torsdag 27. november 2014

EU-direktiv som rambukk


Fritt sjukehusvalg i hele Europa låser oss til Høyres helsepolitikk så lenge vi er med i EØS

Det blir kamp om hvordan EUs «pasientrettighetsdirektiv» skal tas inn i norsk lov. Direktivet gir norske pasienter rett til å få betalt utgifter til helsebehandling i alle land i EU-/EØS-området.

Direktivet gir regjeringer rett til å kreve at helsebehandling i utlandet skal godkjennes av helsemyndighetene på forhånd. Da den rødgrønne regjeringen – og stortingsflertallet - godkjente direktivet i juni 2013, var det med en sterk markering av at en slik rett til forhåndsgodkjenning gjorde det forsvarlig å godta direktivet.

Nå har Høyre-Frp-regjeringen lagt fram et forslag om at Norge ikke skal ta i bruk retten til å kreve en slik forhåndsgodkjenning. Dermed åpnes det for at norske borgere kan velge sjukehus helt fritt over hele EU-/EØS-området.

Det første forslaget til «helsedirektiv», som det ble kalt den gangen, ble lagt fram så tidlig som i september 2006. Mange regjeringer har stått steilt på at utgiftene ved sjukehusbehandling utenlands bare kunne kreves dekket hvis behandlingen var blitt forhåndsgodkjent av nasjonale helsemyndigheter. Det ble argumentert med at det var nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

Dragkampen mellom EU-regjeringene om utformingen av helsedirektivet varte i fem år, og endte nettopp med at hvert land kan kreve at det bare skal betales for behandling i utlandet hvis pasienten har fått forhåndsgodkjenning til en slik behandling.

Sjøl med et slikt forbehold er det mange betenkelige sider ved dette pasientrettighetsdirektivet.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil f.eks. fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, og det er meningen med direktivet, kan det bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes - eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land (som Norge) der delvis stykkprisfinansiering er innført.

Direktivet kan dessuten føre til økt press på lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere. Kommersielle helseselskap kan f.eks. satse på å hente arbeidskraft til Norge fra land med lavere lønnsnivå. Erfaringene fra andre bransjer viser at med dagens EU-regler og domsavgjørelser er det vanskelig å hevde norske standarder i en slik situasjon.

I tillegg kan private helsekonsern etablere seg i fattige land med helsetilbud som først og fremst retter seg mot pasienter fra rikere land. I begge disse situasjonene vil ressurser og helsepersonell trekkes vekk fra det offentlige helsevesenet i fattige EU-land.


I sin høringsuttalelse sier LO at Norge må «benytte seg av muligheten til å kreve forhåndsgodkjenning av sykehusbehandlinger i andre EØS-land». Forslaget til regjeringen «vil endre det norske helsevesenet i retning av mer konkurranseutsetting, mer privatisering, mer oppsplitting, dårligere styring og økt adgang for de mest ressurssterke pasientene til å "snike i køen".

Fagforbundet advarer mot at staten må betale for behandling «uansett om den leveres av offentlige eller private sykehus.» Dette vil likestille offentlige og private sjukehus på en måte som det til nå ikke har vært flertall for på Stortinget. Høringsuttalelsen viser til at det er de offentlige sykehusene som har ansvar for utdanning, forskning og akuttberedskap. Et slikt frislipp av helsebehandling som regjeringen går inn for, vil tappe det offentlige helsevesenet «for fagfolk, spisskompetanse, kvalitet og ressurser».

Pasientorganisasjonene ser jamt over direktivet som en fordel for norske pasienter. De fleste av dem ser det også som en fordel at kravet om forhåndsgodkjenning er tatt vekk. Det gjelder bl.a. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Foreningen for kroniske smertepasienter, Kreftforeningen, Norsk revmatikerforbund og TMD-foreningen for personer med skader, dysfunksjon og smerter i hode, kjeve og nakke.,

 
En friere flyt av pasienter på tvers av alle grenser og mellom alle slags sjukehus kan likevel føre til mange skremmende problemer.  Effektiv antibiotika-medisin har gjort det mulig å leve både lenger og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være forbi. Multiresistente sjukehusbakterier (MRSA) er blitt en stadig større trussel.

Verdens helseorganisasjon, WHO, har advart så kraftig som det går an i en stor rapport som ble lagt fram i april 2014. Hovedbudskapet var at resistens mot antibiotika nå spres i alle deler av verden og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land: «Problemet er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin».  

Folkehelseinstituttet fastslår i sin høringsuttalelse at det er «en betydelig forskjell i forekomst av antibiotikaresistente bakterier i Norden sammenlignet med øvrige europeiske land. Rundt énprosent av gule stafylokokker i Norden er resistente for meticillin, mens andelen i land utenfor Norden og Nederland er 20 til 50 prosent.  Risiko for å bli smittet med resistente bakterier er dermed høyere ved opphold i sykehus i land utenfor Norden og Nederland, enn ved sykehusopphold i Norge

Helsedirektoratet fastslår i sin høringsuttalelse at «resistensforekomsten i Europa utenfor Skandinavia er langt høyere enn i Norge, og en økt eksponering for andre lands helsesystemer vil medføre en betydelig forhøyet risiko for økning i resistensforekomsten i Norge. Dette er et aspekt som ikke er nevneverdig berørt i høringsnotatet (til regjeringen), men som like fullt bør nevnes som en potensiell utfordring knyttet til økt pasientmobilitet på tvers av landegrensene, særlig innenfor sykehussektoren

Disse problemene var knapt framme i debatten, verken da EU vedtok pasientrettighetsdirektivet i 2011 eller da Stortinget vedtok å ta det inn i norsk lov i 2013.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. november 2014)

onsdag 26. november 2014

Vidåpen for konsernmakt


 Den nye EU-kommisjonen blir en klubb for private næringsinteresser.

EU-kommisjonen har helt fra starten hatt åpne dører for de tyngst organiserte næringsinteressene – og har mest for syns skyld lytta til det som fins av organiserte motkrefter i det europeiske sivilsamfunnet. Slik var det i de kommisjonene som portugiseren Barroso har leda i to perioder fra 2004 til nå. Slik blir det åpenbart også i den nye kommisjonen som Jean-Claude Juncker skal lede.
 
Briten Jonathan Hill skal være visepresident med overordna ansvar for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen». Det er en provokasjon i en situasjon der EU sliter for å overvinne ei krise utløst av fristilte finansmarkeder. For hva har Jonathan Hill holdt på med til nå?

Oppe i mye annet har han vært med på å stifte lobbyfirmaet Quiller Consultants. Hill nekter å fortelle hvem han sjøl har vært konsulent for, men det har vist seg at det i hvert fall er fem store banker som har bidratt til at finanslivet gikk amok i tiåret før 2008. På nettsida til Quiller Consultants står det så stolt: «Siden 1998 har Quiller gitt råd til klienter … med å få gjennomslag mest mulig effektivt, men også gitt råd til dem som ønsker å slippe unna publisitet og mediegranskning

Valdis Dombrowski, tidligere statsminister i Latvia, skal som visepresident ha det overordna ansvaret for økonomi- og valutaunionen og for den «sosiale dialogen», det som på EU-språket betyr forholdet til partene i arbeidslivet. Som statsminister drev han i gjennom en særlig kraftig kuttpolitikk, men verre for tilliten som visepresident i EU-kommisjonen er det at ektefellen hans og hans juridiske rådgiver fra statsministertida er under etterforskning for inhabilitet og korrupsjon.

Den foreløpig mest omstridte utnevnelsen er å gi Miguel Arias Cañete ansvaret for energi- og klimapolitikken. I mer enn 30 år har han vært aktiv i spansk politikk og har stadig vært anklagd for å blande forretningsinteresser med offentlige posisjoner. Han har hatt store eierinteresser i bygge- og eiendomsbransjen og har vært i kraftig konflikt med europeiske miljøorganisasjoner om måten spanskekysten er bygd ned på. De siste åra har to nevøer og en svoger tatt over eierskapet hans i denne bransjen. Mest tvilsomt for troverdigheten hans i klimapolitikken er det at han har vært president for to spanske oljeselskaper, og det hjelper ikke stort at han har overlatt disse posisjonene til svigersønnen når familien til Cañete fortsatt eier tre fjerdedeler av aksjene i disse selskapene.

Tsjekkiske Vera Jourová har fått ansvaret for «justispolitikk, forbrukerspørsmål og likestilling». Mest problematisk for henne er det tette samrøret hun har med oligarken Andrej Babisj som nå er tsjekkisk finansminister. Han eier det fjerdestørste konsernet i Tsjekkia, et mat-, kjemikalie- og mediekonsern som har over 200 datterselskap rundt omkring i Europa. Jourová er nestleder for den politiske bevegelsen som Babisj leder, en bevegelse som har slagordet «run the state like a business».

Carlos Moedas fra Portugal skal ha ansvaret for «forskning og utvikling». Han har jobba for storkonsernet Suez-Lyonnaise des Eaux og for oppkjøps- og fusjonsavdelingen til Goldman Sachs, blant annet med oppdrag for Lehman Brothers. I 2008 stifta han investeringsselskapet Crimson Investment Management der han hadde aksjeflertallet - inntil han i 2011 overførte alt til kona. Dette selskapet har som hovedkunde Carlyle Group, ett av verdens største finansfond. Som kommisjonær for forskning og utvikling rår Moedas over store budsjettmidler som skal fordeles. Men til hvem?

Karmenu Vella fra Malta er gitt ansvaret for «miljøpolitikk, maritim politikk og fiskeripolitikk». Han har vært i ledelsen for et turistselskap og et gamblingselskap som har lobba aktivt i Brussel.

Og slik kunne vi fortsette, men la oss gå tilbake til det som er den mest følsomste utnevnelsen – og den som kan bli den mest problematiske for kommisjonspresident Juncker. Det er å gi Jonathan Hill ansvaret for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen».

Hill ble foreslått av den britiske regjeringen som det britiske medlemmet av EU-kommisjonen, men det er Juncker som har valgt ut ansvarsområdet hans. Planen til Juncker har åpenbart vært å gi Hill en sentral plass i kommisjonen på et område der den britiske regjeringen har særlig store og aktive interesser.

Britiske regjeringer har i alle år vokta over alt som kunne begrense handlefriheten til finansmakta i City of London. Når EU prøver å vise handlekraft for å unngå nye finanskriser, har britene holdt igjen så godt som de har kunnet.

Med Hill som finanspolisk ansvarlig er det sendt et signal til regjeringen i London. Hold dere i EU, så skal dere få styre finanspolitikken! Men fallhøyden for Juncker er stor: Det politiske presset for å dempe uregjerlige finanssvingninger kan bli så stort at Hill må kaste korta. Da kan det ende med det som har fått kortnavnet «Brexit», britisk exit fra EU. Men ingen skal kunne si at ikke Juncker har gjort sitt beste for å holde finansbritene ombord.

Og hva med Juncker sjøl? Han er nok like inhabil i dragkampene om finanspolitikken som i mange andre EU-spill. Juncker har vært statsminister i skatteparadiset Luxemburg i atten år – før han kasta seg inn i karrierekampen i EU. Det er et skatteparadis som er blitt lite populært blant de fleste EU-regjeringene, og som for lengst kunne vært en saga blott hvis ikke Juncker i alle år fikk gjemt lille Luxemburg bak Storbritannia og den britiske forkjærligheten for skatteparadis på øyer langt utafor rekkevidden til politikere i Brussel.

De siste avsløringene om at konsern fra mange EU-land – i all hemmelighet – har betalt så lite som ti prosent i selskapsskatt i Luxemburg, er forhold som Juncker ganske sikkert både visste om og godkjente i sin tid som statsminister. Det gjaldt nok både skattesatsen og hemmeligholdet.


Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory (www.corporateeurope.org)
 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. november 2014)

 

lørdag 8. november 2014

Det blå-blå "Vekk herfra!

                                                         
Tåler ikke Erna og Siv at Norge topper lista til OECD for sosial rettferdighet?

Det er ingen grunn til å tvile: Små sosiale forskjeller er bra for oss alle – bare ikke for Erna og Siv.

Richard Wilkinson og Kate Pickett viste i boka «Ulikhetens pris» hvordan små forskjeller i et samfunn er til fordel både for fattig og for rik. På alt fra trivsel til kriminalitet fant det ut at også den velstående delen av samfunnet får et bedre liv når ulikhetene i samfunnet er små.

Thomas Piketty har fått verdensberømmelse fordi han har dokumentert at velstand nå samler seg i stadig høyere hauger omkring de aller rikeste. Den grunnleggende årsaken er at kapitalmengden i samfunnet  øker raskere enn produksjonen av varer og tjenester. Samtidig er skattene redusert – mest på de største inntektene og formuene,

Nå banker OECD det samme fast i en stort anlagt undersøkelse om sosial rettferdighet (Sustainable Governance Indicators 2014). Det er de nordiske velferdsstatene som skiller seg ut i Europa og resten av OECD-området: De ligger på topp – ikke bare i sosial rettferdighet – men også når det gjelder tillit, styringsevne, folkelig engasjement - og økonomisk utvikling.

OECD-undersøkelsen tar for seg tre hovedområder: Politikkresultater, demokrati og styringsforhold. På alle de tre områdene ligger fire nordiske land, Norge, Sverige, Danmark og Finland – som perler på ei snor – øverst på topp av de 41 OECD-statene. Bare på området «politikkresultater» kiler Sveits seg inn på en tredjeplass.

Island og Norge er de sosialt mest rettferdige av alle 41 OECD-land, og de fem nordiske statene er i en egen liga (a league on their own)  - i følge OECD-undersøkelsen.  

Målt med Gini-koeffisienten hadde Danmark og Norge de minste inntektsforskjellene med Sverige og Finland på delt femteplass. Kvinnelønna er klart lavere enn mannslønna i alle OECD-land, også i Norden. Sverige og Norge kom likevel – trist for kvinnene ellers i Europa - best ut blant de 41 landa

De nordiske statene ligger helt på topp når det gjelder sosialt rettferdig adgang til utdanning og «rettferdighet mellom generasjonene».

I spørsmål om «sosial bærekraft» - hvor stabil er den sosiale politikken og de sosiale resultatene -  er de nordiske statene også på topp, bortsett fra at New Zealand tar tredjeplassen.

«Sosial inkludering» foregår best i Norge og Sverige, med Finland og Danmark på femte og sjette plass. På «sosialt samhold og ikke-diskriminering» kom Norge best ut med Sverige, Finland og Danmark på de neste plassene.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom ligger Island best an med Tsjekkia og Nederland på de neste plassene. Så kommer Norge og Finland, mens Danmark og Sverige (på plassene 11 og 12) glir bakover i forhold til en tilsvarende undersøkelse fra 2011.

Men barnefattigdom tas åpenbart på alvor overalt i Norden. Der er rekkefølgen øverst på tabellen Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige.

Sosialt rettferdig adgang til arbeidslivet skjer best på Island og i Norge. Norge har den klart laveste arbeidsløsheten, og også den laveste langtidsarbeidsløsheten. I tillegg er Norge også vurdert å ha den mest effektive arbeidsmarkedspolitikken

Trygdesystemene setter fire nordiske land på topp – i rekkefølge Norge, Danmark, Island og Finland – med Sverige (etter åtte år med Reinfeldt) haltende etter på en niendeplass.

OECD-undersøkelsen har også sett på kvaliteten ved demokratiet i sine 41 medlemsstater. Da er det Sverige, Finland, Norge og Danmark som topper lista.
 
Det skyldes bl.a. at den «politiske kompetansen» til borgere, organisasjoner og parlamentsmedlemmer i de fire store nordiske land er den høyeste i OECD-området – med Norge aller høyest.
 
Når det gjelder spesielt «borgernes politiske kompetanse» er de fem nordiske land blant de sju beste med Danmark øverst og Norge på fjerdeplass i OECD-området. Derimot kommer Norge helt øverst når det gjelder den politiske kompetansen i organisasjonslivet – med Sverige, Finland og Danmark på rekke og rad deretter.
 
OECD-undersøkelsen bruker store ord om hva nordiske land har fått til av sosial rettferdighet, demokratiske samfunnsforhold og politisk effektivitet.

Den avsluttende konklusjonen er: «Det å skape like muligheter for å delta er mer enn en etisk og sosial forpliktelse for å sikre solidaritet og gjensidig ansvar i samfunnet. Det er en fundamental investering i bærekraften til våre samfunn.»

OECD-rapporten understreker samtidig at de nordiske land er blant dem som har mestra den økonomiske krisa best i Europa. Innad i EU har gapet mellom det kriseramma sør og mer velstående land i nord økt betydelig. Dette er «en høyst eksplosiv situasjon» for det sosiale samholdet og den sosiale stabiliteten innen EU - er hovedkonklusjonen i OECD-undersøkelsen.    

IMF la i februar 2014 fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har også gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Piketti vil også ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene. Vår egen Høyre/Fr.P-regjering gjør det motsatte: fjerner arveavgiften og reduserer skatten på formue, først og fremst på de største formuene. Den veit hva den vil. Veit velgerne det?

 
Viktigste kilder:

«Social Justice in the EU – A Cross-national Comparison» 2014

«Nachhaltiges Regieren in der OECD und EU. Wo steht Deutschland? 2014

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. november 2014 )
 

 

 

Vidåpen for konsernmakt


Den nye EU-kommisjonen blir en klubb for private næringsinteresser.

EU-kommisjonen har helt fra starten hatt åpne dører for de tyngst organiserte næringsinteressene – og har mest for syns skyld lytta til det som fins av organiserte motkrefter i det europeiske sivilsamfunnet. Slik var det i de kommisjonene som portugiseren Barroso har leda i to perioder fra 2004 til nå. Slik blir det åpenbart også i den nye kommisjonen som Jean-Claude Juncker skal lede.

Briten Jonathan Hill skal være visepresident med overordna ansvar for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen». Det er en provokasjon i en situasjon der EU sliter for å overvinne ei krise utløst av fristilte finansmarkeder. For hva har Jonathan Hill holdt på med til nå?

Oppe i mye annet har han vært med på å stifte lobbyfirmaet Quiller Consultants. Hill nekter å fortelle hvem han sjøl har vært konsulent for, men det har vist seg at det i hvert fall er fem store banker som har bidratt til at finanslivet gikk amok i tiåret før 2008. På nettsida til Quiller Consultants står det så stolt: «Siden 1998 har Quiller gitt råd til klienter … med å få gjennomslag mest mulig effektivt, men også gitt råd til dem som ønsker å slippe unna publisitet og mediegranskning.»

 Valdis Dombrowski, tidligere statsminister i Latvia, skal som visepresident ha det overordna ansvaret for økonomi- og valutaunionen og for den «sosiale dialogen», det som på EU-språket betyr forholdet til partene i arbeidslivet. Som statsminister drev han i gjennom en særlig kraftig kuttpolitikk, men verre for tilliten som visepresident i EU-kommisjonen er det at ektefellen hans og hans juridiske rådgiver fra statsministertida er under etterforskning for inhabilitet og korrupsjon.
 
Den foreløpig mest omstridte utnevnelsen er å gi Miguel Arias Cañete ansvaret for energi- og klimapolitikken. I mer enn 30 år har han vært aktiv i spansk politikk og har stadig vært anklagd for å blande forretningsinteresser med offentlige posisjoner. Han har hatt store eierinteresser i bygge- og eiendomsbransjen og har vært i kraftig konflikt med europeiske miljøorganisasjoner om måten spanskekysten er bygd ned på. De siste åra har to nevøer og en svoger tatt over eierskapet hans i denne bransjen. Mest tvilsomt for troverdigheten hans i klimapolitikken er det at han har vært president for to spanske oljeselskaper, og det hjelper ikke stort at han har overlatt disse posisjonene til svigersønnen når familien til Cañete fortsatt eier tre fjerdedeler av aksjene i disse selskapene.

Tsjekkiske Vera Jourová har fått ansvaret for «justispolitikk, forbrukerspørsmål og likestilling». Mest problematisk for henne er det tette samrøret hun har med oligarken Andrej Babisj som nå er tsjekkisk finansminister. Han eier det fjerdestørste konsernet i Tsjekkia, et mat-, kjemikalie- og mediekonsern som har over 200 datterselskap rundt omkring i Europa. Jourová er nestleder for den politiske bevegelsen som Babisj leder, en bevegelse som har slagordet «run the state like a business».

Carlos Moedas fra Portugal skal ha ansvaret for «forskning og utvikling». Han har jobba for storkonsernet Suez-Lyonnaise des Eaux og for oppkjøps- og fusjonsavdelingen til Goldman Sachs, blant annet med oppdrag for Lehman Brothers. I 2008 stifta han investeringsselskapet Crimson Investment Management der han hadde aksjeflertallet - inntil han i 2011 overførte alt til kona. Dette selskapet har som hovedkunde Carlyle Group, ett av verdens største finansfond. Som kommisjonær for forskning og utvikling rår Moedas over store budsjettmidler som skal fordeles. Men til hvem?

 Karmenu Vella fra Malta er gitt ansvaret for «miljøpolitikk, maritim politikk og fiskeripolitikk». Han har vært i ledelsen for et turistselskap og et gamblingselskap som har lobba aktivt i Brussel.

Og slik kunne vi fortsette, men la oss gå tilbake til det som er den mest følsomste utnevnelsen – og den som kan bli den mest problematiske for kommisjonspresident Juncker. Det er å gi Jonathan Hill ansvaret for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen».

Hill ble foreslått av den britiske regjeringen som det britiske medlemmet av EU-kommisjonen, men det er Juncker som har valgt ut ansvarsområdet hans. Planen til Juncker har åpenbart vært å gi Hill en sentral plass i kommisjonen på et område der den britiske regjeringen har særlig store og aktive interesser.

Britiske regjeringer har i alle år vokta over alt som kunne begrense handlefriheten til finansmakta i City of London. Når EU prøver å vise handlekraft for å unngå nye finanskriser, har britene holdt igjen så godt som de har kunnet.

Med Hill som finanspolisk ansvarlig er det sendt et signal til regjeringen i London. Hold dere i EU, så skal dere få styre finanspolitikken! Men fallhøyden for Juncker er stor: Det politiske presset for å dempe uregjerlige finanssvingninger kan bli så stort at Hill må kaste korta. Da kan det ende med det som har fått kortnavnet «Brexit», britisk exit fra EU. Men ingen skal kunne si at ikke Juncker har gjort sitt beste for å holde finansbritene ombord.

Og hva med Juncker sjøl? Han er nok like inhabil i dragkampene om finanspolitikken som i mange andre EU-spill. Juncker har vært statsminister i skatteparadiset Luxemburg i atten år – før han kasta seg inn i karrierekampen i EU. Det er et skatteparadis som er blitt lite populært blant de fleste EU-regjeringene, og som for lengst kunne vært en saga blott hvis ikke Juncker i alle år fikk gjemt lille Luxemburg bak Storbritannia og den britiske forkjærligheten for skatteparadis på øyer langt utafor rekkevidden til politikere i Brussel.

De siste avsløringene om at konsern fra mange EU-land – i all hemmelighet – har betalt så lite som ti prosent i selskapsskatt i Luxemburg, er forhold som Juncker ganske sikkert både visste om og godkjente i sin tid som statsminister. Det gjaldt nok både skattesatsen og hemmeligholdet.

Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory (www.corporateeurope.org)

 Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. november 2014