mandag 1. februar 2010

På kne for EU-domstolen

Dumpinglønn i seks måneder for arbeidsinnvandrere? Det er ikke en gang et kompromiss.

Bør arbeidsinnvandrere jobbe for dumpinglønn det første halve året? Det diskuteres nå for ramme alvor innad i europeisk fagbevegelse.

To linjer står mot hverandre. De nordiske fagbevegelsene står fast på kravet om at utstasjonerte arbeidsinnvandrere skal ha samme lønn og arbeidsvilkår som innenlandske – uansett hvilket land de kommer fra.

Mange i ledelsen for Euro-LO er villige til å komme EU-domstolen og EU-kommisjonen i møte med et forslag om at utstasjonerte arbeidsinnvandrere det første halve året bare har krav på den minstelønna som EU-domstolen vil gi dem – slik domstolen tolker det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

Forslaget lanseres som et kompromiss, men det er det knapt. Alle arbeidsgivere som vil utnytte arbeidsinnvandring til å dumpe lønninger, får det som de vil. I stedet for å betale den utstasjonerte arbeidsstokken full lønn etter et halvt år, er det penger å spare på å hente nye arbeidstakere som også kan jobbe for lavere lønn.


Bakgrunnen for denne situasjonen er slik: EU-domstolen har med en serie dommer åpna for at utstasjonerte arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa skal ha lavere lønn enn innenlandske arbeidstakere. Det skyldes at domstolen tolker det såkalte utstasjoneringsdirektivet helt annerledes enn før.

Utstasjoneringsdirektivet fra 1996 har – fra alle hold – blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.

I de nordiske land har dette blitt oppfatta som at utstasjonerte arbeidsinnvandrere har krav på lønn etter den tariffavtalen som gjelder på arbeidsplassen. Her i Norge kan det da bli nødvendig å få allmenngjort tariffavtalen for at den skal gjelde arbeidsinnvandrere som ikke er medlem av norsk fagforening.


EU-domstolen har gjennom en serie dommer (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) snudd opp ned på hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås. Utstasjonerte arbeidsinnvandrere kan ikke sikres lønn som går utover det som domstolen kaller direktivets ”harde kjerne”. Denne kjernen definerer et lønnsnivå som kan ligge langt under gjeldende tariff.

Laval-dommen fra desember fastslo at fagbevegelsen i Sverige ikke kunne gå til faglig aksjon for å få et latvisk selskap til å inngå en svensk tariffavtale for sine ansatte. Rüffert-dommen fra mai 2008 fastslo at den tyske delstaten Niedersachsen ikke kunne kreve at utstasjonerte polakker skulle betales tysk tarifflønn ved et offentlig byggeoppdrag.


Dissse dommene har rysta fagbevegelsen og den politiske venstresida i mange land. Til tross for det tilpasser en seg i stedet til den nye rettstilstanden ved å gi opp eller endre nasjonale lover som en antar at EU-domstolen ikke vil godta. Det har skjedd både i Sverige og Danmark, de land som rammes hardest av dommene til EU-domstolen.


Svensk lov endres slik at fagforeninger og fagforbund må finne seg i at utenlandske tariffavtaler skal gjelde for arbeidsinnvandrere som er utstasjonert i Sverige for en periode på inntil ett år. Det betyr at utenlandske arbeidstakere vil kunne jobbe på vilkår som svenske ikke kan konkurrere med.

Også muntlige avtaler kan godtas. En forening eller et forbund kan derfor i praksis ikke gå til arbeidskonflikt mot en utenlandsk arbeidsgiver som påstår at det er inngått en tariffavtale med sine ansatte.

Utstasjonerte arbeidstakere får heller ikke samme vern som svenske. De svenske reglene om nattarbeid skal ikke gjelde utlendingene, og en kan ikke kreve at de forsikres mot arbeidsulykker.


Danmark har også valgt å endre utstasjoneringsloven, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov.

Den danske løsningen er å godta at utstasjonerte arbeidstakere bare har krav på minstelønna i landsomfattende tariffavtaler. Til gjengjeld gir loven en frisk tolkning av hva minstelønna skal omfatte:
- Tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, skal omregnes til lønn og inngå i minstelønna.
- Akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet og tillegg for ubekvem arbeidstid skal også innregnes i minstelønna.

Fagforeninger og fagforbund har på dette grunnlaget rett til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Dette er en dårlig løsning i de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.

Den danske løsningen er likevel dristigere enn den svenske. Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette blir godtatt av EU-domstolen.


Euro-LO har brukt store ord om å endre EUs regelverk slik at EU-domstolen ikke kan fatte dommer som griper inn i den nasjonale arbeidsretten. Fagbevegelsen vant en overraskende seier da et stort flertall i EU-parlamentet i oktober 2008 vedtok at retten til å inngå tariffavtaler og til arbeidskonflikt ikke må underordnes den frie flyten av arbeidskraft.

EU-kommisjonen avviste kontant å følge opp vedtaket til EU-parlamentet, men har seinere uttrykt seg mer forsiktig. I krisetider med sterkt økende arbeidsløshet kan det være greitt å være på talefot med fagbevegelsen.

Kommisjonspresident Barroso stiller til gjenvalg og har sagt noe om at en må kunne se nærmere på hvordan utstasjoneringsdirektivet fungerer. Et par av de påtroppende medlemmene av den nye EU-kommisjonen har uttalt seg i samme retning. Da blir det meningsløst om europeisk fagbevegelse avblåser kampen om utstasjoneringsdirektivet med forslag som legger EU-domstolens rettsoppfatning til grunn.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. januar 2010)

Makta bak overvåkingen

EU lar det sikkerhets-industrielle komplekset avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke oss.

Det utvikles et ”mektig, nytt ”interoperativt” europeisk overvåkingssystem som vil bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.

Det er konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009 av Transnational Institute i Amsterdam og britiske Statewatch.. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”.

Dette overvåkingssystemet er starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.

Rapporten skisserer en utvikling av en verden med røde og grønne soner, med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om i forstedene til Basra eller Paris.

Dette er baksida av den utviklingen som har ført fram til mobiltelefonen, satelittnavigering, nettkameraer, Facebook, hypereffektive søkemotorer på internettet og alle andre høyteknologiske kommunikasjonssystemer som vi alle kan ha nytte og glede av.

I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.

I februar 2004 lanserte EU-kommisjonen et stort forskningsprogram for ”sikkerhetsforskning”, Preparatory Action for Security Research (PASR). Betegnende nok ble programmet forankra i EU-traktatens artikkel 157 om ”industriell konkurranseevne” og ikke i artikkel 163 om ”forskning og utvikling”. Dermed havna forskningsprogammet under EU-kommisjonens generaldirektorat for næringspolitikk og ikke under generaldirektoratet for forskning.

PASR førte fram til 39 forskningsprosjekt. 23 av dem ble leda av store rustningskonsern som Thales (Frankrike), EADS (Nederland), Finmeccanica (Italia), SAGEM/Safran (Frankrike) og ASD (Europas største lobbygruppe innen rustningsindustrien).

Thales har også leda en PASR-studie om ”europeisk sikkerhet”. Studien førte fram til rapporten ”New Approaches to Counter-Terrorism” som framholdt at tiltak for terrorbekjempelse også ville kunne være relevante i forbindelse med kriminalitet, større ulykker og naturkatastrofer. Det vrimler av slike studier der rustningsindustrien har spilt en hovedrolle.

PASR ble i 2005 erstatta av ESRAB (European Security Research Board) – tenkt som et mer permanent organ for å drive fram sikkerhetsforskning. Rustningsindustrien har 14 plasser i styret, medlemsstatene har 18 og forskningsinstitutter har 14. Til nå har styrelederne kommet fra rustningsindustrien.

Virksomheten til ESRAB ble i 2007 overtatt av ESRIF (European Security Research and Innovation Forum). ESRIF har en plenumsforsamling på 65 og 660 faste forskningrådgivere.

I plenumsforsamlingen er det ikke satt av noen plass til personvern- eller menneskerettighetsorganisasjoner. Det er pådriverne for overvåking, de politiske og de industrielle, som skal ha monopol på å avgjøre hva slags overvåkingsteknologi som skal utvikles.

Av de 660 forskningsrådgiverne er 443 fra tilbudssida, dvs. fra næringsinteresser innen rustnings- og sikkerhetsindustrien. Ingen av dem er fra forskningsmiljøer innen personvern og borgerrettigheter

To land utafor EU er med i ESRIF. Det er Norge og Israel. For Norge møter Frank Robert Berg fra Kredittilsynet i plenumsforsamlingen. Det er grunn til å spørre med hvilket mandat han stiller og hvem han rapporterer til.

For Israel møter en person fra anti-terroravdelingen i Det nasjonale sikkerhetsrådet. Israel har en betydelig sikkerhets-industri, og en må regne med at den inngår i tett samarbeid med rustningskonsern innen EU. At Israel er med, viser hvilke frontlinjer anti-terrorarbeidet til EU ser seg tjent med å trekke opp i forhold til resten av verden.


Ifølge rapporten til Ben Hayes er medlemmene av plenumsforsamlingen oppnevnt av regjeringene og av EU. Ingen parlamenter har vært involvert.

Ifølge EU-kommisjonen er ESRIF ei ”uformell gruppe”. Den er ”verken et Kommisjons-organ eller en aktivitet drevet fram av Kommisjonen”. Det må si fall bety at EU-kommisjonen har overlatt utviklingen av et forskningsprogram til 1,4 milliarder dollar til ei ”uformell gruppe” som ikke står ansvarlig for noen offentlig eller folkevalgt myndighet.

Dermed står alle dører åpne for at de rustningskonsern som er sentrale i ESRIF, har alle fordeler i konkurransen om de forskningsoppdrag som EU-kommisjonen etter hvert utlyser på dette feltet.


Den vestlige deler av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.

Dit er det langt. Klimafiaskoen i København viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. januar 2010)