onsdag 17. desember 2008

Strid om helsedirektiv

Valgfrihet for pasienter eller et solidarisk offentlig helsevesen?


EUs helsedirektiv ble i oktober sendt ut på høring med høringsfrist 1. desember. Direktivet gir alle EU-borgere samme rett til å oppsøke helsetjenester i alle EU-land.

Det var EF-domstolen som gjennom en serie dommer fra 1998 til 2004 bestemte at slik skal det være - under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Men nå inviteres regjeringene og EU-parlamentet til å gjøre dette prinsippet til en eksplisitt EU-lov. Helsedirektivet er vedtatt som et indre-marked-direktiv, og skal dermed etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og LHL, Landslaget for hjerte- og lungesyke, stiller seg i hovedsak positive til direktivet fordi det gir større valgfrihet og et bredere tilbud av helsetjenester.

Begge organisasjonene ser likevel at direktivet kan forrykke våre egne helsepolitiske prioriteringer og – slik FFO uttrykker det - ”og dermed utfordre en rettferdig fordeling av helseressursene”. Pasienter som behandles i utlandet vil for eksempel kunne ha behov for etterbehandling og oppfølging. Det vil vanligvis være lite aktuelt i utlandet. Slike pasienter vil da kunne forskyve pasienter som er høyere prioritert her hjemme nedover på ventelistene.

Det er Fagforbundet som er mest skeptisk: ”Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen, og ikke minst hvilke prioriteringer som vil ivareta et solidarisk offentlig helsevesen.”

Fagforbundet konkluderer med at helsetjenester aldri må bli en handelsvare og at direktivet ikke ivaretar det som skal til for å opprettholde nasjonale helsesystem.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Opplegget er dessuten slik at pasienten sjøl må betale for helsetjenester utenlands og deretter få pengene tilbake fra trygdesystemet i hjemlandet. Dette betyr at de som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet, er de som har godt om penger og som har lettest for å orientere seg om helsetilbud utenlands.

Mange av høringsuttalelsene reagerer derfor på at direktivet øker de sosiale ulikhetene i helsepolitikken. Både FFO og LHL. krever at regningen for en helsetjeneste utenlands ikke dekkes av pasienten men sendes direkte til det norske helsevesenet.

Dette vil klart være en fordel for norske pasienter, men vil samtidig øke omfanget av helsebehandling utenlands med de vridningseffektene det kan få på det samlede helsetilbudet for oss i Norge. Den som slåss for pasientenes interesser, kan ikke få i pose og sekk: både enklest mulige ordninger for helsebehandling utenlands og et norsk helsevesen som makter den vanskelige utfordringen med å prioritere mellom behandlingstilbud på betryggende vis.


Både FFO og Fagforbundet er redd for at kommersielle helseaktører vil kunne ”skumme fløten” ved å tilby helsetjenester for enkle uprioriterte helseproblem. Dermed kan det skje en vridning i det samlede helsetilbudet vekk fra de prioriteringene som er gjort nasjonalt.

Fagforbundet er også opptatt av at direktivet kan føre til uheldige vridninger mellom høykostland og lavkostland. Få pasienter fra lavkostland vil oppsøke helsetjenester i høykostland siden de bare vil få refundert det som behandlingen ville ha kosta i hjemlandet. Samme uro markeres i høringsuttalelsen til arbeidsgiverorganisasjonen Spekter som blant annet omfatter helseforetakene våre.

Spekter begrenser seg for øvrig til å stille en serie med utfordringer som Regjeringen må avklare, som for eksempel:
- Hvordan kan den nasjonale friheten til å fremme helsetilbudet forenes med felles standarder?
- Hvordan unngå at rike land legger beslag på behandlingskapasitet i fattige land?
- Hvordan kan utvidede pasientrettigheter balanseres mot kostnadskontroll?


Direktivet forutsetter at kostnadene ved helsetjenester må kunne sammenliknes fra land til land. Ellers vil det ikke være mulig å vite hva det nasjonale trygdesystemet skal betale for helsetjenester i andre land. Ikke alle medlemsland har satt priser på alle de helsetjenestene som da kan bli aktuelle. Men det er en forutsetning for at direktivet skal kunne fungere. Alle land må derfor lage et prissystem for helsetjenester ” basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Hvordan det skal skje, er mange av høringsuttalelsene i stor tvil om.

Fagforbundet mener at direktivet kan føre til sosial dumping når det utvikles ”et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper”. I kampen for å begrense de samlede helseutgiftene kan regjeringer komme til å spekulere i at noen helsetjenester kan kjøpes billigere utenlands – samtidig som konkurransen på tvers av grenser kan svekke lønns- og arbeidsvilkår også innenlands.


Valgfrihet for pasienter eller et solidarisk offentlig helsevesen?


Strid om helsedirektiv

EUs helsedirektiv ble i oktober sendt ut på høring med høringsfrist 1. desember. Direktivet gir alle EU-borgere samme rett til å oppsøke helsetjenester i alle EU-land.

Det var EF-domstolen som gjennom en serie dommer fra 1998 til 2004 bestemte at slik skal det være - under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Men nå inviteres regjeringene og EU-parlamentet til å gjøre dette prinsippet til en eksplisitt EU-lov. Helsedirektivet er vedtatt som et indre-marked-direktiv, og skal dermed etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og LHL, Landslaget for hjerte- og lungesyke, stiller seg i hovedsak positive til direktivet fordi det gir større valgfrihet og et bredere tilbud av helsetjenester.

Begge organisasjonene ser likevel at direktivet kan forrykke våre egne helsepolitiske prioriteringer og – slik FFO uttrykker det - ”og dermed utfordre en rettferdig fordeling av helseressursene”. Pasienter som behandles i utlandet vil for eksempel kunne ha behov for etterbehandling og oppfølging. Det vil vanligvis være lite aktuelt i utlandet. Slike pasienter vil da kunne forskyve pasienter som er høyere prioritert her hjemme nedover på ventelistene.

Det er Fagforbundet som er mest skeptisk: ”Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen, og ikke minst hvilke prioriteringer som vil ivareta et solidarisk offentlig helsevesen.”

Fagforbundet konkluderer med at helsetjenester aldri må bli en handelsvare og at direktivet ikke ivaretar det som skal til for å opprettholde nasjonale helsesystem.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Opplegget er dessuten slik at pasienten sjøl må betale for helsetjenester utenlands og deretter få pengene tilbake fra trygdesystemet i hjemlandet. Dette betyr at de som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet, er de som har godt om penger og som har lettest for å orientere seg om helsetilbud utenlands.

Mange av høringsuttalelsene reagerer derfor på at direktivet øker de sosiale ulikhetene i helsepolitikken. Både FFO og LHL. krever at regningen for en helsetjeneste utenlands ikke dekkes av pasienten men sendes direkte til det norske helsevesenet.

Dette vil klart være en fordel for norske pasienter, men vil samtidig øke omfanget av helsebehandling utenlands med de vridningseffektene det kan få på det samlede helsetilbudet for oss i Norge. Den som slåss for pasientenes interesser, kan ikke få i pose og sekk: både enklest mulige ordninger for helsebehandling utenlands og et norsk helsevesen som makter den vanskelige utfordringen med å prioritere mellom behandlingstilbud på betryggende vis.


Både FFO og Fagforbundet er redd for at kommersielle helseaktører vil kunne ”skumme fløten” ved å tilby helsetjenester for enkle uprioriterte helseproblem. Dermed kan det skje en vridning i det samlede helsetilbudet vekk fra de prioriteringene som er gjort nasjonalt.

Fagforbundet er også opptatt av at direktivet kan føre til uheldige vridninger mellom høykostland og lavkostland. Få pasienter fra lavkostland vil oppsøke helsetjenester i høykostland siden de bare vil få refundert det som behandlingen ville ha kosta i hjemlandet. Samme uro markeres i høringsuttalelsen til arbeidsgiverorganisasjonen Spekter som blant annet omfatter helseforetakene våre.

Spekter begrenser seg for øvrig til å stille en serie med utfordringer som Regjeringen må avklare, som for eksempel:
- Hvordan kan den nasjonale friheten til å fremme helsetilbudet forenes med felles standarder?
- Hvordan unngå at rike land legger beslag på behandlingskapasitet i fattige land?
- Hvordan kan utvidede pasientrettigheter balanseres mot kostnadskontroll?

Direktivet forutsetter at kostnadene ved helsetjenester må kunne sammenliknes fra land til land. Ellers vil det ikke være mulig å vite hva det nasjonale trygdesystemet skal betale for helsetjenester i andre land. Ikke alle medlemsland har satt priser på alle de helsetjenestene som da kan bli aktuelle. Men det er en forutsetning for at direktivet skal kunne fungere. Alle land må derfor lage et prissystem for helsetjenester ” basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Hvordan det skal skje, er mange av høringsuttalelsene i stor tvil om.

Fagforbundet mener at direktivet kan føre til sosial dumping når det utvikles ”et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper”. I kampen for å begrense de samlede helseutgiftene kan regjeringer komme til å spekulere i at noen helsetjenester kan kjøpes billigere utenlands – samtidig som konkurransen på tvers av grenser kan svekke lønns- og arbeidsvilkår også innenlands.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. desember 2008)

søndag 7. desember 2008

Farefull banksparing

Skattekonkurranse er bra, men ikke konkurranse om best innskuddsgaranti


Gjennom EØS kan EU komme til å gjøre banksparing mer utrygt enn før for norske innskytere. Den norske staten har siden 1995 garantert alle sparebeløp opp til 2 millioner kroner dersom en bank skulle gå konkurs. Så høye garantibeløp ser det ikke ut til at EU vil godkjenne.

Finansministrene i EU har vedtatt å øke dekningen av bankinnskudd til 50.000 euro umiddelbart og til 100.000 euro i slutten av 2011. Med dagens kurs svarer det til henholdsvis 450.000 og 900.000 kroner.

EU har til nå hatt et minstenivå på 20.000 euro – eller rundt 220.000 kroner. Dette minstenivået ble satt av et EU-direktiv fra 1994 og er i dagens finanskrise et provoserende lavt nivå. Mange land har hatt høyere innskuddsgarantier, men ingen har vært i nærheten av det norske nivået.

Det som kan ramme norske innskytere, er at finansministrene går inn for at en innskuddsgaranti på 100.000 euro skal totalharmoniseres. Ingen land skal kunne ha et lavere garantibeløp, og ingen skal heller kunne ha et høyere.

Det betyr at innskudd over 900.000 kroner ikke kan dekkes av noen statsgaranti. I følge Aftenposten fins det 100.000 slike innskytere i Norge. De er åpenbart ikke av de fattigste blant oss, men til enhver tid har nok noen av nettopp solgt en leilighet eller et hus for å kjøpe noe annet i løpet av kort tid.


EU-parlamentet skal behandle forslaget fra finansministrene 15. Desember. Hvis parlamentet fatter samme vedtak som finansministrene, vil vi stå overfor et EU-direktiv som etter forutsetningene skal inn i EØS - hvis vi ikke reserverer oss mot dette direktivet.

Faren for norske innskytere er ikke akutt. Totalharmoniseringen skal først innføres i løpet av 2011 og mye kan skje innen den tid. Det står for eksempel i direktivet at EU-kommisjonen innen utløpet av 2009 skal vurdere både om garantinivået skal være på 100.000 euro fra 2012 og om det er nødvendig å totalharmonisere dette garantinivået.

Ingen aner i dag hvor lenge finanskrisa vil vare, hvilket omfang den vil få og hvor brutalt den vil ramme banksystemet i Europa. Det kan hende at rammene for innskuddsgarantien må økes betraktelig for å opprettholde tilliten til banksystemet – og det kan hende at garantiordningene bryter sammen fordi statene ikke klarer å finansiere dem.


Det var Irland som satte det hele i gang. Den irske regjeringen vedtok å øke garantiene for innskudd i de største irske bankene. Det førte til at mange innskytere flytta innskuddene sine fra britiske til irske banker, og det førte til at flere land økte garantibeløpene sine.

Allerede 8. oktober vedtok for eksempel Sverige å øke sin innskuddsgaranti fra 250.000 til 500.000 svenske kroner.

Den danske regjeringen vil ha en totalharmonisering av innskuddsgarantiene innad i EU men er redd for at garantien skal bli for god. Den må ikke bli så god at folk ”mister sin aktpågivenhet”. Men pensjonssparing må det gis full dekning av.

Det sies i EU-vedtaket at en må respektere de vedtak som medlemsland har gjort om at pensjonssparing skal dekkes fullt ut. Men her råker en fort ut i juridiske villnis, for med så mange ulike spareformer som tilbys i dag, er det på ingen måte opplagt hva som er pensjonssparing og hva som ikke er det i de enkelte EU-land.


Den finske regjeringen har vært skeptisk til å øke garantien helt opp til 100.000 euro. En garanti som ”klart overskrider de gjennomsnittlige bruttoinntektene” er mer et vern av investorer enn av forbrukere. Økes garantien til et så høyt nivå, betyr det også forskjellsbehandling i forhold til andre spareformer som for eksempel i aksjefond og andre investeringsfond, mener den finske regjeringen.

Slike debatter har gått på kryss og tvers mellom EU-regjeringene de siste ukene.



Dette opplegget for å harmonisere innskuddsgarantiene står i sterk kontrast til hva EU har oppnådd med å harmonisere skatter og avgifter.

Land med høyt skattenivå provoseres når naboland har lavere satser på moms og lavere skattlegging av bedrifter, formuer og inntekter. Irland har lenge hatt en bedriftsskatt på 12,5 prosent, langt under halvparten av nivået enn ellers i Vest-Europa og har av den grunn trukket til seg betydelige investeringer og høyteknologiske arbeidsplasser.

Slike forskjeller i skattenivå har det blitt særlig mye av etter utvidelsen av EU østover. Land som Tyskland og Sverige presser derfor på for å innføre minsteregler for slike skatter og avgifter.

Men EU-traktaten beskytter dem som driver denne formen for skattekonkurranse. EU har ingen kompetanse til å fatte vedtak på skatteområdet og vedtak om skatter og avgifter kan derfor bare fattes med enstemmighet.

Tilhengerne av lave skatter kan derfor boltre seg fritt innen ideologien om at skattekonkurransen er sunn, at lav skatt på bedrifter, formuer og inntekter fører til livskraftige bedrifter og slanke, effektive statsapparater – og til fordel for hele EU.



Det eneste EU har fått til på skatteområdet, er noen nedre grenser for hvor lav momsen kan være. Hovedregelen er at momsen må være på minst 15 prosent. I praksis varierer momsen mellom 15 prosent i Storbritannia, Luxemburg og på Kypros og opp til 25 prosent i Sverige og Danmark.

Uenigheten er særlig stor når det gjelder selskapsskatten. Den varierer fra 7 prosent på Malta, 10 prosent på Cypros, 15 prosent i Latvia, Litauen og Bulgaria til mellom 30 og 38 prosent i Storbritannia, Spania, Frankrike, Italia og Tyskland. I Norge, Sverige og Danmark er den 28 prosent.

Siden utvidelsen av EU i 2004 har sju av de “gamle” EU-land redusert satsene sine. Det har ført til at det er EU som leder an i det globale kappløpet om å redusere satsene for selskapsskatten, fastslår KPMG i en undersøkelse fra 2007.

Men et kappløp om best mulig innskuddsgaranti ser det ikke ut til at EU vil ha noe av.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. desember)

torsdag 4. desember 2008

Medbestemmelse svekkes

Friere flyt av arbeidsplasser med forslaget til SPE-selskap


EU-kommisjonen syns fortsatt det er for få firma som har virksomhet i mer enn ett EU-land. For fire år sia innførte EU en ordning med ”europeiske selskap”, såkalte SE-selskap, spesialsydd for slike firma. Men slike SE-selskap måtte være både børsnoterte og store, med en aksjekapital på minst 120.000 euro.

EU-kommisjonen er særlig bekymra fordi så få små og mellomstore bedrifter verken slår seg sammen på tvers av grenser eller etablerer filialer i andre land. Det er 23 millioner slike små og mellomstore bedriftene i EU. De utgjør 99 prosent av alle bedrifter og har 97 millioner ansatte. Det er 70 prosent av arbeidstakerne i EU.

Da er det ynkelig at bare fem prosent av dem har virksomhet i mer enn ett land – mener EU-kommisjonen.

For å bøte på dette la EU-kommisjonen i august fram et forslag til forordning som vil innføre en ny type ”europeisk aksjeselskap” beregna på det som kalles små og mellomstore bedrifter. Det stilles likevel ikke noe tak på hvor stort et selskap kan være. Derimot er det en forutsetning at selskapet ikke er børsnotert..

De nye aksjeselskapene forkortes til SPE (Societas Privata Europea) og blir rett og slett et alternativ til vanlige aksjeselskap som dannes etter nasjonale lover i det enkelte land. For det er heller ikke noen forutsetning at et SPE-selskap opererer i mer enn ett land.

Et viktig formål med forslaget er at det skal bli enklere å opprette et aksjeselskap. Aksjekapitalen trenger for eksempel ikke være mer enn én euro. Det er et kraftig brudd på det som har vært gjengs krav til aksjekapital i de enkelte EU-land – da bortsett fra i Storbritannia som har satt kravet nettopp til én euro. Gjennomsnittlig ligger krava på rundt 10.000 euro i vestlige EU-land og rundt 4.000 euro i østlige. I Norge trengs det en aksjekapital på 100.000 kroner for å stifte et aksjeselskap.

Hvis forslaget til forordning vedtas, betyr det at det for eksempel i Tyskland blir tre muligheter: Det kan dannes aksjeselskap etter tysk lov, det kan dannes SPE-selskap etter reglene i det nye EU-forslaget, og det kan dannes SE-selskap hvis selskapet er børsnotert og har virksomhet i flere EU-land.


Et viktig formål er at det skal være enklere å flytte virksomheten til andre land, flytte hovedkontoret til et annet land, fusjonere med selskap i andre land. Det oppnås fordi et SPE-selskap ikke trenger å forholde seg til 27 ulike nasjonale regelverk når det gjelder det viktigste lovgrunnlaget for virksomheten.

EF-domstolen har fastslått at et selskap kan være registrert i et annet land enn der selskapet har sin hovedvirksomhet. Det følges opp av forslaget til SPE-forordning. Et SPE-selskap kan være registrert i ett land, ha hovedkontoret i et annet og ha sin virksomhet og de fleste ansatte i et tredje.

Dette har ført til bekymring for at det fremme sosial dumping og regelshopping. Et konsern med virksomhet i mange land følger naturligvis nøye med på hva slags lønninger og arbeidsvilkår som godtas i de enkelte land, hva slags skatteregler som fins og hvor effektive offentlige tilsyn er når en skal avgjøre hvor virksomheten skal foregå, hvor den skal utvides og hvor den skal bygges ned.

Det har også vært bekymring for det lave kravet til aksjekapital. Det kan utløse mange lettvinte selskapsdannelser og kan virke lite betryggende på alle som skal ha noe med slike selskap å gjøre.


Alle slike bekymringer avvises av EU-kommisjonen i en utredning av hvordan SPE-selskap kan komme til å fungere. (Feasibility Study of a European statute for SMEs) Derimot er utredningen prisverdig klar på det punktet som plager fagbevegelsen i mange land mest – frykten for at regelverket kan brukes til å vri seg unna ordninger for medbestemmelse for de ansatte.

Reglene for medbestemmelse varierer sterkt fra land til land. I Sverige skal ansatte ha representant i styret for selskap med mer enn 25 ansatte. I Danmark er grensa satt ved 35 ansatte, i Tsjekkia og Slovakia ved 50 ansatte, i Nederland ved 100 ansatte, i Ungarn ved 200 ansatte, i Tyskland og Slovenia ved 500 ansatte og i Luxemburg ved 1000 ansatte. I Norge er terskelen satt til 30 ansatte.

Etter forslaget til forordning skal reglene for medbestemmelse følge reglene i det landet der SPE-selskapet er registrert. Men et viktig trekk ved forordningen er at den gjør det svært enkelt for et SPE-selskap å flytte registreringen til et annet land. Det betyr at et SPE-selskap kan spekulere i å registrere seg i et land uten regler om medbestemmelse for de ansatte - eller bestemme seg for å omregistrere seg til et slikt land. Da hjelper det ikke om virksomheten for øvrig foregår i land der de ansatte har gode ordninger for medbestemmelse.

Ett forbehold tas likevel i forslaget til forordning. Hvis et SPE-selskap flytter registreringen til et land med svakere – eller ingen - ordning for medbestemmelse, skal det forhandles om hvordan medbestemmelsen skal organiseres dersom minst tredjeparten av de ansatte bor i det landet der selskapet har vært registrert. Hvis forhandlingene ikke fører fram til noen avtale i løpet av ett år, fortsetter den tidligere ordningen for medbestemmelse.


EU-kommisjonen erkjenner at dette kan føre til at ordninger for medbestemmelse svekkes, men ”eksessiv proaktiv harmonisering innført autoritært” er det ikke politisk ryggdekning for i EU. Og i tillegg er forholdet mellom ledelse og ansatte i små selskap så tillitsfullt at formelle ordninger for medbestemmelse ikke trengs!

Det kan ha lange utsikter med å få vedtatt denne forordningen. Den fremmes med hjemmel i artikkel 308 i EU-traktaten. Det er den såkalte ”gummiparagrafen” som må brukes når det skal vedtas en EU-lov som ikke har konkret traktathjemmel. Men da må vedtaket være enstemmig i EU-rådet. EU-kommisjonen må ha drevet et godt forarbeid hvis det skal gå glatt i denne saken.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. november)

onsdag 26. november 2008

Dommene forverrer tjenestedirektivet

Stein Evju har i Klassekampen 19. november en artikkel som tilsynelatende presenterer innvendinger mot kronikken min om ”Stoltenbergs bløff” 15. november. ”Tilsynelatende” - fordi jeg syns han polemiserer mot argumenter jeg ikke brukte i min artikkel.

1. Evju er opptatt av at arbeidsretten – som all nasjonal rett på områder som EØS-avtalen regulerer – er underlagt EU-retten. Og av at de fire dommene til EF-domstolen det siste året ikke har noe med tjenestedirektivet å gjøre.

Formelt er dette sjølsagt riktig, og jeg skreiv ikke noe som skulle tilsi noe annet. Men det Evju ikke forteller, er at de fire dommene på grunnleggende vis endrer på hvilken måte - og hvor kraftig - EF-domstolen nå griper inn i nasjonal arbeidsrett.

Dommene skaper ny rettstilstand på arbeidslivets område både i EU og i EØS. Den nye rettstilstanden har provosert fagbevegelsen i store deler av Europa – og førte bl.a. til at lederen for svensk LO og for Euro-LO reagerte med å si at ”dommene setter tjenestedirektivet i et nytt lys”.

Evju har rett i at det ikke er tjenestedirektivet som skaper denne nye rettstilstanden, og jeg har aldri skrevet noe annet. Historikere kan likevel komme til å merke seg at alle dommene kommer etter at tjenestedirektivet ble vedtatt i EU. Også jurister kan komme til å påvirkes av det som lanseres som ”herskende tanker” – i dette tilfellet om konkurransens velsignelser på stadig nye områder..

Det som derimot er sentralt for den norske debatten om tjenestedirektivet, er at dette direktivet blir atskillig verre ”å leve med” for dem som jobber i utsatte tjenestenæringer på grunn av den nye rettstilstanden som EF-domstolen har etablert.


2. Evju ser det som en ”avsporing” å mene at tjenestedirektivet kan føre til økt sosial dumping i Norge og viser til at tiltakene i regjeringens handlingsplan I mot sosial dumping ikke er i strid med tjenestedirektivet. Men er det opplagt at Siv og Erna vil føre denne planen videre hvis de skulle få flertall ved et valg?

Den grunnleggende årsaken til at direktivet kan føre til økt fare for sosial dumping, er likevel at det vil øke konkurransen om å yte tjenester. Det er hensikten med direktivet - og naturligvis også virkningen av direktivet.

Konkurranse om å yte tjenester er det samme som konkurranse blant dem som skal yte disse tjenestene. Store deler av det norske tjenestemarkedet er uten faglig organisering og uten tariffdekning. Det er særlig her at økt konkurranse fra utlandet kan sette norske standarder for lønn, arbeidsvilkår og boligforhold under press.

At økt konkurranse har slike virkninger, dokumenteres i en serie FAFO-rapporter de siste åra. Rapporten om ”Grenseløst arbeidsliv” (2006) fastslo for eksempel at kortvarig tjenestemobilitet ”har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.”

Flyktig tjenestemobilitet er nettopp det som tjenestedirektivet skal være pådriver for.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen mandag 24. november)

Er EØS i fare?

EØS-avtalen varer så lenge EØS-tilhengerne vil ha den

De siste ukene har aviser og etermedier stadig kunnet fortelle at EØS er i fare. Hele avtalen kunne ryke hvis Norge reserverte seg mot tjenestedirektivet – eller hvis Island meldte seg inn i EU. Begge deler er dårlig fundert i reelle forhold, men er karakteristisk for det hysteriet som ja-sida stadig pisker opp omkring EØS-avtalen.

Samtidig opplever vi at EØS-avtalen kritiseres også av mange som i 1992 ville ha denne avtalen, men som helst vil se Norge som medlem av EU. Det paradoksale er at kjernen i kritikken fra EU-tilhengerne er identisk med hva EØS-motstanderne sa den gang debatten om EØS-avtalen raste i 1992: ”Norge blir på viktige områder medlemmer av EU uten stemmerett. Vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi får være med på å bestemme.”

Nå er det ikke sant at vi må finne oss i ”alt som EU vedtar”.
- Vi bindes for eksempel ikke til den penge- og rentepolitikken som ved oljepris-sjokk o.l. kan ramme Norge hardt fordi Norge har en nærings- og eksportstruktur som gjør at økonomien vår svinger “i utakt” med de fleste EU-land.
- Vi kan fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk.
. Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden.
- Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger – i alle sammenhenger der EU opptrer utad på vegne av medlemsstatene. De blir etter hvert mange.

EØS omfatter derfor bare en del av det EU vedtar. Men virkningene av EØS-avtalen blir tydeligere på stadig flere områder. På disse områdene innebærer EØS kraftige inngrep i det norske demokratiet. Norske myndigheter tvinges til retrett i sak etter sak der en trodde gode hensikter, sosiale hensyn og sunn fornuft kunne legges til grunn i tolkningen av EØS-regelverket. Det setter overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen bom for. Rettsreglene til EU går foran det norske demokratiet.

På ja-sida hamres det nettopp derfor på samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgang til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag.

Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år – en avtale av samme slag som de frihandelsavtalene Sverige, Finland, Sveits og Østerrike den gang hadde.

Frihandelsavtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport til EU. Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i 25 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU.

Likevel er det overdøvende budskapet til denne dag at vi trenger EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU. Denne innsatsen førte fram. En meningsmåling av MMI i september 1994 viste at to tredeler av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer til EU hvis Norge ble stående utafor EU. Det var ikke rart at de kunne finne på å stemme ja. Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme oppfatning.


Det er den strie strømmen av lovtekster fra Brussel som har skapt den avmaktssituasjonen både EØS-motstandere og EØS-tilhengere reagerer på. EØS-tilhengerne ville ha det slik og har til nå forsterka avmakten på to måter:
¨ Ved å avvise enhver tanke om å bruke vetoretten i EØS-avtalen mot EU-lover som utfordrer norske verdier og interesser,
¨ og ved å unngå alt som kunne skape oppmerksomhet om uheldige sider ved EØS-avtalen, også den oppmerksomheten som må til om norske interesser skal hevdes effektivt innad i EU.

Motstanden mot å ta i bruk vetoretten er enkel å forstå: Ethvert norsk veto blir et tungt nei-argument hvis det på nytt blir en debatt om medlemskap i EU. For da må vi godta den EU-loven som vi la ned veto mot.

Motstanden mot å legge til rette for bred norsk innsats innad i EU er også lett å forstå: Det ville rette oppmerksomheten mot sider ved EØS-avtalen som kunne skape motvilje mot hele avtalen.


Her i Norge er EØS-avtalen trygg så lenge EØS-tilhengerne vil ha den. I EU er avtalen også trygg. Handelspolitisk er den til større fordel for EU enn for Norge. EU vinner markedsandeler i Norge på bekostning av norsk næringsliv, mens det er få tegn til det motsatte på EU-markedet.

EØS-avtalen er trygg også fordi EU bare kan si den opp dersom alle EU-regjeringene er enige om det. Og det blir de knapt, så uunnværlig norsk olje og gass er for mange av dem. Derfor er det liten grunn til å legge vekt på om enkeltmedlemmer i EU-kommisjonen skulle irritere seg over muligheten for en norsk reservasjon.


En helt annen sak er det at denne gode forhandlingssituasjonen burde brukes til kreve en nedbygging av EØS-avtalen på de områdene der norske interesser rammes mest.

Her er det mye å velge mellom:
- Vi burde ha rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn,
- rett til å utforme regionalpolitikken uavhengig av EUs regelverk,
- rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
- rett til å skjerme enkelte sektorer fra EUs liberaliseringsregler, for eksempel innenlandske posttjenester,
- rett til å ha konsesjonsregler som ikke diskriminerer mot utlendinger, for eksempel bedre regler for hjemfallsrett enn dem som vi nå lirker til.
- Og aller mest: rett til å skjerme norsk arbeidsrett mot EU-dommer av det slaget som gjør tjenestedirektivet ekstra problematisk.

De partiene som ser EØS-avtalen som en varig – eller i hvert fall en langvarig – løsning for Norge, bør være ekstra interessert i å få vekk det som provoserer norsk opinion mest.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. november 2008)

mandag 24. november 2008

Stoltenbergs bløff

På to punkter villeder Stoltenberg ukritiske media – og dermed opinionen – i begrunnelsen for å godta tjenestedirektivet:
1. Det fins ingen utredninger som viser at regjeringens tiltak mot sosial dumping kan hindre at tjenestedirektivet øker omfanget av sosial dumping i Norge.
2. Regjeringen kan ikke gi noen av de garantiene som LO-ledelsen har bedt om som vilkår for å gi opp motstanden mot tjenestedirektivet.

Ingen av de sju utredningene som regjeringen bestilte i desember 2007 skulle ta for seg spørsmålet om tjenestedirektivet ville føre til økt sosial dumping.

FAFO ble gitt oppgaven om å ”vurdere hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping”. Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var altså om regjeringens tiltakspakke mot sosial dumping var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping.

Svaret fra FAFO var at ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. På et par punkter kan det være en diskuterbar konklusjon. Men det springende punktet er jo om tiltakspakka til regjeringen er tilstrekkelig til å hindre at tjenestedirektivet fører til økt sosial dumping. Det ble FAFO ikke bedt om å undersøke.

Dermed måtte utredningen til FAFO bli en total avsporing i forhold til den uroen som uttrykkes i Soria Moria-erklæringen når regjeringen der forplikter seg til å ”arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”.

FAFO ble bedt om å utrede noe som ikke kunne bety noe for den egentlige debatten: om tjenestedirektivet vil øke faren for sosial dumping i det norske arbeidslivet.

Det er å føre folk bak lyset når først Dag Terje Andersen, så Sylvia Brustad og nå Jens Stoltenberg hevder at utredninger viser at tjenestedirektivet ikke vil øke faren for sosial dumping i Norge.

Det blir desto mer pinlig når det foreligger to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i det høringsnotatet som ble sendt ut i sommer fra Sylvia Brustads departement. Det er både uredelig og feigt når de utredningene til de Facto er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?

Oversett blir det også at FAFO-utredningen på ett punkt påviser at et viktig tiltak mot sosial dumping faktisk er i strid med tjenestedirektivet. Det gjelder den såkalte anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben og kan underby andre entreprenører fordi jobben da gjøres av folk som verken har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger eller oppsigelsesvern.



LO-ledelsen har bedt om en serie garantier for at norsk arbeidsrett kan bestå. Slike garantier har Stoltenberg ikke noe grunnlag for å gi.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.

Fra regjeringen og fra LO-ledelsen ble det høsten 1994 kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.

De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Domstolen banker inn at nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994 fra regjeringen til Ingvar Carlsson og fra den svenske LO-ledelsen.

Det eneste disse garantiene hvilte på, var et brev som arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund fikk fra Padraig Flynn, den i EU-kommisjonen som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål. I dette brevet sto det at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra den svenske regjeringen.

Det hjelper heller ikke om Stoltenberg klarer å få EU-kommisjonen til å bekrefte de garantiene som han forsøker å berolige LO med. I forbindelse med Vaxholm-saken ga EU-kommisjonen langt på vei støtte til Sverige i en vurdering som ble sendt til EF-domstolen. Domstolen tok ikke hensyn til denne vurderingen. Seinere har EU-kommisjonen i alle tilsvarende saker lagt domstolens premisser til grunn.

Det viser at heller ikke EU-kommisjonen kan gi noen garantier om rettstilstanden i EU. Rettstilstanden i EU fastlegges av EF-domstolen – og bare der. Derfor bløffer Stoltenberg også på dette punktet. Han lover LO noe som EF-domstolen når som helst kan feie til side

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag15. november 2008)

Pensjoner på anbud

Kan forvaltningen av kommunale tjenestepensjoner forbeholdes norske selskap?

EU-kommisjonen har reist sak mot Tyskland i EF-domstolen fordi tyske kommuner har inngått avtaler om forvaltning av tjenestepensjoner uten at slike oppdrag er lagt ut på anbud i hele EU. Det er ingen grunn til at tyske tjenestepensjoner skal være forbeholdt tyske pensjonskasser, mener EU-kommisjonen.

De tyske reglene for tjenestepensjon innebærer at den enkelte ansatte sjøl velger hvor stor del av lønna som skal avsettes som innskudd til en tjenestepensjon. Øvre grense er 4 prosent av lønna. Deretter forhandler arbeidsgiver og fagforening om hvilken pensjonskasse som skal forvalte disse pensjonsinnskuddene.

Denne ordningen gjelder både privat og offentlig sektor, men EU-kommisjonen har gått til sak mot kommunale arbeidsgivere fordi private selskap ikke er pålagt noe slikt anbudskrav. Det er 110 tyske byer som overstiger terskelverdien, og som derfor skulle ha lagt forvaltningen av de tariffavtalte tjenestepensjonene ut på anbud.


Tyske kommuner bruker etter avtale med de ansattes organisasjoner enten kommunale forsikringsselskap eller Tysklands største offentlige bank- og forsikringsselskap, ”Sparkassen-Finanzgruppe”, til å forvalte pensjonsinnbetalingene.

Slike avtaler med de lokale fagforeningene vil EU-kommisjonen ha slutt på. Forvaltningen av tjenestepensjonene skal ut på anbud i hele EU. Kravet vil så være at billigste anbud skal velges.

Midt i det globale finanskaoset som vi nå virvles inn i, virker dette mer enn meningsløst. Bør kommuner og ansatte virkelig se seg om etter det selskapet som lover å være billigst, eller er det større grunn til å velge det mest solide og tillitvekkende selskapet?

Sparkassen-Finanzgruppe består av 630 ulike lokalbanker og lokale forsikringsselskap og er en gigant med 370.000 ansatte. Men det er overveiende offentlig eid – og provoserer åpenbart EU-kommisjonen ekstra mye av den grunn.


Det at lønningene er fastlagt gjennom tariffavtaler, har ifølge EU-kommisjonen ingen betydning og viser til EF-domstolens praksis som ”entydig” innebærer at det ikke er noe ”generelt forbehold for avtalefrihet” i EU-retten.

EU-kommisjonen fastslår i tillegg at den avtalefriheten som fastslås i den tyske grunnloven ikke opphever plikten til å legge forvaltningen av tariffavtalte tjenestepensjoner ut på anbud.


Den tyske regjeringen håper på støtte i hvert fall fra Danmark, Sverige og Østerrike som alle har pensjonsordninger som likner på den tyske. I Sverige har alle de store organisasjonene både for lønnstakerne og for de offentlige arbeidsgiverne reagert på utspillet til EU-kommisjonen. De frykter at hvis EU-kommisjonen får medhold i EF-domstolen, kan det ramme også andre deler av forhandlingsretten i arbeidslivet.

Både på privat og offentlig side har organisasjonene i det svenske arbeidslivet forlangt at regjeringen går ut med støtte til den tyske regjeringen i forbindelse med behandlingen i EF-domstolen. De mener at spørsmålet om anbud må avgjøres av partene i arbeidslivet og ikke av EF-domstolen.


Også i Danmark har alle hovedorganisasjonene i offentlig sektor, både for de ansatte og for kommunene, gått inn for at den danske regjeringen må gi sin støtte til Tyskland i denne saken.

- Det er et angrep på den medbestemmelsen danske lønnstakere har over sine egne pensjoner, hevder en talsperson i FTF, det største fagforbundet for offentlig ansatte: ”Våre pensjonskasser er eid av medlemmene, men hvor blir det av medbestemmelsen hvis et spansk aksjeselskap overtar sjukepleiernes pensjoner?”


I Norge er KLP (Kommunal Landspensjonskasse) den viktigste forvalteren av tjenestepensjonene i kommunesektoren og for helseforetakene. Drøyt 330 kommuner og fylkeskommuner, nesten 30 helseforetak og 2300 kommunale bedrifter har lagt pensjonsordningen sin til KLP. Noen få kommuner har egne pensjonskasser. De øvrige kommunene lar private livsforsikringsselskap forvalte pensjonsordningene sine. Hvis en kommune vil flytte forvaltningen av pensjonene til et annet selskap, gjelder reglene om offentlige anskaffelser.

Hvis EU-kommisjonen vinner fram i rettssaken mot Tyskland, er det helt uvisst om norske kommuner og helseforetak også tvinges til å legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene ut på anbud i hele EU- og EØS-systemet.


Det kan føre til at en viktig norsk finansinstitusjon svekkes, og at deler av pensjonsmarkedet overtas av selskap som det i praksis ikke går an å stille andre krav til enn at de skal drive billigst mulig. Om de drives ut fra samme mål til langsiktig trygghet som KLP har gjort, har en ikke lenger noen garanti for.

I juni kunne KLP melde at selskapet har trukket investeringene sine ut av et femtitall selskap, fire på grunn av korrupsjon, fem for brudd på faglige rettigheter, seks for brudd på andre menneskerettigheter og åtte for grove miljøsynder. I tillegg har KLP trukket seg ut av elleve tobakksprodusenter og 19 våpenprodusenter.

Vil krav om å følge opp etiske retningslinjer kunne stilles hvis norske kommuner må legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene sine ut på åpent anbud i 30 EU- og EØS-land? Det er ikke EF-domstolen bedt om å vurdere, og det er ingen ting i EUs anbudsregler som skulle tilsi at det skulle være mulig.

For dem som har pensjonene sine i KLP, kan det i dagens finanskaos – der forsikringsselskap over hele verden står på randen av konkurs - også telle at styret i KLP kan pålegge eierne (kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og kommunale bedrifter) å skyte inn ekstra egenkapital dersom det er nødvendig for at selskapet skal klare pensjonsforpliktelsene sine.

Slike garantier kan verken EU-kommisjonen eller EF-domstolen gi på vegne av selskap som vinner anbudskonkurransen med et særlig billig tilbud.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 1. november 2008)

Hvem kan garantere?

”Lita på mig!” sa Ingvar Carlsson rett i kamera, og det ble ja-flertall i Sverige

Hvem kan garantere at faglige rettigheter og norsk arbeidsrett kan videreføres slik det er i dag? Det er et grunnspørsmål i debatten om tjenestedirektivet.

Mange enkeltspørsmål skulle vi da gjerne hatt svar på:
- Nye tiltak mot sosial dumping, er de lovlige innen EØS, eller ulovlige?
- Hvor effektivt kan for eksempel en ordning med solidaransvar utformes uten at EFTA-domstolen dømmer den ulovlig?

Vi veit at anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften etter alt å dømme er i strid med EØS-retten. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben uten at de har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger og oppsigelsesvern.

Norsk Teknologi, en av NHO-foreningene, klagde i januar 2008 allmenngjøringsloven inn for overvåkingsorganet ESA med påstand om at loven er i strid med EØS-retten. Det har lovavdelingen i Justisdepartementet avvist. Avvisningen ble i media framstilt som en stor seier for LO – og et tilsvarende tap for NHO.

Men kan et norsk departement garantere noe som helst som har med EØS å gjøre? Hvis ESA gir Norsk Teknologi medhold, og saken går videre til EFTA-domstolen, teller vurderingene i et norsk departement svært lite.


Det tøffeste lærestykket om hvem som kan garantere noe i forhold til EU, var det som ble starta høsten 1994 i Sverige.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.

Ja-sida i fagbevegelsen og i sosialdemokratiet brukte store ord om hvilke garantier Sverige hadde fått på dette området. Etter at Ingvar Carlsson i september 1994 hadde overtatt som statsminister etter høyrelederen Carl Bildt, var ”Lita på oss!” hovedbudskapet hans: Det er trygt å melde seg inn i EU.

Over hele Sverige skulle helsides annonser i avisene og plakater med Ingvar Carlsson og Mona Sahlin rydde vekk all den tvilen som Carl Bildt hadde etterlatt seg da han med brutal ærlighet gjorde det mer enn klart hva som var meningen med EF-medlemskapet:
- å få vekk den særsvenske stemmen i internasjonal politikk, arven etter Olof Palme,
- og bli kvitt plagsomme velferdsordninger og faglige rettigheter fra det svenske ”Folkhemmet”– det han kalte arven etter Per Albin Hansson og Tage Erlander, Sveriges statsministre fra 1932 til 1969


Da Carl Bildt ble statsminister i 1991, var det fire EF-tilhengere for hver EF-motstander i Sverige. Det var da EU-motstanden eksploderte. Allerede fra mai 1992 var det ut oktober 1994 stabilt nei-flertall på alle meningsmålinger i Sverige.

Hadde Carl Bildt fortsatt som statsminister helt fram til folkeavstemningen i november 1994, hadde det ikke blitt noe ja-flertall i Sverige. På meningsmålingene ble det ja-flertall først da det var igjen to uker til folkeavstemningen.

Fra den nye regjeringen og fra LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.


De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.


Etter at forhandlingene om medlemskap var sluttført, fastslo LO-ledelsen: ”EU har garantert at man ikke vil ødelegge eller gripe inn i den svenske arbeidsrettstradisjonen, noe som kommer til å framgå av forhandlingsprotokollen.”

Forbundsledelsen i Metallforbundet slo fast det samme: ”Andre viktige krav som at svenske kollektivavtaler skal gjelde når utenlandske selskap arbeider midlertidig i Sverige og muligheten for å vedta kamptiltak i den forbindelse, er slått fast i forhandlingene.” (Metallinfo nr. 6/94)

Fra andre forbund kom samme melding. Hvorfor skulle velgerne tvile når Ingvar Carlsson fra helsider i avisene og plakater over hele Sverige banka inn budskapet: ”Lita på mig!”


Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?

Også Carl Bildts regjering forsto etter hvert at uroen i fagbevegelsen måtte dempes. Den tok derfor i 1993 kontakt med Padraig Flynn som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål i EU-kommisjonen. Bildt-regjeringen ba om en bekreftelse på at det ikke var noen grunn til uro over hva som kunne skje med forhandlings- og streikeretten og med andre deler av den svenske arbeidsretten.

I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra svensk side!

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. oktober 2008)

Veto – og hva så?

EF-domstolen gir et norsk nei til tjenestedirektivet europeisk rekkevidde

Det er uttykkelig fastlagt i EØS-avtalen at hvis Norge tar i bruk retten til å reservere seg, skal Norge og EU forhandle om hvordan forholdet skal være på det området der reservasjonsretten er brukt. Hvis Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, forutsetter EØS-avtalen forhandlinger om hvordan handelen med tjenester da skal foregå mellom EU og Norge.

Tjenestedirektivet har som formål og virkning at det blir økt konkurranse om å yte tjenester. Det øker faren for sosial dumping fordi konkurransen vil øke mest i de delene av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler og der det er flest useriøse arbeidsgivere. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. Avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.


Ifølge FAFO har kortvarig tjenestemobilitet ” blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.” (”Grenseløst arbeidsliv”, november 2006)

EUs tjenestedirektiv fremmer nettopp denne typen ”flyktig tjenestemobilitet” og øker dermed faren for sosial dumping. Det er derfor viktig å forhandle vekk de delene av tjenestedirektivet som øker konkurransen i de delene av arbeidslivet der det er flest useriøse arbeidsgivere og der arbeidstakerne er mest sårbare.


De siste dommene til EF-domstolen dramatiserer disse farene ved tjenestedirektivet. De som har forsvart dette direktivet, har vist til at EUs utstasjoneringsdirektiv skal sikre ”norske” lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere utstasjonert fra andre land. Men to av dommene (Rüffert- og Luxemburg-dommene) river store hull i det sikkerhetsnettet som utstasjoneringsdirektivet var ment å være.

Disse dommene gjør det nødvendig å sikre at EFTA-domstolen ikke kan felle tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Det kan bare skje ved at den norske regjeringen oppnår en avtale med EU om at når Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, må dette bety at EØS-retten på varig grunnlag skal være annerledes enn EU-retten når det gjelder handelen med tjenester mellom Norge og EU.


Fire forhold er da av avgjørende betydning:
1. ILO-konvensjon nr. 94 om at offentlige oppdragsgivere kan stille krav om lønn i samsvar med norsk tariffavtale, må gjelde i Norge også om denne konvensjonen skulle settes til side i EU. Det må bekreftes enten ved en endring i EØS-avtalen eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.

2. Anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften må sikres gjennom EØS-avtalen – for eksempel gjennom en egen protokoll. Det er nødvendig fordi denne klausulen er i strid med tjenestedirektivet - ifølge den FAFO-utredningen om sosial dumping som regjeringen bestilte i desember.

3. Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelsen av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ”sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har”, må skrives inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.

4. Implementeringen av ustasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må om nødvendig endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene. Deretter må de endrede formuleringene tas inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller i en protokoll til EØS-avtalen.


Disse fire punktene er i samsvar med krav som nå fremmes fra Euro-LO og fra fagbevegelsen i mange EU-land om å forebygge framtidige dommer som kan ramme faglige rettigheter og undergrave nasjonale standarder for lønns- og arbeidsvilkår slik som Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene har gjort.

- Det arbeides for at Lisboa-traktaten får et tillegg i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.

- Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.

- Det er stilt krav om at de medlemsland som ønsker det, får garantier for å kunne beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen gjennom å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten.


Hvis punktene 1-4 blir ufravikelige norske forhandlingskrav i forbindelse med en norsk reservasjon mot tjenestedirektivet, vil de derfor kunne inngå i en bred europeisk kampanje for å motvirke virkningene av de fire dommene til EF-domstolen.

Nettopp fordi Norge har mulighet for å reservere seg mot tjenestedirektivet, har Norge en forhandlingsposisjon overfor EU som andre land og fagbevegelsen der ikke har. Vi har derfor et historisk ansvar for å utnytte denne muligheten, ikke bare til fordel for utenlandske og norske arbeidstakere i norsk arbeidsliv, men også for å få til en rettstilstand for arbeidslivet som det blir lettere å slåss for også innad i EU.


Men hva hvis EU-kommisjonen avviser de fire krava våre?

Da har Flåthen og Stoltenberg bare én ting å gjøre: De må ut i Europa for å mobilisere breiest mulig støtte fra fagorganisasjoner og regjeringer for de norske krava. Hvis støtten kan føre til at Norge vinner fram med sine krav, skjerpes kampen mot dommene til EF-domstolen i mange EU-land.

Og hvis forhandlingene med EU drar ut så lenge at de ikke er avslutta før valget i 2009?

Da gir punktene 1-4 et godt grunnlag for en offensiv valgkamp fra fagbevegelsen og de rødgrønne partiene når det gjelder forsvaret for anstendige lønns- og arbeidsvilkår.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. oktober 2008)

torsdag 2. oktober 2008

Veto mot datalagring?

Reservasjonsretten i EØS-avtalen – hva skjer hvis den brukes?


På oppdrag for IKT-Norge leverte jus-professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett i juni utredningen ”Datalagringsdirektivet og EØS”. Utredningen redegjør for hvordan reservasjonsretten i EØS-avtalen fungerer, og den har derfor interesse også utover den konkrete diskusjonen av datalagringsdirektivet.

EUs direktiv om datalagring har utløst debatt over hele Europa. Direktivet pålegger teleselskap og internettleverandører å lagre alle data som viser hvem du har ringt til, sendt sms eller e-post til, når og hvorfra det skjedde og når du surfer på nettet. Innholdet av samtalene og meldingene skal derimot ikke lagres. Det er politiet som skal ha tilgang til de dataene som lagres – hvis det trengs for å bekjempe ”alvorlig kriminalitet”.

Direktivet ble vedtatt som et indre-marked-direktiv i EU i mars 2006, og fristen for å gjennomføre det var 15.september 2007. For data fra internett og e-post kan medlemsstatene vente til 15. mars 2009 med å gjennomføre det.


Irland har gått til søksmål i EF-domstolen med påstand om at direktivet ikke har noe med det indre markedet å gjøre. Direktivet har som uttalt formål å bekjempe kriminalitet, og Irland argumenterer med at datalagring har svært lite med markeds- og konkurranseforhold å gjøre. Direktivet ble irsk oppfatning vedtatt som et indre-marked-direktiv fordi det ellers ville krevd enstemmighet å få det vedtatt.

Enstemmighet var det ikke. Irland og Slovakia stemte imot ved den endelige avstemningen. Men inntil spørsmålet er avklart i EF-domstolen, gjelder direktivet i alle EU-land. Fordi EU har vedtatt direktivet som et indre-marked-direktiv, legger EU legger til grunn at det skal inn i EØS-avtalen.


I EØS-avtalen har Norge en rett til å reservere seg mot EU-rettsakter som en ikke vil ta inn i avtalen.
Uten denne reservasjonsretten ville EØS-avtalen vært i strid med Grunnloven. Norge kan bare avgi suverenitet til organisasjoner vi er medlem av. Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Men det er EU som vedtar det regelverket som skal gjelde i EØS. Når EU vedtar nye lover (direktiver eller forordninger), gjelder de likevel ikke automatisk i Norge. Norsk lov kan bare endres av Stortinget. Derfor har regjering og Storting denne retten til å reservere seg mot rettsakter som EU vedtar.
Som det sies i utredningen til Arnesen og Sejersted: ” Utgangspunktet er at EØS-avtalen ikke innebærer formell overføring av lovgivningsmyndighet. Det betyr at enhver medlemsstat formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.”

Det er i EØS-komiteen, beslutningsorganet for EØS-avtalen, at en reservasjon kan fremmes. I EØS-komiteen møtes representanter for Norge, Island og Liechtenstein med EU, og det er denne komiteen som vedtar om nye EU-rettsakter skal tas inn i EØS-avtalen.


De konkrete rettsaktene under EØS-avtalen er plassert i 22 vedlegg – alt etter hvilket saksfelt de regulerer. Dersom Norge velger å reservere seg mot en bestemt rettsakt, foreskriver avtalen en saksgang i to faser.

Først skal EØS-komiteen undersøke ”alle andre muligheter for at denne avtale (EØS-avtalen) fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende”, blant annet ved å ”konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig”. (Art. 102.4) Det betyr at det skal forhandles om Norge, eventuelt etter en tilpasning av sin lovgivning, har en lovgivning som gjør at EØS-avtalen ”fortsatt kan virke tilfredsstillende”.

Hvis det ikke blir enighet om det, ”skal den berørte del av vedlegget …. betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (Art. 102.5)


Dette reiser to spørsmål:
- Hva er den ”berørte del av vedlegget”?
- Siden EØS-komiteen kan ”bestemme det motsatte”, blir neste spørsmål om EU vil ønske at ”den berørte delen av vedlegget” settes ut av kraft?

Utredningen til Arnesen og Sejersted fastslår at datalagringsdirektivet hører inn under vedlegg XI om telekommunikasjonstjenester. I dette vedlegget er rettsaktene fordelt på fire kapitler:
- telekommunikasjonstjenester (27 rettsakter)
- posttjenester (2 rettsakter)
- databeskyttelse (13 rettsakter)
- informasjonssamfunnstjenester (10 rettsakter)

Arnesen og Sejersted mener at den ”berørte delen av vedlegget” må finnes i kapitlet om databeskyttelse, og i det kapitlet er det bare to rettsakter som reelt er berørt av datalagringsdirektivet. I disse rettsaktene er det bare én bestemmelse i ett av dem som er i strid med datalagringsdirektivet.

Konklusjonen er derfor at det er ”kun meget beskjedne deler av EØS-avtalens vedlegg XI som kan sies å kunne bli direkte berørt dersom Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet”.

Det betyr da også at hvis EU skulle velge å suspendere ”de berørte delene av vedlegget”, vil det knapt ha betydning verken for norsk handlefrihet når det gjelder datalagring, for norsk adgang til
EU-markedet eller for stillingen for norske brukere.


Arnesen og Sejersted anbefaler at Norge venter med å ta standpunkt til datalagringsdirektivet til EF-domstolen har avklart om Irland har rett i at det ikke skulle vært vedtatt som et indre-marked-direktiv. Hvis domstolen gir Irland rett idet, er direktivet ugyldig.

De to utrederne mener det uansett kan argumenteres for at direktivet faller utenom virkeområdet til EØS-avtalen, og at det er den mest ”naturlige og legitime begrunnelsen” for en eventuell norsk reservasjon mot direktivet.

Uansett: Det vil ha helt bagatellmessige konsekvenser – både for EU og for Norge – om Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet. En norsk reservasjon mot tjenestedirektivet kan få langt større konsekvenser.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 27.9.2008)

mandag 22. september 2008

Kamp eller tilpasning?

Opprøret mot EF-domstolen styres vekk fra en konfrontasjon med EU.


Europeisk fagbevegelse har reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes. Det fins nok av tøffe uttalelser, som for eksempel når John Monks, generalsekretær for Euro-LO, sier at ”tunnellsynet” til EF-domstolen må vekk. Men det er ikke tatt noen som helst effektive grep for å få til en felles strategi for den europeiske fagbevegelsen, langt mindre for å sette hardt mot hardt gjennom en samordna politisk kamp.

Foreløpig er det fire spor som følges:

1. Det er foreslått tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.

2. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.

3. Det foreslås å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten, unntak som innebærer at enkelte medlemsstater kan beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen

4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar.


En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene,.er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.

Muligheten for å få til en protokoll som endrer EU-traktaten på et så grunnleggende, men omstridt, område, er nok minimal. Uansett hvordan den utformes, ville det kreve at alle EU-regjeringene var enige om det. Sjansen for det er liten, tatt i betraktning at flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.


Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men det er knapt særlig realistisk i dagens politiske konjunkturer.

Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 har ganske sikkert endra balansen i domstolen til fordel for markedsfrihetene og til at den juridiske statusen til faglige rettigheter er svekka.

Men også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokratene i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 4 av 27 regjeringer, og de markedsliberalt orienterte partiene har et klart flertall i EU-parlamentet.

Når kravet om en sosialprotokoll likevel løftes så høyt av ledelsen i Euro-LO, til tross for at mulighetene for å få noe ut av det er så minimale, kan hensikten bare være indremedisinsk: forslaget om en sosialprotokoll skal styre protestene og kampviljen innen europeisk fagbevegelse i en ”ufarlig” retning – vekk fra mer grunnleggende EU-kritikk og fra en konfrontasjon med EU.


En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er også stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund.

Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.

Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor ikke særlig lovende.


Fra flere hold innen svensk og dansk fagbevegelse er det stilt krav om å få unntak fra Lisboa-traktaten slik at den svenske og danske arbeidslivsmodellen kan beholdes. Det ser ikke ut til at det er noe flertall for noe slikt verken i den svenske Riksdagen eller i det danske Folketinget.

Derimot prøver regjeringene både i Danmark og i Sverige å endre nasjonale lover for å tilpasse seg til den rettstilstanden som EF-domstolen har etablert gjennom dommene sine.

Danmark har allerede funnet fram til hvordan utstasjoneringsloven skal endres, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov. Dette forslaget har støtte fra partene i arbeidslivet og fra et stort flertall i Folketinget. I Sverige er det satt i gang et utredningsarbeid med samme formål.

Den danske løsningen er å endre utstasjoneringsloven ved å skrive inn i loven
- at tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, omregnes til lønn slik at det som defineres som minstelønn, tar hensyn til slike fordeler,
- at akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet, tillegg for ubekvem arbeidstid innregnes i minstelønna hvis reglene er så ”presise og utvetydige” at det blir klart for et utenlandsk selskap hvilke lønnsutgifter de pådrar seg ved oppdrag i Danmark,
- og at loven på dette grunnlaget gir adgang til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette finner nåde for EF-domstolen. Men løsningen er også kraftig kritisert fra faglig hold, for eksempel fra de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. september 2008)

Korthuset som kan rase

Tjenestedirektivet forverres hvis EF-domstolen får bestemme også i Norge.


Fire ferske dommer i EF-domstolen har satt støkk i faglige miljøer rundt om i Europa, men de tas med stor ro i det høringsnotatet om tjenestedirektivet som Næringsdepartementet har sendt ut. Er det grunn til det?

Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.


I alle nordiske land har EU-tilhengere spredt illusjonen om at EU ikke kan gripe inn overfor den nasjonale arbeidsretten. Men som vern av nasjonal arbeidsrett bygger EUs regelverk ikke opp noe mer enn et korthus som når som helst kan rase hvis EF-domstolen fortsetter i det sporet den har fulgt de siste månedene.

I debatten om tjenestedirektivet er det nødvendig å se hvordan disse dommene griper inn i forholdet mellom tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet og EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om de fire markedsfrihetene, etableringsretten og konkurransereglene.

De fire dommene dels fastslår, dels tar for gitt, at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten. Dette er forsøkt framstilt som om det ikke er noe nytt, siden EF-domstolen alt for tredve år sia fastslo at alle nasjonale lover må vike for EU-reglene hvis det er motstrid. Dermed også alle deler av det arbeidsrettslige regelverket.

Men faglige rettigheter som organisasjons- og streikerett er også i EU-retten anerkjent som del av de grunnleggende menneskerettighetene. Dermed oppstår spørsmålet: hvordan skal slike grunnleggende rettigheter veies mot de markedsfrihetene som hele tida har vært kjernen i EU-traktaten?


Så seint som i 2003 la EF-domstolen til grunn at de menneskerettighetene var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.

Med de fire dommene om arbeidslivsforhold som EF-domstolen har felt fra desember 2007, er alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EF-domstolen har nå innført et regelhierarki der markedsfrihetene settes over alle menneskerettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.

Grunnleggende rettigheter som organisasjons- og streikeretten skal ikke ha ”større spillerom i forhold til EF-retten enn medlemsstatenes politiske handlefrihet”, som professor Hans Petter Graver uttrykte det i Klassekampen 2. juli.


Når det først er blitt slik, er det grunn til å frykte enhver ny dom i EF-domstolen i saker som angår forhold i arbeidslivet. De fire aktuelle dommene piller hver sine biter vekk av handlefriheten både til fagbevegelsen og til offentlige myndigheter når det gjelder å hindre urimelige forhold i arbeidslivet.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.

Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk rimelige lønns- og arbeidsvilkår.


Disse dommene griper ikke direkte inn i norske forhold. Men de hindrer for det første vår egen framtidige handlefrihet i kampen mot ulike former for sosial dumping. Det som EF-domstolen har forbudt i Finland, Sverige, Tyskland og Luxemburg, vil nok møte liten forståelse også i ESA og EFTA-domstolen.

Men de fire dommene endrer i tillegg hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag, og dermed utstasjoneringsdirektivet og kanskje ILO-konvensjon 94 – og hvis NHO hadde fått bestemme, også allmenngjøringsloven (Rüffert) og en serie offentlige tiltak mot sosial dumping (Luxemburg).


Det er all grunn til å tro at nye rettssaker vil føre til at også andre vern mot sosial dumping kan komme i fare. Vi ser hvordan arbeidsgiverorganisasjonene både i Norge og Sverige hilser dommene velkommen og haster vekk fra den samarbeidslinja som har vært grunnlaget for den såkalte ”nordiske modellen”, den som stadig hylles – også fra sentralt EU-hold - som løsningen på de mange problemknutene i det moderne arbeidslivet.

Et så dramatisk skifte av strategi vil sjølsagt føre til at det fins nok av arbeidsgivere som fristes til å reise saker som kan gi dem nye juridiske seire i en EF-domstol som legger til grunn at de grunnleggende faglige rettighetene nå er underordna markedsfrihetene.


Utstasjoneringsdirektivet har vært kronargumentet for at det kunne gå an å leve med tjenestedirektivet. Det ble innført for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet hull i dette sikkerhetsnettet.

For oss i Norge er det av avgjørende betydning at ikke EFTA-domstolen feller tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Et viktig skritt i den retningen kan tas denne høsten ved å sikre at EØS-retten på varig grunnlag blir annerledes enn EU-retten når det gjelder den frie flyten av tjenester mellom Norge og EU. Det er den store utfordringen for den rødgrønne regjeringen i spørsmålet om tjenestedirektivet – og dermed også for hele den faglige alliansen bak denne regjeringen.


(Artikkelen er trykt i Nationen lørdag 13. septemer 2008)

lørdag 6. september 2008

Verdiløst, ja uverdig!

Et høringsnotat uten en setning om virkeligheten i arbeidslivet

Kampen om tjenestedirektivet er inne i sin avgjørende fase. Nærings- og handelsdepartementet har på vegne av regjeringen sendt ut et høringsnotat med høringsfrist 20. oktober. Notatet går utenom alt som burde vært diskutert ved dette direktivet.

Daværende næringsminister Dag Terje Andersen prøvde seg først med en overrumplingsstrategi bare dager etter at tjenestedirektivet ble vedtatt av EU i desember 2006. Direktivet ble sendt på høring rett før jul i 2006 med høringsfrist så kort som to måneder.

Det fikk LOs representantskap til å steile. Tilstrekkelig mange forbundsledere ville ikke ta standpunkt til direktivet før det var mulig å diskutere konsekvensene på et seriøst grunnlag..

Representantskapet krevde derfor at Regjeringen la fram ”en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”

Deretter ville representantskapet ha en ny høringsrunde før regjeringen tok standpunkt til direktivet. Det er den høringsrunden vi er inne i nå.


Høringsnotatet fra desember 2006 var fullstendig ubrukelig som utgangspunkt for en debatt om hva tjenestedirektivet kunne føre til i norsk arbeidsliv og for det offentlige tjenestetilbudet. Det eneste spørsmålet som høringsinstansene ble bedt om å besvare, var hvilke endringer i lover og forskrifter en mente at direktivet ville kreve.

Den høringen det nå er lagt opp til, bygger på et høringsnotat som er like verdiløst, ja verre enn som så, det er uverdig.

Notatet, et dokument på langdryge 170 sider, forholder seg overhode ikke til den debatten om tjenestedirektivet som faktisk føres i fagbevegelsen. Høringsnotatet gir ingen ”grundig konsekvensanalyse” av noe som helst.
- Det viker unna diskusjonen om hva direktivet kan bety for faglige rettigheter.
- Det går ikke inn på om direktivet kan øke faren for sosial dumping.
- Det sier ikke et ord om hva direktivet kan bety for ”mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”.
Forbundslederne i LO-sekretariatet har ikke fått noe av det de ba om i februar 2007.


Det første som skjedde, var at ingen ting skjedde. Ingen konsekvensanalyse ble satt i gang, ingen delutredninger ble bestilt. Bestillingene kom først i desember 2007, ti måneder etter møtet i LOs representantskap. Da ble det bestilt sju utredninger på svært avgrensede tema – og utrederne ble gitt 4-5-6 uker til å gjøre jobben. Mer useriøst kunne ikke et direktiv med gjennomgripende betydning for samfunnsutviklingen behandles..

De sju utredningene var gitt så begrensede mandat at de knapt har vært diskutert noe sted etter at de forelå i februar i år. Derimot foreligger det to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at de til dags dato er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?

Fagforbundet har stått bak en utredning om hva direktivet kan bety for de offentlige tjenestene i Norge. Den utredningen er heller ikke nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at konklusjonene er sterkt i strid med konklusjonene i de utredningene som regjeringen bestilte og som stort sett besto av juridisk nærlesning av teksten i direktivet uten sideblikk til den faktiske virkeligheten.

Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var om regjeringens tiltakspakke var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping. Svaret var naturligvis nei. Ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. Det var sjølsagt det første ei regjering som bygde på EØS-avtalen, hadde forsikra seg om.


Høringsnotatet feier bort frykten for lønnsdumping ved å vise til at utstasjonerte arbeidstakere har krav på ”norsk lønn” hvis tariffavtalen er allmenngjort.

Men mange arbeidsinnvandrere er ikke utstasjonert av et selskap i utlandet. De skaffer seg arbeid individuelt. Fram til 1. mai neste år har vi en overgangsordning som sikrer dem tarifflønn der hvor tarifflønn fins. Høringsnotatet sier ingen ting verken om at overgangsordningen forsvinner – eller om hva arbeidsinnvandrere kan bli tilbudt av lønn etter 1. mai 2009.

Allmenngjøring hjelper dessuten ikke alle dem som jobber der det ikke fins noen tariffavtale. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. De verdiges ikke en setning i høringsnotatet. Heller ikke at avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.

Høringsnotatet nevner heller ikke at allmenngjøringsloven kan være i fare etter den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen. NHO har med henvisning til dommen klagd hele loven inn for overvåkingsorganet ESA.


Den som leter etter hvordan høringsnotatet tar for seg andre brennende tema i debatten om tjenestedirektivet, kan være helt trygg. Notatet er kjemisk fritt for slikt.

Årsaken er enkel. Da måtte Næringsdepartementet forholdt seg til den sosiale virkeligheten, for eksempel slik: ”Det avdekkes stadig tilfeller av brudd på bestemmelser i allmenngjøringsforskriftene overfor utenlandsk arbeidskraft, blant annet doble sett kontrakter med ulike lønnsbestemmelser hvorav den som faktisk benyttes mellom partene er ulovlig. Ofte mangler kontrakter eller det foreligger falske kontrakter. ( …) Det ser ikke ut til at situasjonen utvikler seg positivt, men heller går i uønsket retning.”

Dette kunne en lese i høringsnotatet da tiltakspakka mot sosial dumping ble sendt på høring i desember 2006. Men da var det ikke tjenestedirektivet det gjaldt.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 6.september 2008)

mandag 11. august 2008

Strid om helsedirektiv

Skal ”pengene følge pasienten” dersom pasienten drar utenlands?


Forslaget til helsedirektiv vil på kort sikt ikke føre til dramatiske endringer for helsetilbudet rundt om i Europa. Men det reiser viktige og følsomme prinsippdebatter i mange land.

Rettstilstanden i EU – og dermed i EØS - på helseområdet endres lite. Det skyldes at EF-domstolen for lengst har satt regjeringene sjakk matt gjennom en serie med dommer som skal sikre ”fri flyt både av pasienter og av helsetjenester”.

Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sjukehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er ”medisinsk forsvarlig”. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.

Andre helsetjenester enn ved sjukehus har pasienter krav på i andre medlemsland uten å be om forhåndstillatelse hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land. Utgiftene skal dekkes av ens eget helsevesen.


Forslaget til helsedirektiv går lenger enn EF-domstolen har gjort. EU-kommisjonen ville helst ha vekk kravet om forhåndstillatelse for å få til en ordning med fullstendig fritt sjukehusvalg. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å sikre et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke det seg påvise, kreves det heller ikke forhåndstillatelse ved sjukehusbehandling. Slikt kan det bli evig strid om – med EF-domstolen som oppmann.


På et møte med ulike interessegrupper innen helsesektoren 15. juli sa Robert Madelin som er generaldirektør for helse- og forbrukerspørsmål under EU-kommisjonen: ”Dette er starten på en lang krangel. Den kan ta mange år.”

Miroslav Mikolášik, medlem av EU-Parlamentet fra Slovakia, beklaga seg over at direktivet kunne bli ”så restriktivt at det ikke ville bety noe”, mens Avril Doyle, en kollega fra Irland, mente at direktivet først og fremst var et tilbud til velstående.

Andre så for seg en veritabel papirmølle med resepter og personlige helsedata i ukontrollert flyt på tvers av språk og landegrenser - og av en serie med rettssaker både om hva en har rett til og ikke rett til i henhold til EU-regler og 30 nasjonale regelverk.

Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kunne også gi overflod av juristmat hvis det er riktig som EU-kommisjonen påstår i innledningen til direktivforslaget, at det oppstår skader ved hver tiende sjukehusbehandling.


Partigruppene i EU-parlamentet skiller lag i synet på direktivforslaget. Gruppene på høyresida, og de har et trygt flertall i parlamentet, hilser forslaget velkommen. Sosialdemokratene har vært forsiktige med å mene noe.

Jean Lambert sier på vegne av De grønne at ”forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud. Positiv ordbruk om ”mobilitet” og ”valgfrihet” må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Vi er i alvorlig fare for at markedet overtar og undergraver nasjonale systemer.”

Venstregruppa i EU-parlamentet (GUE/NGL) mener at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv, kunne vært løst innen de rammene som alt fins for samordning av nasjonale trygdeytelser: ”Det trengs ikke noe direktiv som anvender indre-marked-regler på helsesektoren. Vi går sterkt imot å gjeninnføre ”Bolkestein” gjennom bakdøra.”


Arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM) – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”

”HOSPEEM legger stor vekt på at medlemsstatene må beholde retten til å planlegge helsetjenestene og forvalte ressursene for å sikre den finansielle levedyktigheten til helsesystemene, og at EU-kommisjonen ikke må gå utover sin kompetanse på dette området.”

Organisasjonen mener dessuten at når pasienter drar utenlands for å få behandling, så er det de som finansierer behandlingen, som må avgjøre hvilken behandling som medisinsk sett passer best.


Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, kan direktivet bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes. Eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land der delvis stykkprisfinansiering er innført.

I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert. Her har Fremskrittspartiet i mange år argumentert for at ”pengene skal følge pasienten”. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Spørsmålet blir hvor fritt pasienten skal kunne velge blant sjukehus og behandlingstilbud i andre land.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 9. august)

Fri flyt av pasienter?

Helsetjenester skal flyte fritt - har EF-domstolen bestemt.


EU-kommisjonen la 2. juli fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet.

Forslaget har vært annonsert lenge, men er utsatt flere ganger. Det har vært stor strid blant regjeringene om hvor langt en skulle gå i retning av friere flyt av helsetjenester. Storbritannia og Danmark er blant dem som har holdt mest igjen. (Mer om denne striden neste lørdag.)

Hjemmelen for helsedirektivet er lagt til EF-traktatens artikkel 95, et indre-marked-direktiv og ikke til artikkel 152, som EU-kommisjonen også viser til i innledningen til direktivet og som handler om folkehelse. Ingen av de to artiklene sier noe om at det skal være fri flyt av helsetjenester.


Det er EF-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.

Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. (Betraktning 18 i innledningen til direktivet)


Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2) Direktivet gjelder ikke for omsorgstjenester ”over lengre tidsrom”.

Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta der den er utført. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Det vil derfor være velstående mennesker som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet..

EU-kommisjonen erkjenner at ikke alle medlemsland har et opplegg for å fastslå kostnadene ved alle de helsetjenestene som kan bli aktuelle. De må derfor opprette en ordning for å beregne kostnadene for trygdesystemet ved slike grensekryssende helsetjenester. Ordningene ”skal være basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)


Spørsmålet om det skal kreves forhåndstillatelse for å få refundert utgifter til helsetjenester i utlandet, har vært blant de mest omstridte. Direktivforslaget går langt i å fjerne kravet om slik forhåndstillatelse.

Det kan for det første ikke kreves forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til helsetjenester som ikke krever sjukehusbehandling. (Art. 7)

Med sjukehusbehandling forstås da
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen – behandlinger som vil bli oppført på egen liste. (Art. 8.1)


Direktivet vil gi Norge anledning til å kreve at det er gitt forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til sjukehusbehandling i et EU- eller EØS-land, men bare under bestemte vilkår. Det må for det første dreie seg om en behandling som ville vært gratis hvis den var gitt i Norge. For det andre kan forhåndstillatelser bare kreves hvis ”utstrømningen av pasienter” er så stor at den ”griper alvorlig inn i, eller sannsynligvis vil gripe inn i,
- ”den økonomiske likevekt” i norske trygdeordninger,
- eller i ”den planlegging og rasjonalisering i sjukehussektoren som gjennomføres for å unngå overkapasitet på sjukehusene, ubalanse i tilbudet av sjukehusbehandling samt logistisk og økonomisk sløseri”,
- eller for å ”opprettholde et avbalansert system for lege- og sjukehusbehandling som er tilgjengelig for alle”,
- eller for å ”opprettholde behandlingskapasitet eller medisinsk kompetanse” i Norge. (Art. 8.3)

Det er medlemsstatene som må påvise at slike problem er oppstått eller vil oppstå.



I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet. Noen prognose for hvor mye grensekryssende helsetjenester vil øke, har EU-kommisjonen ikke lagt fram.


EU-kommisjonen forsikrer i innledningen til direktivet at det ”respekterer den kjensgjerning at helsesystemene primært er medlemsstatenes ansvar” slik det fastslås i EU-traktatens artikkel 152. Men likevel kan medlemsstatene ” ha plikt til å foreta visse tilpasninger av deres nasjonale helse- og trygdesystemer. Som domstolen har fastslått, betyr det ikke at det gjøres inngrep i deres enekompetanse på dette området.” Påstanden er ikke overbevisende.

Forslaget til helsedirektiv skal nå politisk behandling i EU-parlamentet og Ministerrådet. Dette kan tid fordi det både i parlamentet og blant regjeringene er ulike synspunkter på deler av direktivet. Første plenumsbehandling i parlamentet ventes tidligst våren 2009.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 2. august)

torsdag 31. juli 2008

Til kamp mot EF-dommen!

EF-domstolen gjør lønnsdumping til en grunnfrihet på EUs indre marked


- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de tre samme lønn som de andre? Spørsmålet stilte en tysk bygningsarbeider på en konferanse i Berlin i begynnelsen av juli.

EF-domstolen har felt fire dommer som har rysta tysk fagbevegelse og stilt den overfor grunnleggende veivalg. Det kom klart fram på en stor konferanse arrangert av Verdi, det store fagforbundet innen tjenestesektoren, i samarbeid med WSI, forskningsinstituttet til tysk LO.

Temaet var det som på tysk kalles tarifftroskap (Tariftreue). Tarifftroskap betyr at ved offentlige anbud må gjeldende tariffavtaler følges av alle som legger inn tilbud. Slik skal en sikre at alle tilbyderne konkurrerer på like vilkår. Anbudskonkurransen skal dreie seg om andre forhold enn lønn.

I tillegg til Berlin har nesten alle delstatene i vest innført krav om tarifftroskap, lønn i henhold til gjeldende tariffavtale, ved alle offentlige anbud.


Bakgrunnen er at det tyske arbeidslivet for lengst er brutt sammen i et kaos av lavlønnskonkurranse. Bedrifter med tariffavtaler kommer i stigende grad under press fra konkurrenter som driver uten avtale. I flere bransjer ligger tariffbestemt minstelønn på 6-7 euro i timen, den laveste er helt nede på 4,71 euro – eller rundt 38 kroner timen.

I en slik situasjon er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.


Det store spørsmålet på konferansen var derfor: Kan lønn på nivå med tariffavtale fortsatt kreves ved offentlige anbud?

Juridisk er svaret nei. Det har EF-domstolen avgjort. Men hva kan gjøres politisk?

Til forskjell fra Norge var det ingen som forsøkte å bagatellisere betydningen av dommene til EF-domstolen, verken fra faglig hold eller fra forskersida. Sosialdemokratiske tillitsvalgte og fagbevegelsens egne forskere sa rett ut det som sosialdemokratiske statsråder i Norge og våre egne FAFO-forskere minst av alt kunne finne på å si: ”Dette finner vi oss ikke i. Et sånt EU vil vi ikke ha!”


På konferansen i Berlin sto de fram to dager til ende, ledende tillitsvalgte fra bransje etter bransje, arbeidsrettseksperter fra juridiske fakulteter og fra rettsvesenet, sammen med arbeidslivsforskere og en av toppsjefene i ILO. Alle var enige: EF-domstolen snur opp-ned på den arbeidsrettslige situasjonen i Europa. Det som er kjempa fram av generasjoner med fagorganiserte, avskaffes av et organ som ikke står ansvarlig for noen demokratisk valgt forsamling.

Situasjonen i et titalls bransjer ble presentert, fra byggebransjen, avfallsnæringen og skoleverket til arbeidsfeltet for humanitære hjelpeorganisasjoner. Generalsekretæren for EPSU, paraplyorganisasjonen for offentlige ansatte i Europa, og talspersonen fra Euro-LO falt inn i samme toneleie: Disse dommene gjør fagbevegelsens krav om et sosialt Europa umulig. Blir de stående, blir EU aldri noe mer enn det kapitalens Europa som markedsfrihetene definerer.

To avvikende og unnvikende røster skilte seg ut. Det var én talsmann for EU-kommisjonen og én for det tyske arbeids- og sosialdepartementet. Det var dødsstille i salen mens de holdt på – med svakere stemme enn noen av de andre. De hadde nok en dårlig sak.


Her er et noen glimt fra debatten:
- Forfatningsdomstolen har fastslått at kravet om tariffavtale ved offentlige anbud er i samsvar med den tyske forfatningen. (Caroline von Bechtolsheim, arbeidsrettsekspert)
- EF-domstolen anerkjenner organisasjonsrett og streikerett som grunnleggende rettigheter, men tømmer dem for innhold i forhold til markedsfrihetene. (Eva Kocher, doktorgrad i arbeidsrett)
- Utstasjoneringsdirektivet gir ikke lenger noe vern mot lønnsdumping. (Florian Rödl, arbeidslivsforsker)
- ILO-konvensjon 94 oppmuntrer til økt produktivitet ved å utelukke lønnskonkurranse ved offentlige oppdrag. (Hoffer, ILO)
- Euro-lLO vil ha faglige rettigheter sidestilt med markedsfrihetene i en egen protokoll knytta til EU-traktaten (Catelene Passchier, Euro-LO)
- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de samme lønn som de andre? (Wolfgang Jägers, tillitsvalgt fra IG Bau (bygning))
- Anbud uten tariffkrav tvinger humanitære hjelpeorganisasjoner til lønnsdumping. (Marion Leonardt, tillitsvalgt)
- Det fins pedagogiske vandrearbeidere som tar vikarjobber for 1200 euro i måneden. (Ulrich Kreuzberg, tillitsvalgt fra utdanningssektoren)
- Løsningen må være offentlig minstelønn for alle som jobber i Tyskland. (Frank Bsirke, forbundsleder, Verdi)
- De fire dommene har ført til en legitimasjonskrise. (Wolfgang Däubler, Tysklands ledende arbeidsrettsprofessor)
- Dommene gjør opprinnelseslandsprinsippet mer truende for det tjenestedirektivet som skal inn i lovverket innen 2010. (Carola Fischbach-Pyttel, generalsekretær for EPSU – og dermed for 8 millioner offentlig ansatte i Europa)
- Dommene fører til et ombygd Europa. Det er derfor ingen hjelp i å slåss for detaljendringer. (Frieder Otto Wolf, professor og miljøpolitisk grasrotaktivist i over 30 år)


Til forskjell fra i Norge vurderes dommene både usentimentalt og krystallklart i Tyskland. Slik oppsummeres Rüffert-dommen av utredningsavdelingen til Forbundsdagen:

”Tarifftroskap ville bety at byggefirma fra andre EU-land måtte tilpasse sine lønnsvilkår til lønnsnivået i de tariffavtalene som gjelder der hvor byggeoppdraget skal utføres. Da ville utenlandske firma miste den konkurransefordel de har på grunn av lavere lønnskostnader. Men EF-domstolen anser nettopp denne konkurransefordelen som en del av grunnfrihetene som skal virkeliggjøre det indre markedet”.

Det betyr brutalt nok at lønnsdumping skal være en grunnfrihet på EUs indre marked. Det skal ikke være lov for offentlige myndigheter å sette minstestandarder for hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde ved deres egne byggeoppdrag.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. juli 2008)