Om å tåle lønnsdumping

Etterlyst: Politikere som slåss mot sosial dumping sjøl om de vil ha økt kamp om jobbene

Det var masse sosial dumping i Norge før polakker og baltere strømte til Norge etter 2004. Det var også masse sosial dumping før Norge ble med i EØS i 1994. Men den frie flyten av arbeidskraft innen EØS øker utfordringene.

Av Arbeidstilsynets årsrapport for 2012 framgår det at sosial dumping ble avslørt i alle bransjer som ble undersøkt (bygg og anlegg, verftsindustrien, veitransporten, hotell og restaurant, renholdsbransjen, næringsmiddelindustrien og landbruket).

Når arbeidskraft flyter friere, øker faren for sosial dumping. Det kan motvirkes med mer effektiv organisering på arbeidsplassene, med et strengere lovverk mot sosial dumping og med bedre kontroll av at lovverket følges.

En kunne derfor tenke seg at de som er mest opptatt av å øke konkurransen i samfunnsøkonomien, ville være blant dem som er mest opptatt av å styrke faglige rettigheter, arbeidsmiljøregler og kontrollen med at lovverket følges. Men slik er det ikke.

På spørsmål fra "Nei til EU" svarer toppkandidatene for de fire partiene til høyre i norsk politikk at de er for den EØS-avtalen som øker konkurransen i arbeidslivet – og dermed også for å slippe konkurransen løs om å frakte passasjerer på jernbane i Norge.

Samtidig er det de samme partiene som på spørsmål fra LO svarer at de er enige om følgende:
- de vil ikke videreføre dagens regler om å begrense omfanget av midlertidige tilsettinger,
- de vil ikke at vedtak om allmenngjøring skal vare mer enn to år om gangen
- de vil fjerne ordningen med kollektiv søksmålsrett.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre svarer at de
- ikke vil støtte LOs krav om at ordningen med regionale verneombud utvides til flere bransjer,
- vil tilrettelegge for økt konkurranseutsetting, anbud og privatisering av offentlige velferdstjenester,
- er uenig i at vernet mot natt- og helgearbeid også omfatter varehandelen.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
- vil ikke forenkle dokumentkravet for å innvilge allmenngjøring


EU sliter i dag med en utvikling der konkurransen i arbeidslivet øker, der fagbevegelsen undergraves både fordi det er vanskeligere å organisere enn før og fordi faglige rettigheter svekkes – og der den offentlige kontrollen ikke bygges ut i takt med utfordringene.

Via EØS slår denne utviklingen også inn i Norge. Det fins alt for mange arbeidsgivere som utnytter arbeidsinnvandringen til å vinne konkurransen om oppdrag ved å dumpe lønninger og arbeidsvilkår.

Derfor er det ekstra ille at vi ikke bare tar imot arbeidsinnvandrere som tar til takke med lønninger og arbeidsvilkår langt under norske standarder. Via EØS importerer vi også lover og regler som svekker fagbevegelsen og kontrollen med at norske standarder i arbeidslivet følges.

Eksemplene er mange:

Tjenestedirektivet gjorde det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

Tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser - og dermed også konkurransen mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å sikre at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.

Med en serie dommer snudde EU-domstolen i 2007 og 2008 opp ned på dette direktivet. Det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår ble gjort til et tak for hva som kan kreves.

EU er i ferd med å vedta et håndhevingsdirektiv som skal avklare hvordan utstasjoneringsdirektivet) nå skal forstås. Forslaget til direktiv inneholder ei liste over tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. I følge direktivforslaget er lista ment å være uttømmende. Det betyr at det ikke er adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.

Det kan føre til at enkelte av våre tiltak mot sosial dumping vil være i fare. Blant annet skal solidaransvaret bare gjelde første ledd i kontraktskjeden. Samtidig kan det nye direktivet hindre oss i å innføre nye og mer effektive tiltak mot sosial dumping.

Det er bakgrunnen for at LO-kongressen i mai vedtok:. «Dersom håndhevingsdirektivet krever fjerning av tiltak mot sosial dumping må reservasjonsmuligheten benyttes.»

Vikarbyrådirektivet blei godkjent av Stortinget på tvers av et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet . Direktivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Men både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger nettopp begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Det blir domstolene som nå avgjør hvilke «hindringer for innleie» som må vekk.

Gjennom EØS har vi måttet åpne for full konkurranse om transportoppdrag på veiene våre. Det har ført til at "billigsjåfører" tar over stadig mer av veitransporten - i Norge som ellers i Vest-Europa. Spesielt østeuropeiske sjåfører kjører på luselønninger langt under enhver tariff.

LO-kongressen vedtok at den var sterkt imot at «staten gjennom EUs jernbanepakke IV skal pålegges å konkurranseutsette persontrafikken med jernbane og åpne det innenlandske persontrafikkmarkedet for fri konkurranse».

Når togtrafikk konkurranseutsettes og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at presset på de ansatte øker med nedbemanning, utskilling av arbeidsoppgaver til selskap som driver med lavere lønn og bruk av innleide arbeidstakere. Også EU-kommisjonen peker ut arbeidsforholda for de ansatte som noe som kan utvikle seg ”negativt”.

Det er bare de fire partiene til høyre i norsk politikk som vil slippe løs full konkurranse om passasjertransporten på jernbanen. Men de har nå flertall på Stortinget.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28. september 2013)