lørdag 20. mars 2010

Om rett til utmelding

Må et land som vil ut av EUs valutaunion, også ut av EU?

Kan et land melde seg ut av EUs valutaunion eller av hele EU? Det vil EUs sentralbank ha diskusjon om midt i den akutte krisa for valutaunionen. Det framgår av et femti siders dokument av Phoebus Athanassiou, utgitt av Sentralbanken i desember 2009.

Her er konklusjonene:

- Et medlemsland kan heretter melde seg ut av EU uten at det skal godkjennes av alle andre medlemsland. Det er Lisboa-traktaten som innførte denne retten til utmelding.

- Et land som melder seg ut av EU, kan ikke fortsette i valutaunionen. Det ville være å åpne for et medlemskap à la carte hvor et utmeldt land får lov til å velge hvilke deler av EU det vil være medlem av.

- Et land kan ikke forlate valutaunionen uten at det samtidig melder seg ut av EU.

- Lisboa-traktaten har ingen regler som åpner for at et medlemsland kan ekskluderes fra EU. Det er heller ikke noe traktatgrunnlag for at et land kan ekskluderes fra valutaunionen.


Bakgrunnen for at en i EUs sentralbank kaster seg over slike problemstillinger er ikke lystelig: Nei-flertallene ved folkeavstemningene i Frankrike, Nederland og Irland er del av en ”alarmerende bølge av folkelig motstand mot det som oppfattes som tap av suverene rettigheter til et angivelig og ”udemokratisk” EU der ingen kan stilles til ansvar”. I tillegg står enkelte medlemsland for en hardnakket prinsipiell motstand mot videre integrasjon.

Fram til Lisboa-traktaten har det ikke vært mulig å melde seg ut av EU med et ensidig nasjonalt vedtak. Det fantes heller ikke noen regler for hvordan en utmelding kunne skje.

I praksis var utmelding bare mulig ved å forhandle seg fram til en avtale som endret EU-traktaten om hvilke land som var medlem av EU. En slik avtale måtte godkjennes av samtlige medlemsland.

Det er Grønland et eksempel på. På grunn av EUs felles fiskeripolitikk meldte grønlenderne seg ut av EU i 1980 etter en folkeavstemning som ga klart flertall for utmelding. Utmeldingen ble spikra i en avtale som alle de ni daværende medlemsstatene godkjente.


Det er med Lisboa-traktaten at EU for første gang fastlegger at et medlemsland kan melde seg ut av EU og hvordan det i så fall skal skje.

Lisboa-traktaten gir et medlemsland rett til å melde seg ut etter en nærmere bestemt prosedyre.(Art. 50) Et EU-toppmøte setter opp retningslinjer for en utmeldingsavtale som det så forhandles om. Avtalen må godkjennes av et EU-toppmøte med kvalifisert flertall (drøyt 70 prosent av stemmene) og av EU-parlamentet
.
Men en slik avtale er ikke en nødvendig forutsetning for utmelding. Hvis det ikke blir enighet om en avtale, eller hvis avtalen ikke blir godkjent av EU, er utmeldingen et faktum to år etter at den er varsla.




Ifølge utredningen fra Sentralbanken er utmelding av EU i strid med formålet med ”den europeiske integrasjonen” og inntil nylig ”nesten absurd”.

Det som endrer situasjonen er det utredningen kaller ”EUs suksess”: stadig tettere band mellom medlemsstatene både politisk og økonomisk og stadig mer suverenitet overført til overnasjonale organ ”har skapt nye spenninger og forverra gamle”. Denne utviklingen blir en ”test på medlemsstatenes forpliktelse til å fremme den europeiske integrasjonen”.

Sentralbank-utredningen peker på flere forhold som aktualiserer spørsmålet om et brudd med EU og med valutaunionen:
- at avgjørelser på stadig flere områder tas med flertallsavgjørelser og ikke med enstemmighet,
- at en del euroland er oppe i store økonomiske problemer,
- at valutaunionen begrenser manøvreringsmulighetene i den økonomiske politikken midt under .en alvorlig finanskrise.


Et land som melder seg ut av EU, må enten gå tilbake til sin gamle valuta eller opprette en ny nasjonal valuta. Slik vil det være også om landet utelukkes fra EU.

Ifølge utredningen vil det oppstå masse problem hvis et land går ut av valutaunionen, både juridiske og praktiske – hevdes det i utredningen fra Sentralbanken. Forholdet til kreditorer i andre land må avklares. I en overgangsperiode kreves det et nært samarbeid om å løse slike problem med de EU-land som fortsetter i valutaunionen. I tillegg må det bli enighet om hvor mye den nye sjølstendige nasjonalbanken har krav på av egenkapitalen til EUs sentralbank.

Som nevnt er det ikke noe traktatgrunnlag for at et land kan ekskluderes fra valutaunionen. En eksklusjon er likevel ikke utenkelig i form av politisk press som tvinger et land ut av valutaunionen, men det ville være så ”utfordrende både juridisk og praktisk at sannsynligheten for det er nær null”.


Sentralbank-utredningen beklager indirekte, men med insisterende argumenter, at Lisboa-traktaten gir medlemsstater rett til å melde seg ut av EU. Den viser blant annet til EU-domstolen som i 1964 fastslo at medlemsstatene ved innmeldingen i EU har akseptert ”en permanent begrensning i sine suverene rettigheter”. (Saken Costa v ENEL, 6/64)

Forfatteren av utredningen hevder at utmeldingsretten ble innført i Lisboa-traktaten ”for å unngå å gi inntrykk av at medlemsstatene er fanger i et udemokratisk EU.” Eller kanskje at hvis det fins en rett til å melde seg ut, så vil en ikke protestere så kraftig mot å avgi mer suverenitet til EUs institusjoner.

Uansett hva som er bakgrunnen for at utmeldingsretten nå er traktatfesta, så er forfatteren av utredningen bekymra for at regjeringer kan true med utmelding for å presse fram vedtak til sin fordel, mens velgerne kan flokkes om politikere som står for en konfrontasjonspolitikk innad i EU. Utredningen viser i den forbindelse til forslag om at artikkel 50 må endres slik at et land bare kan melde seg ut hvis det godkjennes av velgerne ved en folkeavstemning!


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 27. februar 2010.)

Etter Hellas, hva så?

Euroen er en valuta uten stat. Det har aldri gått bra.

Regjeringssjefene i EUs valutaunion vil gjøre det som er nødvendig for å hindre at stabiliteten i euro-området ødelegges av uroen i Hellas. Det vedtok de på toppmøtet sitt i forrige uke. Men de er uenige om hva som er nødvendig – så dermed er de like langt.

I slutterklæringen står det: ”Landene i euro-området vil gå til besluttsom og koordinert handling hvis det er nødvendig for å sikre den finansielle stabiliteten i euro-området som helhet.

Den nye presidenten ordla seg slik etter møtet: ”Det er et veldig klart budskap hvor vi ber greske myndigheter om å ta ansvar, men også et klart budskap om solidaritet innafor eurosonen når det behøves.”

Dette budskapet er på ingen måte klart nok til det oppfattes likt i europeiske media.

I ”Die Zeit” beskrives toppmøtet derimot som ”historisk” under overskriften ”Euroen fødes for annen gang”. Vedtaket sender et signal om at Hellas om nødvendig kan regne med solidaritet fra andre euroland hvis det trengs for å hindre en gresk statskonkurs. Det må bety at både lån, lånegarantier og kjøp av greske statsobligasjoner kan bli aktuelt. Dette bryter et grunnprinsipp for valutaunionen. Den bygger på at medlemsland, verken enkeltvis eller kollektivt, skal støtte hverandre finansielt. (Artikkel 125 i EU-traktaten)

Avisa ”The Guardian” siterer derimot en ”sentral diplomat” som sier at ”Tyskland setter alle bremser på når det gjelder finansiell støtte. De gjør det av juridiske grunner, av konstitusjonelle grunner og av prinsipp.”

Helt siden de ga opp D-marken til fordel for euro, har tyskerne frykta den situasjonen de nå er oppe i – at de må inn og redde land som ikke mestrer utfordringene med en felles valuta. Det var derfor de insisterte på at ingen land noen gang måtte ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet.

Angela Merkel holdt på toppmøtet hardt på at det er helt avgjørende at den greske regjeringen gjennomfører det tøffe innstramningsprogrammet som den har lovt. Programmet skal følges med falkeblikk både av EU-kommisjonen, av EUs sentralbank og av IMF – ”en øvelse som aldri før er prøvd i EU” (The Guardian). Allerede i mars skal denne treenigheten sjekke om innstramningene gjennomføres ”troverdig, realistisk og effektivt” som tyske regjeringstalspersoner uttrykker det.

EU har til nå vært populært i den greske befolkningen. Det kan snu. Den aggresjonen som i dag rettes mot statsminister Papandreou kan fort smitte over på EU – hvis Merkel får det som hun vil.


Uansett hvor uklart regjeringssjefene har uttalt seg, reiser vedtaket det sentrale dilemmaet for EUs valutaunion. Det var da også den sentrale debatten da valutaunionen ble diskutert på 1990-tallet.

1997 gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen vil forverre framtidige kriser. Samme år skrev Milton Friedman, den ledende guruen for nyliberalismen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU. Det var storspekulanten George Soros enig i. Lista kunne gjøres mye lengre. I Norge var Victor Normann av samme mening.

Hvorfor kom alle disse advarslene fra økonomer som ikke ville drømme om å bryte USA opp i deler med hver sin valuta? Årsaken er at EU og USA fungerer svært ulikt når det oppstår endringer som forrykker forholdet mellom ulike regioner.

Når EUs medlemsstater overlater pengepolitikken til en sentralbank og i praksis også mister muligheten til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk over statsbudsjettet, er det tre måter et EU-land kan håndtere økonomiske tilbakeslag på. Den ene er å la arbeidsløsheten stige og lønningene falle. Den andre er å få mange nok til å søke arbeid i andre land. Den tredje er å la en stor del av skatten betales direkte til EU slik at en tilsvarende stor del av trygder og sosialhjelp kan betales ut igjen fra Brussel.

Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute når enkelte distrikt eller bransjer rammes av nedgangskonjunkturer.

Går det dårlig for bilindustrien i Michigan, betaler mange i Michigan mindre skatt til det føderale budsjettet enn før, og samtidig strømmer det mer penger fra Washington til Michigan i form av trygder og sosialhjelp. Alt dette skjer helt automatisk, uten at en må fatte noe vedtak om at i år støtter vi Michigan.

I EU er situasjonen den stikk motsatte. I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at lønningene ikke går ned hver gang konjunkturene svikter. Det er få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse. Og et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke. EU-budsjettet er i dag under 1,3 prosent av EUs samlede nasjonalprodukt.

Et Europas Forente Stater med sentralisert budsjettmakt fins ikke. Det blir derfor i praksis lønnstakerne som med sine egne livsvilkår må være støtpute mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs pengeunion.

Euroen har til nå vært en valuta uten en stat. I lengden går ikke det. Det er derfor ingen tilfeldighet at både Sarkozy og Merkel snakker om å få på plass en ”økonomisk regjering” for EU, og at den ellers så tolerante allviteren Paul Krugman i New York Times mener at den eneste løsningen er en full ”budsjett- og arbeidsmarkedsunion”.

Eurostatene står derfor overfor et valg av så stor rekkevidde :
- enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater,
- eller så må EU godta at pengeunionen ikke er liv laga annet enn for de land som likner mest på hverandre økonomisk.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. februar 2010)

Makta bak overvåkingen

EU lar det sikkerhets-industrielle komplekset avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke oss.

Det utvikles et ”mektig, nytt ”interoperativt” europeisk overvåkingssystem som vil bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.

Det er konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009 av Transnational Institute i Amsterdam og britiske Statewatch.. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”.

Dette overvåkingssystemet er starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.

Rapporten skisserer en utvikling av en verden med røde og grønne soner, med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om i forstedene til Basra eller Paris.

Dette er baksida av den utviklingen som har ført fram til mobiltelefonen, satelittnavigering, nettkameraer, Facebook, hypereffektive søkemotorer på internettet og alle andre høyteknologiske kommunikasjonssystemer som vi alle kan ha nytte og glede av.

I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.

I februar 2004 lanserte EU-kommisjonen et stort forskningsprogram for ”sikkerhetsforskning”, Preparatory Action for Security Research (PASR). Betegnende nok ble programmet forankra i EU-traktatens artikkel 157 om ”industriell konkurranseevne” og ikke i artikkel 163 om ”forskning og utvikling”. Dermed havna forskningsprogammet under EU-kommisjonens generaldirektorat for næringspolitikk og ikke under generaldirektoratet for forskning.

PASR førte fram til 39 forskningsprosjekt. 23 av dem ble leda av store rustningskonsern som Thales (Frankrike), EADS (Nederland), Finmeccanica (Italia), SAGEM/Safran (Frankrike) og ASD (Europas største lobbygruppe innen rustningsindustrien).

Thales har også leda en PASR-studie om ”europeisk sikkerhet”. Studien førte fram til rapporten ”New Approaches to Counter-Terrorism” som framholdt at tiltak for terrorbekjempelse også ville kunne være relevante i forbindelse med kriminalitet, større ulykker og naturkatastrofer. Det vrimler av slike studier der rustningsindustrien har spilt en hovedrolle.

PASR ble i 2005 erstatta av ESRAB (European Security Research Board) – tenkt som et mer permanent organ for å drive fram sikkerhetsforskning. Rustningsindustrien har 14 plasser i styret, medlemsstatene har 18 og forskningsinstitutter har 14. Til nå har styrelederne kommet fra rustningsindustrien.

Virksomheten til ESRAB ble i 2007 overtatt av ESRIF (European Security Research and Innovation Forum). ESRIF har en plenumsforsamling på 65 og 660 faste forskningrådgivere.

I plenumsforsamlingen er det ikke satt av noen plass til personvern- eller menneskerettighetsorganisasjoner. Det er pådriverne for overvåking, de politiske og de industrielle, som skal ha monopol på å avgjøre hva slags overvåkingsteknologi som skal utvikles.

Av de 660 forskningsrådgiverne er 443 fra tilbudssida, dvs. fra næringsinteresser innen rustnings- og sikkerhetsindustrien. Ingen av dem er fra forskningsmiljøer innen personvern og borgerrettigheter

To land utafor EU er med i ESRIF. Det er Norge og Israel. For Norge møter Frank Robert Berg fra Kredittilsynet i plenumsforsamlingen. Det er grunn til å spørre med hvilket mandat han stiller og hvem han rapporterer til.

For Israel møter en person fra anti-terroravdelingen i Det nasjonale sikkerhetsrådet. Israel har en betydelig sikkerhets-industri, og en må regne med at den inngår i tett samarbeid med rustningskonsern innen EU. At Israel er med, viser hvilke frontlinjer anti-terrorarbeidet til EU ser seg tjent med å trekke opp i forhold til resten av verden.


Ifølge rapporten til Ben Hayes er medlemmene av plenumsforsamlingen oppnevnt av regjeringene og av EU. Ingen parlamenter har vært involvert.

Ifølge EU-kommisjonen er ESRIF ei ”uformell gruppe”. Den er ”verken et Kommisjons-organ eller en aktivitet drevet fram av Kommisjonen”. Det må i så fall bety at EU-kommisjonen har overlatt utviklingen av et forskningsprogram til 1,4 milliarder dollar til ei ”uformell gruppe” som ikke står ansvarlig for noen offentlig eller folkevalgt myndighet.

Dermed står alle dører åpne for at de rustningskonsern som er sentrale i ESRIF, har alle fordeler i konkurransen om de forskningsoppdrag som EU-kommisjonen etter hvert utlyser på dette feltet.


Den vestlige deler av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.

Dit er det langt. Klimafiaskoen i København viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 30. januar 2010)

fredag 19. mars 2010

Frihet til å anskaffe!

Lokale myndigheter må få avgjøre om innkjøp og nybygg skal ut på anbud – det er kravet også i EU.


EUs anbudsregler for offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudskravet gjelder også selskap som driver sin virksomhet på basis av en offentlig konsesjonsordning, som oljeselskapene på sokkelen.

Det er uro omkring anbudsreglene ikke bare i Norge, men også i mange EU-land. Kommune-Europas interesseorganisasjon, CEMR, har på en høring i EU-parlamentet nylig reist kravet om ”frihet til å anskaffe”: Kommunale og regionale myndigheter må ha større frihet til å velge hvordan de skal innrette seg når det gjelder innkjøp og byggeoppdrag.

For kommune-Norge er anbudsreglene det mest plagsomme ved EØS-avtalen. EU krever at alle kommunale innkjøp over ei grense på 1,7 millioner kroner må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 27 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Kravet gjelder både ved kjøp av varer og av tjenester.

For statlige innkjøp er terskelen satt til 1.1 millioner kroner. Her i Norge har vi satt grensa både for statlige og kommunale innkjøp enda lavere. Den ble i september 2005 økt til en halv million kroner, etter at den ei tid hadde vært så lav som 200.000.

Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner.

Ved disse anbudene må leverandører og entreprenører fra 29 land stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.


Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige.

På høringen i EU-parlamentet la talspersonen for CEMR vekt på at anbudsprosesser som skulle ha bidratt til konkurranse, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig.

EU-domstolen har dessuten de siste månedene felt noen dommer som gjør at usikkerheten om hva som er gyldig rett, brer seg. En del av dommene har hatt ”uventede, uforutsette og uvelkomne konsekvenser” for oppdragsgiverne ved at de stiller mer omfattende anbudskrav enn før – ifølge CEMR.

Det har ført at det blir flere rettssaker – og dermed til forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av en anbudsprosess som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.

CEMR ber derfor om en full gjennomgang av direktivene om offentlige anskaffelser. Dagens situasjon fører til ”forvirring og juridisk usikkerhet hos innkjøpere og politikere på kommunalt og regionalt nivå”.


CEMR stiller en serie krav til hva som må endres. Det viktigste er at EU-kommisjonen og andre EU-instanser godkjenner at lokale myndigheter har en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det.

Ett annet sentralt krav er at regionale og kommunale myndigheter må kunne overlate oppdraget til selskap som de eier eller kontrollerer uten at oppdraget må legges ut på anbud. I dag er det slik at for eksempel et kommunalt aksjeselskap må inn i anbudskonkurranser om ethvert oppdrag for egen kommune.

Oppdrag må også kunne gis til interkommunale selskap uten anbudskonkurranse. Det er forbudt i dag.

CEMR vil at det blir friere adgang til å bestemme hvilke kriterier som skal legges til grunn for å vurdere de tilbudene som legges inn. Retten til å forhandle med aktuelle tilbydere før det endelige tilbudet utformes, er også nødvendig for å få fram gode løsninger på teknisk kompliserte innkjøp og byggeoppdrag.


Både i EU og her i landet er EU-kravet om anbud begrunna med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere skal i teorien presse prisene nedover. Så entydige er erfaringene på ingen måte.

EØS påtvinger oss et regelverk for offentlige innkjøp og byggeoppdrag som blir byråkratisk, dyrt og til fordel for de største leverandørene. Det var konklusjonen da Statskonsult undersøkte ordningen våren 1997. Asplan Analyse kom til et tilsvarende resultat i 2005.

Det krever både arbeidstid og spesialisert kompetanse å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av de tilbudene som kommer inn på en slik måte at ingen klager. EØS-anbudene er derfor både dyre og tungvinte for mange kommuner og andre offentlige instanser.

Kritikken mot anbudsreglene i EØS-avtalen betyr naturligvis ikke at alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de går til større innkjøp.

Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på en åpen anbudskonkurranse i 30 land i forhold til en mer begrensa anbudskonkurranse - eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Derfor er kravet til CEMR om større “frihet til å anskaffe”, godt begrunna.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 13. februar 2010.)