søndag 29. juni 2008

Påbud om lønnsdumping?

Når NHO gjør lønnstrinn 1 til mål – og middel - i lønnskampen

Loven om allmenngjøring av tariffavtaler er det viktigste forsvarsverket mot sosial dumping i Norge. Nå satser NHO på at den loven skal vekk – eller i hvert fall kvistes så mye som mulig.

Påskuddet er de siste dommene fra EF-domstolen. NHO bruker dem som argument for at loven om allmenngjøring er i strid med EU-retten. Disse dommene har skremt tariffnemnda, den nemnda som avgjør om det er grunnlag for å allmenngjøre en tariffavtale, til å legge all allmenngjøring på is inntil den har fått vurdert om allmenngjøringsloven er i samsvar med EU-retten. Det vedtok tariffnemnda sist onsdag.


Dermed må EL & IT-forbundet i beste fall vente enda en god del måneder før den kan få allmenngjort landsoverenskomsten for elektrofag. Kravet ble reist for ett år sia, men behandlingen i tariffnemnda er trenert av NHO og utsatt gang på gang. Utsatt blir også allmenngjøringen av tariffavtaler innen verftsindustrien – noe Fellesforbundet har krevd.

Vedtaket i tariffnemnda er hilst velkommen av NHO, mens LO-sekretær Ellen Stensrud fastslår at allmenngjøringsloven er ”per i dag det viktigste virkemiddelet mot sosial dumping”. Det er faktisk derfor NHO vil ha loven vekk.


I en høringsuttalelse om de to aktuelle allmenngjøringskrava til LO hevder NHO: ”Allmenngjøring vil innebære en restriksjon på den frie bevegelighet av tjenester ved at utenlandske foretak påføres kostnader og andre byrder forbundet med å tilby sine tjenester på det norske markedet.”

Med andre ord: Utenlandske foretak må ha lov til å betale lønninger under minstelønningene i norske tariffavtaler. Det betyr at også norskeide foretak må kunne dumpe lønninger på den måten - hvis de bare sørger for å etablere seg i et annet land.

Men hvorfor er NHO så bekymra for at lønningene i utenlandsregistrerte foretak skal bli for høye? De er jo ikke en gang blant medlemsbedriftene!

Grunnen blir stadig mer tydelig. Alt NHO-ledelsen har sagt og gjort i forhold til sosial dumping de siste åra viser at den har tatt et strategisk veivalg: Den vil bruke lønnsnivået til arbeidsinnvandrere som brekkstang for å bryte ned det norske avtalesystemet


I denne kampen mot tariffavtaler har NHO satt målet oppsiktsvekkende lavt : ”Så lenge norske myndigheter legger til grunn at man kan leve i Norge på de laveste lønnsnivåene i det statlige lønnsregulativet, vil ikke en allmenngjøring som ligger langt over dette kunne sies å være nødvendig i EØS-rettslig forstand.”

Hva dette konkret kan bety, kan en lese i en fersk utredning av jusprofessor Olav Kolstad – en utredning bestilt av NHO: ”Et utgangspunkt for vurderingen av hva som er et minste lønnsnivå for arbeidstagere i Norge, er UDIs vurderinger av hvilken inntekt som er nødvendig for et akseptabelt livsopphold. UDI legger til grunn at lønnstrinn 1 i statens lønnsregulativ reflekterer en inntekt som dekker de mest nødvendige behov.”

Altså: Det UDI er villig til å tilby asylsøkere, må også enhver arbeidsinnvandrer finne seg i. For det er en inntekt ”som dekker de mest nødvendige behov”.

Lønnstrinn 1 betyr ei daglønn på 550 kroner og svarer til ei årslønn på 198.000 kroner. Den slags diskriminering av utlendinger er i strid med mange andre norske lover enn allmenngjøringsloven. Men i den klassekampen som NHO nå har lagt opp til – med ryggdekning fra EF-domstolen – har mottoet blitt: Tvers i gjennom lov til seier!


NHO-advokat Nina Melsom sa allerede i desember, på bakgrunn av Vaxholm-dommen: ”EU-domstolen har satt en klar grense for hva myndighetene og fagforeninger kan gjøre for å hindre såkalt sosial dumping.” (NHOs nettside 19.12)

Hun varsla at hun ville ”lese dommen nøye for å se hvilken betydning den vil ha for den norske allmenngjøringsloven og Tariffnemndas vedtak. Dommen er også interessant sett i forhold til de tiltak myndighetene setter i verk nå det gjelder innsynsrett for tillitsvalgte og påseansvar for oppdragsgivere.”


NHO-ledelsen har åpenbart lest både Vaxholm-dommen og de dommene som har fulgt etter, nøye.

Det begynte i desember 2007 med Vaxholm-dommen som forbyr at foretak etablert i andre land kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige. Den retten svenske fagforeninger har hatt til å sette i gang blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap, ble også dømt ulovlig.

Uka etter fulgte Viking Line-dommen som endte med et hemmeligstempla forlik, men som i praksis innebar et forbud mot faglige aksjoner når et rederi vil flagge ut ei ferje til et land med lavere lønninger.

I april falt Rüffert-dommen som fastslår at det er forbudt å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag slik den tyske delstaten Niedersachsen hadde gjort.
I forrige uke ble Luxemburg dømt til å fjerne en lov som gir utenlandske arbeidstakere samme rettigheter i arbeidslivet som innenlandske.


Faktaboks:
Loven om allmenngjøring ble vedtatt i 1993 og var Brundland-regjeringens garanti til LO om at EØS ikke var noen fare for det norske avtalesystemet. Norsk lønn skulle gjelde i Norge også etter at Norge kom med i EØS fra januar 1994. Loven innebærer at en norsk tariffavtale kan utvides til å gjelde alle bedrifter innen en bransje, enten i hele landet eller i deler av landet.

Formålet med loven er ”å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har.”

Loven skal ”hindre at arbeidstakere utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.”

Det er oppnevnt ei tariffnemnd til å avgjøre om tariffavtaler skal allmenngjøres. Der har NHO og LO hvert sitt medlem. I tillegg er det tre ”nøytrale” medlemmer, for tida to jurister og en økonom.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 28. juni 2008)

tirsdag 24. juni 2008

Debatten etter et nei

Hvorfor er alle EU-regjeringene enige når velgerne er delt på midten?

Virkelig EU-debatt blir det bare i land som holder folkeavstemninger. Blir det ja-flertall, sovner debatten raskt inn. Er det derfor nei-resultatet i Irland provoserer EU-eliten og den norske media-eliten like mye? Ja, hvem tror irske nei-velgerne at de er?

I Dagbladet kunne vi lese: ”En uvanlig allianse av nasjonalister, konservative katolikker og liberale markedstilhengere prøver å mobilisere mot traktaten.”

Dagens Næringsliv var enda mer fargerik: Motstanderne er ”kristne abortmotstandere, venstreradikalere, fiskere og bønder som frykter at subsidier skal forsvinne, pasifister som frykter NATO og næringsdrivende som frykter mer skatt.”



EU-kommisjonens egen telefonintervjuing av 2000 velgere dagene etter avstemningen viser at det var de unge velgerne som gjorde at det ble nei-flertall. Blant velgere under 30 år var det dobbelt så mange nei-velgere som ja-velgere. Men det er jo mulig at det er abortmotstandere, fiskere, bønder, pasifister og næringsdrivende som når best fram til irsk ungdom. I tillegg til nasjonalister, venstreradikalere og liberale markedstilhengere.

Kanskje var ja-sida like broket sammensatt, men ja-argumentasjonen var langt mer konsentrert: - Du tar på deg et stort ansvar ved å stemme nei: Hele EU-prosjektet rammes, Irland blir isolert, irsk økonomi vil skrante, arbeidsløsheten har alt begynt å øke.

Dessuten ble velgerne fortalt at alle andre EU-land ville ha denne traktaten. Men det argumentet slo begge veier, i hvert fall for de trassige: Det er jo bare vi som har stemmerett i hele EU. Den retten må vi jo bruke! Stemmer vi ja, er det ingen som merker det. Stemmer vi nei, må de mektige tenke seg om.


Det var jo heller ikke lett å selge en traktat som tar fra Irland innflytelse i EU. I det viktigste beslutningsorganet, Ministerrådet, har Tyskland hatt fire ganger så mange stemmer som Irland. Lisboa-traktaten vil fra 2014 gi Tyskland 16 ganger så mange stemmer.

Det går an å forstå irske velgere som ikke ville stemme for at Irland skulle miste tre fjerdedeler av stemmene sine i forhold til de største EU-land – uten å tillegge dem egenskaper som Dagbladet og Dagens næringsliv har liten sans for. Særlig når EU samtidig skal overta beslutningskompetansen på 105 nye saksfelt, og når vetoretten fjernes på 68 saksfelt, blant annet når det gjelder EU-budsjettet, energipolitikken og forskningspolitikken.



Det som åpenbart provoserer EU-eliten mest, er at ” fem millioner mennesker skal bestemme over de andre 495 millionene”.

Det går an å se det annerledes: De var bare de fem millionene i Irland som fikk anledning til å bestemme. De andre 495 millionene var umyndiggjort av sine egne regjeringer. Sjøl i land der det var et folkekrav å ratifisere Lisboa-traktaten med en folkeavstemning (Storbritannia, Sverige), ble det avvist.

Det lå an til nei-flertall mot Lisboa-traktaten i flere land enn Irland dersom velgerne ble spurt. Det er for eksempel liten grunn til å tro at det kunne blitt ja-flertall i Storbritannia. I en fersk meningsmåling fra YouGov er det bare 14 prosent av de britiske velgerne som vil at Lisboa-traktaten skal ratifiseres. Krav om folkeavstemning er reist ekstra sterkt nå etter at irene stemte nei. Men folkeavstemning om Lisboa-traktaten ble avvist av Labour-flertallet i Underhuset i mars og av lordene i Overhuset sist onsdag.

Slik har EU-regjeringene alltid innretta seg ved viktige traktatendringer. Bare to land hadde folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1992, Danmark og Frankrike. I 2001 var Irland aleine om å ha folkeavstemning om Nice-traktaten. Forslaget til EU-grunnlov fikk i 2005 støtte av velgerne i Spania, men ble avvist av velgerne i Frankrike og Nederland. Men velgerne i Frankrike og Nederland fikk ikke lov til å mene noe om Lisboa-traktaten som til 96 prosent er innholdsmessig identisk med det grunnlovsforslaget de avviste i 2005.



Det største demokratiske tankekorset er likevel ikke at godkjenningen av Lisboa-traktaten overlates til parlamentene. For EU er det atskillig verre at en reell debatt om hvordan EU skal utvikle seg, bare oppstår i land der det holdes folkeavstemninger.

Folkeavstemningene om grunnlovstraktaten utløste i 2005 en grunnleggende samfunnsdebatt både i Frankrike og Nederland. Det skjedde overhodet ikke i andre EU-land.

Det går sjølsagt an å mene at EU bør få utvikle seg i ro og fred uten innblanding fra folk flest. Men samtidig rysta nei-flertallene i Frankrike og Nederland euro-eliten såpass at det har vært brukt svært så store ord om hvor viktig det er å skape folkelig forståelse for EU-prosjektet. Det er også – etter 2005 - satt inn masse ressurser på Plan D, opplegget for ”Demokrati, Dialog, Debatt” i EU.



Frykten for folkeavstemninger om viktige traktatendringer er likevel lett å forstå. EU-traktater kan bare endres hvis det er enighet om det i alle EU-land. Da er det ikke lett å endre traktaten.

Erfaringene er dessuten problematiske. Det blir så lett nei-flertall når det holdes folkeavstemninger. Det ble Nei i Danmark i 1992, i Irland i 2001, i Frankrike og Nederland i 2005, og nå i Irland i 2008.

Ordførerne for den grønne gruppa i EU-parlamentet, Monica Frassoni og Daniel Cohn-Bendit, sier det rett ut i en pressemelding: ”Det irske nei har ennå en gang vist at nasjonale folkeavstemninger ikke er et egnet instrument for å avgjøre europeiske spørsmål. Manipulert og falsk informasjon om innholdet i traktaten og den bevisst utilgjengelige traktatteksten gjorde det umulig med en konstruktiv debatt om de virkelige temaene.”

Men la EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso, få siste ordet: ”Hvis det var holdt folkeavstemninger om dannelsen av EU eller om innføringen av euro, tror du det hadde gått i gjennom?”


(Atikkelen er trykt i Klassekampen 21. juni 2008)

lørdag 14. juni 2008

Hvem løy?

LO-kongressen i 1994 var framsynt: - EU svekker faglige rettigheter

- Altså, det er løgn! Utbruddet kom fra Gro Harlem Brundtland som la inn alt hun hadde av intensitet. Anne Enger Lahnstein hadde akkurat sagt at medlemskap i EU kunne undergrave faglige rettigheter i Norge. Det skjedde mot slutten av den siste partilederdebatten i NRK tre dager før folkeavstemningen i 1994.
Alle visste at utfallet av avstemningen kunne avgjøres av noen tusen stemmer. Temperaturen i studio og i de hundre tusen stuene rundt om i landet var på det høyeste. Denne siste TV-debatten kunne avgjøre ”Norges skjebne” både sett fra ja-sida og fra nei-sida.
Statsministeren sa ikke at hun var uenig med Anne Egner Lahnstein. Hun sa det var løgn at EU kunne ramme faglige rettigheter.

Det statsministeren glemte å fortelle seerne, var hva LO-kongressen to måneder før, i september 1994, hadde som sin hovedbegrunnelse for å si nei til norsk EU-medlemskap. Den begrunnelsen var: “Landsorganisasjonen frykter at et EU-medlemskap vil tvinge fram svekkelser i de faglige rettighetene.”

Verre enn å glemme å fortelle hva LO-kongressen hadde vedtatt, var det at i denne avgjørende TV-debatten tok både statsministeren og daværende partileder Torbjørn Jagland sjansen på å påstå at LO-kongressen IKKE hadde sagt noe om faglige rettigheter ved et EU-medlemskap. Anne Enger Lahnstein hadde ikke LO-vedtaket med seg i studio – og kunne derfor ikke sitere hva som faktisk var vedtatt. Påstand sto mot påstand – og seerne måtte sjøl avgjøre hva de skulle tro


Foran den ekstraordinære LO-kongressen i september 1994 hadde LO-ledelsen bestilt en lengre utredning fra FAFO som ble lagt fram som arbeidsdokument kongressen. Utredningen hadde som gjennomgangsbudskap at norsk fagbevegelse kunne se ei lys framtid i møte i EU. Det var ingen fare for at faglige rettigheter kunne komme i skvis.

Til kongressen ble det også lagd en motutredning fra SME (Sosialdemokrater mot EU) og Nei til EUs faglige utvalg. Ni av LOs forbundsledere undertegna forordet.

I dette dokumentet ble det argumentert for at EU-systemet kunne undergrave faglige rettigheter på flere måter:
- EUs manglende innsats for å få ned den høye og vedvarende arbeidsløsheten ville svekke arbeidstakerne strategisk i forhold til arbeidsgiverne og kunne undergrave fagforeningers forhandlingsstyrke.
- I de fleste EU-land hadde fagbevegelsen en langt svakere stilling i forhold til arbeidsgivere og myndigheter enn i Norge samtidig som det var en klar tendens til at fagbevegelsen tapte terreng, til at landsomfattende avtaler ble erstatta med avtaler på lavere nivå og til at kollektive avtaler ble erstatta med individuelle avtaler.
- Og som en stadig mer treffsikker prognose: EU-lovgivning kunne trenge til side deler av avtaleverket og kunne på sikt svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen.

Om disse synspunktene kunne det i 1994 argumenteres både for og mot. Det skjedde på LO-kongressen. Det som derimot var meningsløst - og en forkludring av en viktig samfunnsdebatt - det var å stemple det ene synspunktet som “løgn”. Men nettopp det gjorde Norges statsminister i den aller siste debatten og foran den aller største forsamlingen av velgere i EU-debatten foran folkeavstemningen i 1994.


Lisboa-traktaten slår nå fast det som EF-domstolen i mer enn tretti år har lagt til grunn: EU-retten står over enhver nasjonal lov, også nasjonale grunnlover og konstitusjoner. Likevel har EU-tilhengerne i Norge og ellers i Norden stadig framholdt at det ikke gjelder for den nasjonale arbeidsretten. Det har hele tida vært et mantra blant EU-tilhengere at arbeidsretten er del av den nasjonale suvereniteten.

I dag blir det bare patetisk når forfatteren bak FAFO-utredningen i 1994, Jon Erik Dølvik, fortsatt tviholder på at ”nasjonal arbeidsrett har forrang når det gjelder grenseoverskridende tjenesteproduksjon”. (Sagt i intervju i E24 22.11.06)


For nå har EF-domstolen gjennom en serie dommer feid all tvil til side – og gjort det på en måte som ettertrykkelig gir arbeidsgiverne makt og økt handlefrihet på bekostning av ansatte og fagbevegelsen.
Vaxholm-dommen fra desember 2007 ble oppsummert slik av det sentrale svenske nettstedet for arbeidsrettslige spørsmål, ”Lag & Avtal”: ”Det EF-domstolen ikke godtar, det er at foretak som er etablert i andre land må følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige.”
Rüffert-dommen fra april i år fastslo at en tysk delstat ikke kan kreve at byggeoppdrag bare kan gis til firma som følger den tariffavtalen som er inngått i byggebransjen i delstaten. Euro-LO stempler dommen som ”en åpen invitasjon til sosial dumping”.

Det europeiske arbeidsgiverforbundet for offentlig-eide virksomheter, CEEP, er helt på linje med fagbevegelsen og kommenterer dommen med at ”offentlige myndigheter og offentlige bedrifter mister stadig mer av sin frihet til å integrere sosiale hensyn ved offentlige anbud samtidig som forhandlingsautonomien til partene i arbeidslivet begrenses”. (3.4.08)


Disse dommene har rysta store deler av europeisk fagbevegelse. Heretter må alle domstoler - på alle nivåer – gi EU-retten forrang også framfor den nasjonale arbeidsretten. Det må alle domstoler - på alle nivåer - innrette seg etter i alle EU-land. Også domstolene i EØS-landet Norge.

Aldri før har EU framstått så utilslørt og så brutalt som et politisk system skreddersydd for kapitalmakt. Og heller ikke så uopprettelig – så sant ikke dommene utløser politiske jordskjelv som rammer kjernen i EU-systemet: de markedsfrihetene som til nå har vært heva over debatt og som har sitt feste i en EU-traktat som bare kan endres hvis ALLE regjeringene er enige om det.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 14. juni 2008)

Fem grunner til å avvise EUs tjenestedirektiv

EUs tjenestedirektiv har som mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i EU. På grunn av EØS-avtalen betyr det å øke konkurransen fra alle EU-land om å yte tjenester også i Norge. Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

Det viktigste argumentet mot tjenestedirektivet er at det skal inn i et arbeidsliv som ikke tåler større påkjenninger enn det alt er utsatt for.
*
Alt som øker konkurransen i arbeidslivet, øker omfanget av sosial dumping. Det skyldes at konkurransen skjerpes på et arbeidsmarked som omfatter 28 land med enorme forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, i regelverk og i vilkår for fagorganisering – og der de fleste land har tilpassa seg årelang massearbeidsløshet.

Det er en bitter realitet at i dagens Europa har stadig færre arbeidstakere en fagforening i ryggen. Stadig flere jobber i bransjer og sektorer uten tariffavtale. I mange land tvinges fagforeninger – og fagforbund - til å godta avtaler som betyr lavere lønn og lengre arbeidstid.

Forslaget til tjenestedirektiv øker faren for sosial dumping nettopp fordi europeisk arbeidsliv alt på forhånd er så undergravd av ulike former for sosial dumping.

Tjenestedirektivet vil føre til at det blir langt flere utenlandske tjenesteytere i Norge - og de vil særlig rykke inn i de delene av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler. Men tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår kan også undergraves. Enten arbeidsinnvandrerne ansettes i norske selskap eller er ansatt i utenlandske selskap som har oppdrag i Norge, er kontrollen så svak at det frister alt for mange arbeidsgivere til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår.
*
En viktig del av tjenesteytingen over grenser skjer i form av utstasjonering. Det innebærer at et utenlandsk selskap tar med seg egne ansatte for å utføre et oppdrag i Norge.

Utstasjonerte arbeidstakere har krav på ”norsk lønn” bare hvis tariffavtalen er allmenngjort. Men det hjelper ikke at tariffavtalen er allmenngjort når nye, skandaløse forhold stadig avsløres. En rapport fra forskningsstiftelsen FAFO fastslår at nesten halvparten av de bedriftene som tar imot utstasjonerte arbeidere, ikke stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår for ansatte hos underentreprenører eller utleiefirma. (”Grenseløst arbeidsliv?”, desember 2006)
*
Det er i denne sosiale virkeligheten tjenestedirektivet skal slippes løs. Direktivet vil gjøre det enklere å yte ”tjenester” i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. Det er urovekkende fordi deler av norsk arbeidsliv alt er på et sklibrett mot svakere standarder.

Tjenestedirektivet skal øke konkurransen om å yte tjenester i Norge. Det kunne vi ha tålt dersom arbeidstakerne var effektivt organisert også i det vi for lengst kaller ”utsatte” deler av norsk arbeidsliv, hotell og restaurant, veitransport, reingjøring og de mange andre tjenestejobbene som skal utsettes for heftigere utenlandsk konkurranse.

EØS-avtalen gir Norge en rett til å reservere seg mot EU-regler som EU vil ha inn i EØS-avtalen. I Soria Moria-erklæringen står det at denne retten skal kunne brukes ”hvis særlig viktige norske interesser trues” – og at regjeringen vil ”vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”. De aller fleste LO-forbund har da også krevd at Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet.

Det er nødvendig å avvise tjenestedirektivet fordi
- det øker konkurransen i arbeidslivet,
- økt konkurranse øker omfanget av sosial dumping,
- direktivet vil slå hardest ut der hvor det ikke fins tariffavtaler,
- det i neste omgang også vil undergrave inngåtte tariffavtaler,
- fordi deler av norsk arbeidsliv alt er på glid mot svakere standarder.


(Artikkelen er trykt i Oppland Arbeiderblad 9. juni 2008)

lørdag 7. juni 2008

Lamslått eller kampklar?

Tre EU-dommer har skremt europisk fagbevegelse - men er den skremt nok?

Det er noen små tegn til at tre dommer i EF-domstolen kan vekke europeisk fagbevegelse fra en lang, lang EU-dvale. Men våkner den nok – i mange nok land?

De to første dommene fra desember 2007, Laval(Vaxholm) - og Viking-line-dommene, ble lengre sør i Europa oppfatta som om de mest angikk skandinaver. Rüffert-dommen fra april viste at alle disse dommene henger nøye sammen, og at de reiser så dramatiske perspektiver at Euro-LO kalte den siste dommen ”en åpen invitasjon til sosial dumping”.

Et tegn på den nye uroen er at faglige tillitsvalgte fra Tyskland, Frankrike, England og Spania reiste til Stockholm siste helga i mai for å møte nordiske tillitsvalgte. Møtet var lagt opp som et billigtreff, langt fra standarden når forbundstopper møtes på tvers av grenser – og av alle steder i matsalen på Södra Latins gymnasium. Her er noen bruddstykker av debatten:

Johan Lindblom, leder for Byggettan, Stockholmsavdelingen til det svenske bygningsarbeiderforbundet (Byggnads), starta med å si at dommene er en trussel mot konfliktretten og gir grønt lys for dumping av lønninger.

Lindblom har stått midt oppe i konflikten med det latviske selskapet Laval om byggeoppdraget i Vaxholm. Han beklagde at noen ”frustrerte bygningsarbeidere” ropte ”go home” til de latviske bygningsarbeiderne, og understrekte at verken forbundet eller de lokale fagforeningene sto bak slike holdninger.

- Det kampen sto om, var at arbeidsinnvandrere ikke skal diskrimineres verken på lønn eller arbeidsvilkår. Det som Laval-dommen forbyr, er den retten svensk fagbevegelse har hatt til å bruke stridsmidler som blokade og sympatiaksjoner for å tvinge arbeidsgivere til å inngå tariffavtale også for utenlandske arbeidstakere.

- Før folkeavstemningen i 1994 fikk vi garantier fra regjeringen og LO-ledelsen om at aksjonsretten vår var trygg. Med slike garantier i ryggen stilte vi oss bak innmeldingen i EU. Dommen i Laval-saken viste at garantiene var uten verdi.

Ifølge Lindblom sier Byggnads likevel ja til EU-medlemskap. Kravet er nå at Riksdagen ikke må ratifisere Lisboa-traktaten hvis ikke regjeringen får forhandla fram en protokoll som del av traktaten, og som fastslår at svensk arbeidsrett er unntatt fra EU-retten.

Hva Byggnads vil gjøre hvis den borgerlige Reinfeldt-regjeringen ikke vil ha – eller ikke får forhandla fram – et slikt unntak, sa Lindblom ingen ting om. Men han stiller på et møte i Håndverkeren i Oslo allerede på mandag, så den som spør, kan kanskje få svar.

Til møtet i Håndverkeren kommer også Heinz-Werner Schuster fra Düsseldorf der han leder AfA, arbeidsfellesskapet for faglige tillitsvalgte innen det sosialdemokratiske partiet. Schuster la ikke fingrene i mellom:

- Vi har slåss for streikerett og lik lønn for likt arbeid. Rüffert-dommen kan kaste oss 150 år tilbake. Den er ikke uttrykk for dommernes personlige meninger. Den uttrykker rett og slett det som er innholdet i Lisboa-traktaten.

- Rüffert-dommen er i strid med ILO-konvensjon 94, den som gjør det mulig å kreve lønn tilsvarende tarifflønn ved arbeid for offentlige oppdragsgivere. Den konvensjonen er derfor i fare.

- ILO-konvensjonene har eksistert i over 60 år – generasjoner av fagforeningsmedlemmer har slåss for dem – nå kan de feies til side av en domstol uten demokratisk forankring. Det verste er at hvis ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så svekkes de over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO. Tar det slutt, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen.

Fagforeningsaktivisten Pat Stewart fra Unite, Englands største fagforbund, fulgte opp med eksempler på faglig kamp som viser at mange begynner å skjønne at det er ikke sånn som Margaret Thatcher sa, at det som kommer til England fra Brussel, er sosialisme.

Pascal Samoud, generalsekretær for den franske fagbevegelsen Force Ouvrière i distriktet Haute-Loire, fastslo at både i samfunnsdebatten og i arbeidslivet går skillet nå mellom dem som vil at alle har rett på samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass og dem som ikke vil ha det sånn.

Nestleder i det svenske Transportarbeiderforbundet, Martin Viredius, oppfatta Rüffert-dommen som ”den store smellen”. - Vi frykter at vi er på vei mot amerikanske tilstander. Skal vi godta den nye traktaten, må vi ha unntak for alt det arbeidsrettslige. Er det noe vi kan, så er det å forhandle – og vi har en sterk forhandlingsposisjon. Hvis Sverige ikke ratifiserer Lisboa-traktaten, faller hele traktaten.

Josefine Brink fra riksdagsgruppa til Vänsterpartiet stilte utfordringen like offensivt: - Vi har makt til å stoppe dette: Vi kan si til EU at vi kan godta Lisboa-traktaten – men bare hvis vi får unntak som garanterer at svensk arbeidsrett kan utvikles uavhengig av EUs regelverk.

- Men to hindre må overvinnes: Det må bli flertall i Riksdagen for at Lisboa-traktaten betyr å avstå suverenitet - og at det derfor trengs ¾ flertall for å godkjenne den. I tillegg må en god del sosialdemokrater stemme sammen med Vänsterpartiet for å nå opp til den fjerdeparten som kan hindre at traktaten godkjennes.

- Men foreløpig toner den sosialdemokratiske ledelsen ned betydningen av dommene. De sier at dette kan vi ordne nasjonalt. Vi kan respektere dommen - og i stedet endre arbeidslovene våre slik at EF-domstolen kan godta dem.

Det avgjørende spørsmålet blir: Kan den svenske fagbevegelsen finne seg i en så unnfallen strategi fra det sosialdemokratiet som den etter LO-kongressen for ei uke sia fortsatt gjorde til sin eneste samarbeidspartner?

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 7. juni 2008)

Gjør som amerikanerne!

Kan postliberalisering nedkjempes i USA, er det mulig også i Norge

Mens postansatte i Europa går på nederlag etter nederlag i kampen for å verne standarden på posttjenestene og for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, har kollegene i USA klart å slå tilbake Bush-regjeringens framstøt for avregulering, privatisering og lønnsdumping.

Det betyr ikke at pådriverne for avregulering er svakere i USA enn i Europa. Bush-regjeringen har – med god støtte fra høylytte og ressurssterke pressgrupper - satt mye inn på å tvinge fram konkurranse om postleveranser. Men til nå har godt organiserte postansatte, over 90 prosent av dem er fagorganisert, klart å slå alle slike framstøt tilbake.

En langvarig kamp endte 20. desember 2006 da en ny postlov ble vedtatt enstemmig(!) av Senatet. Den fastslår at USPS (US Postal Service) fortsatt skal være et statseid selskap med enerett til å levere vanlig brevpost og med ansvar for å levere post seks dager i uka. Loven svekker heller ikke på noe punkt lønns- og velferdsordningene for postansatte, deres arbeidsvilkår eller faglige rettigheter – stikk imot det som Bush-regjeringen hadde foreslått.


I motsetning til USA er EU på full fart mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Konkurransen er for lengst sluppet løs for alle postsendinger som veier mer enn 50 gram. For brev under 50 gram skal det i de fleste land bli full konkurranse fra 2011, for en del land i Øst-Europa fra 2013.

Det som alt er gjennomført av liberalisering, har ramma postansatte over hele Europa. Erfaringene er særlig dramatiske i Tyskland. Der betaler konkurrentene til Deutsche Post lønninger på 5 til 7 euro timen (40 til 55 kroner) og fikk 1000 av sine ansatte ut i gatene i Berlin for å demonstrere mot at det skulle innføres ei minstelønn i postbransjen på 8 til 9,80 euro timen (64 til 76 kroner) – avhengig av jobb og sted.

Slik går det i et land der folk finner seg i lønninger de ikke kan leve av – og må ha sosialstøtte i tillegg til full jobb. Og der arbeidsgivere får statsstøtte dersom de betaler lite nok(!) i lønn.

En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la fram i 2007. (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen radbrekker jobbene til postansatte i de fleste EU-land.

Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.

Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men virkningene har vært mildest talt tvetydige. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Den har fortsatt å øke også i 2005 og 2006.


Det nye postdirektivet til EU skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Det er det all mulig grunn til.

Den rødgrønne regjeringa advarer i ei fersk stortingsmelding: ”Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.”. Det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganiserte arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på..

Det har vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere i tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om ”lønnsomme brev”. Og her vil konkurranse presse prisene ned. Hvis Posten ikke kan tjene penger rundt Oslofjorden lenger, hva blir da portoen på brev til og fra Nord-Norge?

Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. En stund vil statskassa dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen vår: det at det har kosta like mye å sende et brev innen Oslo som til og fra Finnmark

Kampen for å beholde Postens enerett på brev under 50 gram kan vinnes. Det viser erfaringene fra USA. Fra 1994 har organisasjonene til de postansatte møtt utfordringene ved å utvikle en brei allianse med fagforeninger, lokale myndigheter, næringsliv i spredtbygde strøk, viktige brukere av postsendinger og andre miljøer som gjerne ville ha et postselskap med ansvar for universelle tjenester. Denne alliansen har jobba tett sammen i over et tiår med budskapet: Hva hjelper det folk flest om det blir billigere å sende brev og pakker dersom posttilbudet svekkes, lokalsamfunn rammes - og hvis venner og bekjente må ned i lønn, flytte vekk eller miste jobben?

Her i landet kan kampen for å bevare eneretten vinnes hvis de som skjønner at de rammes, utvikler en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Da trengs det en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen31. mai 2008)

La postbud konkurrere!

Skarp konkurranse og høy arbeidsløshet gir arbeidsgivere makt

Fra 1997 har EU pålagt medlemsstatene - skritt for skritt - å bygge ned den eneretten som nasjonale postselskap har hatt til å hente og levere brev og småpakker. Konkurransen har nesten overalt ført til hardere arbeidspress, til utrygge ansettelsesforhold, til en svekka fagbevegelse og til lavere lønn for store grupper postansatte.

Postbransjen i Europa er i dag delt relativt skarpt i to. På den ene sida har vi det nasjonale postselskapet som tidligere hadde enerett på de aller fleste postsendingene. Eneretten er tatt helt vekk i Sverige (fra 1993), i Storbritannia (fra 2006) og i Tyskland (fra 2008). I de øvrige EU-land har det nasjonale postselskapet fortsatt enerett på brev under 50 gram, noen land med frist fram til 2011, andre med frist fram til 2013.

De nasjonale postselskapene dominerer fortsatt innenlandsmarkedet for vanlige brev. Det kan endre seg fort når eneretten helt forsvinner. For da kan de mest lønnsomme markedene snappes av konkurrenter som baserer seg på uorganisert og billigere arbeidskraft.

På den andre sida er det en mengde selskap, nasjonale og utenlandske, som konkurrerer om pakkepost, ekspresspost og kurerpost. På disse markedene har konkurransen økt enormt i alle europeiske land.


EUs arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la i 2007 fram en omfattende undersøkelse av utviklingen innen postbransjen i Europa. (”Industrial relations in the postal sector”)

Undersøkelsen viser at postansatte kan rammes hardt når de nasjonale postselskapene mister eneretten. I de nasjonale postselskapene har de ansatte vært godt organisert, men i konkurrerende selskapene er det ofte ingen fagorganisering og da heller ikke noen tariffavtaler. Jobbtryggheten er også vesentlig større i offentlige postselskap enn i private. Mange steder har dette vært motivet for privatisering.

Den nye konkurransen mellom postselskap har ført til press for å få ned lønnskostnadene. Siden fagforeningene i tidligere statsselskap ofte har vært sterke nok til å hindre lønnsnedslag også etter privatisering, reduseres lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte.

I nye, konkurrerende selskaper ligger derimot lønningene ofte vesentlig lavere enn i de gamle postselskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler ved å tilby lavere priser fordi de satser på uorganisert og billigere arbeidskraft. Utviklingen i Tyskland er her særlig dramatisk. Det er den store arbeidsløsheten som gjør at sjøl den tyske fagbevegelsen ikke klarer å stå imot dette presset.


I Sverige ble det høsten 2001 gjennomført en undersøkelse i Posten AB og i City Mail, den viktigste konkurrenten til Posten AB. Konklusjonen var stort arbeidspress, stress, uro for framtida, mer langvarig sjukefravær enn før, flere yrkessjukdommer og stor gjennomtrekk. I City Mail var årlig gjennomtrekk den gang på 30 prosent.

I Tyskland har fagforbundet ver.di fra januar 2007 drevet en kampanje for å få myndighetene til også å vurdere arbeidsvilkår når lisenser skal gis til private postselskap. Svaret fra myndighetene har vært nei, siden Deutsche Post kommer like dårlig ut som konkurrerende selskap i de selskapene som de har skilt ut, men som de fortsatt eier.

Over hele Europa er situasjonen den samme. De postansatte opplever at arbeidsmengden øker og at krav til fleksibilitet øker. Det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid og mer bruk av deltid. Mange får ei arbeidstid som kan skifte fra dag til dag og fra uke til uke.

I stedet for fast ansettelse blir det stadig mer av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra bemanningsselskap. Stadig flere engasjeres som sjølstendige næringsdrivende (kontraktører) i stedet for å ansettes. De har dermed ikke rett verken til sjukepenger eller til dagpenger hvis de blir gående uten jobb.


Det ville være en dårlig unnskyldning dersom en sa at denne utviklingen mot mer utrygge, mer belastende og dårligere betalte jobber kom helt uventa. En rapport fra konsulentselskapet Price Waterhouse, bestilt av EU-kommisjonen og utgitt i 1996, er prisverdig usentimental når den beskriver hvordan jobbene innen postsektoren vil utvikle seg etter hvert som konkurransen slippes løs.

Rapporten regner med at i private selskap vil ansettelsesvilkårene svekkes. Sysselsettingen vil bli ”mindre permanent”, arbeidstida vil øke og lønnsforholda vil bli ”mer fleksible”. Grunnlønna vil bli lavere, og mer av lønna vil svinge opp og ned i takt med hvor mye post som det blir å frakte.

Price Waterhouse regner også med at organisasjonsgraden vil bli lavere i private selskap enn i offentlige – med de virkninger det vil ha for lønns- og arbeidsvilkår. Også i offentlige selskap vil det bli mer bruk av deltidsarbeid og midlertidig ansatte når konkurransen øker – i følge Price Waterhouse i 1996.


Denne utviklingen er naturligvis i strid med alt som proklameres ved høytidelige anledninger i EU om utviklingen av arbeidslivet. Annethvert år legger EU-kommisjonen fram ”sosiale handlingsplaner” som skal gjøre arbeidslivet til et bedre sted å være for de ansatte. Når regjeringssjefene møtes på de såkalte EU-toppmøtene, er budskapet det samme: Arbeidsplassen din skal bli tryggere, arbeidsmiljøet bedre, innflytelsen større.

Det er de samme toppmøtene som tvinger stadig mer konkurranse inn på de postansatte som på så mange andre i europeisk arbeidsliv. Men når konkurranse slippes løs i et arbeidsliv med millioner av arbeidsløse, kan bare effektiv fagorganisering holde lønns- og arbeidsvilkår oppe. Dit er det langt i de fleste europeiske land, ikke minst fordi EUs markedsfriheter stadig oftere skyver til side rettigheter som fagbevegelsen har klart å opparbeide seg på nasjonalt nivå.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen 24. mai 2008)