lørdag 25. september 2010

Kampen mot postdirektivet

Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

EUs 3. postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.

SV og Senterpartiet har gjort det klart at de vil gå mot å ta postdirektivet inn i norsk lov. Arbeiderpartiet nøler med å fortelle hva det mener. I regjeringserklæringen Soria Moria II står det bare: ”Vi vil innhente kunnskap og utrede konsekvenser av en eventuell implementering av direktivet.”

*

Postkom, fagforbundet for postansatte, har i lengre tid ført en aktiv kampanje mot å godta postdirektivet. Det er en kampanje som prøver å mobilisere motstand langt utover de postansatte. (Kampanjenettstedet er postdirektivet.no) Ei Facebook-gruppe har alt 1600 medlemmer.

Postkom satser på at kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Forbundet prøver å nå fram til fagforeninger i andre forbund, til bedrifter og lokale industriforeninger, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt til alle som vil hindre at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.

NorgesBarometeret fikk i juni 2009 svar fra over 1500 kommunestyrerepresentanter om hvordan de mener regjeringen bør forholde seg til postdirektivet. Av dem som hadde et standpunkt, ville over 60 prosent bruke reservasjonsretten. En fjerdedel ville utsette direktivet, og bare en av ti mente at direktivet bør innføres fra 2011. Det var flertall for å bruke reservasjonsretten i samtlige partier unntatt Høyre.

*
Også i andre land er det uro om postliberaliseringa. Copenhagen Economics overleverte nylig en rapport til samferdselsministeren som bekrefter utredninger fra EU-hold. I flere land har postlønninger blitt halvert, og det er en massiv overgang fra heltid til deltid – og til kontraktører.

Uroen over endringene kommer lovlig seint mange steder. Men slik er det ofte. Da tillitsvalgte for europeiske postansatte i april møtte Andrew Chapman som har ansvar for postbransjen i EU-kommisjonen, var svaret en skuldertrekning: ”Dere har min fulle sympati. Men våre hender er bundet. På grunn av det politiske systemet er det ingen ting vi kan gjøre. Det EU har vedtatt, kan ikke endres.” /Aktuell.no 30.6.10)

UNI Europa Post og Logistikk prøver å samordne motstanden blant postansatte, og Postkom holder nær kontakt med det som skjer derfra. I Storbritannia har det vært store streiker, og i mange land demonstrerer de postansatte. Også enkelte regjeringer begynner å angre på hva de har vært med på. Ringvirkningene kan bli store hvis Postkom vinner kampen i Norge.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2010)

EU ser fram mot 2030

- Det vi kan se, er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere



De 27 regjeringssjefene i EU satte i desember 2007 ned ei såkalt refleksjonsgruppe til å svare på to spørsmål: Hvilke utfordringer står vi overfor de neste 20 åra – og hvordan skal vi løse dem?

Svara forelå i mai 2010 i dokumentet ”Prosjekt Europa 2030” – etter at finans- og økonomikrisa har snudd opp-ned på mange gamle sannheter. Prosjektrapporten starter da også med et budskap som er høytidelig nok: ”Europa står i øyeblikket ved et vendepunkt i sin historie.”

Krisa ”har ramma Europa hardere enn noen annen region i verden og har avslørt strukturelle svakheter i den europeiske økonomi”. Men hvilke svakheter? Det står det ikke noe om.

Det innrømmes riktig nok at det er gjort lite for å endre de finansinstitusjonene som førte inn i krisa ”bortsett fra å begrense utlånet deres betydelig”. EU må utvikle nødvendig regulering, kontroll og tilsyn på egen hånd hvis ikke G20 gjør det: ”Våre borgere vil simpelt hen ikke tolerere en redningsoperasjon i den størrelsesorden vi har vært vitne til.”

Da blir det avgjørende å ”motstå proteksjonistiske fristelser”. Hvilke fristelser det er snakk om, sies det ikke noe om. Det gjentas bare med andre ord: ”EU må styrke det indre marked i forhold til fristelsene til økonomisk nasjonalisme og fullføre det slik at det også omfatter tjenesteytelser og det digitale samfunn.”


Refleksjonsgruppa fastslår at Europa har tapt betydelig terreng i kappløpet om å utvikle en ”kunnskapsøkonomi”. Regjeringssjefene i EU vedtok i juni 2000 at innsatsen for forskning og utvikling skulle økes fra 1,9 prosent av bruttonasjonalproduktet til 3 prosent i 2010. I 2009 var bevilgningene på 1,8 prosent. Refleksjonsgruppa er redd for at Asia i 2025 kan være i spissen for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen ”på bekostning av EU og USA”.

Det var på det samme møtet regjeringssjefene vedtok at EU innen 2010 skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.

Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.

Nå fastslår refleksjonsgruppa at EU har tapt konkurranseevne både overfor det de kaller ”vekstøkonomiene” i den tredje verden (Kina, Brasil) og flere OECD-land utafor EU. Samtidig er ”balansen mellom sosiale og markedsmessige” mål blitt forrykket ”i og med at de sosiale ulikhetene er vokst”.

Nå har det i hele EUs historie aldri vært noen balanse mellom sosiale og markedsmessige mål – trass i alt som har vært sagt om denne balansen. Etter at EU-domstolen fra desember 2007 slo til med en serie dommer som skjøv faglige og sosiale rettigheter til side hvis de kom i konflikt med markedsfrihetene, er alt snakk om balanse uten innhold.


Refleksjonsgruppa slår fast at arbeidsmarkedet må reformeres og moderniseres. Reform og modernisering var honnørorda da EU-kommisjonen la fram visjonene sine om det gode arbeidslivet i grønnboka om ”Modernisering av arbeidsretten for å møte det
21. århundredets utfordringer
”.

Her var flexicurity det sentrale ordet – dette sesam-sesam for å få i pose og sekk, både fleksibiliteten i arbeidslivet og tryggheten i velferdsordningene.

Det er Danmark som er gjort til modell for et slikt ”fleksitrygt” samfunn. Det er der arbeidsgiverne står friest både til å ansette og til å si opp folk. Og det er der velferdsordninger gir trygghet når en faller ut av arbeidslivet – uansett om det er på grunn av omstillinger, sjukdom eller sviktende arbeidsevne.

Refleksjonsgruppa sier greitt: “I en verden i rask endring er det ikke jobber som skal beskyttes, men den personen som mister en jobb.” Det EU da trenger, er en ny “politikk for jobbmobilitet”. Men hva det skal bety, får vi ikke vite.


Refleksjonsgruppa vier et helt kapitel til “den demografiske utfordringen”. Utgangspunktet er kjent nok også fra den norske debatten: Hvis vi ikke gjør noe med det, vil våre aldrende samfunn legge et uholdbart press på våre pensjons-, helse- og velferdssystem og underminere vår økonomiske konkurranseevne.

Gruppa ser to utveier: at langt flere kommer i arbeid, særlig kvinner, og at EU fører en “avbalansert, rettferdig og proaktiv innvandringspolitikk”. Hvis ikke begge deler skjer, vil tallet på yrkesaktive gå ned med 68 millioner innen 2050.

Det er velutdannede innvandrere det er viktigst å få tak i. Siden det kan føre til “hjerneflukt” fra fattige land, må det inngås bilaterale avtaler om “toveismobilitet” og om EU-støtte til videregående utdanning som “begge parter” kan dra nytte av.


Klimautfordringene tas på alvor: Virkningene av klimakrisa vil langt overskygge virkningene av finans- og økonomikrisa. Beskrivelsen er sånn at Aslak Sira Myhre ville spy: Hvis vi ikke treffer effektive mottiltak, vil “hele regioner forsvinne, det strømmer inn med klimaflyktninger, milliarder av mennesker har ikke lengre vann”.

Og med adresse til all verdens Bergens-halvøyer: Energisparing er det mest effekive tiltaket mot CO2-utslipp. ”Billigste og reineste form for energi er den energi som ikke forbrukes.”



Faktaboks:

Rapporten til refleksjonsgruppa starter slik:
De resultatene vi er kommet fram til er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere: en verdensomspennende krise, stater som kommer banker til unnsetning, aldrende befolkninger som utgjør en trussel for konkurranseevne og våre sosiale modellers holdbarhet, press nedover på omkostninger og lønninger, utfordringene fra klimaforandringer og stigende energiavhengighet samt en forskyvning mot øst av den samlede fordelingen av produksjon og oppsparing. I tillegg har vi truslene fra terrorisme, organisert kriminalitet og spredning av masseødeleggelsesvåpen hengende over oss.”

Det ser virkelig ikke lyst ut.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. september 2010)

fredag 17. september 2010

Om å fjerne fattigdom

Den som vil bekjempe sosial ulikhet, må dempe konkurransen på markedene.


De sosiale forskjellene øker omtrent i hvert eneste land – de øker i absolutt alle i den rike del av verden. Uansett hvordan de måles, er de sosiale forskjellene mindre i Norge enn i de fleste land i Europa – men de har økt kraftig også hos oss.

Ett mål på sosial ulikhet er å sammenlikne inntekten til den rikeste tiendeparten av befolkningen med inntektene til den fattigste tiendeparten.

Målt på denne måten er inntektsforskjellene i Europa minst i Finland, Norge og Sverige. Mens den rikeste tiendeparten i 2007 tjente seks ganger så mye som den fattigste tiendeparten i Finland, Norge og Sverige, tjente den sju ganger så mye i Tyskland, åtte ganger så mye i Danmark, ni ganger så mye i Frankrike, ti ganger så mye i Spania, over elleve ganger så mye i Italia, nesten fjorten ganger så mye i Storbritannia og seksten ganger så mye i USA. (Human Development Report 2007, UNDP)

Talla illustrerer at inntektsforskjellene er størst der hvor markedene er sluppet mest fri, som i USA og Storbritannia. Innad i EU er det stor variasjon på inntektsforskjellene. Ikke alle rammevilkår er de samme. Styrken til fagbevegelsen varierer, skattesystemet varierer og de sosiale overføringene er ikke like store overalt.

Det er ikke større forskjeller i EU-land som Sverige og Finland enn i Norge som står utafor EU. Så er da også viktige rammevilkår de samme i Norge som i alle EU-land. Gjennom EØS er markedene sluppet fri på samme måte i Norge som i EU, og norsk arbeidsliv har vært utsatt for den samme grenseløse konkurransen og de samme utstøtingsmekanismene som arbeidslivet ellers i Europa.


Inntektsforskjellene i Norge er da også økt betydelig etter at såkalte ”tilpasninger til EUs indre marked” satte dagsorden for norsk politikk fra slutten av 1980-åra. I 1986 tjente den rikeste tidelen fire ganger så mye som den fattigste. Nå tjener den rikeste tidelen 5-6 ganger så mye.

For dem med høyest inntekt kan inntektene svinge mye på grunn av endringer i aksjeutbytte. 2005 var et år med større aksjeutbytte enn åra før og etter. Da tjente den rikeste tiendeparten 7,5 ganger så mye som den fattigste tiendeparten.


I følge ”Sosialt utsyn 2000” er det særlig fra 1993 til 1997 at vi så ”en utvikling mot større ulikheter i inntekter.” De rike ble mye rikere, og de fattige ble litt fattigere – målt i hvor store andeler de har av den samlede inntekten i det norske samfunnet. Det var da EUs indre marked for alvor slo inn i Norge gjennom EØS-avtalen.

Samme utvikling har det vært i hele Vest-Europa. Inntektsforskjellene holdt seg stort sett stabile i perioden 1975-1985. De økte i noen land, og avtok i andre.

1985 er det store tidsskillet i nyere europeisk historie. Det var da EU satte i gang det store indre-marked-prosjektet, det som skulle rydde av veien alt som kunne hindre den frie flyten på markedene. Dermed økte inntektsforskjellene så godt som overalt i EU.






De viktigste årsakene til sosial ulikhet er knytta til forhold i arbeidslivet. I de fleste EU-land er arbeidslivet opphav til større ulikheter i levekår enn i Norge.

To forhold kan bidra til at det er slik. Det ene er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at færre dermed lever på trygd eller er helt uten inntekt.

Det andre er at fagbevegelsen har større innflytelse på lønnsdannelsen i Norge enn i de fleste EU-land. Fagbevegelsen har større oppslutning enn i de fleste EU-land, og vi har i Norge i større grad en kombinasjon av sentrale lønnsoppgjør og forbundsvise oppgjør som er godt koordinert.


Fra 1980-tallet er det i mange land ført en offentlig politikk som øker ulikhetene i samfunnet – eller som i det minste demper ulikhetene mindre enn før. Skattesystem er nesten overalt lagt om slik at progresjonen er svakere enn før: de rike betaler ikke like stor andel av skattene som før. I noen land er det gjort kutt i trygder og sosialhjelp som særlig rammer dem med lavest inntekt.

De store forskjellene i inntekt skapes likevel på markedene, og forskjellene øker når markedene slippes mer fri enn før. Å slippe markeder fri betyr å øke konkurransen – mellom bedrifter, mellom sjølstendig næringsdrivende og mellom lønnstakere. Økt konkurranse betyr i praksis større forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.

Budskapet til EAPN, (European anti-poverty network), en paraplyorganisasjon for organisasjoner som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa er i hvert fall klart: EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må dempe konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi gjøre noe med EØS.


EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – lenge før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)

Fellesuttalelsen fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og det sosialpolitiske Europa kritiserer EU for å ”bygge et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. september 2010)

På konkurransens alter

Først slippes jungel-konkurransen løs i arbeidslivet. Så klippes klørne av fagbevegelsen


Konkurransen på EUs indre marked skulle være til fordel til oss alle. Slik gikk det ikke. Det er blitt flere fattige. Flere enn før forsvinner ut av arbeidslivet. Mange må ha sosialhjelp sjøl om de er i full jobb fordi lønna er så lav.

Hva er det som skjer?

Langtidstendensen var at de sosiale forskjellene i de fleste europeiske land avtok til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs for alvor på sitt stadig mer grenseløse indre marked, begynte den nye ulikheten å gripe om seg. Var det et tilfeldig sammenfall i tid?

Fram mot 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane og strømforsyning tåle konkurranse fra private selskap, i tur og orden ble mange tjenestemarkeder liberalisert som økonomene kaller det. I tillegg er mange av de gamle monopolselskapene nå helt eller delvis i privat eie.

Men er det liberalisering og privatisering som har økt de sosiale forskjellene og skapt den nye fattigdommen?

Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Forskningsmiljøer i seks europeiske stater har tatt for seg fire tjenestebransjer i hver av statene. Bransjene er strømforsyning, lokal kollektivtransport, posttjenester og sjukehus. De seks statene er Tyskland, Storbritannia, Polen, Belgia, Østerrike og Sverige.

Et tjuetall delrapporter går i gjennom erfaringene fra de enkelte land og bransjer. De sammenfattes på kryss og tvers. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.) EU-kommisjonen har delfinansiert forskningsprosjektet som starta i 2006 og ble avslutta i 2009.

Virkningene av liberalisering og privatisering varierer fra bransje til bransje og fra land til land. De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserte seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold. Den langvarige arbeidsløsheten gjorde det lett å spille arbeidssøkere ut mot hverandre.

Hos de nye postselskapene betales det lønninger helt nede på 5-7 euro timen. Det setter de gamle monopolselskapene under press slik at de også må svekke lønnskostnadene sine. Det skjer blant annet ved å betale nyansatte langt lavere lønn enn før og ved å kvitte seg med arbeidsoppgaver som så overtas av firmaer med lavere lønninger.

I de fleste andre land og bransjer er presset på lønningene svakere. Men dette kan endre seg hvis konkurransen øker, hevder forskerne.

For også i de andre tjenestebransjene fører liberalisering og privatisering til at mange går ned i lønn og at de sosiale forskjellene øker. Det fører naturligvis også til at tjenester som før var offentlige, fordeles mer ulikt enn før. Lønnstaperne får færre tjenestegoder enn andre når de må kjøpe tjenestene på privatiserte markeder.

Konsekvensene er tydeligst i de sektorene der det konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Det er der fagbevegelsen mest mister medlemmer og kampevne.

Alt i alt har endringene bidratt til å øke ulikhetene i samfunnet, både blant forbrukerne som ikke lenger er likestilte kunder av tidligere offentlige tjenester og blant lønnstakerne som i økende grad får ulike lønninger for samme arbeid.

Forskningsrapportene konkluderer med at liberalisering og privatisering av sentrale offentlige tjenester fører med seg et todelt arbeidsliv. Godt organiserte lønnstakere i det som en gang var offentlige monopoler klarer å hevde gamle standarder for lønn og arbeidsvilkår. Men mange andre må finne seg i jobber med lav lønn og dårligere arbeidsvilkår i selskap som konkurrerer innbitt seg i mellom for å overleve.

På grunn av konkurransen etablerer også tidligere monopolselskap todelte lønnsstrukturer ved å dele arbeidsstokken i en kjerne av fast ansatte og en periferi med løsere tilknytning til bedriften, som deltidsansatte og midlertidig ansatte.

Forskerne legger vekt på at denne utviklingen undergraver grunnlaget for solidaritet mellom ansatte i samme bransje og skaper en permanent trussel også mot relativt gunstig stilte kjernearbeidere. Dermed skjer det en oppflising av fagbevegelsen slik at den ikke lenger klarer ”å ta lønn og arbeidsforhold ut av konkurransen” mellom arbeidsplasser i samme bransje. Mye av konkurransen skjer nå nettopp ved at bedrifter satser på lav lønn for å slå ut konkurrenter.

Men kan ikke konkurranse i én sektor føre til økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser i andre sektorer? Det har forskerne ikke klart å påvise. Ifølge forskerne har liberalisering og privatisering snarere ført til at det blir færre arbeidsplasser, at det i tillegg blir flere som jobber deltid, har midlertidig arbeid eller jobber som sjølsysselsatte kontraktører.

Konklusjonen på det store forskningssamarbeidet ser slik ut: ”Liberalisering og privatisering har så langt fremma en konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønnskostnader og ikke på kvalitetsforbedring og innovasjon. Så lenge liberalisering assosieres med forverring av arbeidsforhold vil den fortsette å mangle støtte og legitimitet blant store deler av de ansatte som berøres.”

Den politiske konklusjonen er da også klar nok: ”Det er et presserende behov for en sosial (re)regulering av liberaliserte og privatiserte sektorer. Det krever politisk handling både på nasjonalt og europeisk nivå.”

Da er det ekstra ille at nylige dommer fra EU-domstolen (Laval, Viking og Rüffert-sakene) fastslår ”at bestemte nasjonale reguleringer til vern for arbeidere er i strid med prinsippene om de økonomiske frihetene som er fastlagt i EU-traktaten.”

onsdag 1. september 2010

Privatisert avmakt

I EU skal verken regjeringer eller velgere få lære av erfaringene med utstrakt liberalisering.

En bølge av privatiseringer har flomma inn over verden siden rundt 1980. I Vest-Europa starta det som en tilbakeføring til privat eie av store bedrifter som var nasjonalisert etter andre verdenskrig. I noen land dreide det seg om hele bransjer.

I Latin-Amerika måtte flere regjeringer fra starten av 1980-tallet selge bedrifter og annen statlig eiendom for å betale renter og avdrag på sterkt økende gjeldsforpliktelser. I Afrika kom koloniherredømmet tilbake i form av storkonsern som tok over kontrollen over viktige råstoffkilder. Aller voldsomst slo privatiseringsbølgen inn over Sovjetunionen og Øst-Europa etter 1990.

I de fleste land var det fra starten industribedrifter og statsbanker som ble privatisert. Etter hvert har store infrastrukturtjenester også blitt privatisert – både innen omsorg, helsevesen, utdanning, energiforsyning, jernbane, tele- og posttjenester. De fleste slike tjenester var lenge opplagte deler av det offentlige tjenestetilbudet. Slik er det ikke lenger.

Privatisering og markedsøkonomi spenner ikke bare over stadig større deler av verden geografisk sett – men trenger også inn på stadig flere livsområder.

Sjøl klassiske statlige kjerneoppgaver som drift av fengsler og militære oppgaver blir overtatt av private selskap. Offentlig radio og fjernsyn konkurranseutsettes og privatiseres.

Det som en gang kunne oppfattes som ”fri natur” er ikke verna mot privatisering. Det gjelder noe så grunnleggende som gener og arvematerialet – og dermed egenskapene til dyr og planter.

Privatisering fører ikke alltid til mer konkurranse. På viktige områder (energi- og vannforsyning, samferdsel, tele og post) er det klare tendenser til at offentlige monopoler erstattes av private monopoler eller av tett samarbeid mellom de største selskapene.

Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Mange tradisjonelle varemarkeder har nådd eller nærmer seg et metningspunkt. I de rike land øker ikke forbruket raskt nok. I fattige land er behovene for tradisjonelle varer enorme, men inntektene er for lave til at det blir noen kjøpekraftig etterspørsel.

Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av hesblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.

Dette har samtidig bidratt til den voldsomme veksten av finansmarkedene. Det har vært langt mer å tjene på finans- og eiendomsspekulasjon enn ved å satse ledig kapital på ny produksjon.

På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes..

Et nyliberalt dogme styrer næringspolitikken i stadig større grad. Staten skal ikke blande seg inn i hva næringslivet skal drive med. Det skal markedene avgjøre. Hvis Statoil mener det er mest å tjene på å få olje ut av oljesand, skal staten holde fingrene av fatet. Sjøl offentlig eide selskap har ikke lenger noe annet samfunnsoppdrag enn å tjene mest mulig penger.

Når offentlige tjenester privatiseres er det annerledes. Samfunnsoppdraget består. For å sikre at det ivaretas, må oppdraget bestilles stadig mer presist – og dermed rigid. At bestillingen følges i praksis, krever stadig mer detaljert kontroll fra offentlige tilsynsorgan. For samfunnet kan det bli en dyr løsning.


I Europa er EU den store drivkraften bak endringene i det økonomiske livet. Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse på åpne markeder er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.

Vedtaket om "det indre markedet" i 1985 er fulgt opp med en serie liberaliseringsdirektiv i sektor etter sektor (energi, samferdsel, tele, post, tjenesteyting i sin alminnelighet). Og fra 1992 gjorde Maastricht-traktaten det fristende å selge unna offentlige eierandeler for å greie krava i forbindelse med den planlagte valutaunionen, f.eks. at ingen stat må ha et underskudd på statsbudsjettet på mer enn 3 prosent av BNP – eller ei statsgjeld på mer enn 60 prosent av BNP.

Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, for tida 27, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.

Det viser seg f.eks. at privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfelle. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan privatisering påvirker arbeidslivet i Vest-Europa.

I de fleste land har jobbtryggheten vært vesentlig større i offentlig sektor enn i privat sektor. Mange steder har dette da også vært et viktig politisk motiv for dem som drev fram privatiseringene. En annen drivkraft for privatisering har vært ønsket om å skjære ned på de samlede lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte.

I nye, konkurrerende selskaper ligger lønningene i mange land klart lavere enn i de gamle selskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler ved å satse på billigere og uorganisert arbeidskraft.

Det mest skjebnesvangre ved EU er at regelverket forbyr mange av de mest opplagte og effektive mottiltaka mot denne utviklingen.


(Atikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. august 2010)