlige storkonsern, er det ikke fordi våre myndigheter ”er spesielt solidariske”. Bakgrunnen er nok heller at vi ikke har like mange og mektige konsern som stiller krav om slike patentrettigheter som hva EU og USA har.

Av samme grunn har Norge sammen med de fleste u-land gått imot å innføre ”patenter på liv” i WTO. Vår biotekniske industri er ikke en like sterk pressgruppe som den samme industrien i EU og USA.

Når Norge kunne være pådriver for en biotrygghetsprotokoll som ga hver stat rett til å begrense import av genprodukter på fritt grunnlag, var årsaken den samme: Vi eksporterer ikke slike produkter og har ingen næringsinteresser som presser oss til å kreve fri eksport av genprodukter

Svaret er altså såre enkelt: Overfor u-land har Norge et begrensa antall såkalte ”offensive næringsinteresser” sammenlikna med EU og USA. Store land har vanligvis offensive interesser på mye breiere front rett og slett fordi de er større.

Store økonomiske blokker som EU har økonomiske interesser i alle retninger. Britene vil selge finanstjenester, franske bønder korn og kjøtt, tyskerne teknisk utstyr, danskene flesk og melkepulver, Spanjolene vil verne ris-, oliven- og appelsindyrkere, italienerne vinprodusenter og grekerne tobakksbønder.

Ingen ting tyder på at Norge hevder sine offensive næringsinteresser med mindre nidkjærhet enn EU og USA. Vi slåss for rederne våre, for fiskeeksporten, for Statoil, Telenor og entreprenørselskap som vil bygge kraftverk og veier.

Men fordi de norske interessene er færre og smalere, har norske myndigheter et større handlingsrom i internasjonale forhandlinger. Det betyr at de på en del områder kan være lydhøre for overordnede solidaritetshensyn – og særlig hvis det fins en norsk opinion som presser på den veien.

Ved internasjonale forhandlinger er det ofte vanskelig for en regjering å skyve klare næringsinteresser til side. Det er langt lettere å slåss for global solidaritet på områder der næringsinteresser ikke trekker i motsatt retning.

Det er derfor et grunnleggende strukturtrekk at et lite land som Norge har mulighet for å innta en mer solidarisk rolle enn EU og USA. At vi har mulighet for det, er ikke det samme som at vi gjør det – ofte nok.

Men når vi først bruker den muligheten, kan vi - sjøl med under en promille av verdens befolkning - av og til innta rollen som pådriver for en mer solidarisk verden.

Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke er der ved forhandlinger innad i EU. Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land langt større oppmerksomhet enn om uenigheten utspilles ved forhandlinger i lukkede rom.

Ved forhandlinger innad i EU ville vi også lett bli feid av banen med argumentet: Det er lett for dere i Norge å vise solidaritet på et område der dere ikke har næringsinteresser som rammes. Men det argumentet kan ikke EU bruke mot Norge utad!

Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU. Hvis vi er mange nok som vil et slikt Norge – og stiller krav til regjeringer om å bruke handlingsrommet for internasjonal solidaritet systematisk og aktivt.

Men ett vilkår er helt nødvendig for at noe slikt skal skje: En konsekvent solidaritetslinje fra en norsk regjering krever en innenlandsk mobilisering til støtte for en slik solidaritet. Den kommer ikke av seg sjøl, særlig ikke hvis den må kjempes fram på tvers av ”offensive næringsinteresser”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. januar 2010)