mandag 21. juni 2010

Markedene takker aldri

Finansministrene skal vi nok tåle, hvis de skjønner at det er finansmarkedene vi ikke tåler


Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.

Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.

Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.

Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.

For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.


Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.

Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)

Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.

Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.


Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.

Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.


Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.

Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.


Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.

Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.

Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,

Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.


Faktaboks:

Portugal og Hellas

Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.

De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.

Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.

Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.

Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai 2010)

fredag 18. juni 2010

Kampen om gen-poteten

Er det mest demokratisk at hver enkelt bonde avgjør om gmo-planter skal dyrkes?

EU har godkjent en genmodifisert potet. Det splitter EU-regjeringene, men er samtidig del av et framstøt fra EU-kommisjonen for å få fart på gmo-dyrkinga. Den har det gått tregt med helt siden 1998.

EU-statene har hatt et regelverk som forutsetter at det er EU som har myndighet til å godkjenne både utsetting av genmodifiserte planter og import og markedsføring av nye genmodifiserte matvarer.

Noen få slike planter var godkjent da fem av de femten medlemsstatene i 1998 bestemte seg for å si stopp. Dermed var det ikke stort nok flertall for å godkjenne nye planter og matvarer. Det krevdes såkalt ”kvalifisert flertall” i Ministerrådet – den gang betydde det 71 prosent av stemmene – for å fatte gyldig vedtak.

Seinere er prosedyrene lagt om slik at mange flere avgjørelser tas av EU-kommisjonen, men EU henger USA etter når det gjelder å genmodifisere planter og matvarer. Det rammer konkurranseevnen, mener EU-kommisjonen.

Bioteknologien er grunnlaget for en av de helt store vekstnæringene i verden i dag, for eksempel for bruk innen medisinen. Men på to områder har tvilen vært stor både blant forbrukere og politikere i mange europeiske land. Det gjelder bruken av genmodifiserte planter som del av det vanlige landbruket – og det å fylle hyllene i kjøpesentrene med genmodifiserte matvarer.



Det var EU-kommisjonen som ga grønt lys for den såkalte Amflora-poteten. Den skal ikke brukes som mat for mennesker, bare til dyrefôr og til industriell bruk.

Amflora-poteten inneholder mye stivelse som skal kunne brukes ved produksjon av papir. Ifølge EU-kommisjonen kan den genmodifiserte stivelsen spare ”råmaterialer, energi, vann og oljebaserte kjemikalier”.

Det er den tyske kjemigiganten BASF, verdens ledende produsent av kjemikalier, som har utvikla denne gmo-poteten, Europeiske miljøorganisasjoner reagerer kraftig og stempler godkjenningen som ”et knefall for BASF”.

Men EU-kommisjonen kan komme til å utmanøvrere miljømotstanden mot gmo-dyrking. Den legger opp til et smidigere regime enn EU har hatt til nå. Det skal fortsatt være EU som godkjenner nye gmo-planter og GMO-matvarer, men det skal skje uten at medlemsstatene samtidig forplikter seg til å dyrke de godkjente plantene eller slippe de godkjente matvarene inn i butikkene. Det skal være opp til det enkelte medlemsland om slike planter og matvarer skal være tillatt eller ikke.

EU-kommisjonen håper at gmo-dyrking vil skyte fart når ikke alle EU-land trenger å gå i takt og i samme fart. Men det mest demokratiske ville være om hver bonde hadde denne valgfriheten, er kommentaren fra Carel du Marchie Sarvaas i EuropaBio, den mektigste pressgruppa for et gmo-landbruk i Europa.



Regjeringen i Østerrike har allerede varsla at den vil forby den nye gmo-poteten. Samme signal er kommet fra Italia. Sveits innførte et midlertidig forbud mot alle gmo-planter i 2005. Dette forbudet er nylig forlenga tre år til.

I Bulgaria gikk regjeringspartiet GERB inn for å oppheve et forbud mot dyrking av gmo-planter. Det førte til store demonstrasjoner for å opprettholde forbudet. Det endte med at regjeringen skifta syn – og til at parlamentet enstemmig(!) stemte ned regjeringens forslag om å oppheve gmo-forbudet.

I Tyskland har regjeringspartiene samla seg om et kompromiss. Amflora-poteten kan dyrkes, men bare for industrielle formål, ikke til dyrefôr.

De tre solid høyreorienterte tyske kvalitetsavisene deler seg i dette spørsmålet: Die Welt mener godkjenningen globalt sett er ”triviell”, men for Tyskland er den et langt skritt framover: Tyskland er, sammen med Frankrike og Østerrike, ett av de land der ”anti-gmo-aktivister har hatt taket på opinionen”.

Frankfurter Allgemeine Zeitung vurderer godkjenningen som ”overmoden”. Men Amflora-poteten må nok høstes noen år for at ”ryktet om at den er like farlig som kjernekraft” skal svekkes. München-avisa Süddeutsche Zeitung ser derimot godkjenningen som ”i strid med den uttrykte viljen til befolkningen”.

Meningsmålinger har vist at tre av fire tyskere er imot Amflora-poteten. Men Die Welt trøster seg med at motstanden synker ”når borgerne blir informert om fordelene ved bedre produkter”.



Frykten for å spise genmodifisert mat kan vise seg å være grunnløs. Men det vet ingen noe sikkert om i dag. Den økologiske risikoen er derimot hevet over enhver tvil. Det fins allerede mange eksempler på at de nye genene sprer seg til beslektede arter.

Genmodifisering har ofte som mål å gjøre plantene resistente mot bestemte sprøytemidler, mot bestemte typer antibiotika og/eller mot bestemte insekter. Faren er at genmodifiserte planter krysser seg med nærstående ugrasarter slik at krysningene også tåler sprøytemidlene, at resistensen mot antibiotika spres til bakterier i dyrs og menneskers mage når genmodifisert mat spises, og at insektlarvene kan utvikle resistens mot den giften som genmodifiserte planter produserer. Hvis genmodifiseringen skulle gjøre planter sterile, kan steriliteten overføres til naboplanter som en aldri planla å sterilisere.

En slik utilsikta spredning av gener med svært spesielle egenskaper kan ha en økologisk rekkevidde som det er umulig å overskue. Siden egenskapene føres videre fra generasjon til generasjon, skal en være nokså sikker på at det en har satt i gang, har gode virkninger også inn i ei fjern framtid.

Amflora-poteten inneholder et markørgen som gjør den resistent mot to slags antibiotika. Slike markørgener brukes for å finne ut om en faktisk får på plass de genene som en prøver å få satt inn. Markørgenene har ingen funksjon utafor laboratoriet, men de forblir i planten eller matvaren. Hvis de er antibiotikaresistente, utgjør de en fare dersom de fanges opp av bakterier når dyr eller mennesker spiser planten eller matvaren. Dermed kan bakterier også bli resistente mot samme slags antibiotika.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mai 2010)

fredag 11. juni 2010

Høring om datalagring

En fristat for alvorlig kriminalitet eller en overvåking som truer rettstaten?

EUs datalagringsdirektiv, DLD blant kjente; har vært til høring. 61 høringsuttalelser går imot å ta inn direktivet i norsk lov, og 21 er kritiske til i det minste deler av direktivet. 18 høringsuttalelser anbefaler direktivet, mens 17 ikke tar stilling. Det viser en oversikt som Nei til EU har lagt ut på nettsida si.

Blant dem som er for direktivet, er det åtte uttalelser fra ulike deler av politiet. Både politidirektoratet, Kripos, PST (Politiets sikkerhetstjeneste) og fagforbundet Politiets Fellesforbund ønsker direktivet velkommen.

Statsadvokatembetet later som om motstanderne av direktivet ikke veit hva de gjør: ”Å være for bekjempelse av organisert kriminalitet og samtidig mot implementering av datalagringsdirektivet er i realiteten en selvmotsigelse.”

Politiets Fellesforbund mener at direktivet vil styrke personvernet fordi de opplysningene som lagres ”stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både skyld og uskyld”.

PST (Politiets sikkerhetstjeneste) vil ha direktivet inn i norsk lov fordi det kan bidra til å hindre ”at Norge blir en fristat hvor alvorlig kriminalitet kan skje uten mulighet for at politiet kan innhente elektroniske spor om virksomheten”.

NHO.anbefaler direktivet: Men staten må dekke kostnadene ved lagring, ikke de tele- og IT-bedriftene som i praksis skal ta seg av datalagringen. Fra fagbevegelsen er Unio for direktivet, mens Akademikerne er ”forbeholdent positive”.

LO sentralt har en noe tvetydig uttalelse. Konklusjonen er for så vidt klar nok: ”Slik datalagringsdirektivet framstår kan ikke LO anbefale Regjeringen å implementere direktivet i norsk rett.” Men så føyes det til: ”LO ber om at følgende blir utredet og avklart før Regjeringen tar stilling til spørsmålet om implementering:
1. Direktivets EØS-relevans.
2. Direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelse, sett i forhold til nasjonale regler og bestemmelser, herunder norsk strafferettstradisjon og personvernhensyn
.”



De fleste høringsuttalelsene som går mot direktivet, legger hovedvekten på personvernet.

Datatilsynet har engasjert seg både lenge og kraftig mot datalagringsdirektivet: ”Datalagringsdirektivet vil innebære en massiv, statlig innsamling og lagring av opplysninger om hvilke personer som til enhver tid kommuniserer med hverandre ved hjelp av elektroniske
hjelpemidler, når denne kommunikasjonen skjer og hvor den enkelte da befinner seg.

Datatilsynet mener at dette innebærer en betydelig trussel mot personvernet, både som en individuell rettighet og som et middel for å bevare den tilliten og maktbalansen mellom den norske stat og dens borgere, som er nødvendig i et demokrati
.”

Advokatforeningen framholder at ”Lagring av data i et slikt enormt omfang som direktivet pålegger, innebærer at myndighetene forestår en systematisk og vedvarende ”screening” av hele befolkningens bruk av dagligdagse kommunikasjonsmidler. (...) Inngrepet i befolkningens private forhold er meget betydelig og faren for misbruk er stor.”

ICJ Norge – den norske avdelingen av den internasjonale juristkommisjonen – tar i enda hardere: Direktivet ”vil ha dramatiske – og dels uoverskuelige – konsekvenser for flere av våre grunnleggende, demokratiske friheter og for den liberale rettstat som samfunnsform”.

For Barneombudet ”synes det som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.”


Også NAV ser ulemper ved direktivet: “Visse brukere vegrer seg for å oppsøke et NAV kontor. Dersom de samme brukerne vil vegre seg for elektronisk kommunikasjon, så skaper dette utilsiktede konsekvenser for etatens håndteringen av sin samfunnsmessige oppgave.”

På lederplass har aviser som Aftenposten, Dagsavisen. Dagbladet, Klassekampen, Bergens Tidende, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Troms Folkeblad. Østlendingen, Oppland Arbeiderblad og Sarpsborg Arbeiderblad advart mot å godta datalagringsdirektivet.

Det har nok sammenheng med at hele medie-Norge går mot direktivet. Norsk Journalistlag framholder at ”Kildevernet er vesentlig for medienes kontroll av institusjoners og personers maktutøvelse. Datalagringsdirektivet ivaretar ikke dette behovet.”

Norsk Presseforbund legger til grunn at “ingen har sannsynliggjort at kampen mot terror og alvorlig kriminalitet er avhengig av dette direktivet for å lykkes. (...) Det er relativt dramatisk å behandle et helt folk som mistenkt”.

Flere departementer har sendt inn høringsuttalelser. Flere av dem tar opp forhold som uroer: Forsvarsdepartementet er redd for “misbruk hvis en trusselaktør klarer å ta seg inn i systemene hvor dataene lagres. Fra vårt ståsted vil det være meget bekymringsfullt hvis noen uautorisert får tilgang til disse dataene, og analysere de, slik at bevegelsesmønster og rutiner til beslutningstakere eller andre nøkkelpersoner blir kartlagt.”

Nærings- og handelsdepatementet mener at direktivet vil kunne få “betydelige kostnader for næringslivet”, men kan for øvrig ikke se at det “ville få betydelige konsekvenser for det indre marked dersom man velger å ikke gjennomføre direktivet”..

Europabevegelsen har også utalt seg. Den ber Regjeringen vente til EU har gjort ferdig sin evaluering av direktivet, og at den da prøver å “påvirke eventuelle endringer i en retning som bedre ivaretar personvernet” Det er grunn til et kryss i taket her, for det er etter hva jeg har kunnet registrere, første gang Europabevegelsen sier noe kritisk om et EU-direktiv.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. mai 2010)

torsdag 10. juni 2010

- Eurosonen tar fyr

Det er knusktørt både i Portugal, Spania og Italia. Fater det, kan euroen ryke

Asbjørn Wahl fikk på torsdag en hastemelding fra Yannis Almpanis, medlem av Nettverket for politiske og sosiale rettigheter i Hellas. Den spres herved:

Den finansielle situasjonen i Hellas blir verre for hver dag. Landet kan ikke lenger låne på de finansielle markedene. Renta på ti års greske obligasjoner er 10,55 prosent. (18,5 prosent for to års obligasjoner.) I virkeligheten vil ingen låne penger til Hellas.

Regjeringen prøver å få fart på hjelpen fra EU og IMF. Hvis den ikke får pengene før 18. mai, vil staten måtte innstille utbetalinger.

Uansett: de vilkår Tyskland og IMF stiller for låna sine, vil føre til en reell sosial katastrofe. Våre europeiske partnere krever:
- Lønnskutt på 15 prosent både i privat og offentlig sektor.
- Pensjonsalderen økt til 67 år.
- Kutt i pensjoner.
- Tusener, kanskje hundre tusener, jobbkutt i offentlig sektor,
- Tariffavtaler mellom fagforeninger og arbeidsgivere avvikles.
- Alt oppsigelsesvern i privat sektor skal vekk.
- Kutt i offentlige utgifter. (Det er allerede varsla at elevtallet i klassene skal øker fra 25 til over 30.)
Dette er den verst mulige IMF-plan. Men det er svært sannsynlig at situasjonen vil komme helt ut av kontroll sjøl med denne katastrofeplanen. Mange sammenlikner situasjonen vår med Argentinas (i 2001-2002).

Det er et stormløp på bankene for å ta ut penger. De rike og folk fra middelklassen er redde for at tyskerne vil sparke Hellas ut av eurosonen. De prøver å redde euroene sine ved å overføre dem til Kypros eller ved å investere i fast eiendom i London. (Noen har dem bare hjemme.)

I tillegg ser det ut til, etter hvert som tida går, at det er umulig for Hellas å betale gjelda si med hjelp fra IMF. Det blir sagt at av de neste fire bruttonasjonalproduktene, må ett brukes til å nedbetale offentlig gjeld.

Hellas står derfor foran stupet.

P.S. Da jeg begynte å skrive denne meldinga kl. 11.00, var renta 10,58 prosent. Nå er det 11.25 og renta er 10,85 prosent ….”



Financial Times – og andre europeiske budbringere – forteller akkurat det samme, med andre ord og med annet perspektiv: Nå er sannhetens øyeblikk kommet – for Hellas, for euro-samarbeidet og for mange andre krise-utsatte land.

Den støtten som EU-land og IMF har lovt Hellas, har ikke gjort det minste inntrykk på finansmarkedene. Der stiger renta på greske obligasjonslån fra dag til dag. På disse markedene blir det mer og mer umulig å finansiere noen som helst nedbetaling av gresk gjeld.

Kredittvurderingsselskapene heller bensin på flammene. De tar seg betalt for å gi råd til pengeflytterne. Hver gang de flytter et land nedover i kredittvurdering, skjer to ting: kapitalflukten fra landet øker, og landet må finne seg i at gjeldsrentene øker enda mer enn de ellers ville ha gjort.

På torsdag meldte Standard & Poor’s (for et navn!) at de som satt med greske statsobligasjoner bare kunne vente å få tilbake 30-50 prosent av investeringene sine. Dermed økt renta på to års statsobligasjoner til umulige 26 prosent.

IMF-sjefen Dominique Strauss-Kahn varsler samtidig at den hjelpepakka som etter mye strev ble avtalt for et par uker sia, må mer enn dobles hvis Hellas skal klare seg. Den gang lovte EU-land å bidra med lån på 30 milliarder euro, mens det ble forutsatt at IMF ville gå inn med 10-15 milliarder i tillegg. Men det trengs 100-120 milliarder euro over tre år – melder Strauss-Kahn.

Låna fra IMF og EU-land må gis prioritet etter dagens obligasjonseiere, erkjenner Strauss-Kahn. Ellers vil verken 100 eller 120 milliarder euro gjøre noe inntrykk på finansmarkedene eller overdommerne i Standard & Poor’s.

Panikken brer seg nå både i finansverdenen og blant Europas politikere. Både Portugal, Spania og Italia kan dras med i dragsuget fra Hellas. Renta på statsobligasjoner er på vei oppover for alle tre land, og kredittvurderingene er på vei nedover.

Om 18. mai er skjebnedagen for Hellas, så har Angela Merkel hatt blikket festa på datoen 9. mai. Da er det valg i Nordrhein-Westfalen, den største delstaten i Tyskland med 18 millioner innbyggere. Taper hun det valget, ryker høyre-flertallet i Forbundsrådet, det andrekammeret som den tyske konstitusjonsdomstolen nylig har gitt vetomakt over alt som har med overføring av suverenitet til EU å gjøre.

Angela Merkel har hele tida holdt igjen på å hjelpe Hellas ut av gjeldskrisa. Meningsmålinger tyder på at så mye som 86 prosent av de tyske velgerne er enige med henne. Hellas ut av valutaunionen er bedre enn at tyske penger skal berge den samme valutaunioen.

Den tyske statsministeren var med på kompromisset som regjeringssjefene i EU lanserte for to uker sia. Men hun håpte åpenbart at løftet om å hjelpe Hellas ville få finansmarkedene til å roe seg. Nå er det klart at pengene må på bordet, og mye mer penger enn for to uker sia.

Angela Merkel er tvunget av den dramatiske utviklingen til å gå til Forbundsdagen – og antakelig også til Forbundsrådet – for å be om å doble de tyske låneforpliktelsene til Hellas. Lite tyder på at det er nok. Økonomer siteres allerede på at det vil trengs så mye som 600 milliarder euro for å slukke finansbrannene hvis de sprer seg til Italia, Spania og Portugal.

Samtidig kan det være for seint. For hver dag som går, øker de greske gjeldsproblemene. For hver dag som går, sprer finanspanikken seg langs hele Middelhavskysten til EU. Wolfgang Münchau fra redaktørkorpset i Financial Times skriver i sin siste ukentlige EU-spalte: ”Det blir sagt at ei uke er lenge i politikken, men det er en evighet når finansmarkedene er i ferd med å smelte.”


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen fredag 30. april)

onsdag 9. juni 2010

Big business as usual

Fra Lisboa 2000 til EUs “Europa 2020”: Fortsatt skal resten av verden utkonkurreres


For ti år sia vedtok EU-toppmøtet i Lisboa at EU skulle utkonkurrere resten av verden. Det har ikke skjedd. Det er kanskje synd for arbeidsløse europeere, men bra for de fleste ellers i verden.

Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de høytidelig at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.

Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.

Slik skulle arbeidsløsheten i EU halveres. Norske ja-entusiaster framstilte Lisboa-vedtaket som det endelige beviset for at utaforlandet Norge ville ende som ei varig bakevje i forhold med EU.

Et sentralt Lisboa-mål var at yrkesandelen skulle opp fra 62,2 prosent i 2000 til 70 prosent i 2010. Alt midtveis ble det klart at målet ikke ville nås.

Samtidig ble det tydelig at hensyn til sosial utjamning, miljøvern og forbrukervern skulle underordnes kravet om konkurranseevne. Det kom tydelig fram da Barroso i 2005, som nyvalgt president i EU-kommisjonen, presenterte et opplegg for hvordan en skulle få ny fart på Lisboa-strategien.

Det som er skjedd etter 2005, er at markedskreftene er sluppet løs på stadig nye områder. Tjenestedirektiv og postdirektiv er bare to eksempler på det. Men ingen ting hjalp. Verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte.

Yrkesandelen kom opp i 65,2 prosent i 2008, men er siden sunket på grunn av krisa. Forskningsinnsatsen skulle vært oppe i 3 prosent av nasjonalproduktet, men ligger fortsatt på 1,9 prosent.

EU-kommisjonen skyver ansvaret over på regjeringene som ikke har fulgt opp strategien slik de skulle. Derfor er løsningen “mer av det samme”.

Det framgår av neste tiårsplan som er gitt navnet “Europa 2020”. Denne planen tilføyer et par momenter, men hovedbudskapet er det samme som i Lisboa-strategien fra 2000: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia, å utkonkurrere resten av verden. Da må sosiale hensyn og miljøhensyn vike – hvis de hindrer utviklingen av et mer konkurransedyktig næringsliv.

Opplegget for “Europa 2020” ble sendt ut på høring i november 2009. EU-kommisjonen oppsummerte høringen med at mange sosiale interesseorganisasjoner nå ga full støtte til hovedinnholdet i opplegget. Det utløste en storm av protester fra det sosiale Europa.

Generalsekretær John Monks reagerte på vegne av ETUC (Euro-LO): “2020-øvelsen har så langt skuffende slagside. De reelle temaene mangler: Hvordan vi skal motvirke økende arbeidsløshet, særlig blant de unge, hvordan vi skal hindre at skattesystem og kapitalmarkeder oppmuntrer til spekulasjon på bekostning av langsiktige forpliktelser overfor realøkonomien, hvordan vi skal sikre offentlige inntekter, særlig ved skatt på finansielle transaksjoner og euro-obligasjoner.”


Den mektige lobbyorganisasjonen ERT (The European Roundtable of Industialists) var for ti år sia aktivt med på å legge premissene for Lisboa-strategien. Den har vært like aktiv i forbindelse med opplegget av “Europe 2020”. Det understrekes av dokumentet “Visions for a competitive Europe 2025” som ERT la fram i vinter.

Visjonene til ERT har påfallende likheter med EU-kommisjonens “Europe 2020”. Det slår ut også i språkbruken. I stedet for “kunnskapsbasert” skal det nå hete “smart”. Bedre regulering erstattes med smart regulering.

Begge dokumentene oppmuntrer til omfattende bruk av offentlig-private partnerskap (OPS). Offentlige myndigheter og private firma må gå sammen om å yte tjenester som det offentlige har hatt et eneansvar for.

Klimapolitikken må prioritere teknologiske løsninger (technological fixes) i stedet for streng regulering av forurensende industri. Dette står også i begge dokumentene.

EU-kommisjonen og ERT er enige om at “gapet mellom forskning og marked” må lukkes. De er også enige om at pensumkrav i skoleverket må tilpasses behovene i næringslivet (fit a business agenda).

ERT vil at trygdesystemene må få en “bedre balanse mellom sosiale hensyn og finansiell bærekraft, for eksempel ved å legge mer vekt på pasienters ansvar for helsekostnadene”.


Lisboa-strategien ble lansert sammen en ny giv for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover (direktiver og forordninger) skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Metoden besto i at medlemsstatene felt for felt skulle redegjøre for utviklingen fra år til år, og så skulle de vellykte inspirere de mindre vellykte til å ta etter. Gjensidig læring var det store nye.

Dette utløste stor bekymring på den norske ja-sida. I stedet for at EU fatta vedtak som vi her i Norge bare kunne overta på grunn av EØS-avtalen, ble vi plutselig stilt helt utafor alt det epokegjørende som EU ville komme fram til gjennom den nye samordningsmetoden. Det var ikke grenser for hvordan vi ville bli hengende etter både i kampen mot arbeidsløsheten, i bruken av IT i skoleverket og i å utvikle en effektiv offentlig sektor.

Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken. Skattesystemene må f.eks. bli “vekst-vennlige” – og det må EU bidra til.

Krisa har gitt EU-kommisjonen blod på tann: Nå må beslutningsmakta over de 27 samfunnsøkonomiene sentraliseres. De femti konsernlederne i ERT har åpenbart ikke noe imot det. Norsk Hydros Svein Richard Brandtzæg er det norske navnet på “Vision for a competitive Europe 2025”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. april 2010)

lørdag 5. juni 2010

Forkledd reklame?

I fall du trenger medisiner du aldri har hørt om for helseplager du ikke visste at du hadde


Reklame for reseptbelagte medisiner direkte retta mot forbrukerne har vært forbudt i alle vestlige land, med USA og New Zealand som eneste unntak. EU-kommisjonen har lenge jobba for å få vekk dette forbudet.

Den farmasøytiske industrien er av de mektigste i verden. Den er aller størst og tyngst i USA. Det er der nesten to tredeler av all legemiddelindustri ligger.

I 2009 brukte den farmasøytiske industrien i USA 267 millioner dollar på å påvirke offentlige myndigheter, mer enn noen annen bransje. I tillegg gir bransjen og enkeltbedrifter store kampanjebidrag til politikere som stiller til valg, foreløpig nærmere 10 millioner dollar foran kongress-valgene til høsten.

På verdensbasis har prisen på reseptpliktige medisiner aldri vært høyere. Produsentene forsvarer de høye prisene med at de trengs for å finansiere forskning og utvikling av nye og bedre medisiner. Men i USA bruker farmasøytiske selskap – etter deres egne opplysninger – dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning og utvikling av nye medisiner. (publicintegrity.org 7.7.05)


Medisinindustrien er av de store og sterke også i Europa. Der har den satt inn stor innsats for å få friere adgang til å reklamere for produktene sine. Den har som vanlig skjøvet pasienter foran seg i dette arbeidet.

En paraplyorganisasjon for pasienter i Europa, European Patients Forum, overraska lenge med å argumentere for en oppmyking av reklameforbudet. Overraskelsen ble mindre da det viste seg at nesten 90 prosent av budsjettet til organisasjonen ble betalt av ni store medisinprodusenter.

Da hjelper det ikke om organisasjonen på nettsida forteller at den representerer 150 millioner pasienter i 38 pasientforeninger – eller at EU-kommisjonen sørga for at den ble til i 2003. (Information 23.7.09)

Da hjelper det heller ikke at argumentasjonen flommet over av honnørord: ”Pasienter må bevege seg fra uvitenhet til informasjon, fra informasjon til utdannelse, fra utdannelse til mestring og takket være mestring til ekte involvering i egen helse.” (Rodney Elgie fra European Patients Forum)

De som er aller mest for å oppheve reklameforbudet, er likevel de europeiske organisasjonene for ”magasinutgivere” og for ”kommunikasjonsbyråer”. (EurActiv 29.1.10)

I USA og New Zealand er situasjonen motsatt. Der diskuteres det om det må legges begrensinger på medisinreklamen.


EU tillater reklame for reseptfrie medisiner, men forbyr reklame direkte retta mot forbruker (direct-to-consumer advertising). I en rapport om legemiddelinformasjon fra 2007 hevder Kommisjonen at reklameforbudet tolkes ulikt i ulike land. Regelverket må derfor ”harmoniseres og forbedres”.

Et første forslag til direktiv ble i 2003 avvist både av EU-parlamentet og av Ministerrådet. Det var derfor et tydelig neddempa forslag til direktiv EU-kommisjonen la fram i desember 2008. Forslaget er likevel omstridt.

Daværende visepresident i Kommisjonen, Günter Verheugen, presenterte direktivforslaget med at pasientenes helse var prioritert, men at det også var viktig med ”en sunn farmasisektor i Europa”.

Det dreier seg om et direktiv med det beroligende navnet ”legemiddelinformasjon til pasienter”. Direktivet skal gi ”bedre informasjon om reseptpliktige medisiner” – som det heter i Europaportalen til våre egen regjering.

Legemiddelindustrien skal få lov til å komme med informasjon ”som ikke er salgsfremmende”. Det kan skje over internett og i ”helserelaterte publikasjoner”. Hvilke publikasjoner det er, er det opp til hver stat å avgjøre. Radio, TV og dagsaviser kan ikke brukes. Men hvorfor skulle en pilleprodusent informere, hvis det ikke er for å fremme salget?


Direktivet åpner for ”forkledd reklame” – var dommen fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC der også Forbrukerrådet er medlem: Direktivet gir medisinindustrien grønt lys til å avgjøre hvilke sykdommer og hvilke medisiner den vil bruke penger på å få oppmerksomhet om.

Eller som det sies på nettstedet til CorpWatch: ”Medisinprodusentene har aldri satt inn så stor innsats på å overtale forbrukerne om at de trenger medisiner som de aldri har hørt om for helseplager de ikke visste at de hadde.”.

Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at mange i stigende grad søker helseinformasjon på nettet. Det har ført til at reklamen også tar i bruk nettsteder og satser på kampanjer via e-post og nye ”sosiale medier” av facebook-typen. Det gjør at det blir mye vanskeligere å kontrollere om informasjon slår over i reklame.

Paraplyorganisasjonen for leger i EU-/EØS-området (Standing Committee of European Doctors) advarer mot direktivet. Det gjør også nasjonale pasientorganisasjoner i mange land

Medisinbransjen har lagt seg lavere i debatten i det siste. Den vil gjerne kunne gi mer ”informasjon direkte til forbruker”, og da i en mer ”fordøyelig og brukervennlig form”. Men den godtar at den ikke kan bruke radio, TV og aviser for å nå fram. (EurActiv 29.1.10)

Flere regjeringer mener at forslaget går for langt, og direktivet har foreløpig ikke støtte fra et stort nok flertall i Ministerrådet. Det er derfor uvisst både når et direktiv kan bli vedtatt - og hva som kan bli vedtatt.


I Norge reguleres reklameforbudet i legemiddelforskriftens § 13-5. Informasjon om medisiner skal godkjennes av Statens legemiddelverk og skal følge medisinpakningene.

I notatet fra regjeringen heter det: ”Lovforslaget åpner for at legemiddelinformasjon i større grad kan gis av legemiddelindustrien under nærmere regulering." Dette innebærer at det kan oppstå grensetilfeller, hvor det blir vanskelig å skille mellom tillatt og ikke-tillatt informasjon og kanal for spredning.

Regjeringen har ikke tatt standpunkt til direktivet, men anser det som EØS-relevant.


(Artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 17. april 2010)

Advarslene mot ØMU

De pengeunionene som overlever, er de som fører fram til en reell statsdannelse


Våren 2010 er det lett å se at EUs valutaunion er et halsbrekkende prosjekt. Advarslene var mange. Den artikkelen som følger, sto på trykk i Ny Tid i april 1998. Overskriften var: ”ØMU: Fellesmynten som kan sprenge EU-prosjektet”.


Om tre uker tar EU spranget inn i pengeunionen. 3. mai (1998) tas prinsippvedtaket om at 11 EU-land skal ta i bruk euro som felles valuta. Pengeunionen blir til virkelighet 1. januar 1999.

Per Edgar Kokkvold har kalt pengeunionen for “århundrets mest bisarre idé” og spurte for et år sia: “Er det noen som helst grunn til å tro at ØMUen vil lide noen annen skjebne enn tidligere valutaunioner som er etablert uten tilstrekkelig økonomisk og politisk grunnlag, nemlig i sammenbrudd, med dypt alvorlige konsekvenser for Europa?” (Arbeiderbladet 22.2.97)


Det mangler ikke på advarsler. For ett år sia gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen vil fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.

I fjor sommer skrev Milton Friedman, nobelprisvinner og ledende nyliberal ideolog, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.

Ut på høsten brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.

I februar i år krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.

Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet er at dagens økonomiske problemer bare er “barnemat” mot de som vil utvikle seg hvis euroen slippes løs nå.


Hvorfor kommer alle disse advarslene fra økonomer som ikke ville drømme om å bryte USA opp i deler med hver sin valuta? Kort og godt fordi EU og USA er i stikk motsatt situasjon når det gjelder forhold som kan bli avgjørende for om pengeunionen er liv laga.

Når statene overlater pengepolitikken til en sentralbank og gir fra seg det meste av handlefriheten over finanspolitikken, er det tre måter et land kan håndtere økonomiske tilbakeslag på. Den ene er å la arbeidsløsheten stige og lønningene falle. Den andre er å få mange nok til å søke arbeid i andre land. Den tredje er å utstyre EU med så store inntekter at en fra Brussel kan overta ansvaret for all utbetaling av trygd - og samtidig sørge for så kraftige støttetiltak at arbeidsløsheten ikke stiger og lønningene ikke faller.

Det er slik ujamn utvikling mellom øst, vest, nord og sør mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute når bestemte distrikt eller bransjer rammes av nedgangskonjunkturer.

Men et Europas Forente Stater med sentralisert budsjettmakt fins det foreløpig ikke politisk ryggdekning for i noe EU-land. Det blir derfor i praksis lønnstakerne som med sine egne livsvilkår må være støtpute mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs pengeunion.

Det er dette den svenske statsministeren Göran Persson har uttrykt slik: ”När man tror det är realistiskt att en finsk skogsarbetare tar jobb i en fransk vingård, då är EMU det perfekta systemet.”


Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke. Jacques Delors, tidligere president for EU-kommisjonen, har etter hvert blitt en skarp kritiker av den pengeunionen som han sto fadder for tidlig på 1990-tallet. Delors er redd for at den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kan føre til opprør fra en eller flere medlemsstater.

Frykten er naturlig nok: Pengeunionen vil forsterke ulikhetene mellom land i økonomisk oppgang og land med konjunkturproblemer. Forskjellen på “vinnere” og “tapere” kan fort bli langt større enn i dagens EU, samtidig som det vil bli umulig for regjeringene å skjule dette for velgerne. Det kan bli like umulig å skjule at det nettopp skyldes pengeunionen.

Men for samholdet i EU er ingen ting verre enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa.

Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan blandingen fort bli eksplosiv. Det blir EUs hovedproblem etter hvert som pengeunionen tar form.


EUs pengeunion ØMU er derfor ikke “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa. Hvis ikke det skjer, vil pengeunionen før eller seinere sprenges.

Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var de som var del av en politisk og til dels militær statsbygging. Det var samlingen av Sveits, Tyskland og Italia.

De andre pengeunionene, den tysk-østerikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi det aldri var snakk om å bygge pengeunionene inn en felles statsdannelse.

Medlemslandene i pengeunionen kommer derfor til å stilles overfor et valg av så stor rekkevidde at det foreløpig knapt diskuteres:
- enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater,
- eller så må EU godta at pengeunionen ikke er liv laga.

*
Nå, tolv år seinere, tvinger den diskusjonen seg fram – men så forsiktig, forsiktig at folk flest ikke skal skjønne hva som diskuteres.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. april 2010)

torsdag 3. juni 2010

Kan EU-domstolen snus?

Høyreflertallet i Europa låser fast nyliberalismen midt i ei krise som krever at EU snur

Er det nok å endre et EU-direktiv eller må EU-traktaten endres? Det spørsmålet splitter fagbevegelsen i Europa.

Bakgrunnen er fire dommer fra EU-domstolen som gir grønt lys for at arbeidsinnvandring kan rasere etablerte lønns- og arbeidsvilkår enten de har vært trygga gjennom lovverk eller gjennom tariffavtale.

Oppgaven er påtrengende: Hvordan endre rettsgrunnlaget i EU slik at EU-domstolen ikke kan fortsette med dommer som gjør arbeidsinnvandring til en trussel mot alt arbeidsliv i Europa?

Euro-LO (ETUC) vil endre det såkalte utstasjoneringsdirektivet. En del viktige bygningsarbeiderforbund mener det er nødvendig å endre EU-traktaten.

De fire dommene til EU-domstolen innskrenker kraftig fagbevegelsens konfliktrett (Viking Line- og Laval-dommene), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert-dommen) og staters rett til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap innad i EU (Rüffert- og Luxemburg-dommene).

Det skjer fordi EU-domstolen snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre at arbeidere som er utstasjonert av en utenlandsk arbeidsgiver, kunne få lønns- og arbeidsvilkår som svarer til innenlandsk tariffstandard.

EU-domstolen har med dommene sine bestemt at direktivet setter et tak – og ikke et gulv - for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår når de lar ansatte gjøre en jobb i et annet land. Slik EU-domstolen nå har begynt å tolke utstasjoneringsdirektivet, er dette taket så lavt at det vil virke som påbud om lønnsdumping i land med gode lønns- og arbeidsvilkår.

EU-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.

Europeisk fagbevegelse har naturlig nok reagert kraftig på de fire dommene til EU-domstolen, men er uenig om hvordan de kan omgjøres: Kan utstasjoneringsdirektivet endres slik at det på nytt kan virke som et vern om etablerte lønns- og arbeidsforhold? Eller må EU-traktaten endres for at det skal skje?

Ledelsen i Euro-LO går inn for å endre utstasjoneringsdirektivet og har nylig lagt fram et forslag til åtte omfattende endringer av direktivet. (www.etuc.org/a/7044) Endringene er så konkrete og presise at hvis de blir vedtatt, burde det bli umulig for EU-domstolen å dømme slik den gjorde i Laval- og Rüffert- dommene.

Det er to problem:
- Det kan i dagens politiske klima virke fullstendig usannsynlig at slike endringer av direktivet kan bli vedtatt.
- Siden EU-domstolen la de grunnleggende fri-flyt-reglene i EU-traktaten til grunn for dommene sine, kan den komme til å se helt bort fra hva som står i utstasjoneringsdirektivet.

Dette har ført til et fellesutspill fra viktige forbund innen byggebransjen om at det er EU-traktaten som må endres. Bak utspillet står bygningsarbeiderforbundene i Tyskland, Nederland, Danmark, Finland det tyske storforbundet IG Metall og Fellesforbundet i Norge som organiserer de norske bygningsarbeiderne.

Disse forbundene tar utgangspunkt i at det har vært en kraftig høyredreining i Europa. De aller fleste regjeringene står for en liberalistisk og fagforeningsfiendtlig politikk. Slik er det i vest – og enda mer i øst. Disse regjeringene har et massivt flertall i EUs Ministerråd. Samtidig har høyresida gått kraftig fram ved de to siste valgene til EU-parlamentet.

Det er Ministerrådet og EU-parlamentet som vedtar lover i EU. Forbundene er redde for at hvis det åpnes for å endre utstasjoneringsdirektivet, er faren stor for at direktivet forverres og ikke forbedres.

Fellesutspillet fra disse forbundene går i stedet inn for at det er EU-traktaten som må endres. Det kan skje i form av en sosialprotokoll som knyttes til den nylig vedtatte Lisboa-traktaten.

Det sitter naturligvis langt inne å endre en traktat som etter så mye om og men endelig er vedtatt. I fellesutspillet går en inn for at sosialprotokollen kan vedtas når Kroatia tas opp som medlem av EU – kanskje om et par år. Da må traktaten endres for å innpasse Kroatia som medlem nummer 28, og dermed kan jo sosialprotokollen tas inn i traktaten samtidig.

Nå er det slik at EU-traktaten bare kan endres hvis alle medlemsland er enige om det. Sjansen for at alle regjeringene vil gå inn for en sosialprotokoll som fagbevegelsen er tjent med, er i dag helt illusorisk.

Det er tross alt noe enklere å vedta endringer i utstasjoneringsdirektivet – sjøl om det heller ikke er særlig realistisk. I EU-parlamentet er det nok med vanlig flertall for å vedta en slik lovendring, I Ministerrådet trengs det derimot et flertall på mer enn 70 prosent. Det er nok lite sannsynlig siden det er høyre-regjeringer i 23 av dagens 27 EU-land.

Skal europeisk fagbevegelse få gjennomslag for krava sine, må hele situasjonen omkring EU-domstolen dramatiseres politisk. Økonomisk og sosialt er situasjonen for lengst dramatisk nok. Regjeringene legger alle byrder på lønnstakerne for å komme ut av den akutte krisa. Ingen ting senker etterspørselen etter varer og tjenester så effektivt som det. Dermed forverres og forlenges krisa.

Siden alle regjeringer følger samme oppskrift, kan ingen av dem håpe på at utenlandske markeder skal få hjula i sving igjen. EU-land handler langt mer med hverandre enn med land utafor EU.

Dommene til EU-domstolen griper på katastrofalt vis inn i et arbeidsliv som også rammes av en djup og uoversiktlig økonomisk krise. Bare en kraftig mobilisering av fagorganiserte på tvers av grensene i Europa kan sette EU-domstolen på plass. Det er langt dit, særlig fordi en slik mobilisering må ha støtte fra mange andre deler av samfunnet hvis den skal føre fram. Men det er ingen annen vei å gå.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. mars 2010)