onsdag 26. november 2008

Dommene forverrer tjenestedirektivet

Stein Evju har i Klassekampen 19. november en artikkel som tilsynelatende presenterer innvendinger mot kronikken min om ”Stoltenbergs bløff” 15. november. ”Tilsynelatende” - fordi jeg syns han polemiserer mot argumenter jeg ikke brukte i min artikkel.

1. Evju er opptatt av at arbeidsretten – som all nasjonal rett på områder som EØS-avtalen regulerer – er underlagt EU-retten. Og av at de fire dommene til EF-domstolen det siste året ikke har noe med tjenestedirektivet å gjøre.

Formelt er dette sjølsagt riktig, og jeg skreiv ikke noe som skulle tilsi noe annet. Men det Evju ikke forteller, er at de fire dommene på grunnleggende vis endrer på hvilken måte - og hvor kraftig - EF-domstolen nå griper inn i nasjonal arbeidsrett.

Dommene skaper ny rettstilstand på arbeidslivets område både i EU og i EØS. Den nye rettstilstanden har provosert fagbevegelsen i store deler av Europa – og førte bl.a. til at lederen for svensk LO og for Euro-LO reagerte med å si at ”dommene setter tjenestedirektivet i et nytt lys”.

Evju har rett i at det ikke er tjenestedirektivet som skaper denne nye rettstilstanden, og jeg har aldri skrevet noe annet. Historikere kan likevel komme til å merke seg at alle dommene kommer etter at tjenestedirektivet ble vedtatt i EU. Også jurister kan komme til å påvirkes av det som lanseres som ”herskende tanker” – i dette tilfellet om konkurransens velsignelser på stadig nye områder..

Det som derimot er sentralt for den norske debatten om tjenestedirektivet, er at dette direktivet blir atskillig verre ”å leve med” for dem som jobber i utsatte tjenestenæringer på grunn av den nye rettstilstanden som EF-domstolen har etablert.


2. Evju ser det som en ”avsporing” å mene at tjenestedirektivet kan føre til økt sosial dumping i Norge og viser til at tiltakene i regjeringens handlingsplan I mot sosial dumping ikke er i strid med tjenestedirektivet. Men er det opplagt at Siv og Erna vil føre denne planen videre hvis de skulle få flertall ved et valg?

Den grunnleggende årsaken til at direktivet kan føre til økt fare for sosial dumping, er likevel at det vil øke konkurransen om å yte tjenester. Det er hensikten med direktivet - og naturligvis også virkningen av direktivet.

Konkurranse om å yte tjenester er det samme som konkurranse blant dem som skal yte disse tjenestene. Store deler av det norske tjenestemarkedet er uten faglig organisering og uten tariffdekning. Det er særlig her at økt konkurranse fra utlandet kan sette norske standarder for lønn, arbeidsvilkår og boligforhold under press.

At økt konkurranse har slike virkninger, dokumenteres i en serie FAFO-rapporter de siste åra. Rapporten om ”Grenseløst arbeidsliv” (2006) fastslo for eksempel at kortvarig tjenestemobilitet ”har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.”

Flyktig tjenestemobilitet er nettopp det som tjenestedirektivet skal være pådriver for.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen mandag 24. november)

Er EØS i fare?

EØS-avtalen varer så lenge EØS-tilhengerne vil ha den

De siste ukene har aviser og etermedier stadig kunnet fortelle at EØS er i fare. Hele avtalen kunne ryke hvis Norge reserverte seg mot tjenestedirektivet – eller hvis Island meldte seg inn i EU. Begge deler er dårlig fundert i reelle forhold, men er karakteristisk for det hysteriet som ja-sida stadig pisker opp omkring EØS-avtalen.

Samtidig opplever vi at EØS-avtalen kritiseres også av mange som i 1992 ville ha denne avtalen, men som helst vil se Norge som medlem av EU. Det paradoksale er at kjernen i kritikken fra EU-tilhengerne er identisk med hva EØS-motstanderne sa den gang debatten om EØS-avtalen raste i 1992: ”Norge blir på viktige områder medlemmer av EU uten stemmerett. Vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi får være med på å bestemme.”

Nå er det ikke sant at vi må finne oss i ”alt som EU vedtar”.
- Vi bindes for eksempel ikke til den penge- og rentepolitikken som ved oljepris-sjokk o.l. kan ramme Norge hardt fordi Norge har en nærings- og eksportstruktur som gjør at økonomien vår svinger “i utakt” med de fleste EU-land.
- Vi kan fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk.
. Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden.
- Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger – i alle sammenhenger der EU opptrer utad på vegne av medlemsstatene. De blir etter hvert mange.

EØS omfatter derfor bare en del av det EU vedtar. Men virkningene av EØS-avtalen blir tydeligere på stadig flere områder. På disse områdene innebærer EØS kraftige inngrep i det norske demokratiet. Norske myndigheter tvinges til retrett i sak etter sak der en trodde gode hensikter, sosiale hensyn og sunn fornuft kunne legges til grunn i tolkningen av EØS-regelverket. Det setter overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen bom for. Rettsreglene til EU går foran det norske demokratiet.

På ja-sida hamres det nettopp derfor på samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgang til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag.

Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år – en avtale av samme slag som de frihandelsavtalene Sverige, Finland, Sveits og Østerrike den gang hadde.

Frihandelsavtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport til EU. Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i 25 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU.

Likevel er det overdøvende budskapet til denne dag at vi trenger EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU. Denne innsatsen førte fram. En meningsmåling av MMI i september 1994 viste at to tredeler av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer til EU hvis Norge ble stående utafor EU. Det var ikke rart at de kunne finne på å stemme ja. Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme oppfatning.


Det er den strie strømmen av lovtekster fra Brussel som har skapt den avmaktssituasjonen både EØS-motstandere og EØS-tilhengere reagerer på. EØS-tilhengerne ville ha det slik og har til nå forsterka avmakten på to måter:
¨ Ved å avvise enhver tanke om å bruke vetoretten i EØS-avtalen mot EU-lover som utfordrer norske verdier og interesser,
¨ og ved å unngå alt som kunne skape oppmerksomhet om uheldige sider ved EØS-avtalen, også den oppmerksomheten som må til om norske interesser skal hevdes effektivt innad i EU.

Motstanden mot å ta i bruk vetoretten er enkel å forstå: Ethvert norsk veto blir et tungt nei-argument hvis det på nytt blir en debatt om medlemskap i EU. For da må vi godta den EU-loven som vi la ned veto mot.

Motstanden mot å legge til rette for bred norsk innsats innad i EU er også lett å forstå: Det ville rette oppmerksomheten mot sider ved EØS-avtalen som kunne skape motvilje mot hele avtalen.


Her i Norge er EØS-avtalen trygg så lenge EØS-tilhengerne vil ha den. I EU er avtalen også trygg. Handelspolitisk er den til større fordel for EU enn for Norge. EU vinner markedsandeler i Norge på bekostning av norsk næringsliv, mens det er få tegn til det motsatte på EU-markedet.

EØS-avtalen er trygg også fordi EU bare kan si den opp dersom alle EU-regjeringene er enige om det. Og det blir de knapt, så uunnværlig norsk olje og gass er for mange av dem. Derfor er det liten grunn til å legge vekt på om enkeltmedlemmer i EU-kommisjonen skulle irritere seg over muligheten for en norsk reservasjon.


En helt annen sak er det at denne gode forhandlingssituasjonen burde brukes til kreve en nedbygging av EØS-avtalen på de områdene der norske interesser rammes mest.

Her er det mye å velge mellom:
- Vi burde ha rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn,
- rett til å utforme regionalpolitikken uavhengig av EUs regelverk,
- rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
- rett til å skjerme enkelte sektorer fra EUs liberaliseringsregler, for eksempel innenlandske posttjenester,
- rett til å ha konsesjonsregler som ikke diskriminerer mot utlendinger, for eksempel bedre regler for hjemfallsrett enn dem som vi nå lirker til.
- Og aller mest: rett til å skjerme norsk arbeidsrett mot EU-dommer av det slaget som gjør tjenestedirektivet ekstra problematisk.

De partiene som ser EØS-avtalen som en varig – eller i hvert fall en langvarig – løsning for Norge, bør være ekstra interessert i å få vekk det som provoserer norsk opinion mest.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. november 2008)

mandag 24. november 2008

Stoltenbergs bløff

På to punkter villeder Stoltenberg ukritiske media – og dermed opinionen – i begrunnelsen for å godta tjenestedirektivet:
1. Det fins ingen utredninger som viser at regjeringens tiltak mot sosial dumping kan hindre at tjenestedirektivet øker omfanget av sosial dumping i Norge.
2. Regjeringen kan ikke gi noen av de garantiene som LO-ledelsen har bedt om som vilkår for å gi opp motstanden mot tjenestedirektivet.

Ingen av de sju utredningene som regjeringen bestilte i desember 2007 skulle ta for seg spørsmålet om tjenestedirektivet ville føre til økt sosial dumping.

FAFO ble gitt oppgaven om å ”vurdere hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping”. Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var altså om regjeringens tiltakspakke mot sosial dumping var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping.

Svaret fra FAFO var at ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. På et par punkter kan det være en diskuterbar konklusjon. Men det springende punktet er jo om tiltakspakka til regjeringen er tilstrekkelig til å hindre at tjenestedirektivet fører til økt sosial dumping. Det ble FAFO ikke bedt om å undersøke.

Dermed måtte utredningen til FAFO bli en total avsporing i forhold til den uroen som uttrykkes i Soria Moria-erklæringen når regjeringen der forplikter seg til å ”arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”.

FAFO ble bedt om å utrede noe som ikke kunne bety noe for den egentlige debatten: om tjenestedirektivet vil øke faren for sosial dumping i det norske arbeidslivet.

Det er å føre folk bak lyset når først Dag Terje Andersen, så Sylvia Brustad og nå Jens Stoltenberg hevder at utredninger viser at tjenestedirektivet ikke vil øke faren for sosial dumping i Norge.

Det blir desto mer pinlig når det foreligger to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i det høringsnotatet som ble sendt ut i sommer fra Sylvia Brustads departement. Det er både uredelig og feigt når de utredningene til de Facto er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?

Oversett blir det også at FAFO-utredningen på ett punkt påviser at et viktig tiltak mot sosial dumping faktisk er i strid med tjenestedirektivet. Det gjelder den såkalte anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben og kan underby andre entreprenører fordi jobben da gjøres av folk som verken har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger eller oppsigelsesvern.



LO-ledelsen har bedt om en serie garantier for at norsk arbeidsrett kan bestå. Slike garantier har Stoltenberg ikke noe grunnlag for å gi.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.

Fra regjeringen og fra LO-ledelsen ble det høsten 1994 kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.

De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Domstolen banker inn at nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994 fra regjeringen til Ingvar Carlsson og fra den svenske LO-ledelsen.

Det eneste disse garantiene hvilte på, var et brev som arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund fikk fra Padraig Flynn, den i EU-kommisjonen som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål. I dette brevet sto det at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra den svenske regjeringen.

Det hjelper heller ikke om Stoltenberg klarer å få EU-kommisjonen til å bekrefte de garantiene som han forsøker å berolige LO med. I forbindelse med Vaxholm-saken ga EU-kommisjonen langt på vei støtte til Sverige i en vurdering som ble sendt til EF-domstolen. Domstolen tok ikke hensyn til denne vurderingen. Seinere har EU-kommisjonen i alle tilsvarende saker lagt domstolens premisser til grunn.

Det viser at heller ikke EU-kommisjonen kan gi noen garantier om rettstilstanden i EU. Rettstilstanden i EU fastlegges av EF-domstolen – og bare der. Derfor bløffer Stoltenberg også på dette punktet. Han lover LO noe som EF-domstolen når som helst kan feie til side

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag15. november 2008)

Pensjoner på anbud

Kan forvaltningen av kommunale tjenestepensjoner forbeholdes norske selskap?

EU-kommisjonen har reist sak mot Tyskland i EF-domstolen fordi tyske kommuner har inngått avtaler om forvaltning av tjenestepensjoner uten at slike oppdrag er lagt ut på anbud i hele EU. Det er ingen grunn til at tyske tjenestepensjoner skal være forbeholdt tyske pensjonskasser, mener EU-kommisjonen.

De tyske reglene for tjenestepensjon innebærer at den enkelte ansatte sjøl velger hvor stor del av lønna som skal avsettes som innskudd til en tjenestepensjon. Øvre grense er 4 prosent av lønna. Deretter forhandler arbeidsgiver og fagforening om hvilken pensjonskasse som skal forvalte disse pensjonsinnskuddene.

Denne ordningen gjelder både privat og offentlig sektor, men EU-kommisjonen har gått til sak mot kommunale arbeidsgivere fordi private selskap ikke er pålagt noe slikt anbudskrav. Det er 110 tyske byer som overstiger terskelverdien, og som derfor skulle ha lagt forvaltningen av de tariffavtalte tjenestepensjonene ut på anbud.


Tyske kommuner bruker etter avtale med de ansattes organisasjoner enten kommunale forsikringsselskap eller Tysklands største offentlige bank- og forsikringsselskap, ”Sparkassen-Finanzgruppe”, til å forvalte pensjonsinnbetalingene.

Slike avtaler med de lokale fagforeningene vil EU-kommisjonen ha slutt på. Forvaltningen av tjenestepensjonene skal ut på anbud i hele EU. Kravet vil så være at billigste anbud skal velges.

Midt i det globale finanskaoset som vi nå virvles inn i, virker dette mer enn meningsløst. Bør kommuner og ansatte virkelig se seg om etter det selskapet som lover å være billigst, eller er det større grunn til å velge det mest solide og tillitvekkende selskapet?

Sparkassen-Finanzgruppe består av 630 ulike lokalbanker og lokale forsikringsselskap og er en gigant med 370.000 ansatte. Men det er overveiende offentlig eid – og provoserer åpenbart EU-kommisjonen ekstra mye av den grunn.


Det at lønningene er fastlagt gjennom tariffavtaler, har ifølge EU-kommisjonen ingen betydning og viser til EF-domstolens praksis som ”entydig” innebærer at det ikke er noe ”generelt forbehold for avtalefrihet” i EU-retten.

EU-kommisjonen fastslår i tillegg at den avtalefriheten som fastslås i den tyske grunnloven ikke opphever plikten til å legge forvaltningen av tariffavtalte tjenestepensjoner ut på anbud.


Den tyske regjeringen håper på støtte i hvert fall fra Danmark, Sverige og Østerrike som alle har pensjonsordninger som likner på den tyske. I Sverige har alle de store organisasjonene både for lønnstakerne og for de offentlige arbeidsgiverne reagert på utspillet til EU-kommisjonen. De frykter at hvis EU-kommisjonen får medhold i EF-domstolen, kan det ramme også andre deler av forhandlingsretten i arbeidslivet.

Både på privat og offentlig side har organisasjonene i det svenske arbeidslivet forlangt at regjeringen går ut med støtte til den tyske regjeringen i forbindelse med behandlingen i EF-domstolen. De mener at spørsmålet om anbud må avgjøres av partene i arbeidslivet og ikke av EF-domstolen.


Også i Danmark har alle hovedorganisasjonene i offentlig sektor, både for de ansatte og for kommunene, gått inn for at den danske regjeringen må gi sin støtte til Tyskland i denne saken.

- Det er et angrep på den medbestemmelsen danske lønnstakere har over sine egne pensjoner, hevder en talsperson i FTF, det største fagforbundet for offentlig ansatte: ”Våre pensjonskasser er eid av medlemmene, men hvor blir det av medbestemmelsen hvis et spansk aksjeselskap overtar sjukepleiernes pensjoner?”


I Norge er KLP (Kommunal Landspensjonskasse) den viktigste forvalteren av tjenestepensjonene i kommunesektoren og for helseforetakene. Drøyt 330 kommuner og fylkeskommuner, nesten 30 helseforetak og 2300 kommunale bedrifter har lagt pensjonsordningen sin til KLP. Noen få kommuner har egne pensjonskasser. De øvrige kommunene lar private livsforsikringsselskap forvalte pensjonsordningene sine. Hvis en kommune vil flytte forvaltningen av pensjonene til et annet selskap, gjelder reglene om offentlige anskaffelser.

Hvis EU-kommisjonen vinner fram i rettssaken mot Tyskland, er det helt uvisst om norske kommuner og helseforetak også tvinges til å legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene ut på anbud i hele EU- og EØS-systemet.


Det kan føre til at en viktig norsk finansinstitusjon svekkes, og at deler av pensjonsmarkedet overtas av selskap som det i praksis ikke går an å stille andre krav til enn at de skal drive billigst mulig. Om de drives ut fra samme mål til langsiktig trygghet som KLP har gjort, har en ikke lenger noen garanti for.

I juni kunne KLP melde at selskapet har trukket investeringene sine ut av et femtitall selskap, fire på grunn av korrupsjon, fem for brudd på faglige rettigheter, seks for brudd på andre menneskerettigheter og åtte for grove miljøsynder. I tillegg har KLP trukket seg ut av elleve tobakksprodusenter og 19 våpenprodusenter.

Vil krav om å følge opp etiske retningslinjer kunne stilles hvis norske kommuner må legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene sine ut på åpent anbud i 30 EU- og EØS-land? Det er ikke EF-domstolen bedt om å vurdere, og det er ingen ting i EUs anbudsregler som skulle tilsi at det skulle være mulig.

For dem som har pensjonene sine i KLP, kan det i dagens finanskaos – der forsikringsselskap over hele verden står på randen av konkurs - også telle at styret i KLP kan pålegge eierne (kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og kommunale bedrifter) å skyte inn ekstra egenkapital dersom det er nødvendig for at selskapet skal klare pensjonsforpliktelsene sine.

Slike garantier kan verken EU-kommisjonen eller EF-domstolen gi på vegne av selskap som vinner anbudskonkurransen med et særlig billig tilbud.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 1. november 2008)

Hvem kan garantere?

”Lita på mig!” sa Ingvar Carlsson rett i kamera, og det ble ja-flertall i Sverige

Hvem kan garantere at faglige rettigheter og norsk arbeidsrett kan videreføres slik det er i dag? Det er et grunnspørsmål i debatten om tjenestedirektivet.

Mange enkeltspørsmål skulle vi da gjerne hatt svar på:
- Nye tiltak mot sosial dumping, er de lovlige innen EØS, eller ulovlige?
- Hvor effektivt kan for eksempel en ordning med solidaransvar utformes uten at EFTA-domstolen dømmer den ulovlig?

Vi veit at anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften etter alt å dømme er i strid med EØS-retten. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben uten at de har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger og oppsigelsesvern.

Norsk Teknologi, en av NHO-foreningene, klagde i januar 2008 allmenngjøringsloven inn for overvåkingsorganet ESA med påstand om at loven er i strid med EØS-retten. Det har lovavdelingen i Justisdepartementet avvist. Avvisningen ble i media framstilt som en stor seier for LO – og et tilsvarende tap for NHO.

Men kan et norsk departement garantere noe som helst som har med EØS å gjøre? Hvis ESA gir Norsk Teknologi medhold, og saken går videre til EFTA-domstolen, teller vurderingene i et norsk departement svært lite.


Det tøffeste lærestykket om hvem som kan garantere noe i forhold til EU, var det som ble starta høsten 1994 i Sverige.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.

Ja-sida i fagbevegelsen og i sosialdemokratiet brukte store ord om hvilke garantier Sverige hadde fått på dette området. Etter at Ingvar Carlsson i september 1994 hadde overtatt som statsminister etter høyrelederen Carl Bildt, var ”Lita på oss!” hovedbudskapet hans: Det er trygt å melde seg inn i EU.

Over hele Sverige skulle helsides annonser i avisene og plakater med Ingvar Carlsson og Mona Sahlin rydde vekk all den tvilen som Carl Bildt hadde etterlatt seg da han med brutal ærlighet gjorde det mer enn klart hva som var meningen med EF-medlemskapet:
- å få vekk den særsvenske stemmen i internasjonal politikk, arven etter Olof Palme,
- og bli kvitt plagsomme velferdsordninger og faglige rettigheter fra det svenske ”Folkhemmet”– det han kalte arven etter Per Albin Hansson og Tage Erlander, Sveriges statsministre fra 1932 til 1969


Da Carl Bildt ble statsminister i 1991, var det fire EF-tilhengere for hver EF-motstander i Sverige. Det var da EU-motstanden eksploderte. Allerede fra mai 1992 var det ut oktober 1994 stabilt nei-flertall på alle meningsmålinger i Sverige.

Hadde Carl Bildt fortsatt som statsminister helt fram til folkeavstemningen i november 1994, hadde det ikke blitt noe ja-flertall i Sverige. På meningsmålingene ble det ja-flertall først da det var igjen to uker til folkeavstemningen.

Fra den nye regjeringen og fra LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.


De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.


Etter at forhandlingene om medlemskap var sluttført, fastslo LO-ledelsen: ”EU har garantert at man ikke vil ødelegge eller gripe inn i den svenske arbeidsrettstradisjonen, noe som kommer til å framgå av forhandlingsprotokollen.”

Forbundsledelsen i Metallforbundet slo fast det samme: ”Andre viktige krav som at svenske kollektivavtaler skal gjelde når utenlandske selskap arbeider midlertidig i Sverige og muligheten for å vedta kamptiltak i den forbindelse, er slått fast i forhandlingene.” (Metallinfo nr. 6/94)

Fra andre forbund kom samme melding. Hvorfor skulle velgerne tvile når Ingvar Carlsson fra helsider i avisene og plakater over hele Sverige banka inn budskapet: ”Lita på mig!”


Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?

Også Carl Bildts regjering forsto etter hvert at uroen i fagbevegelsen måtte dempes. Den tok derfor i 1993 kontakt med Padraig Flynn som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål i EU-kommisjonen. Bildt-regjeringen ba om en bekreftelse på at det ikke var noen grunn til uro over hva som kunne skje med forhandlings- og streikeretten og med andre deler av den svenske arbeidsretten.

I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra svensk side!

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. oktober 2008)

Veto – og hva så?

EF-domstolen gir et norsk nei til tjenestedirektivet europeisk rekkevidde

Det er uttykkelig fastlagt i EØS-avtalen at hvis Norge tar i bruk retten til å reservere seg, skal Norge og EU forhandle om hvordan forholdet skal være på det området der reservasjonsretten er brukt. Hvis Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, forutsetter EØS-avtalen forhandlinger om hvordan handelen med tjenester da skal foregå mellom EU og Norge.

Tjenestedirektivet har som formål og virkning at det blir økt konkurranse om å yte tjenester. Det øker faren for sosial dumping fordi konkurransen vil øke mest i de delene av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler og der det er flest useriøse arbeidsgivere. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. Avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.


Ifølge FAFO har kortvarig tjenestemobilitet ” blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.” (”Grenseløst arbeidsliv”, november 2006)

EUs tjenestedirektiv fremmer nettopp denne typen ”flyktig tjenestemobilitet” og øker dermed faren for sosial dumping. Det er derfor viktig å forhandle vekk de delene av tjenestedirektivet som øker konkurransen i de delene av arbeidslivet der det er flest useriøse arbeidsgivere og der arbeidstakerne er mest sårbare.


De siste dommene til EF-domstolen dramatiserer disse farene ved tjenestedirektivet. De som har forsvart dette direktivet, har vist til at EUs utstasjoneringsdirektiv skal sikre ”norske” lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere utstasjonert fra andre land. Men to av dommene (Rüffert- og Luxemburg-dommene) river store hull i det sikkerhetsnettet som utstasjoneringsdirektivet var ment å være.

Disse dommene gjør det nødvendig å sikre at EFTA-domstolen ikke kan felle tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Det kan bare skje ved at den norske regjeringen oppnår en avtale med EU om at når Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, må dette bety at EØS-retten på varig grunnlag skal være annerledes enn EU-retten når det gjelder handelen med tjenester mellom Norge og EU.


Fire forhold er da av avgjørende betydning:
1. ILO-konvensjon nr. 94 om at offentlige oppdragsgivere kan stille krav om lønn i samsvar med norsk tariffavtale, må gjelde i Norge også om denne konvensjonen skulle settes til side i EU. Det må bekreftes enten ved en endring i EØS-avtalen eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.

2. Anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften må sikres gjennom EØS-avtalen – for eksempel gjennom en egen protokoll. Det er nødvendig fordi denne klausulen er i strid med tjenestedirektivet - ifølge den FAFO-utredningen om sosial dumping som regjeringen bestilte i desember.

3. Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelsen av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ”sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har”, må skrives inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.

4. Implementeringen av ustasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må om nødvendig endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene. Deretter må de endrede formuleringene tas inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller i en protokoll til EØS-avtalen.


Disse fire punktene er i samsvar med krav som nå fremmes fra Euro-LO og fra fagbevegelsen i mange EU-land om å forebygge framtidige dommer som kan ramme faglige rettigheter og undergrave nasjonale standarder for lønns- og arbeidsvilkår slik som Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene har gjort.

- Det arbeides for at Lisboa-traktaten får et tillegg i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.

- Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.

- Det er stilt krav om at de medlemsland som ønsker det, får garantier for å kunne beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen gjennom å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten.


Hvis punktene 1-4 blir ufravikelige norske forhandlingskrav i forbindelse med en norsk reservasjon mot tjenestedirektivet, vil de derfor kunne inngå i en bred europeisk kampanje for å motvirke virkningene av de fire dommene til EF-domstolen.

Nettopp fordi Norge har mulighet for å reservere seg mot tjenestedirektivet, har Norge en forhandlingsposisjon overfor EU som andre land og fagbevegelsen der ikke har. Vi har derfor et historisk ansvar for å utnytte denne muligheten, ikke bare til fordel for utenlandske og norske arbeidstakere i norsk arbeidsliv, men også for å få til en rettstilstand for arbeidslivet som det blir lettere å slåss for også innad i EU.


Men hva hvis EU-kommisjonen avviser de fire krava våre?

Da har Flåthen og Stoltenberg bare én ting å gjøre: De må ut i Europa for å mobilisere breiest mulig støtte fra fagorganisasjoner og regjeringer for de norske krava. Hvis støtten kan føre til at Norge vinner fram med sine krav, skjerpes kampen mot dommene til EF-domstolen i mange EU-land.

Og hvis forhandlingene med EU drar ut så lenge at de ikke er avslutta før valget i 2009?

Da gir punktene 1-4 et godt grunnlag for en offensiv valgkamp fra fagbevegelsen og de rødgrønne partiene når det gjelder forsvaret for anstendige lønns- og arbeidsvilkår.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. oktober 2008)