onsdag 11. januar 2012

Er 249 ansatte smått?

EU-kommisjonen vil ut av krisa ved å forenkle regelverket for det meste av arbeidslivet.


EU-kommisjonen la i november fram et dokument om å ”styrke vekstevnen i små og mellomstore bedrifter”. Det skal skje ved å ta vekk store deler av det regelverket som alle bedrifter har vært underlagt til nå. Dokumentet er stappfullt av ideologi omkring prinsippet om ”Tenk Smått Først” fra den såkalte Småbedriftsloven.

Det vises til at små og mellomstore bedrifter er avgjørende for utviklingen av næringslivet. Etter norske forhold er de ikke helt små. Det dreier seg om bedrifter med mindre enn 250 ansatte og med en omsetning på under 50 millioner euro (ca. 390 millioner kroner). Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedrifter i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettingen i privat sektor.

Det er foreløpig ikke et forslag til lovgivning som er lagt fram, bare en samling idéer definert som en rapport fra EU-kommisjonen. Mange av idéene kan fylles med ulikt innhold – og det er nok lang vei fram til vedtak.

Noen forslag er bra, for eksempel forslag om å forenkle regelverket omkring anbud ved offentlige anskaffelser. Andre forslag kan ha noe for seg for de helt små bedriftene, for eksempel de med under 10-15 ansatte.


Fra faglig hold er det retta skarp kritikk mot opplegget fra EU-kommisjonen. Mistilliten mot systemet i Brussel er nå så grunnleggende at en ser angrep som det beste forsvar. Bedrifter med under 250 ansatte er en så stor del av arbeidslivet at fagbevegelsen roper varsko over at det regelverket som er kjempa fram i hard kamp mellom regjeringer og med arbeidsgivernes organisasjoner, ikke lenger skal ha full gyldighet.

Lederen for dansk LO, Hans Børsting, har i en høringsuttalelse reagert sterkt: ”De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter.”
Danske arbeidslivseksperter har fulgt opp med advarsler mot at opplegget til EU-kommisjonen vil føre til en todeling av forholdene på store og små arbeidsplasser, og at det vil fremme sosial dumping der hvor fagbevegelsen står svakest til å forsvare arbeidstakernes rettigheter.

Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA

I Sverige har alle de tre store fagorganisasjonene, KO, TCO og Saco gått inn for at ”regjeringen med kraft tilbakeviser” forslaget til EU-kommisjonen. I en fellesuttalelse fastslår de at vernet om arbeidsmiljøet skal gjelde alle arbeidstakere enten de jobber i store eller små bedrifter.


EU-kommisjonen foreslår blant et femtitall idéer at små og mellomstore bedrifter kan fritas for deler av utstasjoneringsdirektivet, fra et direktiv om ergonomi, blant annet om tunge løft og fra regelverket om kreftfarlige stoffer. Det er vanskelig å lese ut av teksten hva dette skal bety i praksis, men uklarheten demper ikke debatten.

Fra faglig hold er en redd for at bedrifter med under 250 ansatte skal unntas fra de lønnsreglene som gjelder arbeidstakere utstasjonert i et annet land. De tre svenske fagorganisasjonene frykter at hvis de fleste svenske bedrifter unntas fra viktige deler av utstasjoneringsdirektivet, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for utstasjonerte arbeidstakere. Svært få av dem jobber i selskap med over 250 ansatte. Det samme gjelder dem som leies ut fra bemanningsselskap.

I byggebransjen er det særlig mange firma med under 250 ansatte. Det danske forbundet for bygge- og anleggsbransjen, BAT-kartellet, mener at opplegget til EU-kommisjonen vil kunne undergrave store deler av EU-reguleringen for alt arbeidsliv i bransjen. De firmaene som er for store til å slippe unna dagens regelverk for arbeidslivet, vil få et sterkt motiv til å dele opp virksomheten i flere selskap.

EU-traktaten gir ikke EU myndighet til å vedta annet enn minstekrav når det gjelder arbeidsmiljøet. I Sverige og Danmark er fagbevegelsen derfor særlig provosert av et opplegg EU-kommisjonen kaller ”gold plating”. Det innebærer at land som stiller sterkere krav enn EUs minstekrav, skal pekes ut som land som henger etter i forenklingen.


Nøkternt vurdert er det vanskelig å tro at EU-kommisjonens forslag til regelforenkling virkelig kan bli vedtatt – i hvert fall ikke for en så stor del av EU næringsliv som alle bedrifter med under 250 ansatte.

Det er nok både partier og regjeringer rundt om i EU som vil støtte alt som ”letter byrdene” for et næringsliv i krise. Men et vedtak krever kvalifisert flertall i Ministerrådet.

Dette betyr at vedtak kan hindres av land med 88 stemmer i Ministerrådet. De tre nordiske EU-statene har til sammen 24 stemmer. Går de sammen med land som Tyskland, Østerrike, Nederland og Belgia, har de akkurat de 88 stemmene som skal til for å hindre at en slik ”forenkling av regelverket” for arbeidslivet kan vedtas.

Ender ideene til EU-kommisjonen likevel i en EU-lov, er den antakelig EØS-relevant. EU forventer i så fall at loven skal inn det norske lovverket. Men det er vanskelig å tenke seg at EU-loven kan vedtas som noe annet enn et minimumsdirektiv. Det betyr at Norge må kunne opprettholde samme regler for store og små bedrifter hvis det er politisk flertall for det her i landet.

Faren er naturligvis at næringsorganisasjonene vil kreve at norske ”småbedrifter” må ha samme konkurransevilkår som ”småbedrifter” i EU-land – og at mange nok norske partier gir etter for et slikt press.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7/1-2012 )

onsdag 4. januar 2012

EU midt i veivalget

Ender de nasjonale finansministrene som fylkesrådmenn – eller sprekker EUs valutaunion?


Det er mange urovekkende trekk ved verdensøkonomien. Fem forhold trekkes oftest fram: utviklingen i USA, ubalansen i verdensøkonomien, ubalansen innad i eurosonen, innstramningspolitikken i EU og faren for at en gigantisk eiendomsboble i Kina til slutt sprekker.

Bak ligger det som utløste krisa: de stadig mer uoversiktlige spekulasjonsbølgene innen en finansverden med overflod av penger som det ikke var lønnsomt nok å investere i produktiv virksomhet.

Og rundt det hele det som er mest kritisk for en vettug krisepolitikk: Vekst må til for å sikre millionene av arbeidsløse jobb og inntekt. Men jakten etter vekst feier til side alle klimahensyn. Det var vanskelig nok å få gehør for å dreie veksten i miljøforsvarlig retning før krisedramatikken oppsto. ”Grønn vekst” er den opplagte krisepolitikken. Så langt er det bare et slagord som dekker over hva som faktisk skjer.

*
I USA virker situasjonen helt fastlåst. Arbeidsløsheten har bitt seg fast rundt ti prosent, og hver fjerde låntaker klarer ikke å betjene gjelda si. Republikanerne bruker flertallet sitt i Kongressen til å blokkere alle forsøk fra Obama på å bruke statsbudsjettet til å få fart i den amerikanske økonomien. Pengemarkedsrenta er nær null, og lenger ned kommer den ikke.

Men det største problemet er det enorme underskuddet på betalingsbalansen med utlandet, et underskudd som bare øker og øker. USA importerer mye mer enn landet klarer å eksportere. Det kan bare finansieres ved å selge statsobligasjoner. De kjøpes av land med eksportoverskudd, først og fremst av Kina, men også av Tyskland og Japan.

Det går så lenge dollaren er verdensvalutaen, en valuta de fleste land kan ha nytte av å skaffe seg. Svikter tilliten til dollaren, er USA ute i farlig terreng. Det er derfor regjeringen i Washington raser over at kineserne tviholder på sin billige yen. Det fører til at kinesiske varer er billige både i USA og ellers i verden, mens amerikanske varer blir for dyre.

Denne ubalansen bidro til at krisa spredte seg så raskt etter at den hadde lamma den amerikanske finansverdenen høsten 2008. Nå gjør den det ekstra vanskelig å få verdensøkonomien på sporet igjen.

*
Samme type ubalanse fins innad i eurosonen, og der er den ekstra lammende fordi de 17 statene konkurrerer på basis av samme valuta og samme pengemarkedsrente.

Det tyske næringslivet er det mest effektive i Europa, og samtidig har fagbevegelsen vært med på å holde lønningene nede for å støtte tysk eksport. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land økte reallønna i det samme tidsrommet – med fra 10 til 25 prosent.

Dette har ført til at tyske varer og tjenester utkonkurrerer næringsliv i de fleste andre euroland, og at Tyskland får store overskudd på handelsbalansen med de fleste land i eurosonen. Den tyske politikken provoserer naturligvis alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.

Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket mot slike endringer i økonomisk effektivitet mellom land. I EUs valutaunion fins ikke den muligheten, heller ikke muligheten til å føre en nasjonal rentepolitikk. Der må endringer i effektivitet motvirkes på andre måter: ved lønnsnedslag, ved økende arbeidsløshet og ved utvandring.

Det er slike “løsninger” Merkel, Sarkozy og IMF nå tvinger inn på Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia – bare mye raskere og mer brutalt enn om utviklingen skulle gått sin “naturlige gang”. Tvangen settes inn fordi gjelda i sør truer med å overbelaste finanslivet også i Tyskland og Frankrike.

Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig stor.

Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i europeiske og amerikanske kvalitetsaviser som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.

Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.

Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til de nasjonale finansministrene er i krisetider den verst mulige løsningen:

- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten.

- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.

Men klarer EU å ta et så grunnleggende veivalg på en ryddig måte?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24/12-2011)