mandag 2. mars 2009

Et nei med angrefrist

Et irsk ja til Lisboa-traktaten bankes på plass både fra Brussel og Dublin.

Irske velgere må til stemmeurnene hver gang en ny EU-traktat fører suverenitet over til EU. Det har Høyesterett bestemt. I Brussel oppfattes det som en meningsløs plage fordi EU-traktaten bare kan endres hvis alle medlemsland er enige om det. Det er mye lettere å få statsministere og parlamenter til å bli enige om slikt enn å få velgere med på det.

De irske velgerne sa nei til Lisboa-traktaten 12. juni 2008. Det er andre gang de har sagt nei til en traktatendring. Forrige gang var da de – som de eneste i EU - stemte over Nice-traktaten i 2001. Den skulle sørge for at store EU-land kunne få mer makt i EU, makt nok til at de ville godta å ta inn nye medlemsland fra Øst-Europa.

Dermed måtte de irske velgerne bankes på plass. De fikk sjansen til å ombestemme seg året etter og fikk vite at utvidelsen østover var avhengig av at de stemte ja. Dermed gjorde de det.


Sjanse til å ombestemme seg får de irske velgerne også denne gang – antakelig i oktober. Da har de i måneder vært bombardert med at nei-flertallet fra i fjor ikke er noe problem for EU, bare for Irland.

Som det står i en utredning fra det irske parlamentet som alle partiene står bak – alle unntatt Sinn Fein:
- Irlands status og innflytelse i EU er svekka etter at velgerflertallet sa nei til Lisboa-traktaten.
- Mulighetene for å påvirke EUs klimapolitikk, tiltaka mot finanskrisa, EU-budsjettet og landbrukspolitikken blir mindre.
- EU vil gå videre med Lisboa-traktaten uansett. Det vil skyve Irland ut i den ”politiske og økonomiske periferien”.
- Midt i finanskrisa vil konkurranseevnen svekkes fordi det blir verre å tiltrekke seg investeringer fra utlandet. Utenlandske investorer vil være usikre på markedsadgangen til resten av EU og til om Irland kan beholde den lave selskapsskatten.
- Og for å slå det inn med slegge: Irlands status og troverdighet i FN(!) vil rammes.

Hva så?

Utredningen fra det irske parlamentet fastslår at å ratifisere Lisboa-traktaten i parlamentet er konstitusjonelt ”lite ønskelig”. Det vil bli rettssaker av slikt.

Det er heller ikke lurt å velge den danske løsningen med å få unntak fra traktaten på de områdene som velgerne likte minst. Det var det som skjedde da de danske velgerne sa nei til Maastricht-traktaten i 1992. Da blir Irland fort et annenrangs medlem – hevdes det i utredningen.

Å forlate EU og forhandle fram en egen avtale med EU ”er utenkelig” og en ”katastrofe for Irlands nasjonale interesser, både økonomisk og politisk”-


Løsningen må være å få resten av EU til ta hensyn til de bekymringene som lå bak da velgerflertallet sa nei slik at Irland fortsatt kan ha sin plass ”i hjertet av Europa”.

Det kan skje ved at det kommer noen beroligende meldinger fra Brussel og fra de andre medlemsregjeringene om at den irske nøytraliteten ikke er i fare og at skattene, narkotikapolitikken og abortpolitikken fortsatt kan bestemmes i Irland.

Det er alt klarert – underhånden – at ordningen med roterende medlemskap i EU-kommisjonen ikke vil bli innført. Irland – og alle andre medlemsland – skal fortsatt ha hvert sitt medlem i dette sentrale organet. Det hadde Lisboa-traktaten en nødutgang for. At det ikke lenger er irske myndigheter som har kontroll med hvilken irer som skal inn i EU-kommisjonen, står derimot spikra i Lisboa-traktaten.


Alt dette er naturligvis vel og bra for de irske ja-partiene – altså alle unntatt Sinn Fein. Men noe må også gjøres for at de irske velgerne ikke stadig skal gå seg vill i forhold til Brussel. Utredningen fra parlamentet ser for seg en serie tiltak som kan opplyse velgerne.

Grunnproblemet er – ifølge utredningen - at europeiske forhold ikke har så sentral plass som de burde i irsk politikk, i media og i den offentlige debatten Det kan det gjøres noe med:
- Borgerne må oppmuntres til å engasjere seg i EUs beslutningsprosesser. To tiltak nevnes: Borgerne må begynne å bruke klagekomiteen til EU-parlamentet og EUs Ministerråd må holde åpne møter når det vedtar nye lover.
- ”Med sterk og prominent” dekning i media skal EUs institusjoner vinne økt forståelse i Irland. Derfor må regjeringen stimulere til at irske journalister – på heltid eller deltid (!) – kan arbeide fra Brussel.
- En digital TV-kanal i regi av parlamentet for å dekke virksomheten i EUs institusjoner og EU-politikk generelt, må vurderes.
- Moderne europeisk historie må få større plass på pensum i irske skoler. Det er særlig viktig at elevene ”blir kjent med EU og betydningen av irsk medlemskap”.
- Regjeringen må vurdere å opprette et forum som blant annet skal bygge på Europabevegelsen og ”som skal fungere uavhengig” og være ”en autoritativ og upartisk kilde til informasjon om EUs virksomhet og Irlands plass i denne virksomheten”.

Men aller viktigst – ”vitalt” – er det at EU-traktater følges opp med ”klare forklarende dokumenter, godkjent av medlemsstatene, som klart og forståelig får fram intensjonene til regjeringene”. (Det står ikke noe om at ikke bare intensjonene, men også konsekvensene bør fram i en slik katekisme.)

Dette er særlig viktig der hvor ”borgerne i en medlemsstat blir bedt om å stemme om en traktat skal ratifiseres i en folkeavstemning”. Ja, dette er av ”vital betydning” fastslår utredningen enda en gang.


Men hvordan forklare - så lettfattelig at irske velgere kan forstå det - at Irland er tjent med en Lisboa-traktat som tar fra Irland tre fjerdedeler av stemmene i forhold til de største EU-land samtidig som traktaten gir EU beslutningskompetanse på 105 nye saksfelt?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28. februar 2009)