fredag 16. januar 2015

Kamp om lønnsomme brev


Det skal være konkurranse om å frakte ”lønnsomme brev”. Hva skjer da med de ulønnsomme?


Der det er penger å tjene, skal det være konkurranse om tjenestene. Det er EUs utgangspunkt for stadig flere former for offentlige tjenester. Det gjelder også Posten Norge.

De nærmeste månedene blir det avgjort om det skal koste mer for de store brevsenderne å sende brev til og fra Finnmark enn innen en bydel i Oslo. Det er EUs 3. postdirektiv kampen står om.

Dette direktivet åpner for full konkurranse om all postombæring, mens dagens postlov gir Posten Norge AS enerett på postombæring av brev som veier under 50 gram. Dette utgjør 90 prosent av hele brevmarkedet i Norge.

EUs tredje postdirektiv ble avvist av et flertall på Stortinget i 2011, og daværende utenriksminister Støre dro til Brussel for å fortelle EU at Norge reserverer seg mot å ta dette direktivet inn i norsk lov.

Dagens regjering vil trekke tilbake denne reservasjonen og forbereder en ny postlov som vil slippe løs full konkurranse om alle posttjenester.

Det er eneretten til å frakte og fordele brev under 50 gram som til nå har finansiert den såkalte enhetsportoen, det at det koster like mye å sende brev innenlands enten de skal kort eller langt av gårde.

Inntektene fra de delene av landet der det er billigst å frakte og fordele brev, har betalt for posttjenestene der hvor enhetsportoen ikke har dekt de reelle utgiftene. Dette blir ikke lenger mulig hvis konkurrenter kan ta opp konkurransen med Posten Norge der hvor det er penger å tjene.

På postombæring er det bare penger å tjene i Oslo-området og nedover langs Oslofjorden – og kanskje i en håndfull andre større byer. Halvparten av befolkningen i Norge bor innafor en sirkel med radius 12 mil fra Oslo S. Halvparten av postmengden oppstår og omdeles også der.

Innafor denne sirkelen koster det Posten Norge i snitt 4-5 kroner å få fram et brev til en mottaker. Utafor sirkelen er den tilsvarende kostnaden rundt 15 kroner. Det er derfor et frimerke på ti kroner dekker de samlede utgiftene til Posten Norge.

Regjeringen forsikrer at brev mellom hver enkelt av oss fortsatt skal koste det samme overalt. Slippes konkurransen løs, er det næringslivet utafor Oslo-gryta og en håndfull storbyer som rammes. Det blir dyrere for de distriktsbedriftene som har store mengder brev å sende. Det kan føre til at en del av dem flytter til sentrale strøk eller blir lagt ned. På steder der er en slåss for å beholde skoler, lokale helsetilbud og butikker, kan en fraflytta bedrift bety at grunnlaget for mye annen virksomhet svikter.

EUs postdirektiv begrunnes med at konkurranse om posttjenestene vil føre til billigere posttjenester. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.


LO-forbundet Postkom har bedt utrederne i Oslo Economics finne ut hvor mye staten må betale for å opprettholde dagens posttjenester hvis EUs tredje postdirektiv blir innført.

I dag bevilges det i overkant en halv milliard kroner over statsbudsjettet for at enhetsportoen kan holdes på ti kroner for A-post. Hvis konkurrenter tar over deler av brevmarkedet i sentrale strøk, må bevilgningen fra staten økes mer jo større markedsandeler Posten Norge mister.

Hvis konkurrenter har overtatt 12 prosent av brevmarkedet i sentrale strøk i 2021, vil det påføre Posten Norge et økt underskudd på en halv milliard kroner – viser beregningene til Oslo Economics. Skulle konkurrentene ha overtatt 30 prosent av brevmarkedet i 2021, vil underskuddet øke med én milliard.

Inntektene til Posten Norge vil også synke fordi vi sender stadig færre brev. Denne nedgangen  kan i 2021 øke underskuddet med enda et par milliarder kroner.

Regjeringen sier kjekt at disse underskuddene vil bli dekt over statsbudsjettet. Men da blir støtten til Posten Norge del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget i stadig kamp mot alle andre gode formål.

EUs tredje postdirektiv krever at konkurransen også skal gjelde alle former for ”særtjenester”.  Disse ”særtjenestene” omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post, faks, e-post og digitale tjenester som i dag ikke er utvikla. Dermed er det satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige postselskap – og ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle uansett bosted.

Konkurransen vil bidra til at slike nye tjenester utvikles der hvor det er lettest å tjene penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan bli ”trojanske hester” som effektivt undergraver det som ennå kan bli igjen av et offentlig Posten Norge.                                                                   

Postverket var i generasjoner en bærebjelke i det norske samfunnsbygget. Tidspunktet for å bryte den ned, er i ytterst provoserende. Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Postleveranser er naturligvis bare en liten bit av denne samfunnsmessige dragkampen. Men også på dette området har vi valget: vi kan la posttjenester organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags posttjenester det er lønnsomt for private selskap å utvikle.

Kampen mot EUs tredje postdirektiv kan fortsatt vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge opprettholder reserverasjonen mot direktivet. Da trengs det en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. januar 2015)    

EØS vokser – men hvordan?

   
I 1992 sa Gro: Vi kan trygt godta EØS-avtalen fordi den gir oss en reservasjonsrett som er til for å brukes.
 
EØS-avtalen er et tryllespill. På papiret kan det se ut som om Norge har fullt herredømme over norske lover og forskrifter. Det er riktig at ingen norsk lov endres – og ingen ny norsk lov blir til – uten at Stortinget vedtar det.  Og ingen forskrift endres eller innføres uten at et norsk departement tar slike avgjørelser.
Samtidig er meningen med EØS-avtalen at ingen norsk lov eller forskrift skal være i strid med regelverket i EU. Hvordan går det til?
Det skjer slik:
Nye EU-regler blir lagt fram for Stortingets Europautvalg dersom reglene defineres som EØS-relevante. EU oppfatter alt som har med markedsforhold, konkurranseregler, statsstøtte og regionalpolitikk som EØS-relevant lovgivning.
Noen EU-regler endrer eller utvider det norske lovverket, andre endrer forskrifter eller forutsetter at nye forskrifter vedtas – med mindre Norge bruker den retten som EØS-avtalen gir oss til å reservere oss mot en ny EU-rettsakt. Det har vi gjort én gang på de 21 åra som er gått siden EØS-avtalen tok til å gjelde i januar 1994.
Stortingets Europautvalg møtes 8-9 ganger i året for å gi regjeringen råd om hvilke nye EU-rettsakter vi bør godta – og hvilke den bør reservere seg mot. Flertallet i utvalget har som sagt bare én gang anbefalt at regjeringen bør reservere seg. Det var mot EUs tredje postdirektiv, det som innfører konkurranse om postombæring også for brev under 50 gram. Det er den reservasjonen dagens regjering vil trekke tilbake.
Europautvalget består av medlemmene i Stortingets utenriks- og forsvarskomité og av Stortingets EFTA/EØS-komité – i alt 23 stortingsrepresentanter.
Siste møte var 10. desember.  Da var det 73 rettsakter å ta standpunkt til.
·         Tre av dem falt i kategorien «rettsakter som krever lov eller budsjettendring samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.
·         60 rettsakter falt i kategorien «rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet.
·         Ti rettsakter falt i kategorien «rettsakter som ikke har konsekvenser for norsk lovgivning».
De tre rettsaktene som ville endre norsk handlefrihet mest, var
-          En forordning om å endre forordning (EU) nr. 260/2012 med hensyn til omstillingen til unionsomfattende kredittoverføringer og direkte debiteringer.
-          En forordning om markedsføring og bruk av stoffer og stoffblandinger som kan brukes til framstilling av eksplosive varer. (Er det Breivik som skal stoppes noen år for seint?)
-          Et direktiv om beskyttelse av dyr brukt til vitenskapelige formål. (Dette direktivet krever ingen lovendring, bare endringer av norske forskrifter.)
De sju direktivene som sto først på lista over rettsakter som EU vil ha inn i det norske regelverket, var:
-          Direktiv om sprøytemiddelmaskiner som endrer direktiv 2006/42/EF om maskiner.
-          Forordning om endring av forordning (EF) nr. 1126/2008 om vedtak av visse internasjonale regnskapsstandarder.
-          Forordning om endring av forordning (EU) nr. 141/200 om folkehelse og helse og sikkerhet på arbeidsplassen, når det gjelder statistikk basert på den europeiske helseundersøkelsen (EHIS), i anledning Kroatias tiltredelse til Den europeiske union
-          Forordning om standard for datautveksling om det europeiske nasjonal- og regionalregnskapssystem
-          Forordning om bruk av polyvinylpyrrolidone-vinylacetatkopolymer til heltrukne kosttilskudd og nye spesifikasjoner for polyvinylpyrrolidone-vinylacetatkopolymer.
-          Forordning om bruken av advantam som søtstoff.
-          Forordning om bruk av karamell (E 150a-d) som fargestoff i øl og malt drikkevarer.
 
Flere rettsakter blir det ikke plass til på den sida jeg har til rådighet i Klassekampen. Men det var altså 73 rettsakter i alt. Hvis du vil se oversikten over alle rettsaktene, kan du google «EU-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 12. desember 2014». (I EØS-komiteen møtes EØS-ambassadørene til Norge, Island og Liechtenstein med folk fra EU-kommisjonen når nye EØS-regler skal inn i EØS.)
 
Som EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe er det min jobb å gå i gjennom disse rettsaktene med sikte på å finne ut om SV skal gå inn for at regjeringen reserverer seg mot noen av dem. På lista til møtet 12. desember fant jeg ikke noen slike rettsakter.  På møtet 10. desember var det ingen av medlemmene i Europautvalget som hadde noen kommentarer eller innvendinger til noen av de 73 rettsaktene som var til behandling. Den delen av møtet tok derfor under ett minutt.
 
Nesten alle rettsaktene dreide seg om forhold som reguleres gjennom forskrifter, og de aller fleste fører til forskrifter som departementene våre ville ha innført i alle fall, kanskje med litt annen ordlyd og mer direkte tilpassa norske forhold.
I løpet av et år tar Stortingets Europautvalg standpunkt til 5-600 slike rettsakter. SV og Senterpartiet er vanligvis de eneste partiene som vil bruke reservasjonsretten.  Noen år kan det dreie seg om 2-3-4 rettsakter, andre år er det ingen.
 
Men de rettsaktene SV og Senterpartiet har krevd reservasjon mot, er rettsakter som endrer det norske samfunnet på skadelig måte.  Eksempler på det er gassmarkedsdirektivet, matsminkedirektivene, barnematdirektivene, tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet – i tillegg til databehandlingsdirektivet som Høyre måtte binde gruppa si for å berge og postdirektivet som fikk et flertall på Stortinget mot seg.
Men de reglene som rammer oss hardest i EØS, er likevel sjølve kjernen i EU-retten, den som har vært fastlagt i alle EU-traktatene fra Roma-traktaten i 1957 til Lisboa-traktaten i 2009. Det er de fire markedsfrihetene som er denne kjernen, prinsippene om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft slik de tvinges i gjennom så markedsliberalt som mulig av EU-kommisjonen og EU-domstolen.
 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. januar 2015) 
 

Kampen om streikeretten



 
Når den globale klassekampen brutaliseres, hardner det til også innad i ILO

Streikeretten har vært anerkjent som en grunnleggende menneskerett i de aller fleste land som det er naturlig for oss i Norge å sammenlikne oss med. Nå har arbeidsgiverne gått til kamp mot streikeretten på den største arenaen for klassekamp, i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

ILO ble stifta i 1919 og har i 95 år vært den mest siviliserte arenaen for internasjonal klassekamp - og samtidig arena for å regulere formene for denne klassekampen. ILO er i dag en FN-organisasjon og er bygd opp som et trepartsorgan der arbeid, kapital og stater deltar på like fot. Til de årlige, enorme ILO-konferansene møter derfor like store delegasjoner fra fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjoner og regjeringer. 185 land er i dag medlem av ILO.

ILO er en organisasjon, men også en kamparena. ILO er stedet der internasjonale standarder for arbeidslivet kan kjempes fram, men også stedet der slike standarder kan blokkeres, forsinkes og forkludres. Når internasjonale standarder først er etablert, har ILO et verdensomspennende system for å overvåke at standardene respekteres.

Så tidlig som i 1927 anerkjente ILO uttrykkelig retten til å streike, og da som en rett direkte knytta til retten til å organisere seg. Innen ILO ble dette ikke utfordra av arbeidsgiverne før 65 år seinere.

ILO-konvensjon 87 ble vedtatt i 1948 og trådte i kraft i 1950. Konvensjonen gir arbeidstakere og arbeidsgivere rett til å organisere seg på fritt grunnlag og uten innblanding fra noe hold. Slike konvensjoner er bindende for de land som har ratifisert dem. Konvensjon 87 er ratifisert av 153 land.

Det står ikke noe direkte om streikeretten i konvensjon 87, men i praksis har mange ILO-organ fastslått at - forstått som en grunnleggende menneskerett - har streikeretten et trygt grunnlag i konvensjon 87, særlig sett i sammenheng med konvensjon 97 som sikrer arbeidstakeres rett til å forhandle om lønns- og arbeidsvilkår.

Det var på ILO-konferansen i juni 2012 at det skar seg. Arbeidsgiversida ville ikke lenger være med på at ILO-konvensjon 87 sikra noen streikerett. Seinere har arbeidsgiverdelegatene lamma alle sammenhenger der ILO prøver å finne en løsning på denne uenigheten.

Så nylig som i november var konflikten oppe i styret til ILO – uten resultat. Arbeidstakersida gikk inn for at Den internasjonale domstolen i Haag skulle avklare hva ILO-konvensjon 87 betyr for streikeretten. Det ville ikke arbeidsgiversida gå med på. Regjeringene delte seg. Mange nok regjeringer fra Asia og Afrika støtta arbeidsgiverne til at de hadde flertall i styret. Det gjorde også USA, mens Kina lot være å stemme.

Dette skjer i en situasjon der streik er forbudt i mange land - når arbeidstakere i store deler av verden slåss for retten til å organisere seg og til å forhandle  om lønn og arbeidsvilkår. Lykkes arbeidsgiversida å lamme denne delen av ILOs virksomhet, gir det grønt lys for fortsatt brutal undertrykking av millioner av mennesker som må sikre seg levebrød i et arbeidsliv de står maktesløse overfor.

Eksemplene er utallige:
  • I Sør-Korea satt hele ledelsen i jernbaneforbundet nylig i fengsel fordi de organiserte en streik mot at jernbanen skulle privatiseres. Hundrevis av streikende ble sagt opp, og alt utstyret til fagforbundet ble beslaglagt.                                                                     
  • Etter en alvorlig jenbaneulykke nekta jernbanearbeidere i Thailand å kjøre med trafikkfarlig utstyr. Myndighetene kalte det en streik, og siden offentlig ansatte ikke har lov til å streike, mista tretten faglige ledere jobben og ble ilagt store bøter.
  • 316 tyrkiske flyansatte mista jobben da de sjukmeldte seg i protest mot en lov som for dem gjorde enhver arbeidskonflikt ulovlig.    
  • Da gruvearbeidere i Sør-Afrika la ned arbeidet i protest, åpna politiet ild som om apartheid-terroren fortsatt rådde.
  • I Spania trues streikeledere med inntil åtte års fengsel. Også i Belgia trappes truslene opp mot streikende arbeidere.
Utviklingen mot en stadig hardere konkurranse på tvers av grenser har gjort internasjonale standarder stadig viktigere - og konkurransen har samtidig satt slike standarder, både de nasjonale og de internasjonale, under hardere press. Det som skjer i ILO, blir derfor viktigere enn noen gang.

Når det hardner til i ILO, avspeiler det hvordan arbeidslivet hardner til i store deler av verden, dels på grunn av økonomiske kriser og dels på grunn av den nyliberale brutaliteten som slippes løs. Den kampen står vi midt oppe i også i Norge.

NHO har valgt å stå på feil side. Så det første vi kan gjøre, er å snakke med de arbeidsgiverne vi kjenner.


Viktigste kilde: «International Union Rigths», Issue 4-2014         
 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. januar 2015)                                                

fredag 2. januar 2015

EUs siste sjanse?


   
EU-krampa: Når ingen vil investere, fordi forbrukerne ikke har penger å kjøpe for


Den nyvalgte presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, la nylig fram en hektisk markedsført plan for å få vekst og nye arbeidsplasser i EUs mange kriseland. Dramatisk nok lanserte han planen som «Europas siste sjanse». «Populister og demagoger» venter på å overta».

EU har havna i ei felle uten opplagte utveier – slik EU har inretta seg. Vi får riktig nok stadig vite at vendepunktet er passert, at krisa er over. Det er tegn til vekst og til at færre går uten arbeid i mange land. Men det går så langsomt at det gjør vondt.

Det gjør det ikke mer lystelig at de fleste økonomer og instanser som OECD og Verdensbanken regner med at europeiske land går inn i en stagnasjonsperiode som kan vare både fem og ti år.

Fella er kronglete nok. Det er ingen mangel på penger, men de er på  feil sted. De er i banker som i løpet av krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon. Og hvorfor? Fordi kjøperne, i siste instans forbrukerne, ikke har penger å kjøpe for etter år med kutt i arbeidsplasser, lønninger og trygder.

Den opplagte løsningen, store offentlige investeringsprogram kombinert med at lønninger og trygder økes, er blokkert fordi nesten alle EU-land – etter kriseåra - har ei statsgjeld langt over det taket som EU har satt for slik statsgjeld.

En hærskare av pakter (stabilitetspakten, finanspakten, europlusspakten, det europeiske semester) er vedatt de siste åra for å holde offentlig utgifter nede.  EU har dessuten stilt krav til hvor mye statsgjelda hvert år må reduseres for å komme ned under dette taket.

 Samtidig har de fleste EU-land løpende underskudd på statsbudsjettet, underskudd som ikke kan økes uten å møte straffetiltak regjeringene sjøl kollektivt har vedtatt i løpet av de seks kriseåra. Det er derfor EUs eget regelverk som stenger  for å bruke offentlige investeringsprosjekt til kriseløsninger.

Dette krampetaket er det Juncker-planen skal prøve å løsne, ved å lirke penger ut av de bankene som ikke får lånt dem ut.

Juncker-planen innebærer at EU-kommisjonen satser 8 milliarder euro – en bagatell i forhold til behovet - for å få i gang veksten i EU-økonomien. Dette beløpet skal dobles ved hjelp av 3-årige garantier fra EU-instanser med ubrukte penger. EUs investeringsbank, EIB, skal i tillegg satse 5 miiiarder euro.

Med disse 21 milliardene som bonnplanke skal det skaffes 60 milliarder euro ved salg av obligasjoner. Håpet er da at private investorer vil skjønne at denne vogna må de kaste seg på slik at de går inn så entusiastisk at sluttsummen blir 315 milliarder euro. Slik skal de opprinnelige 21 miiliarder euro fra EU-kommisjonen og Investringsbanken 15-dobles.

Det er synd å si at Juncker-fondet er møtt med udelt begeistring.

Med overskriften «Europas største alkymist» slo The Economist fast at «kick-starten til Juncker hviler på magi-tenkning» og sammenlikner den med alkymistenes drøm om å forvandle andre metaller til gull. Ifølge Juncker vil planen skape fra 1 million til 1,3 millioner nye arbeidsplasser. Det monner lite når det går 25 millioner uten arbeid i EU.

Sjefsøkonomen Wolfgang Münchau i Financial Times dømmer også planen nord og ned. Den vil ikke utløse flere private investeringer enn de som ville ha kommet i alle fall.

Men der økonomer er skeptiske, er politikere mer delt.  Den største gruppa i EU-parlamentet, EPP, støtter Juncker-planen: Den vil skape vekst, jobber og forberede oss på utfordringene fra det 21 . århundret. Støtte gir også den sosialdemokratiske gruppa: Nå erstattes den blinde kuttpolitikken med investeringer, jobber og vekst.

Den grønne gruppa ser derimot planen som urealistisk ønsketenkning. Den mangler både ambisjoner, midler og klare mål. Og lederen for Euro-LO, Bernadete Segol, tviler på at 21 milliarder euro kan omgjøres til 315 milliarder når prosjekter skal finansieres. Det er å satse på et «finansielt mirakel», som det med «brød og fisker».

Men som det alltid sies når store planer presenteres i Brussel: Det avhenger av medlemsstatene om dette skal lykkes.

Derfor har EU-kommisjonen hengt ut et fristende åte. De pengene som regjeringene satser som ekstrabevilgning til et prosjekt innen Juncker-planen, skal EU-kommisjonen lukke øynene for. De skal ikke regnes som utgifter på statsregnskapet og heller ikke som bidrag til at statsgjelda øker.

Begrunnelsen for å kunne tilby noe slikt, er at Juncker-planen bare skal finansiere prosjekt som ikke lar seg finansiere på annen måte. Men hvordan hindre at investeringsprosjekter som kunne ha vært finansiert på vanlig måte, forviller seg inn på lista over Juncker-prosjekt?
 
Det skal et «rådgivingssenter av finanseksperter» sørge for. Disse finansekspertene skal fordele fondsmidlene etter retningslinjer som EU-kommisjonen har satt opp. Kanskje kjenner de det europeiske finanslivet godt nok til å klare den delen av oppgaven.

Men hvilke land og formål skal tildeles Juncker-prosjekt? EU-kommisjonen avviser at det skal settes opp kvoter over hvilke land, saksområder og samfunnshensyn som skal tilgodeses med Juncker-prosjekt.

Da er det interessant at Tyskland allerede har satt opp ei liste på 58 prosjekter som vil trenge 89 miliarder euro av de 315 milliardene i Juncker-fondet. Spania har ei ønskeliste på 60 milliarder euro, og de fire Visegrad-statene Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn har gått sammen om å utvikle sine ønsker.

Dette kan utløse det vanlige bikkjeslagsmålet ispedd doser av EU-korrupsjon når goder og byrder skal fordeles. For regjeringene er like desperate som Juncker, og særlig hvis de virkelig skulle tro at dette er "EUs siste sjanse».

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. desember 2014)

Sprekker grunnfjellet?

     
Nordiske land blir mer og mer lik andre land i det krisevridde Europa.

  • Hvis ulikhetene i Norden øker i samme fart som de har gjort de siste åra, vil Norden i 2030 ha like stor ulikhet som Frankrike
  • Hvis ulikhetene i Norden øker i samme fart som i Sverige de siste åra, vil Norden i 2030 ha like stor ulikhet som Italia.
Dette fikk de sosialdemokratiske lederne og LO-lederne i Norden midt i fleisen da et stort nordisk forskningsarbeid (Nordmod 2030) ble lagt fram på Sørmarka 11.november. FAFO har vært sentral organisator av dette samarbeidet.

Forskningsmiljøer i fem nordiske land sender et kraftig varsko til alle som har trodd at nordiske samfunn lett kan ta vare på særtrekk som små forskjeller på folk, arbeid til nesten alle og et oversiktlig organisert arbeidsliv.

 Slik er det ikke lenger. Forskjellene øker, flere av oss går uten arbeid og av dem som har en jobb å gå til, har stadig færre det som kan kalles «ordna lønns- og arbeidsforhold».

Og enda verre: Motkreftene til denne utviklingen kan komme til å svekkes og utmanøvreres så raskt at de ikke kan hindre at det ender med et ras som på kort tid endrer nordiske samfunn til det ugjenkjennelige.

Det er særlig fem forhold som Nordmod-forskerne følger med særlig oppmerksomhet og stigende bekymring:

  • Andelen i jobb avtar. I 1990 hadde 78 prosent av alle i yrkesfør alder en jobb å gå til. I 2012 var det under 74 prosent som var i jobb. Arbeidsløsheten i Norden er høyere enn i Tyskland og Storbritannia.
  • Organisasjonsgraden i Norden synker: En stadig mindre del av arbeidstakerne er medlem av en fagforening.
  • Tariffdekningen synker også. En stadig mindre del av arbeidstakerne får sine lønns- og arbeidsvilkår bestemt av en tariffavtale.
  • Ulikhetene i samfunnet øker. De rikeste rykker fra i toppen, og de fattigste blir fattigere. Mange innvandrere er blant dem som i dag faller i gruppa «fattige».
  • Godt etablerte, universelle velferdsordninger viser tegn til å flises opp og erstattes av behovsprøvde
Norden har fortsatt de minste ulikhetene i Europa. Det skyldes mange forhold: at så mange er i jobb, at så mange har tilgang til arbeidsrelevant utdanning, det tette samarbeidet innen fagbevegelsen om hvordan lønnskampen skal føres og om hvilke lønnskrav som stilles, at arbeidsgiverne trass i alle sine motforestillinger fortsatt stiller opp som motpart i tarifforhandlinger - og at skatter og overføringer til en viss grad jamner ut de største sosiale forskjellene.

 Men mye av dette er svekka de siste tiåra, faktisk så mye at ulikhetene i nordiske land øker raskere enn i de fleste andre land i Vest-Europa. Norden er derfor mer lik andre europeiske land enn for 25 år sia.

I sluttrapporten prøver forskerne å si noe om mulige årsaker bak denne utviklingen.
·         At økt arbeidsmigrasjon og lavlønnskonkurranse har forsterka tendenser til å omgå avtalesystemet og til å uthule det lokale partssamarbeidet i en del bransjer.
·         At rettsliggjøring og konflikter med EU-retten erstatter innsats for å finne fram til gode kompromisser.
·         At myndighetene ved flere høve har gjennomført tiltak som svekker vitsen med samarbeid og forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

Disse konklusjonene konkretiseres slik - og alle sitater er direkte fra sluttrapporten til Nordmod:

"I fagbevegelsen er det et «inntrykk av at krefter på arbeidsgiversiden og i de borgerlige partiene  … ikke bare ser den økte arbeids- og tjenestemigrasjonen som en kjærkommen mulighet til å spare lønnskostnader, men også som en anledning til å svekke fagbevegelsen og avtaleverkets stilling i arbeidslivet. Det kan være «tilstrekkelig å … la markedet gjøre jobben under beskyttelse av EU-domstolen.»

 «Dette er langt på vei det som skjedde i Tyskland, da gjenforeningen i 90-årene skapte grunnlag for framvekst av et stort lavlønnsmarked, avtaledekningen sank kraftig og organisasjonsgraden ble nesten halvert.»

«Uroen i fagbevegelsen har også fått næring av at de nye indre-høyre-alliansene i Norden … har gjennomført reformer som … har svekket fagbevegelsen og forrykket maktforholdene i arbeidsgivernes favør.»

«Man kan spørre om deler av arbeidsgiverne og de borgerlige partiene har tatt tilstrekkelig innover seg hvilke grunnleggende endringer som er i gang i de åpne, nordiske arbeidsmarkedene. Man bør ikke undervurdere hva som skal til for å hindre at avtale- og samarbeidsmodellen i arbeidslivet forvitrer, og hvilke utilsiktete konsekvenser det kan ha å rokke ved maktbalansen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i en slik sårbar, labil situasjon. Tillitsbaserte samarbeidssystemer tar lang tid å bygge opp, men kan ta kort tid å rive ned – slik man så ved forvitringen av avtalesystemet i England i 80-årene og delvis i Tyskland i 90-årene

«Striden om tiltak for å motvirke lavlønnskonkurranse har tydeliggjort den økte betydningen av EU-retten i de nordiske arbeidslivsregimene. Avgjørelser i prominente nordiske tvistesaker i EU-domstolen … har ikke bare understreket hvor integrert de nordiske systemene er blitt i EU-regimet, men har også bidratt til rettsliggjøring av saker som tidligere gjerne ble løst forhandlingsveien eller gjennom politiske kanaler.»

«Dette har innsnevret handlingsrommet for nasjonale fagbevegelser og myndigheter, men økt bedriftenes handlefrihet og dermed hatt en asymmetrisk innvirkning på styrkeforholdene mellom aktørene. Siden arbeidsgiverne har kunnet påkalle EU-retten for å fremme sine interesser i tvister med fagbevegelsen, har forholdet til EU-retten blitt en økt kilde til konflikt mellom partene. Samtidig har EU-skepsisen vokst blant medlemmene i fagbevegelsene.»

Nå gjenstår det bare for FAFO og de samarbeidende forskningsmiljøene i Norden å vise med konkrete eksempler hvordan «handlingsrommet i mange saker er begrenset av EU-regler», hvilke regler det dreier seg om, hva det betyr at handlingsrommet begrenses – og hvordan en kan gjøre noe med det.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. desember)