søndag 4. januar 2009

Som i Norge så og i EU

EU forskyver 2/3 av klimakuttene sine til andre deler av verden

Det var stor spenning foran EU-toppmøtet 11-12. desember. Der skulle de 27 regjeringssjefene avgjøre hvordan EU-statene skal klare Kyoto-forpliktelsene sine.

Den høyt reklamerte 20-20-20-formelen ble ikke rørt: Klimautslippene skal ned med 20 prosent innen 2020, energieffektiviteten skal opp med 20 prosent og 20 prosent av energien skal komme fra fornybare energikilder.


Bellona hilste vedtaket som et viktig gjennombrudd, men de store miljøorganisasjonene i Europa, Friends of the Earth, WWF, Greenpeace og CAN (Climate Action Network) ser det annerledes. En fellesuttalelse starter med at ”Dette er en svart dag for europeisk klimapolitikk.”

For under 20-tallene sto det mye med langt mindre skrift. Det miljøorganisasjonene kritiserer hardest, er at 2/3 av kuttene i klimautslipp skal tas i andre deler av verden, da finansiert av EU-land.

I oktober vedtok miljøkomiteen i EU-parlamentet at EU måtte forplikte seg til klimakutt på mer enn 30 prosent og at minst 78 prosent av kuttene måtte tas innad i EU. !7 desember ble vedtaket til regjeringssjefene likevel godkjent av EU-parlamentet med overveldende flertall, med 610 mot 60 stemmer.

EU-parlamentet var enig med regjeringssjefene at lagring av CO2 skal være på plass innen 2015. Men slike ”månelandingsprosjekt” med uviss framdrift har Norge også.


Klimapolitikken til EU består av to hoveddeler, et opplegg for handel med utslippskvoter for deler av næringslivet kombinert med nasjonale utslippsmål for de øvrige utslippskildene.

Kvotesystemet kom i gang i 2005 og har hatt store startproblemer. Det samlede antall kvoter ble satt alt for høyt - så høyt at det i perioder har vært bortimot gratis å slippe ut klimagasser.

Fra 2013 skulle hovedregelen være at utslippskvotene auksjoneres ut. Men presset fra tysk industri og polske kullkraftverk ble så stort at det nå skal deles ut så mange gratiskvoter at hele auksjonsprinsippet kan undergraves.

Fra et klimaperspektiv er det i utgangspunktet ikke avgjørende om kvotene auksjoneres ut eller deles ut gratis. Forskjellen er først og fremst at jo flere kvoter som deles ut gratis, jo mer av kostnadene ved å redusere klimautslippene dekkes av staten og ikke av forurenserne.

Det avgjørende for om kvotesystemet reduserer klimautslippene, er om summen av alle kvotene blir satt lavere for hvert år som går – og om det fins effektive sanksjoner mot dem som slipper ut mer enn de har kvoter til.


Etter mange års tautrekking er det nå klart hvilke CO2-krav EU skal stille til nye kjøretøyer.

EU-kommisjonen foreslo for et år sia at utslippene av CO2 fra nye biler skulle ned fra 160 til120 gram per kilometer. Dette utløste intens lobbyvirksomhet fra alt som fantes av bilindustri i Europa. Et kompromiss ble banka 2. desember. Det innebærer at i 2012 skal grensa på 120 gram bare gjelde 65 prosent av de nye bilene. Så skal prosenten stige gradvis inntil 2015 da alle nye biler i gjennomsnitt skal slippe ut mindre enn 120 gram CO2 per kilometer.

Bilfabrikkene skal sørge for at bilmotorene klarer ei utslippsgrense på 130 gram per kilometer. De siste 10 gram skal oppnås ved hjelp av mer bruk av biobrensel, nye typer dekk og andre forbedringer.

Kommisjonen hadde foreslått bøter for de bilprodusentene som ikke klarte utslippskravet. Satsene skulle øke gradvis fra 2012 til 2015. Denne opptrappingen ble også forskjøvet. Den skal nå ikke være fullført før i 2019. Da er det gått et tiår av de åra vi trenger så sårt hvis vi virkelig skal snu den globale oppvarmingen.


Entydig positivt, men krevende, er vedtaket om at i 2020 skal 20 prosent av energien komme fra fornybare energikilder. I 2005 var andelen 8 prosent, så det krever en betydelig innsats for å nå dette målet.

Gjennom EØS-avtalen forpliktes Norge av dette vedtaket. I så fall anslås det at vi må øke vår andel av fornybar energi fra 60 prosent til 74-75 prosent innen 2020. Det krever atskillig større omstillinger i energibruken vår enn i land der mer fornybar energi kan erstatte olje- og gasskraftverk. Men det blir en elendig og lite framtidsretta klimapolitikk om vi prøver å vri oss unna de omstillingene som etter hvert vil bli nødvendige uansett.


Norge har - som EU - også en klimapolitikk som er bedre på papiret enn i praksis. På Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 gikk Jens Stoltenberg høyt ut og fastslo at Norge skulle overoppfylle Kyoto-kravet for 2012 med 10 prosent, kutte utslippene med 30 prosent innen 2020 og være ”klimanøytralt” i 2050. Det overgikk alle løfter gitt av andre land det var naturlig å sammenlikne seg med.

Klimaforliket fra januar 2008 som alle partiene utenom Fr.P stilte seg bak, gikk enda et par skritt lengre. Norge skal bli karbonnøytralt allerede i 2030 i stedet for i 2050 og to tredeler av utslippskuttene skal skje nasjonalt.

Det siste kravet blir verken oppfylt i 2012 eller i 2020. Skal vi overoppfylle Kyoto-kravet med 10 prosent i 2012, må utslippene våre ned med ni prosent i forhold til basisåret 1990. I 2007 lå utslippene 11 prosent over 1990-nivået, og de har økt både i 2007 og i 2008.

Med de planene som for tida er kjent, ligger det ikke an til utslippskutt som virkelig monner innenlands de nærmeste åra. Det må derfor kjøpes mange kvoter fra EU og finansieres mange klimatiltak i u-land for å oppfylle klimaforliket i 2012.

2020-målet om at to tredeler av kuttet på 30 prosent skulle tas i Norge, var antakelig misvisende fra starten. Klimaforliket innebærer at utslippene i Norge skal ned til 42-44 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Det er bare 12-16 prosent under 1990-nivået. Det er dermed i beste fall tale om at rundt halvparten av kuttene skal tas i Norge.

Norge risikerer altså at mer enn halvparten av kuttene må tas utafor Norge, men da har vi to muligheter: enten ved kvotekjøp innen EUs kvotesystem eller utafor EU. EU skal derimot bare ta en tredel av kuttene på eget område og det området er stort.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. desember 2008)

60 timers arbeidsuke?

Godt nytt fra Strasbourg: EU-parlamentet i kamp med nyliberale regjeringer

Sist onsdag vedtok EU-parlamentet med overveldende flertall å holde fast ved at ei arbeidsuke skal være på høyst 48 timer. Det var stikk i strid med hva flertallet av EU-regjeringene gikk inn for i juni. De fleste av dem ville ha rett til å sette arbeidstida langt høyere enn 48 timer i uka,

EU vedtok i 1993 et direktiv som satte den ukentlige arbeidstida til høyst 48 timer. Mange EU-land hadde så romslige rammer for arbeidstida – mens Storbritannia ikke hadde regler om arbeidstid. Thatcher-regjeringen ville ikke godta direktivet hvis den ikke fikk i gjennom et unntak, det direktivet kaller en ”opt-out”: at den enkelte arbeidstaker kan avtale med arbeidsgiveren om å jobbe mer enn 48 timer i uka.

I dag er det 14 medlemsland som har tatt i bruk denne ”opt-out”-.utveien – de fleste av dem riktig nok bare for noen yrker. Det gjelder Tyskland, Nederland og Spania i tillegg til de fleste nye medlemsstatene fra Sentral- og Øst-Europa.


Europeisk fagbevegelse har jobba hardt for å få vekk denne unntaksregelen. Da EU-kommisjonen i mai 2004 ba partene i arbeidslivet, Euro-LO og Business Europe, forhandle fram en avtale om arbeidstid, satte arbeidsgiverne seg fullstendig på bakbeina. De ville ikke forhandle om noe som helst som gjaldt arbeidstid.

I EU-parlamentet har fagbevegelsen hatt mer gjennomslag. I 2005 stemte EU-parlamentet med stort flertall for at opt-out-muligheten i direktivet fra 1993 skulle fjernes innen 2012. Men det fikk ikke noe flertall i Ministerrådet der regjeringene møtes. Dermed var situasjonen låst siden lovendringer må vedtas begge steder.


Det var først i juni 2008 at Ministerrådet kom fram til et kompromiss som kunne samle tilstrekkelig stort flertall – et kompromiss som på viktige punkter gjorde direktivet fra 1993 enda verre enn det var.

Maksimal arbeidsuke skulle fortsatt være 48 timer hvis ikke den enkelte arbeidstaker(!) godtok å arbeide lengre ved en ”opt-out-avtale” med arbeidsgiveren. I så fall kunne arbeidsuka settes så høyt som til 60 timer. Også denne grensa kunne forhandles vekk hvis partene i arbeidslivet var enige om det – enten lokalt eller nasjonalt!


Og det som verre var: Ingen av disse øvre grensene skulle gjelde uke for uke. Direktivet fra 1993 hadde satt den ukentlige arbeidstida til maksimalt 48 timer regna som et gjennomsnitt over en periode på høyst fire måneder.

Nå skulle taket på 48 timer regnes som et gjennomsnitt over tolv måneder, mens taket på 60 timer skulle regnes som et gjennomsnitt over tre måneder. Det ville i verste fall bli mulig med ei arbeidstid på 90 timer i uka åtte uker i strekk – hvis arbeidsgiveren fikk den ansatte med på det. I land med stor arbeidsløshet kunne mange føle seg tvunget til å godta noe slikt.

Taket på 60 timer skulle dessuten bare gjelde for ansatte som arbeider mer enn ti uker for samme arbeidsgiver i løpet av et år. Korttidsansatte og sesongarbeidere ville få minimal beskyttelse av dette direktivet – hvis de ikke ble verna av tariffavtaler som satte arbeidstida lavere.


Vedtaket i EU-parlamentet ble gjort med 421 mot 273 stemmer. Sosialdemokratene, de grønne og venstregruppa utgjør bare 37 prosent av EU-parlamentet. Store deler av høyresida stemte sammen med dem for å fjerne den ”opt-out”-muligheten som de aller fleste regjeringene ville ha. Det gjaldt særlig mange av kristendemokratene i EPP, Det europeiske folkepartiet.

Parlamentsvedtaket har utløst et raseri på arbeidsgiversida i Europa. Eurochambres, det europeiske handels- og industrikammeret, stempler vedtaket som ”katastrofalt for europeisk næringsliv”. Generalsekretæren for UEAPME, organisasjonen for europeiske småbedrifter, anklagde parlamentsflertallet for å ”omgjøre hele saken til valgpropaganda”. Den EU-skeptiske tenketanken Open Europe har fordømt vedtaket som ”det verst mulige på det verst tenkelige tidspunkt”.

Næringsminister Lord Mandelson forsikrer at den britiske regjeringen fortsatt vil ha minst mulig regulering av arbeidstida. Skulle ”opt-out”-regelen forsvinne, ”mister vi jobber til Kina og India”. Men som Stephen Hughes, en av Labour-veteranene, sa det: ”Jeg stemte mot regjeringen, men ikke mot Labour-partiet”. Det gjorde også alle de andre Labour-medlemmene i EU-parlamentet.


For at et direktiv skal kunne vedtas, må EU-parlamentet og Ministerrådet fatte likelydende vedtak. Siden de to institusjonene etter to vedtaksrunder fortsatt er uenige, skal direktivet nå til megling i en forlikskomite satt sammen av representanter for EU-parlamentet og Ministerrådet. Avstanden mellom de to partene er så stor at det ikke er opplagt at noe kompromiss er mulig. Blir de ikke enige, vil direktivet fra 1993 fortsette slik det er i dag.

Det betyr at regelen om ei arbeidsuke på høyst 48 timer kan fravikes av alle land som ønsker det, slik at den enkelte arbeidstaker kan avtale med arbeidsgiveren om å jobbe mer enn det.

I en situasjon der dumping av lønn og arbeidsvilkår blir stadig mer truende, kan direktivet fra 1993 fremme konkurranse basert på lange arbeidsdager både mellom land og mellom arbeidsplasser. Da kan det fort gli i retning av lengre arbeidstid for mange flere enn dem som i utgangspunktet gjerne vil ha det.


Direktivet er et minimumsdirektiv. Det betyr at ethvert medlemsland – og dermed også EØS-landet Norge – kan ha strengere regler for hvor lang arbeidstida kan være.

I Norge betyr det at den lovfestede arbeidsuka fortsatt er høyst 40 timer, og at tariffavtaler fortsatt kan sette arbeidsuka til 37,5 timer - inntil Fremskrittspartiet får makt i Norge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. desember 2008)