lørdag 30. oktober 2010

- Skjerp konkurransen!

Barnier: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”


På onsdag la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er fortsatt ikke sterk nok.

Bakgrunnen for forslaga er den såkalte Monti-rapporten som ble lagt fram i mai. EU-kommisjonen har i stigende grad vært opptatt av den ”økonomiske nasjonalismen” som angivelig frister mange EU-land som svar på kriseproblemene. Tidligere EU-kommissær Mario Monti fikk derfor i oppdrag å få det indre markedet ”tilbake på sporet”.


Et mer effektivt indre marked betyr å sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.

Kravet om konkurranse begrunnes med at den skal styrke EU-statenes konkurranseevne utad – både mot konkurranse fra industriland som USA og Japan og mot lavkostland som Kina og India.

Men EU-land handler mye mer med hverandre enn med land utafor EU. Det er denne konkurransen innad i EU som siden 1980-tallet har forsterka utstøtingen fra arbeidslivet av dem som klarer arbeidspresset dårligst, og som har ført til tretti år med massearbeidsløshet i alle EU-land (unntatt Luxemburg). Det er ingen ting som tyder på at EU kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten.

I tillegg har EU-domstolen med en serie dommer fra 2007-2008 (VikingLine, Laval, Rüffert, Luxemburg) undergravd det som er kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon. Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, reagerte på dommene med å fastslå at ”balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikle seg til et skjebnespørsmål for EU”.

*

I frykt for ”at fagbevegelsen skal vende ryggen til det indre markedet”, gikk Monti i sin rapport inn for en lovendring som garanterer at faglige rettigheter ikke innskrenkes av reglene på det indre markedet. Men han gikk imot å ta inn i Lisboatraktaten en ”sosialklausul” som sikrer slike rettigheter, slik som Euro-LO har krevd.

I EU-kommisjonens forslag om The Single Market Act lå det opprinnelig inne et forslag om å innføre en sosialklausul om å styrke retten ”til kollektive avtaler og til å streike” i forhold til kapitalens etableringsrett. (Europaportalen 27. okt)

Dette forslaget møtte så sterk motstand både innad i EU-kommisjonen og fra flere regjeringer, blant annet fra de nye regjeringene i Storbritannia og Sverige, at det ble tatt vekk.

I stedet nøyer EU-kommisjonen seg med å vise til Lisboatraktatens mål om en ”sosial markedsøkonomi med høy konkurransekraft” og til Charteret om borgernes grunnleggende rettigheter som ble tatt inn i Lisboatraktaten. Et vagt løfte om å endre utstasjoneringsdirektivet i løpet av 2011 kan bli som skrift i sand for fagbevegelsen.

Ikke noe av dette endrer det rettsgrunnlaget som EU-domstolen bygger på når den systematisk angriper faglige rettigheter og fagbevegelsens handlefrihet på en måte som forrykker enhver mulighet for balanse mellom arbeid og kapital i konkurransen på det grenseløse indre markedet.

Michel Barnier, ansvarlig for det indre markedet i EU-kommisjonen, ble på pressekonferansen onsdag spurt hvorfor sosialklausulen om forhandlings- og streikerett var tatt ut. ”Men streikrätten existerer, sa Barnier med et skratt och såg oförstående ut” - ifølge den svenske Europaportalen.


Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, var skuffa over at kommisjonspresident Barroso har brutt det løftet som han ga i 2009 for å bli gjenvalgt. Da lovte han å ”skaffe en bedre balanse mellom det indre markedets krav om fri flyt og de rettighetene som lønnstakerne har”.

Poul Nyrup Rasmussen, som for tida er leder for det europeiske sosialistpartiet (sosialdemokratene) uttrykte uro over ”gapet mellom økonomiske interesser og folkets interesser” og fastslo at den sosiale dimensjonen i The Single Market Act ikke er tilstrekkelig til å møte ”utfordringen med 23 millioner arbeidsløse og 80 millioner som lever i fattigdom

Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEuropa er derimot svært fornøyd med at EU nå skal fjerne ”gjenstående gap og flaskehalser for de fire grunnleggende frihetene”. Retten til ”kollektive tiltak” trenger ingen ekstra garanti utover det som står i Charteret om de grunnleggende rettighetene. Men arbeidsgiverne må bli rådspurt om ”ethvert framtidig initiativ i forhold til den sosiale dimensjonen ved det indre markedet”. (Pressemelding 28.10) Slik EU fungerer, er det ingen fare for at det ikke skjer.


Det er krisa som er bakgrunnen for den stadig mer desperate tonen fra EU-kommisjonen. Behovet for å bringe det indre markedet ”tilbake på sporet”, uttrykkes slik: ”Tilliten til europeisk integrasjon er undergravd av finanskrisa.. Mye av den økonomiske veksten og mange av jobbene skapt mellom 1992 og 2006 er feid vekk. Produksjonen er tilbake på 1990-nivå. 23 millioner mennesker er arbeidsløse.”

I tillegg har gjeldskrisene fyrt oppunder spredningen av nasjonalisme og reist spørsmål om framtida for euroen – fortsatt ifølge EU-kommisjonen. Det er ikke rart at folk går ut på gatene i mange EU-land.

EU-parlamentet så det slik i mai: ”Europeiske borgeres oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om det indre markedet er lav, ikke-eksisterende(!), forvirra og til og med negativ”. Det er derfor nødvendig å ”endre folkelige oppfatninger om det indre markedet”. Det skal skje med bedre informasjon om regelverket på det indre markedet! Som om det vil hjelpe.

Men det hjelper nok ikke at The Single Market Act er stappfull av retorikk om at det indre markedet er ”lagd for de europeiske borgerne og må lages sammen med dem”. Michel Barnier sa det slik på onsdag: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. oktober 2010)




fredag 29. oktober 2010

Fredsprisen til EU?

I de farligste konfliktene forener EUs overnasjonalitet ingen motparter.

Sekretæren for Nobel-komiteen, Geir Lundestad, fikk det ikke som han ville: det ble ingen fredspris til EU i år heller.

I en global sammenheng knytter EU sammen rike europeiske land som kan bli part i farlige, framtidige konflikter. EU tilbyr ikke noen overnasjonalitet som forener motparter verken når det gjelder krigstrusler, miljøkonflikter eller fattigdomskløften. EU er langt mer er del av problemet og ikke av løsningen på grunnleggende internasjonale konflikter.

Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I en del av disse konfliktene står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.

Den mest grunnleggende sikkerhetskonflikten går nord-sør. Den er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. I denne konflikten er EU uttrykk for rike i-lands særinteresser.

EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger.

Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og vanlige mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine.

Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt.

Lisboatraktaten fastslår at en ”felles sikkerhets- og forsvarspolitikk” er en integrert del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. (Art.. 24,2)

Det er ikke lite som forventes – eller kreves – av medlemsstatene i forhold til denne felles utenriks- og sikkerhetspolitikken: ”Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med lojal innstilling og gjensidig solidaritet …. De avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet...” (Art.24.2)

Lisboatraktaten fastslår videre at medlemsstatene skal ”stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen”. (Art. 24.3) EU har for lengst en felles utrykningsstyrke på over 100.000 soldater som på 60 dagers varsel skal kunne settes inn hvor som helst i verden og bli der i inntil ett år. I tillegg er det oppretta såkalte kampstyrker (battle groups) som kan som kan settes inn på ti dagers varsel og være i virksomhet i inntil fire måneder.

Styrkene kan settes inn både i fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner, og det kan skje uten mandat fra FN. Det er nok at EU sjøl mener at det skjer ”i samsvar med prinsippene i FN-pakten”.

Roma-traktaten fastslo at produksjon og handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. EU har opprretta et ”europeisk forsvarsbyrå” som har ansvar for å utvikle og skaffe til veie militært utstyr.

Etter at den kalde krigen mellom øst og vest tok slutt, er kampen om våpenkunder hardere enn før. I den kampen har vesteuropeisk rustningsindustri tapt markedsandeler, først og fremst til USA.

Det skal det bli slutt på. Stadig flere vesteuropeiske rustningsbedrifter vil gjerne sprenge de nasjonale rammene for å slå seg sammen med eller kjøpe opp bedrifter i andre land. Samtidig har finansministrene begynt å regne på hvor mye det kan være å spare hvis våpen lages i færre, men større europeiske rustningskonsern.

Dermed kan det fort gå som i USA, der ingen kan se hvor rustningsinteressene slutter og hvor Pentagon begynner.

Samtidig driver overvåkings- og sikkerhetsindustrien fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.
Det var konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”).

Dette overvåkingssystemet beskrives som starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.

Rapporten skisserer en utvikling mot en verden med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om forstedene til Basra eller Paris.

I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.

Dit er det langt. Klimafiaskoen i København for et år sia viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. oktober 2010)

Vikarbyrådirektivet

NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener LO?

Vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt– ble vedtatt i EU i november 2008. Arbeidsdepartementet sendte direktivet på høring 10. september 2010 med høringsfrist 10. desember 2010. Høringsbrevet tyder på at regjeringen kan komme til å godta direktivet.

Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?

Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet. Slik skal direktivet “utvikle fleksible former for arbeid”. I dagens Europa betyr det fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser.

*

Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.

Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.

Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som de §14-9 setter for midlertidig ansettelse. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og har alt reist krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.

Mange tariffavtaler setter også stamme grenser for bruken av vikarbyråer. Fellesforbundet, EL og IT-forbundet og NNN har for eksempel avtaler som fastslår at det skal forhandles om innleie av arbeidstakere. EL og IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi om at det for elektrofagene ikke skal være noen innleie fra vikarbyråer, bare fra godkjente opplæringsbedrifter. Heisoverenskomsten er like restriktiv når det gjelder vikarbyråer. NNN har inngått avtaler om at en skal prøve å ansette vikarer på vanlig måte før en tar i bruk et vikarbyrå.

I høringsbrevet går Arbeidsdepartementet langt i å ”selge” direktivet til fagbevegelsen. Det hevdes nokså kategorisk at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare.


*

Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.

Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, gjeninnføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke vil ha.

Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.


*


Direktivteksten er som vanlig svært uklar. Det vil ikke bli klart hva direktivet innebærer før EU-domstolen har sagt sitt.

Arbeidsdepartementet, NHO og folk fra fagbevegelsen går med svært ulike utgangspunkt inn i debatten om vikarbyrådirektivet Vi har ei regjering som styrer på basis av EØS-avtalen, og regjeringsflertallet fra Arbeiderpartiet er åpenbart fast bestemt på at reservasjonsretten ikke skal brukes mot noe direktiv fra Brussel.

Arbeidsdepartementet tolker derfor direktivet “i beste mening” både for å imøtegå argumentene fra skeptikere innen fagbevegelsen – og for å bygge opp en sterkest mulig argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen

NHO tar også imot direktivet med åpne armer. Ledelsen der er så overbevist om at direktivet snart blir norsk lov, at den ikke ser noen grunn til å roe ned fagbevegelsen. Den sier rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det..

Innen fagbevegelsen er debattsituasjonen langt mer komplisert. Mange er så skeptiske til direktivet at de jobber for en norsk reservasjon mot direktivet slik at det ikke blir del av det norske lovverket. De frykter nettopp at direktivet vil tvinge fram de endringene i lov og avtaleverk som NHO ser seg tjent med.

Andre regner med at det er urealistisk å få til en norsk reservasjon, og er opptatt av å innføre direktivet på en slik måte at virkningene gjør minst mulig skade for utleide arbeidstakere og for de ansatte i innleiebedriften.

For debattens skyld burde i hvert fall tre forhold klarlegges før endelig standpunkt tas:

1. Er NHO villig til å videreføre de begrensningene som er tariffavtalt per idag?
2. Hvordan skal en sikre at innleide arbeidstakere får forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår i bedrifter der det ikke fins noen tariffavtale?
3. Kan regjeringen avklare hvordan ESA – og helst også EFTA-domstolen – stiller seg til paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven og til de begrensningene som følger av tariffavtaler?

Blir det ikke gitt tilfredsstillende svar på disse spørsmåla, bør reservasjonsretten brukes.


(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. oktober)