fredag 23. mai 2008

Kamp om lønnsomme brev

Brev blir ikke billigere om det blir konkurranse om posttjenester


Ikke alle brev er like lønnsomme - for et postselskap som skal få dem fram til mottaker. Noen av dem er direkte ulønnsomme. De nærmeste månedene står kampen om det skal koste mer å sende brev til og fra Finnmark enn fra Oslo til Drammen. Det er EUs 3. postdirektiv som er årsaken.

EU er på vei mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Prinsippene bak liberaliseringen ble lansert i ei såkalt ”grønnbok” i juni 1992 og blei så vidt et tema de siste månedene før Stortinget i oktober 1992 godkjente EØS-avtalen.


Liberaliseringen har skjedd skrittvis. I 1997 innførte EU konkurranse på all post over 350 gram. (EUs 1. postdirektiv) Fra 1. januar 2003 ble det så fri konkurranse om alle postsendinger over 100 gram - og om all post som krysser grenser både innad i EU og ut av EU. (EUs 2. postdirektiv)

Tre år etter ble vektgrensa satt ned til 50 gram. For brev under 50 gram kunne postmonopolene opprettholdes mot at monopolselskapene tok på seg en forpliktelse om såkalt ”universell levering” minst fem ganger i uka. Universell levering betyr enklest sagt at brev skal nå fram til alle postkasser uansett hvor en bor.


Forslaget til EUs 3. postdirektiv ble lagt fram av EU-kommisjonen i oktober 2006 og innebar at konkurransen skulle slippes løs også for brev under 50 gram innen 1.1.2009. Postansatte over hele Europa protesterte. De var redd for at konkurransen ville undergrave offentlige posttjenester, svekke servicen og føre til stor nedbemanning.

EU-kommisjonen hadde full støtte fra bl.a. Storbritannia, Tyskland, Sverige og Finland. Mot dem sto land som Frankrike, Italia, Spania. De slo ring om postmonopolene sine og ville utsette frislippet lengst mulig.

Etter en god del dragkamp både i Ministerrådet og EU-parlamentet ble direktivet vedtatt 20. februar i år. Det endelige frislippet skyves to år ut tid – til 1.1.2011. Elleve land kan vente enda to år, de fleste av dem er nye medlemsland land fra Øst-Europa.


Men mye av konkurransen på postmarkedene er for lengst sluppet løs. Sverige (fra 1993) og Storbritannia (fra 2006) har for lengst åpna hele postmarkedet for full konkurranse. Andre land har gjort som Norge, sluppet konkurransen fri skritt for skritt slik EU-direktivene har pålagt dem. Altså konkurranse for postsendinger over 350 gram fra 1997, for over 100 gram fra 2003 og for over 50 gram fra 2006.

Bondevik-regjeringen og Stortingsflertallet ville gå raskere fram enn hva EU krevde. Mot stemmene til dagens regjeringspartier vedtok Stortinget våren 2005 at grensa på 50 gram skulle fjernes fra 1. januar 2007. Det vedtaket ble omgjort av det nye stortingsflertallet etter valget i 2005.

Norge har godkjent de to første postdirektivene og tatt dem inn i norsk lovgivning. Også det tredje postdirektivet er det EU som kaller et indre marked-direktiv – og skal derfor etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Samferdselsminister Navarsete har foreløpig arbeidd aktivt for å støtte de regjeringene som har holdt igjen på den endelige liberaliseringen av posttjenestene.

Det har det vært all mulig grunn til. Begrunnelsen for å fjerne postmonopolene har overalt vært at posttjenestene skulle bli billigere. Slik har det ikke gått.


Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.

Sverige var det første landet som fjerna postmonopolet fullstendig. Det skjedde så tidlig som i 1993. Der er portoen halvert for ferdigsortert bedriftspost, mens prisen for et 20 grams brev økte med 90 prosent i løpet av det første tiåret med konkurranse. Tredjeparten av økningen skyldtes at det ble innført moms på posttjenester, men økningen er likevel svært stor sett i forhold til at inflasjonen det samme tiåret var på 14 prosent. Portoen til nordiske naboland økte med 129 prosent.

I andre land er tendensen den samme. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Økningen er likevel i de fleste land klart mindre enn i Sverige.

Tyskland og Nederland er blant unntakene. Der sank portotakstene 2-3 prosent fra 2000 til 2005. I Tyskland er årsaken ganske sikkert den dramatiske lønnsdumpingen fra konkurrentene til Deutsche Post, en lønnsdumping som også har ført til lavere lønninger i Deutsche Post. I Nederland driver Deutsche Post på sin side aktiv lønnsdumping for å vinne markedsandeler fra det tidligere statsselskapet TNT.


Over hele Europa rammes postansatte når postmonopolene fjernes. I monopolselskapene har de ansatte vært godt organisert, men i de konkurrerende selskapene er det ofte ingen som er organisert. Sverige er et unntak. Der er CityMail, eid av Posten Norge, viktigste konkurrent til Posten Sverige, og de ansatte i CityMail har samme tariffavtale som i Posten Sverige. Belgia er også et unntak fordi tariffavtalen for postansatte er allmenngjort.


I de fleste land står derfor de tidligere monopolselskapene under press fra konkurrenter som tilbyr lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. De baserer seg i stor grad på deltidsansatte og korttidsansatte, og gjennomtrekken er stor. Det er den store arbeidsløsheten som gjør slikt mulig.

Det er Royal Mail i England som foreløpig har møtt denne utfordringen mest offensivt. Tidligere har selskapet i stor grad tatt inn såkalt ”tilfeldig arbeidskraft”. Det brukes nå i langt mindre grad som ledd i en strategi for å konkurrere på grunnlag av kvalitet både for de ansatte og på de tjenestene som skal ytes.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 10. mai 2008)

torsdag 15. mai 2008

Rüffert-dommen – og hva så?

Rüffert-dommen fastslo at EUs utstasjoneringsdirektiv ikke tillater at en tysk delstat kan kreve at byggeoppdrag bare kan gis til firma som følger den tariffavtalen som er inngått i byggebransjen i delstaten.

Fagbevegelsen i Sverige og Danmark har derfor retta søkelyset nettopp mot utstasjoneringsdirektivet og reist kravet om at dette direktivet endres slik at det kan gi bedre vern for lønnsnivået til arbeidsinnvandrere. Også fagforbund i andre land støtter dette kravet, bl.a. Unite, det største britiske fagforbundet. Det samme gjør Euro-Lo som i en pressemelding stempler dommen som ”en åpen invitasjon om sosial dumping”.

Det europeiske arbeidsgiverforbundet for offentlig-eide virksomheter, CEEP, er helt på linje med fagbevegelsen og kommenterer dommen med at ”offentlige myndigheter og offentlige bedrifter mister stadig mer av sin frihet til å integrere sosiale hensyn ved offentlige anbud samtidig som forhandlingsautonomien til partene i arbeidslivet begrenses”. (3.4.08)

Venstresida i EU-parlamentet har brakt debatten om utstasjoneringsdirektivet inn i EU-parlamentet og får - oppsiktsvekkende nok - støtte fra Joseph Daul som er leder for det største høyrepartiet. Sammen med partifellen Elmar Brok har han i en pressemelding (4. april) sagt at utstasjoneringsdirektivet må revideres dersom Rüffert-dommen fører til ”konkurranse gjennom ruinerende lave lønninger”.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. mai 2008)

Kamp om lønnsomme brev

Brev blir ikke billigere om det blir konkurranse om posttjenester

Ikke alle brev er like lønnsomme - for dem som skal få dem fram til mottaker. Noen av dem er direkte ulønnsomme. De nærmeste månedene står kampen om det skal koste mer å sende brev til og fra Finnmark enn fra Oslo til Drammen. Det er EUs 3. postdirektiv som er årsaken.

EU er på vei mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Prinsippene bak liberaliseringen ble lansert i ei såkalt ”grønnbok” i juni 1992 og blei så vidt et tema de siste månedene før Stortinget i oktober 1992 godkjente EØS-avtalen.


Liberaliseringen har skjedd skrittvis. I 1997 innførte EU konkurranse på all post over 350 gram. (EUs 1. postdirektiv) Fra 1. januar 2003 ble det så fri konkurranse om alle postsendinger over 100 gram - og om all post som krysser grenser både innad i EU og ut av EU. (EUs 2. postdirektiv)

Tre år etter ble vektgrensa satt ned til 50 gram. For brev under 50 gram kunne postmonopolene opprettholdes mot at monopolselskapene tok på seg en forpliktelse om såkalt ”universell levering” minst fem ganger i uka. Universell levering betyr enklest sagt at brev skal nå fram til alle postkasser uansett hvor en bor.


Forslaget til EUs 3. postdirektiv ble lagt fram av EU-kommisjonen i oktober 2006 og innebar at konkurransen skulle slippes løs også for brev under 50 gram innen 1.1.2009. Postansatte over hele Europa protesterte. De var redd for at konkurransen ville undergrave offentlige posttjenester, svekke servicen og føre til stor nedbemanning.

EU-kommisjonen hadde full støtte fra bl.a. Storbritannia, Tyskland, Sverige og Finland. Mot dem sto land som Frankrike, Italia, Spania. De slo ring om postmonopolene sine og ville utsette frislippet lengst mulig.

Etter en god del dragkamp både i Ministerrådet og EU-parlamentet ble direktivet vedtatt 20. februar i år. Det endelige frislippet skyves to år ut tid – til 1.1.2011. Elleve land kan vente enda to år, de fleste av dem er nye medlemsland land fra Øst-Europa.


Men mye av konkurransen på postmarkedene er for lengst sluppet løs. Sverige (fra 1993) og Storbritannia (fra 2006) har for lengst åpna hele postmarkedet for full konkurranse. Andre land har gjort som Norge, sluppet konkurransen fri skritt for skritt slik EU-direktivene har pålagt dem. Altså konkurranse for postsendinger over 350 gram fra 1997, for over 100 gram fra 2003 og for over 50 gram fra 2006.

Bondevik-regjeringen og Stortingsflertallet ville gå raskere fram enn hva EU krevde. Mot stemmene til dagens regjeringspartier vedtok Stortinget våren 2005 at grensa på 50 gram skulle fjernes fra 1. januar 2007. Det vedtaket ble omgjort av det nye stortingsflertallet etter valget i 2005.

Norge har godkjent de to første postdirektivene og tatt dem inn i norsk lovgivning. Også det tredje postdirektivet er det EU som kaller et indre marked-direktiv – og skal derfor etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Samferdselsminister Navarsete har foreløpig arbeidd aktivt for å støtte de regjeringene som har holdt igjen på den endelige liberaliseringen av posttjenestene.

Det har det vært all mulig grunn til. Begrunnelsen for å fjerne postmonopolene har overalt vært at posttjenestene skulle bli billigere. Slik har det ikke gått.


Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.

Sverige var det første landet som fjerna postmonopolet fullstendig. Det skjedde så tidlig som i 1993. Der er portoen halvert for ferdigsortert bedriftspost, mens prisen for et 20 grams brev økte med 90 prosent i løpet av det første tiåret med konkurranse. Tredjeparten av økningen skyldtes at det ble innført moms på posttjenester, men økningen er likevel svært stor sett i forhold til at inflasjonen det samme tiåret var på 14 prosent. Portoen til nordiske naboland økte med 129 prosent.

I andre land er tendensen den samme. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Økningen er likevel i de fleste land klart mindre enn i Sverige.

Tyskland og Nederland er blant unntakene. Der sank portotakstene 2-3 prosent fra 2000 til 2005. I Tyskland er årsaken ganske sikkert den dramatiske lønnsdumpingen fra konkurrentene til Deutsche Post, en lønnsdumping som også har ført til lavere lønninger i Deutsche Post. I Nederland driver Deutsche Post på sin side aktiv lønnsdumping for å vinne markedsandeler fra det tidligere statsselskapet TNT.


Over hele Europa rammes postansatte når postmonopolene fjernes. I monopolselskapene har de ansatte vært godt organisert, men i de konkurrerende selskapene er det ofte ingen som er organisert. Sverige er et unntak. Der er CityMail, eid av Posten Norge, viktigste konkurrent til Posten Sverige, og de ansatte i CityMail har samme tariffavtale som i Posten Sverige. Belgia er også et unntak fordi tariffavtalen for postansatte er allmenngjort.

I de fleste land står likevel de tidligere monopolselskapene under press fra konkurrenter som tilbyr lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. De baserer seg i stor grad på deltidsansatte og korttidsansatte, og gjennomtrekken er stor. Det er den store arbeidsløsheten som gjør slikt mulig.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 10. mai 2008)

Truer EU nordisk velferd?

Sju huskelapper for sosialdemokratiske ja- og amen-statsråder

Truer EU den nordiske velferdsmodellen?

På mandag vil EU-kommisjonens delegasjoner i Norge og Sverige ha svar på det spørsmålet fra et håndplukket panel. Der sitter norske og svenske statsråder i tillegg fra Mona Sahlin, leder for de svenske sosialdemokratene og Margot Wallström som er visepresident i EU-kommisjonen. Det var hun som etter nei-flertallene i Frankrike og Nederland i 2005 fikk hovedansvaret for å få EU-borgerne til å forstå at EU er til deres eget beste.

Eneste EU-motstandere i panelet er Dagfinn Høybråten og Roar Flåthen, får vi tro, siden LO sa nei takk til EU-medlemskap på LO-kongressen i september 1994.

Det er liten grunn til å tro at panelets fire sosialdemokrater vil svare et rungende ja på det spørsmålet som stilles. Heller ikke at de vil være uenige seg i mellom. Men la oss likevel forsyne dem med noen huskelapper:

Velferdsmodeller kan trues på to måter: Enten ved at EU-regler og EU-vedtak begrenser velferdspolitikkens handlingsrom og finansiering – eller ved at velferdsordningene overbelastes fordi de sosiale utfordringene blir større enn før.

Huskelapp 1: Handlingsrommet for offentlig velferdspolitikk angripes stadig av nye EU-vedtak og nye EU-regler fordi EU-kommisjonen har fått EU-regjeringene med på at en for stor offentlig sektor er en grunnleggende årsak til den massearbeidsløsheten EU har levd med – og strevd med - de siste tretti åra. Tjenestedirektivet er foreløpig siste ledd i dette angrepet på offentlig handlefrihet.

Huskelapp 2: Finansieringen av velferdspolitikken rammes av EUs valutaunion ved at den setter stramme rammer for den økonomiske politikken i medlemsstatene. Det svekker samtidig muligheten for en aktiv motkonjunkturpolitikk med sikte på å motvirke arbeidsløshet når økonomien skranter.

Huskelapp 3: EU-traktaten er bygd for å verne konkurransen på markedene mot inngrep fra offentlige myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå. I ti år har Euro-LO og en rekke brukerorganisasjoner på det sosiale området derfor krevd at EU vedtar et rammedirektiv om offentlige tjenester som kan verne allmennyttige offentlige tjenester mot konkurransereglene på det indre markedet. Det har EU-kommisjonen avvist, og i EU er det bare EU-kommisjonen som kan fremme lovforslag.

Huskelapp 4: EF-domstolen har i stedet det siste tiåret skritt for skritt tvunget fram en rettstilstand på helseområdet som de fleste EU-regjeringene har protestert kraftig mot. Domstolen har fastslått at alle helsetjenestene faller inn under EU-traktatens krav om fri flyt av tjenester på tvers av nasjonale grenser. Sylvia Brustad har problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen norske grenser. Med fri flyt over alle Europas grenser blir styringsproblemene grenseløse for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EF-domstolen.

Huskelapp 5: Men EUs grunnproblem er likevel at den stadig mer prinsippfaste markedsliberalismen produserer sosiale påkjenninger som overbelaster velferdspolitikken i alle medlemsland.

Et eksempel: Inntektsforskjellene EU økte kraftig da EU fra 1986 satte i verk sitt indre marked med friere flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Fra 1990 økte inntektsforskjellene raskt også i Norge, Sverige og Finland - først fordi stadig flere markeder ble sluppet fri som forhåndstilpasning til EUs indre marked – og så på grunn av den EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Det førte til at andelen fattige økte betydelig i alle nordiske EU-land fra 1990-1995, mens økningen i resten av EU kom allerede i andre halvdel av 1980-tallet.

EAPN, (European anti-poverty network), paraplyorganisasjonen for dem som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa, fastslår at EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.

En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner er enda krassere:

EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”


Huskelapp 6: Gang på gang har EU-kommisjonen de siste 20 åra fått EUs regjeringssjefer og finansministre til å vedta
- at de laveste lønningene må bli lavere og inntektsforskjellene må øke,
- at arbeidsløshetstrygden må bli lavere og utbetalingstida kortere,
- at velferdsordningene ikke må være så gode at de holder folk vekk fra arbeidslivet,
- at arbeidsgiverne må få større handlefrihet ved ansettelser og oppsigelser,
- og at de sentrale tariffavtalene må få mindre betydning.

Dette var riktignok ingen politikk som var enkel å selge. Det ærligste hjertesukket kom fra Luxemburgs statsminister, Claude Juncker, da han sa at ”vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet bare ikke hvordan vi skal gjenvelges dersom vi gjør det”.


Huskelapp 7: Men EF-domstolen stiller ikke til valg. Den har alltid vært garantisten for at EU ikke kan legge om kursen – vekk fra de markedsliberale løsningene. For EUs markedsliberalisme er traktatfesta, og EU-traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene – nå er de 27 – er enige om det.

Vaxholm/Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen med EU-traktaten som ryggstø angriper den nordiske velferdsmodellen i dens innerste kjerne. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempa fram den solidariteten i arbeids- og samfunnsliv som har gitt det trygge grunnlaget for den nordiske velferdsmodellen: lønninger som er til å leve av – og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 3. mai 2008)

Veto for et annet Europa!

Tjenestedirektivet gjør offentlige tjenester til restpost

Fra 1998 har Euro-LO og en rekke brukerorganisasjoner på det sosiale området krevd at EU vedtar et rammedirektiv om offentlige tjenester som kan verne allmennyttige offentlige tjenester mot konkurransereglene på det indre markedet. EU-kommisjonen valgte stikk motsatt utgangspunkt. Den kjørte fram et tjenestedirektiv som gjør kravet om friest mulig konkurranse til en trussel nettopp mot de offentlige tjenestene.

For EUs utvikling er det et grunnleggende problem at det er reglene for det indre markedet som avgjør hvordan offentlige ytelser skal utformes og tilbys borgerne. Omfang og innretning av de offentlige tjenestene definerer både om det fins et velferdssamfunn, hvor godt utvikla det er, og i hvilken grad tjenestene er rettigheter for landets borgere.

Tjenestedirektivet er bygd opp slik at det systematisk vil legge forholdene til rette for mer kommersialiserte offentlige tjenester. Dette har sammenheng med en ideologisk forestilling om at offentlige tjenester kan leveres billigst av private leverandører. Om konkurransen fører til bedre kvalitet eller til en mer rettferdig eller solidarisk fordeling av ytelsene, fins det få spor av i direktivteksten – og heller ikke i begrunnelsene for direktivet.


Alle EU-traktater fra og med Roma-traktaten av 1957 har hatt ”fri bevegelse av tjenester” som ett av sine grunnprinsipp. Dette ble lenge forstått som et forbud mot alle nasjonale regler som direkte diskriminerer utenlandske tjenesteytere i forhold til innenlandske. EF-domstolen felte i 1990 en dom som gjør rettstilstanden langt mer krevende: Alle regler og ordninger som reelt eller potensielt gjør det vanskeligere for utenlandske tjenesteytere å konkurrere på like vilkår med innenlandske, skal vekk

Mange av disse ordningene har først og fremst hatt til hensikt å regulere forholdet mellom innenlandske tjenesteytere, ofte ut fra sosiale hensyn som det har vært stor enighet om i samfunnet. Men nå stilles det gjennom tjenestedirektivet krav om å vurdere alle slike ordninger på nytt, og utelukkende ut fra om de gjør det vanskeligere for utenlandske tjenesteytere å konkurrere.


Hensikten er åpenbar: Først vil EU-kommisjonen ha et tjenestedirektiv som sikrer mest mulig konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene i EU basert på grunnprinsippene for det indre markedet. Så skal det følge en gjennomgang av om viktige offentlige tjenester er organisert i samsvar med dette direktivet. Dermed blir offentlige tjenester en restpost – og kan kanskje få et direktiv som forteller hva som er blitt igjen til offentlig sektor – en gang i framtida

Rekkefølgen kunne vært motsatt: Først et rammedirektiv om hvordan det offentlige tjenestetilbudet skal være i europeiske velferdssamfunn – og så et regelverk for tjenester tilpasset dette rammedirektivet. Men da kunne sluttresultatet blitt helt annerledes. Det kunne ikke EU-kommisjonen ta sjansen på.

Tjenestedirektivet skulle altså vedtas før en visste hva det kunne bety for grunnleggende offentlige tjenester. Denne rekkefølgen var nok en forutsetning for å få direktivet vedtatt. Det bidro til å avvæpne motstanden mot direktivet fra fagforbund og organisasjoner som hevder interessene til brukerne av offentlige tjenester.


Vedtaket av tjenestedirektivet avslutter ikke den politiske kampen om innholdet i direktivet. Kampen går bare over i en ny fase. Da er det et kjempeproblem at den folkelige motstanden mot direktivet langt på vei er lagt ned i mange EU-land. Det gjelder store deler av den europeiske fagbevegelsen, det gjelder de fleste sosialdemokratene, det gjelder motstanden fra mange forbrukermiljøer og brukerorganisasjoner på det sosiale området. De franske og belgiske sosialistene, den store europeiske paraplyorganisasjonen for offentlig ansatte, EPSU, og det store tyske bygningsarbeiderforbundet IG BAU er viktige unntak.

Kenneth Haar, den ledende danske kritikeren av tjenestedirektivet, plasserer f.eks. bidraget fra dansk fagbevegelse til kampen mot tjenestedirektivet ”et sted på skalaen mellom pinlig og skandaløs”. Men Vaxholm- og Rüffertdommene var så provoserende angrep på den danske og svenske arbeidslivsmodellen at fagbevegelsen i disse landene kan få ny energi, også til å yte motstand mot hvordan tjenestedirektivet kan bli brukt av de markedsliberale pådriverne.

Det at grasrotmotstanden brøt sammen etter det godt markedsførte kompromisset I EU-parlamentet, er i seg sjøl en viktig grunn til å forsterke den demokratibaserte EU-kritikken. EU er et system som det er ekstra vanskelig å nå fram i for folkelige motstandsmiljøer. Men det gjør ikke kampen mindre viktig – i denne omgangen den europeiske kampen om hvordan tjenestedirektivet skal gjennomføres og brukes.

En norsk reservasjon mot dette direktivet vil være et viktig symbol og en inspirasjon for kampen i andre europeiske land om å endre innholdet av tjenestedirektivet slik at det ikke like entydig som EU-kommisjonen skulle ønske, tvinger Europa i markedsliberal retning.

Kampen mot tjenestedirektivet kan også avgjøre hva slags helsedirektiv EU kan komme til å fremme – og om våre sosiale tjenester skritt for skritt skal omfattes av regelverket til tjenestedirektivet..

En norsk reservasjon mot tjenestedirektivet kan derfor få betydning langt utover Norges grenser. Innad i EU er ett viktig slag tapt, men kampen mot havnedirektivet ble vunnet og forslaget til helsedirektiv er inntil videre lagt på is. Den langvarige kampen mot at det markedsliberale favntaket skal omfatte stadig flere områder, er på ingen måte over.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. april 2008)

Helsedirektiv på lur

Når EF-domstolen skyver det politiske demokratiet til side

Både offentlige og private helsetjenester ble unntatt fra tjenestedirektivet ved det kompromisset som ble snekra mellom høyre- og venstresida i EU-parlamentet i februar 2006. Mange hilste dette unntaket velkommen, men EU-kommisjonen meldte raskt at den i stedet ville forberede et eget direktiv om grensekryssende helsetjenester.

I september 2006 sendte Kommisjonen ut på høring et uformelt diskusjonsnotat om hva som kunne være innholdet i et helsedirektiv. Dette notatet har åpenbart støtt på motstand fra mange nok regjeringer til at EU-kommisjonen i desember 2007 valgte å utsette å legge fram noe helsedirektiv på ubestemt tid.

Overfor de regjeringene som stritter mot friere flyt av helsetjenester, har EU-kommisjonen likevel et sikkert trumfkort. Trumfkortet er EF-domstolen. Denne domstolen har siste tiåret tvunget i gjennom en rettstilstand på helseområdet på tvers av hva de fleste regjeringene har ønsket.


EF-domstolen fastslo alt i 1979 at hvis legebehandling i en annen medlemsstat ”var mer effektiv” enn den pasientens hjemland kunne tilby, skulle utgiftene til behandlingen refunderes som om behandlingen hadde foregått innenlands.

Dermed var det åpnet for fritt lege- og sjukehusvalg over hele EU – i en situasjon der få EU-land hadde en slik ordning innen sine egne grenser. Konsekvensen måtte bli at EU-statene – den gang var de 9 – raskest mulig måtte harmonisere ikke bare helseforsikringen, men også viktige deler av helsepolitikken. Ellers ville det forrykke all balanse mellom statene og undergrave styringen av den nasjonale helsepolitikken.

Men fritt valg over hele EU ble det ikke. Ikke da. Regjeringene gikk samstemmig inn for at de lovreglene som EF-domstolen baserte dommen på, måtte endres. I 1981 vedtok Ministerrådet – enstemmig – at nasjonale myndigheter kunne godkjenne legebehandling i andre EU-land bare hvis det var administrativt og medisinsk nødvendig – og bare hvis behandlingen var del av det nasjonale behandlingstilbudet. Dermed var helsepolitikken fortsatt et nasjonalt anliggende – i nesten tjue år.


Men i 1998 fikk EF-domstolen sjansen på nytt i forbindelse med en ny rettssak. Domstolen fastslo at EU-reglene om fri bevegelse av varer og tjenester også måtte legges til grunn for den nasjonale helsepolitikken – og nå kunne ikke regjeringene svare med lovendring. For nå valgte EF-domstolen å hente domspremissene fra EU-traktaten – i de grunnleggende prinsippene om fri bevegelse av varer og tjenester. Disse prinsippene kunne bare endres hvis alle regjeringene var enige om det – og det var de ikke lenger. De var blitt 15 i tallet, og det var stadig vanskeligere å mønstre full enighet.

Ti regjeringer engasjerte seg likevel og var enige om at sjukehusbehandling ikke var å oppfatte som en tjeneste av det slag som EU-traktatens artikkel 50 handler om, blant annet fordi det dreide seg om en gratistjeneste som det ikke var noe marked for.

Dette var EF-domstolen ikke enig i. Den fastslo at alle helsetjenester faller inn under artikkel 50, og dermed under prinsippet om fri bevegelse.

Slik har det fortsatt. Med nye dommer i 2001 og i 2003 har EF-domstolen skritt for skritt tvunget fram en situasjon der EU-statene må finne seg i at prinsippet om fri flyt av helsetjenester er dagens rettstilstand. Det gjør styringen av helseutgiftene langt vanskeligere og vil etter hvert tvinge fram en stadig tettere samordning av den nasjonale helsepolitikken i 27 land.

Et helsedirektiv skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. I høringsuttalelsen fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges et EU-direktiv. Det stilles riktig nok en serie vilkår som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen ønsker med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende.

Her er noen eksempler:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- økt pasientmobilitet må ikke føre til større sosial ulikhet i tilgangen til helsetjenester,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av
helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra
EU-kommisjonen,
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få
offentlie støtte fra dette landet.

Hvis tjenestedirektivet gjøres til norsk lov, er faren stor for at prinsippene fra dette direktivet slår inn også på helsesektoren.

Ved å ta helsesektoren ut av tjenestedirektivet håpet nok pådriverne bak direktivet at fagforeninger og brukerorganisasjoner fra denne sektoren ikke skulle gå tungt inn i kampen mot tjenestedirektivet. Det er viktig at det motsatte skjer i debatten om tjenestedirektivet her i Norge.

I EU har kampen mot tjenestedirektivet hatt betydning for hva slags helsedirektiv EU-kommisjonen kan komme til å fremme. Hvis vi her i Norge kan få avvist tjenestedirektivet, vil det på tilsvarende måte sette stramme rammer for hva slags helsedirektiv som kan bli godtatt fra norsk side.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. april 2008)

Et direktiv til tjeneste!




Bare hvis grunnleggende samfunnsinteresser trues, kan krav stilles


Tjenestedirektivet var sjokkerende ille da det i form av Bolkestein-varianten ble foreslått av EU-kommisjonen i januar 2004. Kompromisset i EU-parlamentet i februar 2006 fikk mange til å tro at det verste var vekk. Deretter har det skritt for skritt blitt verre igjen – til tjeneste for dem som for enhver pris vil ta brodden av offentlig sektor.

Februar 2006: Vekk med sosiale hensyn og forbrukervern! I diskusjonene forut for kompromissvedtaket i EU-parlamentet i februar 2006 prøvde sosialdemokratene å få sosialpolitikk og forbrukervern inn som ”tvingende allmenne hensyn”, de eneste hensyn EU-retten godtar som grunnlag for krav til utenlandske tjenesteytere. Etter harde dragkamper ga de opp bare dager før avstemningen siden høyreflertallet gjorde det til et vilkår for kompromisset at sosialpolitikk og forbrukervern ikke skulle regnes som ”tvingende allmenne hensyn”.

April 2006: EU-kommisjonen ”skadebegrenser”. Gjennom kompromisset i EU-parlamentet var helse og de fleste sosiale tjenestene tatt ut av direktivet. Men i april 2006 slo EU-kommisjonen til med en ”skadebegrensning”. Helsepolitikken skulle liberaliseres gjennom et eget helsedirektiv. En melding om sosiale tjenester ga urovekkende varsler om at stadig flere sosiale tjenester etter hvert ville falle inn under tjenestedirektivet.

Mai 2006: EUs Ministerråd slår til: Unntatte sektorer skulle likevel ikke være unntatt: Ministerrådet vedtok at sektorer som energiforsyning, vannforsyning, post og utdannelse løpende skal vurderes opp imot reglene tjenestedirektivet til tross for at det er tjenester som i utgangspunktet er unntatt direktivet.

Parlamentet ville unnta de aller fleste sosiale tjenester, men det ville ikke Ministerrådet. Ministerrådet ville bare unnta ”sosiale tjenesteytelser i forbindelse med sosial boligbygging, barnepass og støtte til familier og personer som har midlertidige eller permanente behov for det og som utføres av staten, av tjenesteytere med oppdrag fra staten eller av hjelpeorganisasjoner som er anerkjent av staten”.

Arbeidsretten må respektere EU-retten: Parlamentskompromisset fra februar 2006 kunne leses som om tjenestedirektivet anerkjente nasjonal arbeidsrett – uten forbehold. Men Ministerrådet vedtok på møtet i mai et tillegg som sier at direktivet ikke griper inn mot nasjonal arbeidsrett ”som respekterer Fellesskapets lovgivning”. Dermed var den nasjonale arbeidsretten for første gang uttrykkelig og prinsipielt underordna under EU-retten.

Desember 2006: Sosialdemokratene gir opp omkampen. Sosialdemokratene fremma i september 2006 - i forståelse med DEFS (Euro-LO) - 11 endringsforslag for å holde arbeidsrett og sosiale tjenester unna rekkevidden av direktivet. Men sosialdemokratene fikk klar beskjed, både fra høyreflertallet i parlamentet og fra EU-kommisjonen, om at kompromisset fra februar ville ryke dersom ikke endringsforslagene ble trukket. De ble trukket.

Ingen lovfesting av hva offentlige tjenester skal være: Fra mange hold var det krevd at EU ikke måtte vedta noe tjenestedirektiv før de offentlige tjenestene var sikra et trygt lovgrunnlag i EUs eget regelverk. EU-kommisjonen valgte den motsatte rekkefølgen: først et tjenestedirektiv med uklar og dynamisk rekkevidde – og så noen vage løfter om et direktiv om offentlige tjenester. I EU er det bare EU-kommisjonen som kan fremme lovforslag, og ingen lovgaranti for offentlig sektor er varsla.

Krav til tjenesteytere bare hvis grunnleggende samfunnsinteresser trues reelt og alvorlig: Offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern, de såkalte ”tvingende allmenne hensyn”, er de eneste hensyn som kan begrunne krav til utenlandske tjenesteytere. Disse uttrykkene er, i følge EU-kommisjonen, alle blitt ”tolket konsekvent i snever forstand” av EF-domstolen. Det må foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse” for at slike forhold skal tas i betraktning – og det er de medlemsstatene som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
Den store forskjellen på EU-lov og norsk lov: Hvis en norsk lov har utilsiktede virkninger, kan den endres. I EU er det bare en teoretisk mulighet for noe slikt. Overraskende dommer i EF-domstolen og nye tolkninger fra EU-kommisjonen begrunnes nesten uten unntak med de grunnleggende markedsfrihetene til EU, de som har vært traktatfesta i femti år, og som bare kan endres hvis samtlige medlemsland er enige om det.

Uvisshet om rettssituasjonen kan fort slå over i uro. På ett område har uroen vært særlig stor: Hvor trygge er de grunnleggende offentlige tjenestene? Kan de drives slik som parlamenter har vedtatt, og slik som regjeringer setter vedtakene ut i livet?

EF-domstolen avgjør hvilke tjenester som er offentlige nok til at de kan unntas direktivet: EU-kommisjonen har gang på gang slått fast at det ikke kan trekkes en klar grense for hvilke offentlige tjenester som omfattes av tjenestedirektivet. Medlemsstatene kan godt mene noe om det, men i siste instans vil alle tvilstilfeller bli avgjort av EF-domstolen.

Det er lite betryggende siden EU-kommisjonen stadig fastslår at flere og flere offentlige tjenester faller inn under tjenestedirektivet. Og enda mindre betryggende når den forklarer at det ”under alle omstendigheter (vil) være umulig for medlemsstatene å betrakte samtlige tjenesteytelser på et gitt område, f.eks. alle utdanningsytelser, som ikke-økonomiske tjenesteytelser av allmenn interesse” – altså som tjenester som kan unntas direktivet.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 12. april 2008)