torsdag 22. september 2011

Konkurranse og rasisme

Bidrar den ”ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land” til fremmedfrykt og rasisme?


Liberalisering og hardere konkurranse i arbeidslivet, bidrar det til høyre-ekstremismen rundt om i Europa? Det har et bredt opplagt forskningsprosjekt prøvd å besvare.

I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. (“Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right”, SIREN, 2002-2004)

Den bredt sammensatte forskergruppa tok for seg Vlaams Blok i Belgia, Dansk Folkeparti, Front National i Frankrike, Alleanza Nazionale og Lega Nord i Italia, det Sveitsiske folkepartiet (SVP) og de høyre-ekstreme partiene i Tyskland, Østerrike og Ungarn.

Disse partiene likner hverandre når det gjelder å samle velgere på ved å puste til fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. De har til dels svært ulik profil ellers. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer av det økonomiske livet på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.


SIREN-prosjektet hadde som utgangspunkt at svingningen mot friere markeder og hardere konkurranse er et “samfunnseksperiment” av så store dimensjoner at virkningene burde undersøkes.

Prosjektet tok utgangspunkt i at tøffe arbeidsvilkår og problem med helse og sikkerhet på arbeidsplassen ikke er noe som hører fortida til. Tvert imot: I de fleste land har arbeidspresset økt samtidig som stadig flere frykter å miste jobben på grunn av de voldsomme omstillingene i arbeidslivet.

Forskerne fant ut at når arbeidsforhold forverres, opplever ansatte det ekstra ille fordi det ikke stemmer med det vanlige bildet av arbeidslivet i moderne ”velferdssamfunn”. Når jobbene blir mer utrygge, og tilknytningen til arbeidslivet mer tilfeldig, blir det samtidig verre enn før å oppleve at arbeidsvilkåra også forverres og rammer en sjøl. Det oppleves ekstra tøft at den sosiale beskyttelsen gjennom offentlige velferdsordninger samtidig svekkes i mange land.

SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av de siste to tiåra. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at ”arbeidernes verden var forsvunnet fra den politiske scenen og fra media”. Skuffelsen er særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene – men også til fagbevegelsen.

Blant de utsatte gruppene i arbeidslivet er det to hovedmåter å reagere på – enten ved å legge skylda på seg sjøl eller ved å legge ansvaret på andre – på politikere eller på innvandrere. Mange velger en slags ”dobbel avgrensning” – mot ”de der oppe” (ledelse og politikere) og mot ”de der nede” (innvandrere, asylsøkere og folk de oppfatter som trygdemisbrukere). De oppfatter ”de der oppe” som folk som ”ikke vet noe om hvordan det er, og som ikke bryr seg om hvordan det er”.


SIREN-undersøkelsen kom fram til at det i forhold til utviklingen i arbeidslivet er to ”psykologiske veier” til høyre-ekstreme holdninger, én vei for vinnere og én vei for tapere.

Det fins ei gruppe mennesker som utvikler høyre-ekstreme holdninger sjøl om de opplever at arbeidslivet har endra seg til det bedre. Det typiske for folk på ”vinnerveien” er at de identifiserer seg sterkt med arbeidsplassen og opplever at de sjøl har egenskaper som sikrer at de hevder seg bra i konkurransen. De utvikler en slags sosial darwinisme (det er den sterkeste som har rett til å overleve), de preges av sjåvinisme (nedvurdering av andre nasjoner og kulturer), av fordommer mot innvandrere – og de kan ende i høyre-ekstremisme på det grunnlaget.

Den største gruppa fins på ”taperveien”. Den er typisk for folk som ser seg som ofre for en utvikling de ikke mestrer. De opplever samfunnet som urettferdig og er overbevist om at jobben de gjør, ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter – og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Dermed er veien til høyre-ekstremisme kort.

Utryggheten og ytelseskrava gjør at mange av dem opptrer ubarmhjertig overfor mennesker en ikke identifiserer seg med. Aggresjonen rettes mot sosiale grupper som blir oppfatta som å leve på samfunnet uten å yte noe tilbake. Det viser seg for eksempel at det ofte trekkes et klart skille mellom innvandrere som jobber og de som ikke jobber. Men også dette skillet kan bli tvetydig:

Hvis innvandrerne ikke jobber, anklages de for å være en byrde for samfunnet. Hvis de kommer i jobb, anklages de for å ta jobbene fra andre. Men da er det karakteristisk at aggresjonen i hovedsak rettes mot billigarbeidende innvandrere og ikke mot de arbeidsgiverne som ansetter innvandrere til lav lønn.

Fremmedfrykt og rasisme er ofte ikke er utgangspunktet, men noe som oppstår fordi situasjonen disse ”taperne” er i, ikke blir forstått og anerkjent. Det er en av konklusjonene i forskningsprosjektet. Kjernen i problemet er opplevelsen av urett og avmakt

En annen konklusjon er at konkurranse og kampen om konkurranseevne ikke må dominere den økonomiske politikken: Det er nødvendig ”å temme den ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land.”

Fremskrittspartiet fikk et (midlertidig?) tilbakeslag ved dette valget. Likevel kan det være grunn til å spørre. Er sammenhengen mellom arbeidsliv og fremmedfrykt likedan også i Norge? Det kunne noen EØS-forskere finne ut av.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. september 2011)

Det ingen visste i 1992

Gjennom EØS får Høyre, Fr.p og Venstre det arbeidslivet de vil ha. Hva med Arbeiderpartiet?


LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var". Det var konklusjonen til jussprofessor Torstein Eckhoff etter at EØS-forhandlingene var over i mars 1992. Her er to typiske krav:

Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet."

Krav 9:"Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."

På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Da hadde EU nettopp lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til de fem andre partiene.

Det LOs representantskap ikke visste i 1992, var at EØS ville påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt den gang.


1. Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.

Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.


2. LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.

Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.


3. EUs vikarbyrådirektiv er til intens debatt i mange forbund og blir en hovedsak på landsmøtet til Fellesforbundet i oktober.

Direktivet pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare.


4. EU har vedtatt et direktiv om hvordan sesongarbeidere kan hentes inn fra land utafor EU til bransjer med store sesongvariasjoner. Direktivet skal bidra til at innvandringen av sesongarbeidere fra tredjeland til EU kan øke i omfang. Det betyr at både seriøse og useriøse arbeidsgivere kan forsyne seg av et enda større hav av arbeidsvillige fra land med ekstremt lave lønninger og stor arbeidsløshet. Det tjener de useriøse mest på.

Direktivet garanterer bare et minimum av ansettelsesvilkår og åpner døra for sosial dumping i stor organisert skala og for svindel”, står det i en uttalelse fra Euro-LO fra oktober 2010.


5. EU-domstolen har det siste tiåret skritt for skritt påtvunget motvillige regjeringer at helsetjenester er skal flyte fritt på tvers av nasjonale grenser. Over hele Europa har helseministrene lenge hatt problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen nasjonale rammer. Med fri flyt over hele EØS-området blir styringsproblemene enda større for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EU-domstolen. Så da blir det slik.


6. Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

7. Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.


Alle disse virkningene av EØS på arbeidslivet tar Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre imot med glede. Det var Gro som lanserte EØS-sporet inn i EU, og etterpå har Arbeiderparti-ledelsen velsigna alt som kommer til oss fra Brussel. Ære være dem som hindra postdirektivet og som jobber for å endre Arbeiderpartiet innafra. Men stemme på partiet – og dermed for alt som EU vil påføre norsk arbeidsliv gjennom EØS?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)