torsdag 17. april 2014

Den beste nyheten i vår

EU-land vil ta dramatiske regler for vern av investeringer ut av handelsavtalen med USA


På tvers av Atlanterhavet forhandles det for tida om en handelsavtale som la opp til å overføre makt fra regjeringer til storkonsern og undergrave det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder. Den oppsiktsvekkende nyheten er at slik går det kanskje ikke.

Forhandlingene mellom EU og USA har dreid seg om å få til en handelsavtale med det storslagne navnet Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership. Forkortelsen er TTIP. Det er investeringsdelen av avtalen som ville gripe inn mot maktforholda både i verdensøkonomien og i de enkelte samfunn.

Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte investor-stat-reglene. De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.

Slike krav avgjøres ikke ved nasjonale domstoler. De avgjøres av tre handelsjurister i egne, private tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer.

Hundrevis av slike tosidige investeringsavtaler ble inngått uten at regjeringene var klar over hva disse tvisteløsningsreglene innebar. Det er de mange eksemplene på hårreisende erstatningskrav som skremmer. Og enda mer skremmer det at selskaper ofte vinner fram med krava sine.

Her er to eksempler blant mange, mange:
- Etter den katastrofale krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som «tapte framtidig fortjeneste» på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt som del av en større kriseløsning. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
• Equador ble i 2012 dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA for et «kontraktbrudd». Det er foreløpig den største erstatningen som noe land er dømt til å betale. Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.

Mange u-land har etter hvert reagert på dette systemet. Equador var det første landet som begynte å si opp investeringsavtaler med andre land.

Regjeringen i Indonesia opplevde at et britisk selskap, Churchill Mining (bare navnet er til å bli skremt av), krevde erstatning for at lokalregjeringen i Øst-Kalimantan hadde sagt opp en avtale med selskapet.

Erstatningskravet var på mellom en og to milliarder dollar med henvisning til investeringsavtalen mellom Indonesia og Storbritannia. Indonesia har inngått 67 slike investeringsavtaler og vil nå si dem opp.

Sør-Afrika er foran i løypa. Der hadde et britisk gruveselskap stilt krav om erstatning for tapte inntekter fordi regjeringen hadde innført regler som skulle gi økonomisk støtte til afrikanere som ville ha kompensasjon for urett begått under apartheid-regimet. Nå skal investeringsavtalene sies opp.

India vurderer for tida også investeringsavtalene landet har inngått. Bakgrunnen er at mange selskap har fremma erstatningskrav etter at den indiske høyesterett har trukket tilbake mobiltelefonlisenser på grunn av en stor korrupsjonsskandale knytta til lisenstildelingene.

Det nye er at det ikke bare er u-land som rygger i forhold til slike investeringsavtaler. Nå reagerer også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De reagerer på at handelsavtalen TTIP etter forutsetningene skal innføre det samme investeringsvernet som har blitt det vanlige i tosidige investeringsavtaler.

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omspenner hele verden i dag . Ved å etablere filialer i andre land kan et konsern utnytte investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til. Det er denne muligheten som har skremt regjeringer i EU til å gå mot investeringsdelen av TTIP.

Via sine datterselskaper i USA ville selskap i EU gjennom TTIP få rettigheter i hjemlandet som langt overstiger de rettighetene de har i henhold til EUs eget regelverk. Tilsvarende ville selskap i USA kunne påberope seg investorrettigheter i TTIP som går langt utover hva de har i amerikansk lovgivning - hvis investeringene skjer fra en filial i EU.

Via filialer i andre land kan konsern dermed bruke investor-stat-reglene som brekkjern mot den nasjonale lovgivningen, en lovgivning som de ikke kan utfordre innen rammen av den enkelte stat.

Tyskland har meldt fra til EU-kommisjonen at TTIP ikke må omfatte et slikt investeringsvern. Økonomiministeren sa i Forbundsdagen at «USAs investorer har tilstrekkelig juridisk beskyttelse hos de nasjonale domstolene».

Den franske handelsministeren har også gått ut mot tvisteløsningsopplegget i TTIP, og den britiske regjeringen har bestilt en utredning som peker på problemene ved at erstatningskrav blir avgjort i et organ som verken den britiske regjering eller noen annen regjering har lagd reglene for.

På grunn av protestene, også fra mange europeiske organisasjoner, har EU-kommisjonen midlertidig stoppa forhandlingene om ISDS-reglene med USA og har lagt opp til en 90 dagers rådspørring «med offentligheten», hva nå det måtte bety.

Det pinlige for regjeringene i Tyskland og andre europeiske land er sjølsagt at de aldri har reagert på det investeringsvernet de, på vegne av egne konsern, har krevd å få inn i investeringsavtalene med land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste av erstatningskrava har da også blitt retta mot utviklingsland, og det er uhyre sjelden at selskap i andre verdensdeler har reist erstatningskrav mot europeiske land.

Men nå er det USA det gjelder. Der er det hundrevis av selskap som vil få rettigheter i EU-land som langt overstiger det investeringsvernet som EU-land gir investorer i eget land eller i andre EU-land.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. april 2014)

Et sosialdemokratisk EU?

Før eller seinere må EU snus til venstre, men lett blir det ikke


I februar viste meningsmålinger at sosialdemokratene kunne få stor nok framgang til å bli største partigruppe i EU-parlamentet etter valget i mai. Samtidig lå partiene til venstre for sosialdemokratene an til å øke fra under fem til åtte prosent.

Siste måling tyder heller på dødt løp mellom sosialdemokratene og det store høyrepartiet EPP, det europeiske folkepartiet. Men hva hjelper det med sosialdemokrater i EU?

I siste halvdel av 1990-tallet var det noen år med helt usedvanlige styrkeforhold i EU. 11 av 15 EU-regjeringer var dominert av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - satt reine høyre-regjeringer ved makta.

Sosialdemokratiske regjeringer hadde nok stemmer til at de hadde kvalifisert flertall i Rådet, EUs viktigste beslutningsorgan. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet. Kunne sosialdemokrater endelig få vist at det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg?

Det er synd å si. Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at sosialdemokrater styrte – eller tok sikte på å styre - EU i nye retninger.

Det var sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom programmet for det indre markedet fra 1986.

Hvorfor ble det gjort så lite for å vri EU til venstre i denne perioden?

En kan finne årsaker på mange plan. Mange sosialdemokratiske partier var i sin praktiske politikk til forveksling lik sine borgerlige konkurrenter. Tony Blair, Gerhard Schröder og Felipe Gonzales befesta hver i sitt land det liberaliseringsprosjektet som har rulla fram i EU i snart tretti år.

Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene fastlagt i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle 28 medlemsland er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innebygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering. EU-traktaten kan knapt leses på annen måte enn at EUs markedsliberalisme skal vare evig.

EU-systemets innebygde treghet kan også forklare at det ikke skjedde noen viktige endringer de åra det var et stort sosialdemokratisk flertall i Rådet. Det var ikke noe tilsvarende venstreflertall i Parlamentet eller i Kommisjonen. I EU er det bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag, og EU-domstolen har en politisk makt som overgår alt som fins av nasjonale domstoler i Europa.

EU-domstolen dømmer på basis av en EU-traktat som fastslår at markedsliberalisme er det grunnleggende styringsprinsippet for samfunnsutviklingen. Domstolen har i stigende grad tolka EU-traktatene slik at den har som sin hovedoppgave å sikre at EU drives i markedsliberal retning.

EU er kort og godt et enormt maskineri som det skal stor styrke og lang tid for å snu. Skal en utvikle EU i retning venstre, må det være venstreflertall i Rådet, Kommisjonen og Parlamentet samtidig – og flertallet må vare lenge nok til at en rekker å endre traktatgrunnlaget slik at EU-domstolen ikke blokkerer vedtak som gjøres. Men enhver traktatendring krever at alle regjeringene er enige om det. Én stridbar høyreregjering kan stoppe alt – i hvert fall hvis det er en regjering i et større EU-land.

Hvis det likevel skulle komme et lovforslag fra EU-kommisjonen med venstreprofil, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre at et lovforslag vedtas.

I praksis er det heller ikke nok med et vanlig venstreflertall i EU-parlamentet. Både lovvedtak og budsjettvedtak krever at minst halvparten av medlemmene stemmer for vedtaket, for tida minst 384 av de 766 representantene. EU-parlamentet opererer ikke med vararepresentanter, og det fører ofte til at 100-200 av representantene ikke er til stede når det voteres. Det betyr at venstreflertallet må være stort for at en skal være garantert 384 stemmer ved voteringene.

Å avliberalisere det indre markedet er derfor ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen kan oppfattes som å tukle med markedsfriheter, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold.

Alt dette må det gjøres noe med. Men av sosialdemokrater?

Thorbjørn Jagland har riktignok sagt at jo mer det er å utsette på EU, jo viktigere er det at norske sosialdemokrater får sitte ved bord i Brussel. Men til nå har EU vært et system som kvister sosialdemokrater for all styringsvilje. Kan det endre seg? Det skal EU-velgerne fundere på fram til slutten av mai.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. april 2014)

Protestvalg, og så …?

Ikke en eneste EU-regjering har stilt spørsmål ved det markedsliberale grunnlaget for EU.


22-25. mai skal det velges nytt EU-parlament. Uro og bekymring dominerer kommentarene i media og fra regjerende politikere. Det skremmes med at «ekstreme ytterfløyer» kan bli så store at de kan lamme parlamentet og etter hvert hele EU-systemet.

Den faren kan vi se bort fra. Meningsmålinger tyder riktig nok på at partiene på ytterste høyre fløy kan få langt flere plasser i EU-parlamentet. De kan øke fra dagens 4 prosent og kanskje til 12-15 prosent. Partiene til venstre for sosialdemokratene kan øke fra dagens 4,6 prosent til 7-8 prosent. Men de to store partiene, Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, vil sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominere EU-parlamentet like sikkert som i dag.

Til nå har EPP og sosialdemokratene i EU stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for utviklingen av EU. De har vært enige i den krisepolitikken som legger all belastning på dem som tåler det minst. Og de er like enige om å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU fjernt fra all demokratisk medvirkning

Mer enn noen gang trengs det ei sterk venstreside i Europa. Det er det lett å ønske seg, atskillig verre å oppnå. Det er ingen tegn til en venstredreining innen de sosialdemokratiske partiene. I tillegg er det grunnleggende trekk ved EU-systemet som legger flere hindringer for folkelig motmakt enn det har vært i nasjonalstatene.

Nasjonalt har alliansen mellom fagforeninger og partier vært viktig for å utvikle mer solidariske samfunnsforhold. Fagforeningene fikk innflytelse via partier og folkevalgte organ, og arbeiderbevegelsens partier rekrutterte medlemmer og aktivister fra fagbevegelsen.

Gjennomslagskraften til arbeiderbevegelsen lå i kampevnen utafor parlamentene. Faglige kampmidler kunne gi arbeiderbevegelsen en styrke som også borgerlige regjeringer måtte ta hensyn til. En slik strategisk allianse mellom venstrepartier og fagbevegelse fins foreløpig ikke på europeisk nivå.

For arbeiderbevegelsen er det avgjørende å bygge opp motmakt mot markedstvang og konsernmakt. Der hvor det lyktes best, ble motmakt bygd opp på mange måter:

• En sterk offentlig sektor ble bygd opp. Den la grunnlaget for sosial utjamning og demokratiserte retten til utdanning og helsetjenester. Den store offentlige sektoren skjøv profittinteresser vekk fra sentrale deler av samfunnsøkonomien.

• I mange land ble høy sysselsetting et sentralt mål for den økonomiske politikken. Den som bare trenger å gå over gata for å få seg nytt arbeid, har en samfunnsmakt som arbeidsløse bare kan fable om.

• Offentlig eie av naturressurser og basisnæringer var en tredje hovedlinje. Kommunikasjoner og annen infrastruktur ble utvikla i offentlig regi. Konsesjonslover og andre former for reguleringer satte grenser for profittinteressene.

• Lovgivningen for arbeidslivet, tvistelovgivning og arbeidsmiljølover, ble bygd opp slik at den kunne oppheve lønnstakernes grunnleggende avmakt på et uregulert arbeidsmarked.


De grunnleggende forutsetningene som kunne utnyttes på det nasjonale nivået, er langt svakere til stede i EU. Den faglige innflytelsen på venstrepartiene blir stadig mindre, og i mange EU-land er det ikke lenger tette band mellom partiene og fagbevegelsen. I vest gjelder det store land som Storbritannia, Spania, Italia og Frankrike - og det gjelder alle EUs medlemsstater i øst. Det er fortsatt på det nasjonale og lokale nivået at effektive faglige aksjoner lettest kan gjennomføres.

Den politikken som har prega EU i mer enn tretti år, er også med på å undergrave maktgrunnlaget til arbeiderbevegelsen. Det samme gjør vedvarende høy arbeidsløshet og økende sosiale forskjeller. Offentlig sektor settes under hardt press både av valutaunionen til EU og av den krisepolitikken som dominerer i EU. Den avregulering og privatisering som tvinges igjennom på EUs indre marked, gjør rommet for politisk styring stadig mindre

Det politiske grunnlaget for unionen er markedsliberalt og ligger fastlåst i traktatteksten. Ikke en eneste EU-regjering har noen gang stilt spørsmål ved dette markedsliberale fundamentet. EU-systemet former politikken til venstreregjeringer, ikke omvendt. Når en gir opp gamle midler, ender en fort med å gi opp også grunnleggende mål for hvilket samfunn en vil jobbe for.

Kunne det som arbeiderbevegelsen bygde opp innen nasjonalstaten, likevel bygges opp også innen EU?

Da er det et sørgelig faktum at venstresidas EU-tilhengere ikke har noen strategi for hvordan en skal dreie EU til venstre.

På venstresida i EU fins i hovedsak tre grupperinger som ser EU som et mulig radikalt redskap. En stor del av sosialdemokratene er sjøl markedsliberalister som aktivt bidrar til dagens EU-politikk. De ser ingen betenkeligheter ved å øke EUs makt sjøl om den markedsliberale politikken ligger fast. De kan bruke venstreretorikk for å begrunne at EU må gis mer makt, men de støtter i praksis den liberalisering og avregulering som kommer fra Brussel.

Andre på venstresida er prinsipielle tilhengere av et sterkt EU – men uenig i den politikken EU faktisk fører på viktige områder. Det gjelder en del sosialdemokrater, en god del fra de grønne , men også de fleste partiene til venstre for sosialdemokratene.
- De er f.eks. for en felles valuta, men mot måten EUs pengeunion er bygd opp på- og mot den økonomiske politikken som Sentralbanken fører.
- De er for en felles sikkerhetspolitikk, men mot militariseringen av EU.
- De er for at EU skal utvikle seg mot en europeisk storstat, men mot den storstaten som utvikler seg nå.

Det fins også ei EU-kritisk venstreside som ikke vil fram til en føderal stat i Europa - og som angriper både mangelen på demokrati og det markedsliberale grunnlaget for EU. Men de er foreløpig få, og i EU-parlamentet er de ekstra få – antakelig også etter valget i mai. Men den som gir seg, har i hvert fall tapt.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. mars 2014)

Håndhevingsdirektivet

Direktivet som skal forklare hvordan utstasjoneringsdirektivet er å forstå



EU er i ferd med å vedta et håndhevingsdirektiv som skal avklare hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås etter at EU-domstolen snudde dette direktivet opp-ned. Det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kan kreves.

Denne rettstilstanden har bidratt til en situasjon som EFBWW, Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen, skildrer slik:

«Hver dag utnyttes tusenvis av utstasjonerte arbeidere som moderne slaver. De er ansatt uten (eller med elendig) sosialforsikring, har skandaløst lav lønn (2 eller 3 euro i timen er ingen unntak), de arbeider til alle døgnets tider med liten kompensasjon, de bor i brakker, karavaner eller nedslitte bygninger

Det har vært lange dragkamper etter at EU-kommisjonen la fram forslag til et slikt håndhevingsdirektiv. Det har vært skarp uenighet både mellom regjeringene og mellom partigruppene i EU-parlamentet. Det førte til såkalte «trilog»-forhandlinger mellom forhandlere fra EU-kommisjonen, Rådet (der regjeringene møtes) og EU-parlamentet.

Forhandlingene førte fram til et felles forslag som nå legges fram for Rådet (allerede 18. mars) og for EU-parlamentet (i april). Går det uendra i gjennom begge steder, er direktivet vedtatt. EU forutsetter at direktivet skal inn i EØS-avtalen.

To punkter i direktivet har det vært særlig stor strid om, artikkel 9 om hvilke tiltak mot sosial dumping som kan tillates og artikkel 12 om solidaransvar.

EU-kommisjonen la i artikkel 9 fram ei liste over tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. Denne lista skulle være uttømmende - eller «lukket» som den er kalt i debatten. Det skulle ikke være adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.

Det var et forslag som mange regjeringer reagerte på. Lista godkjente ikke tiltak som alt var i bruk – og satte bom for nye tiltak som kunne bli nødvendige for å få kontroll over utviklingen av sosial dumping. En god del regjeringer ville derfor ha ei «åpen liste» i motsetning til den «lukkede lista» til EU-kommisjonen.

Forslaget fra EU-kommisjonen kunne føre til at enkelte norske tiltak mot sosial dumping ville være i fare. Samtidig kunne det nye direktivet hindre oss i å innføre nye og mer effektive tiltak mot sosial dumping enn vi har brukt til nå.

Det var bakgrunnen for at LO-kongressen i mai 2013 vedtok: «Dersom håndhevingsdirektivet krever fjerning av tiltak mot sosial dumping må reservasjonsmuligheten benyttes

Det nye forslaget kan se ut som et lite skritt i riktig retning. Lista over godkjente tiltak mot sosial dumping er ikke helt «lukket». Det enkelte land kan ta i bruk tiltak som ikke står på lista i direktivet, men bare hvis de er «legitime, nødvendige og proporsjonale». Alle nye tiltak skal meldes inn til EU-kommisjonen – men det står utrykkelig at en slik innmelding ikke innebærer noen forhåndsgodkjenning.

Det betyr at noen må avgjøre om de virkelig er legitime, nødvendige og proporsjonale. Det er det ikke regjeringene som bestemmer. Slike avgjørelser er det opp til EU-kommisjonen, og i siste instans EU-domstolen, å ta.

At tiltaka må være «proporsjonale» i EU-rettslig forstand, åpner for aller mest skjønn. Det betyr at et tiltak må være egna til å nå målet det retter seg mot (å redusere sosial dumping) samtidig som dette målet ikke kan nås med tiltak som er mindre inngripende mot andre forhold som godkjennes i EU-retten (som f.eks. styringsretten til arbeidsgivere og de ulike markedsfrihetene).

Det nye forslaget legger fram et kompromiss også for artikkel 12 om solidaransvar. En hovedarbeidsgiver står ansvarlig for lønns- og arbeidsforholda hos en underentreprenør, men bare for det øverste leddet i kontraktkjeden. Det åpner for at billig-løsningene som rammer arbeidstakerne, skyves nedover i kjeden – og dermed ut av kontroll.

Det norske solidaransvaret gjør hovedarbeidsgiveren ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører. Det har også hele tida vært kravet til Euro-LO.

En annen begrensning er at ordningen med solidaransvar bare skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Det var vært et faglig krav – både her i landet og fra Euro-LO – at solidaransvar må kunne innføres i alle bransjer der en finner det nødvendig og effektivt.

Bygningsarbeiderføderasjonen EFBWW gir ikke mye for dette kompromisset: «Når solidaransvaret stopper ved første ledd i kjeden av underentreprenører, er det fritt fram for å skjule den faktiske kjeden med postkasse-selskap og andre fiktive selskapsdannelser. Det er heller ingen grunn til å tru at den slags svindel bare forekommer i byggebransjen og ikke i kjøttbransjen, transporten og i cateringvirksomhet.» Det virker heller ikke betryggende at hele solidaransvaret kan fravikes hvis hovedarbeidsgiveren har vist «rimelig iver» (due diligence) overfor underentreprenøren.

Motparten innen byggebransjen, FIEC, er derimot såre fornøyd, og avslutter pressemeldinga si med advarselen: « Det vil bli et ytterst negativt signal» foran valget til EU-parlamentet om direktivet nå ikke blir vedtatt

Euro-LO er helt uenig: det forslaget som foreligger «kan knapt styrke beskyttelsen av utstasjonerte arbeidstakere og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår». Å godta direktivet er også et signal.

Uansett om direktivet kommer til å se vakrere ut når det er endelig vedtatt, taler mye for at reservasjonsretten bør brukes mot håndhevingsdirektivet. Direktivteksten er full av uklarheter. Godkjennes direktivet, er det overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hvordan utstasjoneringsdirektivet skal håndheves også her i Norge.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mars)

Ingen nøytral arena

EU er lagt til rette for dem som vil spille arbeidstakere i ulike land ut mot hverandre


Nasjonalstaten er svekka, kapitalen har sprengt alle grenser og gjør stadig mer som den vil. Men kan EU bygges opp som motvekt til konsernmakta? Kan arbeiderbevegelsen kjempe fram samme maktgrunnlag i EU som den klarte å oppnå innen rammen av enkelte nasjonalstater?

Dette er i så fall vakre, men langsiktige mål. Men som utfordring må de tas på alvor. Europa er i dag på full fart inn i et markedsliberalt mareritt som bare kan avvikles dersom EU vris til venstre – ordentlig til venstre. Den utfordringen kan vi ikke møte ved å lukke øynene for virkelige maktforhold.

EU har fra starten hatt en grunnleggende høyrevri bygd inn i traktater og vedtaksregler. De traktatfestede markedsfrihetene stiller ikke arbeid og kapital likt. Spissformulert: De som rår over kapital, har i EU fått rammevilkår som gjør det enklest mulig å true med å flytte kapitalen vekk dersom de ikke får det som de vil. De som bare har sin arbeidskraft, sin familie og sitt husbanklån, kan true hvem de vil med å flytte etter.

Det er dette strategiske overtaket som gjør at NHO-ledelsen og de fleste konserndirektører hilser EU-medlemskap velkommen. Regelverket til EU utvikles systematisk slik at det skal bli enklest mulig å eie bedrifter i andre land, kjøpe opp bedrifter i flere land, slå sammen bedrifter på tvers av grenser.
Dette betyr at EU gir gode vilkår for konserndirektører som vil spille arbeidstakere (og myndigheter) i ulike land ut mot hverandre

Slik utpressing av myndigheter og ansatte er mulig også utafor EU og uavhengig av EU. Men EU-systemet fremmer denne utviklingen - og låser fast dette strategiske overtaket for kapitalsida gjennom traktater og vedtaksregler som ikke kan endres like lett som nasjonale lover og regler.

Krisa og krisepolitikken forsterker dette overtaket for kapitalsida kraftig. Den lange rekka med nye «reformer» og pakter (som six-pack-reformen og fiskalpakten) overfører makt fra statene til EU-kommisjonen og EUs sentralbank i en grad som aldri ville vært mulig uten det sosiale uføret som krisa har utløst.

Denne utviklingen mot en europeisk sentralstat blir begrunna med at det er eneste måte å gjennomføre den hardhendte innstramningspolitikken som har vært kjernen i EUs krisepolitikk. Det kunne vært en god grunn hvis innstramningspolitikken virka etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på.


548 arbeids- og sosialrettsjurister fra 32 land i Europa gikk i april 2013 sammen om et manifest der de «uttrykker sin alvorlige bekymring over den krisepolitikken som føres og konsekvensene for den juridiske, økonomiske og politiske utviklingen i EU

Den såkalte «troikaen» (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF) tvinger fram en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det fører til «prekære ansettelsesforhold (deltids- og korttidsjobber), til utrygghet, høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosial uro».

EUs krav om avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekket fagbevegelse. Lønns- og inntektsforskjellene har økt nesten overalt og pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger er svekka i mange land. Tallet på ”working poor” (de som knapt kan livberge seg til tross for at de er i fulltidsarbeid) har økt kraftig - lenge før finanskrisa slo til høsten 2008


EU-systemet har helt fra starten vært mer enn åpent for Europas storkonsern. Det var slike storkonsern som i 1985 ga EU-kommisjonen marsjordren mot det indre markedet. Da la de fram opplegget for det lovprogrammet på nærmere 300 rettsakter som måtte gjennomføres i alle EUs medlemsland om det indre markedet skulle bli slik som konsernlederne ville ha det.

Og slik gikk det. Det er derfor Europas største konsern som har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem imellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep.

EU-systemet er fortsatt like åpent for Europas storkonsern. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for. Det er derfor EU er bygd opp som ei ubønnhørlig kvern for avregulering som uthuler det demokratiet som er forutsetningen for enhver tenkelig motmakt.

Nasjonalstaten har på mange måter vært rammen om all faglig strategi til nå. Det fagbevegelsen ikke kunne få igjennom ved direkte forhandlinger lokalt eller nasjonalt, har den forsøkt å oppnå gjennom å påvirke nasjonal lovgivning og nasjonale myndigheter. Når den nasjonale kontrollen over produksjon og kreditt svekkes, svekkes også fagbevegelsens innflytelse.

Massearbeidsløsheten i EU dramatiserer denne situasjonen. Høy og langvarig arbeidsløshet gjør arbeidstakere forsvarsløse overfor krav og press fra arbeidsgiverne. Arbeidstakerne står langt sterkere når det fins alternative jobber "tvers over gata». Arbeidsløsheten er derfor viktigste årsak til at fagbevegelsen svekkes. Etter 1980 har fagbevegelsen i de fleste EU-land måttet tåle et klart fall i medlemstall og innflytelse.


Lar EU seg endre i retning av en mer nøytral arena mellom konsernmakt og folkelig motmakt?

Første vilkår er at en erkjenner at storkonsern har langt større innflytelse over EU-politikken enn næringslivet har over den nasjonale politikken i hver enkelt medlemsstat. Deretter trengs det en hard og målretta politisk kamp om hvilke interesser som må vike når næringslivets profittinteresser står i motsetning til miljø, helse, sikkerhet, trygge arbeidsplasser og fredsbygging.

Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på det som i dag er den bitre virkeligheten i EU.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mars 2014)

Helsekrise i Hellas

Hvilke helseplager må grekere påføres for at tyske og franske banker skal berges?


Millioner av grekere er kasta ut i arbeidsløshet og krass nød. Da kan det ikke overraske at folkehelsa også rammes, men kanskje ikke slik:
- Barnedødeligheten har vært på vei ned i Hellas som i de fleste andre land – helt til krisa slo inn. Da økte den med 43 prosent fra 2008 til 2010.
- Tallet på dødfødte har også økt – med 21 prosent fra 2008 til 2011.
- Smittsomme sjukdommer som tuberkulose øker i omfang.
- Malaria er blitt en ny utfordring for helsevesenet i Hellas, for første gang på førti år.
- Tallet på nye HIV-smitta stoffmisbrukere har økt dramatisk, fra 15 i 2009 til 484 i 2012.
- Stadig flere rammes av alvorlige depresjoner. Slike diagnoser ble mer enn dobla fra 2008 til 2011.
- Registrerte sjølmord økte med 45 prosent fra 2007 til 2011.

Bare en del av dette kan føres direkte tilbake til krisa. Det meste skyldes den krisepolitikken som den greske regjeringen har vært tvunget til å føre etter krav fra «troikaen» (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF).

Kravet var at det greske samfunnet skulle gjennom en hestekur som savner sidestykke. Offentlige ansatte skulle sies opp i titusenvis, lønninger og pensjoner kuttes og fagbevegelsen miste retten til lønnsforhandlinger.

Det var vilkåret for at Hellas skulle få de to kriselåna som i mai 2010 og oktober 2011 skulle berge Hellas fra konkurs og tyske og franske banker fra store tap på lån til greske låntakere.

Hestekuren har ført til at mer enn fjerdeparten av samfunnsøkonomien forsvant – den samlede produksjonen av varer og tjenester i 2013 var 26 prosent lavere enn i 2008. Den disponible inntekten for en gjennomsnitts husholdning sank med mer enn ti prosent både i 2010, 2011 og 2012.

Et samfunn der nesten alle har mindre å rutte med, har også mindre råd til helsetjenester. Krava fra troikaen har likevel også et direkte ansvar for de nye helseproblemene.

Ett av krava var at helseutgiftene ikke måtte overstige seks prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp). Det var under gjennomsnittet i EU, og innebar at helsebudsjettene måtte ned øyeblikkelig.

Verre var det at helseutgiftene skulle holdes under seks prosent av et bruttonasjonalprodukt som ble mindre for hvert år som gikk – på grunn av kuttkrava fra EU og IMF. Når fjerdeparten av det økonomiske livet forsvant fra 2008 til 2013, måtte også helseutgiftene være en fjerdedel lavere enn i 2008.

En tidligere helseminister, Andreas Loverdos, innrømte i 2011 at «myndighetene måtte bruke slaktekniv for å kutte hardt nok».

Bevilgningene til offentlige sjukehus ble derfor kutta med 26 prosent mellom 2009 og 2011. Det måtte sette spor etter seg. Langtidsvirkningene kjenner ingen i dag, men det som er lett å oppdage, er at ventelistene ble lengre, og at belastningen på de stadig færre ansatte er økt.

Det psykiske helsevernet ble ramma hardest av kuttpolitikken. Det måtte tåle et kutt på 20 prosent i 2011, og deretter et nytt kutt på 55 prosent i 2012. Planene for en satsing på barnepsykiatri er lagt på hylla.

Samtidig øker behovet for slike tjenester. Når jobbene forsvinner og inntektene svikter samtidig som sosiale sikkerhetsnett rakner, kan psykisk press ta overhånd. Dermed øker hyppigheten av alvorlige depresjoner og sjølmord.

Med trangere budsjettrammer valgte kommunale myndigheter å spare der det var mulig, f. eks. å avbryte tiltak for å hindre spredningen av malariamygg. Det var penger å spare på å slutte med å dele ut sprøyter og kondomer til stoffmisbrukere. Eksplosjonen av HIV-smitte kom i stedet.

Svaret fra helsemyndighetene var mer lov og orden. I juni 2013 ble det vedtatt en lov som innførte tvungen testing - under polititilsyn - for smittsomme sjukdommer hos stoffmisbrukere, prostituerte og papirløse innvandrere.

Om de offentlige helsetjenestene er kutta, er det også dyrere å kjøpe seg helsehjelp. EU og IMF krevde at de offentlige utgiftene til medisiner måtte ned - fra 4,4 milliarder euro i 2010 til to milliarder i 2014.

Det bedrer ikke situasjonen at stadig flere arbeidsløse faller ut av den offentlige sjukeforsikringa. Den gjelder ikke for dem som har gått uten arbeid i mer enn to år, og dem blir det stadig flere av. Noen av dem kan få tilgang til enkelte behovsprøvde helsetjenester, men 800.000 arbeidsløse faller helt utafor alle slike ordninger. Etter to år uten jobb har de heller ikke krav på dagpenger.

Det som skjer i Hellas, er antakelig en av de kraftigste nedskjæringene av velferdsordninger som noen gang har foregått – sammenliknbart bare med det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen ved sjokkovergangen til en markedsøkonomi uten sikkerhetsnett etter 1990.

Sosialsektoren i Hellas var på ingen måte problemfri før krisa. Den beskrives som ineffektiv og så korrupt at krisa burde vært brukt til å kvitte seg med slike svakheter og utvekster. Men det har ikke skjedd. Tvert imot har de nye helseproblemene blitt skjøvet under teppet både av greske myndigheter og på EU-hold.

Greske regjeringer sto ikke overfor noen lett oppgave da det i 2009 ble klart at bunnen under den greske samfunnsøkonomien var falt vekk. Det var umulig å unngå en hard hestekur for å komme ut av den djupe krisa. Men det ville vært mulig å skjerme helsa til folk fra alt for brutal kuttpolitikk.

Det viste den islandske regjeringen da IMF dro til Island i for å overta økonomistyringa der. IMF fikk klar beskjed: - Vi godtar at offentlige budsjetter må kuttes, og også hvor raskt de må kuttes. Men vi vil sjøl avgjøre hvor det skal kuttes. Helse- og sosialutgiftene skal ikke røres!

Forhandlingene med IMF var harde, men IMF ga seg. Overfor Hellas er det EU-delen av troikaen som er mest ubøyelig. I budsjettet for 2014 kreves det nye kutt på 2,7 milliarder euro i helse- og sosialutgiftene.

(Viktigste kilde: Alexander Kentikelenis m.fl.: «Greece’s health crisis: from austerity to denialism», The Lancet, 22.2.2014)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mars 2014)

Lysner det i Spania?

Handelen med aksjer øker, mens den sosiale protesten skal skremmes så den ikke synes


De siste månedene meldes det at utviklingen snur til det bedre i Spania – så vidt. Finanslivet våkner til liv. Aksjekursene stiger, og bankene lever ikke så utrygt som før.

Men resten av «livet», arbeidslivet og samfunnslivet, rammes fortsatt av ei krise som blir tyngre å bære jo lenger den varer. Lyspunktene er knapt synlige. Den spanske økonomien vokste med 0,1 prosent i tredje kvartal i fjor – og med 0,3 prosent i fjerde kvartal. Det monner lite når den har sunket mye mer hvert eneste år etter 2008.

Arbeidsløsheten gikk bittelitt tilbake i løpet av høsten, men er fortsatt over 26 prosent. For ungdom er den 56 prosent.

Spanske tall over arbeidsløshet kan være vanskelige å tolke. Spansk økonomi er i stor grad bygd på svart arbeid. Hvor mange som faktisk ikke har noen jobb å gå til, er derfor uvisst. Men når varehandelen falt med ti prosent på ett år – og ikke har steget siden - er det opplagt at arbeidslivet er i ulage.

Fattigdommen sprer seg fortsatt fordi så mange går uten arbeid så lenge. Både inntekter og formuer er fordelt mer ulikt enn før krisa. Hundretusener er kasta ut av boligene sine fordi de ikke klarer å betale husleia eller avdragene på låna.


Spania har tiendeparten av EUs folketall, men tredjeparten av EUs arbeidsløse. Det har satt hele det spanske samfunnet under hardt press.

Det demonstreres fra alle hold og fra alle kanter av landet. Også andre former for sosial uro vokser. Det reageres mot korrupsjonen som gjennomsyrer styre og stell både sentralt og lokalt.

I fjor sommer måtte statsminister Mariano Rajoy slåss for sitt politiske liv etter anklager om korrupsjon som både gjaldt han personlig og partiet Partido Popular (PP), Folkepartiet.

Motangrepet fra regjeringen ble å satse på det minst tillitvekkende av alt: på å kriminalisere politisk og sosial protest.

Rett før jul ble det vedtatt en lov som definerer 55 konkrete handlinger som ulovlige. For hver handling er det angitt hvor stor bot en person risikerer ved å begå dette lovbruddet. Om du tar bilde av en politibetjent eller skjender det spanske flagget, kan du få en bot på 30.000 euro – dvs. på over en kvart million kroner! Samme bot kan du få hvis du følger etter politibetjenten eller ikke vil legitimere deg på gata.

Det verste du kan gjøre er å demonstrere ulovlig foran parlamentet og andre sentrale offentlige bygninger. Da kan boten gå opp i 600.000 euro – altså over fem millioner kroner.

Kanskje kan en slik lov skape en tilsynelatende ro i gatene, men hvor ellers og hvor lenge?


Den offentlige gjelda har eksplodert – men etter at finanskrisa slo til. Det var god styring over den økonomiske politikken i Spania. Det var overskudd på statsbudsjettet så seint som i 2007, og statsgjelda var under gjennomsnittet i EU.

Statsgjelda var bare 40 prosent av bnp i 2008, men er nå på 93 prosent og kan komme til å stige til 101 prosent i 2015-16. Avtalen med EU krever at offentlige budsjetter skal kuttes i to år til.

I Spania var det privatgjelda som kasta økonomien ut av balanse. Lav rente i gave fra EUs sentralbank blåste opp en byggeballong som måtte sprekke. Fra 2000 til 2008 ble det i snitt bygd 700.000 nye boliger i året, like mye som i Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen.

Den private gjelda var alt i 2010 nådd opp i formidable 214 prosent av bnp. Dette førte til en dramatisk kuttpolitikk etter krav fra EU-kommisjonen og EUs sentralbank. Lønnstakerne og sosialmottakerne måtte ta belastningen.

Venstreregjeringen til Zapatero kutta i mai 2010 statsbudsjettet med 50 milliarder euro, lønningene til statsansatte ble satt ned med 5 prosent (uten forhandlinger). Pensjonene ble frosset sjøl om inflasjonen økte, og rettigheter i arbeidslivet ble svekka. For arbeidsgiverne ble det lettere å si opp ansatte og å sette ned lønningene uten forhandlinger.


Ved valget i november 2011, tre år inn i krisa, feide høyrepartiet Partido Popular (PP) Zapatero-regjeringen til side. PP fikk nesten 45 prosent av stemmene mens sosialistpartiet PSOE bare fikk 29 prosent, partiets svakeste resultatet noen gang.

Rahoj-regjeringen har fortsatt i samme spor som sin forgjenger. Den eneste forskjellen er at hvert nytt kutt svir bare verre. Siste krav fra EU-kommisjonen og IMF er at regjeringen inngår en avtale med fagbevegelsene om en «intern devaluering» der lønningene i arbeidslivet senkes med inntil ti prosent.

En lovendring tok vekk en viktig del av tarifftryggheten i Spania. Etter spansk lov var fagorganiserte garantert at hvis arbeidsgiveren ikke ville inngå noen ny tariffavtale, så gjaldt den gamle avtalen.

Både EU-kommisjonen og EUs Ministerråd krevde at denne loven måtte endres fordi den hindra den «lønnsfleksibilitet» som måtte til for å gjenvinne konkurranseevnen. I februar 2012 ble loven endra slik at en tariffavtale nå bare gjelder ett år etter at den er utløpt eller oppsagt.

Den enorme arbeidsløsheten sprer frykt for å miste jobben også for mange av dem som ennå har en jobb. Samtidig legges det et kraftig press nedover på lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Midlertidig arbeid har blitt normen. Mer enn 90 prosent av de nye jobbene er midlertidige.

Landsomfattende og regionale bransjeavtaler mister betydning, og lønnsforhandlinger skal i langt større grad skje på den enkelte arbeidsplass.

Arbeidsgiverne får også rett til å forhandle lønn og arbeidsvilkår med den enkelte ansatte på tvers av det som ellers måtte være forhandla fram. Adgangen til å allmenngjøre tariffavtaler tas vekk.

Lite gjøres for å få arbeidsløse inn igjen i arbeidslivet. I en situasjon der hver fjerde spanjol går uten arbeid ble utgiftene til aktive arbeidsmarkedstiltak i fjor kutta med en tredjedel.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. februar 2014)

EØS for enhver pris?

Hva skal vi være mest redd for - å ramme konkurransen på markedene eller å ramme mennesker?


Prinsippet om konkurranse på flest mulig markeder har vært et grunnprinsipp i EU-traktatene siden den første av dem, Roma-traktaten, ble vedtatt i 1957. Men det var først i 1985 at EU satte i gang med å drive gjennom markedskonkurransen med en systematikk som fikk helt religiøse overtoner.

Da vedtok regjeringssjefene i EU-statene, de var bare ti den gangen, programmet for ”det indre markedet”, et lovgivningsprogram på rundt 280 lover som skulle fjerne alle former for handelshindringer og fremme størst mulig konkurranse innen alle bransjer og på tvers av alle nasjonale grenser.

Dette liberaliseringsprosjektet ble i det vesentlige gjennomført i løpet av 6-7 år. Men fortsatt kommer det fra Brussel nye rettsakter som skal fullføre dette liberaliseringsprosjektet overalt hvor det ennå fins hindringer for markedskonkurransen.

De aller fleste rettsaktene flikker på detaljer, men hvert år kommer det fortsatt noen direktiv eller forordninger med så stor gjennomslagskraft at de endrer viktige trekk ved samfunnsordningen i Europa - eller ved det livet som det er mulig å leve for dem som er underlagt EU.

I Norge begynte utviklingen mot økende konkurranse med Willoch-regjeringen i 1981 og fortsatte med Brundtland-regjeringen fra 1986. Etter hvert ble mange markeder sluppet fri som en forhåndstilpasning til den EØS-avtalen som ble forhandla fram med EU i 1991/92. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har sektor etter sektor, bransje etter bransje, blitt liberalisert også i Norge.

Foreløpig er de sosiale virkningene mildere i Norge enn i mange EU-land. Én grunn til det er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at det er lettere å finne en ny jobb om en mister den forrige. Det gir ikke bare trygghet, men også et visst herredømme over eget liv.

En annen grunn er at fagbevegelsen har større innflytelse på samfunnsutviklingen i Norge enn i de fleste EU-land. Vi har i Norge en kombinasjon av sentrale tariffoppgjør og forbundsvise oppgjør som vanligvis er godt koordinert og som fastlegger viktige trekk ved samfunnet vårt også langt utover lønns- og arbeidsvilkår. Og på mange arbeidsplasser har vi fagforeninger som vaktbikkjer for et arbeidsliv med anstendige standarder.

Det indre markedet innebar å satse alt på ett kort: fri konkurranse innen et område så stort som EU skulle etableres samtidig som nasjonale sikkerhetsnett skulle avvikles. Den enkelte medlemsstat fikk stadig mindre muligheter til å gripe inn med styringstiltak overfor økonomien, dels fordi de ble forbudt av de nye EU-reglene, dels fordi nasjonale mottiltak ikke lenger var effektive innen et system så integrert som EU.

Etter 1985 skjerpa det indre markedet kraftig konkurransen i arbeidslivet. Det førte til at folk mista jobbene sine oftere enn før, at jobbsikkerheten ble svekka for enda flere, og at det ble hardere konkurranse om å komme i jobb igjen.

I alle EU-land skulle det indre markedet “sikre markedsadgangen” til det nye grenseløse markedet. Men det betydde at alle EU-land skulle sikres markedsadgang til alle andre EU-land. Det betydde alles kamp mot alle i stadig skarpere konkurranse om markedsandeler. Den som vant, kunne bare vinne på bekostning av andre.

Kampen om konkurranseevne var derfor et spill uten fornuftige perspektiv. Det var et spill med like mange tapere som vinnere: det ett land vant i konkurranseevne, taptes av andre land.

Den nokså unisone hyllesten til EUs indre marked har forleda mange til å tro at en kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten. Et kvart århundre med et stadig mer intenst indre marked og stadig økende konkurranse har på ingen måte fått arbeidsløsheten ned i EU. Det er derfor ingen ting ved erfaringene de siste par tiåra som tyder på at økt konkurranse er veien ut av arbeidsløsheten i Europa.

I ”En folkefiende” hevder Ibsen at en gjennomsnittlig sannhet har en levetid på 20 år. Da er det på tide å ta livet av troen på velsignelsene ved det indre markedet – og ta opp kampen mot arbeidsløsheten på andre måter enn ved å la de mest sårbare blant oss konkurrere seg i mellom om hvem som klarer å klore seg fast i arbeidslivet ennå noen måneder.


Det er bare folk med god helse i sin beste alder som tåler den konkurransen som er sluppet løs i europeisk arbeidsliv. Og de tåler den bare inntil kropp og/eller sjel sier stopp – kanskje lenge før normal pensjonsalder. Dette er meningsløst og dyrt, både for den enkelte, for familien og for samfunnet. Hele grunnlaget for det indre markedet burde derfor endevendes.

Det burde bety at hvert eneste liberaliseringsdirektiv vedtatt av EU burde saumfares både her i landet og i EU: Er gevinsten ved økt konkurranse verdt ulempene ved mer utrygghet i jobbene, økt press og flere belastninger på den enkelte og unødvendig hyppige omstillinger i arbeidslivet?

Og hvis et føre-var-prinsipp skulle legges til grunn, og det skal det jo, for det prinsippet står på et høytidelig sted i EU-traktaten: Skal vi være mer redd for å ramme konkurransen for hardt – enn for å ramme mennesker for hardt?

Svaret burde være enkelt: Er vi i tvil, skal vi ikke være i tvil. Vi bør tenke oss om sju ganger sytti ganger før vi slipper løs enda mer konkurranse.

En helseskade kan være uopprettelig. Mange liberaliseringsvedtak kan også være bortimot uopprettelige slik EU er skrudd sammen. Det er derfor viktig å slå alarm i tide – slik aktivister i norsk fagbevegelse har prøvd så mange ganger – mot tjenestedirektivet, mot vikarbyrådirektivet, mot frislippet av langtransporten på veiene våre.

Er vi uenige om dette, er det verken EØS eller EU vi er uenige om. Da er vi uenige om hvilket samfunn vi ønsker å leve i.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. februar 2014)

Når Martin Wolf roper ulv!

- Eurokrisa er ikke bare økonomisk og sosial, den rammer demokratiet i hjertet

Hvem er så Martin Wolf? Han er ingen indignert gateprotestant. Han leses av økonomiske og politiske makthavere over store deler av Europa (og i andre deler av verden) - foreløpig uten at det hjelper det spor.

Når jeg skriver mine lett kritiske kronikker i Klassekampen om krisepolitikken i Europa, føler jeg meg aldri så trygg som når Martin Wolf har tatt i hardere enn meg. For han er den ledende økonomijournalisten i Financial Times, den europeiske kapitalismens ypperste informasjonsorgan.

Sammen med Wall Street Journal er Financial Times den avisa der engelsklesende bedriftsledere, investorer og spekulanter finner det de har mest bruk for:
- Hvilke markeder gir best håp om profitt, og hvilke minst?
- Hvilke aksjer bør jeg kjøpe, og hvilke bør jeg kvitte meg med?
- Hvor og i hva bør jeg investere, og hva og hvilke land bør jeg unngå?

Skal bedriftsledere, investorer og spekulanter fortsette å lese Financial Times, må informasjonen om økonomiske og finansielle forhold være mest mulig korrekt. Derfor kan du stole på det som står i Financial Times, ikke nødvendigvis om det de kunne finne på å skrive om levekår, faglige rettigheter og klassekamp. Men det gjør de da heller ikke så ofte.

Her i Europa er britiske Financial Times obligatorisk lesning for alle pengefolk som vil fortsette å være pengefolk innen den markedsøkonomien som avisa følger tettere enn noen annen avis trykt på engelsk.

Det spennende med Martin Wolf er at han siden starten av finanskrisa i 2007/08 stadig mer kritisk har fulgt - og slakta - den krisepolitikken som føres i Europa. 14. januar sammenfatta han den grunnleggende og drepende kritikken slik: (Herfra er det Martin Wolf sine ord du leser, og ikke mine. DS)

Dagens økonomiske, finansielle, intellektuelle og politiske eliter svikter like skjebnesvangert som da de tilsvarende europeiske elitene for hundre år sia førte Europa ut i første verdenskrig og inn ei etterkrigstid som førte til krise, massearbeidsløshet og en ny verdenskrig.

Uvitenhet, fordommer, feilaktige forestillinger og skadelige verdier framstilte den gang krig som strålende og kontrollerbar, det var som om vilje til kollektivt sjølmord hadde grepet tak i lederne for stormaktene i Europa.

I dag er det helt andre trusler Europa står overfor og helt andre verdier som står på spill. Men det som er likt, er at vi fortsatt villedes av eliter med manglende innsikt, fordommer, feilaktige forestillinger og skadelige verdier.

Her er tre svært synlige trusler:

For det første: Våre økonomiske, finansielle, intellektuelle og politiske eliter har misforstått konsekvensene av hodestups finansiell liberalisering. Forført av fantasier om sjølstabiliserende finansmarkeder, har de oppmuntra til enorme veddemål om å tjene penger på stadig stigende gjeld. De politiske elitene undervurderte fullstendig faren for et system-sammenbrudd.

Da sammenbruddet kom, spredte katastrofen seg i mange retninger: Samfunnsøkonomier brøt sammen, arbeidsløsheten sprang i været og offentlig gjeld eksploderte.

Den politiske eliten falt i vanry fordi den ikke hadde hindra ulykken. Den finansielle eliten falt i vanry fordi den måtte reddes. Tilliten til den politiske eliten falt enda lavere fordi den var villig til å finansiere redningen av finansnæringa. Den intellektuelle eliten – økonomene – falt i vanry fordi de ikke hadde klart å forutse krisa – og heller ikke klarte å bli enige om hva som måtte gjøres når krisa slo ut.

De nasjonale økonomiene måtte reddes. Men overbevisningen om at de mektige ofra skattebetalerne til fordel for de skyldige, er korrekt. (Alt er fortsatt Martin Wolf sine ord, ikke mine. DS)

For det andre: De siste tre tiåra har det vokst fram en globalisert økonomisk og finansiell elite. Medlemmene i denne eliten har frigjort seg stadig mer fra de land som har produsert dem. I denne prosessen har det limet som binder sammen ethvert demokrati - følelsen av borgerskap – blitt svekka.

Den skjeve fordelingen av de verdiene som økonomisk vekst skaper, har forsterka denne utviklingen kraftig. Det har i stigende grad ført til et rikmannsvelde (plutokrati).

En viss grad av plutokrati er uunngåelig i demokratier som bygger på markedsøkonomi. (Er mannen blitt sosialist, eller bare realist? DS) Men hvis folk flest syns at den økonomiske eliten belønnes rikelig for elendige ytelser – og bare er interessert i egne fordeler – og attpåtil vil reddes når det går ille, skjærer det seg. Vi kan være ved starten av et samfunnsmessig forfall som kan vare lenge.

For det tredje: Euroen har ført til økonomiske problem som er åpenbare i alle kriserammede samfunn: voldsom økonomisk tilbakegang, ekstraordinært høy arbeidsløshet, masseutvandring og tung gjeldsbyrde.

Dette er velkjent. Men det er det konstitusjonelle kaoset i eurosonen som får minst oppmerksomhet. Innen eurosonen konsentreres makt i hendene på regjeringene i de land som låner ut penger, særlig i Tyskland, og i en trio av ikke-folkevalgte byråkratier, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, Det internasjonale pengefondet.

Befolkningen i kriserammede land har ingen innflytelse på denne maktutøvelsen. De politikerne som står ansvarlig overfor den, er også maktesløse. Skillet mellom de som kan stilles til ansvar og de som har makt, rammer hjertet av ethvert begrep om en demokratisk styreform.

Eurosonens krise er ikke bare økonomisk. Den er også konstitusjonell.

Ingen av disse feilgrepene kan måle seg med galskapen i 1914. Men de er store nok til å skape tvil om hva elitene våre står for. Resultatet er at rasende populisme utvikler seg, for det meste som en fremmedfryktende høyrepopulisme.

Det typiske for høyrepopulister er at de sparker nedover. Hvis elitene fortsetter å ta feil, vil vi oppleve at det blir stadig flere rasende populister. Elitene må snu raskt. Hvis ikke kan raseriet overvelde oss, og det er fortsatt Martin Wolf som mener alt dette.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. januar 2014)

EUs kroniske krise

Mesteparten av arbeidsløsheten i EU kom ikke med krisa i 2008 – men med det indre markedet

Fem år ut i krisa er Europa eneste større region i verden hvor arbeidsløsheten ikke avtar. Mediene har etter hvert oppdaga denne arbeidsløsheten og overgår hverandre med skildringer som knytter arbeidsløsheten til den krisa som herjer mange EU-land. Men arbeidslivet i EU har vært i krise i over tretti år.

EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

Det var tidlig på 1970-tallet arbeidslivet i EU første gang gikk av sporet. Fram til 1985 vokste arbeidsløsheten i EU fra år til år i tolv år. Den vokste brått og sterkt ved hver lavkonjunktur - og fortsatte å vokse også når konjunkturene snudde. Noe slikt hadde aldri skjedd før - så langt tilbake som det fins statistikk om slikt.

Fra 1973 til 1985 gikk tallet på arbeidsplasser ned med tre millioner i de seks land som da var medlemmer av EU – til tross for økende befolkning, større ungdomskull og at stadig flere kvinner ville ut i arbeidslivet.

I desember 1985 ga OECD dette krisebildet i sin faste halvårlige oversikt (Economic Outlook nr.34):
De arbeidsløse i Vest-Europa sto overfor et arbeidsliv med
- et kraftig fall i ledige stillinger,
- permitteringer og korttidsarbeid (2-3-4-dagers uke),
- undersysselsetting i form av uønska deltidsarbeid,
- arbeidsgivere som kvidde seg for å utvide arbeidsstokken sjøl når utsiktene lysna,
- økende politisk motvilje mot å sikre arbeidsplassene i krisebransjene,
- stadig flere arbeidsløse blant venner, slekt og tidligere arbeidskamerater,
- en stadig økende andel ungdom blant de arbeidsløse,
- en stadig større fare for langvarig arbeidsløshet hvis du først ble arbeidsløs,
- stadig strammere regler for å få arbeidsløshetstrygd.

I 1986 vedtok EU det store prosjektet med det «indre markedet» - 300 lovregler som skulle fjerne alle handelshindringer innad i EU. I alle sektorer og bransjer skulle konkurransen slippes fri og bringe EU ut av ti års stagnasjon. Konkurransen på markedene skulle få de arbeidsløse tilbake i arbeid.

Overalt i EU skulle det indre markedet “sikre alle EU-land markedsadgang” til det store vesteuropeiske markedet. Det var akkurat det som ble problemet. Alle EU-land skulle innen 1.1.1993 sikres markedsadgang hos alle andre.

EU-kommisjonen oppsummerte resultatet slik: “Jobbtryggheten har avtatt i så godt som alle sektorer av økonomien og selv svært store, etablerte selskap finner det nå vanskelig, om ikke umulig, å garantere stabile ansettelsesforhold.” (Employment in Europe, 1993)

Det indre markedet ble – også i Norge – møtt med hurrarop for de fem millioner nye arbeidsplassene som skulle bli skapt. I stedet gikk tallet på arbeidsplasser ned med fire millioner mens det indre markedet kom på plass.

Aldri hadde arbeidsløsheten i EU vært så høy som i 1993, det året da det indre markedets velsignelser skulle ha slått ut i full blomst. Da var det nesten 14 millioner arbeidsløse i de land som etter hvert skulle bli medlem av eurosonen.

Det viste seg at det som var sant i 1985, fortsatt var sant i 1993. OECD-analysen fra juni 1994 (Economic Outlook nr. 55) oppsummerte utviklingen i EU slik - for dem som var så heldige at de hadde en jobb å gå til:
- fleksible former for ansettelse hadde økt i omfang,
- det var blitt mer deltidsarbeid, mer korttidsarbeid, flere ansettelser med utrygge ansettelsesvilkår,
- oppsigelsesvernet var blitt mindre strengt,
- minstelønningene var redusert ved at indeksregulering var fjerna eller svekka,
- og de fleste regjeringer hadde anstrengt seg for å dempe veksten i utgifter til sosiale formål.

Utsiktene til å få redusert denne arbeidsløsheten var ikke lyse. EU-Kommisjonen var i 1993 ytterst pessimistisk: «Selv om historisk høye jobbskapingstall skulle gjenopprettes, vil arbeidsløsheten bare synke langsomt hvis ikke fundamentale endringer finner sted i EU-økonomiene og arbeidsmarkedene.” (Employment in Europe, 1993)

Den viktigste endringen som kom, var valutaunionen, vedtatt i Maastricht i desember 1991 og godkjent av alle EU-regjeringen vinteren 1992. Fram til 1997 bidro dette vedtaket til å øke arbeidsløsheten i EU fordi så mange land måtte stramme inn budsjettene sine for å kunne tas opp som medlem av valutaunionen. Det krevdes at ingen land kunne ha større budsjettunderskudd enn tre prosent av bnp og ikke større statsgjeld enn 60 prosent av bnp.

I 1992 var det ingen EF-land som oppfylte disse krava. Nesten alle land som ville bli med i valutaunionen, måtte derfor drive kuttpolitikk i flere år. Det var først i 1998 at arbeidsløsheten tok til å synke og kom så vidt under 12 millioner i eurosonen. Det var også tallet på arbeidsløse i 2007, året før finanskrisa skylte inn over Europa. I høst har det vært mer enn 19 millioner arbeidsløse i eurosonen – etter offisielle tall.

I tillegg kommer alle de som skjules i hjemmene og i trygdesystemene, alle de som ikke må regnes som arbeidsløse: kvinner som søker ly som helt eller delvis hjemmeværende, uføretrygdede, førtidspensjonerte helt ned i 50-årsalderen uten håp om jobb på et arbeidsmarked der 19 millioner “mer arbeidsløse” står foran i køen.

Men 2/3 av denne arbeidsløsheten skyldes ikke den krisa som brøt inn over Europa fra USA høsten 2008. Minst halvparten av arbeidsløsheten skyldes den perspektivløse konkurransen i arbeidslivet som EU presser fram – her i Norge gjennom EØS-avtalen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. januar 2014)

Kampen om lønnsomme brev

Fra «stabile og anstendige postjobber til jobber med usikker ansettelse og lav lønn».

Reservasjonsretten i EØS-avtalene er brukt én gang. Det var etter at landsmøtet til Arbeiderpartiet tvang Ap-ledelsen til å reservere seg mot EUs tredje postdirektiv.

Høyre og Fremskrittspartiet har programfesta at de vil ta vekk denne reservasjonen. Det vil de gjøre med en ny postlov som innfører konkurranse også om alle brev under 50 gram. Stortingsgruppene til Venstre og Kristelig Folkeparti avgjør om loven blir vedtatt.

For Posten har det vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere rundt Oslofjorden og i noen få større byer. De pengene har gjort det mulig for Posten å levere post med samme porto også i resten av landet.

Når konkurransen slippes løs, er det derfor bare rundt Oslofjorden og i storbyer som Bergen, Trondheim og Stavanger at det vil bli kamp om det som framstår som ”lønnsomme brev”. Her vil konkurranse presse portoprisene ned, og Posten vil ikke lenger med egne midler kunne fordele post ellers i landet. Enten ryker enhetsportoen, eller så må Stortinget hvert år finne de milliardene som må til for at «posten skal fram» i hele landet.
*

Fra 1997 påla EU medlemsstatene - skritt for skritt - å fjerne den eneretten som nasjonale postselskap hadde til å hente og levere brev og småpakker. Undersøkelser over hele Europa har vist at dette nesten overalt har ført til hardere arbeidspress, til utrygge ansettelsesforhold, til en svekka fagbevegelse og til lavere lønn for store grupper postansatte.

De nasjonale postselskapene dominerer fortsatt innenlandsmarkedet for vanlige brev. Derimot er det en mengde selskap som konkurrerer om pakkepost, ekspresspost og kurérpost. På disse markedene har konkurransen økt enormt i alle europeiske land, også konkurranse på tvers av grenser.

På overflata ser omdelingen av brev stort sett ut som før. Likevel er virkningene betydelige – og gjennomgående negative. Det framgår av en større undersøkelse av den østerrikske forskeren Christoph Hermann (The Liberalization of European Postal Markets and the Impact on Employment and Working Conditions, Wien 2013).


EU-kommisjonen lovte at posttjenestene ville forbedres og at portoen skulle gå ned når konkurransen ble sluppet løs. Slik har det ikke gått. For store kunder har portoen gått ned, mens privatpersoner må betale mer enn før i mange land. Liberaliseringa har skapt noen få vinnere og mange tapere – er konklusjonen til Hermann.

Vinnerne er aksjeeierne i de tidligere monopolselskapene som ofte er privatisert og de største kundene. Taperne er privatpersoner og småbedrifter, særlig på landsbygda, og postansatte som har måttet tåle «en massiv forverring av ansettelsesvilkår og arbeidsforhold»

De gamle monopolselskapene har gjennomgående redusert bemanninga med 20-30 prosent, enkelte av dem har nesten halvert tallet på ansatte. Mange av de gamle storselskapene har også skifta fra faste til midlertidige ansettelser. De fleste av de nye jobbene er dessuten deltidsjobber.

I Nederland er nå 85 prosent av de ansatte i Dutch Post på deltid. I Litauen og på Kypros jobber 60 prosent av de ansatte deltid. Mange av de nye konkurrentselskapene har gått ekstra langt i å satse på deltidsansatte. I Tyskland har bare hver femte postansatt hos konkurrentene til Deutsche Post en fulltidsjobb.

I enkelte land opererer de nye konkurrentselskapene uten ansatte. De definerer i stedet postbud og sjåfører som «sjølsysselsatte» næringsdrivende.

Slike sjølsysselsatte har ikke noe oppsigelsesvern eller andre arbeidstakerrettigheter. De er også lavt lønna, ofte på akkordbasis. I Tyskland kan det bety ei timelønn på fem euro, altså rundt 45 kroner. Til gjengjeld jobber de til dels ekstremt lange dager, helt opptil 15 timer om dagen – ifølge Hermann.

Sjølsysselsetting er særlig vanlig i forbindelse med pakkepost og ekspresspost. Det skjer ofte ved at de store postselskapene knytter til seg «service-partnere» som i neste omgang leier sjølsysselsatte til å ta seg av omdelingen av brev og pakker.

I de nye konkurrentselskapene er lønningene vesentlig lavere enn i de gamle monopolselskapene. I Tyskland og Østerrike er forskjellen rundt 30 prosent. I Spania var forskjellen fram til krisa 35 prosent, men er steget til 50 prosent.

For å klare konkurransen fra de nye selskapene har mange av de gamle monopolselskapene innført to lønnsnivåer. De som var ansatt før liberaliseringa, har mer eller mindre beholdt lønna si, mens alle nyansatte lønnes til dels vesentlig lavere. I Deutsche Post tjener alle som er ansatt etter 2001, 30 prosent mindre enn sine eldre kolleger for samme jobb.

I Belgia er forskjellen bare 5 prosent, men i Østerrike 25 prosent og i Nederland 40 prosent. I Hellas tjener alle postansatte 35 prosent mindre enn før, men det er en helt annen historie som ikke skyldes den nye konkurransen om å dele ut brev og pakker.

Denne utviklingen har ført til at avtaledekningen undergraves. Hos konkurrentene til de gamle monopolselskapene er de ansatte ikke fagorganisert og dekkes ikke av noen tariffavtale. Det samme gjelder naturligvis også alle sjølsysselsatte.

Sluttbudskapet i forskningsrapporten er derfor både entydig og klar. Konkurranseutsettingen innen postsektoren i Europa «har lyktes i å redusere arbeidskostnadene og har endra det som var et reservoar av stabile og anstendige jobber, særlig for ufaglærte arbeidere, til et område med usikre (prekære) og lavlønte jobber».

Så ille trenger det ikke gå her i Norge. Det har det ikke gjort i Sverige, som var først ute med konkurranse i postsektoren, men så er da Posten Norge eneste reelle konkurrent til svenske Posten AB og følger samme tariffavtale. Men på pakkepost er konkurransen i Norge allerede hard og ute av trygg kontroll når det gjelder lønn og arbeidsforhold.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. januar 2014)

Det desperate tyske ja

72 kroner timen, kan det være redningen både for lavlønte tyskere og for EUs kriseland?


Etter lange og harde forhandlinger ble det i Tyskland en storkoalisjon mellom kristendemokrater og sosialdemokrater med Angela Merkel som forbundskansler.

Regjeringserklæringen er på over 170 sider. Gir den håp om at koalisjonsregjeringen vil dreie tysk politikk vekk fra den krisepolitikken som Merkel har påtvunget EUs kriseland?

Utviklingen i EU er via ni av de 170 sidene. På de sidene er det ingen nye tanker. Men så har da heller ikke de tyske sosialdemokratene – verken som opposisjonsparti eller i valgkampen – tatt avstand fra den krisepolitikken som Angela Merkel har stått for. Den er populær i Tyskland, ikke i Spania eller Hellas.

Krisa forklares med at regjeringene i en del EU-land mista kontrollen over budsjettene sine - og at de har et næringsliv uten den konkurranseevnen som trengs for å komme ut av krisa. Løsningen er reformer som kan styrke konkurranseevnen og statsbudsjett som kuttes for å få ned statsgjelda.

Slik skal det krisevridde EU gå baklengs inn i framtida med den politikken som gjorde krisa verre enn den trengte å bli – og langt verre å komme ut av. For EUs mange kriseland er det altså ingen ting i regjeringserklæringen som gir håp om at det skjebnesvangre tyske grepet om EUs krisepolitikk skal løsne.

Det er ingen ting som tyder på at de utallige oppfordringene som er kommet fra økonomer i inn- og utland, fra FN-organ som UNDP, Unctad og ILO, fra OECD og til og med fra IMF-sjefen Lagarde, om at Tyskland må øke lønningene sine og øke de offentlige utgiftene slik at det tyske markedet kan ta imot mer eksport fra kriselanda øst og sør i EU, har gjort noe inntrykk. Oppfordringene er kommet fordi Tyskland er det eneste landet som har de overskuddene som skal til for å utløse den vekstpolitikken som kan «få hjul i gang» i resten av EU.


Likevel er det et par lyspunkter i regjeringserklæringen, viktige for alle lavlønte i Tyskland, men av betydning også for EUs kriseland. Det skal innføres ei offentlig minstelønn på 8,50 euro – og det skal bli lettere å allmenngjøre tariffavtaler.

Ledelsen for sosialdemokratene (SPD) gikk til regjeringsforhandlingene i desperasjon. Valgresultatet var en katastrofe. Partiet fikk 26 prosent, mens kristendemokratene, CDU sammen med søsterpartiet CSU i Bayern, fikk over 41 prosent.

I tillegg var ferske erfaringer med å være i regjering med et flertall kristendemokrater, lite fristende. Storkoalisjon med Merkel som sjef, det hadde sosialdemokratene prøvd fra 2005 til 2009. Det endte med knall og fall ved valget i 2009.

Det sørgelige valgresultatet må paradoksalt nok ha gitt SPD en sterk forhandlingsposisjon. Partiledelsen kunne bare gå i koalisjon med CDU/CSU hvis en kunne vise til enkelte tydelige seire med stor symbolverdi. Ellers ville enda flere velgere vende dem ryggen.

I tillegg varsla SPD-ledelsen at forhandlingsresultatet skulle ut til uravstemning i partiet. Det betydde at forhandlerne til SPD stadig – og nokså troverdig – kunne hevde at dette ville medlemmene ikke gå med på. Denne gang skulle de 470.000 medlemmene ta avgjørelsen.

Hovedkravet fra sosialdemokratene var ei minstelønn på 8,50 euro timen. Det er et krav som tysk fagbevegelse har hatt øverst på kravlista i sju-åtte år.

Kravet om ei slik minstelønn har møtt enorm motstand fra sterke og taleføre krefter i det tyske samfunnet, fra store deler av næringslivet, fra toneangivende økonomer, i media og fra den politiske høyresida – og den både synes og høres i det tyske samfunnet. Det mest brukte argumentet har vært at ei minstelønn vil ta jobbene fra de lavlønte.

Argumentet er en bløff. Undersøkelser fra land etter land har vist at ei minstelønn ikke øker arbeidsløsheten – i hvert fall ikke når den legges på det nivået som minstelønner legges på. Tvert imot kan ei minstelønn øke sysselsettinga fordi den øker kjøpekrafta til mennesker som bruker hver eneste euro de tjener.

Ei minstelønn på 8,50 euro svarer med dagens kurs til 72 kroner timen. Det er et ekstremt lavt lønnsnivå i Norge, men ikke i Tyskland.

To millioner tyskere tjener mindre enn fem euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.

Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men bare i Polen har de økt like mye som i Tyskland. Det fikk IMF-sjefen Christine Lagarde til å kritisere Tyskland for å drive lønnsdumping.

Det er riktig nok ikke i eksportindustrien at lønningene ligger under 8,50 euro. Men tyske eksportbedrifter kjøper varer og tjenester også fra de delene av næringslivet der lønningene er så lave.


Lettere adgang til å allmenngjøre tariffavtaler, det lover også regjeringserklæringen. Det har vært det andre hovedkravet til fagbevegelsen i årevis.

Tyskland er - sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen mista makt da markedskonkurransen ble sluppet fri. Avtaledekningen har gått ned år for år. I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Nå er det nok flere.

De reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå. Det er f.eks. åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra overordna tariffavtaler ved lokale forhandlinger med arbeidsgiveren. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.

Uravstemningen i SPD viste at over 75 prosent av medlemmene godtok regjeringserklæringen. Så desperat ble situasjonen opplevd – også av partimedlemmene.

Men kampen er ikke slutt. I bransje etter bransje krever arbeidsgiverne unntak fra minstelønna. Allmenngjøring av tariffavtaler kommer ikke av seg sjøl. Den må fortsatt kjempes fram bransje for bransje.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. januar 2014)

onsdag 16. april 2014

Varsleren László Andor

EUs krisepolitikk må endres hvis EU skal overleve – hevder medlem av EU-kommisjonen

Et medlem av EU-kommisjonen, ungareren László Andor, gikk på mandag ut med en oppsiktsvekkende kritikk av den politikken som EU-kommisjonen og alle toneangivende EU-regjeringer har stått for gjennom denne krisa.

Jeg hørte László Andor på en konferanse for partier til venstre for sosialdemokratene i Amsterdam i 1997. Da var han en marxistisk orientert venstresosialist på 31 år – overbevisende skeptisk både til nyliberal økonomisk tenkning og til at østeuropeiske land burde bli medlem av EU.

I 2009 ble han – for meg – overraskende oppnevnt som medlem av EU-kommisjonen med ansvar for sysselsetting og sosiale spørsmål, det feltet der EU knuser mest av det som er verdifullt i Europa. Jeg fant ut at han før det hadde hatt en ledende stilling i EBRD, den europeiske banken for rekonstruksjon og utvikling som har til oppgave å støtte opp om overgangen til markedsøkonomi i Øst-Europa og lenger øst. Var han blitt en ungarsk Paul Chaffey?

Jeg fulgte derfor nøye med på hvordan han ordla seg når han sto fram offentlig som EU-kommissær. Han hadde en mer lydhør holdning i sosiale spørsmål enn andre i EU-kommisjonen, men politikken til EU-kommisjonen endra seg jo ikke.


For et halvt år sia sto han fram - på vegne av EU-kommisjonen - med utspill i retning av en mer sosialt ansvarlig krisepolitikk – omtalt i Klassekampen 16. mars. Nå er han knusende i sin analyse og sin dom over den krisepolitikken som er ført.

László Andor retter kritikken sin mot det han kaller Maastricht-ortodoksien, satsingen på det nyliberale svaret på alle problem som oppstår. Når statskassene mangler pengene, skal underskuddene fjernes ved å kutte utgifter og lønninger både i privat og offentlig sektor samtidig som alle markeder som påvirker arbeidslivet slippes fri.

Med en arbeidsløshet på 26,6 millioner menneske og en bnp-vekst anslått til 0,0 prosent i år må det tenkes nytt. For midt i den sosialt brutale stagnasjonen øker forskjellene mellom medlemsstatene, og de øker mest innen eurosonen. Gapet mellom kjerneland som Tyskland, Nederland og Østerrike og land i EU-periferien øker stadig.

Når kutt i lønninger og andre inntekter til husholdningene blir det viktigste verktøyet i krisepolitikken, monner ikke andre krisepolitiske tiltak. Profitten i deler av næringslivet kan nok øke, men det fører ikke til investeringer fordi arbeidsløshet og økende fattigdom rammer kjøpekrafta i samfunnet.

På ett område var Maastricht-ortodoksien helt kategorisk: Arbeidslivet var for rigid. Folk skifta jobb alt for sjelden. Det var alt for vanskelig å si opp ansatte. Rammene om arbeidstida var alt for faste. Løsningen ble å svekke oppsigelsesvernet og andre faglige rettigheter, sette ned dagpengene for arbeidsløse og presse lønnsforhandlinger lengst mulig ned mot den enkelte arbeidsplass.

Men når alle markeder skrumpa inn og arbeidsløsheten økte, ble det fleksible arbeidslivet den verste av alle løsninger. De som ikke tviholdt på jobben, risikerte å havne uten jobb eller i jobber med lavere lønn, dårligere arbeidsvilkår og større risiko for å miste jobben. De oppsagte havna naturligvis i samme situasjon.

Det var også et dogme at valutaunionen ikke skulle være en «overføringsunion». Når et medlemsland kom i pengevansker, skulle problemene løses uten hjelp fra andre euroland. Dette prinsippet har skrittvis blitt brutt, først med de store kriselåna til Hellas, Irland, Portugal og Kypros – riktig nok på vilkår av ekstrem kuttpolitikk. Seinere har sentralbanken i tillegg gått ut med rause løfter om hjelp til banker i krise.

László Andor ser det sånn at mellom eurosonens nord (Tyskland, Nederland, Østerrike og Finland) og eurosonens periferi har det oppstått grunnleggende motsetninger som truer samholdet innen valutaunionen. Og han tar i så det monner: Hvis Maastricht-ortodoksien fortsatt får bestemme politikken, kan noen land i sør «ikke være langt unna en katastrofal situasjon hvor euro-medlemskapet og demokrati ikke lenger er forenlig».

«Valutaunionen fungerer for øyeblikket slik at den er til fordel for kapitaleiere og kreditorer i underskuddsstatene og ødeleggende for arbeidere og entreprenører i realøkonomien, for debitorer av alle slag og for de fleste brukerne av offentlige tjenester

Denne situasjonen kan ikke vare. Den vil enten endres ved at valutaunionen endres, eller ved at EU ødelegges av politisk konflikt mellom eurosonens vinnere og tapere - hevder László Andor.

De som ikke oppfatter risikoen som så akutt, må i hvert fall være forberedt på at EU går inn i «en lang periode med lav økonomisk aktivitet, høy arbeidsløshet og stadig hardere sosiale tider, uten bedring i medlemsstatenes evne til å fremme kvalitetsjobber eller offentlige tjenester».

Litt kryptisk konkluderer László Andor: «Skal EU komme vekk fra Maastricht-ortodoksien krever det initiativ ikke bare fra dem som har stått for den, men også fra mange av dem som har vært ramma av den. Hovedansvaret ligger på hvert medlem av Det europeiske rådet (dvs. regjeringssjefene) og på alle ledere som stiller opp til valg til EU-parlamentet. Virkelige kontroverser trengs for at framskritt kan gjøres


Artikkelen til László Andor kan leses på to måter – som en avskjedssøknad (han har så allikevel ingen sjanse til å bli gjenoppnevnt til EU-kommisjonen neste år av dagens regjering i Ungarn) – eller som en marsjordre foran valget til EU-parlamentet i mai til alt og alle som vil bryte med Maastricht-ortodoksien, både innen fagbevegelsen, sosialdemokratiet (partiene lengre til venstre vil omfavne perspektivet hans uansett) og sosialpolitiske miljøer av alle avskygninger: Nå må alle gode krefter stå sammen om et brudd med EUs krisepolitikk!

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. desember 2013)

Høyt spill i Risavika

Havnearbeideres enerett til lossing og lasting er avgjørende for arbeidsvilkåra til havs

Konflikten i Risavika kan se ut som en bagatell, men har store dimensjoner. Den dreier seg i utgangspunktet om den eneretten til å utføre losse- og lastearbeid som er fastsatt i tariffavtalene til havnearbeidere, en enerett som har vært viktig for å verne om havnearbeidernes lønns- og arbeidsvilkår.

Transportarbeiderforbundet (NTF) krever å få opprette tariffavtale med Risavika Terminal AS i nærheten av Stavanger. Risavika er ei privathavn, og eierne vil ha vekk eneretten slik at det kan bli konkurranse om å losse og laste skip.

Men konflikten i Risavika er samtidig del av en verdensomspennende kamp for noenlunde anstendige lønns- og arbeidsvilkår i internasjonal skipsfart. I den kampen er havnearbeideres enerett til lossing og lasting et avgjørende element.

En slik enerett har vært så viktig også internasjonalt at den er sikra gjennom ILO-konvensjon nr. 137. Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1974.

I de største havnene i Norge er losse- og lastearbeiderne ansatt ved et losse- og lastekontor som leier dem ut til skipsekspeditører og andre havnebrukere. Denne eneretten til å utføre losse- og lastearbeid er fastsatt i tariffavtalene til havnearbeiderne – helt i samsvar med ILO-konvensjon 137.


Dimensjonene over Risavika-konflikten er store fordi det er mange flere enn havnearbeiderne som er avhengige av at det fins en slik enerett til lasting og lossing rundt om i havnene. Det eneste som kan bidra til noenlunde anstendige lønns- og arbeidsvilkår i internasjonal skipsfart, er nettopp de maktmulighetene som eneretten gir havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia.

På de sju hav fins det ingen internasjonal regulering av lønns- og arbeidsvilkår – annet enn noen internasjonale konvensjoner som ingen reder plikter å følge. Store deler av skipsfarten er uten tariffavtaler, og få steder er det vanskeligere å starte fagforening enn på skip under bekvemmelighetsflagg med eiere som gjemmer seg bak stabler av holdingselskap.

Det har derfor vært vanskelig å organisere sjøfolk i internasjonal fart til effektivt forsvar for menneskeverdige lønns- og arbeidsvilkår. Det er lett å finne arbeidsvillig mannskap rundt om i verden.

Samtidig er konkurransen så hard at også seriøse redere flykter dit regelverket er svakest. Det har i land som Norge tvunget fram såkalte ”internasjonale skipsregistre” med svekka regelverk for skip i utenriksfart – for at ikke alle redere skulle flytte skipa sine ut av landet.

Sjøfolk er organisert i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har bygd opp et nett av inspektører som varsler hvis et skip bryter de minstereglene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF sjøl har satt. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last blir ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.

Denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk er det eneste som har hindra full rasering av standardene i internasjonal skipsfart. Det er denne solidariteten som undergraves når eneretten til havnearbeiderne faller bort.


I EU har eneretten til lossing og lasting vært en skikkelig torn i øyet på konkurranse-ideologene. EU-kommisjonen la i august 2001 fram et forslag til havnedirektiv som krevde at det skulle være konkurranse om lasting og lossing av skip i alle større havner. Det skulle for eksempel være lov å bruke mannskapet ombord på skipa til å losse og laste.

Hvis havnedirektivet hadde blitt vedtatt, ville det ha undergravd den eneretten som havnearbeidere har hatt i de fleste europeiske havnene. Hvis skip kunne lastes og losses av skipets eget mannskap, ville det ha åpna for en lønnsdumping uten nedre grense. På skip med bekvemmelighetsflagg er lønningene ofte en brøkdel av havnetariffen.

I hver enkelt havn ville lønns- og arbeidsvilkår bli midler i konkurransen om oppdrag, og presset nedover ville forsterkes siden også havnene i stigende grad kastes ut i en tilsvarende konkurranse for å sikre seg anløp fra flest mulig skip.

Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) mobiliserte derfor kraftig mot havnedirektivet og organiserte en serie aksjonsdager mot det. Alt i september 2001 var det politisk streik ved alle større havner i Europa. I Norge sto arbeidet stille i 45 havner.

Transport- og havnearbeiderforbund over hele Europa gikk i flere år til aksjon i havnene og jobba for å få breiest mulig støtte fra andre forbund, fra landsomfattende fagbevegelser og fra Euro-LO. Fra denne mobiliserte fronten satte en så press på medlemmene i EU-parlamentet

To ganger klarte disse breie kampanjene å stoppe havnedirektivet, første gang i 2003 og andre gang i 2005. Begge ganger stemte knappe flertall i EU-parlamentet ned direktivet til tross for at de aller fleste EU-regjeringene ville ha direktivet vedtatt.


Uten godt organiserte havnearbeidere med enerett til lossing og lasting ville det ikke vært mulig for ITF å stille sine minstekrav til lønns- og arbeidsvilkår i internasjonal skipsfart. EUs havnedirektiv ville ha fjerna grunnlaget for denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk ved å slippe konkurransen løs i hver eneste europeiske havn og ved å sette havnearbeidere opp mot besetning når skip skal losses eller lastes.

EU-direktivet faller dessuten inn i et større mønster. Havner konkurranseutsettes og privatiseres over hele verden, mens fagforeninger undergraves og presses vekk. Havna i Risavika kan bli ei av dem.

Det som kompliserer situasjonen i Risavika, er at IndustriEnergi også organiserer havnearbeidere og har medlemmer i Risavika. Men det er så mye som står på spill i denne konflikten at de to LO-forbunda, NTF og IndustriEnergi, burde klare å sortere vekk det som hindrer en felles opptreden,


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. desember 2013)

EU mot ILO og Jagland

Kollisjonen mellom EUs markedsfriheter og menneskerettighetene til ILO og Europarådet.

To kollisjoner ryster nå det arbeidsrettslige landskapet i Europa. EU-retten har sia desember 2007 kollidert med ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. Nå kolliderer EU også med Europarådet og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

20. november fastslo Europarådets Sosialkomite at den svenske «Laval-loven» (Lex Laval) er i strid med Sosialpakten til Europarådet. Denne komiteen har som sin eneste oppgave å passe på at medlemsstatene i Europarådet følger Sosialpakten slik de skal. Det mener komiteen at Sverige ikke gjør.

Laval-loven ble i 2010 vedtatt av Riksdagen med knapt flertall (135 mot 130) for å føye seg for EU-domstolens Laval-dom fra desember 2007. Denne dommen slo fast at faglige rettigheter skal underordnes markedsfrihetene til EU og snudde viktige deler av EUs arbeidsrett opp-ned i forhold til hvordan den hadde vært praktisert inntil da.

Det innebar f.eks. at når en arbeidsgiver tar med seg ansatte for å gjøre en jobb i et annet land, kan dette landet ikke lenger kreve at de ansatte må lønnes over et minstenivå fastlagt i EUs utstasjoneringsdirektiv. Tvert om kunne ingen EU-land kreve at de skulle lønnes over dette nivået. Det som hadde vært et gulv, ble gjort til et tak.

Når Laval-loven fordømmes, settes samtidig Laval-dommen til EU-domstolen under press. Det kan gi ekstra tenning i forbitrelsen til Euro-LO og store deler av den europeiske fagbevegelsen mot den rettstilstanden som EU-domstolen har etablert etter 2007 – midt i eir krise som kaster millioner ut i arbeidsløshet og brutal sosial nød.


Det var i desember 2007 at EU-domstolen brøyta seg inn i det svenske avtalesystemet. To fagforbund, Byggnads og Elektrikerforbundet, hadde i november 2004 gått til blokade av et latvisk selskap (Laval) som nekta å inngå tariffavtale for sine medbrakte arbeidstakere. Etter svensk arbeidsrett var blokaden fullt lovlig. Sveriges arbeidsminister Hans Karlsson fastslo at det latviske firmaet ”behandles på samme måte som svenske firma som ikke vil inngå tariffavtaler”.

Men EU-domstolen fastslo
• at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.,
• at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige,
• at faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EU-domstolen setter,
• at blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige, er ulovlig.

To år seinere ble de to fagforbundene dømt av den svenske Arbetsdomstolen til å betale Laval en erstatning på tre millioner kroner for ulovlig blokade. De pengene bør de svenske fagforbundene få tilbake av regjeringen - mener ekspertkomiteen til ILO.

De to store arbeidstakerorganisasjonene i Sverige, LO og TCO, forlanger nå naturlig nok at Laval-loven «må skrotes». Det var da også LO og TCO som for ett år sia klagde Laval-loven inn for Europarådets Sosialkomite.

I Riksdagen har Ali Esbati på vegne av Vänsterpartiet fremma en interpellasjon som ber regjeringen ta konsekvensen av vedtaket til Sosialkomiteen.

Foreløpig svarer arbeidsmarkedsminister Elisabeth Svanesson at Sosialkomiteen tar feil – og at Laval-loven er forenlig med Sosialpakten til Europarådet.

Men de 15 medlemmene av Sosialkomiteen er høyt kvalifiserte jus-eksperter fra femten land og har ikke andre oppgaver enn å passe på at Sosialpakten overholdes i medlemsstatene. Om Laval-loven var komiteen ikke i tvil. LO og TCO reiste fire punkter i klagen sin – og fikk medhold på alle fire. På to av punktene var sosialkomiteen enstemmig. På de to andre punktene var stemmetallet 13-1.


Forrige kollisjon opplevde EU i februar i fjor da Laval-loven fikk hard påpakning fra ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. En uttalelse fra ILOs juridiske ekspertkomite fastslo at Laval-loven var i strid med ILO-konvensjon nr. 87, en av kjernekonvensjonene til ILO. Laval-loven måtte derfor endres slik at den ble forenlig med ILO-konvensjon nr. 87.

Forholdet mellom ILO-konvensjoner og EU-regler er på ingen måte avklart innad i EU. EU-domstolen har forsøkt å hevde at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler. Men de fleste EU-land slutta seg til viktige ILO-konvensjoner lenge før EU-domstolen provoserte all aktiv fagbevegelse med dommene sine.

Forholdet til Europarådet har vært mindre omstridt – i hvert fall på papiret.
Europarådets domstol i Strasbourg (EMD) har den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som sitt rettsgrunnlag.

I 1975 fastslo EF-domstolen uttrykkelig at rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, også de faglige rettighetene, er del av EU-retten.

En henvisning til EMK kom inn i sjølve EU-traktaten i 1992. I Maastricht-traktaten står det at EU ”respekterer de grunnleggende rettighetene garantert av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som generelle prinsipper for EU-retten”. (Art. 6.2)

Amsterdam-traktaten av 1997 fulgte opp ved å gi EF-domstolen myndighet til å dømme etter disse prinsippene. (Amsterdam-traktatens art. 46.d)

Den gjeldende EU-traktaten, Lisboa-traktaten, viser også til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som ”prinsipper i EU-retten” (Art. 6.3)

Det mest spennende nå er at det i Lisboa-traktaten står at EU skal søke medlemskap i Europarådet. Der er alle EU-land medlemmer sammen med 20 land som ikke er medlem av EU.

Dommene til EMD er juridisk bindende for alle land som er medlem av Europarådet. De vil dermed også være bindende for EU hvis EU blir medlem av Europarådet.

Det har vært årelange forhandlinger om dette medlemskapet. Kanskje er det EU-domstolen som stritter imot å få en annen domstol over seg?

For én viktig forskjell er det på EU-rett og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det står ingen ting i denne konvensjonen om markedsfrihetenes overherredømme.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. november 2013)

TTIP: Hemmelig kamp om makt

Når vern om miljø, livsvilkår og demokrati må vike for investorers «framtidige fortjeneste»


På tvers av Atlanterhavet og Stillehavet forhandles det nå om to nokså likelydende avtaler som vil avskaffe det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder og overføre makt til næringslivsledere.

Mellom EU og USA forhandles det om TTIP (Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership) og mellom USA og ti andre Stillehavsland forhandles det om TPPA (Trans-Pacific Partnership Agreeement). De ti er Australia, Brunei, Canada, Chile, Malaysia, Mexico, New Zealand, Peru, Singapore og Vietnam.

Det er investeringsdelen av avtalene som griper inn mot maktforholda både i verdensøkonomien og i de enkelte samfunn. Forhandlingene foregår derfor bak lukkede dører. Det som kommer av lekkasjer, benektes umiddelbart. I tillegg settes det inn stor innsats for å «selge» avtalene som noe alle er tjent med.


På EU-kommisjonens hjemmeside kan en lese at «TTIP vil kunne øke økonomien til EU med 120 milliarder euro, økonomien til USA med 90 milliarder dollar og økonomien til resten av verden med 100 milliarder euro».

Der står det også at EUs eksport til USA kan vokse med 28 prosent og at en gjennomsnittsfamilie på fire kan bli 545 euro rikere «hvert år» (!). Og sjølsagt vil det bli skapt «millioner av nye jobber» i EU. Det trengs.

Smuler faller det overalt. Under overskriften «Eksportguldet venter i USA» forteller næringsorganisasjonen Dansk Industri at avtalen vil skape 15.000 nye jobber i Danmark og at en iPad vil gå 126,90 kroner ned i pris. Betydningen kan nesten ikke overvurderes, har handelsministeren sagt.

Såpass må en ta i for å få oppmerksomheten vekk fra det plagsomme ved TTIP: at avtalen vil gi konsern makt som de aldri har hatt i eget land hvis de kan investere på tvers av grenser


Et sentralt trekk ved de hundrevis av tosidige investeringsavtaler som har vært inngått det siste tiåret, er de såkalte investor-stat-reglene. De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som er tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som dømmer skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår som det har tatt tiår med sosial og politisk kamp å nå fram til. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers “framtidige fortjeneste”.

Her er noen eksempler:
• Equador ble dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA. Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.
• Året før vant oljeselskapet Chevron fram med at det ikke trengte å fjerne oljesølet etter en oljekatastrofe. Det hjalp ikke at Ecuador hadde grunnlovsdekning for kravet mot Chevron.
• Et annet stort søksmål ble retta mot Argentina. EDF, verdens største kraftselskap fikk en erstatning på 166 millioner dollar pluss renter fordi regjeringen ikke lot strømprisene stige for å komme ut av den dramatiske krisa i 2001-2002.
• I Canada har Lone Pine Resources krevd 250 millioner dollar for den «tilfeldige, lunefulle og ulovlige tilbakekallelsen av selskapets rett til å utvinne olje og gass under Saint Lawrence-elva.» Det er et midlertidig forbud mot fracking det dreier seg om.


Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for slikt. Men ved å etablere filialer i andre land kan et konsern utnytte investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til.

3300 EU-selskap har mer enn 24.000 datterselskaper i USA, og 14.000 USA-selskap har nærmere 51.000 datterselskaper i EU. Via sine datterselskaper i USA vil selskap i EU gjennom TTIP få rettigheter som langt overstiger de rettighetene de har i henhold til EUs eget regelverk. Tilsvarende vil selskap i USA kunne påberope seg investorrettigheter i TTIP som går langt utover hva de har i amerikansk lovgivning hvis investeringene skjer fra en filial i EU.

Slik fungerer innvestor-stat-reglene som brekkjern mot nasjonal lovgivning som ikke kan utfordres ved investeringer innen rammen av den enkelte stat.

Den politiske kampen om innholdet i slike investeringsavtaler er likevel ikke avgjort. Her er tre eksempler på motstand fra vidt forskjellig hold:
• Forbrukernettverket TACD (Trans Atlantic Consumer Dialogue), der Forbrukerrådet er med fra Norge, advarer mot slike investor-stat-regler: «Investorer må ikke gis rett til å saksøke regjeringer i hemmelige private domsinstanser for å unngå de velfungerende nasjonale rettssystemene og robuste eiendomsreglene i USA og EU. Erfaring viser hvordan mektige næringsinteresser … har brukt investor-stat tvisteløsninger til å utfordre og undergrave forbrukervern og miljøvern
• I USA har organisasjonen for de 50 delstatene (NCSL) gått sterkt imot investor-stat-regler som gir utenlandske selskap flere rettigheter enn innenlandske selskap har. NCSL vil derfor ikke godtar noen investeringsavtale (BIT) eller handelsavtale (FTA) som inneholder slike investor-stat tvisteløsningsordninger.
• Søramerikanske land har vært særlig utsatt for investor-stat søksmål. De ni ALBA-statene (Antigua and Barbuda, Bolivia, Cuba, Dominica, Ecuador, Nicaragua, Saint Vincent and the Grenadines, Venezuela og Saint Lucia) har derfor gått sammen for å organisere et alternativt tvisteløsningsregime for investeringsavtaler.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. november 2013)

Vårt ansvar for Europa

Hva kan vi gjøre for et Europa som er ei slagmark både økonomisk, sosialt og politisk?

Det leites etter lyspunkter rundt om i Europa. Det er f. eks. uomtvistelig at spanjolene har økt eksporten sin, at greske lønninger har falt så mye at de snart er konkurransedyktige og at veksten er tilbake i eurosonen, riktig nok bare med noen brøkdeler av en prosent.

Men mange kriseland i Europa tjener nå mer på eksporten sin enn de må betale for importen. De største kriselanda, Italia og Spania, går f.eks. med komfortable overskudd på betalingsbalansen med utlandet. Det gjør også eurosonen som helhet.

Wolfgang Münchau, den dominerende økonomikommentatoren i Financial Times, er likevel urokkelig i sin pessimisme. Hans fastslår den enkle sannheten at når eurosonen nå eksporterer mer enn den importerer, betyr det bare at det skjer på bekostning av resten av verden der det fins land som er mye verre stilt enn kriselanda i Europa. (FT 27. oktober)

Men om det begynner å skinne av eurosonen som statistisk enhet, så skjer det ingen bedring i balansen verken innad i eurosonen eller i EU som helhet. Der øker fortsatt de provoserende forskjellene mellom det relativt velstående nord og krisesamfunnene i sør og øst

IMF har satt opp regnestykker som, i følge Münchau, viser at de «nødvendige endringene» som må til for å bedre balansen innad i EU er «absolutt enorme». Og fortsatt i følge Münchau: «IMF tror ikke at det vil skje».

Markedsliberalismens mest iherdige ukeavis i Europa, Economist, erkjenner nå (26. oktober) at det ikke var slepphendte regjeringer som utløste krisa i Europa. Det var «overdreven privat opplåning» som hadde skylda. Hellas er unntaket der regjeringene i tur og orden brukte for mye penger og tok inn alt for lite i skatt.

I Spania og Irland var det ekstreme boligbobler som sprakk, og i Portugal var det næringslivet som lånte halsbrekkende mye alt for lenge for å holde virksomheten i gang

I USA er privatgjelda kraftig redusert de siste åra. Det er den derimot ikke i Europa. En av grunnene er, i følge Economist, at en huseier i USA kan levere nøkkelen til banken og takke for seg uten å stå ansvarlig for den gjelda som overstiger markedsverdien av boligen.

Bedriftsgjelda er særlig stor i Italia, Spania og Portugal der oppimot halvparten av gjelda faller på bedrifter som ikke har dekning for å betale rentene på de låna de har tatt opp.

IMF har etter hvert funnet ut at høy privatgjeld er mer skadelig for livsgnisten i det økonomiske livet enn høy offentlig gjeld. Ja, det er visstnok også slik at overdreven offentlig gjeld bare er farlig for den økonomiske veksten hvis også bedrifter og husholdninger har ei gjeld som er i overkant stor.

Det skal visstnok være slik at når privatgjelda når opp i det dobbelte av bruttonasjonalproduktet passeres et vippepunkt. Da sliter så mange husholdninger og bedrifter med å betjene låna sine at vekstevnen i samfunnsøkonomien tar alvorlig og langvarig skade av det.

Det er da for mange husholdninger setter ned forbruket sitt i stedet for å dra kredittkortet en gang til. Det er da for mange bedrifter heller prøver å finne rom for å betale ned på gjelda si enn å investere i ny eller økt virksomhet. Det er da for mange banker er blitt så skremt av utlånstapa sine at de tviholder på det de har av penger i stedet for å låne dem ut.

Derfor er det særlig kritisk for framtidsutsiktene i Europa at åtte av sytten euroland for tida har ei privatgjeld som nettopp ligger over det dobbelte av sitt brutto nasjonalprodukt. I sju av dem er det gjelda i næringslivet som er størst.

Bare i Nederland er det husholdningene som har den største delen av den samlede privatgjelda. Der har hver fjerde boligeier i dag en bolig med en markedsverdi som er lavere enn det resterende boliglånet.

Her i Norge har det vært en stadig tilbakevendende debatt mellom politikere på venstre- og høyresida om det utløser flere arbeidsplasser å bruke en million kroner på jobbskaping enn å gi en million i skattelette til skatteytere og bedrifter. IMF har begynt å helle til venstre i det spørsmålet.

Angela Merkel har, sammen med «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, til nå vært mye tøffere mot grekere som ikke kan betale regningene sine enn mot tyske banker som har lånt dem penger.

IMF er etter hvert kommet på bedre tanker: Organisasjonen erkjenner at det ble stilt alt for harde kuttkrav som vilkår for de store lånepakkene fra «troikaen», særlig til Hellas. Det førte til at det ble så lite penger både blant forbrukere og i næringslivet at arbeidsløsheten var dømt til å øke til nivåer som både samfunnsøkonomisk og sosialt ender i et uholdbart og skremmende kaos.

Kuttpolitikken tvang fram en arbeidsløshet som på sin side pressa lønningene enda lavere ned enn regjeringen fikk til - og som bidro til nedadgående spiraler med en egentyngde som spredte håpløshet og knuste pågangsmot både blant unge og gamle

Da er det ikke til å undre seg over at EUs mange planer om ei lysende europeisk framtid ligger i grus. Sjøl under høykonjunkturen utover på 2000-tallet ble det tenkt alt for optimistisk i Brussel. Den stolte Lisboa-strategien fra 2000 om hvor EU skulle være økonomisk og sosialt i 2010 måte vrakes alt i 2005.

Den ble skjøvet til side av Europa 2020-planene. De skulle blant veldig mye annet fjerne tallet på mennesker i «risiko for fattigdom og sosial utstøting» med 20 millioner sammenlikna med situasjonen i 2008. Nå er EU 24 millioner mennesker ute av den kursen.

75 prosent av EU-borgerne skulle være i jobb i 2020. Da må det – netto – skapes jobber til over 17 millioner mennesker de neste sju åra. Foreløpig går tallet på sysselsatte ned og ikke opp.

Norge er foreløpig det landet som har skapt flest nye arbeidsplasser for EU-borgere. Det er ingen ting å skryte av. Det ordna markedene og ikke politikerne. Men det stiller en utfordring: Hva kan vi gjøre fra norsk side med den sosiale og politiske slagmarka som er dagens Europa?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. november 2013)