mandag 21. desember 2009

Svindel ved CO2-handel

Markedet for kjøp og salg av klimakvoter kan bli like sårbart som finansmarkedene har vært


Omfattende svindel i handelen med CO2-kvoter er avslørt av Europol. Det er skattesvindel det dreier seg om. Svindelen har foregått i flere land, og foreløpig summerer den seg til minst 45 milliarder kroner i løpet av halvannet år.

Svindlere kjøpte CO2-kvoter, dvs. rett til å slippe ut en viss mengde CO2, fra selgere i et annet land til en pris uten moms. Så ble kvoten solgt videre med tillegg av moms til en innenlandsk kjøper. Men momsen ble aldri overført til skattemyndighetene, og svindlerne forsvant.

Også mer avanserte svindelopplegg ble utvikla. Grupper av svindlere kunne for eksempel sende utslippstillatelser fra land til land i flere runder og forsyne seg av momstillegget hver gang tillatelsen var innom et nytt land. Poenget var å ”forsvinne” i tide - mens leken ennå var god.

Denne momssvindelen fikk et så stort omfang at det ble svært opplagt at noe var galt. Høsten 2008 økte omsetningen av kvoter på uforklarlig vis – til tross for finans- og økonomikrisa. Europol begynte derfor å undersøke hva som foregikk. I Frankrike ble det 2. juni i år inngått 19,2 millioner salgskontrakter for CO2-kvoter mens det resten av måneden i gjennomsnitt var et daglig salg på 2,2 millioner. Det var da Europol slo til.

Det har vært relativt enkelt å bli kvitt mye av denne svindelen. Flere land, bl.a. Storbritannia, Frankrike, Spania og Danmark har endra momsreglene slik at det nå er selgeren og ikke kjøperen som skal sørge for at moms legges til og innbetales.

Etter slike endringer i skattereglene, falt omsetningen av utslippskvoter påtagelig, noen steder ned til tiendeparten av hva den hadde vært. Europol frykter at svindlere vil flytte virksomheten over til EU-markedene for strøm og gass.



Europol-direktør Rob Wainwright sier til avisa Guardian at svindelen kan ramme troverdigheten til EUs system for kjøp og salg av utslippskvoter. Kvotene gir rett til å slippe ut en viss mengde CO2. Den som slipper ut mindre CO2 enn en har kvote til, kan selge ”det ubrukte utslippet” til noen som er villige til å betale for å slippe ut mer CO2 enn de har kvote til å slippe ut.

Kvoteprisen vil avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.

Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.

Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet et par år fungerte etter hensikten. Men i høst har nye problem oppstått. I forhold til Kyoto-forpliktelsene sitter Russland og Ukraina med så store ubrukte utslippskvoter at hvis de kaster dem inn på EUs kvotemarked, vil det bryte sammen på ny. Det er det visse tendenser til. Enkelte av EUs nye medlemsstater er i samme situasjon.



Svindelavsløringene kom svært ubeleilig for EU (og Norge) i forhold til klimaforhandlingene i København. Det har vært et mål for de europeiske regjeringene å få langt større deler av verden inn under et felles kvotemarked for CO2-utslipp.

Det fins mange motforestillinger mot å basere klimapolitikken på kjøp og salg av utslippskvoter. Den momssvindelen som nå er avslørt, er i seg sjøl ikke noe tungtveiende argument mot et slikt kvotemarked. Svindelen var lett å avsløre når en først forsto hva som foregikk, og den lar seg antakelig forhindre med endringer i momsregler.

Men alle slike omfattende og uoversiktlige markeder der store pengemengder skifter eier, kan utsettes for mange former for svindel. For det klimapolitiske kvotemarkedet kommer i tillegg at kontrollen med at CO2-utslippene faktisk er i samsvar med de kvotene som utslipperen rår over, er helt avgjørende for at kvotemarkedet fungerer slik det skal.

Den momssvindelen som nå er avslørt, kan derfor rokke ved troverdigheten ved å satse klimapolitikken så ensidig på et internasjonalt marked for kjøp og salg av CO2-kvoter som EU - og for en stor grad også Norge - gjør.

En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.



Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Det var gamle, gode Adam Smith ikke i tvil om. Var det noe han advarte mot, så var det å slippe finansmarkeder fri. Den advarselen ble tatt alvorlig i bortimot 200 år. Det er bare de siste tretti åra den frie finansflyten har omgitt oss.

Markedene for kjøp og salg av klimakvoter, strøm, gass, olje og andre råvarer får stadig flere likehetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.

Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19/12-09 (51/2009))

På vei mot en stat?

EU har ikke alle kjennetegn på en stat, men nærmer seg stadig mer


En stat kjennetegnes ved at den har institusjoner som sørger for et felles lovverk og en felles valuta, som kan ilegge skatter og vedta statens budsjett, som har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og som håndhever yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen.

EU har ikke alle de kjennetegn som stater har, men nærmer seg skritt for skritt en europeisk statsdannelse:

- EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene.

- EU har en felles valuta - foreløpig for 16 medlemsland - men målet er at den skal være felles for alle medlemsland. Penge- og rentepolitikken til de 16 eurostatene fastlegges av EUs sentralbank i Frankfurt. Denne banken har som eneste oppgave å holde prisstigningen under to prosent i året. Ingen av eurostatene kan gripe inn mot den penge- og rentepolitikken som Sentralbanken bestemmer seg for.

- EU kan ikke ilegge vanlige skatter, men utvikler i stigende grad opplegg for å harmonisere avgiftspolitikken. Vetoretten gjelder fortsatt i skatte- og avgiftspørsmål.

- EU har et lite felles budsjett i forhold til hva stater har – rundt 1 prosent av nasjonalproduktet mot 25-50 prosent i medlemsstatene.

- Det er EU som står for handelspolitikken og fastlegger tollsatsene utad på vegne av medlemsstatene.

- EU har siden Maastrichttraktaten i 1991 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Lisboatraktaten fører EU mange skritt videre, men det er ennå langt fram til at EU tar over utenriks- og sikkerhetspolitikken. Til det er interessene for ulike og målene for sprikende. Vetoretten gjelder derfor fortsatt som hovedregel på dette området.

- EU håndhever yttergrensene med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser), grensepassering (Schengen) og flyktning- og asylpolitikken – og er i ferd med å utforme en felles innvandringspolitikk.

- Politi og rettsvesen samordnes stadig tettere, og kimen til felles hærstyrker er der i form av felles utrykningsstyrker og kampgrupper. Men fortsatt er politi og rettsvesen et nasjonalt anliggende, og militær aksjon forutsetter nasjonale vedtak.

Lisboatraktaten gir på viktige saksfelt EU rett til å inngå internasjonale avtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat. Det betyr at EU på disse områdene kan opptre som en stat utad.

Den nye traktaten gir EU enekompetanse i forhold til medlemsstatene når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltningen av fiskeressursene.

Unionen skal ”dele kompetansen” med medlemsstatene i politi- og justissaker, om landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og om deler av helsepolitikken.

Men på alle områder med delt kompetanse har EU førsteretten til å vedta noe. Og i tillegg har EU-lover og EU-retten forrang hvis det skulle bli en lovkollisjon. Uttrykket ”delt kompetanse” er derfor sterkt misvisende. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan gå på tvers av vedtak fra Unionens side.

Dette betyr at EU på viktige områder defineres som en stat også innad – i forhold til medlemsstatene. EU har ikke all den myndighet og makt som stater vanligvis har. Men EU vil virke som en stat på de områdene der EU gis ”enekompetanse” og såkalt ”delt kompetanse”. Som en ser, dreier det seg ikke om småtterier.

Til nå har EU skritt for skritt utvikla seg mot en ”stadig tettere union” – slik det ble uttrykt allerede i Roma-traktaten i 1957. Alle traktatendringer har vært endringer i den retningen. Vil det fortsette slik?

Det er på ingen måte opplagt. To forhold virker i motsatt retning:

1. Nasjonale interesser er mer seiglivede enn mange EU-ideologer skulle ønske. Innad i EU slår det ut i flere og sterkere politiske spenninger jo flere land som må ivareta sine nasjonale interesser gjennom det som til slutt blir EUs felles politikk på ulike områder.

2. Et EU med 27 medlemsland, med langt større forskjeller i levekår, næringsstruktur og politiske erfaringer enn den gang EU besto av 15 vesteuropeiske land, vil kunne havne i så stor styringskrise at det blir nødvendig å føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på enkelte saksfelt.

Dette betyr at EU de nærmeste åra vil stå overfor et grunnleggende veivalg: Enten kjøre EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interesser i sjakk – eller bryte denne utviklingen mot en ”stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.

Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som ble innført i januar 1999 dramatiserer konfliktene omkring dette veivalget.

Felles penge- og rentepolitikk krever at finanspolitikken (de nasjonale statsbudsjettene) i de 16 euro-statene samordnes tett. En regjering som fører en mer ekspansiv finanspolitikk enn andre, blir gratispassasjer i forhold til de andre regjeringene. Fra sentralbanken i Frankfurt får den det samme rentenivået som de andre – og fra de andre statsbudsjettene får den lavere prisstigning enn om de andre regjeringene hadde ført en like ekspansiv finanspolitikk.

En pengeunion krever derfor gjensidig solidaritet mellom de statene som inngår i pengeunionen. Hvis denne solidariteten svikter, fins det bare to utveier: Enten at hele pengeunionen bryter sammen – eller at statsbudsjettene sentralstyres fra Brussel. Det siste ville innebære at det bare er rettsvesenet og utenriks- og sikkerhetspolitikken som henger etter på veien mot en europeisk stat med alle fullmakter.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12/12-09 (50/2009))

Ei vanlig uke i EU

Laval får erstatning mens medbestemmelse, sikkerhet og arbeidsmiljø svekkes


EU har alltid hatt slagside til fordel for kapitaleiere og arbeidsgivere. De siste åra har slagsida tatt fullstendig overhånd. Konsekvensene er mange.

I løpet av den siste uka er svenske fagforbund dømt til å betale erstatning og saksomkostninger fordi de trodde at svensk lov gjaldt i Sverige. Ministerrådet behandler et forslag som vil svekke mulighetene for medbestemmelse for ansatte i selskap med virksomhet i mer enn ett land. Nye regler for landeveistransport øker muligheten for å dumpe lønningene for utenlandske sjåfører. Sikkerheten ved helikoptertransport på sokkelen kan svekkes av nye EU-regler, og små bedrifter får sjansen til å svekke innsatsen for et bedre arbeidsmiljø.

1. Den svenske Arbetsdomstolen har dømt det svenske bygningsarbeiderforbundet Byggnads og Elektrikerforbundet til å betale en erstatning på 550.000 kroner og saksomkostninger på to millioner, til det latviske selskapet Laval un Partneri. Dette selskapet tok i mai 2004 med seg latviske bygningsarbeidere til et byggeoppdrag i Sverige. Byggnads prøvde å få til en tariffavtale med det latviske selskapet, men det ble avvist.

Byggnads gikk da til blokade av byggeplassene til Laval, en blokade som ble fulgt opp av Elektrikerforbundet og Transportarbeiderforbundet. Det latviske byggefirmaet reiste saken for den svenske Arbetsdomstolen som sendte den videre til EF-domstolen.

EF-domstolen fastslo i desember 2007 at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige. Like ulovlig var det å gå til blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige.

Byggnads kan fortsatt gå i forhandlinger om å opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap, og for å få det til, kan Byggnads ta i bruk de konfliktmidlene som svensk lov godkjenner. Men selskap registrert i andre EU-land kan ikke utsettes for noe slikt. Det spiller ingen rolle om det utenlandske selskapet er oppretta av svensker for å slippe å ha Byggnads som motpart og for å slippe unna svensk lov i Sverige.

Mest provoserende er det at Arbetsdomstolen for fem år sia fastslo at blokaden til Byggnads var fullt lovlig. Byggnads og Elektrikerforbundet må dermed betale 2,5 millioner kroner for handlinger som var lovlige den gang de ble utført.

Dommen i Arbetsdomstolen var ikke enstemmig. Den ble felt med fire mot tre stemmer. Men rettskraftig er den.


2. EU-kommisjonen er bekymra fordi så få små og mellomstore bedrifter slår seg sammen på tvers av grenser eller etablerer filialer i andre land.

For å bøte på dette har EU-kommisjonen lagt fram et forslag til forordning som vil innføre en ny type ”europeisk aksjeselskap” beregna på det som kalles små og mellomstore bedrifter. De nye aksjeselskapene forkortes til SPE (Societas Privata Europea) og vil bli et alternativ til vanlige aksjeselskap som dannes etter nasjonale lover i det enkelte land.

SPE-ordningen vil gjøre det enklere å flytte virksomheten til andre land, flytte hovedkontoret til et annet land, fusjonere med selskap i andre land. Et SPE-selskap kan være registrert i ett land, ha hovedkontoret i et annet og ha sin virksomhet og de fleste ansatte i et tredje.

Det er forslaget til medbestemmelse som bekymrer fagbevegelsen mest. I dag er det bare åtte EU-land som har ordninger for medbestemmelse for ansatte.

Etter forslaget til forordning skal reglene for medbestemmelse følge reglene i det landet der SPE-selskapet er registrert. Det betyr at et SPE-selskap kan spekulere i å registrere seg i et land uten regler om medbestemmelse for de ansatte - eller bestemme seg for å omregistrere seg til et slikt land.


3. To EU-forordninger kan ramme sikkerheten ved helikoptertransporten på sokkelen. I dag er flyginger til norsk sokkel av sikkerhetsmessige grunner forbeholdt norske operatører. EU krever at utenlandske operatører likebehandles.

– Konsekvensen kan bli at det laveste anbud og den laveste kvalitet på helikopter og mannskap må aksepteres, sier Ketil Karlsen, HMS-sjef i fagforbundet Industri Energi (IE) til Aftenbladet 3. desember.

Et samarbeid mellom Luftfartstilsynet, Oljeindustriens Landsforenings (OLF) og de ansatte har ført til at sikkerheten er langt bedre på norsk sokkel enn i Nordsjøen som helhet. På norsk sokkel er det 0,4 dødsulykker per million flytimer, mot fem ganger så mange for Nordsjøen som helhet.


4. Nye EU-regler for kabotasje i veitransporten kan åpne for sosial dumping i stor stil. Kabotasje står for at en utenlandsk lastebil kan ta på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem når det opprinnelige oppdraget er fullført.

De nye reglene betyr at en utenlandsk lastebil kan kjøre tre turer på sju dager i et annet EU-land. Etter det må bilen kjøres tilbake til hjemlandet før den kan settes inn for en ny runde.

Miljømessig er det en god ordning at trailere ikke kjører tomme. Men det er ingen kontroll med lønnsnivået for kabotasje-sjåførene. Fra Danmark etableres det for eksempel filialer sør for grensa mot Tyskland. Derfra kjører østeuropeiske sjåfører i Danmark for lønninger langt under dansk tariff.

På spørsmål i Folketinget erkjente den danske regjeringen at den verken vil eller kan gjøre noe med denne situasjonen.


5. EU-kommisjonen har lagt fram et større opplegg for å lette de administrative byrdene i næringslivet. I den forbindelse foreslås det å avskaffe ordningen med at skriftlige arbeidsplassvurderinger (APV) for virksomheter med under ti ansatte.

En dansk undersøkelse viser at sju av ti virksomheter mener at arbeidet med arbeidsplassvurderinger forbedrer arbeidsmiljøet, og at samarbeidet mellom ledelse og ansatte styrkes. Dansk LO protesterer og viser til at APV er ”et verktøy som arbeidsgivere og ansatte kan bruke til å finne ut hvordan en kan forebygge ulykker og et dårlig psykisk arbeidsmiljø”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5/12-09 (49/2009))

Motbakker for ja-sida

EU: arenaen der store EU-land utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter


Femten år er gått sia folkeavstemningen i 1994. En eventuell ny debatt om norsk EU-medlemskap vil foregå i et politisk og sosialt terreng som har endra seg mye siden 1994. Ja-sida vil møte de fleste nye motbakkene.

De fleste land i Europa har i tjue år vært midt oppe i endringsprosesser som svekker fagbevegelsen, undergraver velferdsordningene, brutaliserer arbeidslivet og privatiserer ikke bare offentlige tjenester, men også ansvaret for samfunnsutviklingen.

I 1994 var Norge annerledeslandet som på tvers av alle herskende tanker sa nei til å gjøre knefall for EUs markedsliberale form for overnasjonalitet. I dag skiller Norge seg ut ved at det – sammen med Island – er eneste land med en rødgrønn regjering. Hvor rødgrønn Stoltenberg III-regjeringen viser seg å være, gjenstår riktig nok å se.

EU har endra seg - til dels kraftig - etter 1994. Mange av endringene er konsekvenser av vedtak gjort før 1994. Andre endringer skyldes nye vedtak, nye traktater, nye utviklingstrekk i andre deler av verden og nye utfordringer (miljøkrise, finanskrise, fattigdomskrise).


EU-ledelsen har bittert måttet erkjenne at den såkalte Lisboa-prosessen, den som skulle gjøre EU til verdens ”mest dynamiske og konkurransedyktige område” innen 2010 har gått helt av sporet. EU har ingen muligheter for å nå de måla som ble satt på toppmøtet i Lisboa i 2000.

Det var den ”prosessen” den norske ja-sida nærmest hysterisk brukte som bevis på hvordan EU ville rase forbi oss i stor fart – og som Thorbjørn Jagland fortvilte over at vi ”stilte oss utafor”.

Lisboa-prosessen bygde på at EU skulle konkurrere seg ut av arbeidsløsheten – og den rammes av at EU-bedrifter konkurrerer mye mer med hverandre enn med bedrifter i andre verdensdeler.


Det vil ta lang tid for EU å fordøye virkningene av utvidelsen østover. EUs flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skjer nå over et område med dramatisk mye større forskjeller i levekår og standarder i arbeidslivet. Lav lønn og dårlige arbeidsvilkår blir da langt mer effektive konkurransefortrinn enn til nå. Det kan utløse kraftige nasjonalistiske reaksjoner i vest – og like ubehagelige motreaksjoner i øst. Finans- og økonomikrisa forsterker disse utfordringene kraftig.

Samtidig øker innvandringspresset mot Europa i en situasjon der fremmedfrykt og terrorfrykt forsterker hverandre gjensidig.

Finans- og økonomikrisa har økt forskjellene mellom eurostatene, de 16 EU-statene som er medlem av valutaunionen. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.

Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland. Noen av dem får den valuta- og rentepolitikken de helst vil ha, andre land får en valuta- og renteutvikling som rammer økonomi og arbeidsliv hardt. Finans- og økonomikrisa blottlegger derfor spenninger som har vært der lenge – og øker disse spenningene.


Midt i arbeidsløsheten lanserer EU-kommisjonen lover som gir kapitalsida økt handlefrihet på bekostning av arbeidstakerne enten de er organisert eller ikke. I en slik situasjon blir det enda mer fristende for arbeidsgivere å utnytte arbeidsinnvandrere til å underby gjengs lønns- og arbeidsvilkår. Når EUs øverste domstol samtidig feller dommer som rammer hevdvunne faglige rettigheter, kan det utløse sosial uro som økende arbeidsløshet bare forsterker.


Lisboa-traktaten betyr en ny kraftig overføring av myndighet fra medlemsstatene til EUs institusjoner. Samtidig blir motsetningene mellom små og store EU-land stadig tydeligere. For små og mellomstore land blir EU stadig mer overstatlig: de må bøye seg for vedtak som de har stemt imot.

For de største EU-land er EU fortsatt i stor grad mellomstatlig: De forhandler seg i mellom om kompromisser som de alle kan leve med – og presser så kompromissene igjennom i det formelle vedtakssystemet.


Et EU med 27 medlemsland i stedet for de 15 som var med fra 1995, betyr et mindre forutsigbart EU. Det blir et EU med større indre spenninger – spenninger mellom rike og fattige land, mellom store og små land, mellom land som vil ha en sterk europeisk sentralstat og land som i hvert fall vil beholde sin utenrikspolitiske handlefrihet.

Maktspillet for å nå fram til vedtak i saker der nasjonale interesser tørner mot hverandre, vil bli mer innvikla og mer uoversiktlig. EU står derfor overfor et grunnleggende veivalg i forhold til slike styringsproblem:

- Enten drive EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interessemotsetninger i sjakk,
- eller bryte denne utviklingen mot det EU-traktatene har kalt ”en stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til medlemsstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.

Kort sagt: enten kraftig sentralisering eller målretta desentralisering.


Dette veivalget kan lamme EU i lang tid framover. Hvis styringsproblemene skulle mestres, ville det trengs en så kraftig sentralisering i retning av en europeisk sentralstat at den ikke lar seg forankre politisk i noe EU-land. Og en desentralisering som ville avlaste beslutningsapparatet slik at det monner, ville være i strid med alt EU har utvikla seg til fram til i dag.

Så EU er nok dømt til mellomveien: å tumle fram og tilbake innen et maktspill der store EU-land stadig utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter som best de kan. Den demonstrative applausen fra den norske ja-sida uansett hvem som vinner hvilke slag, kan nok ikke i lengden overdøve denne slagtummelen.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28/11-09 (48/2009))

Domstoler i kollisjon

Er det en særlig høy form for sivilisasjon at markedsfriheter overordnes tariffavtaler?

EU har sin EF-domstol i Luxemburg, mens Europarådet har sin menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. De to domstolene er på kollisjonskurs når det gjelder fagbevegelsens forhandlings- og streikerett.

To ferske dommer i Europarådets menneskerettighetsdomstol i Strasbourg oppfattes som i klar konflikt med dommer i EF-domstolen, EUs øverste domstol. Begge dommene retter seg mot Tyrkia som inntil nylig hadde lovforbud mot at offentlige ansatte kunne inngå tariffavtaler eller delta i noen form for arbeidskonflikt.

- I november 2008 fastslo Strasbourg-domstolen at retten til å danne fagforeninger også må bety rett til å inngå tariffavtaler. (Saken ”Demir og Baykara mot Tyrkia”)

- I april 2009 gikk domstolen enda ett skritt videre og fastslo at for å ”beskytte interessene sine” har arbeidstakere også rett til å gå til streik. Denne streikeretten er ikke absolutt, men kan bare begrenses hvis det er ”et presserende sosialt behov” for det. (Saken ”Enerji Yapi-Yol Sen mot Tyrkia”)

EUs eget arbeidslivsinstitutt sier i sin framstilling av disse to dommene ”at de synes å være i konflikt med dommene til EF-domstolen”. (Eurofound 15.6.09)

De dommene Eurofound viser til, er Viking Line-dommen fra desember 2007 som satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, Laval-dommen, også fra desember 2007, som feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige, Rüffert-dommen fra april 2008 som nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag og Luxemburg- dommen som satte stopper for et regelverk som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidere.

EF-domstolen innførte dermed et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over alle menneskerettigheter, også de grunnleggende rettighetene i arbeidslivet. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.

Europarådets domstol i Strasbourg har den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som sitt rettsgrunnlag. Denne konvensjonen fastslår i artikkel 11 at alle ”har rett til å danne og til å slutte seg til fagforeninger for å beskytte interessene sine”. De eneste som ikke har en slik rett, er de militære, politiet og de som utøver myndighet på vegne av staten. Det siste kan virke uklart, men har til nå blitt tolka snevert av Strasbourg-domstolen.

Strasbourg-domstolen viser i de to dommene mot Tyrkia til at i henhold til ILO-konvensjon nr. 87 er streikeretten en uatskillelig del av den faglige organisasjonsfriheten, og at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen anser streikeretten som et effektivt middel til å utøve retten til kollektive forhandlinger.

Dette var inntil Viking Line- og Laval-dommene i desember 2007 også rettsgrunnlaget i EU. Det fins det mange eksempler på gjennom dommer i et bredt spektrum av saker.

- I en dom fra 1970 (ECR 1125) erklærte EF-domstolen at den vil verne menneskerettigheter som en integrert del av EU-retten.
- EF-domstolen gikk enda lengre i en dom fra 1974 (Nold v. Kommisjonen; ECR 491). Da fastslo domstolen at den ikke kan opprettholde EU-tiltak som er uforenlige med grunnleggende rettigheter fastslått i medlemsstatenes grunnlover og i internasjonale avtaler.

- I 1975 fastslo EF-domstolen uttrykkelig at rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er del av EU-retten. (Rutili-dommen, ECR 1219) Det samme står det i en dom fra 1979.

Henvisningen til menneskerettighetskonvensjonen kom inn i sjølve EU-traktaten i 1992. I Maastricht-traktaten står det at EU ”respekterer de grunnleggende rettighetene garantert av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som generelle prinsipper for EU-retten”. (Art. 6.2)

Amsterdam-traktaten av 1997 fulgte opp ved å gi EF-domstolen myndighet til å dømme etter disse prinsippene. (Amsterdam-traktatens art. 46.d)

Lisboa-traktaten som nå er vedtatt, viser også til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som ”prinsipper i EU-retten” (Art. 6.3)

Thorbjørn Jagland definerte under EU-kampen før 1994 EU som ”en høyere form for sivilisasjon”. I EU er det i dag etablert en rettstilstand som setter markedsfriheter over grunnleggende menneskerettigheter som avtalerett og streikerett. Slik var det ikke i 1994, heller ikke så nylig som høsten 2007. Om den nye rettstilstanden er et forfall i sivilisasjon, bør Europarådets nyvalgte generalsekretær få filosofere over i neste intervju.

I Europa er det for tida det domstolen til Jaglands Europaråd som holder fast på at forhandlings- og streikerett er en grunnleggende menneskerett som det skal svært gode grunner for å sette til side. Men så har ikke Europarådet noen gang traktatfesta at menneskers mest grunnleggende friheter er friheten til å bevege varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på tvers av alle grenser og andre samfunnsmessige ordninger - om de er aldri så demokratisk vedtatt nasjonalt og lokalt.


Faktaboks:
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) ble oppretta i 1959 og har sete i Strasbourg. Domstolens oppgave er å håndheve Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne konvensjonen ble vedtatt av Europarådet i 1950, åtte år før EU ble til (den gang kalt EEC).
Dommene til ECHR er juridisk bindende for alle land som er medlem av Europarådet. Europarådet ble oppretta i 1949 og har i dag 47 medlemsland. Alle EUs 27 medlemsland er medlemmer av Europarådet.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14/11-09 (46/2009))