Faglige rettigheter i fare

Er det slik at ingen EØS-direktiv griper inn mot faglige rettigheter i Norge?

I debatten forut for LO-kongressen hevdes det både fra ledelsen i LO og i Arbeiderpartiet at ingen EØS-direktiv griper inn mot faglige rettigheter i Norge. Det er opplagt feil. Her er noen eksempler:


1.Vikarbyrådirektivet blei i fjor godkjent mot et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet. Direktivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Da blir det skremmende at både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler nettopp legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere.

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.

Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Forbund som Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet og NNN har tariffavtaler som setter stramme grenser for innleie av arbeidstakere.

I direktivets artikkel 4.2 står det at alle tariffavtaler skal gjennomgås for å finne ut om de begrenser bruken av innleie på måter som direktivet forbyr. Det betyr at det norske avtaleverket underordnes EU-retten.


2. En norsk forskrift fra mars følger opp ILO-konvensjon nr. 94 ved å kreve «lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke» ved offentlige kontrakter.

Dette reagerte ESA på, og det hevdes stadig at regjeringen ikke ga seg i dragkampen med ESA. Det er en sannhet med svært store modifikasjoner:
- Regjeringen godtok at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves.
- Den godtok å sløyfe kravet om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med det som er «normalt for vedkommende sted og yrke» dersom det ikke fins noen aktuell tariffavtale.
- Den godtok at det bare var lønns- og arbeidsvilkår som var i tråd med det taket som utstasjoneringsdirektivet setter for hva Norge kan kreve at utstasjonerte arbeidsinnvandrere skal tilbys.


3. Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å sikre at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.

En serie med dommer fra 2007 og 2008 endra utstasjoneringsdirektivet fra å sette et gulv for de krav til lønns- og arbeidsvilkår en stat kan sette til å sette et tak for hva som kan kreves.

Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, har kommentert disse dommene slik: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” («Arbeidsrett» nr. 1-2/2010)


4. EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til hvordan utstasjoneringsdirektivet nå skal forstås. Dette forslaget til «håndhevingsdirektiv» inneholder i artikkel 9 ei liste over de tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. I følge direktivforslaget skal lista være uttømmende. Det betyr at det ikke er adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.

Flere av de norske tiltaka mot sosial dumping vil være i fare om håndhevingsdirektivet blir vedtatt slik det er foreslått fra EU-kommisjonen. Blant annet skal solidaransvaret bare gjelde første ledd i kontraktskjeden.


5. EUs regelverk har sluppet løs en konkurranse innen veitransporten som har ført til ekstreme former for sosial dumping. Sjåfører på ekstrem dumpinglønn eller som elendig betalte sjølstendige næringsdrivende overtar mer og mer av veitransporten i Europa. Sjåførene hentes fra land med så stor arbeidsløshet og så lave lønninger at de godtar slike jobbvilkår.

Det er ikke noe enkeltdirektiv som tar fra trailersjåfører rett til en trygg arbeidsplass med klare jobbrettigheter. Det er EUs grunnprinsipp om fri flyt av tjenester (fri konkurranse om å yte tjenester), artikkel 56 i EU-traktaten og artikkel 36 i EØS-avtalen, som gjelder også veitransporten – så lenge vi er med i EØS.


6. Tjenestedirektivet gjorde det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

FAFO-rapporten ”Grenseløst arbeidsliv?” (november 2006) fastslo at kortvarig tjenestemobilitet ”har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet – og at ”nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.”


7. At økt konkurranse i arbeidslivet har slike konsekvenser, ble understreket i et høringsbrev om tiltak mot sosial dumping som Arbeids- og inkluderingsdepartementet sendte ut i 2008: Sosial dumping ”kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidete rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og til at seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører. Dersom vi ikke får kontroll med situasjonen kan også den negative utviklingen på sikt bidra til å undergrave den norske arbeidslivsmodellen med et regulert arbeidsmarked, en høy organisasjonsgrad og et velfungerende trepartssamarbeid.”

Akkurat så ille er det i EØS.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. april 2013)