fredag 30. juli 2010

Statsbudsjett merka EU

En vaklende euro skal sikres med straff – og denne gang er det alvorlig ment!


Straff må til dersom valutaunionen skal henge sammen. Det har vært budskapet lenge – fra EUs sentralbank, fra EU-kommisjonen, fra Angela Merkel.

På onsdag la EU-kommisjonen fram et forslag til hvordan valutaunionen skal strammes opp. Det er ikke nok at de 16 eurostatene har samme mynt og samme rente bestemt av sentralbanken. De må også ha statsbudsjett som EU-kommisjonen kan godkjenne – og som regjeringene deretter spikrer fast ved flertallsvedtak.

Regjeringene må hvert år legge fram forslaget til nytt statsbudsjett i april. Forslaga skal så bli vurdert av EU-kommisjonen som deretter vil legge fram ”land-spesifikke retningslinjer” tidlig i juli. Slike retningslinjer har EU-kommisjonen kommet med i flere år. Men de har ikke vært bindende, og de er ikke fulgt opp med sanksjoner hvis en regjering bryter dem. Heretter skal de være bindende, og sanksjoner skal sørge for at de følges.

Opprinnelig hadde EU-kommisjonen foreslått at sanksjonene skulle settes inn i form av kutt i regionalstøtten. Det var et så provoserende forslag at det knapt kan ha vært alvorlig ment. Kutt i regionalstøtten ville i alt vesentlig ramme land i Sentral- og Øst-Europa og til en viss grad Hellas, Italia, Spania og Portugal.

EU-kommisjonen fastslår nå at sanksjonene også kan bestå i kutt i landbruks- og fiskeristøtten. Dermed kan sanksjonene også rettes mot Frankrike, Spania, Tyskland og Storbritannia.

Økonomikommissær Olli Rehn har vært raskt ute med å presisere at det er overføringene til regjeringene som kuttes, ikke støtten til den enkelte bonde. Den har regjeringene ansvar for å betale ut også om det ikke kommer noen landbrukspenger fra Brussel.

Dette viser hvor ugjennomførbart sanksjonsopplegget er. En regjering med store underskudd på statsbudsjettet og stor statsgjeld, og som ikke klarer å legge fram et forslag til statsbudsjett som EU kan godta, har sjølsagt heller ikke penger til å betale ut den landbruksstøtten som bøndene har krav på. De pengene må lånes, og det blir i en slik situasjon svært dyre lån. Dermed øker underskuddet på statsbudsjettet og statsgjelden ytterligere, og det blir enda mer umulig å klare krava til underskudd og statsbudsjett året etter.

Hele hensikten med sanksjonsopplegget kan derfor ikke være at det skal gjennomføres i praksis. Det skal brukes til å skremme regjeringene fra å sette seg i en situasjon at sanksjoner utløses. Men da må trusselen om sanksjoner være troverdig.

Det har den nåværende ”stabilitetspakten” ikke vært. Den skulle disiplinere euro-regjeringene ved at de måtte betale bøter dersom de nasjonale statsbudsjettene hadde et underskudd som var større enn 3 prosent av nasjonalproduktet.

Størrelsen på boten er fastlagt i Maastricht-traktaten. Den er ingen bagatell. For hver prosent som underskuddet overstiger de tre prosentene, skal fjerdeparten - altså en kvart prosent av nasjonalproduktet - betales i bot til Brussel, en bot som først betales tilbake når underskuddet på nytt er kommet under tre prosent.

Problemet med bøter i den størrelsen er naturligvis at de bare gjør det verre å hanskes med store budsjettunderskudd. For å overføre så mye penger til Brussel – om aldri så midlertidig – måtte pengene lånes. Og dermed øker budsjettunderskuddet og statsgjelden.

Praksis avslørte at stabilitetspakten ikke var troverdig. Noen bøter har aldri blitt betalt inn til Brussel til tross for at de fleste euroland har hatt budsjettunderskudd i overkant av 3 prosent i flere år.


I 2003 krevde EU-kommisjonen at de tyske statsutgiftene måtte kuttes med 50 milliarder kroner. Det er godt over halvparten av den tøffe sparepakka som Merkel påtvinger tyske arbeidstakere i dag. Tilsvarende krav ble stilt til Frankrike.

Bakgrunnen var at begge land for tredje år på rad lå an til å få et underskudd på statsbudsjettet større enn tre prosent av nasjonalproduktet. Verken Tyskland eller Frankrike bøyde seg for EU-kommisjonen.

Begge land sleit med haltende økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Dermed svikta skatteinngangen, mens utgiftene til dagpenger økte. Hvis de offentlige utgiftene skulle kuttes, ville problemene forverres. Vekstmulighetene ville rammes og arbeidsløsheten ville øke enda mer.


Ironisk nok var det Tyskland som insisterte på at valutaunionen måtte sikres med en slik ”stabilitetspakt”. Hensikten var at land som Italia, Spania og Hellas skulle disiplineres. Tyskerne ville ikke risikere å bytte stabile D-mark med en ustabil euro uten troverdighet på internasjonale markeder.

Så var det Tyskland som - sammen med Frankrike – ble første land som åpent satte seg ut over reglene i denne stabilitetspakten. Etter det var det ingen som tok stabilitetspakten alvorlig, verken regjeringer eller EU-kommisjonen. Mange begynte å kalle den ”stupiditetspakten” etter at kommisjonspresident Romano Prodi ved en anledning kalte den ”tåpelig”.

Etter 2004 har EU-kommisjonen ved flere anledninger gått inn for å svekke straffereglene. Men det var før underskuddene eksploderte etter at krisa slo ut høsten 2008.

Situasjonen til Hellas viser hvor meningsløst stabilitetspakten ville fungere i dagens situasjon. Det er sannsynlig at budsjettunderskuddet i Hellas vil komme opp i 13 prosent av bnp til neste år. Det er 10 prosentpoeng over den tillatte grensa på tre prosent. Hvis fjerdeparten av disse 10 prosentene skulle betales som bot til Brussel, ville det automatisk øke underskuddet fra 13 til 15,5 prosent av bnp. Skulle Hellas berges fra konkurs, måtte EU-statene og IMF ha gått inn med enda større redningspakker enn den de med mye slit fikk på plass i mai.

Det nye straffeopplegget til EU-kommisjonen er derfor ment som et allmennpreventivt tiltak. Det skal skremme regjeringer fra å havne i en situasjonen at en så nådeløs straff vil ramme dem. Men først må alle statsbudsjett godkjennes i Brussel.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. juli 2010)

Helsedirektiv underveis

Friere flyt av helsetjenester gjør det verre å være helseminister

8.juni kom EUs helseministre til enighet om et direktiv om grensekryssende helsetjenester. Vedtaket er på enkelte punkter forskjellig fra det som EU-parlamentet vedtok i april 2009. Det betyr at det blir en ny runde gjennom parlament og ministerråd for å få til full enighet mellom de to institusjonene. Det må til for at direktivet skal bli vedtatt.

Det er Belgia som overtar formannskapet i EU 1. juli – og dermed ansvaret for framdriften av helsedirektivet. Men fins Belgia til høsten?

Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)


Det er EU-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.

Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. Betalingen kan begrenses til det som tilsvarende helsehjelp ville kosta i hjemlandet, og den skal ikke overstige pasientens faktiske utgift. Men hvem passer da på at utgiftene ikke skrus i været?


EU-kommisjonen ville i utgangspunktet ha et direktiv som ga rett til fullstendig fritt valg av helsetjenenster i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer mente at for behandling på sjukehus utenlands var det nødvendig med forhåndsgodkjenning fra nasjonale helsemyndigheter. Det måtte til for å styre budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv ga medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren.

Dette utløste hard strid mellom regjeringene i EU-statene, og situasjonen var lenge fastlåst. Det kom som en overraskelse at helseministrene nå klarte å komme fram til enighet om et kompromiss. Som vanlig er det blitt et vedtak som skjuler mer uenighet enn det avklarer. “Konstruktiv tvetydighet” ble nødvendig for å få til et vedtak.


Når det gjelder forhåndsgodkjenning, skal det – på visse vilkår - være opp til hver enkelt stat om det trengs forhåndsgodkjenning om behandling ved sjukehus. Regjeringene kan føye til egne vilkår utover dem som fastlegges i direktivet.

Sjukehusbehandling er definert som
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen. EU-kommisjonen skal lage liste over slik behandling.

For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.

I EU-parlamentet går skillet mellom høyre og venstre i spørsmålet om forhåndsgodkjenning. Sosialdemokratene, venstresosialistene og de grønne mener at forhåndsgodkjenning er nødvendig. Men høyrepartiene har et stort flertall og vil nok slåss iherdig for å gjøre nåløyet for forhåndsgodkjenning trangest mulig.

EU-kommisjonen satte EU-traktatens artikkel 95 om det indre markedet som hjemmel for helsedirektivet. Helseministrene har gitt direktivet såkalt “dobbel hjemmel”, både i prinsippet om fri flyt av helsetjenester (art. 114) og i traktatens artikkel 168 om at helsepolitikk er et nasjonalt ansvar. På den måten vil en unngå at EU-domstolen kan legge ensidig vekt på markedsfrihetene når den skal fastslå hordan direktivet skal tolkes.


I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet.


Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter – i hvert fall for dem som har ressurser til å oppsøke helsetjenester i andre land. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som i det lange løp er til fordel for befolkningen som helhet.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Direktivet kan bli et press for å øke omfanget av stykkprisfinansiering rundt om i Europa.


Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.

Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. juni 2010)

fredag 2. juli 2010

Foran en double-dip?

I mange land må statsgjelda ned, men må det strammes inn akkurat nå?

Den tyske regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og det rammer i ekstrem grad dem med svakest økonomi. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og andre som tar imot sosialhjelp.

Spania skal spare 65 milliarder euro, Italia 24 milliarder euro, og den franske regjeringen vil kutte statsutgiftene med 10 prosent. Tilsvarende meldinger kommer fra regjering etter regjering. Den nye regjeringen i Storbritannia har varsla at den legger fram et sjokkerende spareprogram i slutten av juni.

Det første ubehagelige spørsmålet er om det går an å spare seg ut av krisa. Keynes ville ha sagt nei: I ei krise skal det underskuddsbudsjetteres. Da må de offentlige utgiftene økes for å få fart på etterspørselen etter varer og tjenester.

Problemet rundt om i Europa er at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.

Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.

Det er derfor ingen tvil om at det må spares. Men må det spares akkurat nå?

Det spørsmålet stilles av venstreliberale økonomer som Krugman og Stiglitz, det stilles av økonomer over hele Europa, det stilles på lederplass i høyreliberale organ som Financial Times og Economist.

Faren er stor for at utgifter kuttes og skatter økes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Det har lenge vært advart mot en såkalt ”double-dip” krise, ei krise med to nedgangsfaser. Den første kom som ei finanskrise høsten 2008. Den slo inn i realøkonomien i form av lavere produksjon og høyere arbeidsløshet, og ble mildna av regjeringer som satte i gang stimuleringstiltak.

Det er mye som kan utløse nedgangsfase to: Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.

Den mest grunnleggende uroen skyldes at stadig færre tror redningspakka til Hellas fra EU og IMF vil hjelpe. Pakka økte på få uker fra 45 milliarder euro til enorme 750 milliarder euro, riktig nok som et krisefond også for andre land som kunne komme i tilsvarende krise. Men det hjelper ikke om redningspakkene er store, så lenge det er snakk om støtte i form av lån.

Statsgjelda til Hellas er alt for stor som den er. Den vil øke ytterligere med hver euro som kommer fra redningspakka til EU og IMF. De fleste som regner på rentebelastningen framover, kommer til at det blir en umulig oppgave for den greske regjeringen å få statsgjelda ned på et overkommelig nivå.

Da blir ”løsningen” en eller annen form for konkurs der kreditorene, enten de er banker eller stater, går med på å skrive ned deler av gjelda for å sikre at det fortsatt fins en gresk stat. Det kan bli snakk om samlede tap på 130-200 milliarder dollar – i så fall den største statskonkurs i historia, langt større enn Argentinas i 1999-2001. Virkningene kan spre seg i mange retninger.


Innad i EU er det stor og økende ubalanse mellom medlemsstatene. Tyskland er her hovedproblemet med sine store overskudd på handelsbalansen med utlandet. Landet eksporterer mye mer enn det importerer. En viktig årsak er den tyske lønnsmoderasjonen.

Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.

Den tyske politikken provoserer alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet. Tyske varer blir billigere i forhold til konkurrentene både ute og på det innenlandske tyske markedet.

En stor del av den tyske eksporten går til andre land i EU. Kriserammede land som Spania, Italia og Portugal rammes ekstra hardt av at Tyskland driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala.

Land med store handelsoverskudd burde øke etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin. Det kreves fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen.

Det betyr at Tyskland nå burde vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som skal redde tysk økonomi.


Fra mange land meldes det om streiker og demonstrasjoner mot innstramningene, mot den økende arbeidsløsheten og mot at velferdsytelser svekkes. Foreløpig har protestene vært slag i lufta. Det er få tegn på at regjeringene viker eller nøler. Foreløpig er Hellas eneste unntak.

I krisetider er det uvisst om velgere går til høyre eller venstre. Foreløpig er det ingen klar tendens. Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, den største tyske delstaten ble et saftig nederlag for de blå-blå partiene i Merkel-regjeringen. Ved lokalvalget i Frankrike gikk venstresida klart fram, men ikke mer enn at den gjenoppretta det tradisjonelle styrkeforholdet mellom høyre og venstre i fransk politikk. I Nederland gikk Sosialistpartiet tilbake fra 15 til 10 prosent til tross for at det var det eneste partiet som gjorde valgkampen til en kamp mot kutt.



(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. juni 2010)

torsdag 1. juli 2010

Muligheten som glipper

Krisa har vært bra for klimaet – men har vi lært noe av det?


Krisa har ført til at utslippene av klimagasser har gått ned i de fleste land i Europa to år på rad. I EU er utslippene nå 14 prosent lavere enn i 1990. Det betyr at målet om 20 prosent kutt innen 2020 plutselig er godt innafor rekkevidde.

Det burde også være mulig å gå inn for langt større klimakutt enn 20 prosent. Det forsøkte EU-kommisjonen å antyde for et par måneder sia, men den gang ei! Regjeringer og tunge næringsinteresser er langt mer opptatt av å få fart på fabrikkene og varetransporten igjen. Slik at alt er som før.

Danske Connie Hedegaard som er ansvarlig for klimapolitikken i EU-kommisjonen, fastslo på onsdag at EU bare vil kutte utslippene med 30 prosent hvis det kan inngå som ledd i en brei internasjonal klimaavtale. Uten en slik avtale vil EU nøye seg med å kutte utslippene med 20 prosent.


Dermed er EUs klimapolitikk like valen som før. Det var EU-toppmøtet i desember 2008 som vedtok å kutte klimautslippene med 20 prosent innen 2020, men EU kunne være villig til å kutte utslippene med 30 prosent dersom det var mulig å oppnå en internasjonal avtale som forplikta alle større utslippsland.

Det skal ikke bety noe at krisa har redusert den økonomiske aktiviteten så mye at det er langt enklere å få til kutt på 20 prosent enn det lå an til i desember 2008. Den gang ble kostnadene anslått til 70 milliarder euro. Nå er anslaget nede i 48 milliarder euro.


Det framgår av en redegjørelse som EU-kommisjonen la fram i mars om hvordan EU kunne gå fram for å kutte utslippene sine med 30 prosent innen 2020. Redegjørelsen fastslår at kutt på 30 prosent er gjennomførbart både økonomisk og teknisk. Kutt på 30 prosent ville for eksempel bare føre til et produksjonstap for energi-intensiv industri på én prosent i forhold til om kuttene summerte seg til 20 prosent.

Disse tankene ble raskt skutt ned. Tyskland og Frankrike gjorde det klart at kutt på 30 prosent forutsatte at andre store utslippsland forplikta seg til noe tilsvarende, og næringslivets organisasjoner rykka fram med alt skyts de hadde.

BusinessEurope, hovedorganisasjonen for næringslivet i Europa, argumenterte med at klimautfordringene bare kan mestres ved global innsats, og at kutt utover 20 prosent ville ”sende feil signal til europeisk industri midt i økonomisk krise”.

Det økonomiske tilbakeslaget har ”dramatisk redusert industriens og samfunnets evne til å ta på seg ensidige byrder”, mente Den europeiske alliansen av energi-intensive industrier. Samme sutring kom fra bransje etter bransje. Bilindustrien vil gjerne være ambisiøs, men ikke så ambisiøs at konkurranseevnen går tapt.


Foran så grunnleggende veivalg som dem klimautfordringene stiller oss overfor, har dagens næringsorganisasjoner kraftig slagside. De uttrykker naturlig nok bare interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet som har skapt klimatruslene.

De representerer på ingen måte interessene til det næringslivet som må utvikles om klimautfordringene skal overvinnes. For det næringslivet består av bedrifter, bransjer og næringsklynger som dels ennå ikke fins, og som i hvert fall ikke har organisert seg til lobbyinnsats.


Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner står i alt for stor grad for det næringslivet vi skal bort fra for å mestre klimautfordringene. Det er derfor de så sjelden trekker fram den store mengden av undersøkelser som viser at overgang til mindre klimatruende energikilder verken truer arbeidsplasser eller framtidig konkurranseevne. Snarere tvert imot.

Greenpeace har nylig oversiktlig og greitt imøtegått ”industriens myter” om hva kutt på 30 prosent kan føre til. (www.geeenpeace.org)

- Europeisk industri møter hardere konkurranse innen EU enn fra produsenter i andre verdensdeler.

- Det er få eksempler på at bedrifter flytter ut av landet på grunn av strenge miljøkrav. Skulle de flytte til land med svakere krav til klimautslipp, kan de samlede klimautslippene øke.

- En britisk undersøkelse fra 2008 av 159 industribransjer som inngår i kvotesystemet til EU, viste at bare i 23 bransjer utgjorde økte klimakostnader over 1 prosent av de samlede produksjonskostnadene. De fleste av disse 23 bransjene var dessuten ikke utsatt for konkurranse fra land utafor EU. Undersøkelser i Tyskland og Nederland ga tilsvarende resultater.

- Når bedrifter utflagges, er forhold som avstanden til markedene, teknologisk utvikling, kvalifikasjonene til ansatte, energitilgang og transportforhold viktigere enn klimapolitikken til de aktuelle statene.

- Viktigste motiv for utflagging er å flytte til land med lavere lønninger. Det vil skje uansett framtidig klimapolitikk. Men bare fem prosent av jobbtapene i industrialiserte land skyldes utflagging. Mekanisering og rasjonalisering er hovedgrunnen til at arbeidsplasser forsvinner.

- Hvis EU øker klimakuttene fra 20 til 30 prosent vil det stimulere til investering i arbeidsintensive produkter i stedet for energi-intensive. Et bakgrunnsdokument fra EU-kommisjonen (lekket til media) hevder at nettotilgangen på jobber kan bli så stor som 160.000 innen 2020.

- EU erkjenner at utslippene av klimagasser må ned med minst 80 prosent innen 2050. Er kuttet bare på 20 prosent innen 2020, må veldig store kutt tas etter 2020. Men effektive klimatiltak blir dyrere jo lenger de utsettes. Anslag fra Det internasjonale energibyrået (IEA) tilsier at hvert års utsettelse øker kostnadene ved de nødvendige globale investeringene med 500 milliarder dollar.

Greenpeace oppfordrer for sin del EU til å sette målet for utslippskutt innen 2020 til 30 prosent. Det vil være en garanti for at høyt industrialiserte land kan komme opp i utslippskutt på 40 prosent raskest mulig etter 2020 – og dermed fortsatt ha mulighet for å holde den globale oppvarmingen på under to grader.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29.mai 2010)