Det rår en nærmest uutryddelig forestilling om at vi trenger EØS-avtalen for å komme inn på EU-markedet med varene våre. Men hvorfor lager EU da en avtale om tollfri handel med Sør-Korea uten å kreve at landet underkaster seg stadig mer plagsomme EØS-regler?
Nei til EUhar bedt forskningsinstituttet “Menon. Business Economics” undersøke hvordan handelen vår med EU ville utvikle seg hvis vi gikk ut av EØS. Konklusjonen var at det ikke var det minste farlig, men at det på en del områder kunne være fordeler med å holde på et felles regelverk med EU.
Menon-rapporten “Norge og EØS. Handelsmønstre og rammer for samhandel i EØS-avtalen” ble nylig lagt fram på en faglig konferanse som Nei til EU arrangerte. Forskningsleder Leo Grünfeld starta presentasjonen slik: “Jeg er verken mot EU eller EØS, så meg kan dere trygt stole på i dette spørsmålet!”
Olje og gass er de viktigste eksportvarene våre. Ingen i EU vil i stedet for å kjøpe norsk, kjøpe mer olje og gass av Putin hvis de overhodet kan unngå det. Ferrolegeringer, aluminium, silisium og sjømat er andre viktige eksportprodukter. Ifølge Menon-rapporten “ville EU slite med å finne tilstrekkelig med slike produkter i markedet.”
For tida går rundt 60 prosent av eksporten vår av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU. Land i Asia kjøper en stadig større del av varene vi eksporterer.
Kanskje er det så enkelt at varer handles på tvers av grenser fordi den som selger og den som kjøper har gjensidig fordel av det. Det skulle en i hvert fall tro når en som Menon-rapporten ser på den frihandelsavtalen som EU i 2011 inngikk med Sør-Korea.
Det er en avtale som fjerner så godt som all toll på industrivarer mellom EU og Sør-Korea enda sørkoreanske varer sikkert utfordrer produsenter i EU mer enn EU-varer utfordrer næringslivet i Sør-Korea.
Avtalen er naturligvis bygd opp for å ivareta partenes hensyn i forhold til hverandre. Sør-Korea har ikke samme behov for å verne jordbruket sitt som Norge har. Avtalen fjerner da også “en betydelig andel” av tollen på jordbruksvarer. Det ville ikke Norge ha godtatt i en tilsvarende handelsavtale med EU.
Avtalen mellom EU og Sør-Korea tar også for seg patenter og andre såkalte “intellektuelle rettigheter” (copyright, varemerker, krav til design og merking av opphavsland). Faller EØS-avtalen bort for Norges del, dekkes mye av dette av TRIPS-avtalen som er inngått innen rammen av WTO. EU-avtalen med Sør-Korea går i noen sammenhenger lenger enn TRIPS-avtalen. Noe slikt ville også EU og Norge kunne avtale, hvis EØS-avtalen falt bort.
Avtalen etablerer et felles rammeverk for konkurransepolitikken, f.eks. for å regulere bruken av subsidier til næringslivet. Fisk og landbruk er unntatt fra dette rammeverket. Det ville også være naturlig ved en tilsvarende avtale mellom EU og Norge.
På tjenesteområdet går avtalen mye lengre enn GATS-avtalen til WTO, særlig når det gjelder finans-, tele- og skipsfartstjenester. Skulle det være en felles interesse for Norge og EU å gå utover GATS-avtalen, så vil det kunne avtales.
Avtalen mellom EU og Sør-Korea sier ingen ting om investeringer, men 20 EU-land har inngått bilaterale investeringsavtaler med Sør-Korea.
Når tekniske standarder varierer fra land til land, hindrer det handel. EUs avtale med Sør-Korea går derfor inn på hvordan en skal sikre felles standarder og andre varekrav. I Europa foregår standardsamarbeidet i egne organ som CEN, CENELEC og ETSI. Der har Norge vært med på lik linje med alle EU-land lenge før EØS ble påtenkt.
Avtalen har ingen domstolsordning der f.eks. kommuner og bedrifter kan dømmes for å ha brutt regelverket. I stedet legges tvisteløsningsordningen til WTO til grunn slik at uenighet oppfattes som uenighet mellom partene i avtalen. Avtalen innfører derimot prosedyrer som skal gjøre at tvister løses mye raskere enn i WTO.
Avtalen mellom EU og Sør-Korea legger ikke opp til fri flyt av arbeidskraft eller av kapital. Det er i norsk interesse å være del av et felles arbeidsmarked i Europa – hvis bare de arbeidsinnvandrerne som kommer til Norge, er garantert norske tariffstandarder – enten de er allmenngjort eller ikke. Og hvis Norge suverent kan utforme den lovgivningen som skal gjelde for arbeidslivet.
Det er ingen grunn til å se EU-avtalen med Sør-Korea som noe Norge skal kopiere. Men den viser at det fins et liv etter EØS - et liv der vi kan innrette forholdet til EU slik at vi ivaretar flere viktige norske interesser enn i dag.
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. I løpet av 4-5 år ble tollsatsene mellom Norge og EU trappa ned til null. Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det var toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).
Hvis EØS-avtalen faller bort, vil frihandelsavtalen automatisk gjelde slik den gjaldt fram til EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994. Det fastslås i EØS-avtalens artikkel 120. I tillegg er både Norge og EU etter 1995 bundet av handelsreglene til WTO der samtlige EU-land er medlemmer.
Regelverket til WTO forbyr medlemsstatene å øke tollsatser til andre medlemsland eller å begrense importen på annen måte på ensidig basis. WTO-reglene hindrer derfor at EU kan innføre toll eller andre handelshindringer hvis EØS-avtalen skulle falle bort. EU kan heller ikke innføre kvoter eller andre handelshindringer på ensidig basis.
Påstanden om at vi trenger EØS for å få solgt varene til EU-land, er derfor et skremsel uten grunnlag i virkeligheten.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4. mai 2013)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar