fredag 18. september 2009

Taleretten utafor EU

Norge har en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige ikke lenger har

Utafor Norge har Erik Solheim fått lengre løpestreng av statsministeren enn innafor landets grenser. Det har han brukt til å gjøre Norge til en spydspiss for den internasjonale klimapolitikken.

På en serie klimatoppmøter har miljøvernministeren fanga oppmerksomheten med viktige initiativ som setter andre land under press. Det har blant annet skjedd med en raus norsk bevilgning for å hindre rasering av tropisk skog og ved å lansere et forslag til finansieringsordning for hvordan rike land skal betale for klimatiltak og klimatilpasning i fattige land – et forslag som skar i gjenom en fastslåst forhandlingssituasjon.

I april pekte FNs miljøprogram (UNEP) ut Erik Solheim som FN-programmets “Champion of the Earth” for 2009 blant verdens miljøpolitikere. Time Magazine kårer Erik Solheim som en av årets miljøhelter i spesialutgaven “Heroes of the Environment” som kommer i oktober. På det avgjørende klimatoppmøtet i København i desember kan Erik Solheim få en hovedrolle – hvis velgerne vil det.

- Derfor er det viktig at det ikke er Siv som reiser til København i desember, sa Bellona-leder Frederic Hauge til Dagbladet på onsdag.
- Det er sjelden man er stolt av Norges klimapolitikk, men i internasjonale sammenhengerer jeg veldig stolt, sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, ved samme anledning.

Når det er den norske miljøvernministeren som syns i den internasjonale klimapolitikken, og ikke den danske eller den svenske, så er ikke hovedårsaken personen Erik Solheim. Den viktigste grunnen er at Norge ikke er innpakka i EUs internasjonale klimapolitikk.

Når EU har overtatt myndighet på et saksfelt, er det EU-kommisjonen som representerer EU-landene i internasjonale sammenhenger på disse feltene. De enkelte EU-land har medlemmer i EU-delegasjonen, men kan ikke fremme nasjonale synspunkter. Det er EU-synspunktene som skal fremmes.

Norge har derfor på viktige områder en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige mista da de ble medlemmer av EU. Erik Solheim har utnytta denne tale- og forslagsretten på en eksemplarisk måte. Det har vi ingen garanti for at alle norske miljøvernministre vil gjøre.

*

FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling (World Summit for Sustainable Development) i Johannesburg i august 2002 var første gang norske media klarte å oppdage denne tale- og forslagsretten utafor EU.

Forslaget til slutterklæring fra FN-toppmøtet i Johannesburg hadde med en setning om at framtidige miljøavtaler må være forenlig med handelsreglene til WTO - altså i praksis underordnes WTO-reglene. Det var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på - mens USA, EU og hele u-landsblokken (G77) sto på den andre sida. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra etiopiske forhandlere fikk u-landsblokken til å skifte side. Utfordringen fra Norge – for åpen scene – fikk så EU til å snu, men først etter et par døgn med interne diskusjoner i EU-delegasjonen.

Dette dreier seg ikke om bagateller. Uten steilheten for åpen scene fra Norge og Etiopia ville handelsreglene til WTO nå hatt forrang framfor alle internasjonale miljøavtaler. Det ville vært et dramatisk nederlag for den globale miljøkampen.

I slike sammenhenger er det en enorm forskjell på å drive lobbyvirksomhet fra et lite land innad i EU-delegasjonen mot å kunne stå fram for delegater fra alle verdensdeler med media til stede. Hvis Norge hadde vært del av EU-delegasjonen, ville vi ikke ha klart å sette så stort press på EU som når det skjedde i full åpenhet i plenumsdebattene.


Det er lite som morer den norske ja-sida mer enn forestillingen om at det går an å påvirke EU utafra. Men i februar 2006 fulgte EU i Norges fotspor med å droppe sitt årelange krav i de såkalte GATS-forhandlingene om fri markedsadgang til å ta seg av vannforsyningen i u-land. Det var faktisk ingen andre land å følge.

Gjennombruddet kom da den rødgrønne regjeringen i desember 2005 trakk alle krav om markedsadgang som Bondevik-regjeringen hadde stilt til u-land innen vannforsyning, energiforsyning og høyere utdanning – og i tillegg alle krav om markedsadgang for tjenester også på alle andre områder til verdens femti fattigste land.

For åpen global scene brøt Norge ut av den enige fronten av rike land som gjennom GATS-grepet ville tvinge fattigere land til å åpne tjenestemarkedene sine for verdens mest konkurransedyktige og kapitalsterke tjenestekonsern. Det ble lagt merke til.

Så får heller den norske ja-sida leve med at det blir flere fra u-land og solidaritetsmiljøer som sier at det er bra at Norge ikke er medlem av EU.

*
Denne taleretten er en uvurderlig del av handlefriheten utafor EU. Den kan naturligvis brukes langt mer aktivt enn norske regjeringer har gjort til nå. Det gjør den politiske kampen i Norge til et meningsfullt prosjekt for langt flere mennesker enn om regjeringene våre – kanskje, kanskje ikke – skulle føre fram ei tilsvarende linje djupt inne i EUs uoversiktlige irrganger.

Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke fins ved forhandlinger innad i EU. Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land en langt større oppmerksomhet enn om det skjer ved forhandlinger i lukkede rom. Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU.

Den handlefriheten som vi har utafor EU, forplikter. Men den er bare verdt noe hvis den brukes.

Handlingsrommet for internasjonal solidaritet kan naturligvis utnyttes langt mer aktivt og systematisk enn til nå.

Det forutsetter at valget på mandag fortsatt gir oss et rødgrønt flertall og at SV får en sterk nok stilling i en ny regjering til å videreføre enda klarere den internasjonale profilen som Erik Solheim har gitt Norge som utviklings- og miljøvernminister. Begge deler er nødvendig for å hindre en blågrå norsk miljøprofil.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. september 2009)

Kampen mot EU-dommene

- Hva om Tyskland og skandinaviske land nekter å føye seg etter EF-domstolen?

EF-domstolen har siden desember 2007 felt fire dommer som på dramatisk vis rammer handlefriheten til myndigheter og fagbevegelse. Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line- og Laval-dommene), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert-dommen) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske arbeidstakere hvis arbeidsgiveren tar på seg oppdrag i et annet land (Luxemburg-dommen).

Det betyr at dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns-og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere. Dermed forverres også virkningen av tjenestedirektivet siden det direktivet har som formål å øke omfanget av slike oppdrag utenlands.

Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt etter harde dragkamper i 1996 og ga ethvert medlemsland adgang til å vedta regler som sikrer at en arbeidsgiver som har et oppdrag i et annet EU-land, må tilby arbeidstakerne sine lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der oppdraget utføres..

EF-domstolen har med dommene sine bestemt at slik skal utstasjoneringsdirektivet ikke forstås. Direktivet setter i stedet et tak for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. Dette taket er så lavt at i land med høyt lønnsnivå, blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.

Denne tolkningen av utstasjoneringsdirkeitvet er i strid med det som var intensjonen til lovgiverne i Ministerrådet og EU-parlamentet da direktivet ble vedtatt i 1996 – og med hvordan direktivet er oppfatta helt fram til desember 2007.

Det fins ingen politiske vedtak i EUs besluttende organ som sier at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til EUs lovgivende organ ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)


Dommene går i stikk motsatt retning, og er en krigserklæring mot medlemsstatenes mulighet for å fagbevegelsens grunnleggende rettigheter – slik de blant annet kommer til uttrykk i ILO-konvensjoner. Hvis dommene blir stående, har EF-domstolen gitt seg sjøl ei verktøykasse som kan ramme kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon.

Ett spørsmål trenger seg på: Hvordan kan EF-domstolen fatte dommer som ikke har politisk ryggdekning i medlemsstatene?

Ryggdekningen er desverre bedre i dag enn i 1996. Mange av de nye medlemsstatene hilser de fire dommene velkommen, og siden EF-domstolen i stor grad henter rettsgrunnlaget i EU-traktaten, er motstanderne av dommene spilt ut av banen. Traktaten kan bare endres hvis alle – absolutt alle- regjeringene er enige om det.

Neste spørsmål er: Hva ville ha skjedd hvis noen medlemsland ikke hadde tatt dommene til etterretning?

Det vet vi ikke, for det har aldri skjedd. Hvis bare ett EU-land velger denne formen for sivil ulydighet, vil det antakelig bankes på plass – så fremt det ikke dreier seg om ett av de 3-4 største medlemsstatene. Men om flere EU-land nekter å ta dommene til følge, blir situasjonen en annen. Da må reaksjonene tas opp på politisk nivå i EU.

Slik sivil ulydighet mot EF-domstolen fra offentlige myndigheter sitter naturligvis langt inne. Og i henhold til den EU-retten som EF-domstolen har tilrettelagt gjennom et halvt århundre, er alle utveier stengt.

Men EF-domstolen opererer i et langt mer usikkert terreng enn før. De siste dommene om arbeidslivet provoserer langt flere langt sterkere enn noen tidligere dommer. De griper dramatisk inn i et arbeidsliv som også rammes av en djup og uoversiktlig økonomisk krise.

Både i og utafor fagbevegelsen diskuteres derfor muligheten for hardere mottrekk. Det reises for alvor krav om at en ikke automatisk skal rette seg etter de dommene som EF-domstolen fatter på arbeislivets område.

En samfunnsfaglig autoritet som Fritz Scharpf ved Max Planck-instituttet for samfunnsforskning i Køln, sier det slik: ”Hvis et stort land som Tyskland skulle nekte å føye seg etter dommer i EF-domstolen, kanskje sammen med de skandinaviske medlemsstatene, ville det være en provokasjon som ville kaste EU ut i en konstitusjonell krise.”

Scharpf erkjenner at hele EU-prosjektet er avhengig av at medlemsstatene slutter opp om EU-retten slik den i siste instans fastlegges av EF-domstolen. Men det fins en mellomløsning: Den tyske regjeringen kunne si at den bare godtar dommer som et flertall i Ministerrådet stiller seg bak.

En slik løsning er opplagt et klart brudd på EU-traktaten. Men det bruddet kunne være å foretrekke også for EU-ledere i EU-kommisjonen og Ministerrådet framfor en utvikling der viktige deler av den organiserte arbeiderklassen vender EU-prosjektet ryggen.

Finans- og økonomikrisa snur opp-ned på mange økonomiske ”sannheter”. Politikere av alle avskygninger snakker om å gjenvinne styring og bygge opp nye måter å regulere markedene på. Det er bedre muligheter enn noen gang for å kreve et brudd med den markedsfundamentalismen som ligger til grunn for EUs indre marked.

Da vil de dommene som har gjort utstasjoneringsdirektivet til et vrengebilde av hva det var ment å være, bli provoserende symboler for hvor sosialt destruktivt EU-systemet fungerer hvis ikke EF-domstolen settes på plass politisk.

Hvordan det kan skje, har nok EU-juristene i og utafor EF-domstolen ingen anelse om. Men det er grenser for hvor lenge europeiske samfunn kan la framtida bli diktert av den eneste grunnlov i verden som fastlegger hva slags økonomisk politikk som er lovlig – og ulovlig – og det for all framtid!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. august 2009)

ESA bør støtte ILO 94

EU bruker ILO 94 når det passer. ESA må velge – for eller mot mer lønnsdumping.

ESA har kasta seg over en norsk forskrift om ”arbeidsklausuler” i håp om at den kan være i strid med EØS-avtalen. Foreløpig er det satt i gang en ”traktatbruddprosedyre” mot den norske regjeringen med henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.

Den norske forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert. Konvensjonen krever at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

Rüffert-dommen fra april 2008 sier det stikk motsatte – det er de fleste EU-rettslærde enige om: Et selskap som er etablert i ett land og lar sine ansatte jobbe i et annet, har rett til å underby det lønnsnivået som fastlegges gjennom tariffavtaler - dersom ikke avtalene er allmenngjort på en måte som EF-domstolen godkjenner. Det ser det ut som om ESA vil ha gjennomslag for også i Norge.

Dette er ei linje som bryter fullstendig med EU-jussen før Laval-dommen i desember 2007. Da starta EF-domstolen på en juridisk snuoperasjon som innebar at det såkalte utstasjoneringsdirektivet ble endevendt.

Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 i den tydelige hensikt å sikre et forsvarlig lønnsnivå for arbeidstakere som er utstasjonert av arbeidsgiveren sin i et annet land. Det var slik direktivet ble begrunna både av EU-kommisjonen og av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet. Det er også slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007 og videreført i Rüffert-dommen fra april 2008.


En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?

Det er omstridt. Men EF-domstolen har gått langt i retning av å mene at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke.

Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.

Det kinkige for EU er at 11 EU-land har ratifisert ILO- konvensjonen 94. De fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at utstasjoneringsdirektivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.

For ESA bør det også telle at som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i EØS-avtalen hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.


Tas EF-domstolen på ordet, er ILO-konvensjon 94 i strid med Rüffert-dommen. Men slaget om ILO-konvensjonene er ikke tapt – heller ikke i EU.

Det viser seg at EUs lovgivende organer både før og etter dommene til EF-domstolen har gitt uttrykk for helt andre vurderinger av ILO 94 enn de som EF-domstolen indirekte – men tydelig - uttrykker i Laval- og Rüffert-dommene. Lovgiverne har i flere sammenhenger gjort det i form av lovvedtak som EF-domstolen også må forholde seg til.

I ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud vedtatt i 2004 kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. EU-kommisjonen foreslo i den forbindelse at ILO 94 måtte skjerpes (!) slik at det ikke skulle være tvil om at arbeidsklausuler både kan og bør stilles. Dette var før EF-domstolen snudde, men likevel.

I en forordning fra 22. juli 2008 om på hvilke vilkår EU skal gi u-land tollpreferanser og støtte til bærekraftig utvikling og godt styresett, kreves det at slikt bare skal tilbys u-land som ratifiserer de åtte kjernekonvensjonene til ILO. (Forordning 732/2008) Dette er riktig nok krav til u-land, og ikke til EUs medlemsland, men det er en forordning vedtatt etter Rüffert-dommen.

Det aller mest oppsiktsvekkende er en anbefaling fra EU-kommisjonen fra juli 2008 – også etter Rüffert-dommen. Den handler om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i ute i verden, og der oppfordrer EU-kommisjonen alle EUs medlemsland om å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”. Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94.

EF-domstolen utforma en Rüffert-dom som helt klart er i strid med ILO 94. Det var på bakgrunn av EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om den frie flyten av tjenester og etableringsfriheten i EU. Men det kan se ut til at både EU-kommisjonen og EUs lovgivere i Ministerråd og EU-parlament fortsatt bruker ILO-konvensjonene – også ILO 94 – når det passer dem, uanfekta av hva EF-domstolen har sagt.

Det er sikkert mulig å finne et langt breiere lovgrunnlag til fordel for ILO 94 innen EU-retten enn det jeg har klart å oppdage i løpet av noen timers bruk av søkemotorer.

Juristene i ESA skal få litt av hvert å slite med hvis de på død og liv vil begrunne at ILO 94 må ut av EØS! Det er i hvert fall grunnlag for tvil, men hvem skal tvilen komme til gode? De som vil ha mer lønnsdumping i Norge, eller de som ikke vil ha det?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. august 2009)