Varig krig mot terror?

Kjøp av 56 kampfly vikler Norge inn i offensive krigsstrategier “out of area and control”.


Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.

Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?

I Pentagon fryder en seg over at droner kan drepe terrorister en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.

Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.

Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?

I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.

Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.

Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.

Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.

Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.

Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen.

Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om.

De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?

Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?

Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.

USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen

Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.

Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg.

Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.

100-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 50-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?


(Artikkdelen ble trykt i Klassekampen 8. mars 2013)