Det umulige veivalget

Valutaunioner trenger en sentralstat for å bestå, men mer makt til Brussel er ingen parole med smell i.


Økonomiske tilbakeslag slår sjelden likt ut over store geografiske områder. I en valutaunion kan økonomiske kriser i prinsippet håndteres på flere måter.
- Den ene er å la det som skjer, skje. Da vil arbeidsløsheten stige mest og lønningene falle mest der hvor tilbakeslaget er størst .
- Den andre er å få folk til å flytte vekk fra områder der arbeidsløsheten stiger mest.
- Den tredje forutsetter at valutaunionen har et føderalt budsjett som er stort nok til å fungere som støtpute for de regionene som rammes hardest av økonomiske tilbakeslag.

Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute for de distrikt og bransjer som rammes hardest av ei krise.

I EU er situasjonen den stikk motsatte.
- I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at de ikke går ned like lett hver gang konjunkturene svikter. Det er derfor så mange regjeringer har satt mye inn på å sette fagforeninger og tariffavtaler til side de siste åra.
- Av språklige og andre grunner er det få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse.
- Et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke.

Siden dette er situasjonen, er det ekstra plagsomt at alle regjeringer i eurosonen har gitt fra seg de to viktigste redskapene som stater bruker når de rammes av krise. De kan ikke lenger la valutakursen være støtpute, og de kan i stadig mindre grad bruke statsbudsjettet til å motvirke nedgangstider. Underskudd på statsbudsjettet er i praksis forbudt som motkonjunkturpolitikk. Det sørger alle de nye tilleggspaktene for (“six pack”, fiskalpakten, m.m.). Gamle, gode Keynes er forsøkt drept for godt.

Det er derfor lønnstakere og trygdemottakere generelt - og barn og ungdom spesielt – må tåle at de med sine egne livsvilkår er eneste støtputer mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs valutaunion.

Dette er dramatisk i et EU der massearbeidsløshet i over tretti år har ført til økende ulikhet, fattigdom og sosial oppløsning - og der løsningen hele tida har vært å slippe løs en konkurranse som gjør arbeidsplassene utrygge i stadig flere bransjer.


Erfaringene har vist at valutaunionen ØMU, EUs Økonomiske og monetære union), i sin nåværende utforming er en ”godværsunion”. Den fungerer bra så lenge de økonomiske påkjenningene er små. Det røyner særlig på når den økonomiske utviklingen blir ulik medlemsstatene i mellom.

Da er det ille at EUs valutaunion bidrar til å øke viktige økonomiske forskjeller i stedet for å jevne dem ut. Valutaunionen har ikke ført til at euroland likner hverandre mer enn før når det gjelder produktivitet, priser, lønninger og næringsstruktur. Det kom særlig skarpt til syne da finanskrisa eksploderte i september 2008.

Der land utafor eurosonen har mange støtputer mot brå økonomiske endringer - valutapolitikk, rentepolitikk, balansen mellom statens inntekter og utgifter - har euroland bare ei støtpute: Det eneste de kan gjøre, er å appellere til lønnstakerne om å godta lavere lønnsstigning enn i andre euroland. Ellers øker arbeidsløsheten.

Den samme euroen som tilsynelatende så uskyldig forenkler hverdagen for turister og andre som selger og kjøper på tvers av grenser i Europa, den endrer grunnleggende samfunnsmekanismer og maktforhold i alle euroland.


Til tross for den enorme politiske prestisjen som er satt inn i ØMU-prosjektet, er EUs valutaunion ikke “dømt til å lykkes”. Det viser all erfaring med tidligere valutaunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre valutaunionene som overlevde, var de som var del av en målretta og effektiv statsbygging. Valutaunioner bidro til å bygge nye stater av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) og av bystater og lokale fyrstedømmer (Tyskland og Italia).

Tre andre valutaunioner brøt sammen nettopp fordi det aldri var snakk om å utvikle en felles statsdannelse. Det gjaldt den tysk-østerrikske valutaunionen 1857-1867, den "latinske valutaunionen" mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia 1865-1926 og den skandinaviske valutaunionen mellom Norge, Sverige og Danmark 1872-1924.


Det blir stadig mer åpenbart at euroen har ført medlemsstatene i eurosonen inn i et uføre med i prinsippet tre mulige utveier:
- enten at euroen reddes ved at ansvar og makt over all offentlig økonomi i medlemsstatene overføres til en sentralstat,
- eller at eurosonen brytes opp slik at den bare omfatter de land som likner mest på Tyskland økonomisk (Nederland, Østerrike og Finland),
- eller at EU tvinges til å godta at valutaunionen ikke er liv laga.

Alle disse utveiene kan møte problemer som i praksis kan vise seg uoverstigelige.

Det vil på den ene sida bli vanskelig å gi en utvikling mot en europeisk sentralstat noen reell demokratisk forankring. Få ledende politikere våger å gå til valg på et slikt program – hvis det forutsetter at de gjør det klart for velgerne hva det innebærer. EU har derfor de siste par åra famla seg fram skrittvis i retning av mer sentralmakt ved hjelp av tilleggspakter som stadig oftere vedtas på tvers av prosedyrene i EU-traktaten.

Det å bryte opp valutaunionen – helt eller delvis - vil på den andre sida føre til store økonomiske kostnader både for de land som bryter ut og for de land som blir igjen i valutaunionen. Paradoksalt nok er de fleste økonomer enige om at det for mange euroland var uheldig å gå inn i valutaunionen – men like enige om at det nå er nesten umulig å gå skadefritt ut av den.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. februar 2013)