søndag 21. oktober 2012

Angrefrist i EØS?

En friere flyt av kjæledyr over grensene kan spre sjukdommer både til dyr og mennesker

Oppslag i NRK har retta søkelyset mot innførsel av hunder fra utlandet. Bakgrunnen er at Mattilsynet ved en tilfeldighet fant ut at en hund innført fra Romania hadde brakt med seg den farlige hundeparasitten tungeorm (Linguatala serrata) som aldri har vært konstatert i Norge. Det fins ifølge Mattilsynet ingen metode for behandling av hunder som rammes av denne parasitten.

Norge har vært fri for mange dyresjukdommer som andre europeiske land strir med. De har navn som sier de fleste av oss lite (babesiose, brucellose, leishmaniose, leptospirose). Sjukdomene fins foreløpig ikke i Norge, og mange av dem er zoonoser, de kan overføres fra dyr til menneske.

Mattilsynet er spesielt bekymra for at vi skal få rabies (hundegalskap) og en særlig plagsom dvergbendelorm her til lands, en parasitt som kan overføres til mennesker og kan da gi alvorlig leverskade.


Det er EUs såkalte kjæledyrforordning fra 2003 som åpna for en friere flyt av kjæledyr over grensene.Hensikten var å gjøre det enklere å ta med seg sine egne kjæledyr på reiser til og fra andre europeiske land. Forordningen ble presentert for Stortingets Europautvalg (EØS-utvalget het det den gangen) slik: ”Rettsakten tar sikte på å harmonisere dyrehelsemessige krav ved ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr innen EU og for slik forflytning til EU fra tredjestater.”

Det betyr at ingen land kan stille strengere krav enn de som forordningen fastlegger. Forordningen skjøv for eksempel til side kravet om at en hund måtte stå i karantene for å slippe inn i Norge – om det så var etter en tur til Danmark.

Regjeringens ”spesialutvalg for landbruk” der Mattilsynet var med, fant forordningen ”relevant og akseptabel” – som det står hver gang Norge ikke reserverer seg mot en ny rettsakt fra EU. Forordningen ble godkjent på vegne av Norge av Stortingets EØS-utvalg 9. juli 2005 – midt i fellesferien der møter ikke holdes med mindre minst en fjerdedel av EØS-utvalget ber om det. Det var det ikke.


Det sakspapiret ikke sa noe om, var at når det blir enklere å ta med hund på utenlandsferie, blir det også enklere å innføre hunder som en skaffer seg i andre land.

Noe kontroll er det fortsatt: Hunder og katter som skal krysse grenser, må ha et ID-merke og en helseattest som bl.a. viser at de er vaksinert mot rabies og har vært i gjennom en fersk nok behandling mot dvergbendelorm. Det er dokumentene som sjekkes, ikke hundene. Det er ikke betryggende siden det stadig oppdages falske dokumenter.

Det er blitt en betydelig import av hunder fra land som Spania, Portugal, Hellas og Romania. Ifølge Verdens helseorganisasjon er dette land med store bestander av løshunder og med tilsvarende store sjukdomsbelastninger. Mattilsynet melder at flere dyresjukdommer er kommet til Norge med importerte hunder.

De siste dagene er det særlig importen fra Romania som har kommet i søkelyset. Der har kontrollen med løshunder brutt fullstendig sammen. Bare i hovedstaden Bucuresti ble 8348 mennesker behandla mot rabies i fjor. Ifølge Mattilsynet på Gardermoen er det innført rundt 200 hunder fra Romania.

Der samles løshunder inn og plasseres i hundegårder med minimalt stell. Derfra organiseres adopsjon til mottakere i Nord- og Vest-Europa. Hva som er oppriktig dyrevern og hva som er kynisk business er vanskelig å bedømme på avstand. Videoer fra hundegårder overfylt med radmagre hunder spres på nettet i håp om at noen skal forbarme seg over hundene.

Tilsynsdirektør i Mattilsynet, Kristina Landsverk, skriver på nettsida til Mattilsynet at denne hundeimporten betyr ”en betydelig økt risiko for at det kommer nye parasitter og sykdommer inn til landet. 70-75 prosent av nye menneske-sykdommer kommer fra dyr, svine- og fugleinfluensa er eksempler på det.”

Mattilsynet har derfor bedt både Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet om å gjennomføre en risikovurdering av denne importen av kjæledyr.

Vi andre burde risikovurdere hele kjæledyrforordningen. Vi kunne ha reservert oss mot forordningen i 2005 og gjort det klart at vi ville ha rett til å praktisere en strengere kontroll enn det EU-statene gjør. Men nå når vi ser konsekvensene av forordningen, gir ikke EØS-avtalen oss lenger noen rett til reservasjon.

Det bør vi gjøre noe med. Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. Avtalen må gi oss rett til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er. Ikke bare på forhånd – før konsekvensene er synlige.


Kjæledyrforordningen er en variant av den såkalte veterinæravtalen som EU påtvang Norge i 1998. Avtalen innebar at Norge måtte avskaffe den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter fra EØS-området.

Dette skjedde i en situasjon hvor effektiv veterinærkontroll ble stadig vanskeligere og derfor også viktigere: Økende internasjonal handel betyr at farlig biologisk materiale spres raskere og i stadig større omfang over alle grenser. Det dreier seg både om bakterier, virus, sopp og parasitter og om insekter og planter som ødelegger den økologiske balansen når de havner i nye miljøer.

Det var derfor Brundtland-regjeringen ga denne garantien da den ville ha EØS-avtalen godkjent i Stortinget i oktober 1992:
All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse.” (St.prp.nr. 100 (1991-92) s. 126)

Den garantien holdt bare i seks år - inntil et flertall på Stortinget godkjente veterinæravtalen i desember 1998.

(Trykt i Klassekampen lørdag 12. mai 2012)

Jo fattigere, jo bedre?


De laveste inntektene er for høye for krisepolitikken til EU og IMF

Krisa kaster et grelt lys over samfunnsutviklingen i Europa. To tendenser trer stadig tydeligere fram:
- Lønningene holder ikke lenger tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste land.
- I tillegg spriker lønnsnivåene mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at nye former for fattigdom vokser fram i mange europeiske land.

I denne situasjonen angripes de fattigste av de fattige, de som må ta til takke med lønninger bestemt av de offentlige minstelønningene.

I mange EU-land er fagbevegelsen for svak til å opprettholde et noenlunde forsvarlig lønnsnivå i alle deler av arbeidslivet. 20 EU-land har derfor innført offentlig fastlagte minstelønninger. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianinntekten. (Medianinntekten er den inntekten som halvparten av lønnstakerne tjener mindre enn og halvparten mer enn.)

I tolv av de atten EU-land som OECD gir data for, er den offentlige minstelønna under 50 prosent av medianinntekten – med Tsjekkia lavest med 35 prosent.

Så lave lønninger provoserer den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank
og IMF. Ikke fordi de er for lave, men fordi de fattigste ikke er fattige nok.

I de fem verst utsatte kriselanda har ”troikaen” krevd at minstelønningene må ned. De må i hvert fall ikke øke sjøl om prisene stiger. Det mener også de fleste EU-regjeringene. I disse krisetidene sørger de for at den offentlige minstelønna ikke holder tritt med prisstigningen. (Kilde: WSI-Mitteilungen 2/2012)


Overfor Portugal tiltvang IMF seg vetorett mot at minstelønna skulle heves. EUs sentralbank krevde av Spania at arbeidsløse skulle tilbys ”minijobber” med lønninger under den lovbestemte minstelønna.

Både i Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne ikke IMF og EUs sentralbank godta.

I Irland fikk troikaen tvunget igjennom at minstelønna ble satt ned med én euro. Det ble omgjort etter at opposisjonen vant valget i februar på et valgløfte om å sette minstelønna opp igjen. Til gjengjeld krevde troikaen at arbeidsgiveravgiften ble redusert med et tilsvarende beløp.

Som vanlig ble grekerne utsatt for det hardeste presset. I 2010 var minstelønna i Hellas bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere. Det har derfor aldri vært mye å kjøpe for ei gresk minstelønn. Det skulle bli mindre. Midtveis i 2011 ble partene i arbeidslivet overraskende enige om at minstelønna måtte økes lite grann. Da reagerte troikaen: I februar i år måtte regjeringen kutte minstelønna med 22 prosent – under sterk motstand fra både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner.


Den sosiale brutaliteten overfor de svakeste i arbeidslivet er typisk for den krisepolitikken som føres, den som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF påtvinger land etter land - og den som de fleste regjeringer uten særlige motforestillinger slutter opp om.

De fleste regjeringene har pådratt seg en plagsomt stor statsgjeld etter at de i 2008-9 holdt liv i bankene sine med penger de ikke hadde nok av. Nå må de få i gang veksten for å kvitte seg med gjelda. Men foreløpig dikterer EU og IMF en politikk som gjør jobber for arbeidsløse et stadig fjernere mål.

Arbeidsløsheten er i mange land allerede over 20 prosent. Den er dømt til å stige enda mer når offentlig ansatte fortsatt skal sies opp, og når folk flest har mindre penger til kjøp av varer og tjenester fordi det kuttes så hardt i lønninger og pensjoner. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.

Samtidig satser regjeringene på samme medisin overalt: lønnsveksten må holdes nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene. Men denne eksportstrategien blir meningsløs når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for vekst, både de innenlandske markedene og markedene i de land de skulle eksportere til.

Dette skjer i en situasjon der utviklingen på arbeidsmarkedet trekker i samme retning. Millionene av arbeidsløse presser lønningene ned også for dem som er i jobb. Organiserte arbeidstakere mister makt både over lønnsdannelsen og over egne arbeidsplasser når arbeidsløsheten blir for stor.


Krisa forsterker dramatisk en utvikling som har vart lenge – og som er en av de grunnleggende årsakene til at krisa ble utløst. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste OECD-land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I EU falt lønnsandelen i industrien fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.

Det er ingen tendens til at lønnsmoderasjon har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende grad gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – eller til mer sysselsetting over tid.

Det er snarere slik at lønnsøkning kan bidra til å komme ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag. En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger kan stimulere bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og kan bedre samarbeidsklimaet på arbeidsplassen.

Dette dokumenteres i flere publikasjoner fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, bl.a. i International Journal of Labour Research (nr. 2/2011) og i ”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”.

(Trykt i Klassekampen lørdag 5. mai 2012)

Nå gjelder det Spania

 
Må den spanske regjeringen si opp så mange sjukepleiere og lærere at det blir opprør?
 
Milliardlån fra EU og IMF har gitt regjeringene i Hellas, Irland, Portugal litt pusterom så lenge det varer – mens millioner av grekere, irere og portugisere ikke kan utsette de daglige krisepåkjenningene.