lørdag 14. november 2009

Kampen mot EF-dommene

EU-kommisjonen, de fleste EU-regjeringene og EU-parlamentet støtter EF-domstolen

EF-domstolen har med en serie dommer snudd opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.

Domstolen påtvinger EU en tolkning av direktivet som innebærer sterke begrensninger for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. I land med høyt lønnsnivå blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.

Europeisk fagbevegelse har naturlig nok reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes.

Foreløpig er det fire spor som følges:
1. Det er foreslått et tillegg til EU-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
2. Det er foreslått å forhandle fram unntak fra EU-traktaten, unntak som gir de enkelte medlemsstatene rett til å beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen
3. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar. Retten til å streike mot utenlandske selskap må da begrenses, og fagforeninger og fagforbund må finne seg i å godta at utstasjonerte arbeidsinnvandrere kan jobbe med lønn og arbeidsvilkår som er lavere enn de nasjonale tariffstandardene.


En sosialprotokoll?

En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene, er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.

Euro-LO har foreslått en protokoll i fire korte punkter. Kjernen i forslaget uttrykkes slik: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

Muligheten for å få vedtatt en protokoll som at nasjonal arbeidsrett er overordna EUs grunnleggende markedsfriheter er nok minimal. Enhver traktatendring krever at alle EU-regjeringene er enige om det, og det er de definitivt ikke. Flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.

Det er like usannsynlig i dagens EU å få i gjennom en traktatendring som gir enkeltland rett til å beholde sin egen arbeidslivsmodell.

Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. EU-kommisjonen har den løpende tolkningsretten, men da innen rammen av de tolkningene som EF-domstolen legger til grunn for sine dommer.

Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men heller ikke det er særlig realistisk under dagens politiske konjunkturer.

Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 sikrer at markedsfriheter i lang tid framover vil overordnes faglige rettigheter.

Også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokrater i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 5 av 27 regjeringer. Det betyr at nyliberalt orienterte regjeringer fullstendig dominerer innad i EUs Ministerråd. Markedsliberale partier har dessuten et større flertall i EU-parlamentet enn noen gang.

Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet, særlig gjennom Laval- og Rüffert-dommene.

En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund. Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til noe slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.

Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 27 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor på kort sikt ikke særlig lovende.

Den EU-kommisjonen som i løpet av uker skal avløses av en ny, har likevel forstått at uroen over dommene må ”håndteres” på en eller annen måte. Det er derfor satt ned en svær komite med ett medlem fra hver EU-regjering og ti medlemmer fra hver av partene i arbeidslivet – i alt nærmere halvt hundre personer. Komiteen starta arbeidet sitt i mars 2009 og skal legge fram sine forslag innen juni 2010.

Det som er blitt en “sannhet” i media, er at EU-kommisjonens president, Barroso, har lovt å endre utstasjoneringsdrektivet. For å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, strakte Barroso seg langt for å få støtte fra den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet. Det fikk han ikke, og det eneste han lovte, er at han vil oppsøke direktivet på ny, ikke at han vil endre det. Han sa “revisit”, ikke “revise”.

/Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. november 2009)

Lønnsdumping påbys

EF-domstolen har med full støtte fra EU-kommisjonen gått til krig mot fagbevegelsen

EF-domstolen har med en serie dommer åpna for lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det har skjedd ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

Når tjenester ytes på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalt utstasjonering (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Utstasjonering betyr at et selskap har et oppdrag i et annet land og tar med seg sine egne ansatte til å gjøre jobben.

I utstasjoneringsdirektivet fastslås det::
Fellesskapsretten er ikke til hinder for at medlemsstatene anvender sin lovgivning eller tariffavtaler inngått mellom partene i arbeidslivet på personer som er ansatt, også midlertidig, på deres territorium, selv om arbeidsgiveren er etablert i en annen medlemsstat.” (Betraktning nr. 12)

Før EF-domstolens Laval-dom fra desember 2007 ble dette forstått slik at statene gjennom lov eller tariffavtale kan tilby utstasjonerte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som EU-retten ikke kan sette til side.

EF-domstolen har gjennom en serie dommer (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås.

Utstasjoneringsdirektivet ble etter lange dragkamper innført i 1996 med det tydelige formål å sikre utstasjonerte arbeidstakere et forsvarlig lønnsnivå. Det var slik direktivet ble begrunna av EU-kommisjonen, det er slik direktivet ble oppfatta av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet, og det er slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007.

At dette er den intensjonen som vant fram i 1996, vises bl.a. ved at det opprinnelige forslaget til direktiv opererte med ei grense på tre måneder. For oppdrag under tre måneder skulle arbeidsgiveren stå fritt til å betale sine utstasjonerte ansatte lønn etter hjemlandets standarder. Først for mer langvarige oppdrag skulle direktivet sikre de ansatte lønn i samsvar med lov og avtale i det landet der arbeidet ble utført.

Etter massiv kritikk fra fagbevegelsen og langvarige debatter ble denne tre-måneders-grensa tatt helt vekk. Direktivet skulle gjelde fra første dag.

Det er derfor lovgivernes intensjoner som EF-domstolen suverent satte til side med dommene sine. Men det skulle gå elleve år før EF-domstolen slo til..

Så seint som i mai 2007 ga generaladvokaten i EF-domstolen, Paolo Mengozzi, i sin forhåndsprosedyre den svenske fagbevegelsen medhold i Laval-konflikten. Han mente at det ikke var i strid med EU-retten når svensk fagbevegelse brukte kampmidler for å sikre at utenlandske arbeidstakere skulle ha svensk lønn når de var på oppdrag i Sverige – slik det var full adgang til etter svensk lov.

Prosedyren til Mengozzi fikk forskningssjef Jon Erik Dølvik i FAFO til å uttale seg slik til Morgenbladet: ”Dette er ikke overraskende, og det kan forhåpentligvis bidra til å avkrefte en del myter i norsk debatt om at de fire friheter er overordnet alle andre hensyn, og faglige rettigheter spesielt, i EU-retten. Dersom uttalelsen blir stående, bekrefter den de tolkninger av gjeldende EU-rett som har vært lagt til grunn i Norden når det gjelder utstasjonering av arbeidstagere. Det er vertslandets regler som skal gjelde, og dersom man bruker boikotter og sympatiaksjoner er det heller ikke i strid med EU-retten.” (Morgenbladet 25.5.07)

Et halvt år etter gikk EF-domstolen med Laval-dommen i stikk motsatt retning. Det kom som et sjokk på fagbevegelsen i mange land. Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene er ikke noe mindre enn en serie med krigserklæringer mot medlemsstatenes rett til å ha en sjølbestemt arbeidslivs- og sosiallovgivning som går utover det minstenivået som EF-domstolen er villig til å godta.

Det fins ingen politiske vedtak, verken i Ministerrådet eller i EU-parlamentet, om at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til de lovgivende organene ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)

Dommene er likevel ikke arbeidsulykker fra uryddige dommere eller avvik fra den generelle utviklingen av EU-retten. EF-domstolen har etter hvert fått full støtte fra EU-kommisjonen. I en historisk sammenheng må dommene forstås som et konsekvent forsøk på å innlede en ny fase i EUs markedsintegrasjon.

EF-domstolen har alltid sett det som sin oppgave å fremme utviklingen mot stadig mer overnasjonalitet – mot ”en stadig tettere union”, som det ble uttrykt alt i Roma-traktaten fra 1957. Det skjer ved at domstolen fjerner alt som står i veien for at de fire markedsfrihetene får fullt gjennomslag. De rettighetene som organiserte arbeidstakere har kjempa fram innen nasjonale rammer de siste 3-4 generasjonene står i veien for en så tett union – slik EF-domstolen og EF-kommisjonen ser det.

Dette rammer fagbevegelsen også i EØS-landet Norge som sa nei til denne unionen i 1994. Nå tvinges denne delen av unionen på oss bakveien gjennom dommene til EF-domstolen.

Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet (96/71/EF), også kalt utsendingsdirektivet, gjelder ansatte i et selskap som utfører et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. Direktivet har hatt som hovedregel at ethvert land kan vedta regler som sikrer at arbeidere som er utstasjonert fra andre land skal kunne ha lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.

Et polsk selskap som tar med ansatte fra Polen for å utføre et oppdrag i Norge, er underlagt utstasjoneringsdirektivet. Det betyr at arbeidet må utføres etter reglene i den norske arbeidsmiljøloven, og Norge kan ha lovbestemte regler som sikrer et minstenivå på de lønningene som betales. De eneste lovreglene vi har, er loven om allmenngjøring av tariffavtaler.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. oktober 2009)

Kampen om ILO 94

ESA og EFTA-domstolen har ingen myndighet til å avgjøre forholdet mellom ILO og EØS

Arbeidsinnvandrere i Norge skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere”, fastslås det i Soria Moria II.

Det står også at ”regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”. Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.

Det er ei klar melding til overvåkingsorganet ESA som har varsla at EØS-regler kan forby å stille et slikt krav. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen.

Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.

Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen som begrunnelse for å sette søkelyset på ILO 94. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.

Rüffert-dommen har innad i EU skapt en svært uryddig rettstilstand når det gjelder offentlige oppdrag:
- Dommen gjelder ikke når oppdraget utføres av innenlandske selskap. Da kan det kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder ikke når oppdraget utføres av selskap registrert utafor EU-/EØS-området.Da kan det også kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder heller ikke når oppdraget utføres av selskap registrert i et annet EU-EØS-land hvis oppdraget utføres uten utstasjonering av arbeidere.

Det er bare når et offentlig oppdrag utføres av et selskap registrert i et annet EU-/EØS-land med arbeidere utstasjonert fra slike land, at det i henhold til Rüffert-dommen ikke kan kreves lønn på nivå med tarifflønn.

ILO-ledelsen har reagert med bekymring på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslår den at ILO 94 er viktig av to grunner:
- Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag.
- Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår.

ILO frykter at Rüffert-dommen også kan ramme to andre konvensjoner. Det er konvensjon nr. 87 og nr. 98. Konvensjon nr. 87 handler om retten til å organisere seg i arbeidslivet og til å forsvare sine interesser også med streik, mens nr. 98 handler om retten til å forhandle og inngå kollektive avtaler med arbeidsgiveren. Dette er konvensjoner som alle de 27 EU-statene har ratifisert.

ILO understreker at streikeretten er anerkjent internasjonalt som en fundamental rettighet for arbeidstakere og deres organisasjoner. Konvensjon 87 angir bare to begrensinger i retten til å streike:
- for statsansatte som utøver autoritet i statens navn,
- og innen tjenester der streik kan sette liv, personlig sikkerhet eller helse i fare for en stor del av befolkningen.

Rüffert-dommen aktualiserer spørsmålet om hvordan forholdet er mellom ILO-konvensjoner og EU-regler. Dommen kan tolkes som at ILO-konvensjoner må vike om de strider mot EUs regelverk. Men Tyskland er blant de EU-land som ikke har ratifisert ILO 94.

Det er derfor ikke opplagt hvordan dommen ville ha falt ut i et land som har ratifisert ILO 94. På den annen side blir det en uryddig rettstilstand innad i EU dersom så sentrale rettsforhold i arbeidslivet skal variere fra land til land avhengig om de har ratifisert ILO 94.

EU-kommisjonen har i all hovedsak gitt sin støtte til EF-domstolen. Men samtidig har den så seint som i juli 2008 (etter Rüffert-dommen) sendt ut en anbefaling (recommendation) om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i verden der den oppfordrer alle medlemsland til å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”.

Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94, den som ESA er så i tvil om.

ILO har i løpet av de 80 år som er gått siden stiftelsen i 1919 fått på plass en serie med konvensjoner av stor betydning for arbeidslivet over hele kloden.

ILO har i dag 174 medlemsland og er basert på et treparts-samarbeid. De nasjonale delegasjonene består av representanter for regjering, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. En arbeider seg møysommelig fram til vedtak som kan samle størst mulig oppslutning. Vedtakene tar form av "konvensjoner" og "anbefalinger". Konvensjonene blir bare bindende for de land som ratifiserer dem.

EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i norsk lov som en ny EØS-regel hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.)

Skulle ESA konkludere med at ILO 94 må settes til side slik at det blir fritt fram for lønnskonkurranse om offentlige oppdrag, fastslår de tre rødgrønne partiene i Soria Moria II at regjeringen ikke vil bøye seg for en slik konklusjon. Da har ESA anledning til å reise sak for EFTA-domstolen.

Det er en domstol som skal håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Disse konvensjonene har ryggdekning i et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 24. oktober 2009)