mandag 22. september 2008

Kamp eller tilpasning?

Opprøret mot EF-domstolen styres vekk fra en konfrontasjon med EU.


Europeisk fagbevegelse har reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes. Det fins nok av tøffe uttalelser, som for eksempel når John Monks, generalsekretær for Euro-LO, sier at ”tunnellsynet” til EF-domstolen må vekk. Men det er ikke tatt noen som helst effektive grep for å få til en felles strategi for den europeiske fagbevegelsen, langt mindre for å sette hardt mot hardt gjennom en samordna politisk kamp.

Foreløpig er det fire spor som følges:

1. Det er foreslått tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.

2. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.

3. Det foreslås å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten, unntak som innebærer at enkelte medlemsstater kan beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen

4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar.


En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene,.er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.

Muligheten for å få til en protokoll som endrer EU-traktaten på et så grunnleggende, men omstridt, område, er nok minimal. Uansett hvordan den utformes, ville det kreve at alle EU-regjeringene var enige om det. Sjansen for det er liten, tatt i betraktning at flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.


Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men det er knapt særlig realistisk i dagens politiske konjunkturer.

Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 har ganske sikkert endra balansen i domstolen til fordel for markedsfrihetene og til at den juridiske statusen til faglige rettigheter er svekka.

Men også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokratene i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 4 av 27 regjeringer, og de markedsliberalt orienterte partiene har et klart flertall i EU-parlamentet.

Når kravet om en sosialprotokoll likevel løftes så høyt av ledelsen i Euro-LO, til tross for at mulighetene for å få noe ut av det er så minimale, kan hensikten bare være indremedisinsk: forslaget om en sosialprotokoll skal styre protestene og kampviljen innen europeisk fagbevegelse i en ”ufarlig” retning – vekk fra mer grunnleggende EU-kritikk og fra en konfrontasjon med EU.


En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er også stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund.

Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.

Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor ikke særlig lovende.


Fra flere hold innen svensk og dansk fagbevegelse er det stilt krav om å få unntak fra Lisboa-traktaten slik at den svenske og danske arbeidslivsmodellen kan beholdes. Det ser ikke ut til at det er noe flertall for noe slikt verken i den svenske Riksdagen eller i det danske Folketinget.

Derimot prøver regjeringene både i Danmark og i Sverige å endre nasjonale lover for å tilpasse seg til den rettstilstanden som EF-domstolen har etablert gjennom dommene sine.

Danmark har allerede funnet fram til hvordan utstasjoneringsloven skal endres, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov. Dette forslaget har støtte fra partene i arbeidslivet og fra et stort flertall i Folketinget. I Sverige er det satt i gang et utredningsarbeid med samme formål.

Den danske løsningen er å endre utstasjoneringsloven ved å skrive inn i loven
- at tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, omregnes til lønn slik at det som defineres som minstelønn, tar hensyn til slike fordeler,
- at akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet, tillegg for ubekvem arbeidstid innregnes i minstelønna hvis reglene er så ”presise og utvetydige” at det blir klart for et utenlandsk selskap hvilke lønnsutgifter de pådrar seg ved oppdrag i Danmark,
- og at loven på dette grunnlaget gir adgang til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette finner nåde for EF-domstolen. Men løsningen er også kraftig kritisert fra faglig hold, for eksempel fra de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. september 2008)

Korthuset som kan rase

Tjenestedirektivet forverres hvis EF-domstolen får bestemme også i Norge.


Fire ferske dommer i EF-domstolen har satt støkk i faglige miljøer rundt om i Europa, men de tas med stor ro i det høringsnotatet om tjenestedirektivet som Næringsdepartementet har sendt ut. Er det grunn til det?

Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.


I alle nordiske land har EU-tilhengere spredt illusjonen om at EU ikke kan gripe inn overfor den nasjonale arbeidsretten. Men som vern av nasjonal arbeidsrett bygger EUs regelverk ikke opp noe mer enn et korthus som når som helst kan rase hvis EF-domstolen fortsetter i det sporet den har fulgt de siste månedene.

I debatten om tjenestedirektivet er det nødvendig å se hvordan disse dommene griper inn i forholdet mellom tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet og EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om de fire markedsfrihetene, etableringsretten og konkurransereglene.

De fire dommene dels fastslår, dels tar for gitt, at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten. Dette er forsøkt framstilt som om det ikke er noe nytt, siden EF-domstolen alt for tredve år sia fastslo at alle nasjonale lover må vike for EU-reglene hvis det er motstrid. Dermed også alle deler av det arbeidsrettslige regelverket.

Men faglige rettigheter som organisasjons- og streikerett er også i EU-retten anerkjent som del av de grunnleggende menneskerettighetene. Dermed oppstår spørsmålet: hvordan skal slike grunnleggende rettigheter veies mot de markedsfrihetene som hele tida har vært kjernen i EU-traktaten?


Så seint som i 2003 la EF-domstolen til grunn at de menneskerettighetene var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.

Med de fire dommene om arbeidslivsforhold som EF-domstolen har felt fra desember 2007, er alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EF-domstolen har nå innført et regelhierarki der markedsfrihetene settes over alle menneskerettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.

Grunnleggende rettigheter som organisasjons- og streikeretten skal ikke ha ”større spillerom i forhold til EF-retten enn medlemsstatenes politiske handlefrihet”, som professor Hans Petter Graver uttrykte det i Klassekampen 2. juli.


Når det først er blitt slik, er det grunn til å frykte enhver ny dom i EF-domstolen i saker som angår forhold i arbeidslivet. De fire aktuelle dommene piller hver sine biter vekk av handlefriheten både til fagbevegelsen og til offentlige myndigheter når det gjelder å hindre urimelige forhold i arbeidslivet.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.

Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk rimelige lønns- og arbeidsvilkår.


Disse dommene griper ikke direkte inn i norske forhold. Men de hindrer for det første vår egen framtidige handlefrihet i kampen mot ulike former for sosial dumping. Det som EF-domstolen har forbudt i Finland, Sverige, Tyskland og Luxemburg, vil nok møte liten forståelse også i ESA og EFTA-domstolen.

Men de fire dommene endrer i tillegg hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag, og dermed utstasjoneringsdirektivet og kanskje ILO-konvensjon 94 – og hvis NHO hadde fått bestemme, også allmenngjøringsloven (Rüffert) og en serie offentlige tiltak mot sosial dumping (Luxemburg).


Det er all grunn til å tro at nye rettssaker vil føre til at også andre vern mot sosial dumping kan komme i fare. Vi ser hvordan arbeidsgiverorganisasjonene både i Norge og Sverige hilser dommene velkommen og haster vekk fra den samarbeidslinja som har vært grunnlaget for den såkalte ”nordiske modellen”, den som stadig hylles – også fra sentralt EU-hold - som løsningen på de mange problemknutene i det moderne arbeidslivet.

Et så dramatisk skifte av strategi vil sjølsagt føre til at det fins nok av arbeidsgivere som fristes til å reise saker som kan gi dem nye juridiske seire i en EF-domstol som legger til grunn at de grunnleggende faglige rettighetene nå er underordna markedsfrihetene.


Utstasjoneringsdirektivet har vært kronargumentet for at det kunne gå an å leve med tjenestedirektivet. Det ble innført for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet hull i dette sikkerhetsnettet.

For oss i Norge er det av avgjørende betydning at ikke EFTA-domstolen feller tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Et viktig skritt i den retningen kan tas denne høsten ved å sikre at EØS-retten på varig grunnlag blir annerledes enn EU-retten når det gjelder den frie flyten av tjenester mellom Norge og EU. Det er den store utfordringen for den rødgrønne regjeringen i spørsmålet om tjenestedirektivet – og dermed også for hele den faglige alliansen bak denne regjeringen.


(Artikkelen er trykt i Nationen lørdag 13. septemer 2008)

lørdag 6. september 2008

Verdiløst, ja uverdig!

Et høringsnotat uten en setning om virkeligheten i arbeidslivet

Kampen om tjenestedirektivet er inne i sin avgjørende fase. Nærings- og handelsdepartementet har på vegne av regjeringen sendt ut et høringsnotat med høringsfrist 20. oktober. Notatet går utenom alt som burde vært diskutert ved dette direktivet.

Daværende næringsminister Dag Terje Andersen prøvde seg først med en overrumplingsstrategi bare dager etter at tjenestedirektivet ble vedtatt av EU i desember 2006. Direktivet ble sendt på høring rett før jul i 2006 med høringsfrist så kort som to måneder.

Det fikk LOs representantskap til å steile. Tilstrekkelig mange forbundsledere ville ikke ta standpunkt til direktivet før det var mulig å diskutere konsekvensene på et seriøst grunnlag..

Representantskapet krevde derfor at Regjeringen la fram ”en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”

Deretter ville representantskapet ha en ny høringsrunde før regjeringen tok standpunkt til direktivet. Det er den høringsrunden vi er inne i nå.


Høringsnotatet fra desember 2006 var fullstendig ubrukelig som utgangspunkt for en debatt om hva tjenestedirektivet kunne føre til i norsk arbeidsliv og for det offentlige tjenestetilbudet. Det eneste spørsmålet som høringsinstansene ble bedt om å besvare, var hvilke endringer i lover og forskrifter en mente at direktivet ville kreve.

Den høringen det nå er lagt opp til, bygger på et høringsnotat som er like verdiløst, ja verre enn som så, det er uverdig.

Notatet, et dokument på langdryge 170 sider, forholder seg overhode ikke til den debatten om tjenestedirektivet som faktisk føres i fagbevegelsen. Høringsnotatet gir ingen ”grundig konsekvensanalyse” av noe som helst.
- Det viker unna diskusjonen om hva direktivet kan bety for faglige rettigheter.
- Det går ikke inn på om direktivet kan øke faren for sosial dumping.
- Det sier ikke et ord om hva direktivet kan bety for ”mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”.
Forbundslederne i LO-sekretariatet har ikke fått noe av det de ba om i februar 2007.


Det første som skjedde, var at ingen ting skjedde. Ingen konsekvensanalyse ble satt i gang, ingen delutredninger ble bestilt. Bestillingene kom først i desember 2007, ti måneder etter møtet i LOs representantskap. Da ble det bestilt sju utredninger på svært avgrensede tema – og utrederne ble gitt 4-5-6 uker til å gjøre jobben. Mer useriøst kunne ikke et direktiv med gjennomgripende betydning for samfunnsutviklingen behandles..

De sju utredningene var gitt så begrensede mandat at de knapt har vært diskutert noe sted etter at de forelå i februar i år. Derimot foreligger det to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at de til dags dato er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?

Fagforbundet har stått bak en utredning om hva direktivet kan bety for de offentlige tjenestene i Norge. Den utredningen er heller ikke nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at konklusjonene er sterkt i strid med konklusjonene i de utredningene som regjeringen bestilte og som stort sett besto av juridisk nærlesning av teksten i direktivet uten sideblikk til den faktiske virkeligheten.

Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var om regjeringens tiltakspakke var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping. Svaret var naturligvis nei. Ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. Det var sjølsagt det første ei regjering som bygde på EØS-avtalen, hadde forsikra seg om.


Høringsnotatet feier bort frykten for lønnsdumping ved å vise til at utstasjonerte arbeidstakere har krav på ”norsk lønn” hvis tariffavtalen er allmenngjort.

Men mange arbeidsinnvandrere er ikke utstasjonert av et selskap i utlandet. De skaffer seg arbeid individuelt. Fram til 1. mai neste år har vi en overgangsordning som sikrer dem tarifflønn der hvor tarifflønn fins. Høringsnotatet sier ingen ting verken om at overgangsordningen forsvinner – eller om hva arbeidsinnvandrere kan bli tilbudt av lønn etter 1. mai 2009.

Allmenngjøring hjelper dessuten ikke alle dem som jobber der det ikke fins noen tariffavtale. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. De verdiges ikke en setning i høringsnotatet. Heller ikke at avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.

Høringsnotatet nevner heller ikke at allmenngjøringsloven kan være i fare etter den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen. NHO har med henvisning til dommen klagd hele loven inn for overvåkingsorganet ESA.


Den som leter etter hvordan høringsnotatet tar for seg andre brennende tema i debatten om tjenestedirektivet, kan være helt trygg. Notatet er kjemisk fritt for slikt.

Årsaken er enkel. Da måtte Næringsdepartementet forholdt seg til den sosiale virkeligheten, for eksempel slik: ”Det avdekkes stadig tilfeller av brudd på bestemmelser i allmenngjøringsforskriftene overfor utenlandsk arbeidskraft, blant annet doble sett kontrakter med ulike lønnsbestemmelser hvorav den som faktisk benyttes mellom partene er ulovlig. Ofte mangler kontrakter eller det foreligger falske kontrakter. ( …) Det ser ikke ut til at situasjonen utvikler seg positivt, men heller går i uønsket retning.”

Dette kunne en lese i høringsnotatet da tiltakspakka mot sosial dumping ble sendt på høring i desember 2006. Men da var det ikke tjenestedirektivet det gjaldt.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 6.september 2008)